Jesus fra Nazareth.

De korsfestet ham, sammen med to andre, en på hver side, og Jesus midt i mellom.

«Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var det skrevet: Jesus fra Nazareth, jødenes konge.»

Jesus fra Nazareth.

Matteus beskriver de spesielle omstendigheten som førte til at han fikk dette navnet.

Maria og Josef  rømte til Egypt med Jesusbarnet da Herodes ville drepe det.

Senere dro de tilbake fra Egypt fordi Herodes ikke lenger var en trussel mot barnet deres.

Fordi Herodes sønn styrte i Judea,  varslet Gud dem derfor om å dra til Galilea.

«Og han kom og tok bolig i en by som heter Nazareth, forat det skulle oppfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en Nazareer.»

Hvilken profet sier dette?

Det er et profetisk utsagn fra GTs fortellinger,  fra Dommernes bok om profeten Samson:

» Det var en mann fra Sora av danittenes ætt, han hette Manoah; hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne:

Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn. Så ta deg nu i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noget urent! For nu skal du bli fruktsommelig og føde en sønn, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en guds nasireer fra mors liv; og han skal begynne å frelse Israel……. Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.»

Her ser vi tydelig flere likheter med omstendighetene ved Jesu fødsel: Engelen som kommer og forkynner henne, og senere også  mannen, at de skal få en sønn, en frelser, velsignet av Herren, men med sitt fulle virke ved Guds Ånd som voksen.

Hva er en nazareer?

GT har en lov om nazireerne. De er helliget, utskilt og innviet på en bestemt måte som var fastsatt i loven:

Nazar er «tegnet» nazireeren bærer på sitt hode:

Først renset, slik loven bød, og avholdende, så raket på hodet, alt etter faste ritualer ved tempelet, deretter skulle han ikke rake sitt hode mer så lenge nazireer-løftet varte.

Varianter av dette kjenner vi fra munkeordnenes synlige innvielsestegn;  vi ser for oss middelalderens rakede munkehoder og den spesielle hårkransen, som en hvirvel rundt «månen», eller som glorien ved en solformørkelse,  også buddhistene raker sitt hode, de har hele tiden helt blanke skaller.

Vi kjenner et liknende løfte fra vår egen kongemyte om Harald Hårfagre: han lovet Gyda å ikke klippe håret før Norge var samlet til et rike. Det var et løfte knyttet til en veldig gjerning, en hero verdig.

Ordet «naza» har flere assosiasjoner i seg:  fyrsten,  den øverste, generalen eller prinsen,  innvielsen, og vannet som spredes og strømmer ut.

Jesus startet sitt virke  etter at han ble døpt av Johannes, under vanndåpen mottok han også åndsdåpen fra Gud.

Døperen Johannes sa: Jeg døper med vann, han(Jesus) døper med den Hellige Ånd og ild.

Ilden er et av løvens attributter, som vann er et av vannmannens.

Herodes innskrift på korset inneholder begge disse attributter:  «Jødenes konge» viser til «løven av Juda»,  og «Jesus fra Nazareth» viser til Johannes, «den innviede», nazireeren, vannmannen.

Da Herodes skrev innskriften på Jesu kors, ga han ham både løve og vannmannattributter og både konge og profetverdighet.

NT begynner da også med å fortelle om hans ætt fra både Levi og Juda, både presteætten og kongeætten; han er prestekonge, på Melkizedeks vis.

Ild og vann har motsatte karakterer og de utsletter hverandre.

Det er velkjent at religiøse og verdslige  overhoder i et samfunn konkurerer om makten.

Fyrster som forener denne motsetningen,  var fortidens idealer.

Vi kjenner vår egen lille statskirkestrid, og vi kan følge tilsvarende kamp om makten bakover i tid gjennom pavekirke og  keiserdømme.

Herodes innskrift om Jesus forener disse to funksjonene og  de to tegn i den kommende tid.

Historien om Samson huskes best for hans store fysiske styrke i kampen mot filistrene. Han var som de greske heroer,  overmenneskelig sterk.

Hans styrke var knyttet til nazireernes innvielses-løfte fra hans fødsel av.

Populært sagt lå hans styrke i det uklippede håret, hans syv lange fletter.

Israel var i strid med filistrene, Samson var filistrenes farligste fiende i kampen derfor søkte de å finne måter å overmanne ham på.

Filisterkvinnen Dalila  klarte å lure fra ham hemmeligheten om hans store styrke, og hun raket av ham flettene mens han sov og overlot ham så til filistrene.

De blindet ham, og satte ham som fange i deres gudshus, Dagons hus.

Dagons hus betyr «fiskens hus».

Jeg leser det slik at det refererer til vår tid, Fiskenes tid, altså tiden for dette tegnet i den store zoodiakens 12 tegn, det er ca 2000 år fra Jesus og til idag.

Vi er vant til å tenke at filistrene dyrket en avgud.

Guden Dagon var forsåvidt det, fordi man  dyrket «skapningen fremfor skaperen» og i tillegg hadde de «feil tid», for «Fiskenes tid» var ikke kommet ennå.

Fiskenes tegn har  Jomfruens tegn som sitt motsatte bilde i dyrekretsen og har kombinasjonen av bildene  fisk+jomfru.

Vi vet at de første fristne brukte «fisk» som bilde på Jesus, og at Jesus i sin apostelgruppe valgte seg fiskere. At Jesus ble født av en jomfru skulle være kjent nok, Maria har virkelig stått sentralt i kirken.

Kombinasjonen av to stjernetegn, eller fler,  fremstilles i mange kulturer som mytologisk vesener:  havfruen er fisk/jomfru, sfinxen er løve/mann osv.

GT bruker oftere attributtene: Vann , krukke,  helle ut, løve, ild, torner, vær, okse, ørn,mann osv…

Etter Fiskenes tid kommer Vannmannens tid, det er den tid vi nå går inn i, hvor solen står i Vannmannen.  Løven er det motsatte tegnet i zoodiaken.

Sfinxen er bildet på denne kommende tiden, kombinasjonen av løve og mann.

Samson drepte engang en løve,  og i løvens kropp laget en bisverm sitt bol.

Løvens kropp med bier og honning, er svaret på en gåte han stiller filistrene.

Det er en vrien gåte som filistrene ikke klarer, men filisterkvinnen Dalila får Samson til å røpe svaret på gåten.

Fortellingen om Samson er en hebraisk variant av beretningene om de greske heroene Herakles og Ødipus.

Heroene var både halvguder, herrer og helter, og som vår kirkes helgenskare inngår de i denne sorten lære og heltefortellinger.

Fortellingen om Ødipus, som gjorde alt som sto i hans makt for å unnfly sin skjebne, er en svært tragisk fortelling, men elementene i den gir oss tiden den viser til.

Hans navn betyr hovne føtter, et navn han fikk etter at hans føtter ble gjennomboret. Føttene er i astrologien et kjent bilde på Fiskenes tid.

Han gjettet sfinxens gåte og ble en hero ved at trusselen fra sfinxen ble borte.

Ødipus klarte ikke å unnfly skjebnen og han blindet seg selv.

Jeg leser ham altså som  det negative aspektet ved fiskenes tid, som den som sliter med sine «hovne » føtter.

Det er et godt bilde på kirkens unaturlig store makt i denne tiden!

Det minner om en av Jesu lignelser, lignelsen om at Himlenes rike var å ligne med sennepsfrøet som ble til et stort tre, mens den normalt blir en urt, en liten busk.

Altså fikk dette spesielle treet en unaturlig stor vekst.

Ødipus sliter hele livet med hovne føtter, men han løser sfinxens gåte! Han berger dermed byen fra  sfinxens trusler.

Jeg forstår av dette at den nye tids trussel som Vannmannens tid utgjør ved at Sfinxen er inngangens vokter, er løst av fiskenes tid.

Beretningene har et felles billedspråk, og er som en parabel for de tider som  er og kommer,  Fiskene og Vannmannen.

Herakles attributter var løveskinnet og stridsklubben.

Han gjør 12 heltegjerninger og favner derfor hele zoodiakens 12 hus i sin løve-mann rolle, sfinxens rolle.

Det er mange myter i de mange religionene, og man kan nok kjenne på at det er vanskelig å se sammenhengen mellom dem.

Av dem Jesus helbredet, er en som navngies, det er den blinde Bartimeus(latin); han, Bartimaios(gresk), Timaios sønn, ble seende.

Jeg liker å tenke at det er et hint om at den greske overlevering ved Timaios er godt grunnlag for kristustroen.

Med disse korte referansene vender jeg tilbake til Samson der han sitter lenket og blindet i Dagons hus:

«.. de bandt ham med to kobberlenker og satte ham til å male korn i fangehuset. Med det samme han var raket, begynte håret på hans hode å vokse.

Så samledes filistrenes høvdinger for å bære frem et stort slaktoffer for sin Gud, Dagon, og for å holde fest…..Samson grep om de to stolper som huset hvilte på, og trykte dem til seg…..

og Samsom sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøide han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen…..»

Slik falt Fiskens hus. Samson er den overgangen fra Fiskenes tid til Vannmannens tid, som vi snart er vitner til.

Han utfører dommen over Fiskenes tid, og begynner med dette å frelse Israel.

Nå vender vi tilbake til han som ble kalt en nazareer, Jesus fra Nazareth, løven av Juda.

Her, på korset, blir også hans føtter gjennomboret.

Nazareth var en betegnelse som viste hans kraftige gjerninger:

De lamme går, de døve hører, de blinde ser og de døde står opp heter det om gjerningene som fulgte ham på hans vandringer i landet.

Apostlenes gjerninger 2.22, forteller at slike kraftige gjerninger gjorde  apostlene  i navnet til Jesus fra Nasareth.

De urene ånder og demoner ropte til Jesus: » La oss være – Hva har vi med deg å gjøre, du, Jesus fra Nazareth….du er kommet for å ødelegge oss….»

Dette var gjerninger som fikk den fengslede døperen Johannes til å tro:

Han er den som skal komme.

Johannes er Jesu fetter og 6 mnd. eldre enn Jesus.  Om kirkeåret tegnes som en sirkel, er de to satt motsatt hverandre i sirkelen, 24 des. og 24 juni.

De står motsatt hverandre som Krist og Anti  -krist.

Man kan protestere og si, men antikrist er jo djevelsk! det er ikke Johannes!

Hva er djevelsk?

Ordet djevelsk er ordet diabolsk => dia + bol => dia betyr «gjennom» og bol betyr «kulen»!

Jeg leser alså ordet diabolsk som det som skiller og deler sirkelen eller helheten, det som går tvers gjennom kulen, det som står motsatt, anti .

Motsatt Kristus er Anti-krist,  det er Johannes, den disippel Herren elsket.

De tilhørte hver sin tid og hadde hver sine karakterer.

Jesu dåp var både med vann og ild, to motsatte elementer.

Det  er vesensforskjellige elementer som utsletter eller utligner hverandre. De er efter naturen motsetninger, men opptrer samtidig som par!

De opptrer som par, men må herske hver for seg.

Som døperen Johannes sa:

«..Jeg døper med vann, han døper med den Hellige Ånd og ild…. Han skal vokse, jeg skal avta….»

Jeg vil trekke inn enda et sted hvor  Jesus fra Nazareth nevnes sammen med Johannes.

Da Peter for første gang forkynte evangeliet for «hedningene», var det for for Cornelius’ hus.

Cornelius betyr horn.

Horn er bl.a.attributtene til væren.

De totusen årene før Jesus, før Fiskenes tid, var solen i Værens tegn.

Motsatt dyrekretsens bilde av Væren, var Vekten. Vekten er et kjent symbol for rettferdighet etter loven, og væren var det mest brukte offerdyret.

Det var loven og ofringens tid, loven som «slo ihjel» og offeret som «ga livet ved stedfortredende død».

De to motsatte tegn som hver for seg, adskilt, er dia-bolske, men satt sammen er de sym -bolske!

Sym-bolet  fremkommer når to passer nøyaktig sammen og sammen utgjør en helhet. Det diabolske er den splittede helhet, det symbolske er det som skaper helhet.

Nå er himmelens store urverk kommet til et skille mellom to tider, man må ut av det ene huset for å kunne gå inn i det andre.

I vår tid er det vi har å gå med de gjennomborede, hovne føttene.

Vi kan like lite som Ødipus unnfly vår skjebne, men vi har Jesus fra Nazareth som forener alle motsetninger der han henger på korset.

Han er symbolet, den som fører motsetningene til sin frelsende hensikt. Han er den som gjør hel.

Her er han symbolet på sammenkomsten mellom mennesket og Gud, hvor ild og vann, symbolene på Guds dommer , er til frelse.

La oss derfor gjøre det han ba disiplene om:  se etter mannen med krukken og gå inn i det hus hvor han går inn, for det er der vi skal holde påske.

Vi er kommet til «påskens tid».

Rett før Peter forkynner for Cornelius hus, har han hatt et syn hvor Gud viser ham at lovens tid er over:

Det vises ham en duk med mange både rene og urene dyr, og Gud ber ham ete av dem. Peter sier at han aldri har spist noe urent. Gud sier at Peter ikke skal holde for urent det han har renset.

Mens han har dette synet kommer det bud til Peter fra Cornelius hus: Kom og forkynn Jesus for oss.

Jeg leser dette slik at her forstår Peter at Værens tid er omme, og Cornelius hus, Værens hus, får høre evangeliet om Jesus, de blir døpt i Jesu navn til den nye tid som NT beskriver og mottar Ånden.

Peter sier  bl.a til dem:

«…det ord kjenner dere, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte –

hvorledes Gud salvet Jesus fra Nazareth med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham….»

Johannes begynte, sier Peter, så ble Jesus døpt med Johannes dåp! og Johannes sier om Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.

Her er vi ved begynnelsen av Jesu virke som Jesus fra Nazareth.

Nazar -eth.

Eth er det hebraiske ordet for tid.

Fyrstens tid, eller «grevens tid» som er et fast ordtak vi har i språket vårt. Vi sier : «Han kom i grevens tid».  Her er det Nazareth.

Da de kraftige gjerninger han gjorde satte folkemengdene i bevegelse slik at de hyllet ham som konge da han red inn i Jerusalem palmesøndag, heter det at hele byen kom i bevegelse og sa:

Hvem er dette? Og folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nazareth i Galilea.

Senere, da de tre kvinnene kom til graven, sa engelen til dem:

«…….. dere søker Jesus fra Nazareth, den korsfestede; han er ikke her han er oppstanden………»

Reklame

Til de politiske partiene

Kjære våre politiske partier:
Jeg sendte dere et spørsmål for en tid tilbake. Nå har jeg ventet lenge på svar.

Spørsmålet var:

«Har vi noe nettverk for den som får «nei» hos NAV?

Har vi noen oversikt over hvem de er og hvordan det går dem?

Hvem har ansvar for disse menneskene som NAV viser bort?»

Mange som søker hjelp, opplever å få «nei».

Noen av disse ville kanskje fått hjelp om de ikke hadde gitt seg ved første avslag.

