per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Les boken til Asle Toje!

Asle Tojes bok «Rødt, hvitt og blått» som utkom i år, er en svært tankevekkende bok.

Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.

På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange «skumle strøk» , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.

Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av  dagens politikk.

Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham  og så deler han dette med oss.

Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.

Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok «Om det amerikanske demokrati» og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.

Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.

Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:

«… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.

Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å «avskaffe» seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….

……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3.  …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år.  …..  Det finnes en «sikkerhetssone» ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. »

Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.

Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?

Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.

På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og  vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.

Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.

Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.

Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a  nærmiljøene i København og Gøteborg.

Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:

Arbeidsledigheten blant unge mennesker.

Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.

Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.

Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.

Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!

Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.

Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.

De vil måtte skape seg andre «samfunn» for seg.

Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.

Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.

Europas mange store problemer er desverre i stor grad «tiet» om.

Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.

Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!

Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!

Det å tie er ikke en «medisin» i seg selv.

Les og:

Legmannens svar til Eia

Hernes: Europa på vippepunktet.

 

januar 3, 2013 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: