per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Den eldste kjente beretning om juletreet og en sekk med gaver.

Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.

Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.

Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.

Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.

Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.

Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»

Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.

For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.

Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.

Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.

Tavlene har tre versjoner av  «verdens eldste julefortelling».

Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.

Det lyder kort fortalt slik:

Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.

Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

Alle leter etter Telepinus.

En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .

Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre.

På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.

Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.

Dette var hetittenes historie om den 22. desember.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.

Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.

Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.

Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se i såfall  på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.

Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.

De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk.  Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!

Det var  ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.

Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.

Hetittene sa selv om Guden Telepinus,  at han ville komme til å æres overalt på jorden.

Det hadde de faktisk rett i!

Jeg har gitt dette videre til mine barn.

God Jul til den som kommer innom her!

desember 22, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Ordet ble kjød

Julen nærmer seg.

For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»

Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.

Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.

Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.

Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.

Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.

Man frykter at EU skal kollapse.

Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.

Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.

Myter er Ord.

Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.

Folkenes myter ligger i folkedypet som  nasjonenes sjelelige mantraer, som  små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.

Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.

Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.

Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne  og vesten.

Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.

Nå ser vi at kanskje  MB kan være nøklen til arabisk samling?

De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.

Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje?  Som f. eks en ytre fiende?

Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel?  Det ønsker de kanskje å provosere frem?

Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.

Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!

Obahma gir MB sin støtte i Egypt.

Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.

Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!

Slik kan Israel bli alene.

Slik lyder profetens Ord.

Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.

Kortene i stokken ble delt ut for  lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.

Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.

Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn

….de er født….av Gud.

Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….

Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.

Det er et ord som skaper det det nevner!

Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.

Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.

Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.

Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!

Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!

Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!

GOD JUL til dere alle som er innom her!

desember 12, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | 10 kommentarer