per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Apefjes 2. Ulvehjerte. En bokblogg.

                     Så er Apefjes 2 kommet!

Jeg griper den forventningsfullt og husker den første Apefjesboken:

Den flotte kombinasjonen av tegneserie og prosa, som var så tiltalende og  stimulerende:

En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.

Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.

Leseropplevelsen blir lett og  intens.

Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker fortsatt leseren inn i Martins merkelige historie.

En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.

Vi har havnet midt i en historie utenom det vanlige.

Gleden over den første boken, følger med meg inn mellom «Ulvehjerte»s  sorte permer.

Her er samme fortellerstil som iførste bok, og like fasinerende.

Det er klart jeg anbefaler å lese Apefjes 1 først!  Ikke fordi det er nødvendig for å forstå bok 2, men fordi bok 1 er flott og bør leses uansett.

Desuten er det en klar fordel å kjenne hovedpersonen når man nå vandrer med ham inn i det mystiske som skjer med ham.

Her kan du bl.a finne anmeldelser av apefjes 1

.

Boken åpner med tegninger.

Vi ser Martin stå der han sto da den første boken sluttet, i kjelleren hos den rike kjeltringen.

Martin står ansikt til ansikt med Whitey, apen, han som myrdet Martins far.

Da kommer den rike kjeltringen ned i kjelleren, med gevær, og han skyter! men Martin hopper lynraskt ut gjennom kjellervinduet og Lilly hjelper ham idet skuddet lyder.

Om morgenen, mens han sitter ved frokostbordet og spiser, står moren bak ham og vil snakke med ham.  Hun er i morgenkåpe og med kaffekoppen i hånden.   Hun ser skrekkelig sliten ut :

– Nå må du fortelle meg alt, Martin. Hvor var du i går? Hvor dro du hen? Hva skjedde?

– Det du sa om bestefaren min. At han ville….. fange meg. At jeg var resultatet av et …. slags eksperiment. Jeg tror jeg vet hva du mener. Jeg….har følt meg rar i det siste.

– Jeg beklager Martin…. Miro. Jeg ville bare at du skulle glemme. Da hadde alt vært så mye lettere. Men nå når du likevel…..

– Du har rett, mamma. Jeg bør glemme.

Mens Martin snakker ser vi at han har en apeskygge bak seg og vi skjønner at han ikke kan glemme så lett.

.

Kap 1,  selve teksten, begynner slik:

Det var noen andre som ga meg det.

Navnet.

Jeg bare laga meg ei maske.

Og designa en tagg.

Og plasserte den på sprø steder.

Vi blir kjent med Martin som Apefjes, og får vite noe om hva den første boken handlet om. Det er fint! for selv om man har lest Apefjes 1, er det godt å få det repetert.

Samtidig vinkler forfatteren den gamle informasjonen slik at forventningene til denne boken stiger.

Apefjes er død. Det er best sånn…… Alle vil ha en rein by. Ikke en sånn by der idioter klatrer rundt og sprayer ned veggene.

Han er død, men jeg lever.

Mora mi, Maria, lever, og jeg, Martin Josefsson.

Vi skal leve videre.

For det er ingen som leiter etter Martin Josefsson……. 

…Nei, han de leiter etter, heter Miro.

Han er halvt ape og halvt menneske…..

…Nå har han glemt alt sammen…..

Martin konsentrerer seg om skolen, blir lekseflink, forelsket i Oda og han blir med på leirskole.

Han vil virkelig glemme alt om tiden med Apefjestaggingen, men drømmene hans holder minnene levende og bringer alt nærmere, likevel.

Og mens Martin sliter med påtrengende drømmer, dukker det opp spor etter en ulv på Tøyen. En gipsavstøpning av sporet ble overlevert politimann Ulriksen, Odas pappa.

Vi får et glimt av ulvens skygge og en vettskremt uteligger.

Det er når Martin ser sin egen tagging, dårlig utført! at han skjønner at han ikke kan glemme. Hvem hermer etter ham?

Han mistenker seg selv for å tagge uten at han vet det, dermed lar han Oda binde seg med et skikkelig solid tau så han kan være sikker på at det ikke er ham. Morgenen etter knyter Oda opp knutene og setter på nyhetene mens Martin skiokkert ser hva de handler om:

Synet fra VG-nett……. Apefjes på ferde igjen….. Oda hadde klikket seg inn og stirret på det grinende apefjeset, plassert rett på selveste VG-bygningen……

Hvem andre enn meg kunne gjort det?

.

Lenger vil jeg ikke fortelle, men les den spennende krimlignende fortsettelsen, hvor Martin følger sine egne spor. Han drømmer og vi vandrer med ham inn i en psykologisk thriller.

Jeg forstår at Martin likte boken til Paul Auster, Mr. Vertigo. Her lar Tor Erling Naas leseren få et lite spor til å forstå det som leses.

Auster brukte detektivformen til å behandle eksistensielle spørsmål. Han har identitet og tilværelsens mening(sløshet) som tema, og lar tilfeldighetene i hovedpersonens liv råde.

Det er altså, muligens, Martins identitet og tilværelsens mysterium og tilfeldigheter som forfatteren tematiserer.

Auster brukte også intertekstualitet (=> referanser til andre tekster), og oftest til hans egne bøker.

Fordi Tor Erlig Naas også gjør det , vil man  kanskje få større utbytte av «Ulvehjerte» om en også leser «Apefjes», og kanskje flere av produktene i Tor Erling Naas’ produksjon.

Hmmm…… å vite om dette er ikke nødvendig for å oppleve spenningen i boken!  men det har kanskje betydning for forståelsen av hva Martin opplever?  og kanskje mest til glede for den ekstra nysgjerrige.

I første bok lette jeg på nettet etter mulige referanser til navnene i teksten.

Det var nok et blindspor!

Ja, jeg tvilte jo allerede da på at nettletingen min hadde noe for seg!

Nå får vi helt tydelig et hint til å lete etter «Martin» i Tors eget forfatterskap!

Og det er flere tydelige spor av både Mad, Iskalde grøss, Tarzan, James Bond og Fantomet i  Martin, hans opplevelser og hans omgivelser.

Likevel har jeg en mistanke om at «Hjertemosaikk» og «Ser du meg nå?»  er de beste referansene for Apefjes 1 og 2.

Altså kan man bare fortsette å lese forfatteren! for å få med helheten og dybden i Martins underlige liv og oppvekst.

Og, også denne gangen slutter boken med bare en delvis oppklaring.

Selvom leseren skjønner mye mer, ja, det er mye som faller på plass i Apefjes 2,  blir spørsmålene som gjenstår enda mer påtrengende.

Hvem er denne Martin? Hva er han? Hva er hans underlige hemmelighet?

Er han virkelig Marias-sønn og Josefs-son? Heter han egentlig Miroslav?

Og hvem er egentlig Whitey? Farens morder? Og hvem har ulvehjerte?

Jeg gleder meg skikkelig til neste bok!

.

I går blogget  ingaplinga    om boken, og jeg er sistemann i bokbloggturneen som blogger om denne boken.

Vil du se andre bøker det blogges om kan du gå til bokbloggturneen

Reklamer

mai 24, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar

Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

– en vrang virkelighet,

– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

– med grådige aktører på markedet

– med et under-regulert marked

– med stigende arbeidsledighet

– med uansvarlige lån og uansvarlige banker

– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Se også:

Legmannens svar til Eia

Les boken til Asle Toje!

mai 18, 2013 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing | 14 kommentarer

Riksvåpen og nasjonale symboler.

Lokalpolitikeren og historikeren Roy Vega har en artikkel i dagsavisen hvor han advarer mot å forandre på våre nedarvede nasjonalsymboler.

Det er selvsagt vanskelig for en ung sosialistisk stat å like de gamle symbolene på kongemakt og religion, og mange stater har endret symbolene på sine riksvåpen til mer «moderne » og  «folkelige» symboler.

Jeg har sett litt på de riksvåpen verden har idag;  og det slår meg hvor utrolig like de er.

Enten de er gamle eller nye må de ha et felles, universelt, referansesystem.

riksvåpenet vårt er det en oppreist asiatisk løve med krone på hodet og øks i labben.

Det er over 50 land i verden som bruker løvesymbolet i sine riksvåpen!

Noen fremstilles med våpen, øks eller sverd, noen er avbildet på skioldet og noen ved siden av skioldet som skioldbærere.

Noen få land benytter andre slekter av de store kattedyrene, som tiger eller leopard,  men de fleste bruker løver.

De fleste løvebildene fremstiller en oppreist løve som går på to, og noen, som løvene på det danske riksvåpen,  går på tre med høyre pote løftet og noen ganske få går på alle fire.

