Per Gynt og Peer Gynt

Til glede for Ibsenlesere og Peer Gynt-fan vil jeg gjengi, noe forkortet, det gamle sagnet Per Gynt.

Jeg gir videre historien slik den fortelles  i «Hundreårsutgaven» av «Folke og huldreeventyr» av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, men jeg lar språket bli noe mer nåtidig.

Historien fortelles i en jegerhytte under Rondane, og det er hytteeieren, Per Fugleskjelle, som forteller :

» Det var en jeger i Kvam i gamle dager, og han het Per Gynt. Han lå stadig inne på fjellet og skjøt både bjørn og slikt udyr.

Så var det engang sent på høsten at Per skulle til fjells. Alle var reist hjem fra fjellet, så nær som tre budeier.

Da Per kom opp til setra på Høvringen, var det så mørkt at han ikke kunne se en hånd for seg, og hundene tok til å gjø så det var rent nifst.  Rett som det var, kom han borti noe, og da han tok på det, var det både kaldt og sleipt og stort. Han trodde han var på rett vei, og han visste ikke hva det var for noe, men uhyggelig var det.

– Hvem der? sa Per, for han kjente det beveget seg.

– Å, det er Bøygen, svarte det.

Med det var Per like klok, men han gikk langsetter det et stykke, «for et sted må jeg vel komme fram», tenkte han. Best som det var kom han borti noe igjen, det var både stort og kaldt og sleipt.

– Hvem er det? sa Per

– Å, det er Bøygen, svarte det igjen.

– Ja, enten du er rett eller bøyd, så må du slippe meg fram, sa Per; for han skjønte han gikk i ring fordi Bøygen hadde kveilet seg om seteren. Dermed leet den litt på seg så Per kom frem til inngangen.

Da han kom inn, var det ikke lysere der enn ute, og han famlet omkring veggene og skulle sette fra seg børsa og sekken, men best som det var kom han igjen borti noe kaldt og stort og sleipt.

– Hvem er det? ropte Per

– Å, det er den store Bøygen, svarte det.

Og hvor enn Per gikk og sto så kjente han ringen av Bøygen. «Her er det ikke godt å være,» tenkte Per Gynt, «siden denne Bøygen er både ute og inne; men jeg skal nok få skikk på denne vrangstokken!»

Så tok han børsa og gikk ut igjen og søkte seg frem til skallen på Bøygen.

– Hva er du for en? sa Per.

– Å, jeg er den store Bøygen i Etnedale,» sa stortrollet.

Så skjøt Per tre skudd i hodet på det.

– «Skyt et til!» sa Bøygen.

Men Per visste bedre, for hadde han skutt ett til, hadde det gått tilbake på ham selv. Dermed tok de i,  både Per og hundene, og dro stortrollet ut, så de kunne komme seg trygt inn i setra.

Imens skrattet og lo det i alle haugene rundt om:

– Per dro mye , men hundene dro mer!» sa det.

Om morgenen skulle han ut på jakt.

Da han kom inn på fjellet fikk han se ei jente som lokket småfeet over Tverhø. Men da han kom dit var jenta borte og småfeet med. Alt han så var en stor flokk bjørner.

– Nå har jeg aldri sett bjørner flokke seg før, tenkte Per.

Men da han kom nærmere, var de borte alle sammen, unntatt en. Så ropte det i en haug der:

– Pass på galtene dine: Per Gynt er ute med halen sin!

– Å det blir ulykke for Per, men ikke for galtene mine, for han har ikke vasket seg i dag, sa det i haugen.

Per vasket seg i vannet han hadde med seg, og skjøt bjørnen. Da lo og skrattet det i haugen:

– Du kunne passet galten din! ropte det.

– Jeg husket ikke på vannkoppen hans, svarte den andre.

Per flådde bjørnen og grov skrotten ned i uren, men hodeskallen og skinnet tok han med seg. På hjemveien møtte han en fjellrev.

– Se lammet mitt, så feit det går, sa det borti haugen.

– Se halen til Per, så høyt den står, sa det i en annen haug, da Per la rifla til øyet og skjøt den.

Han flådde den og tok den med, og da han kom til setra, satte han hodene utenfor med gapende kjeft.

Så gjorde han opp varme og satte på en suppegryte. Men det røk så rent urimelig, så det sved i øynene, og derfor måtte han åpne en glugge der. Best som det var kom det et troll som stakk nesa si inn gjennom gluggen. Nesa var så lang at den rakk borti pipa:

-Her skal du se snyteskaft! sa det.

– Her skal du kjenne suppelukt, sa Per og øste hele suppegryta over nesen på det.

Trollet bar seg ille, men fra alle haugene omkring skrattet og lo det:

-Gyri Suppetryne! Gyri Suppetryne!

Best det var kom det en vannbøtte ned gjennom pipa og slukket varmen, så Per ble sittende i mørket. Da tok det til å knise og å skratte i alle kroker, og så sa det:

-Det skal ikke gå bedre med Per om han holder med Vala-budeiene.

Per tok med hundene og dro til Valseteren, der de tre budeiene lå.

Da han kom der nordpå, brant det så sterkt, som om Valseteren sto i lys lue. På veien dit møtte han en ulveflokk han skjøt, og da han kom frem til Valseteren var det kullmørkt og ingen brann; men det var fire fremmedfolk der som holdt på med budeiene.

Det var fire haugtroll som het «Gust i Være», «Trond Valfjellet», «Tjøstol Åbakke» og «Rolf Eldførpongje».

Gust i Været sto utenfor og holdt vakt, mens de andre var inne hos budeiene og fridde.

Per skjøt etter Gust, men traff ikke, og vekk var han.

Da han kom inn, sråket de stygt med budeiene, og to av jentene var vettskremte og bad Gud hjelpe seg; men den tredje, «Gærne-Kari», var ikke redd; de kunne bare komme, sa hun; hun ville gjerne se om det var kraft i slike karer.

Men da trolla skjønte at Per var inne, begynte de å bære seg ille. Hundene satt på Tjøstolv og rev ham overende i ildstedet, så aske og ildmørje føk.

– Så du slangene mine, du Per? sa Trond i Valfjellet; det var ulvene han mente.

– Nå skal du samme veien som slangene dine, sa Per og skjøt. Så slo han Åbakken med børsekolben, men Rolf hadde reist opp gjennom pipa.

Da fulgte Per budeiene til bygda, for nå turte de ikke være der  lenger…….»

Så langt fortellingen om Per Gynt.

Dette er sikkert kjent for mange, men kanskje noen har det som meg, at de tross mange år på skolen ikke har lest dette før, og heller ikke hørt det nevnt.

Her møter vi Per Gynt,  Bøygen, budeiene og Trond i Valfjellet, i en føribsensk, levende fortellertradisjon oppe under Ronden.

Derfor nevner jeg det her, for den som kan ha glede av det.

Reklame