per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

november 8, 2015 - Posted by | Bøker, Bloggroll, historie, Kommunikasjon, politikk

1 kommentar »

  1. Dette er handelsavtaler som løfter de offentlige tjenester ut av våre rammer, våre lover og våre krav til kvalitet. Vi selger «retten til å drive en tjeneste» i et område, og dersom vi ikke har fått våre betingelser inn i avtalen, gjerder de ikke.
    Og avtalen er «ikke reversibel»! så har vi bundet opp denne tjenesten for «all tid» uten å kunne påvirke den videre.

    Og om vi søker å «bøte på forholdene» ved tiltak som ikke nevnes i avtalen, kan vi (f. eks.) saksøkes av selskapet for «tapt fortjeneste».

    Det er ikke at det er en privat aktør, som skremmer, men at vi selger ut de rettigheter og plikter vi som samfunn har kunnet forhandle om ad politisk vei.

    Etter EØS medlemsskapet var det politiske handlingsrom smalnet inn til nesten bare å dreie seg om våre velferdstjenester.

    Hva som skal bli tilbake i den politiske debatten om disse avtalene inngåes, og effektueres ved salg, vet jeg ikke. For disse avtalene griper avgjørende inn i samfunnet og tar også den politiske styringen fra oss.

    Kommentar av predikeren | november 14, 2015 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: