Hekser og hysteri.

Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.

Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.

Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt:  Hvem har størst skyld?

Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.

Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.

Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt.  Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.

Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.

Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.

Jeg vil kort minne om noen  beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens  vismenn.

I GT kalles de «ashshaph» ,  «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».

Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.

Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.

Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen  til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.

Det var datidens kunnskapselite.

På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere ,  yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl.   Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.

Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.

Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.

Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!

Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.

Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse,  slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.

Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:

Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.

Likedan stenet man i Israel Guds profeter,  fordi man ikke likte hva de sa.

Fra perserne og orientens hekser,  til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.

I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.

Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.

Og ettersom de, til tider, fikk  fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.

Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.

Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders  impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.

Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.

Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng,  at de brukte magien til å utøve noe vondt.

Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.

Tvert om,  så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :

«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»

Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».

Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.

Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.

Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.

Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania

Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.

Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.

Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning.  Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte  heksene.

Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.

Kirkens hekseprosesser  var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.

Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.

De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:

«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde,  og begge i deres ekteskaplige plikter.»

Derfor ga paven  to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i  Nord og Sydtyskland,  som de på noe vis kunne finne.  Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.

Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .

Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev  Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.

Ved denne boken ble heksetroen,  og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.

Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.

Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.

I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.

Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.

Tilståelse kunne hentes ved tortur.

Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:

*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.

*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,

*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.

*Om de hadde  fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.

Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.

Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.

Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.

Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».

Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.

«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:

«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»

Dette kvinnesynet bør man merke seg.

Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.

Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.

Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.

Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII,  nylig,  ca 1100tallet, innførte sølibatet.

Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.

De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.

Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.

Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.

Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?

Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.

Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.

Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.

Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:

Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn,  og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.

Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?

Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.

Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.

Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen,   det var et svar på mange vonde ting i tiden.

Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.

Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.

Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.

Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom!  helt opp til 1800.

Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.

Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.

Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.

Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.

Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.

Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa  diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.

Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.

Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.

Kvinnene ble diagnostisert av menn.

Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og  endringene skjedde i rekordfart.

For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:

*undertrykt i et mannsdominert samfunn,

*totalt avhengi av mannens forsørgelse,

*uten innflytelse på samfunnet,

*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!

*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.

Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:

* fredsarbeid

* stemmerett for kvinner

*utdannelsesrett

*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen

*arverett og navnerett for uekte barn

*seksualopplysning og selvbestemt abort

Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.

I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.

Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.

Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.

Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.

Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.

Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000,  med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.

Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!

Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske  og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.

Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7),  har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.

Hysteriet uttrykkes og  formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre  former.  Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt,  neste gang det fremkommer.

Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?

Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:

«Hekser fins ikke».

Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.

Men kan vi lære av historien?

Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?

Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.

Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.

Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små  avslørende «lekkasjer».

Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.

Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».

Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!

F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.

Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.

Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!

Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!

Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:

Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.

Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:

*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!

*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!

Et annet tungt trykk på vår samvittighet  gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.

Og, på tross av at vi sier vi er et  velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.

Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.

Og vi ser uforstående på skolemassakrene.

Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.

Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.

Og kjetterne?

Dem forfølger man stadig.

Reklame

Askepot og Askeladden

Eventyrene våre er gamle mytiske fortellinger. Mytene er knyttet til religionene, mens eventyrene er mer profane i sitt innhold. Likevel har de en felles referanseramme, de gamle,universelle astologiske bildene.

Askepot er et eventyr vi møter i mange utgaver, men hovedelementene, bl.a. skoen og stesøstrene, er alltid der.

Askepot, vårt navn på henne, har sin navnebror i Askeladden.

Begge har to brødre/stesøstre og begge får prinsessen/prinsen.

Begge er gode og hjelpsomme mens de andre to brødrene/søstrene er innbilske og egoistiske.

Begge har navnet Aske med «pot» eller » ladden» som annet ledd.

«Pot» er en krukke og «ladden» er en sokk eller tøffel.

Betydningen av ordet » ladden» er mere dette «å være uten sko». Vi brukte ordet «sokkeladden» som barn, for å si at vi hadde tatt av skoene og gikk i bare sokkene.

Altså er Askeladden uten sko, mens et hovedpoeng i Askepots historie er at hun mister skoen.

Føttene er et astrologisk bilde på fiskenes tid, det er tiden fra Jesu fødsel til vår nylige inngang i Vannmannens tid, et tidsrom på ca 2000 år.

Begge, både Askeladden og Askepot er altså uten det som gir beskyttelse i denne tiden.

Skoen er også et urgammelt bilde på frieri og beilervirksomhet, det ligger bryllup i luften.

Selv gamle Frøy, i vår nordiske religion, sendte nettopp skosvennen sin til Gerd for å fri for ham.

Mannen skulle, i de gamle tradisjonene, sende sin «skomaker» med sko som gaver til den utvalgte.

For begge våre helter er det prinsen, eller prinsessen, som vil gifte seg, og de leter etter «den rette» . Prinsen holder et ball, og prinsessen gir «vanskelige oppdrag».

Hverken Askepot eller Askeladden aktes verd å dra på slottet for å prøve å bli den utvalgte.

Da ler folk og håner dem, særlig de to stesøstrene og de to brødrene. De mener bestemt om seg selv at de har alle de egenskaper som skal til for at nettopp de kan vinne»prinsessen og prinsen».

Askeladden brødre, Per og Pål, har all kunnskap. Alle leksikon og aviser kan de på rams, så de mener seg kvalifisert til å løse prinsessens gåter.

Askepots stesøstre har rikdommen og kan kjøpe hva de vil av stas for å vinne prinsen.

Det er kraftige konkurrenter, verdens kunnskap og rikdom.

Hva er så Asken, som begge de to bærer navn av?

Her er asossiasjonene flere, rent språklig, iflg. Torps etymologi.

*Eplet av apalen,

*en eske, et skip eller en krukke,

*det forferdelig skremmende innholdet i krukken, det tørre, hete, brennende glødende..slik at ordtaket «fra asken til ilden» som betegner fra vondt til verre er knyttet til navnet… og dyp fortvilelse som uttrykkes ved klærne «sekk og aske»,

*det er også den sterkt etsende resten etter lutproduksjonen som fjerner all smuss.

Asken til lutproduksjonen ble tatt av bjørketreet, på latin Betula som er det hebraiske ordet for jomfruen, svært betegnende for treet som i mange dikt er metafor for en ung pike.

Bjørkeved ble brent og restene etter brannen lagt i vann noen dager, da fikk man lut til rengjøring, med den lille etsende askeresten som lå igjen. Det er denne essensen av lutproduktet som ingen brukte, er det snakk om her.

I legenden om Atlantis legger Platon stor vekt på navnenes betydning. Det var fordi de var gitt i en tradisjon hvor man valgte navn etter betydning, så navnet ble en viktig nøkkel til fortellingen.

Slik var tradisjonen også for de gamle eventyrfortellerene. Vi har ikke lenger den tradisjonen, vi tillegger ikke navn vekt, men vil vi inn i de gamle eventyr og myter, må vi arbeide særlig med navnenes betydning.

Da Askepot mistet sin sko, så mistet hun sin beskyttelse.

Føttene sto for «fiskenes tid», så da «jomfruen Israel» gikk inn i «fiskenes tid»var hun uten beskyttelse.

Hun var rammet av dommen, ilden, og restene av henne ble spredt i vannet (der fiskene bor, altså blant alle folkene)

Av dette lutvannet er hun den fryktelige, sviende, etsende resten.

Dette ligger i Begges navn. De heter begge aske -pot, eller -ladden.

Så av de makter verden kan fremskaffe, vitenskapens og rikdommens og forfengelighetens makt, er Askepot-ladden den ingen regner med, den man kaster og håner om han/hun prøver seg.

Prinsen har Askepots sko og han leter etter henne som passer skoen.

Dermed er hennes sko attraktiv for stesøstrene. De kapper gjerne av seg både hæl og tå for å få skoen til å passe sin egen fot.

Jeg må tenke på Døperen Johannes, Jesu herold, som sier :»Han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære …øksen ligger ved roten av treet..det hugges ned og kastes på ilden.»

Jeg kan ikke gi en fyldestgjørende utlegning av eventyret, men jeg vil gi retningen for den som er interessert og som kan lete videre selv.

For meg er eventyret om Askepot «Johannesversjonenen» av mytene. Vel verdt å fordype seg i.

Eventyret gir, i tillegg til å være en fremstilling av almengyldig visdom, en skjult fremstilling av, her, den Guds utvalgte jomfru som i fiskenes tid har mistet sin beskyttelse. Hun lider, fornedret, skjult blant folkene, og alle folkene blir utsatt for hennes «lutende» effekt og vi er nå inne i en tid hvor prinsen vil lete etter henne.

Og den han leter etter vil alle være, det er mange som ofrer «hæl og tå», går på akkord med «det rette» for å kunne «sko seg»!

Myter og kunst. Hvordan myten inspirerer kunsten.

Vi vandrer i og er bærere av vår kultur.

Vil man kjenne seg selv og sin kultur, er mytene begynnelsen.

Myten er åndens første bevegelse i folkenes språk.

Myten er himmelens befruktning av slektene , de er vårt arvede åndsliv.

Myten er som et guddommelig gen, et frø, som spirer og vokser sin egen iboende  vekst i folkenes historie.

Såmannen er Gud.

Menneskene er jordsmonnet.

Såkornet er ordet, myten om himlenes rike.

I vår kultur er det noen få ulike mytetradisjoner vi forholder oss til:  den greske, den norrøne, den jødiske og den kristne.

Vi kan lese om flere, selvsegt, men det er disse kulturene vi forholder oss til som våre.

Disse fire mytene har  likhetstrekk , men er også grunnleggende forskjellige.

Jeg vil se litt på noen av de i øynefallende ulikhetene og hvordan de ytrer seg i kulturen vår.

Den greske mytologi inspirerer kunstneren i oss.

De vakre fortellingene , med sin detaljrikdom, sanselighet,  og estetikk, inviterer kunstmalerne til å utfolde seg,

og de mange vakre malerier understreker og styrker mytens innhold, og er en del av mytens formidlingsmåte.

Den greske myteverden er tidløs, uten en indre sammenheng, uten begynnelse og ende, åpen og tilgjengelig.

Hver fortelling kan stå for seg som et maleri, og likevel formidle det hele.

Den greske mytens muser trives på lerretet, og egner seg for deres  myke, bevegelige og lette skjønnhetsformidling.

Slik er ikke den norrøne myten.

Der grekeren har skjønnheten og tragedien, har den norrøne myten barskheten og dramaet.

Den stramme, knappe dramatiske fortellerformen er skapt av skaldens kresne kortform.

Dikteren skaper dramaet, det helhetlige epos med tydelig begynnelse og ende, hvor sammenheng og enhet er grunnformen.

Maleren kan ikke bli tilfreds med å hente ut et motiv av denne stillestående, barske myteverden. Han vil, om han søker f. eks å fremstille nornene, gi dem gresk skjønnhet, farger og sanselig detaljrikdom, og dermed mister han den norrøne mytens ånd.

Malerens teknikker treffer ikke mytens helhetlige budskap, tvertom, han endrer budskapet i den ved sin teknikk.

Den nordiske myten søker den dype inderligheten, tankens fordypning og hjertets troskap, fast forankret i handlingens alvor og dåd.

Denne strenge formen henter straks frem den barske humoren, alvoret kaller på spøken og finner skaldens uttrykksform.

Skalden binder fortellingen sammen i versenes lenker, i strenge lovmessige dikteriske strukturer.

Det greske samfunn var små bysamfunn, løst forbundet, mens de nordeuropeiske folk  strebet etter å være en enhet.

Der grekerne åpnet for tragedien, bandt det jødiske folket den som lider til det legende offeret.

Uten kjærlighetsofferet er vi i utakt med vår egen myte.

Da er vi ute av mytens bevarende virke og overgitt til vinningstørsten og dens tomme ødeleggelse.

Den jødiske myten skal ikke males. Den forbyr det selv.

Den jødiske myten synges.

Deres myter er nedtegnet i konsonantenes harde usigelige og  usyngelige lyder.

Man innvies så, fra barnsben av, i vokalenes mysterier.

De lærer hvordan de usynlige vokalene blir en levendegjørende kraft som skaper de harde konsonantene om til et fulltonende kor.

Deres lyttende, skapende og analyttiske kraft kan ikke fanges av maleriet, eller ikke  skaldens uttrykksform er tilstrekkelig.

Sangen derimot, formidler livsprosessene og innvier enkeltmennesket til samhandling med andre.

Sangen er en ubrytelig enhet, den  er tidløs og inneholder samtidig alltidens inndelinger.

Den kristne myten favner dem alle.

Den forener det maleriske og det dramatiske i sin fulltonende åpne sang.

Den er det lille sennepsfrø som ble lagt i jorden og som spirte og vokste til et stort tre.

Himlenes rike er det lille frøet sammenvokset i vår kulturs jordsmonn, hvor de gamle religionene hadde forberedt jordsmonnet for den.

Her vokser det sin egen iboende vekst, og vi synger, maler og dikter til dens ære.

Slik ser vi himlenes rikes mysterium utfolde seg for våre øyne, og kjenner det riktig, enten vi er jøde eller greker.

Når vi vandrer i mytenes verden, og henter frem kjente og glemte glimt av det som var, så ser vi at vår tid er ute.

Mytene har fylt sin bestemmelse og de nye generasjonene lærer dem ikke.

De får brokker og forvridde glimt av allverdens mytologiske vesner gjennom fantacy- og voldsfilmer,  spill og slikt.

Underholdningssektoren stjeler, perverterer og omdikter mytenes sterke uttrykk til en moderne helte-og voldsverden,  for vinnings skyld.

Det er mulig at dette er et nytt kunstnerisk uttrykk for den gamle myteverdenen, og at det bare er jeg som ikke er istand til å følge med på det og forstå det.

Men foreløpig ser jeg denne formen som en trussel mot vår kulturarv, ja, som en monstrøs utgave av den. Som om vår tid søker å fjerne behovet for myter i den religiøst anlagte del av den yngre generasjonen.

Ellers er åpne «mytemotstandere» svært mytologiske i sin oppførsel:

Vitenskapen, i sin moderne skikkelse, er som en kjempe som «dreper» enhver myte den kommer over.

» Hu», roper den, «her lukter det myter og overtro!»

Også ser den med det ene øye sitt, for å stikke øyet ut på alle toøyde den kan finne.

Moderne mytologi byr på opplysningstidens heltemyter, som f. eks: Galileo og hans teleskop, Franklin og hans drage og Becqurell og hans fotografiske plate.

Vakre og inspirerende fortellinger i opplysningstidens tjeneste, men halve og enøyde fordi de formidler en jord uten himmel.

Så fremdeles setter jeg mitt håp til sennepsfrøet, om det enn er lite, formidler det himlenes rikes hemmeligheter.