per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

september 29, 2014 - Posted by | Bøker, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk, tro og tanke, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: