per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Salomos tempel og våre kirker.

Det er mange fantastiske tempelbygg rundt om i verden.

Jeg undres over de vakre byggene, og ennå mer over den tanke at «her bor Gud «.

Hvordan fant de på å bygge et «gudshus»?  Et hus for ham som skapte himmel og jord?

Og hvordan kunne de «primitive» folkene bygge slike fantastiske bygg? Uvanlige, rikt utsmykkede bygg med kupler, tårn, stupaer eller spir.

Hva var deres inspirasjonskilde?

I GT heter det at kong David ønsket å bygge et hus for Herren, men Herren svarte ham og sa:

«Skulle du bygge meg et hus til å bo i?…..

Herren vil bygge deg et hus…..

og jeg vil oppreise din sønn og grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid…»

Vi merker oss  at huset skulle bygges for at Guds navn skulle bo der.

Salomo, Davids sønn, sa i bønnen ved innvielsen av tempelet (2.krøn.6.18):

«….Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget……

Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn  som din tjener bærer frem for ditt åsyn, så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt –

det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der -»

Dette tempelet ble altså ikke er bygget for å huse et gudebilde, men for å huse guds navn.

Det var uvanlig.

I andre templer hadde man et gudebillede, en statue av guden, i Det Aller Helligste rommet .

Salomo, som den gangen var datidens viseste vismann, bygget ikke et tempel for selve guden, heller ikke for gudens billede, men et hus for gudens navn.

Ordet «billede»brukes likevel svært ofte under byggingen av tempelet, men da forstått som arbeidstegninger for byggmesteren.

Tempelet er bygget etter et billede av det himmelske.

Det var altså ikke et tilfeldig byggverk, men et billede av himmelen på jorden.

Nå forteller Stefanus (ap.gj.7) i sin tale at David og Salomo hadde fått i arv det himmelske billedet Moses så på fjellet da han skulle lage Guds tabernakel.

Og 1. Krøn. 28. 11-21 beretter hvorledes David viderefører det han selv hadde mottatt:

«….Så gav David sin sønn Salomo

et bilde av forhallen og tempelbygningene, skattkammerne, loftsrommene, de indre rom og rommet for nådestolen,

og et bilde av alt det som i ånden sto for ham, av forgårdene til Herrens hus og alle kammerene….. …….

og et bilde av det som skulle være av gull, med oppgave over gullets vekt, av alle de kar som hørte til hver enkelt tjeneste…………

og et bilde av gaflene og skålene til å sprenge blod med og kannene av rent gull, og av gullbegerne………

Om alt dette sa David: » om alt som skal gjøres etter bildet, har Herren opplyst meg ved et skrift fra sin hånd.…»

Vi ser defor at likesom tabernaklet var et billede av det himmelske(2.mos.25.40), var Salomos tempel det samme billedet som tabernaklet.  Det var teltet tømret i faste saler.

Guds tabernakel ble laget i ett og alt etter det billedet Moses fikk se på fjellet.

Både tabernakelet og tempelet ivaretok og videreførte den tjenesten som viste oss himmelens billede på jorden.

Sammenkomstens telt, ble det kalt, for Gud sa: «Jeg vil komme sammen med deg der.»

Tempelet er der Gud kommer sammen med menneskene.

Templene verden over, om de kan se svært forskjellige ut, har mange likhetstrekk.

Alle templer har et «aller helligste».

I østens templer er det innerste rommet en «hule», en «livmor» hvor tempelets hovedgud bor, og loddrett over hulen reiser tårnet, eller fjellet, seg.

I vår vestlige tradisjon er Det Aller Helligste formet slik at kvaderatet og kubusen er grunnformen.

Både i tabernakelet og i Salomos tempel er dette rommet 20x20x20 alen.

Her var det ingen gudebilleder, men et underlig skrin, «paktens ark», også kalt nådestolen.

Skrinet var av akasietre, innvendig og utvendig kledt i gull. Rommet det sto i var kledt i gull,  og to gulldekkede engler overskygget skrinet og berørte hverandre og veggene med vingespissene.

Både skrinet og rommet ble, som en svært avansert » leidnerflaske»,  dødelig farlig. Et drepende rom for en uinnviet.

Den innviede, ypperstepresten, skulle gå inn dit, en gang i året, og utføre soningen slik den beskrives i 3.Mos. 16.

Ved denne tjeneste fyltes rommet med røk .

Byggingen av  Salomos tempelet står nøye beskrevet i Konge og Krønikebøkene.

Jeg har merket meg at alle oppslagsverk og lærebøker jeg kjenner til, bruker kun Kongeboken som kilde for informasjon om tempelets utseende.

De har sine grunner, som de siterer hverandre på, men dermed mister offentligheten den supplerende informasjonen fra Krøniken, som gjør tempelbilledet komplett.

Tegner man tempelet kun etter Kongebokens anvisning, får man et hovedriss av  tempelets tre hoveddeler, slik det fremstilles her i f.eks wikipedia:

Fil:SolomonsTemple.png

Sett ovenfra er det tre rom : Det Aller Helligste (gr.flate 20 x 20 alen), det Hellige (gr.flate 20 x 30 alen) og Forhallen (gr.flate 20 x 10).

Total lengde (20+30+10) er 60 alen.

Sett fra siden ser vi også høydemålene : Det Aller Helligste (20 x 20 x 20 alen), Det Hellige (20 x 30 x 30 alen) og Forhallen (20 x 10 x ? alen)

Det Aller Helligste er altså kubeformet, og sett fra siden er både Det Hellige og Det Aller Helligste kvadrater av ulik høyde.

Det er en rekke rom og kammere som beskrives i tillegg, og de hører til rundt tempelbygget, men akkurat nå vil jeg kun se på hovedhuset.

Om vi legger til informasjonen fra Krøniken (2.Kr 3.4),  får vi vite at Forhallen skulle være 10 alen lenger enn det som oppgis i Kongeboken. Det vil si en grunnlengde på huset på 20+30+20 =70 alen.

Denne informasjonen står  ikke som en motsetning til Kongeboken, for Krøniken starter med å oppsummere Kongebokens mål, men den oppgir også flere mål som ikke er nevnt i Kongeboken.

F.eks oppgir den høyden på Forhallen : 120 alen, slik at målene for Forhallen blir (20 x 20 x 120) alen

Altså er høyden på tårnet nesten det dobbelte av hele husets lengde:  (70 og 120)

Da jeg forsøkte å tegne det bygget, ble jeg så glad i våre gamle kirkearkitekter:

Her er de klassiske målene ivaretatt:
Det Aller Helligste, som vi kaller sakrestiet,
Det Hellige, hvor vi alle kan møte til vår private gudstjeneste,
og så tårnet, hvor kirkeklokkene fikk sin plass og betydning.
Vi har ikke lenger Det Aller Helligste som et Høyhellig, farlig sted, men selve bygget vitner om at slik var det engang.
Beretningen om Jesu offer er ofte satt inn i bygningen som en malt altertavle foran inngangen til sakrestiet, som et vitnesbyrd om betydningen av det evige offer:
En forsonet Gud.
Ved de store kirkene er det ofte tatt med flere av de tilhørende lagerrom, slik at grunnformen blir noe kamuflert, men den er der.
Det er selvsagt endel moderne kirker som har lagt de gamle tradisjonene bort, hvor arkitektene forsøker å tenke nytt, men denne gamle grunnformen er ganske dypt forankret i oss.
Det var slik de gamle bygde det, og slik har vi sett det gjennom tidene.
Tempelet er nettopp tiden.
Det viser tiden.
Guds tid, den evige, hvor alle tider er nedlagt i byggets mange mål.
Det er tiden for sammenkomst, måltid (mål tid) som vi treffende sier på norsk.
Når vi måler tiden, kan vi uttrykke og bygge tidsrom(tids rom) som vi også sier.
«Jeg vil komme sammen med deg der» …..sa Herren.
Vi kjenner sammenkomsten og måltidet vakkert uttrykt i maleriet «nattverden»  og fortalt i de gamle beretningene om Guders og planeters sammenkomster.
Tabernakelet var sammenkomstens telt.
Når Paulus, teltmakeren, senere bygger tabernaklet ferdig for all verden, fullfører Guds ord, ser vi hvor viktig hans gjerning var for oss.
Ja, det er dette det hele dreier seg om:
Hvordan Gud kan komme sammen med oss,
og vi med ham.
Se også:
Riksvåpen og nasjonale symboler.
Advertisements

januar 27, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 10 kommentarer

Les boken til Asle Toje!

Asle Tojes bok «Rødt, hvitt og blått» som utkom i år, er en svært tankevekkende bok.

Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.

På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange «skumle strøk» , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.

Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av  dagens politikk.

Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham  og så deler han dette med oss.

Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.

Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok «Om det amerikanske demokrati» og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.

Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.

Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:

«… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.

Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å «avskaffe» seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….

……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3.  …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år.  …..  Det finnes en «sikkerhetssone» ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. »

Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.

Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?

Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.

På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og  vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.

Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.

Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.

Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a  nærmiljøene i København og Gøteborg.

Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:

Arbeidsledigheten blant unge mennesker.

Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.

Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.

Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.

Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!

Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.

Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.

De vil måtte skape seg andre «samfunn» for seg.

Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.

Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.

Europas mange store problemer er desverre i stor grad «tiet» om.

Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.

Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!

Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!

Det å tie er ikke en «medisin» i seg selv.

Les og:

Legmannens svar til Eia

Hernes: Europa på vippepunktet.

 

januar 3, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar