per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Gulltørst, penger og verdens første streik!

Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.

Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .

Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:

…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612  på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren.  Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»

Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.

Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.

Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.

Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.

Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.

Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.

Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.

Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.

Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.

Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».

Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.

I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som  uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

Og, ikke uventet, finner vi histories første spor  nettopp i gullgruvenes tegn.

Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:

«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»

Det gamle Egypt, forteller Grimberg,  hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.

Gullgruvene i  lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.

«Dette stedet»,  sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»

Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.

Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige  gulltørst!

Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.

Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet.  Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.

Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.

Da Ramses bygget de store templer,  hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.

Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.

De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».

Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.

For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:

Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.

Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.

Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.

Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.

Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.

Dette er verdenshistoriens første  «arbeiderbevegelse»,  så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.

Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.

Fra en dagbok derfa beskrives det:

«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn  gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:

«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»

Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:

» Kom inn igjen!»

Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:

«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk,  og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»

Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:

«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»

Da ble det streik!  En arbeider sa:

«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»

Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:

«Vi vil ikke komme!»

Og de streikende la til:

«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»

I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.

Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.

I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i,  kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne  skikken er.

Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene  har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.

Men vær obs på mellommennene!

mai 31, 2012 - Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten

4 kommentarer »

  1. Veldig artig å lese!

    Kommentar av hverdagshelter | juni 1, 2012 | Svar

  2. Hva du kan formidle🙂

    Kommentar av Balanse | juni 3, 2012 | Svar

  3. Interessant.
    Jeg funderer litt på Gullveig i Voluspå selv for tiden.
    Har du studert Voluspå?

    Kommentar av ytringer | september 10, 2012 | Svar

  4. Jeg har gjengitt legenden

    https://predikeren.wordpress.com/2010/08/13/legenden-om-gullveg-i-valuspa/

    men jeg har bare kr. dom grunnfag, så interessen min er den private amatørens.

    Kommentar av predikeren | september 10, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: