Han har åpnet perleporten….en meditasjon.

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten».

Uttrykket «perleporten»  er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder.

I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene.

En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….»

Hver port er en perle.

Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

Ordet perle er på gresk «margarites», og på hebraisk «peninim». Peninim er brukt som bilde på visdommen, f.eks. i Ordspr. 3.15: …» salig er det menneske som har funnet visdom….den er kosteligere enn perler»…og 8.11….»visdom er bedre enn perler, ingen skatt kan lignes med den»…»å frykte Herren er begynnelsen til visdom…

Visdommen er vanskelig å finne, og det gleder meg virkelig at visdomsboken verdsetter den gode hustru, der heter det blant annet i avslutningskap.: …»En god hustru- hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd….»

Vrengebildet på visdommen er den dårlige kvinnen som pynter seg med perler og gull og kostbarheter, men som ikke frykter Herren….. begge disse kvinneskikkelsene brukes som bilder på folkets og herskerens troskap,  om handel og urettferdig vinning  og i særdeleshet om «jomfruen Israel»s troløshet.

Med GTs informasjon om perler, går vi til Det nye testamentets bruk av ordet «margarites». Her er ordet brukt ved seks anledninger. Ved fire anledninger er det vrengebildet av visdommen som nevnes:  å bruke perler som pynt, handelsvare eller til «ingen nytte»  ved å kaste perlene for svin, mens  Åp.b. 21,21 snakker om det himmelske Jerusalem som er bruden, Lammets hustru. Hun er den gode hustru som er langt bedre enn perler!

For å komme inn i Det nye Jerusalem er alle portene inn dit en perle. Det er derfor av betydning å kjenne litt til hva perlen symboliserer, hva den forteller oss oss om veien inn i byen.

Derfor leser vi i Matt. 13, 45-46 : «Himlenes rike er likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.»

Å lete etter og finne en god perle, og å kjøpe den for alt man eier, er likt himlenes rike.

Store norske leksikon sier bl a. om perlesymbolikk: «Perlen har stor symbolsk betydning i flere kulturer…… I buddhistisk symbolikk står den for Buddhas hjerte, altså for visdom og åndelig bevissthet. Dette siste gjelder også i hinduisk tradisjon, mens perlen i islam kan stå for Guds ord. I Kina satte man perlen i sammenheng med det feminine prinsipp, yin, hos grekerne og romerne med kjærlighet og ekteskap.»

Det er pussig at den ikke nevner eksempler fra jødedom og kr.dom, for der vil man finne alle disse symbolformene, men jeg vil stanse litt med hvordan perlen blir til.  I Wikipedia heter det bl.a.: …»Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen.»

Prosessen er ikke rask og smertefri, helt opp i 50 år kan det gå før perlen er ferdig, det vil si før muslingen er ferdig med å lide. Det lille kornet, fremmedlegemet, smerter, og muslingen kapsler det inn i sine egne stoffer og gir det sin natur.  Sandkornet er ikke lenger et sandkorn, den blitt som en del av muslingen, en skinnende vakker utgave av muslingens perlemor-natur.

Visdom er ingen kjapp og smertefri vei.

Da stiller jeg meg utenfor en slik port, en perleport, og ser litt på ordet «pulon» som brukes for port her. Perlen er jo en port, selve inngangen. det som åpner og lukker.

(Luk.16.20) Her, ved den rike mannens «pulon», ligger den fattige mannen, Lasarus, full av sår, og søker å mette seg med smuler fra den rike mannens bord. Den rike mannen stenger sin port for den fattige. Det virker sørgelig kjent, også i vår tid.

Det neste stedet ordet brukes (ap.gj 10.17) er utenfor et hus i Joppe, hvor apostelen Peter nettopp har et syn fra himmelen. Gud viser ham en duk med både rene og urene dyr, og Gud ber Peter ete. Peter vil ikke ete de urene dyrene, men Gud sier at det han har renset er ikke urent. Da kommer det utsendinger fra den romerske høvedsmannen Kornelius. De banker på porten og ber Peter komme til Kornelius hus og fortelle om Jesus.

Her kommer hedningene, representert ved Kornelius, for «å søke Herren», det er begynnelsen til visdom, det har perlens karakter. Kirkens underlige vekst i verden begynner her. Kirken må ikke forveksles med den politiske maktinstitusjonen som «tok over keiserens makt i romerriket»! nei, «perlen» vokser skjult i muslingens myke lag. Forvandlingen skjer i det skjulte.

Vi vet fra historien, at den første tiden, da både fattige, kriminelle og utstøtte dannet de første menigheter, var en tid med trengsel og forfølgelse. Det var martyrenes tid. Lidelsens tid. Perlens begynnelse.

Neste port møter vi da jødenes konge hadde satt Peter i fengsel.  Herrens engel fridde ham ut av fengselet og ledet ham ut av Jerusalem.(ap.gj.12.13) …» Da han hadde sanset seg gikk han til det hus hvor Maria, Johannes mor var…. og da han banket på porten kom en tjenestejente ved navn Rode…..» historien bør leses, men jeg skal kort nevne at ingen hadde trodd at de skulle få se Peter igjen i live. Historien om Peter er et profetisk bilde på vår tid, hvor trengselen rammer dem som har Peters bekjennelse. Men Herrens engel redder Peter og lar ham «banke på porten til Johannes».

Johannes’ navn er knyttet til «vannmannens tid».  Jeg leser dette slik at Peter er Fiskenes tid og at Herren frelser Peter ut av trengselen i endetiden, og fører ham over til Vannmannens hus.

Det neste sporet jeg finner av ordet  «pulon»(port) er i ap gj.14.13. Paulus opplever på sin misjonsreise å bli kalt for Guder. De hedenske offerprester innen Jupiterdyrkelsen ville ofre til Paulus og Barnabas utenfor porten, de kalte dem Jupiter og Merkur. De hedenske religionene hadde også en offertjeneste. Det var av betydning å ofre utenfor porten. Vi skal se litt på hva det betød (Hebr. 13. 11- 12) ..» for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

Den kommende, det er Det nye Jerusalem.

Å gå ut til ham utenfor porten, og bære hans vanære, det er den trange port som Bergprekenen sier vi skal stride for å komme gjennom. Det er trengselens tid. Det er den porten vi er kommet til i vår tid.

Og hebreerbr.13 fortsetter med: «….La oss da ved ham alltid frembær lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn,  og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud….»

Sangen om perleporten er nettopp  en lovsang om sonofferet: «Han skal åpne perleporten slik at jeg kan komme inn, ti ved blodet har han frelst meg og bevaret meg som sin.»

Jeg har pekt på noen ord fra Bibelen som vitner om perleporten, men jeg kunne også nevne et tegn i Guds skaperverk. Gen 1 sier at himmellysene ble gitt til tegn og fastsatte tider.

Jeg tenker på en astronomisk hendelse  som danner bildet av en vakker perleport på himmelen:

5. februar 1962 dannet fem av planetene en rett linje på himmelen, og den 5. mai år 2000 sto planetene igjen på linje. Om man tegner linjen mellom de fem på rad, slik at de vises som «perler på en snor», får vi et tidsrom mellom de to «stolpene».  Avstanden mellom dem var altså 38 år.

Nå er det pussig nok slik at 38 år er den tiden solen bruker på å vandre sin egen diameter langs ekleptikken. Altså danner de to stolpene en nøyaktig «karm» for solen og viser oss en strålende vakker perleport langs dyrekretsens storsirkel.

Jeg tenker at den porten kan danne overgangen mellom «fiskenes tid» og «vannmannens tid» slik:  5 februar 1962 danner planetene en linje. Da solen begynte å krysse den linjen, begynte den på sin vandring ut av «fiskenes hus» i himmelens storsirkel,  ut av det hus den hadde vært i i ca 2000 år. Da begynte den samtidig sin vandring inn i vannmannens hus.

5. mai år 2000 var solen helt ute av Fiskenes tid og helt inne i Vannmannens tid. Der berører den begge stolpene samtidig så de danner en vakkert ramme for solporten. Denne porten spenner over tidsrommet 38 år.

Så da sangen i 1917 sa: «Han skal åpne perleporten», kan vi i vår tid si: «Han har åpnet perleporten!» Det er et av himmelens tegn.

Men for oss er det ordet om hva dette tegnet innebærer, som betyr noe; det er lignelsen om himlenes rike. Og det er bare en kjøpmann som solgte alt han eide for å kjøpe perlen. Han vandret lidelsens vei for å sone verens synd og slik kjøpte han oss. Vi ser hans vei til golgata og vet vi er dyrt kjøpt og smertefullt dannet for å kunne skinne i perlens glans.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

 

 

 

 

 

 

 

Reklame

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.