per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Germansk kristendom?

Jeg fikk linker til noen artikler om kristningen av germanerne.

Artikklene er hovedsakelig basert på en bok av forfatteren James C. Russell, med  tittelen «Germanisering av tidlig middelalderkristendom».

Den undersøker «konverteringsperioden» for både Anglo Saxon og de kontinentale germanske folkene og konkluderer med at de kristne misjonærene helt bevisst gikk inn for å vektlegge likheter mellom den germanske og den kristne religion og å bagatelisere forskjellene.

Russell hevder, og argumenterer for, at germansk konvertering ble overfladisk, uten den dybde religiøs omvendelse krever.

Jeg anbefaler artiklene jeg selv fikk om dette.

http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/germanic.htm
http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/wyrd.htm

Det er interessant lesning! særlig gledelig var det å lese om den gamle germanske religionen! Det er ikke vanlig her hos oss å kunne lese noe om germanerne.

Begrepet «germansk» har, etter 2. verdenskrig, nærmest forsvunnet fra våre historiebøker.

Det er nazistenes nære forhold til begrepet som vel er årsaken til at både politikere og historikere velger å formidle vår historie uten å berøre dette.

Det kan og bør diskuteres hvorvidt det er riktig å tie om våre røtter.

Det er foreløpig slik at man ikke ser det som viktig å formidle denne delen av vår fortid.

Man mener at det ikke er av særlig betydning hvordan historien vår var, og at det er viktigere å formidle historie som kan hjelpe oss til å forme vår fremtid.

Ja, man tenker at ved å servere de nye generasjonene utvalgte deler av vår nordiske og europeiske  historie, vil det kunne bidra til å forme de neste generasjonene slik «vi ønsker» at de skal bli.

Man tror at våre historiske røtter  ikke vil ha betydning for vår kultur i fremtiden om man ikke kjenner til den i dag.

Det er slik vårt moderne historiesyn er, og det er dette syn som ligger til grunn for både lærebøkenes stoffutvalg og historieforskningen generellt.

Moderne historiesyn presenteres bl.a.i  ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ” :

«Ved å studere utvalgte og egnede historiske eksempler fra fortiden, ønsker man å gi nåtidens mennesker den selvforståelse som kan skape grunnlaget for de handlinger som skal til for å forme den fremtiden vi ønsker.»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Og Hernes, som nylig er valgt som president for International Social Science Council (ISSC) ,  vet hva han snakker om.

ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Den ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO, for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.

Emberlands bok , «Jakten på Germania» må nevnes som en interesant samling artikler av ny forskning om Germania. Boken har undertittelen «fra Nordensvermeri til SS-arkeologi».

Her får man et lite glimt inn i en «glemt» fortid, og en forståelse av hvordan dette historiske stoffet ble brukt av bl.a. nazistene.

Jeg nevner disse forhold for å innlede med noen tanker om hvorfor vi, etterkrigsgenerasjonene, ikke lenger får lære om denne delen av vår historie.

Jeg leser derfor med stor glede hva Russell trekker frem om germanernes religiøsitet, og selv om jeg ikke alltid er helt enig i hans argumentasjon, er jeg takknemlig for det glimt han gir oss inn i vår kulturs røtter.

Kort sagt har Russell god innsikt i den germanske religionen, og hans argumentasjon ønsker å vise oss at vår kristendom idag er sterkt påvirket av den germanske religionen.

++++++++

Artikkelen starter med en kritikk av at den kristne misjonen bragte de germanske stammene kun en ytre overfladisk omvendelse.

Han begrunner dette bl a med at man ofte beholdt  de gamle gudshusene, særlig de som var solide og godt bygget,  og gjorde bare små endringer som f. eks å bytte ut gudebildene med relikviegjenstander, med begrunnelsen at disse hadde større makt enn de gamle gudebildene.

Likedan byttet man ut dyreofferet ved at man fortsatt slaktet dyret, men nå for å bruke det til egen mat og til en takkefest til Guds pris.

Russell viser at den sanne kristendom ikke virkelig ble forstått, og at de hedenske elementer ble absorbert inn i den nye troen.

Jeg ser helt klart Russells poeng, og jeg vil føye til at dette ikke bare var misjonens strategi overfor germanske stammer, men kirkens strategi overfor sin medlemsmasse.

Messen og Bibelen var på latin.

Forståelsen, den dype inderlige overbevisningens intellektuelle sider, var forbeholdt de skolerte, og de forvaltet sannheten på vegne av massene.

Etterhvert som germanere, enkeltvis, ble skolerte, deltok de også, ved den enkelte som tok utdanning, i den dypere intellektuelle forståelsen.

++++

Russell deler, litt enkelt sagt, religionene i to grupper: de etno-spesifikke og de universelle.

Så viser Russell hvordan den germanske, og hele den indoeuropeiske religion, er etno- spesifikk, og at dette kommer til uttrykk først og fremst ved «stamfartilbedelse».

Stamfaren, og alle andre tidligere medlemmer av familien æres, og båndene mellom de levende og de døde er sterke.

Blodsbåndet og stammefedrenes hellighet gir en sterk gruppetilhørighet og gjennom lojalitet og identifikasjon med forfedrene får gruppen en sterk opplevelse av kontinuitet.

Som eksempel nevner han fremveksten av de greske bysamfunn, hvor Platon sier at religionen, folkenes guder, ikke handler om det enkelte menneskets behov, men om samfunnet og dets funksjoner.

Man hadde i de germanske stammer et sterkt gruppefellesskap om en stamfar, og barna var hjørnestenen i samfunnet! De var slektens fortsettelse.

I de eldste Indoeuropeiske mytene har man en høyeste Gud, skaperen av kosmos. Han beskyttet klanen og var stammens første stamfar.

Dette er for meg strålende lesning.

Vi gjenkjenner dette i vår urberetning om «Nor,Gor og Goa», de som samlet Norge til ett rike lenge før Harald Hårfagre. Denne gamle beretningen viser oss bl.a levende fedredyrkelse.

Goa, Nor og Gors søster, var forsvunnet og alle lette etter henne. For å finne henne ofret brødrene til sin søster, til sin far og til tidligere stamfedre for å få deres bistand i letingen.

Dette er en annen form for ofring enn den vi lærer å tolke inn i vår utgave av de gamle religionene.

Det er en utbredt asiatisk skikk å ære fedrene! og vår urfortelling viser vårt slektskap med deres religiøse form.

Det er altså ikke bare hos germaner og greker  man har en variant av «den italienske gudfar», men i de fleste kulturene finner man former for fedredyrkelse.

At gud er folkenes egentlige opphav og den som gir oss stamfaren, er også svært utbredt.

Snorre kaller den øverste guden «Alfader» og Jesus lærte oss å be «Fader vår».

Vi har det altså i begge våre religiøse tradisjoner at «Gud er alles Far». Gud er vårt opphav, vår egentlige stamfar.

+++

Kristendommen og jødedommen skal,  ifølge Russell, være eksempler på universelle religioner.

Det vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg peke på det fundament som både Jødedom, Kristendom og Islam bekjenner seg til:  Fader Abraham.

Det er hans slekt som kalles ut fra Ur i Kaldea, og det er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud som er Jødedommens og Kristendommens urfedre.

Det er Abrahams Gud  og Ismaels Gud som er Islams urfedre.

Ættene er nøye holdt rede på, og nedskrevet. Det Nye Testamentet begynner med Jesu ætt og dokumenterer hans tilhørighet.

Det universelle i kristendommen er nettopp at i ham, Jesus, skal alle jordens ætter velsignes.

Det er det grensesprengende og det universelle. Det er fredsrikevisjonen!

Det er dette som samler og forener i fredlig sameksistens, jordens stridende ætter!

Og stridende har stammene vært, og stridende er de fremdeles. Og det er «brødre» som sloss.

+++++

Deres samfunn hadde tre grener, presteskapet, krigerne og de som sørget for de daglige nødvendigheter.

Russell deler religionene inn i «de som aksepterer verden her og nå» og «de som ikke aksepterer verden her og nå, men bare tenker på livet etter døden».

Han bruker nettopp krigerklassens fremskutte plass til å argumentere for at de germanske samfunn var slike som «aksepterte verden her og nå».

Han setter det som sterk motsetning til den jødiske og gnostiske forståelse av verden som ond, og at kristendommen også huset denne «jødiske» verdensbenektelse.

I dette er jeg ikke enig med Russell.

Han tillegger her både jødedom og kristendom en gnostisk verdensanskuelse, mens deres skrifter viser en helt annen virkelighet.

Jeg vil først peke på at det lille stammefolket, de som utgjorde Abrahams, Isaks og Jakobs hus, dro til Egypt,  og der vokste de til et stort folk som trellet for Farao i ca 400 år.

Etter sin frigjøring organiserte Moses dem i 12 stammer, med hæravdelinger på hundrer og tusner.

Over sekshundretusen(603550) var deres hær da Moses mønstret dem, og med denne hæren dro de gjennom ørkenen mot «det lovede land».

Hele Josvas bok handler om deres kriger for å innta landet, og senere deres kamper mot folkene i nærheten,  helt til Egypt, Assur og Babylon.

Historien er svært krigersk og konkret skildret.

Alle løfter og domsord fra Gud er dennesidige, knyttet til «det lovede land», enten som herskere eller som treller, enten som tilhørende eller som fremmede.

Leter man i GT etter direkte utsagn og beskrivelser av noe  «himmelsk», noe som kunne si noe som helst om det hinsidige, vil man lete forgjeves.

Jeg har ikke funnet annet enn et utsagn om at ånden vender tilbake til Gud som ga den, og beretningen om dødningemaneren som mante frem den døde profeten Samuel for kong Saul.

Kristendommens NT har også lite om det hinsidige, men det nevnes .

Det er bare den gnostiske forståelsen av tilværelsen som jeg gjenkjenner som «verdensfornektende» slik Russell beskriver den.

Den gnostiske tankegang kan ha påvirket deler av senjødedommen og deler av kristendommens tenkning. Men hverken jødenes bok, GT, eller den kristne teologien basert på NT, har gitt den gnostiske tankegangen innpass.

++++++

Det er en vakker og heroisk krigskult Russell viser oss fra den germanske , ja, fra hele den indoeuropeiske kultur.

Æresbegrepet, knyttet opp til å utøve godt soldatarbeid for høvdingen og stammen, er vakkert skildret hos oss i Håvamål:

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet om deg

aldri døyr,

vinn du eit gjetord gjævt.

Russell sier at sentralt i krigerkulten var den heroiske handling!

Å utvise lojalitet, dyktighet og tapperhet var som en religiøs øvelse, og det var regnet som en skam å overleve sin høvding.

Man satte sin ære i trofast tjeneste, og ens liv og tjeneste var bundet til høvdingen.

Høvdingen var gjensidig bundet til soldatene, og hans rolle var å vinne gunst fra gudene.

En god høvding er den som gudene skjenker seier i krig og gode avlinger til folket.

Russell mener at lojalitet til krigsherren og folkegruppen var typisk for det germanske stammefolket, men at det ikke var et element i den kosmopolitiske kristendommen.

Han nevner bl.a middelalderens føydalsamfunn, ridderordenens fremvekst og diktet om krigshelten Beowulf som typiske eksempler på at kristendommen ble tilpasset det germanske samfunnet.

Det er interessant og sikkert mye riktig i det Russell hevder her, likevel vil jeg trekke frem en av de mange krigsberetningene i bibelens eldre beretninger:

Abrams kamp for å befri sin slekt som var tatt til fange av Kedorlaomers mektige hær, er detaljert skildret og bør leses i sin helhet i gen 14.

Abrams våpevante folk, 318 stykker, dro ut sammen med ham og  sluttet seg til fire andre mektige konger som kjempet mot Kedorlaomers hær.

Det viktige her var ikke, som senere i Josvas tid, å innta landet de ville bo i. Nei, her dreier krigsdeltagelsen seg om å forsvare familien.

Abram ville ikke gått til krig mot Kedorlaomer om ikke  hans brorsønn Lot hadde blitt tatt som krigsfange.

Heller ikke ville Abram beholde noe krigsgods, så det var ikke en vinningskrig han hadde ført. Tvert om sier han at «det skal ikke hete at Kongen i Sodoma har gjort Abram rik» ved å gi ham byttet av krigen.

Vi ser her at han ivaretar sin familie, sitt navn og sitt rykte og sin ære!

Derfor tar han gjerne imot hva Melkisedek, Kongen i  Salem, han som var prest for den høyeste Gud, ga ham.

Han  kom ut til Abram med brød og vin og velsignet ham slik:

«Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!»

Dette viser at utfallet av krigen var knyttet til Guds vilje, og at det er Abrams navn som knyttes til Guds bistand i krigen.

Abram er stamfaren til de tre store religionene, og derfor er denne gamle beretningen betydningsfull.

I lys av urfader Abrams krigsdeltagelse i den første nedtegnede krigsberetning i GT, er det lett å gjenkjenne germanerne som en ekte «Abrams bror».

Nå er ikke Kristendommens skrifter like krigerske som Jødenes og Islams skrifter, og det er mye riktig i det Russell trekker frem, men jeg kan ikke la det stå uten kommentar, for den «germanske påvirkningen» av kristendommen som han hevder, har altså i første rekke en dyp og sterk gjenklang i store deler av GT .

Det er lett å finne mange krigshistorier i både Mosebøkene, Josvas bok, Dommernes bok,  Samuelsbøkene, Konge og Krønikebøkene m.fl

Det er altså ikke entydig at Kristendommen her «henter noe fremmed» inn i den kristne tradisjon.

Tvert om, det er heller trolig at kirken vektlegger likheten med de germanske stammene som de gjenkjenner fra sine egne opphavshistorier.

+++++++

Russell vektlegger Jødisk kristendom som kosmopolitisk ikke-etnisk basert universalisme.

Han viser hvordan den germanske kulturen har slekten, blodet , familien som basis både religiøst og sosialt.

Jeg har kommentert dette noe, men vil trekke frem enda et forhold, siden dette er sentralt hos ham.

Han trekker frem ordet for blod, Cyn,  som en motsats til  kristendommens «blodløse fellesskap» av troende.

Dette er spennende og aktuelle tanker! for det er klart et helt annet samfunn dersom samfunnsfellesskapet bygges på tro og ideer og ismer, og ikke på blodsbånd.

Som de to motstående prinsippene i nazisme og kommunisme, adel/odel og klassekamp,  begrunner samhold og samfunn på  to svært ulike måter.

Jeg vil trekke frem ordet for blod i GT. Det er «dam».

Derfor er det første mennesket Adam.

Adam betyr også rød jord.

Her er grunnelementene i folkenes samhold: «Blod og jord» forenet i det første mennesket,  Adam.

Adam er stamfar til alle jordens mennesker.  Dette fenomenet er også i Islam hvor det første mennesket skapes  av blod.

I vår første stamfar, Adam, er vi alle i familie og bærere av Adamættens «blod og jord».

Derfor er det riktig sett at jødedom og kristendom er kosmopolitisk i den forstand at de favner det hele. De er bærere av helheten, begynnelsen og enden, ved den første og den siste stamfar, Adam.

Jesus ble kalt den siste Adam. Han var verdens nye stamfar. Som det skrives i NT:

«Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd….. Det første mennesket var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes billede…kjød og blod kan ikke arve Guds rike.. »

Det er nettopp stamfarens funksjon det argumenteres ved. Den første stamfaren, Adam => jord og blod.

Den annen stamfar setter frem brød og vin og kaller det sitt legeme og sitt blod. Han innstifter en ny påske, en ny pakt i sitt blod.

Denne påsken som Jesus innstiftet, kommer senere til sin egentlige oppfyllelse. Inntil da lever alle kristne i tro på det som skal komme.

Det som var er det som skal bli, og vi deltar i den skapende akten mellom fortid og fremtid.

Russell peker på det nye og fundamentalt forskjellige ved kristendommen og de gamle kulturene, og jeg vil føye til:

Det er ikke lenger snakk om ett folk, men om alle folkeslagene.

Det er ikke lenger jordiske løfter, men åndelige løfter.

Det er ikke lenger krig om et land, men en åndskamp som høvdingen alt har vunnet, og som den kristne i tro skal vinne frem til.

Misjonen forkynner evangeliet for alle folk, ætter og tunger forat den nye stamfarens navn, Jesu navn,  skal være nevnt over dem. For i hans navn er det man arver Guds rike.

Slik er kristendommen universell og himmelvendt, som Russell påpeker, men dens røtter er i  GTs  rikholdige skriftsamling, hvor jord og blod, stammefedre, arv  og krig dominerer.

En gang møtes disse to, det jordiske og det himmelske, og vi får svaret på Jesu bønn; «skje din vilje, som i himmelen så og på jorden».

+++++++++

Jeg er klar over at det er mange ulike syn på hva som skal til for å kalle noe «en omvendelse».

Er det nok å bytte et gudebilde med relikvier, og  å legge Jesus til i stamfarlisten, slik at han er en av anene?

I misjonsbefalingen heter det at man skal «døpe dem og lære dem …»

Russell sier:

«Det er godt dokumentert at helt inn i det 16ende århundre hadde vanlige mennesker i Sachsen bare en svak kjennskap til kristen undervisning.»

Det undrer meg ikke.

Inntil Martin Luther var Bibelen og kirkens messer på latin. Altså, folk flest skjønte ikke noe av det.

Det var først etter Martin Luthers epokegjørende arbeid, å oversette Bibelen til morsmålet, tysk, i 1537,  at det tysktalende folket kunne begynne å lese Bibelen selv.

Etterhvert førte protestantismen og boktrykkerkunsten Bibelen på morsmålet ut til folkene, og det har inntil nylig vært hovedsaken i all protestantisk misjonsvirksomhet.

Det synet Russell hevder videre, «at kristendommen krever en konvertering av sjelen, en omvendelse og en aksept av etiske og læremessige forhold«, representerer en snever , sekterisk senprotestantisk tankegang.

Forkynnelsen av evangeliet, det glade budskap, stiller ingen betingelser !

Hva ordet bevirker i menneskene som hører det, er beskrevet, men dets virkninger settes ikke som betingelse for evangeliet.

Folkenes omvendelse er den synlige observerbare siden av hva det de har hørt har bevirket i dem, og det er ikke hverken nødvendig eller tilstrekkelig, med en intellektuell forståelse av evangeliets innhold.

Det er tilstrekkelig at Jesu navn er nevnt.

At folkene fikk lese Bibelen selv, førte til samtaler og diskusjoner, behov for skolering og rom for ulike meninger. Å gi menigheten innsyn var å flytte geistelighetens privilegier ned til grasrota.

Men, det er verdt å merke seg, at selv med all verdens kunnskap i ordets tjeneste er frelsen fortsatt Jesu virke, ikke vårt! og fortsatt er det i hans navn vi skjenkes frelsen fritt , uten betingelser.

Efter den målestokken Russell presenterer, er det opp til oss, vårt intellekt og vår lydighet om vår omvendelse blir riktig, og den rette omvendelsen settes  som avgjørende frelsesbevis. Det er sekterisme.

Det er,  i det glade budskap, ikke krav til hverken «følelse» eller » intellektuell forståelse», men for den som har hørt om verdens frelser, kan behovet for å tjene den nye herren og å lære mer om det nye,  vokse sin naturlige vekst!

Det frelsen bevirker skal  ikke påtvinges noen i den hensikt  å kunne  dokumentere «omvendelsens frukter».

++++++++

I disse spørsmål er det, siden 1500tallet, vokst frem mange sekter og teologiske retninger, og det er forståelig, for vår kulturelle ballast er forskjellig og vår åndelige vekst er forskjellig, og så har man fått en underlig bok på eget morsmål.

Russell påpeker likheten ved det germanske magiske skriftspråket, runene,  og det greske ordet evangelium. Han sier det ordet også har et magisk element, som i det engelske Gospel=> Gods spell.

Dette kaster lys over hva magien egentlig er:  Hellig  skrift med «magisk» kraft. Ordene er  «selvvirkende».

Slik forståes også det hebraiske ordet for ord, «dabar»:  Guds «dabar» skaper hva det nevner.

Magien består  i at Guds ord samtidig er Guds gjerning, og siden vi ikke ser Gud, ser vi heller ikke at han er årsaken til at ordet er virksomt,  dermed blir ordet forstått som magisk i betydningen selvvirkende.

Vi kan fremdeles ha litt vansker med at  f eks frelsen, helt og holdent er «Guds dabar».  Vi  ser jo ikke hans arbeid og vil jo så gjerne gjøre noe selv.

++++++++

Russell vektlegger videre at tidsbegrepet er forskjellig i germansk og kristen tankegang.

Han beskriver hvordan de tre søstrene, Urd, Skuld og Verdandi,  er det som var, det som er og det som bør være, det kommende.

De to, Skuld og Verdandi, er resultater av det som var, av Urd.

Russell sier: «Urd er kraften fra fortiden som bidrar til å danne den nåværende.»

Russell setter denne sykliske tidsforståelsen som en motsats til den jødiske lineære tidsforståelse.

Han argumenterer med at jødekristendommen fornekter fortidens relevans for fremtiden,  og han sier at dette forsterkes ved at kristendommen setter synden  i fortiden og frelsen i fremtiden.

Jeg vil gjerne gi Russell rett i det lineære tidsbegrepet, men jeg kan ikke la det stå alene.

I arbeidet med ættelister og tidsregning er den lineære tidsregningen dominant, og i årets gjentagelser av årstider og høytider,  ser vi den sykliske tidsforståelsen.

Utover disse to formene for tidsoppfatning, har kunnskapen om zoodiaken og den Babylonske tidsregning og beregningene av himmellegemenes bevegelser, syklusens kjennetegn.

Til sist har vi Guds navn, det usigelige, som utlegges «Jeg er», altså det tidløse, evige aspektet.

Flere ganger møter vi slike formuleringer som : «Før Abram er jeg», og «han som var og som er og som kommer».

Det er utsagn som bryter inn i den lineære tidsforståelsen , og viser til både et syklisk  og  et evig perspektiv .

Jeg nevnte om påsken at den nye pakt som ble innstiftet kommer i fremtiden, imellomtiden lever vi i tro på at det som var er årsaken til det som kommer, og det som kommer er fullførelsen av det som var,  og i denne troen er våre daglige gjerninger.

I denne tidsforståelsen ser jeg  tydelig Nordens norner slik Russell beskriver dem,  og mens de spinner skjebnens tråder,  legger vi våre liv i deres vev og går opp i de historiske bildene som fremkommer i verdensveven.

Slik er vår deltagelse den aktive skapelse av  fortiden i fremtiden.

+++++++++

Jeg leste altså med stor glede Russells påvisning av germanske innslag i kristendommen.

Her har jeg fått en god innføring i den germanske tro og kultur.  Så takk for linkene.

juni 24, 2013 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: