Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

– god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

–pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

–praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

–fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

– fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

– kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

–nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

–nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

Reklame

I begynnelsen….troen og Adam?

Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.

Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.

Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse.  Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.

Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.

Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.

Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.

Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….

Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.

Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.

Man skulle være så intellektuell.

Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»

Hvorfor var det slik?

Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:

– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?

– Tror du Adam var det første mennesket?

– Hvordan kunne Kain gifte seg?

Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig  intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.

Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»

Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»

Himmelen og jorden, de er skapt sammen.

Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.

De er skapt.

De ble skapt i begynnelsen.

Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden,  heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.

Da sa Gud: Bli lys.

Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».

Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.

Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.

Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.

Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.

Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.

Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.

Og Gud så at det var såre godt!

I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.

Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!

Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.

Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.

Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.

Er han det første mennesket?

Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.

De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.

Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.

Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til  jord og ætt.

Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham,  kunne slå ham ihjel.

Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.

Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.

Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.

Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!

Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:

«Dette er boken om Adams ætt……»

Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.

Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.

Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.

Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen,  «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.

Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:

«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.