per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Gulltørst, penger og verdens første streik!

Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.

Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .

Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:

…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612  på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren.  Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»

Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.

Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.

Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.

Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.

Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.

Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.

Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.

Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.

Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.

Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».

Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.

I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som  uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

Og, ikke uventet, finner vi histories første spor  nettopp i gullgruvenes tegn.

Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:

«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»

Det gamle Egypt, forteller Grimberg,  hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.

Gullgruvene i  lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.

«Dette stedet»,  sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»

Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.

Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige  gulltørst!

Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.

Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet.  Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.

Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.

Da Ramses bygget de store templer,  hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.

Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.

De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».

Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.

For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:

Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.

Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.

Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.

Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.

Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.

Dette er verdenshistoriens første  «arbeiderbevegelse»,  så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.

Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.

Fra en dagbok derfa beskrives det:

«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn  gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:

«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»

Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:

» Kom inn igjen!»

Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:

«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk,  og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»

Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:

«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»

Da ble det streik!  En arbeider sa:

«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»

Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:

«Vi vil ikke komme!»

Og de streikende la til:

«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»

I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.

Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.

I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i,  kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne  skikken er.

Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene  har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.

Men vær obs på mellommennene!

mai 31, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

Månens luner!

Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.

Den ser unaturlig rød og stor ut.

Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?

Er den kommet nærmere oss?

Det ser sånn ut.

Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.

De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.

Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.

De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!

Det blir for mye for meg.

Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.

Begge ler og sier at de ser på månen.

De retter seg opp og sier bekreftende :

«Javisst, ja! Det stemte!»

«Se på månen», sier de.

https://i0.wp.com/videnskab.dk/sites/all/files/imagecache/440x/article_images/fedfuldmaane_496x268.jpg
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!

Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.

«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »

«Og stor!» sa Arne.

«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»

Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»

Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!

Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!

«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»

«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».

Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»

«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.

«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.

«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»

Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.

Sånn som i dag.

https://i1.wp.com/blogg.stormberg.no/image.axd

«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»

Mannen min ler litt.

«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»

«Hmm..  er det nødvendig å stå opp ned,   for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»

«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»

» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»

http://nettle.files.wordpress.com/2008/10/hekate-kourotrophos.jpg

«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»

» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»

https://predikeren.files.wordpress.com/2012/05/artemishuntress.jpg?w=237

«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»

Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»

» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»

«Ikke uten Nanna!»

https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3c/Balder_and_Nanna_with_Hermod.jpg

Vi fortsatte  en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.

«Det er et knep til,» sa han.

«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»

«Men det er juks, ikke sant?»

«Ja, det er det.»

mai 6, 2012 Posted by | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv, Visjon og viten | 1 kommentar

«Kjære landsmenn»! En «skål» for dagen!.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det «gamle venstre»,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at «de feiret dagen». Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til «normal» samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske «krigsfronter»,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var «solidarisk».

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for «høiere lønn».

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst «pengeslukerdyr», som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin «gyldne rustning» måtte ut å «fore dyret» eller «kjempe til døden».

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store «dyret» har arbeidernes røde fane,  og «dyretemmeren» bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og «det som verre er», fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: » jern og metall»  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  «Utdannelse! Det er det viktigste av alt!»

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt «Utopia», den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen  i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape «markedet».

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig eller ikke, det er underordnet.

Selger selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på «materien» som «Alladin på sin lampe», og den eneste «ånden» de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.

Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.

Og mens de utprøver alt dette hos ham,  lar de ham sulte.

Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk  som gir seg!

Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.

Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?

Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.

Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?

Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.

Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud,  stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!

Ikke store trusselen.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

mai 1, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, privatliv, Synsing | 3 kommentarer