per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Utdannelse. Uten dannelse ?

Professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic har publisert en bok om dannelse.

De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.

Et dannelsesår lyder herlig!

Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!

Dannelse er :

«Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter » ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.

Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å  bruke tid på!

Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.

Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.

Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.

Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.

Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?

Sterris og Kirchhoffs kronikk

om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?

Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?

Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever  ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.

Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:

som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme,  for å nevne noen.

På mange måter er de gamle idealene umoderne.

Hva er de nye idealene  i vår tid?

I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.

Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.

Fravær av dannelsesidealer ved «vår utdanning» virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?

Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?

Og vil ikke fraværet av dannelse gi «et tomrom» som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?

Og er tidligere tiders idealene helt borte?

I antikkens Hellas  f. eks.

vektla man bl.a skjønnheten.

Kroppen skulle trenes i idretter og  ånden skulle øves ved tankevirksomhet.

Både legeme og  sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.

Dette lyder da kjent?

I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, «alle» jogger og idrettene er populære både som aktivitet og  som underholdning!

Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!

Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed  skjønnhetskirurgi!

Er dette en del av dannelsen vår?

Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?

Kanskje det er  dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?

Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de  komersielle interessene bak dette?

Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?

Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.

Å ha lange, velstelte negler,  viste  at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.

Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :

Bedrev man  kroppsarbeid var man ikke  utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.

Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?

Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.

Arbeiderklassen led under dette.

Ikke bare var de de  fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.

Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.

Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!

I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.

Vi tvinger dem til 13 års skolegang.

Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe  «simpelt»  kroppsarbeide.

Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?

De har sittet så mye at  kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som «pensum», derfor forakter de  sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man «leksen» og selger eller kaster bøkene.

Men en bachelor tar de , likevel.

Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.

Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi  ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.

Sjel og Ånd forbindes med «pensum» i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker:  Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.

Nå heter det bevisstheten, og man leter etter «Mind in nature».

Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.

Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene,  kroppsbygging og helse, som er god «butikk»,  mens sjelen stadig taper marked.

Hva skal «markedet» med sjelelig dannelse?

Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!

Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.

Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et  samfunn velger å gjøre.

Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles  et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:

noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!

Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!

Ridderens dyder: 

troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?

Troskap var en dyd,  men er den det også i våre dager?

Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.

Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen  og partiet.

Mot, derimot,  trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.

Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.

Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette «ridderånden» hos en varsler.

Hoffets dannede nytelse

av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?

Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.

Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi  ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.

Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.

Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.

Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød.  Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene  og velge simplere og ofte usunne råvarer.

Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik  er vårt luksusjag, uten dannelse.

Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!

Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet,  viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.

Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende,  resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.

Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse,  har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!

Kirkens idealer

for oppdragelsen av sjelen til  renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?

Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.

Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.

Opplysningstidens idealer har heller  ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.

Vi har forlatt  idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:

Vi vil skape  samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.

Hva slags dannelse og hvilke  idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.

Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.

De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.

En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!

Adel og borgerskap,  deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.

Det var den borgerlige dannelse  og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør,  de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?

Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?

Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.

Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:

Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!

Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.

Slik opplever vi i vår tid at tidligere «fiender» samarbeider.

Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen

samarbeidet om å danne vårt moderne europa.

Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.

Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer «til evig tid».

I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.

I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte «borgerlige» idealer.

Europa har gjort en underlig erfaring:  de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.

Dannelsen, den klassiske dannelsen,  representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.

Man har ikke , gjennom 13 års skolegang,  klart  å gi alle dannelse.

Hvor finner vi dannelsen i vår tid?

Vi finner den som et forlatt emne  i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.

Men skjult i vårt  utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave,  en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!

Det er ca fem prosent, kanskje,  i følge deres egne planer.

De senere års skolereformer

viet dannelsen stor oppmerksomhet.

Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene  for  å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .

Først og fremst skjedde dette ved «Hernesreformen» på 1990 tallet.  Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i «Broen».

Dette skriftet fikk god mottagelse!

Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.

Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.

Nåværende reform, » Kunnskapsløftet»,  gir oss, om enn noe skjult,  almenskolens nye dannelsesideal.

Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål,  burde belyses og debatteres.

Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.

I «Kunnskapsløftet»  kalles mennesket «humankapital»,   en arbeidskraftsvare  som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.

I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige  ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.

Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge.  Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.

Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på,  i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:

I NOU 2000 uttalte Tora Åsland

seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:

«En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.»

Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners  dannelse.

Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.

Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært  autoritære i stilen.

Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.

Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.

Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.

Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.

Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet «bildung» som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.

Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:

Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.

Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.

Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?

Les om boken :

http://www.universitetsavisa.no/forskning/article11492.ece

august 6, 2012 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten

2 kommentarer »

  1. Vil bare nevne en av mine barndoms helter, Lektor Tørrdal, i Gisle Straumes skikkelse.
    og bruke hans «kraftutrykk» når barna på langåsen Pensjonatskole hadde stort fravær av «dannelse»… «Du store alpakka!» 🙂

    Kommentar av Linda | september 28, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: