Hvordan en strategi kan være ubevisst. Svar til Eia.

Svar på prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier.
Spørsmålene oppgaven skal besvare, er:
• Hvordan kan en strategi være ubevisst?
• Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

I besvarelsen baserer jeg meg på Bourdieus bok «Distinksjonen», en artikkel av Hernes og den allmennkunnskap vi har om vår kultur og vår historie.
**************************************************************************
Jeg vil begynne besvarelsen med spørsmålet:

Hvordan har du det?
Spørsmålet er en høflighetsfrase som er hyppig brukt.
Tenker man over spørsmålet, vil ordet «har», og hva det rommer, fange oppmerksomheten. Det rommer ikke bare hvordan det står til med personens helse og status, men også hvordan han forholder seg til sin tilværelse, altså hans «habitus».
Den som spør, åpner døren for den spurte til å fortelle om ethvert forhold som berører ham, men siden spørsmålet er en høflighetsfrase, venter man bare et bekreftende svar på det spørreren allerede har lest av personens kroppsspråk, ellers ville han ikke spurt, slik at « takk bra! Og du?» skal fungere som en bekreftende hilsen: «takk, du ser rett, jeg har det bra og jeg ser du har det bra.»
Med et raskt blikk «leser» man hverandres «habitus» ut av personens ytre, av «hexis», av «ansiktet som møter deg». Dette kan vi enda det ikke er pensum i grunnskolen, vi tenker ikke over at vi kan det, men ubevisst har vi lagret alle de sosiale kodene lett tilgjengelig, så vi på et blunk, ved et tilfeldig møte kan oppfatte dem og gi de signalene som egner seg.
Denne ubevisste strategien, å se, tolke og lagre de sosiale kodene for raskt å kunne reagere sosialt riktig, viser hvor uhyre viktig det sosiale samspillet er for enhver.
På engelsk sier man «how do you do?» og vi står med to ulike verb for samme fenomen:
«å ha og å gjøre».
De føringer for tenkningen som gis ved disse to verbene, skal jeg komme tilbake til.

Om årsak og virkning.
«Vitenskapen gir oss gyldig kunnskap fordi naturerfaringene skjer i tid og rom, som årsaker og virkninger, men hver enkelt vitenskapelig innsikt i årsaksforhold er noe usikker og kan bli forkastet fordi vi aldri vet alt om naturen, og fordi vitenskapen gjør fremskritt.»
Slik oppsummerer Dag Østerberg noe fra Kants verk «Kritikk av dømmekraften» i Bourdieus bok, «Distinksjonen». Den har undertittelen «En sosiologisk kritikk av dømmekraften» og bidrar ytterligere med kritikk av dømmekraften, basert på Bourdieus sosiologiske undersøkelse av folks smak.
Siden vitenskapen behersker analytisk virksomhet, men ikke syntetisk, benytter vitenskapen filosofien som et egnet redskap til syntesedannende virksomhet, til å bygge teorier og hypoteser.
Når store deler av den vitenskapelige virksomhet involverer filosofien, øker vårt behov for å kunne skille tydelig mellom dem.
I vitenskapelige arbeider, er det, innen den filosofiske deltagelse, stort rom for moralske og politiske valg, og stort nok rom til å kunne prege den filosofiske virksomheten med både bevisste og ubevisste strategier.
Enhver isme og ideologi, og enhver teori og hypotese, er fremkommet ved hjelp av filosofisk virksomhet.
Når en ideolog ønsker å benytte de vitenskapelige arbeidsmetodene for å skape større sikkerhet om sin ideologis troverdighet, venter vi en redegjørelse for den ideologiske vinklingen.
Like selvsagt bør vitenskapen redegjøre for sin bruk av filosofien.
I dette komplekse landskapet er det vi beveger oss når vi besvarer de to spørsmålene til Eia.

Ubevisste strategier.
Begrepet bevissthet er språklig knyttet til det å vite.
Bevisstheten vet når den er bevisst, men den er seg ikke bevisst hva den er, inntil barnet bekrefter for enhver at den er «Jeg».
Vil man forstå hva bevissthet er, er man foreløpig henvist til synsing.
Vitenskapen vet det ikke, men man forsker i de fysiske prosesser i hjernen for å få kunnskaper om hjernens virkemåter og for om mulig å kunne forstå bevisstheten, derfor har vi mange fakta om hjernen, men ingen helhetsforståelse.
Med denne begrensningen knyttet til forståelsen av begrepet bevissthet, kan vi nærme oss oppgavespørsmålet og trekke frem eksempler på ulike former for bevissthet og ubevissthet.
Det er nærliggende å starte med barnets læreprosesser og den «medlæring» som skjer i all læring, og den nødvendige automatisering, som er kjennetegnet på solid innlæring: «man kan det så godt at man kan gjøre det i søvne», altså at læring er en måte å skape ubevisste handlinger på i den hensikt å kunne utføre kompliserte, sammensatte handlinger, fordi automatiseringen frigjør oppmerksomheten, f. eks behøver man ikke tenke over at man går når man først kan det.
Barnets første innlæringsfase er et resultat av barnets «ubevisste strategier».
Spebarnet tenker neppe bevisst: nå skal jeg lære norsk, eller nå må jeg øve mye for å få det til, eller nå vil jeg herme etter det mennesket som steller meg.
Tvert om viser barnets begynnende handlinger at det har en «naturlig utvikling», det vil si lik andre barns, som en følge av hjernens registrerende arbeid, dets systematiske og strukturerte virksomhet.
Hjernen tolker synsinntrykk, lagrer og gjenkjenner sanseinntrykk, lytter etter kjente lyder, registrerer nytelsen ved stell og omsorg, danner gradvis et ordnet bilde av den nære verden og ved hjernens aktiviteter skapes trangen til respons, til handling.
Disse første handlinger er eksempel på vellykkede ubevisste strategier og hvordan de etter hvert, gjennom billeddannelse og språk, blir bevisste.
Hjernen arbeider logisk og strukturert. Det er det den kan. Den kan ikke annet.
Enten vi sover eller er våkne, er små eller store, er friske eller syke, vil hjernen arbeide logisk og strukturert, mer eller mindre dyktig selvsagt, men om den ikke er skadet, vil den arbeide efter sin struktur.
Det underlige i denne prosessen er «livet selv», det udefinerte, det som «blir borte», og som mangler når døden inntrer. Kroppen, hjernen, altså «jeg», er fysisk sett den samme som da den levde, men «jeg» er ikke der.
Om bevisstheten og livet er knyttet til materien og dør med den, eller om bevisstheten og livet er åndens besøk i materien, er spørsmål nært knyttet til menneskets selvbilde, og har betydning for hvilke valg mennesket gjør og for hvilke strategier de lager seg, bevisst eller ubevisst.
Vi bruker uttrykket «å sove på det», når noe er vanskelig, eller om vi har en oppgave å løse.
Slik har vi i språket uttrykt generasjoners erfaringer med at det hjelper å la hjernen behandle saken i fred og ro, uten å bli forstyrret av alle sanseinntrykkene våre og av vår bevisste søken i vårt åpne tilgjengelige kunnskapslager.
Drømmetydning var, i flere gamle kulturer vi kjenner til, en egen profesjon, også i våre dager er det mange teorier om hvordan drømmer skal forståes og tydes, og felles for de fleste av teoriene er at de tar utgangspunkt i at hjernen arbeider logisk og strukturert også når den drømmer. Det er Freuds drømmetydning og dybdepsykologien nære eksempler på.
Forskningen kan si mye om hjernens aktivitet mens den drømmer, men ikke om drømmens karakter, innhold og tolkning.
Jeg møtte en på Blindern engang som sa at han led av «logisk konstruerte vrangforestillinger». Det gledet meg å møte en student med selvinnsikt, for de fleste av oss har ikke kommet så langt i erkjennelse. Studenten pekte dermed på to forhold: at selv i sykdom arbeider hjernen logisk og strukturert, og at også vrangforestillinger er en logisk konstruksjon.
I krimsjangeren etterspørres årsakene og de ubevisste og bevisste motivene til forbrytelsen.
Pussig nok er det når handlingene er onde at man etterspør motiver og årsaker, ikke når handlingene er gode.
Vi har kanskje en ubevisst trang til å bli underholdt av årsakene til ondskap, men vår bevissthet har stor glede av å følge avsløringen.
Kierkegaard skriver om «angsten for det gode». Denne angsten, og våre ubevisste strategier for å beskytte oss mot det gode, er sjelden tema i litteraturen.

«Strukturen tenker i meg».
Alle sosiale erfaringer, innehar strukturer vi sjelden merker oss, men de lagres og har sin betydning i våre ubevisste strategidannelser.
Sosialantropologen, Claude Levi-Strauss, anvendte språkvitenskapens strukturelle tenkemåte innen samfunnsvitenskapen. Slik ble han i stand til å se bort fra enkeltmenneskets handlemåte, dets følelser og tanker, og kunne konsentrere seg om hvordan gruppen handler, og hvordan gruppen man er en del av gir sterke føringer for enkeltmenneskets gjerninger.
«Strukturen tenker i meg», sa Levi- Strauss.
I naturen har man mange eksempler på at dyr lever i mange ulike sosiale grupper, som f.eks. familier, flokker og stimer. Når vi ser en sverm, eller en stim, er det strukturen som er iøynefallende. Det er som om de følger en tilsynelatende overordnet «stim-lov» som lar tusener av enkeltindivider opptre som en organisme.
Naturens varianter av fenomenet er mangfoldige, og vi er en variant uten at vi er oss det bevisst.
Høflighetsfrasen «hvordan har du det?» er en del av dette ubevisste samspillet mellom enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet.
Bourdieu så for seg et strukturert felt, et handlingsfelt, hvor kroppenes habitus samstemmes for både tanke og handlemåte. Mennesket er ifølge ham, både en aktør og i et strukturert felt.
I dette spenningsfeltet mellom aktøren og de tillærte handlinger, kan mennesket, ved å bli seg de ubevisste handlingene bevisst, endre sin habitus.
Denne bevisstgjøringen sammenligner han med psykoanalysen, med det formål å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus. Og dette er Bourdieus hovedanliggende.
Bourdieus store undersøkelse av folks habitus med henblikk på smak, avdekker at selv vår «personlige» smak følger strukturene av den sosiale status, følger «flokken» man tilhører.

Rangering
Det støtende ved Bourdieus arbeid er ikke funnene av at smak avslører et sosialt mønster, men verdirangeringen av dem, og de sterke følelser man har knyttet til kampen om sosial status og rang.
Hatet, klassekampen, som hefter ved hvert funn, er «noe alle kjenner til», sier han.
De ulike klassene i samfunnet, som systembyggeren Marx’ synliggjorde for oss, har Bourdieus analyse nyansert og bragt nærmere det virkelige liv.
Parallelt med arbeidernes klassekamp i samfunnet, har vi skapt en tilsvarende institusjon for barn, skolen, hvor vi setter barna i ulike klasser.
Der de blir satt, i trange, overfylte rom, skal de lære seg de fag vår kultur anser som viktige å kunne, samtidig som de skal tilpasse seg klassens sosiale liv.
«Trangen til anerkjennelse er sterkere enn trangen til å puste», sier Hegel, og at det er en basal trang, ser man tydelig på barn når de er sammen.
Fra første dag i første klasse, til siste dag i 12 klasse, føres en kontinuerlig kamp for å bli akseptert, og for å bli populær. Denne kampen for sosial aksept og anerkjennelse er en av hovedårsakene til mobbing, dårlig klassemiljø og dårlig læringsmiljø.
Kampen for å klatre oppover på en popularitetsrangeringsskala, står for barna som livsviktig, langt viktigere enn kunnskapene i norsk og regning. Selv om de ikke har ord for det som skjer, eller kan begrunne valg av handlingsmåte eller strategi, eller bearbeide smerten ved sårede følelser, utvikler noen en usedvanlig dyktighet i å utnytte det sosiale «spillet» til egen «fordel», mens noen sliter med det samme og havner lavest på den sosiale rangstigen.
De fleste, de som ikke er i topp eller bunnposisjon på popularitetsbarometeret, og som heller ikke er i posisjon til å havne der, har liten konkurranse og forholder seg oftest passive i kampen, men de opptrer bekreftende og følger reglene som settes av den som er øverst på rangstigen.
Denne rangeringsprosessen starter i samme øyeblikk som klassen kommer sammen første gang, og er avgjort i samme øyeblikk. Den sosiale rangeringen skjer med et blikk. Kort sagt ubevisst.
Barn har to sosiale rom, hjemmet og skolen, og i skolen står barnet alene, prisgitt sine konkurrenter, og hvor det til enhver tid er de på toppen av rangstigen som har den sosiale definisjonsmakten.
I dette miniatyrsamfunnet heter det at miljøet kan endres ved målbevisst arbeid fra skolens og hjemmets side, og erfaringene her bekrefter Bourdieus hovedtanke om at det er mulig å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Denne tanke, at det er mulig å endre habitus, var et hovedanliggende for arbeiderklassen da den kom i maktposisjon. Og tiltakene som ble iverksatt, utdanning og høyere lønn, var nødvendige for å gi arbeiderklassen lik tilgang til samfunnets goder, men ikke tilstrekkelige til å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Ved å fortsette den sosiale maktkampen, godtar man premissene for den sosiale rangeringen, og dermed viser man at man godtar og deler forakten for den klassen man kom fra, og som man skulle representere gjennom praktisk politikk.

De utilsiktede virkninger som handlingens årsak.
I kampen for sosial likhet har man satt utdanning som en vei til å erverve kulturell kapital, og fagforeningsarbeidet til å bedre arbeiderens økonomiske kapital.
Det virker som en god plan, men at arbeiderklassen selv fastholder og viderefører verdirangeringen, at noen er mere verd enn andre, er ikke godt, og det er heller ikke en uttalt plan.
Når man kjemper for å komme opp fra arbeiderklassen, og pålegger barna å lykkes i klasse- og statuskampen, viderefører man, uten å tenke over det, hatet, mindreverdsfølelsen og verdirangeringen til neste generasjon.
Barna får overført en maktkamp som de tar med inn i sin virkelighet, skolen, hvor maktkampen bekreftes, men hvor skiftende verdirangeringer og strategier gjør kampen mer kompleks.
Skolen som er samfunnets løsning på maktkampen, er samtidig en forsterkning av den.
Oppskriften på å skape sosial likeverd i samfunnet, ifølge sosiologien og de politiske planleggerne, er utdanning hvor alle mennesker i samfunnet gis lik adgang til borgerskapets kulturelle kapital, slik får arbeiderklassen mulighet til å heve sin status.
Man pålegger derfor alle barn kontinuerlig skolegang til de er 18 år, og anbefaler alle å studere ved universiteter og høyskoler.
Målet er, sier Hernes, som Trygve Brattelis sønn er et eksempel på, at også arbeiderbarn kan bli professor i matematikk.
Det lyder godt, planen er rett, men likevel er metoden diskutabel.
Dagens barn har i vår kultur, materielt sett få udekkede behov, og kjenner ikke hat og klassekamp som reell årsak til å yte topp i skolesammenheng.
Tvert om er det foreldregenerasjonens hat og klassekamp de tvinges til å gjennomføre: de må bevise at «alle kan bli professorer i matematikk», bare de sliter hardt nok.
Handlingen, maktkampen, viderefører en kamp som er over, og en rangering som bare lever i kraft av at den holdes i live gjennom de ubevisste strategier.

Resultatet av den ubevisste strategien, å videreføre overklassens verdirangering, er årsaken til de handlinger man gjør for å bekjempe rangeringen, storsatsing på utdanningen, derfor øker man skoletiden for elevene og tror på effekten av flere skoletimer og mer skolegang.
Planleggerne ser ikke at de skaper det de bekjemper, at de har «nissen med på klassereiselasset».
Skolen har i hovedsak teoretiske fag, og den nedprioriterer den praktiske siden ved de få praktiske fag man har igjen. Skolens innhold er altså formet etter den verdivurderingen man bekjemper: at fysisk arbeid rangerer lavt, åndsarbeid høyt.
Bouedieu viser rangeringen ved kartleggingen av sine sosiologiske funn, og han ønsker å bidra til å få frem bruddet med den.
Samfunnets aksept av verdirangeringene har videreført et ubevisst hat til den laveste klasse, som aldri kan bekjempes ved «å bli professor», for professoren vil fortsette å hate den klassen han kom fra.
Slik sviker arbeiderklassen sin egen «klasse» ved at hatet er satt som drivkraft også for barnas skolegang.
Man må tilbakeføre den status som ble røvet fra dem, oppvurdere deres faglige og handverksmessig status og gi det sosiale rommet verdigheten tilbake.

Et historisk eksempel.
Fagforeningene hadde tøffe maktkamper frem til Monnet samlet Europas «Kull og stålunion», ble leder for den i 1952 og laget de langtidsstrategier som skulle sikre arbeiderklassen den økonomiske kapital og den politiske makt som skulle endre samfunnet.
Planen var at fagforeningen, «Den Europeiske Kull og stålunion», i løpet av 50 år skulle bli overflødig og avvikles.
Fra denne lederposisjonen skapte Monnet Romatraktaten, Efs grunnlov, EUs første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmuren.
Her går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp.
Monnet lot fagbevegelsen gå i allianse med kapitalen om et felles marked.
Det var en utrolig, men forståelig allianse, inngått for å sikre investorer og arbeidere forutsigbare, trygge forhold.
Slik skulle arbeiderklassens økonomiske situasjon trygges, og samtidig planla man Europas store utdanningsvisjon som skulle løfte arbeiderklassens kulturelle kapital.
Man planla det som skulle til for at klassesamfunnet skulle forsvinne.
Arbeiderklassen skulle bli som borgerskapet gjennom utdanning og økonomisk trygge forhold.
I 2002 oppfylte det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet Monnets 50årsplan, da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til unionen.

Langt på veg gikk prosjektet etter planen, men «noe gikk feil», som Hernes skriver i artikkelen «Europa på vippepunktet» i Morgenbladet, 18-23 mai.
Hernes er en anerkjent sosiolog, med sentral posisjonen som arbeiderbevegelsens planlegger her hjemme, fra Maktutredningen 1970, «Planleggingssekretariatet», Reform 94 og 97, helseminister og til nylig valgt president i ISSC, International Social Science Council, den eneste globale, tverrfaglige organisasjon i samfunnsfagene, opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Jeg vektlegger dette, for om noen skulle kunne si noe om årsaker til arbeiderbevegelsens bevisst planlagte politiske handlinger, må det være han.
Og ifølge Hernes, har det Europeiske prosjektet fått vanskeligheter med:
en vrang virkelighet, økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser, grådige aktører på markedet, et under-regulert marked, stigende arbeidsledighet, uansvarlige lån og uansvarlige banker og politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger, forteller Hernes i sin artikkel.
Man har altså ikke kjent, eller klart å regne med, alle faktorene i planleggingen.
At «virkeligheten viser seg vrang» er en erfaring man gjør når «kart og terreng» ikke stemmer overens, men i Hernes analyse av Europas problemer er det uttalt at planen var rett, og ved å bøte på manglene ved planene, skal man forme fremtidens Europa slik det skal gjøres:
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Denne strategien gjenkjenner jeg fra ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16, hvor man kan lese de nyere mål for undervisningen i historiefaget.
«Den historiske virkeligheten er ikke det interessante, men hva virkeligheten kan bli i fremtiden, er det som betyr noe.»
Historieundervisningen er et ledd i det store Europeiske prosjekt, med Hernes som president.
Planene er grundig gjennomtenkt, og mye er gått etter planen, nettopp derfor er det vanskelig å forstå at de ikke ser at de opprettholder og viderefører den verdirangeringen de hater, og at hatet de viderefører både retter seg mot overklassen og dem selv.
I den nye historieundervisningen skal man vektlegge historisk stoff som barn og unge lett identifiserer seg med, og som samtidig er «egnet til å inspirere til å gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha».
Derfor ble jeg noe forundret over hvor stor plass man hadde gitt den franske revolusjon.
Det er ikke alle skolebarn som fatter alle poenger godt nok, og dette stoffet kan fort bli en legitimering av å hugge hodet av dem som hersker, bare man har fordeler av det selv.
Når planleggerne av både samfunn og skole vektlegger revolusjonens blodige historie, fremfor annet historisk stoff, for å oppfylle den nye målsettingen for faget, har de glemt at de selv nå er den herskende klassen, og at de i sin maktposisjon er ansvarlig for å ha tatt arbeidsmulighetene fra de unge ved å gi vår industri og våre arbeidsplasser til land hvor arbeiderklassen har svært dårlige kår.
De har planlagt og handlet slik at egne barn utdannes til arbeidsledighet.
Valget av å presentere virkeligheten i revolusjonen lys, kombinert med videreføring av verdirangering og maktkamp, vitner om underliggende, ubevisste strategier, hvor man frykter nettopp disse kreftene når nøden i samfunnet øker.

Hat, krig og fattigdom.
Hernes sier at arbeiderbevegelsen hentet sin inspirasjon på Europas kirkegårder, ved gravene til dem som nazistene drepte.
Hatet mot nazismen og følelsene for krigens ofre var helt reell for 60- 70 år siden, men Hernes forteller hvordan dette hatet ble holdt i live, på høyt nivå, i arbeiderbevegelsen, for å styrke dem i maktkampen, og han minner dagens Europeiske ledere om dette, og anbefaler dem å reise til kirkegårdene for å hente ny inspirasjon.
Når man slik har to bevisste årsaker til hat, overklassens utbytting og nazistenes krigshandlinger, blir den smertefulle årsaken til hatet, selvhatet, ved at man har godtatt overklassens nedvurdering av egen klasse, svært vanskelig å få øye på.
De ubevisste strategiene, å skjule årsaken til hatet, er å gi bevisstheten akseptable forklaringer på hvorfor man hater, ja, inspireres av hat, så lenge det rettes mot nazistene.
En slik fortrengning gjør det vanskelig å komme til erkjennelse slik at man kan forstå den egentlige årsaken til hatet, og krigens sår som etter tiden burde vært leget, holdes vedlike på «feil» grunnlag.
Denne handlingen, å besøke krigskirkegårdene for å opprettholde krigens hat og sår 70 år etter krigens slutt, er så urimelig at den bare kan forståes ut fra sine utilsiktede virkninger: å legitimere hatet uten å avsløre hatets egentlige årsak.
Arbeiderklassen som var, er blitt Europas nye borgerskap og politiske ledere, og deres hat skulle vært historie, i tillegg er det kommet inn nye arbeidere som har overtatt arbeiderens lave status og lave lønn.
Man begynte tidlig på 70tallet å ta inn fremmedarbeidere til de lavest betalte yrkene.
Etter hvert har innvandringen økt formidabelt, og man har fått nye, store, fattige grupper mens Europas nye borgerskap på alle vis utnytter den fremmede arbeidskraften.
Denne uhørte handlingen godtok man ved å mobilisere mange typer forsvarende argumenter, men få handlinger i vår tid viser så tydelig som denne at arbeiderbevegelsen ubevisst forakter kroppsarbeideren.

Kunstens vesen.
Bourdieus arbeid viser kunstens betydning, ved å sette den øverst i rang.
Kunsten er i sitt vesen den høyeste form for samvirke av «ånd og hånd». Den er håndens ypperste arbeid, som «overklassen mangler», og åndens ypperste arbeid, som «arbeiderklassen mangler».
Vår kultur lar åndsarbeideren rangere over håndsarbeideren, og lar den ene herske over den andre, og vi gjenkjenner dette skille mellom ånd og hånd, fra historien, fra vår kulturs røtter, i den greske og den jødiske kultur.
Den filosofiske og vitenskapelige tradisjonen dominerer i arven fra Hellas, og den jødiske innflytelse i kunst, økonomi og systembygging er omfattende, her kan nevnes noen med betydning for Bourdieus arbeid, som Marx, Levi-Strauss og Freud.
I syntesen av vår kulturarv finner vi vår kulturs ypperste utøvere, men vi finner også videreføringen av deres kulturs svakheter.
Gnostisk tankegang om materien som ond og ånden som god, er en verdirangering som kirken bidro til å videreføre, selv om dens teologi ikke godtok gnostisismen.
Den greske forståelsen av åndsarbeid som opphøyet, og kroppsarbeid som trellens lave virksomhet, appellerte nok til de herskende klasser.

En norsk teolog, Thorleif Boman, peker, i sin doktoravhandling, på interessante forskjeller mellom det greske og det hebraiske språk, det greske som et intellektuelt, betraktende språk, og det hebraiske som et aktivt, handlende språk.
Han belyser dette ved bl.a. det greske ordet «logos» og det hebraiske ordet «dabar», som begge oversettes til det norske ordet «ord». Det greske ordet «logos» betegner et tankemessig innhold, en ide, mens det hebraiske ordet «dabar» er gjerningen, det som nevnes gjøres.
Disse ytterpunktene fikk sin syntese i kristendommens: «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, for vi er alle ett i Kristus.»
Paulus utfører et grundig filosofisk arbeid i sine brever hvor motsetninger som: tro og gjerninger, ånd og materie finner sine løsninger.
Mitt poeng er at vår kultur har videreført konfliktene, ikke bare som en klassekamp, eller som menneskets trang til anerkjennelse, men som dype kulturoverførte rangeringer.

Det er i denne tradisjonen at de to verbene i vår høflighetsfrase, «hvordan har du det?» og «how do you do?» blir interessante.
«Har» uttrykker noe stillestående, betraktende, slik at ens habitus fremstår som uforanderlige forhold og egenskaper som man besitter, men som man selv ikke er årsak til.
Det engelske spørsmålet «how do you do?» har det aktivt handlende verbet «do». Dette verbet bevirker at man forstår seg selv som et handlende menneske som skaper og aktivt former egen tilværelse.
Det er et eksempel på to enkle hverdagsfraser som gjennom sin stadige repetisjon og uviktighet, legger føringer for vår selvforståelse, helt ubevisst, som igjen er årsaken til at disse handlingene opprettholdes.
Man må, som Bourdieu sier, opplyses, nærmest ved dybdepsykologiske metoder, om man vil bryte med sin habitus, og jeg vil tilføye at både kunst og religion har en tilsvarende opplysende og legende virkemåte.
Om man betrakter og analyserer menneskeheten som en stim, med henblikk på deres kultur og ikke vektlegger noen individuelle aktører, og gjør dette med henblikk på kunsten, da ser vi det ypperste av ånd og hånd, av «arbeiderklasse og overklasse», og det beveger oss alle, ikke bare ved sin skjønnhet og dyktighet, men ved den muligheten vi i vår verdirangerende maktkamp har forkastet: samarbeidet mellom dem.
Et samarbeid som også Europas prosjekt, syntesen av fagforening og kapital, kunne vært en variant av.
I kunstens og religionens opplysning aner vi kulturens uttrykk for helhet og likeverd.
Man kan si at kunstens utilsiktede virkning, å forene ånd og hånd, samtidig er en av årsakene til kunstnerens stadige søkende uttrykkstrang, og til vår stadige opptatthet av den.

Les boken til Asle Toje!

Hernes: Europa på vippepunktet.

Reklame