Den grønne sirkelen. En bokblogg.

God bok fra  bokbloggturnéen til Cappelen Damm:

De fire vennene boken handler om har fokuset i Judith. Hun er » jeg»personen , den som forteller.

Det er hennes verden vi møter,  den ødelagte jorden.

Tanker og landskap overlapper hverandre og gir oss en fremmed, men likevel kjent verden, som i en drøm.

Drømmen er en virkelighet som anngår alle fire, slik drømmer ofte fremstår.

Den uforståelige virkeligheten kan fortone seg som en drøm når den skjuler og gjemmer sitt innhold i absurditeter.

Den overlater initiativet til deg, men har likevel regien og styringen.

Stefan Casta tar oss med inn i tilværelsens essens.

Endringer,  gjenkjennelse og handling.

Det ugripbare.

Drømmen gir oss fragmenter av virkeligheten.

Den fragmentert forståtte virkeligheten fortoner seg som en drøm.

Katastrofen, orkanen,  er den store endringen som slynger de fire vennene ut i det ukjente.

Verden er ødelagt.

Det vante og kjente er ikke mer.

Vanskelighetene de møter, og  deres evne til å overleve,  gir handlingen spenning og driv.

Det drømmeaktige skjæret, usikkerheten,  hvor marerittet er mulig, gjør boken til en psykologisk thriller.

Vi ser barnets erfaringer, den fragmenterte gjenkjennelsesspiralen, som gradvis vokser til å erkjenne  og å beherske.

Alt skjer som i barnets mytiske drømmetilværelse, hvor virkelighetsbrokkene kontinuerlige bearbeides, sorteres og

bygges.

Stefan Casta åpner boken med noen ord av Gunnar Ekeløf:

«Det fins ett runt ting

som er verlden

Men det fins ingen cirkel.

Det enda

som kunnat komma oss att tro på børjan och på slutet

er den elliptiska avvikelsen……..

Det finns inte något jag!»

*************************

Forskjellen på sirkel og ellipse er ikke «begynnelse og slutt» som Ekeløf polymiserer mot, men at sirkelen har ett sentrum,

mens ellipsen har to brennpunkter.

»Sirkelen er definert som et spesialtilfelle av ellipsen, hvor de to brennpunktene løper sammen til ett.’

Denne underlige og høyst foruroligende prosess,  selverkjennelsen, viser seg i vår barndoms sterke «jeg opplevelse» og i

pubertetens sterke løsrivningsprosess.

Fortaptheten, hjemløsheten, sjelens ensomme erfaringer, eller dens sterke frihetstrang og frihetsfryd, gir oss i begge

‘

tilfeller en uro knyttet til det «andre  » brennpunktet.’

Vi ser Sartres «den andre», hvor andre mennesker blir opplevet og utprøvet  som det andre brennpunktet i ellipsen.’

‘Boken gir oss rikelig av denne sosialt viktige erkjennelsen i forholdet mellom de fire, som blir så tydelig og dominerende i

ensomhetens land. Likedan er samspillet mellom dem og barna sterkt og tydelig.

Som han også siterer fra Ekeløf  i boken:

«Jag bor i en annan verld, men du bor ju i samma.»

I ellipsens  to brennpunkter aner vi den religiøse erkjennelsen av » Gud og jeg» i verden.

Jeg tar det med som en del av drømmeskjæret i boken.

Livet, døden og viljen til liv.

Hovedpersonene har sett filmen «Det syvende segl» av Bergmann.

De  erfarer alle elementene fra bokens handling:

Ødeleggelsen, reisen, rottene og ikke minst «sjakkspillet» med døden.

********

Stefan Casta skriver  så engasjerende at barna selv gir ham Sveriges Radios barnromanpris

Barnejuryen, i Sveriges Radio P1, besto av fem sjetteklassinger fra Änggårdsskolan i Linköping. De sa om boken:

«Väldigt läskig och spännande. Kanske handlar den om framtiden. Har allt en bok ska ha. Krångligheten får man ta som en

utmaning. Även vuxna kan läsa den.»

Stefan Casta har vært journalist og boken «Den grønne sirkelen» er hans 40. barnebok.

Når barna spør om han vil skrive en fortsettelse på den, nøler han. «Jeg går og funderer på hvor seglturen deres fører

dem,» sier han.

I går blogget  http://siljeblomst.wordpress.com/ om boken(? )  Ser ihvertfall at     www.shauriblog.com  har gjort det.

Reklame

«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.

…

Bokbogg 4 juni 2012

http://www.bokbloggturneen.no/

*******

Forfatteren, Mikael Nemi,  skriver selvbiografisk.

.

Han forteller at han lenge har hatt trang til å skrive hvordan han opplevde å være 16 år på 70tallet.

Dette syns jeg han gjør mesterlig.

Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen,  ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.

Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.

I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.

Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».

Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.

Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen»,  gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.

Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.

Nylig hendte det igjen, i Finland:     man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland

Vold er vanskelig å forstå.

Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.

Den norske tittelen, «Bomb dem»,  kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.

Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.

Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:

«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.

Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:

– Her.

– Hvorfor det? sier hun.

– Fordi jeg elsker deg.

Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig.  Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.

I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….»   (Sitat slutt.)

Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv,  forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:

«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i.   Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.

En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:

– Hva er det du driver med?

-Griller pølser,  for faen, svarer jeg.

Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.»  Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……»  (Sitat slutt).

Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken.  I lys av dette leser vi alt som kommer.

Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.

Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi  Europas moderne  åndsliv i denne sinte unge mannen.

Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.

..

  Ekløf        Sartre       Majakovskij       Hamsun Strindberg

*******

Jeg tar med ungdomsbilder av dem, for  Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv.  De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.

Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen  i boken, «Mikael», etter forfatteren.

..

..

Han sier som sagt i et  skjut-apelsinen-intervju  at han skriver om seg selv.

********

Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og  «Mikael».  Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.

Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.

.

De filosofiske strømningene etter Hegel, den industrielle revolusjon, kulturrevolusjonen i Russland og kanskje særlig de store ødeleggelsene, sårene etter første verdenskrig endret Europa.  De er alle hendelser som styrte og ledet erkjennelsene i det europeiske åndsliv.

Ja, fremdeles strever vi  med de samme grunnleggende  spørsmålene. Vi, Europa, er fremdeles i denne erkjennelsesprosessen, og vi vet like lite som Mikael om hvordan vi skal forstå oss selv og vår tid.

.

Niemi fører oss gjennom mange vanskelige erkjennelser uten å bli uklar, eller komplisert.

.

Han viser oss,  gjennom Mikael,  Sartres «balanserende mann»  som svimler ved stupet, og som Sartre,  kjenner han angsten for å være overflødig!

Han vil bli sett, bli kjent og berømt.

.

Han lar Mikael erfare den eksistensielle frihet.  Og vi er tilfreds med at Mikael forkaster denne erkjennelsens destruktive farer, ved å kjenne på sin kjærlighet til «den andre».  I boken heter «den andre»  Pålle og Lavendel.

.

Slik viser han oss, i praktisk handling, hvordan Mikael erfarer den boken han leser som svensk prosjekt: «Eksistensialisme er humanisme».

.

Mikael gjør, som den russiske futuristen Majakovskij, «rent bord»!

Altså et radikalt brudd med sitt tidligere liv.

Han blir provoserende, full av gale anarkistiske påfunn.

Han blir en kunstner som forakter det eksisterende og skriver opprørsdikt om den døde, forstenede skolekulturen, om det stendøde livet.

.

Som Majakovskij starter hans poetiske aktivitet og hans praktiske aksjoner i lidelsen og smerten fra mislykket kjærlighet.

Pasjonene,  inderligheten, er det som besjeler den stadig nyskapte morgendag.

Det er slitsomt ,  krevende og nødvendig,  som rebellens kamp for fremtiden.

Slik lever «Mikael»  sin kamp, og erfarer Majakovskijs  «Ett moln i byxor».

.

Med Hamsun er det anderledes.

Direkte inspirert av boken «Sult» slutter «Mikael» å spise, inntil boken er ferdiglest. Denne sterke innlevelse i Hamsuns skildring blir direkte årsak til en rekke hendelser i hans eget liv.

.

Strindberg har han bare sterk forakt for: «Du er en død sild. En gammel gebrekkelig gyngehest. Mens jeg står her og blør.»

.

Men Ekløfs selvbiografiske «outsider»  liker han godt. Hos Ekløf er den desperate, alvorlige galgenhumor og den dype erkjennelse gjort poetisk lett tilgjengelig.

…

Ja, så sterkt fremtredende er den barske og surrelistiske humoren at jeg må tenke på Arto Paasilinna.

Kanskje er det et særtrekk i den finske kulturen å ha en vanvittig humor.

Forfatteren, Mikael Niemi, er tross alt fra Pajala i Torne dalen. Hans far var finsktalende og hans mor av samisk ætt.

Slik har Mikael Niemi fått de tre kulturene i Tornedalen i vuggegave.

Boken strutter av sære og gale innfall!

.

Det er ikke vanskelig å trekke frem eksempler, for boken er gjennomsyret av de sprøeste usannsynligheter så sannferdig skildret at vi fryder oss over å tro på dem!

Bare kaputtelinndelingen i seg selv, er et studie i dette.

Jeg vil gjengi en samtale med moren og hjelpeapparatet, som jeg likte godt, og jeg lover at de eksemplene jeg ikke nevner her er langt bedre!

.

Etter at «Mikael» har kastet seg utfor trappen, viser hans mamma sin profesjonelle omsorg, den hun bruker i sitt arbeide på akutten. Her er noe av samtalen med henne og med Lisbeth fra sosialkontoret:

– Har du sloss?

– Mamma…

– Det ser ut som et hardt slag på skrå ovenfra. Med en stump gjenstand, jeg har sett den slags på akutten.

– Jeg falt.

– Ikke prøv deg, sånt som dette kan jeg. Du kan like gjerne si det som det er.

-Okay, jeg fikk juling.

– Jeg visste det.

– Han slo meg i hodet med en bok.

– Hvem da?

– Knut Hamsun heter han. En tung bok rett i skallen.

– Knut Hamsun? Er du helt sikker?

-Jeg vet ikke, mamma, spiller ingen rolle, vi glemmer det bare.

– Jeg skal anmelde ham.

.

…….

.

– Hei, jeg er Lisbeth fra sosialkontoret, vi pleier å bli tilkalt i slike tilfeller. Jeg er her for å hjelpe deg.

-Jeg har ikke bruk for hjelp.

– Vi må få rede på hva som har skjedd. Vi ser jo at noen har skadet deg.

-Jeg gjorde det selv.

– Moren din sier du var i slagsmål…………… Kjente du igjen de som slo dere? Vet du hva de heter?

– Knut var den ene. Og Gunnar.

– Kjenner du etternavnene?

– Knut Hmsun og Gunnar Ekløf……    (Sitat slutt).

.

……

.

Volden i boken utøves av Ludvig og Trynet.

Pålle er utsatt for deres trusler og tenker ut hevn sammen med «Mikael».

.

Jeg vil ikke røpe mer av innholdet, men boken er spennende, morsom, velskrevet og lettlest.

Den gir innblikk i moderne filosofi på en direkte, konkret og nærmest malende måte, man kjenner seg igjen og kan raskt få sterke meninger selv om det som skjer.

Kanskje vil noen føle seg støtt av å gjenkjenne seg som drittsekk eller idiot, men den sjansen tar forfatteren.

.

Men hovedspørsmålet mitt da jeg begynte å lese, står fremdeles ubesvart.

Kan boken formidle oss en forståelse av voldsmannen og massemorderen?

Selv om vi møter Ludvig, Tryne og Pålle,  blir vi så lite kjent med dem at vi ikke kjenner oss klokere.

Til gjengjeld forstår vi langt mer om sinte poeter!

.

.

.************

.

.

I morgen, den 5 juni, blogger  luxlie