per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

Reklame

juni 4, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, historie, Synsing | Legg igjen en kommentar