Salomos tempel og våre kirker.

Det er mange fantastiske tempelbygg rundt om i verden.

Jeg undres over de vakre byggene, og ennå mer over den tanke at «her bor Gud «.

Hvordan fant de på å bygge et «gudshus»?  Et hus for ham som skapte himmel og jord?

Og hvordan kunne de «primitive» folkene bygge slike fantastiske bygg? Uvanlige, rikt utsmykkede bygg med kupler, tårn, stupaer eller spir.

Hva var deres inspirasjonskilde?

I GT heter det at kong David ønsket å bygge et hus for Herren, men Herren svarte ham og sa:

«Skulle du bygge meg et hus til å bo i?…..

Herren vil bygge deg et hus…..

og jeg vil oppreise din sønn og grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid…»

Vi merker oss  at huset skulle bygges for at Guds navn skulle bo der.

Salomo, Davids sønn, sa i bønnen ved innvielsen av tempelet (2.krøn.6.18):

«….Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget……

Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn  som din tjener bærer frem for ditt åsyn, så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt –

det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der -»

Dette tempelet ble altså ikke er bygget for å huse et gudebilde, men for å huse guds navn.

Det var uvanlig.

I andre templer hadde man et gudebillede, en statue av guden, i Det Aller Helligste rommet .

Salomo, som den gangen var datidens viseste vismann, bygget ikke et tempel for selve guden, heller ikke for gudens billede, men et hus for gudens navn.

Ordet «billede»brukes likevel svært ofte under byggingen av tempelet, men da forstått som arbeidstegninger for byggmesteren.

Tempelet er bygget etter et billede av det himmelske.

Det var altså ikke et tilfeldig byggverk, men et billede av himmelen på jorden.

Nå forteller Stefanus (ap.gj.7) i sin tale at David og Salomo hadde fått i arv det himmelske billedet Moses så på fjellet da han skulle lage Guds tabernakel.

Og 1. Krøn. 28. 11-21 beretter hvorledes David viderefører det han selv hadde mottatt:

«….Så gav David sin sønn Salomo

et bilde av forhallen og tempelbygningene, skattkammerne, loftsrommene, de indre rom og rommet for nådestolen,

og et bilde av alt det som i ånden sto for ham, av forgårdene til Herrens hus og alle kammerene….. …….

og et bilde av det som skulle være av gull, med oppgave over gullets vekt, av alle de kar som hørte til hver enkelt tjeneste…………

og et bilde av gaflene og skålene til å sprenge blod med og kannene av rent gull, og av gullbegerne………

Om alt dette sa David: » om alt som skal gjøres etter bildet, har Herren opplyst meg ved et skrift fra sin hånd.…»

Vi ser defor at likesom tabernaklet var et billede av det himmelske(2.mos.25.40), var Salomos tempel det samme billedet som tabernaklet.  Det var teltet tømret i faste saler.

Guds tabernakel ble laget i ett og alt etter det billedet Moses fikk se på fjellet.

Både tabernakelet og tempelet ivaretok og videreførte den tjenesten som viste oss himmelens billede på jorden.

Sammenkomstens telt, ble det kalt, for Gud sa: «Jeg vil komme sammen med deg der.»

Tempelet er der Gud kommer sammen med menneskene.

Templene verden over, om de kan se svært forskjellige ut, har mange likhetstrekk.

Alle templer har et «aller helligste».

I østens templer er det innerste rommet en «hule», en «livmor» hvor tempelets hovedgud bor, og loddrett over hulen reiser tårnet, eller fjellet, seg.

I vår vestlige tradisjon er Det Aller Helligste formet slik at kvaderatet og kubusen er grunnformen.

Både i tabernakelet og i Salomos tempel er dette rommet 20x20x20 alen.

Her var det ingen gudebilleder, men et underlig skrin, «paktens ark», også kalt nådestolen.

Skrinet var av akasietre, innvendig og utvendig kledt i gull. Rommet det sto i var kledt i gull,  og to gulldekkede engler overskygget skrinet og berørte hverandre og veggene med vingespissene.

Både skrinet og rommet ble, som en svært avansert » leidnerflaske»,  dødelig farlig. Et drepende rom for en uinnviet.

Den innviede, ypperstepresten, skulle gå inn dit, en gang i året, og utføre soningen slik den beskrives i 3.Mos. 16.

Ved denne tjeneste fyltes rommet med røk .

Byggingen av  Salomos tempelet står nøye beskrevet i Konge og Krønikebøkene.

Jeg har merket meg at alle oppslagsverk og lærebøker jeg kjenner til, bruker kun Kongeboken som kilde for informasjon om tempelets utseende.

De har sine grunner, som de siterer hverandre på, men dermed mister offentligheten den supplerende informasjonen fra Krøniken, som gjør tempelbilledet komplett.

Tegner man tempelet kun etter Kongebokens anvisning, får man et hovedriss av  tempelets tre hoveddeler, slik det fremstilles her i f.eks wikipedia:

Sett ovenfra er det tre rom : Det Aller Helligste (gr.flate 20 x 20 alen), det Hellige (gr.flate 20 x 30 alen) og Forhallen (gr.flate 20 x 10).

Total lengde (20+30+10) er 60 alen.

Sett fra siden ser vi også høydemålene : Det Aller Helligste (20 x 20 x 20 alen), Det Hellige (20 x 30 x 30 alen) og Forhallen (20 x 10 x ? alen)

Det Aller Helligste er altså kubeformet, og sett fra siden er både Det Hellige og Det Aller Helligste kvadrater av ulik høyde.

Det er en rekke rom og kammere som beskrives i tillegg, og de hører til rundt tempelbygget, men akkurat nå vil jeg kun se på hovedhuset.

Om vi legger til informasjonen fra Krøniken (2.Kr 3.4),  får vi vite at Forhallen skulle være 10 alen lenger enn det som oppgis i Kongeboken. Det vil si en grunnlengde på huset på 20+30+20 =70 alen.

Denne informasjonen står  ikke som en motsetning til Kongeboken, for Krøniken starter med å oppsummere Kongebokens mål, men den oppgir også flere mål som ikke er nevnt i Kongeboken.

F.eks oppgir den høyden på Forhallen : 120 alen, slik at målene for Forhallen blir (20 x 20 x 120) alen

Altså er høyden på tårnet nesten det dobbelte av hele husets lengde:  (70 og 120)

Da jeg forsøkte å tegne det bygget, ble jeg så glad i våre gamle kirkearkitekter:

Her er de klassiske målene ivaretatt:

Det Aller Helligste, som vi kaller sakrestiet,

Det Hellige, hvor vi alle kan møte til vår private gudstjeneste,

og så tårnet, hvor kirkeklokkene fikk sin plass og betydning.

Vi har ikke lenger Det Aller Helligste som et Høyhellig, farlig sted, men selve bygget vitner om at slik var det engang.

Beretningen om Jesu offer er ofte satt inn i bygningen som en malt altertavle foran inngangen til sakrestiet, som et vitnesbyrd om betydningen av det evige offer:

En forsonet Gud.

Ved de store kirkene er det ofte tatt med flere av de tilhørende lagerrom, slik at grunnformen blir noe kamuflert, men den er der.

Det er selvsagt endel moderne kirker som har lagt de gamle tradisjonene bort, hvor arkitektene forsøker å tenke nytt, men denne gamle grunnformen er ganske dypt forankret i oss.

Det var slik de gamle bygde det, og slik har vi sett det gjennom tidene.

Tempelet er nettopp tiden.

Det viser tiden.

Guds tid, den evige, hvor alle tider er nedlagt i byggets mange mål.

Det er tiden for sammenkomst, måltid (mål tid) som vi treffende sier på norsk.

Når vi måler tiden, kan vi uttrykke og bygge tidsrom(tids rom) som vi også sier.

«Jeg vil komme sammen med deg der» …..sa Herren.

Vi kjenner sammenkomsten og måltidet vakkert uttrykt i maleriet «nattverden»  og fortalt i de gamle beretningene om Guders og planeters sammenkomster.

Tabernakelet var sammenkomstens telt.

Når Paulus, teltmakeren, senere bygger tabernaklet ferdig for all verden, fullfører Guds ord, ser vi hvor viktig hans gjerning var for oss.

Ja, det er dette det hele dreier seg om:

Hvordan Gud kan komme sammen med oss,

og vi med ham.

Se også:

Riksvåpen og nasjonale symboler.

Reklame