Kanskje søkeren ikke er frisk så han ikke orker å gå en ny søknadsrunde.

Noen er kanhende så beskjedne, eller pesimistiske, at de tar et «nei» for et nei.

Det kan være mange grunner til at et menneske gir opp ved NAVs første «nei».

Jeg føler det blir helt feil om et sykt, eller på andre måter lidende menneske, blir utstøtt av samfunnets hjelpeapperat fordi det ikke har krefter nok til å føre sin sak.

Derfor spør jeg:

Finnes det noen instans som har oversikten og ansvaret for disse menneskene?

Jeg fikk et svar fra KrF som sa de skulle ta med spørsmålet til programkomiteen, og de takket for innspillet.

Fremskrittspartiet ringte meg og spurte om jeg trengte hjelp, i såfall ville de gjerne hjelpe meg, men de hadde ingen kommentarer til det prinsipielle ved spørsmålet.

Fra statsministerens kontor fikk jeg et brev som sa at spørsmålet var overlevert departementet.

Jeg liker ikke tanken på at de fattigste, sykeste og mest beskjedne opplever at vi som samfunn vender dem ryggen. Vi må jo kunne etablere et nettverk!

F. eks er helsesøstertjenesten innarbeidet i hele landet. De er lokalkjent og trenger bare en ekstra stilling for å kunne sjekke hvordan det står til med disse.

Lister fra NAV over dem som får «nei», kunne enkelt bli håndtert og vurdert av de lokale helseråd.

Har ikke landet vårt råd til det?

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

I år, 2013, er det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett!

Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!

En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
«Fredsmoren» ble hun kalt.

Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.

Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.

Utsikten fra Rød herregård er formidabel!

Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.

Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.

Spørsmål som: «Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?» ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.

Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.

Det var mange som gjestet Rød.

Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.

Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.

Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.

Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.

Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både «Landstad-dager» og «grundtvigske» andakter.

Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Miljøet preget barna.

Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.

Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.

Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.

Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.

Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.

Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.

Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.

Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.

Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.

Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.

Hun fikk tilnavnet «Moder Jutta» og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.

Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.

Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.

Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.

Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.

På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.

Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange «tantebarn»s liv.

Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til «tante Dikka og onkel Edvard».

Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.

Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.

Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun «tante Dikka» som svigermor.

Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for «uekte» barns rett til å arve faren, også farens navn.

Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:

Brev okt 1913:
«Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.»

De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet «Slottskommunisten».

Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.

Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:

I all offentlig omtale av «Fredsmoren» Dikka og hennes engasjement, sies det: «Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.»

Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.

Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.

Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.

Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.

Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.

Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.

Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.

Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.

Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over «vindretningen» i Bjørnsons engasjement.

Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.

Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.

Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:

….»Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…»

Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.

Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:

……» Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.

«Du skal ikke slå ihjel» er for meg absolutt…..»
.

Kvinnesak og fredsbevegelse.

Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet «Underlien» og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.

Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.

Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.

Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.

Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.

Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.

Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.

Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.

Hvordan tenkte hun selv om dette?

Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?

Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.

Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.

I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.

Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.

Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.

De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.

Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:

Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:

Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.

Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, «Internasjonal forening for voldgift og fred», og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.

Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.

Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale «Peace Bureau»(IPB) med Frede Bojsen som formann.

Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.

Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.

Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.

Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.

Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, «Det Norske fredsblad «1894,

og hun var norsk representant i «International Council of Women»‘s freds og voldgiftskomite, 1904.

Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.

Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.

Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.

Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.

Hun levet slik Gladstone uttrykte det:

«En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig»

At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:

…..»For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.

Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.

Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…»
.

Fredsmoren

Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.

En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.

Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.

Da Bertha von Suttner kom med sin bok, «Ned med våpnene», ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.

«De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..» skriver hun til Bjørnson 14.10.1894

I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.

Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.

Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.

De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!

Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!

Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:

«..at fred er ei det beste, men at man noe vil…»

Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.

Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.

Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.

Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …» at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…»

Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.

Hun bar navnet sitt med rette:

«Fredsmoren».    Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.