Eidsvold 1814. De første 12 dagene. Hvordan Riksforsamlingens «partier» viser seg.

De første dagenes hendelser, slik de skildres i boken Eidsvold 1814,  gir et lite tidsbilde, et nærbilde av det som skjedde.

Jeg vil forsøke å videreformidle, sterkt forkortet,  litt fra de første forberedende samtalene i Riksforsamlingen, hvor de politiske uenighetene viser seg .

Den 7. april ankom de valgte Riksforsamlingsmenn Eidsvold. Der ble de ble mottatt av ritmester Iver Elieson og vist til stedene de skulle bo så lenge Riksforsamlingens arbeid varte.

Det var ikke lett å finne 112 gode husrom i nærheten av Eidsvold Verk. Reiseveien til og fra måtte ikke bli for lang og standarden på overnattingen ikke altfor dårlig. Flere måtte bytte bosted av slike årsaker. F.eks. ble utsendingene fra Søndre Trondhjems amt vist til Grue, som lå tre fjerdingsvei fra verket på den andre siden av Vorma. I tillegg til reiseveien fant de herberget «usunt og elendig», så de nektet å bo der. De fikk da flytte til Hjerta, der de fandt «smukke værelser, anstendig leie, blide folk og god oppvartning». Samtidig ble utsendingene fra Buskerud og Kongsberg vist til Grue, og de ble ikke mer fornøyd enn sine forgjengere.

Prosten Schmidt forteller bl.a. om sitt losji: «Collett og jeg bleve Antipoder(ligge anfødtes), og da vore Senge neppe var to Alen lange(under 1,30m), måtte vi gjøre en Constitusjon om vår Sengeforfatning, hvori ble vedtaget og gjort til Lov, at enhver Parts eiende tvende Ben skulle følge de gjensidige Diagonaler, dog med forbeholdenhed ikke at spende på de reciproque Neser, som sto i en ubetydelig Avstand fra den store Tåes Spidse.»

Man ventet ikke embedsfolksnivå på losjiene, og etterhvert fikk alle husvær på samme side av Vorma. Noen var heldige og hadde gangvei til verket, men de fleste som måtte kjøre, noen helt opp i en mils vei,  måtte slite med vårsmelting på dårlige veier.

Hos Elieson på Verket kunne man hente både te og kaffe, sukker, brød, lys og hva man måtte trenge, og åpningsdagen kom med sol og mildvær som holdt seg i nesten 14 dager.

Den 10. april ble Riksforsamlingen innkalt til å møte i kirken først, deretter ved Eidsvold Verk.

Foran kirken stillet Riksforsamlingsmennene seg i rekke og rad på begge sider av veien og hilste Regenten,  prins Christian Fredrik , som kom kjørende. Så fulgte de ham inn i kirken. Sognepresten, professor Leganger, en 80 år gammel mann, talte en hel time og mange syntes han smigret for mye for Regenten. Særlig ille syntes mange det var da han sa:

«Nu kan jeg med glede la mit snehvide Hoved i den allerede aabne Grav,thi jeg har sett mitt elskede Fødelands oppgaaende Herlighed, jeg har sett Landets tilkommende Fader og – (her gjorde han en pause, som ville han ennu betenke seg) – Konge.»    Etterpå sa noen at «nå var det bare å dra hjem! Beslutningen ble tatt på talerstolen, i forakt for folkemakten.»

Fra kirken kjørte alle i en lang vognrekke til Eidsvold Verk. Der ropte Elieson opp alle etter valgkretsenes bokstavrekkefølge, og så ble de, en og en, sluppet inn til prinsen og ga ham fullmaktene de hadde med.  Så fikk hver mann sitt inngangsmerke til Riksforsamlingen. Løvenskiold hadde ikke sin ed på selvstendighetsløftet ,og dermed ville ikke prinsen godkjenne ham. Løvenskiold kom i hardt ordskifte med Regenten om dette, men måtte gi  seg;  prinsen tilla denne eden stor vekt.

Registreringen tok flere timer, og så spiste alle middag på Verket.

Tre saler ble fylt og de satt om hverandre, byfolk og bønder, offiserer og soldater, døler og kammerherrer, alle som brødre. I den ene salen var prinsen vert, i de to andre var Peder Anker og Didrik Cappelen verter. Middagen var hver dag suppe først, deretter oksekjøtt og tilslutt en etterrett. Etter en uke het det at de hadde spist en hel okse, men Wergeland protesterte og mente det måtte være en tynn okse, det var vel helst en kalv! Så fikk de rødvin til maten, en hel flaske til hver. Militærmusikken spilte og de sang bordviser, men best var det at her kunne de snakke fritt sammen om alle saker som kom opp i Riksforsamlingen.

Dagsrytmen var slik:   Frokost fra kl 9.00 til 10.00

Møte i Riksforsamlingen fra kl 10.00 til 16.00

Middag fra kl 16.00

Den 11. april ble Riksforsamlingen høytidelig åpnet.

De to langsidene i salen hadde tre benkerader trukket med rødt klede, på en forhøyning foran sto Regentens stol med silkepute og dit gikk prinsen. Foran ham gikk staskledde adjutanter og høye embedsfolk og sist regeringsrådet.

Så minnet han om at folket hadde sverget på å verge landets selvstendighet, og ba innstendig forsamlingen om å helhjertet følge folkeviljen.

Deretter ba han forsamlingen velge president og visepresident for den første uken, og sekretær for hele perioden. Han anbefalte en av de «svenskvennlige» representantene til å være den første presidenten, forat det ikke skulle være noen tvil om at alle sto samlet om selvstendighetstanken, representanten Peder Anker. Han ble da også valgt til president, mens etatsråd Rogert ble visepresident og sorenskriver Christie ble sekretær. Så trakk prinsen seg tilbake og arbeidet i Riksforsamlingen kunne begynne.

Først valgte de en kommite som skulle forfatte et takkebrev til prinsen for de viktige tjenester han hadde gjort det norske folk, og dernest skulle komiteen lage forslag til reglemang for møteforhandlingene.

Den 12. april hadde de  reglemangsforslaget ferdig:

For at møtet skulle være lovlig, måtte 2/3 deler av forsamlingen være til stede.  Presidenten skulle velges hver åttende dag, for presidenten hadde stor makt, han leste forslagene i den rekkefølgen han ville, han kunne advare talerne om å holde seg til saken, gi advarsler og ta ordet fra talerne.

Referenter fantes ikke, det var sekretæren som måtte huske replikker og holde greie på alle forslag og saker for så å skrive referat når han kom hjem.

Hver dag skulle det kunngjøres hva som skulle skje neste dag, og utsendingene hadde da gjerne med seg skrevne innlegg som de leste opp. Forhandlingene ble derfor oftest mange taler og innlegg, men lite debatt.  Skrevne taler ble ofte vedlagt møteboken.  Utover disse kildene er noen dagbøker og brev som enkeltpersoner skrev, bevart.

Så ble det valgt en komite på femten mann som skulle lage et utkast til en grunnlov. Og alt dagen etter kom de med noen grunnsetninger de ville ha drøftet. Fordi man ikke hadde skikkelig trykkeri, tok det noe tid å få delt ut disse grunnsetningene til alle, og behandlingen av grunnsetningene ble utsatt noen dager.

Den 16 april kom den første grunnsetningen opp til debatt.

Det første spørsmålet som meldte seg i Riksforsamlingen delte forsamingen i to fiendtlige flokker.

Det var selve grunnspørsmålet: » skulle folkeviljen være lov eller ikke?»

I dette spørsmålet favnet man spørsmålet om folkestyre og selvstendighet i ett:

* de som ikke våget å tro at det norske folk ville klare å selv avgjøre sin skjebne

* de som trodde de måtte bøye seg for stormaktenes vilje

* de som ønsket forbindelse med Sverige

Disse tre gruppene ville ikke stå bundet av eden  folket sverget den 25 februar, for de måtte kunne forhandle med svenskene etter behov.

De andre:

* de som trodde på Norges evner til å klare seg selv

* de som ikke ville inn under fremmed styre igjen

* de som gjerne ville ha fortsatt forbindelse med danskene

Disse tre gruppene bygget alt på folkevedtaket fra den 25 februar, og på at den danske prinsen ville lede dem i kampen mot svenskene.

Nå var grunnlaget for Riksforsamlingens gjerning folkets ed på å forsvare Norges selvstendighet, og det var denne eden representantene hadde fullmakt fra folket til å ivareta.

Dersom forsamlingen tok seg større makt, ville den gjøre seg selv til herre i landet! Riksforsamlingen hadde ingen annen rett til å bryte med folkeviljen enn den rett nøden ga,  og de som så farene Norge sto overfor og mente at  det forelå grunner til å anvende nødsretten, mente de var nødt til å kreve større magt for Riksforsamlingen.

Spørsmålet var om makten skulle være hos folket eller hos folkets utsendinger.

Det var Christian Magnus Falsen som tok lederskapet i den gruppen som ville gi makten til folket, og Nicolai Wergeland som førte ordet for dem som ønsket større makt til Riksforsamlingen.

Den første grunnsetningen lød: «Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki». Dette var ingen uenig om, men de som ønsket å stadfeste selvstendighetseden av 25 februar, benyttet denne anledningen til å agitere for et selvstendig norsk kongedømme.

Man får vite at det ble en debatt drevet med «særdeles Heede», «varm og tumultarisk», » en Debatteren, en Skvaldren som i et Bondebryllup. Presidenten forlod endog sit Sæde. Orden ophørte».

Wergeland begynte å tale før han fikk ordet, og da det endelig ble hans tur, begynte han å lese opp en lang utgreiing han hadde ferdigskrevet, om hvilken regjeringsform som var den beste. Etter et kvarter var han ennå ikke kommet lenger enn til de gamle grekere og romere, da ropte Buskerudrepresentantene Schmidt og Collett «Til Sagen!» Andre ropte med og noen hysjet, men Peder Anker sa at det var han som var ordstyrer! og at Wergeland kunne fortsette, men etter enda ti minutter uten å ha kommet frem til saken, og Wergeland tydelig hadde mange ark igjen, bad han Wergeland om å vedlegge talen møteboken.  Deretter ble det bestemt at taletiden ikke skulle overskride 15 min. Denne hendelsen var med på å ødelegge for Wergeland, folk ville ikke høre på ham mer.

Ved avstemningen ble hver mann ropt opp og så måtte han diktere sin mening til møteboken. Det tok tre timer, men så fikk ingen gjemme seg bort.

Wergeland mente at å rope opp folk i alfabetisk rekkefølge gav størst makt til bokstaven A, for Falsen var fra Akershus amt, og Falsen dikterte :

«Jeg voterer for at Norge skal være et indskrenket arvelig Monarki, og at det skal være et fritt, uavhengi og udelelig Kongerike, og at Regenten skal føre tittel af Konge.»

Etter han stemte 77 mann: «Likesom sorenskriver Falsen!»

Ved denne avstemningen ble de to «partiene» i Riksforsamlingen tydelige, og kunne leses ut av stemmegivningen. Opposisjonen besto bl.a. av Peder Anker, major Skibbern, doktor Møller, kjøbmann Moses, kanselliråd Dahl, tre fra Jarlsberg grevskap, kaptein Fleischer, Jørgen Aall, Didrik Cappelen, prost Hount og mange flere.

Flertallet døpte opposisjonen for «svenskepartiet», mens flertallet kalte seg selv «Selvstendighetspartiet».

Svenskepartiet trodde ikke at Norge kunne klare seg mot Sverige og stormaktene, det var en realpolitisk årsak til at de var for union og forening med Sverige.

Før 16.april var over fremla man den andre grunnsetningen fra grunnlovskomiteen, til drøfting neste møte.  Samtidig sa presidenten at forsamlingen neste møte måtte velge en komite til å granske Norges pengesaker.

Løvenskiold  spurte da om man også kunne nedsette en komite til å granske forholdet mellom Norge og de utenlandske makter. Sverdrup avviste dette og sa at Riksforsamlingen bare hadde fullmakt til å lage grunnloven, men Wedel ble sint og sa:

«Prinsen skal legge frem for Forsamlingen de Opplysninger han er i besittelse av om Landets forhold til utenlandske Makter;  det er i overensstemmende med Forsamlingens verdighet å kreve dem, og under Prinsens verdighet å negte dem.»  Den 16. april endte som den hadde begynt, med sterk uenighet og opphisset debatt .

Den 18 april ble en av de mest urolige dager på Eidsvold.

Først ble det valgt en finanskomite på 9 medlemmer, hvor opposisjonen bare fikk en mann med. Så valgte de ny president(Hegermann) og visepresident(Falsen). Falsen tok nå ledelsen i selvstendighetspartiet, og talte så sterkt for folkesuvereniteten.  Det var tre poster Falsen ville ha vedtatt:

* finanskomiteen

*velge en komite på fem mann» for å gjennomgå og ordne vårt lovgivningsvesen»

* slå fast at denne forsamling, såsnart Constitusjonen er antagen, og Kongen valgt, ansees som hevet

Det var den tredje posten det ble strid om, og som var hovedsaken, for den ville binde Riksforsamlingen til selvstendighetspolitikken.

Ingen var forberedt på dette punktet. Wedel var den mest snartenkte og den som hadde best greie på parlamentariske former, og han sa at saken måtte utsettes fordi den ikke hadde vært kunngjort på forhånd så man kunne forberedt seg på den. Falsen mente at Løvenskiold alt hadde reist spørsmålet, men Løvenskiold, Grogaard, Hount og Sibbern og andre gjorde «en yderst heftig og nesten uanstendig Motstand» og talte om en «kabal» av Falsen. Peder Anker sa, med et ublidt øye til Falsen, at «det burde være forbudt å komme her og holde studerede Taler, da man derved lett kan påtrenge andre sine Meninger».

Behandlingen av falsens forslag ble utsatt til dagen etter. Klokken syv på kvelden var møtet ferdig og resten av kvelden gikk diskusjoner og overtalelser ganske hardt for seg.

Den 19.april var den andre saken,lovkomiteen, først oppe til debatt og så til votering. Her var det uenigheter som endte med et knapt flertall for Falsens forslag.

Deretter skulle Falsens tredje forslag opp til debatt og votering. Løvenskiold var første taler, og han sa bl.a:

«I mangel av deslige tilfredsstillende Oplysninger, kunne vi decretere Fedrelandet en såre precair Stilling, kunne vi berede Nationen en ulykkelig Fremtid, som vi hverken for Gud eller Mennesker kunne forsvare; vi ville da reise Regentens Trone på Sand, istedenfor paa Klippegrund, vi tilbyder ham da maaskee en Tornekrone.»

Wergeland var neste taler, og denne gangen kunne han den utenat. Han sa bl.a.:

«…Jeg svor en ed i min sjel, at være blind for personlige hensyn! lokkende forhaabninger skulle ikke gjøre meg til Forreder  mot mine norske Brødre…»

Det var mange talere fra begge partier, og merkelig nok ble ikke avstemningen i denne viktige sak bokført, så det er ingen liste over hvem som stemte hva. Vi vet bare at avstemningen ble uavgjort: 55 mot 55.  Det ble så ropt at presidentens stemme måtte telle med. Dermed ble Falsens forslag vedtatt og Riksforsamlingen var forpliktet på folkesuvereniteten.

Etter disse første grunnleggende avstemninger,  begynte selve grunnlovsarbeidet.

Jeg finner uenighetene som de folkevalgte den gangen hadde, interessante, og gjenkjenner viktige spørsmål ved EF- debatten slik den var før avstemningen i 1972. Den gangen «seiret» også «selvstendighetspartiet» med et knapt flertall.

Denne, folkets avgjørelse i EF spørsmået, ble sterkt svekket ved EØS-medlemsskapet, et medlemsskap folket ikke fikk stemme over. Den gangen gjaldt det også de realpolitiske hensyn som noen så, og at landet ikke ville klare seg alene. EØS medlemsskapet ble en slags «nødrettsløsning».

Disse spørsmålene burde stadig være oppe til debatt, særlig i vår tid! hvor våre folkevalgte binder Norge til mange internasjonale avtaler.

Avtaler som bl.a  setter vår grunnlov underordnet EU og vår høyesterett som vår nesthøyeste rett.  Ja, selv skole og helse, det er barn, gamle og syke, er underlagt internasjonale avtaler! så dette er ordninger som berører enhver.

I de fleste politiske spørsmål er våre folkevalgte gått fra å representere folkeviljen til å administrere fremmede lover og forskrifter, så en nærmere titt på debatten i 1814 er tankevekkende.         Jeg vil komme nærmere inn på dette i neste innlegg.

 

Se også:

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

 Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

  1814 : møte med «Ponte corpen».

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

Reklame