Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

Reklame

Kain og Abel fra Bibelen og Koranen.

Ved lesning av hinduismens religiøse storverk, ble jeg slått av at den type konfliktstoff som behandles der er typisk også i Bibelen og Koranen.

Det er  beretninger hvor den rette arvingen ikke får sin rett, men at en annen settes i stedenfor.

Det angis ulike grunner til denne uretten i de ulike historiene, men motivene er ofte sjalusi, svik og  dilemmaer.

I Bibelen begynner fortellingen om livet utenfor Edens have med et brodermord, der den førstefødte dreper sin yngre bror, blir selv fredløs og en annen bror, Set, settes i deres sted.

Koranen og Bibelen har mange felles historier, bl.a denne om Adams to sønner. Jeg vil referere fra begge kildene, så kan vi lettere kan se hva de har felles, og hva ulikhetene består i.

Bibelen forteller slik (gen.1.4):

» Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker.

Da noen tid var gått , hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred og han stirret ned for seg.

Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg,men du skal være herre over den.»

Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror og slo ham ihjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror?

Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

Men han sa: Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd. Når du dyrker jorden skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

Da sa Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg ihjel.

Men Herren sa til ham: Nei! for slår noen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn.  Og Herren ga Kain et merke, forat ikke noen som møtte ham, skulle slå ham ihjel.

Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn…..»

Koranen forutsetter at man først leser fra allerede foreliggende skriftlige kilder om Adams to sønner , jeg siterer Koranens ord, her ved Einar Bergs oversettelse, (5.30-35):

Fremles  for dem sannferdig beretningen om Adams to sønner, da de bragte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre.

Denne sa:  «Jeg skal sandelig slå deg i hjel!»

Og den andre svarte: «Gud tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg! For jeg frykter Gud, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og bli av Ildens folk. Det er illgjerningsmenns lønn!»

Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av taperne. Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Vi ser at Koranen oppfordrer til at man må lese Bibelens fortelling om dette.  Når man har lest den,  oppsummerer Koranen grunntemaet: at brødrene ofret til Gud og «Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer».  Da ble den førstefødte sint på sin bror og slo ham ihjel.

Altså , årsaken til brodermordet var Kains sjalusi og årsaken til sjalusien lå i Guds handlemåte: Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer.

Både Koranen og Bibelen legger ansvaret for årsaken til handlingen hos Gud, Gud gjorde forskjell mot de to brødrene!

I Bibelen får Kain vite at mennesket skal være «herre over synden», altså,  Kain ansvarliggjøres for sine handlinger selv om hans onde følelser var et svar på Guds handlemåte.

Kains onde følelser er «synden som ligger på lur ved døren», og denne skulle Kain skulle være Herre over.

Han kunne valgt å spørre Gud om hvorfor Gud ikke så til hans offer, eller bebreide Gud, og som Job, tatt kampen opp mot en uforståelig handling fra Gud, men Kain valgte å rette sine sjalu følelser mot sin bror og  slå ham ihjel.

Slik begynner «himmelens og jordens historie» utenfor Eden.

Paradisets tid er over og fra den fjerne himmelen legger Gud mange uforståelige hendelser i menneskenes vei, og vi bærer ansvaret for hvordan vi svarer på «det onde og det gode» i dette livet.

Kampen som skulle vært «med Gud»,  ble en kamp hvor mennesket rettet kampen mot sin bror. Og i brodermordet ligger fredløsheten.

Det gjenstår en kamp med Gud.

Om Jacob het det, at han, på vei tilbake til Esau, kjempet med Gud og seiret. Det var da han fikk navnet Israel, «Gud strider». Dette broderparet, Esau og Jacob, vil jeg komme tilbake til senere.

I denne historien kommer Gud Kain i møte ved å spørre: «Hvorfor er du vred?»

Gud inviterer Kain til samtale, til oppgjør, til at Kain kan rette sin vrede der den hører hjemme, hos Gud.

Og Gud går enda mer inn på Kain, bebreidende, avslørende, opplysende og med en klar forventning til ham: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

Kain svarer ikke Gud.  Han stenger for muligheten til å gå i rette med Gud og  lukker sitt sinne inne ved å tie, og  han forsøker å gjøre det gode.

Han snakker med Abel igjen og de arbeider sammen ute på marken, men Kains onde sjalusi har ikke fått sitt utløp, sin «soning» ved dette.

Så dreper han sin bror «istedenfor Gud», for å sone sitt sinne, og viser dermed sin manglende evne til «å være herre over synden».

Og vi ser en uskyldige bli drept i en annens sted.

Det er offerets karakter, og jeg tenker på Es. 53 hvor profeten skildrer den lidende Messias som offerlammet. Der står det bl.a. … :

«……..han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn……»

Abel ofret et lam, og nå blir han selv et offerlam for å «bortta Guds skyld » = å sone Kains synd, den han ikke klarte å være herre over.

Igjen gir Gud Kain muligheten til å erkjenne dette ved å si: «Hvor er Abel, din bror?»

Men Kains sinne var sonet,  han hadde ikke lenger behov for å gå i rette med Gud, så nå kan han svare Gud. Og han svarer, for å holde erkjennelsen unna:

«Jeg vet ikke, skal jeg passe på min bror?»

Så setter Gud synden : «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden…»  og skylden og dens iboende straff: «….nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd…»

Da  erkjenner Kain, og hans erkjennelse er at syndens konsekvens, adskilthet fra Gud og fra mennesker, er uutholdelig.

Adskiltheten, døden, som hans foreldre ble kjent med i Edens hage er nå flyttet fra å bare gjelde menneskets adskilthet fra Gud, til også å gjelde adskilthet fra menneskene.

Han dømmes fredløs blant menneskene. Som død for dem. Slik at hver den som treffer ham kan drepe ham. Og erkjennelsen hans kommer : «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. «

******

I Koranen er det ikke Gud, men Abel som ansvarliggjør sin bror:

Kain sier til sin bror: «Jeg skal sannelig drepe deg» og Abel svarer: «Gud tar bare gaver av gudfryktige………»

I dette skiller de parallelle historiene seg noe ad.

Tanken om at det var en årsak til Guds handlemåte kan ikke leses ut av Bibelteksten, men i Koranen sier Abel at årsaken til Guds handlemåte lå hos dem selv.

Abel fremhever sin gudfryktighet som forklaring på at Gud så til hans offer. Abel lar oss dermed forstå at Kain selv var årsaken til Guds handlemåte.

Slik setter Koranen et gjensidig og åpent fiendskap mellom brødrene! mens Guds handlemåte fremstår som rettferdig.

I denne forskjellen ser vi de to religionene behandle et urgammelt dilemma.

Man kjenner igjen temaet som hovedtemaet i Jobs bok: Job anklager Gud, mens Jobs tre venner forsvarer Gud og anklager Job.

Koranen lar Abel fortsette med å si:  «Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre….»

Dette kan gi samme tanke som den Bibelske teksten ga, tanken på det uskyldige offerlammet, men vi merker oss at i Koranen snakker Abel, og han legger skylden og synden på sin bror:

«Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmannens lønn!»

Det er syndebukkens karakter.

I Bibelen var det Gud som lot Kain bære sin egen synd, og i Koranen er det Abel som i tillegg legger sine egne synder på Kain.

Om syndebukken sies det i 3.mos 16:

«Når han har fullført soningen…..da skal han føre frem den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen…og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken…….til Asasel.»

I Bibelen går Kain bort fra Herrens åsyn, som fredløs, dødsdømt, slik syndebukken ble sendt ut i ørkenen.

I Koranen har Abel en yppersteprests rolle, ved å legge på Kain også egne synder og dømmer ham til Ilden.

Koranen kommenterer hendelsen slik: «Men Kain ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham og ble en av dem som går til grunne.»

Her vises det til at handlingen har en årsak, Gud så til Abels offer og ikke til Kains offer.

Koranen sier videre:

Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Det er vanskelig å forstå, at «brorens lik» er «ondskapen».

Jeg vet ikke hvordan de tolker dette, men jeg orstår det slik at brorens lik er den synlige delen av gjerningen, resultatet.

Flytter man «ondskapen» bort fra følelsen og handlingen til resultatet av handlingen, får det store etiske konsekvenser!

Det kan minne om enkelte sider ved Krishnas samtale med Arjuna, men der er gjerningen forankret i guddommen, ikke i handlingens resultat.

Her er tre ulike religioner, med tre ulike vinklinger på ondskapen som kan gi oss tre ulike etiske vurderinger.

I Koranen er ondskapen satt i det synlige resultatet av en handling.

Altså det er handlingens resultat som setter Kain som illgjerningsmann, og det er erkjennelsen av at han ikke er i stand til å skjule dette resultatet som får Kain til å angre !

Koranen oppsummerer selv:

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Dette er offerets mysterium. Det stedfortredende, den ene er alle.

Samtidig sier Koranen noe viktig om deres forhold til Israel:  «Derfor har Vi pålagt Israels barn»……. Her flyttes historiens hensikt fra urtiden til Israel.  Hensikten er det stedfortredende offer, en for alle, det er det offer som Koranen har pålagt Israel.

*****

Jeg forsøker å sammenligne de parallelle historiene, og mine tanker om dette er uferdige og spørrende, og jeg hører gjerne andres.

I Bibelen får vi vite at Eva føder sønnen Set, og sier: Jeg har fått en sønn i Abels sted.

Og det er Set, Abels stedfortreder, som Bibelen forteller videre om, og som blir satt til å være i den førstefødtes sted.

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014