1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Reklame