Jeg har skrevet om betydningen av løvens kroppsstilling,  i «Mannen og løven del 1 og 2», da jeg tok opp sfinksens spørsmål:

  “Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?”  og linker til det her for den som er interessert.

Vår norske løve er altså ikke spesielt norsk, verken som symbol eller dyr.

Likevel vil alle riksvåpenkommentarer trekke frem de nasjonale tilknytningspunktene til symbolet.

Vi sier f. eks at øksen løven holder er helligOlavs øks, men vi sier  ikke hva øksen står for i f. eks Frankrikes riksvåpen,  eller alle de andre riksvåpnene hvor øksen er med.

Dersom man ser alle landenes forskjellige riksvåpen, ser man at mange symboler går igjen og er universelle i sin formidling og slett ikke «nasjonale»!

Stjernehimmelen som hvelver seg over oss har hele jorden felles, og deres tolkere, astologene, hadde over tid skapt et felles symbolspråk knyttet opp til stjernetegnene.

Selv om de ulike religionene hadde egne varianter av dette, brukte de stort sett samme symboler. De forsto hverandre og de hadde hovedtrekkene i astrologien felles.

Når solen går inn i et stjernetegn, får tegnet herskeratributtene. Da er det det tegnets karakterer som hersker over verden.

Det er solen som gir tegnet herskerverdigheten, og vi sier f.eks at solen «står i løven».

Det er ikke våre personhoroskoper det er snakk om her, men  det dreier seg om den store sirkelen, den som tar ca 25 000 år, altså litt over  2000 år pr tegn.

Vi er nå iferd med å gå inn i vannmannens tegn i den store zoodiaken, der er løven det motsatte tegnet i kretsen og de to, løve/ mann vil herske sammen.

Symbolene gir varianter av samme forståelse når vår løve har kongekrone, en eldre Irans løve har  solen, mens en nyere versjon i Tadsjikistan setter vannmannens bølger som løvens krone

og Tsjads riksvåpen setter vannmannens bølger med solen i over  et minimalisert elefanthode , her er det væren og løven som bærer skioldet.

Irans moderne riksvåpen skiller seg ut ved sin helt enkle strek, likevel ser vi sverdet kronet med vannmannens bølge midt i «jorden» som fremkommer ved de krumme sabelformene.

Om folk i vår tid  ikke «tror» dette lenger, så merker vi oss at også nydannelsene bringer videre det astrologiske «fellesspråket».

Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på .

Det er fire dyr som i all hovedsak benyttes i riksvåpnene, disse uttrykkes i Bibelen ved livsvesenets fire hoder:

Mannen, løven, oksen og ørnen.

Noen kulturer hadde elefant, hval og kamel som symboler på vannmannen, men de fleste av disse er «modernisert» til det «religionsløse» tegnet for vannmannen, astrologiens eget bølgesymbol.

Mange av de nylagde riksvåpnene, har vannmannens bølgesymbol som viser  til den kommende tid, the age of Aquarios.

Det pussige er at unge sosialistiske stater faktisk bruker disse symbolene, men jeg er ikke i tvil om at de forklarer sine symbolvalg med helt andre «personlige» tolkninger.

Likevel er det over 50 land som bruker kombinasjoner av stjernen eller den oppadgående sol, eller vannmannens bølgetegn. Og likheten dem i mellom er slående.

Når de nye «sosialistiske» statener forandret sine gamle merker la de til andre symboler som industriens tannhjul, skipet eller den frygiske lue og mente at disse symbolene bedre uttrykte den kulturelle tilhørigheten landet nå hadde.

Man har altså gamle religiøse symboler og nye «folkelige» «avmytologiserte» symboler, og felles for dem er at de dekorerer nasjonens riksvåpenskiold på middelaldersk riddermaner sammen med astrologiske symboler.

Kanskje vi skal bytte løvens kongekrone med en femtakket stjerne, slik mange andre land har gjort?

Eller bytte ut løven med industriens tannhjul?

Eller korset med den frygiske lue?

 Det er verdt å merke seg at mens ca 50 land har løven i sitt riksvåpen, har ca 50 land ørnen i sitt og ca 50 har stjerne, måne eller sol symboler.

Ørnen har ofte «kongeattributtene» i sine klør.

Ørnen og skorpionen er samme bilde i dyrekretsen og vi kjenner til at dette tegnet er motsatt oksen i dyrekretsen. Urtidens mytologi, for 4-6000 år siden, da solen sto i oksens tegn, fikk ørnen også sin posisjon blant folkene.


Tyrkia har den femtakkede stjernen som mange andre land har tatt i bruk, de har snudd sin månesigd til en liggende måne og får slik frem tyrens horn.
Tyrens horn er en gjenganger på mange skiold og sikter til tyrens tid i zoodiaken.
Romania lar ørnen bære frem både oksens tid, løvens og fiskenes tid. Selv har han korset i nebbet og sverd og septer i sine klør.
Kuwait lar «fuglen» bære vannmannens tid i moderne formspråk.
Armenia lar løven og ørnen omkranse vannmannsymbolet, på skioldet er løvene korsbærere.
Den tyske ørnen er uten atributter, men man ser oksens horn i vingenes oppbøyde form.
Vi ser at på tross av mange variasjoner, er likhetstrekkene slående.
Astrologien og religionenes symboler overlapper hverandre og handler om hverandre.

Oksen Apis hadde ørnen avbildet på sin rygg, Zaratustra fløy på ørneryggen, azekerne fant sin bolig der ørnen satt og spiste og Frøya lånte sin ørneham til Loke.

Ørnen er et av de fire livsvesnenes hoder, og i zoodiaken er han skorpionen.

Ørnen er også et bilde på Johannes, og hans klør er som løvens klo, og det er i dem han bærer sine atributter.

Det er her snakk om gamle mytiske bilder av universell karakter som direkte influerte på menneskenes liv og skjebne og idealet var: «som i himmelen, så og på jorden.»

Den gangen de laget  riksvåpnene, var skikken  «å mønstre hærene under herskerens bannere».

Herskerne var selvsagt landenes konger, men også de var underlagt stjernenes innflytelse. Skulle man seire i krigen, måtte de himmelske maktene «ville» det.

For oss gir det lite mening kanskje?

Vår deltagelse i krig er underlagt NATO, og de gamle himmelsymbolene er det ikke mange som kjenner lenger.

Selv om alle land har sine «personlige» forklaringer på hva de «legger i» sitt symbol, så fratar ikke det symbolet dets universelle betydning.

Stjernen er det eldste ordet vi kjenner for «gud», eller en makt. Bølgesymbolet er astrologiens tegn for vannmannen. Kornet er jomfruens hovedattributt.

Altså er også de moderne våpenskioldene preget av samme universelle symboler.

Siden det snakkes om mulige endringer av våre gamle tradisjoner, bør vi sette oss noe inn i hva vårt riksvåpen formidler og hva vi eventuelt ønsker å formidle.

Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på.

Vi ser idag med gru på utviklingen i Israel og mange snakker om en storkrig, mens de fleste av oss heller vil høre om fredsriket.

For det er ikke fred som ligger i våpenskioldsymbolikken, det er krig.

Det vrimler av våpen på våpenskioldene! Sverd, lanser, kanoner, sabler, spyd, piler og mange fler. De vitner slett ikke om fred, men om krig og seier i krig.

Kanskje er denne krigen bare åndelig?

Samlet vitner alle riksvåpnene om en universell krig hvor ca 1/3 kjemper for Løvens «farger» , 1/3 for Ørnen og ca 1/3 for sin egen stjerne i vannmannens tegn.

I denne store hæren ser vi et slags bilde, en jordiske utgave, av «himmelens hær».

Se også:

Salomos tempel og våre kirker.

Om å tolke religionene astrologisk.

 

 

mai 12, 2013 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Golgata, hodeskallestedet.

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; …»

Golgata var den høyden hvor Jesus ble korsfestet.

Det er få navn hvor Bibelen selv sier hva navnet betyr, men dette er et av dem: Golgata, det er Hodeskallestedet.

Det gjør meg nysgjerrig når betydningen av ordet er så viktig at det nevnes spesielt, da vil jeg se nøyere på det.

Det hebraiske ordet «gol» oversettes med  en «ball», en» kule» , etter fasongen som en «skål», et «hulrom».

Gulgoleth er ordet som brukes når man holder manntall, da teller man hver skalle.

Goliat  er kjempen som David beseiret,  hvor «gol» er «kule» og «at» er «tid»,  mens ordet «golah» betyr » fangenskap«.

Jeg tenker på vår norrøne kjempe, Yme,  ham som gudene laget himmelen og jorden av. I Edda heter det at de tre gudene (Odin, Vilje og Ve) laget himmelen av skallen hans.

Denne » himmelskallen» var hvelvet over jorden og hvilte på jordas fire «dverger»: Austre, Vestre, Nordre og Søre.

Ikke ulikt slik egypterne fremstilte det, eller det buddhistiske, det norrøne verdensbilde, vårt moderne eller kirkens maleriske fremstilling.

Dette underlige himmelfjellet, «berget det blå», som vi kaller det i eventyrene, fordi det er »  gln.: blaatt sem kol»=>» Svart som kull» om natten og lys som safir om dagen,  er altså laget av kjempens  skalle.

Det man ser innenfra «berget det blå»,  er de hvite flekkene, som er «Yme»,  altså sammenløpet melk. Det er det synlige, det som vi også kaller melkeveien,det heter på gresk «galaksen».

På gresk betyr ordet «gal» melk.

Denne urhistoriens elementer, kjempen, fjellet og kuas melk,  finner vi også i de indiske skapelsesmyter. Der er gudene bosatt på fjellet og skapelsen skjer ved «skilpaddefjellet»s bevegelse i «melkehavet».

I dette «berget det blå» er vi alle bergtatt, fanget ! Vi er i «berget det blå» hos kjempen.

Himmelen er satt fast. Stjernene  på himmelen heter «fiksstjerner», de er faste, men planetene beveger seg. Vår egen bevegelse gir illusjonen av andres bevegelse.

Mytene verden over gir oss vår felles opplevelse av bevegelsen i universet og vår plass i den.

I vår tid lager vi fortsatt modeller av denne «kjempeskallen» og kaller det «planetarium».

Her gjengir vi urbildene i «berget det blå». Våre høyteknologiske instrumenter  gir oss en fantastisk vakker og presis gjengivelse av vår opplevelse av virkelighet.

Vi sitter «bergtatt» og betrakter lyspunktene på nattehimmelen.

Selv om vi vet at «virkeligheten» er anderledes!  ser vi at vi, selv i vår opplyste tid, fremdeles nyter å kjenne oss som universets midtpunkt.

Vi sier: «solen står opp og solen går ned»; enda vi vet at det gjør den slett ikke.

Vi er, i vår daglige erfaring, så sterkt bundet av å vurdere utfra horisonten vi ser, og fra den hvelving vi ser over oss,  at vi snakker «feil», mot bedre vitende!

Ja, vi elsker planetariet fordi vi der gjenkjenner det som er vårt erfarte verdensbilde, samtidig som det er de urbilder vi mennesker har felles.

Det første skrevne ord for «gud» som vi kjenner til,  er tegnet for en stjerne, og himmelhvelvingen er «det fjellet gudene bor på».

I gamledager bodde gudene på fjellet, sier religionshistorien, både jødenes gud, grekerenes guder, romerenes guder , de indiske guder, våre norrøne guder og fl. ble alle kalt «fjellguder».

Der oppe lyser de for menneskene, beveger seg og former våre myter, mens vi sitter inne i «Ymes» eller «Goliath»s kjempeskalle og ser den lysende, skinnende  «himmelens hærskarer» komme og gå.

Her, på Golgata, reises Jesu kors. INRI står det på korset.

INRI, er forkortelse for «Jesus fra Nazareth jødenes konge.» Selve forkortelsen kan oversettes «Fisk».

Fiskene er et av zoodiakens 12 stjernetegn.

I boken Silmarillion har forfatteren, Tolkien, nedlagt et stort arbeid med vår kulturs språk for å kunne forme et opprinnelig urspråk, et alvespråk, kaller han det.

På s 367 i denne boken utlegger han grunnbetydningen av ord-delene «gil»=> stjerne, «giliath»=>stjernevrimmel, «gal»=> å skinne, lysende grønt (tre), strålekranset jomfru (strålekransen er hennes hårfletter) , og «gel»=> rennende vann. Her ser vi at ordet  jomfru er knyttet til ordet «gal».

Jomfruen er det stjernetegnet som i dyrekretsen står motsatt fiskene, og vi kjenner til hvor viktig jomfrumyten om Jesu mor var.  Hun settes som motsatt Fiskenes tegn, altså «anti-Kristus»,  i Zoodiaken.

Ser vi i hebraisk etter betydningen av ord med «gil» – «gal» – «gol»,  finner vi  at «gil» er fryd og sterk glede! og at både  «gilgal» og «galgal» betyr «et rullende, hvirvlende hjul «, «det rennende vannet»,» bølgen» og «himmelen» .

Zoodiaken fremstilles i religionene som et  hjul med 12 rom, eller «hus»,  galaksene likner hvirvlende hjul, og våre religioner har sine symbolske fremstillinger av dette.

Stjernetydningen er eldre enn våre eldste kjente religioner, og er den «lest» religionene er formet over.

Alle  søker de  å vise menneskene veien ut av  vårt fangenskap i dette gudefjellet.

Vi husker Platons huleliknelse, hvordan folk satt lenket inne i fjellhulen, og hvor vanskelig det var for den innviede å fortelle  hvordan det var utenfor hulen.

Vi vet også at Bibelen advarer sterkt mot å dyrke stjernene og planetene som guder, slik folkene rundt omkring gjorde.

Det er avgudsdyrkelse å dyrke skapningen fremfor skaperen! Det er bare en Gud , og han er Skaperen av alt sammen.

Stjernene er ikke egentlige makter, de er skapt av Gud og deres makt er bare tilsynelatende, som ordet «gillulim», som oversettes med » illusjoner», «bilder», «avguder» og » idoler».

Dette himmelfjellet, som er «gudenes» bolig,  det hvirvlende hjulet,  tivoliets  svikefulle lykkehjul, er vår tilværelse, nattens univers!  hvor vi bergtatt lar oss beherske av illusjoner, guder og bilder.

Den rommer hele verdens fryd og frykt og nattlige mareritt,  men religionene søker å finne veien ut av fangenskapet.

I Job 1. 9-10 heter det: «Stol på Gud! Det er din arm mot stjernehimmelens påvirkning».

Jesus  fra Nazareth i Galilea, INRI,  ble «opphøyet» ved korset på Golgata.

I dette bildet av den korsfestede ligger det altså også  at Guds sønn ble «opphøyet» på vår synlige himmel, i stjernetegnet Fiskene.

Det var kommet en ny tid i himmelens store Zoodiak,  fiskenes tid, og Jesus valgte seg fiskere som sine 12 apostler, han metter de 5000 med fem brød og to fisk, han ber disiplene være menneskefiskere, og tilslutt skal noten settes ut og fiskene fanges.

Det er solen som går inn i fiskens tegn. Oppstandelsens lys.

INRIs kors reises på Golgata.

Dette fjellet er synlig for enhver! Det er verdensomspennende. Herfra kunne evangeliet forkynnes for alle religioner og kulturer.

Som Jesus sier: «Man setter ikke lyset under en sjeppe, men i staken, så det kan skinne for alle i huset».

Og  «en by som ligger på et fjell kan ikke skjules»….

Den byen han snakket om var Jerusalem, og som Paulus sier: «Det Jerusalem som er der oppe, det er fritt! det er vår mor!»

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, ville han ikke drikke.»

Det var ikke den vinen han skulle drikke.

Han hadde fått et beger av sin Far i Gethsemane.  Gethsemane var en olivenlund og ordet «geth» betyr vinpressen, oljepressen.

Gethsemane står som sinnbildet på Jesu lydighet i lidelsen, derfor virker det riktig når denne delen av ordet gjentaes her:  Gol – gatha, hvor «gatha» er samme ordstamme som «geth».

Her fortsetter altså Jesu lidelseshistorie, hvor han er den vin og den olje som presses og utgydes for oss mens han viser oss  veien ut av «Golgata», fangenskapet i «berget det blå»!

Han er både David og den sten som felte Goliath.

Om du ved lesning her kom til å tenke på uttrykket «galimatias», så er det helt på sin plass!

«Gal» har vi vist at har med stjernehimmelen å gjøre, både på hebraisk , gresk og i Talkiens urspråk, og «matheia» betyr  viten, og «matetes betyr  elever, disipler.

Denne lille språkblomsten gir mening enten man lar det gjelde for astrologer, galileeren eller Galileo Galileis «kjetterske» påstander.

Men etter min mening er det nettopp ordet om korset som byr på den største dårskapen, en dårskap som er visdommen for oss som tror «Galileerens matetes».

 

mai 2, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar