Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame

Usyret brød, fermentering og himlenes rike.

«Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.»Mat.13.33

Å lage surdeig er en del av en eldgammel kunnskapstradisjon. Det handler om hvordan ivareta og foredle råvarer i en tid hvor fryser og kjølelager ikke fantes.

Her i NT er det ordet «zume» som er brukt for «surdeig» og azumos for «usyret».

«Zuma» betegner den levende mikrofloraen som vi kaller gjær, og vi gjenkjenner dette greske ordet i ordet «enzym».

Nå brukes ordet «enzym» om reaksjonsfremmende proteiner i en  mengde biologiske prosesser, men her i NT brukes ordet «zume» om gjæringen i  f. eks vin, melk, kjøtt  og  grønnsaker.

I lignelsen om himmelens rike, dreier det seg om brødbaking. Gjæren er en normal handelsvare, et industriprodukt som ble oppfunnet for  hundre år siden, og i våre dager tar få seg tid til å bruke den, de fleste er tilfreds med å kjøpe brødet ferdig .

Vi er en generasjon som nesten har glemt hvordan gjæren brukes, derfor virker ordet surdeig fremmed for mange.

Det var dr. Sopp som valgte ut og  isolerte de mest hensiktsmessige mikro-organismene for heving av brøddeig, for å hjelpe husmødrene til trygge, forenklede bakeprosesser.

Det var for ca hundre år siden. Før ferdiggjæren laget enhver husmor surdeig hjemme på kjøkkenet.

Det var en tidkrevende og omstendelig prosess, og det var viktig å oppbevare surdeigen på riktig vis,  så hun alltid hadde en virksom startkultur.

Surdeigens mikroflora varierer mye, men den er et samspill av ulike typer bakterier og sopp som omdanner og forvandler råvaren. Hver husholdning opparbeidet sin helt spesielle mikroflora, med fine smaksvariasjoner skapt av de ulikt sammensatte kulturene.

Tradisjonene med fermentering går flere tusen år bakover i tid. Se:  In the Grain: Sourdough for dummies | JPost | Israel News

Jesu lignelse er 2000 år gammel og  tradisjonen den refererer til, er ca 3000 år eldre.

Første gangen det nevnes noe om syrning av mel i GT, er i fortellingen om Lot i Gen.19.

Gud hadde fortalt Abraham at Sodoma skulle ødelegges.

I denne byen bodde Abrahams nevø, Lot.  Abraham ba Gud spare byen og Gud lovet Abraham, etter lang pruting, å spare byen om det var så mange som 5 rettferdige i den.

Det var ikke så mange rettferdige i Sodoma,  men Gud sendte to engler for å frelse Lot, og hans familie, ut av dommen (gen.19):

….» Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han opp og gikk dem i møte og bøyde seg med sitt ansikt til jorden og sa:

I herrer! Ta inn i deres tjeners hus og bli der i natt, og tvett deres føtter! Så kan dere stå opp tidlig i morgen og dra videre.

Men de sa: Nei, vi vil sove på gaten i natt.

Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyret brød, og de åt……»

Vi kjenner historien som følger, om ødeleggelsen av byen, men nå er jeg ute etter at det ble bakt «usyret» brød.

Hovedberetningen om det usyrede brødet er i 2.Mos. 12., Her skildres dommen over Egypt og Israels hastige flukt ut av Egypt.

Israel unslipper dommen mens de står, reisekledt, hver i sitt hus og spiser et lam de har slagtet.  Alt de eier er ferdig pakket, de er reisekledt og klar til å dra når de får beskjed.

Da budet lød om å dra, heter det  at  «de tok  sin brød-deig, før den var syret, og svøpte sine deig-trau i sine klær og bar den på sine skuldre da de dro ut».

De hadde ikke hatt tid til å syrne deigen. Senere gjør påskefeiringen dette til et hovedpoeng , og kaller den «det usyrede brøds høytid»:

«…denne dag skal være en minnedag for dere…en høytid for Herren… en evig forskrift…slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dag skal all surdeig bort fra deres hus…..»

Her brukes to ulike ord for surdeig i samme setningen:  å ikke ete «syret» (chamets) brød , og å fjerne all «surdeig»(seor).

«Chamets» er en fellesbetegnelse for fermenterte produkter, enten det er vin, mel, melk, kjøtt eller grønnsaker, mens «seor » er fermentert bygg.

Bygg heter «seorah»,  og er rent språklig knyttet til surdeigen (seor).

Pinsen er bygghøstens tid, det er bygg som er førstegrøden  det skal bakes to «svinge-brød» av, og de skal være syret.

Hele den vakre Ruts bok åpner med at Rut og svigermoren kommer til Israel i bygghøstens tid.

Rut høster bygg på Boas åker, etter den lov som ble gitt spesielt for pinsefeiringen :

«… og når dere høster grøden i deres land, skal du ikke under innhøstningen skjære kornet helt ut til ytterste kant av din aker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal  du ikke sanke opp; du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede…..»

Etter denne lov gikk Rut og sanket bygg til seg og sin svigermor, og der på byggåkeren møtte hun Boas, og de ble kong Davids oldeforeldre.

Elias mettet en gang 100 mann med 20 byggbrød, og han sørget for at melkrukken til enken i Sarepta aldri gikk tom for mel.

Det er flere slike fine «oppbyggelige» historier om bygg i Bibelen, som alle fortjener oppmerksomhet, men vi skal holde fokus på det syrede og det usyrede brød.

Det var slik at etter loven skulle man fjerne all surdeig, ikke bare i huset, men i hele landet.

Det betød at man ikke hadde noe surdeig i hele Israel etter påskefeiringen, om man hadde holdt loven.

Det første kornet som modnet etter påsken var bygg.

Ville man ha ferskt korn til å lage ny surdeig av,  kunne man ta de første modne byggaksene.

Jeg tror dette var så vanlig praksis at surdeigen fikk navn etter dette kornet.  Vi har, også i de gamle nordiske språk, tilsvarende dette, at bygg, iflg. Alf Torp,  er grunnordet for «beow»(korn) ,  og innhøstning(beo) og for «berme»,  som er det bunnfallet(gjæren) som blir ved ølbrygging.

Den store betydningen usyret brød har i påsken, og den store betydningen syret brød har i pinsen, er et godt utgangspunkt for tolkningen av Jesu lignelse om himlenes rike.

Jesus sier altså at himlenes rike er å ligne med en surdeig som en kvinne skjulte i 3 skjepper mel til det var syret alt sammen.

Det syrede og det usyrede har fått noen merkelige karakteristikker som vi må se litt på., og når vi ser på disse, må vi huske at da Jesus forklarte sine disipler om lignelser og billedspråk så forsto disiplene:

…»at de ikke skulle ta seg i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes surdeig….»

Her argumenteres altså ikke for eller mot surdeig i brød, men her utlegges et bilde, en lignelse;

og om det syrede brød står det bl a.:

«Ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes (og Herodes) surdeig som er hykleri .»(Matt.16,Mark.8 og Luk.12)

«En liten surdeig syrer hele deigen.  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.

La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! (I. Kor. 5)

Her ser vi at hykleri er den surdeigen som fariseerne syrer sitt mel med og det er ingen god «kultur»! så Jesus advarer mot den.

Gammel surdeig, ondskaps og ugudelighets surdeig! dette er dårlige kulturer, og også de dårlige kulturene omdanner råvaren, og en liten startkultur syrer hele deigen.

Paulus bruker loven om påsken og påskelammet, som bildereferanse for sine formaninger i korinterbrevet.

Om det usyrede brød står det bl.a.:

«..så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! la oss derfor holde høytid med sannhets usyrede brød…»

I ordspråkene er ordet usyret (matstsah) oversatt med «trette» i 17.19 og 13.10:

«Den som elsker «trette»(usyret), elsker synd…og  …..ved overmot kommer «trette»(usyret)…

og Es. 58.4..Hvorfor faster vi og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?…Se, for å «kives»(usyret) og strides faster dere, og for å slå med ugudelighets neve; dere faster ikke slik at deres røst kan høres i det høye….»

Her er det usyrede brød sannhet, men også overmot ,trette og «ugudelig» faste.

Det er en slags motsigelse i billedbruken som er iøynefallende: både syret og usyret er godt, men også ondt.

Denne dobbeltheten gjør det vanskelig å forstå Jesu lignelse om himlenes rike, men lovens ord er klart:

I påsken skal all surdeig renses ut, og denne loven gjentar Paulus som formaning til oss! ikke forat vi skal feire jødisk påske, men fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus.

Han er også det korn som legges i jorden og dør for at det nye akset kan spire frem.

Såkornet er ordet, sa Jesus, og jorden ordet såes i er menneskene.

I pinsen, når kornet høstes, skal surdeigen lages ny.  Gammel surdeig fantes ikke i hele landet! om alle gjorde etter loven.

Gleden over førstegrøden speiles i denne nye surdeigen.

I 5.Mos.16 gjentaes loven om høytidene. Der står det bl.a. om påsken:

«…. i 7 dager skal du ete usyret brød til påskelammet,  trengsels brød – for i hast dro du ut av Egyptens land – forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land.»

Evangelienes hovedbudskap er påsken, og vi leser i Luk.22:

«Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg!….»

Trengselens brød.  Det usyrede brødet er trengselens brød.

Det er smerten den natten i Egypten! smerten over dommen og at man reddes ut, slik Lot også ble frelst ut av Sodoma før dommen rammet byen.

Det er nattverdsbrødet, Kristi legeme, hans trengsel som offerlammet der han alene tok all verdens synd på seg, og frelste verden.

Denne trengselens brød er rent og hellig!

Det heter at vi har del med ham i hans lidelser.

Dette minnes vi når vi bryter trengselens brød, i nattverden,  men hvem kan smake offerlammets lidelser.

Av Jesu disipler var det bare tre som fulgte ham videre inn i Getsemane, og selv de sovnet av utmattelse. Etterpå flyktet de alle.

Påskens usyrede brød er trengselen når dommen går over Egypt, og dommen over verden i Kristus.  Det er trengselen i åpenbaringen hvor Lammet åpenbares, når påsken holdes over himmel og jord.

Trengselen usyrede brød, oppgjøret med synden er Guds trengsel.

Førstegrødens syrede brød er Guds ord som spirer og modnes i hjertene ved den Hellige Ånd.

Fra påske til pinse er menneskets vandring! Ordet og Ånden lever i hjerte og sinn og møter og forvandler det gamle menneske.

Ordet har, som de naturlige mikrofloraene, den kraft som forvandler.

Her, i vår «ørkenvandring», får den underlige dobbeltheten ved surdeigen en forklaring.

Paulus har skildret kampen mellom våre «to naturer», mellom kjød og ånd, og han formaner oss og advarer oss mot dårlige «surdeiger».

Veien fra påske til pinse, gjennom ørkenen, fra Egypt til Sinai, det er helliggjørelsens vei, men vi ser ikke resultatene før det spirer frem. Alt er skjult i jorden.

Himlenes rike som er inni oss, er usynlig også for oss selv, for det er Guds ords arbeid i oss alle.

Jeg oppfordrer til å lese ørkenvandringen slik Israel opplevet det den gangen, det er som å se inn i et speil:

Men i stedenfor å se et moralskt høyverdig og hellig folk, møter vi folkets dårlige sider.

Vi møter gjæringen, omeltingen, ja, alle de prosesser som gjør synden synlig! mens forvandlingen skjer i dypet inntil den nye surdeig er klar.

Lignelsen, denne korte fortellingen om surdeigen, peker for oss på en underlig sak:

Kvinnen gjemte surdeigen i tre skjepper mel.

Det var ikke slik man pleide å oppbevare surdeig, og det er nesten utenkelig at den skulle kunne syre hele 3 skjepper mel (ca. 50 liter), men slik er lignelsen.

Det er kanskje samme pussighet som i lignelsen om sennepsfrøet. Det står at sennepskornet spirte og vokste til et tre, stort nok til at fuglene bygger rede i det.

Sennepsplanten er ikke et tre, så den vekst som beskrives er en unaturlig vekst.

Slik er også lignelsen om surdeigen som gjemmes  i melet, noe foruroligende! Prosessene er ikke «naturlige»! og man oppbevarer ikke surdeigen i «melsekken».

Men her, i Jesu lignelse, gjør en kvinne det.

Himlenes rike er denne underlige prosessen:  Guds ord i verden.

Se også:

       den-edle-drue-og-den-edle-kal

Pinse i NT og GT

Pinse i NT og GT

Vi er fortrolige med at jødenes påskefeiring er til minne om utgangen av Egypt, men kjenner vi GTs fremstilling av pinsen?

Den kristne pinsefeiring er svært lite omtalt i vår tid, både i skolen og i kirken er den kommet helt i skyggen for jul og påskefeiring. Høytiden nevnes ofte som kirkens fødselsdag, hvor disiplene fikk den Hellige Ånd.

I ap.gj 1. kap heter det at etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene i 40 dager, så for han opp til himmelen mens de så på. Deretter dro disiplene til Jerusalem og var samlet der i ti dager, de var ca 120 jøder som kalte hverandre «brødre».  De hadde vært Jesu venner da han levet, og de holdt fortsatt sammen og delte alt.

Så heter det i kap. 2 :

» Og da pinseaftens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver og en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da denne lyden fra himmelen kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål….. og sa:

Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i……..?

….De sa til hverandre: Hva kan dette være?

men andre sa spottende : De er fulle av søt vin!»

Da taler Peter til alle som står der (talen er resten av kap.2 og bør leses i sin helhet). Her siterer jeg litt:

«…dette er det som er sagt ved profeten Joel:

Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, over mine treller og trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst…..»

Denne hendelsen har altså sin forklaring i de gammeltestamentlige skrifter.

Dagen dette skjer er det pinsefeiring etter GTs skikk, og vi merker oss at de ytre kjennetegn ved hendelsen var en lyd fra himmelen som av et veldig vær og at tunger likesom av ild kom og satte seg på hver og en av dem.

Alt dette hørte de mange som kom løpende til for å se hva lyden de hørte var. Disse ytre kjennetegn skal vi møte i urhendelsen i jødenes historie.

Men hvordan finner vi pinsens urhistorie i GT?

Det er en god oversikt over GTs høytider i 3.Mos. 23. Der beskrives sabbaten, påsken, pinsen med flere.

Her får vi vite at pinsen finner man ved å telle 7 uker pluss en dag, altså 50 dager etter påsken, og: ….»da skal dere bære frem for Herren et offer av den nye grøde…»     Ordet «pinse» som betyr «femti», er det antall dager som ligger mellom påske og pinse.

Jubelåret, som er hvert 50ende år, står derfor i et særlig forhold til pinsen.

Om vi stiller oss i den jødiske påsken den 14. Nisan, den natt påskelammet slaktes og spises i Egypt, og følger Israel 50 dager frem, kommer vi til den hendelsen som er grunnen til feiringen, selve Pinsen.

Nisan er den første mnd i det jødiske året som tilsvarer tiden fra ca midt i Mars til midt i April i vårt år, altså tiden for påsken også hos oss.

Følger vi Israel gjennom det Røde hav og vandringen i ørkenen ser vi skystøtten om dagen og ildstøtten om natten; den er Herren. Der den går, følger de.

Da de hadde vandret en tid kom de til Elim, en stor oase. Der var de til den 15 dag i den annen mnd. og har altså til nå brukt 31 dager etter påskelammet.

Etter ennå en tid slår de leir midt imot Sinai berg.

Da er de kommet til den første dag i den tredje mnd., Sivan, og det er gått 15 dager til, (31+15) altså 46 dager siden påskelammet.

Den første dagen i den tredje mnd., Sivan, det er den 47 dagen av de femti dagene vi skulle telle, sier Herren til Moses:

«….Gå til folket og la dem hellige seg idag og imorgen og tvette sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne……..så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud………»

Dette er hendelsen som ligger til grunn for loven om pinsefeiringen, Guds nedstigning til møte med folket.

Moses er mellommannen, den som taler med Gud åsyn til åsyn, og som mottar loven fra Guds hånd på folkets vegne.

Loven ga liv til den som kunne holde den. Loven er Guds natur.  Loven er også bokstaven som slår ihjel, mens det er Ånden som gjør levende.

Disse to, loven gitt på stentavler og Ånden gitt i hjertets kjødtavler, vitner om hverandre, er bilde på hverandre. Likesom han ga loven, gir han sin Ånd.

Vi kjenner godt den betydningen loven fikk i Israel, men den nevnes altså ikke direkte i pinsefestbeskrivelsen, der nevnes førstegrøden!

Førstegrøden er kornhøsten, hvor man lager to brød bakt med surdeig. De to brødene er en førstegrøde for Herren.

Hvem gir stener når man ber om brød? spurte Jesus.

Gud ga de to lovens stentavler til sitt folk , og senere ble den hendelsen feiret som førstegrødens to brød!

Pinsen selv vitner derfor om hvordan Guds nedstigning gjør stener til brød.

Vi tenker på Jesus som mettet de 5000 med fem brød og to fisk, og de 4000 med syv brød og litt fisk.

Her tenker jeg på pinsehøytidens  førstegrøde, svingebrødene, mens fiskene er det nye.

Fiskene er knyttet til den nye tid, Kristus  og hans Ånd, som er immanent i «fiskens tid».  Det var både den gamle og den nye pakts «mat» som ble delt ut, mat som mettet alle som kom for å høre.

Profetene har sagt mange ganger og på mange måter:

….»jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…..»

Det er lovens endemål, Guds Ånd i alles hjerter.

Døperen Johannes sa det slik:

«Jeg døper med vann, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.»

Ildhavet er kanhende ikke hva vi forestiller oss.

Ilden er det synlige uttrykk for ånden. En slik ild er Guds vesen! Guds Ånd og ild fryktes og elskes fordi den både er dommen og frelsen.Derfor er det godt at verden døpes i Jesu ilddåp, så den kan elske Guds nærhet!

Profeten Elias er jødenes usynlige gjest i påsken. Det er Elias og Moses som står sammen med Jesus på forklarelsens berg.

Elias, som kalles ildprofeten, han ba Herren om ild og Herren svarte med ild og det kom en ildvogn og hentet ham til himmelen.

Moses som som ble trukket opp av vannet, gikk gjennom vannet og han slo klippen for å gi Israel og drikke; Han sier: » som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord…». Lovens ord.

Vannet og ilden, ordet og Ånden, slik forklares Jesus på berget.

50 dager etter påskelammet er det pinse.

Paradistilstanden, da Gud vandret i hagen, møter vi igjen i slutten av Åpenbaringsboken: Gud er blant menneskene.

Der sies det at Gud er steget ned til jorden og hans bolig er blant menneskene. Det er pinsen.

Loven, som Gud ga Israel på Sinaifjellet, viser frem til at Gud bor hos menneskene og alle har hans Ånd i sine hjerter.

Jesus er førstegrøden, sier Paulus.

Han er både påskelammet og pinsens førstegrøde. Det er ham Johannes åpenbarer i  Bibelens siste bok:

» Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og som lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge……..og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se Guds bolig er hos menneskene…..»

Det er Guds påske og pinse vi møter i Åpenbaringen, Guds vei til samfunn med mennesket.

Derfor er Lammet hovedpersonen i endetidens fortelling!  Lammet er påsken.

Guds nedstigning er pinsen, når Guds ånd utgydes over alt kjød og hans bolig er hos menneskene.

Da er jubelåret innfridd, freden hvor alt bringes i rette skikk.