per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Kjære landsmenn»! En «skål» for dagen!.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det «gamle venstre»,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at «de feiret dagen». Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til «normal» samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske «krigsfronter»,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var «solidarisk».

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for «høiere lønn».

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst «pengeslukerdyr», som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin «gyldne rustning» måtte ut å «fore dyret» eller «kjempe til døden».

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store «dyret» har arbeidernes røde fane,  og «dyretemmeren» bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og «det som verre er», fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: » jern og metall»  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  «Utdannelse! Det er det viktigste av alt!»

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt «Utopia», den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen  i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape «markedet».

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig eller ikke, det er underordnet.

Selger selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på «materien» som «Alladin på sin lampe», og den eneste «ånden» de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.

Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.

Og mens de utprøver alt dette hos ham,  lar de ham sulte.

Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk  som gir seg!

Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.

Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?

Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.

Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?

Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.

Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud,  stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!

Ikke store trusselen.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

mai 1, 2012 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, privatliv, Synsing

3 kommentarer »

  1. Sitter og leser på mobilen ute i sola.

    Kommentar av hverdagshelter | mai 1, 2012 | Svar

  2. Kos deg!Og skål for dagen!

    Kommentar av predikeren | mai 1, 2012 | Svar

  3. Du har mange interessante betraktninger, predikeren.

    Kommentar av Balanse | mai 4, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: