per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Johannes og Jesus. Del 3. «Hvem er det som ….kommer?»

«Disiplene spurte ham: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?
Jesus svarte og sa: Elias kommer visstnok og setter alt i rette skikk;  men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal også menneskesønnen lide av dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte dem.» (Matt.17.12)

«Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.»(Matt 11.14)

Det var ikke åpent, ikke lett å forstå at Johannes var Elias, før Jesus sa det. Da ble det åpent.

Men folket spurte, og de skriftlærde spurte, for de hadde likevel ant at det kunne være….og de spurte både Johannes og Jesus: Er du Elias?

Etter at Johannes var halshugget trodde de at Jesus var den oppstandne Johannes. Vi ser at det ikke var personene i seg selv, men den ånd og kraft de hadde, og de tegn og gjerninger som fulgte dem, som folk gjenkjente. Slik sett kunne både Jesus og Johannes være Elias, og Jesus kunne være Johannes.

I dette innlegget skal jeg konsentrere oppmerksomheten om Johannes som «Antikrist».

Vi er vant til å si Jesus er Kristus, det vil si at vi tror Jesus er den salvede, Messias, som loven og profetene vitnet om. Det var på denne trosbekjennelsen(Peters bekjennelse): Du er Messias, den Levende Guds sønn, vår kirke ble grunnlagt.

Begrepet Antikrist er ikke like åpent og forståelig.  Det er lite omtalt, men har fulgt Jesus, som en karakter ved hans side, slik navnet Johannes har fulgt ham, som døperern, som evangelisten og som mange lukkede samfunn opp gjennom kirkens 2000-årige historie.

I det følgende vil jeg se litt på enkelte ord fra Bibeltekstene. Vi leser jo oversettelser når vi leser Bibelen, og det er ikke alltid vi har samme innhold i våre «tilsvarende» ord. Jeg tror at de ordene kan gi oss en retning for tanken som kan belyse en side ved Antikrist.

Anti- Krist kan bety , motsatt Kristus, altså en fysisk plassering ,eller motstander av Kristus, en som motarbeider ham.

Jeg vil minne om de tidligere innleggene om Johannes og Jesus. Hvordan kirken har satt deres fødselsdager i kirkeåret slik at de står midt imot hverandre i sirkelen, «åsyn til åsyn». Dette bygget på at da Maria og Elisabeth møttes, sprang forsteret i Elisabeths liv, så de var fostere da de møttes første gang, og det var 6 mnd mellom dem. Dette bildet viser at disse to ikke bare var «to fisker», men også forbandt to motsatte tegn. Jomfruen og Fiskene

Vi skal se litt på hvordan disse karakterene kanskje kan speiles i Johannes, men først vil jeg se nærmere på noen begreper knyttet til ham.

Johannes sa om seg selv at «han er en røst som roper i ørkenen».

Ordet «roper»som er brukt  i Esaias-sitatet, er på hebraisk «Qara». Dette ordet ble brukt i betydningen «å gi navn til«, som i Gen 1.5-> «og Gud kalte lyset «dag» og mørket kalte han natt…..og Gud kalte hvelvingen himmel…..osv.  Ordet ble også bruk om «ropet som innebærer et svar«, om «et møte» som «åsyn til åsyn» (altså: midt i mot hverandre/ anti), og som «en proklamasjon«.

.Med en slik utvidet forståelse av ordet vil jeg sitere fra f eks. 2 Mos 33. 17-23. Hvor Moses ba om å få se Guds vei:

Han(Gud) sa : Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn……..og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. ……..se her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet  går forbi vil jeg la deg stå i klippen, og jeg vil dekke deg med min hånd, til jeg har gått forbi; så vil  jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra ,men mitt åsyn kan ingen se.»

Moses talte åsyn til åsyn med Gud på Sinai(v.11), men her ba han om å få se(v.13) …. Og Gud strakk seg langt for å «i-møte-komme» Moses: Han vil rope ut/møte ansikt til ansikt, men må så forklare hvorfor han ikke kan innfri dette fullt og helt. Moses må skjule seg i klippen mens Gud passerer, det er et yndet motiv i kirken at Klippen er skjulestedet for å tåle Guds nærhet. For ingen kan se Guds åsyn og bli i live.

Enhver som har lest Fantomet vil gjenkjenne hva tegneserien spiller på: Mannen i «hodeskallegrotten» i «ødemarken» som kjemper mot all «ondskap». Den som trenger hjelp kan bare å gå ut i ødemarken og rope hans navn, så er han beskyttet og vil få svar, men ham selv er det få som ser, og hans øyne kan ingen se. Da er de dødsens. Forfatteren Lee Falk, som skapte Fantomet, var selv jøde og sa at han var godt bevandret i østlig mytologi og hemmelige selskaper. Og tegneserien ble en enorm sukesess! Nå er den snart glemt.

Dette ordet for «ropet», «qara», brukte altså Esaias da han profeterte om Johannes. Evangelistene, som siterer dette,  bruker det greske ordet «boao». Det er et rop som innebærer «rop om hjelp og at hjelpen er nær», og hjelpen heter «boetheo».  Det fortelles i Markus 3.17, at da Jesus utvalgte de 12 disiplene, ga han Simon navnet Peter, og Jakob og Johannes ga han navnet «Boanerges», det er tordensønner.

Navnet var den gangen av betydning også i gresk tradisjon. I Platons bok «Kratylos» gir dialogen oss informasjon om hvor viktig navnenes betyding var fra gammelt av, om man ville forstå en gammel tekst. Her knyttes et innhold, et tegn til navnet for å vise til den tjeneste Gud ga personen, så vi kunne gjenkjenne den.

Det ligger i legendestoffet vårt at Simon er Peter, det er klippen. Det er godt kjent at Peters bekjennelse er den klippen enhver som vil se Herren må skjule seg i, og hans bekjennelse er den eneste grunnvoll kirken kunne bygge på.

Det som ikke er like mye omtalt er det navn Jakob og Johannes fikk, Boanerges, Tordensønnene.

«Ropet» til døperen Johannes settes her som navn til Jakob og Johannes, og det presiseres til å være «torden».

Ordet «tordensønnene» angir at røsten ikke er deres egen, men Guds.

Det er ikke bare i naturreligionene at tordenet er fra gudene, i bibelen er tordenet nært knyttet til Guds røst, Guds komme, Gud immanent.

På hebraisk er torden «gol» eller «raam» eller «ramah».  «Gol» er knyttet til påskens og pinsens torden, det er Guds store gjerninger i jødenes historie: Da Moses førte Israel ut av Egypt, og da Moses fikk lovens tavler av Gud på Sinai.

Det er disse hendelser Johannes åpenbaring bygger på: Påsken og pinsen, hvor all verden skal se Gud og hans Ånd utgydes over alle folkeslag.

Når vi hører ordet «gol» tenker vi på «golgata», og vi har i vår kirkes bekjennelse at der beseiret Jesus «denne verdens fyrste» og tok nøklene til dødsriket fra ham. Da ble grunnlaget  lagt for at «Johannes åpenbaring» kan realiseres.  Det er Jesu seier over døden og  over denne verdens fyrste.

I Israels historie var Farao den fyrsten som skulle overvinnes.

I Jesu historie var det «denne verdens fyrste» som skulle overvinnes.

Etter at Jesus red på asenets fole inn i Jerusalem og ble tiljublet som konge og Messias, og grekerne ville se ham, (Joh.12, 23-33.) sier Jesus:  «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres……….Fader herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. Jesus svarte dem og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut..….

Paulus sier det slik (Kol 2,15): Han avvepnet maktene og myndighetene……idet han viste seg som seierherre over dem på korset…»

Og Joh. åpenbaring beskriver (12. 9) «Den store drage, ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket; ble kastet ned på jorden……

Nå er Satans navn også oversatt flere steder bl a som «motstander» =>mot-stander…. når man treffer en mot-stander, da gjelder det å mot-stå ham.

Dette å møtes, ansikt til ansikt, kan innebære både «qara» og «satan».

Og dobbeltheten fremkommer der man rent fysisk står overfor hverandre.

Det å møtes innebærer en avgørelse.

Den nære kontakten som Jesus og døperen Johannes hadde i fødsel ,ætt og ånd, inneholdt også denne dobbeltheten,  motsetningen. Vi kan følge deres møter og vi ser at de frydet seg over hverandre, men Johannes disipler forsto ikke det, de så to motstandere som om de var rivaler: To profeter som virket i samme området og så samlet den siste fler tilhengere enn den første.

Ordlyden: (Han skal) vokse, (jeg skal) avta, er slik vi omtaler overganger mellom himmellegemene, f.eks månefasene, eller overgangen fra ett stjernetegn til et annet. Det ene har vært og det andre kommer. Døperen Johannes var slik, som månen som forkynte  solens og dagens lys, og som den som forkynner overgangen mellom overgangen mellom Værens og Fiskenes tid.

Dette nærhetsforholdet til Jesus ble videreført etter Johannes død av evangelisten Johannes. Han hadde vært døperens disippel, og ble Jesu kjære venn og disippel.

I tillegg får han et uventet familiært oppdrag: Mens de står ved korset og lider med Jesus sies det slik i Joh. 19.26:  » Da nu Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, der er din mor…..»

Maria har alltid hatt en posisjon i kirken som, Jomfruen, Jesu mor.

Jomfruen er det tegnet på himmelen som står motsatt Fiskenes tegn.

Det har vært svært viktig å holde tolkningen av Maria som en ren, ubesmittet jomfru.  Hun har i hele kirkens tid vært «den Hellige mor» og har samtidig vært omtalt som «Antikristens bilde», fordi man dyrket henne.

Johannes og Maria står sammen, mor og sønn.

Han er Boao…ropet, som nå bæres frem av Boanerges, Tordensønnen! Det er den ånd og kraft som skal rydde vei for Herren, det er Johannes «som er oppstått».

Johannes fikk det rykte at han ikke kunne dø, og at han skulle leve til Jesus kommer tilbake. Vi vet jo at han døde, men i hans navn og i hans ånd har har han levet ved Jesu side, ved kirkens side,  både i ordet og i kirken , men også i  «de tause samfunn», i myter, legender, eventyr, lek, sang og tradisjoner har han levet parallelt med kirken og ivaretatt «Johannes underlige rop».

Han er med «de sovende kongene i fjellet», og varsler utgangen av fiskenes tid og inngangen i Vannmannens tid. Maria fikk sin Himmelfart uttalt ex kathedra 1,nov. 1950, og sønnen, Johannes, vil proklamere overgangen til neste tegn, Vannmannen. Han har åpenbart hvordan det skal skje i sin Åpenbaringsbok. Det er en skildring helt i tråd med døperen Johannes og Esaias: Rydd vei for Herren.

Etter at døperen Johannes og Jesus var døde, er det Peter og Johannes som opptrer sammen.

De løper sammen til graven etter at Maria sa at graven var tom, og da heter det i Joh.20.4-8 : » Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde…» Det er som et ekko av Johannes :  han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…» og jeg tenker at slik skrives det for at vi skal legge merke til det.

I kap 21 har noen av disiplene gått for å fiske, og de fisket hele natten, men fikk ikke noe. Om morgene står Jesus på stranden og ber dem kaste garnet ut på høire side av båten. De gjør det og får stor fangst. Da sier Johannes til Peter: «Det er Herren!»  Da hopper Peter i vannet og svømmer inn, men de andre kommer etter med båten og fiskene.                          Johannes kjente Jesus igjen  før Peter og de andre gjorde det. Og slik vil nok vår tid også merke at «Johannes» vil gjenkjenne Jesus når han kommer igjen, og det er han som forteller det til kirken.  Jeg tenker på at det var også det døperen Johannes gjorde da han pekte og sa:»Se der Guds lam!» Dengangen var evangelisten Johannes døperens disippel.

Det andre ordet om «torden» var «Raam».

Det er tordenet som oftest brukes om Guds røst i salmene og i Jobs bok: «Herren svarte Job ut av stormen og sa:……..»Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans….»(40.4) …»hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans vredes torden – hvem forstår den? (Job 22 14)

Tordenet er Guds røst. Man kunne høre den når Herrens herlighet fylte tempelets aller Helligste, der paktens ark sto.

Det er Herrens røst som torden som David lovsang da han førte Guds ark til Sion, som skaper frykt, som får havet til å bruse, og som er det samme torden som «Boanerges» ble sønner av;  den torden som Johannes Åpenbaring vitner om.

Det er den samme torden som utgår fra tronen med regnbuens glans (Åp. 4.3-5) og som var i de 4 livsvesnenes røst som sa Kom! …………..og det er tordenet fra røkelseskaret som tømmes ut over jorden(5.8). ………… Og når den veldig store engelen kommer, han som er kledt i en sky og har regnbuen over sitt hode, med åsyn som solen, og føtter som ildstøtter og roper med høi røst, som en løve brøler, da svarer de 7 tordener: sett segl for det de 7 tordener talte, og skriv det ikke!(10.1-4) Det var den engenlen som sto med høyre fot på havet og venstre fot på jorden som forkynte at når den 7 engel blåste i basun, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet.  Og da den 7 engel blåste i basun lød høie røster i himmelen:»Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han ska være komge i all evighet…og Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel, og det kom lyn og røster og torden og jordskjelv og svært hagl.(11.15-19) ……» mfl……

Regnbuen vitner om sol og regn samtidig, den hører dagen til, og er den første pakten Gud gjorde med menneskene. Den kom i overgangen mellom to tider, Oksen og Væren.

Hele Davids salme 29 er om Herrens røst, den nevner bl a : «Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet, Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, og får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en enhjørning.….»

Ordet enhjørning er «reem» og er oftest oversatt med villokse i vår oversettelse, men i KJV står det enhjørning. Jeg vil nevne det, fordi «reem» er svært nært til ordet «raam» som er tordenet.

Jeg bruker litt tid på dette fordi det er denne «røsten som roper» som også vår tid skal lytte til…..Vi er også i overgangen til en ny tid, og vi venter Jesu gjenkomst…..derfor spør også vi som folket den gangen,…hvem kommer først?  …. Først kommer Elias……. og …først kommer Antikrist? …. elller er det Johannes som kommer først?….  og vi spør og  leter, mens vi venter på Herren.

Enhjørningen står nevnt flere ganger i GT, iflg. KJV.

Da Bileam får i oppdrag av Balak, kongen i Moab, å forbanne Israel, møter vi både «ropet«, qara og «enhjørningen», reem. Historien står i sin helhet i 4 Mos kap 22-24, men jeg siterer og kommenterer noe derfra:

Om morgenen sto Bileam opp og salte sin aseninne og dro……(for å forbanne Israel). Men Guds vrede optentes fordi han reiste, og Herrens engel stilte seg (qara)på veien for å stå ham i mot(satan)….  Bileam så ikke Herrens engel, men eselet så ham og gikk av veien ut på marken. Da slo Bileam eselet. Tre ganger stengte Herrens engel veien for dem og sto dem i mot(satan),  og tre ganger reddet eselet Bileam og hver gang slo han det. Herren opplot eselets munn, så det kunne tale, og Bileams øyne så han kunne se Herrens engel. Bileam får så ord fra Herren, en velsignelse han må si istedenfor den forbannelsen han hadde avtale om.

I velsignelsen nevnes enhjørningen to ganger : «Se, å velsigne ble meg gitt………………Gud førte dem(Israel) ut av Egypten; styrke har de som en enhjørning(23.22)og(24.8)…» han skal fortære hedningefolkene som står ham i mot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler...» Her ser vi at i spådommen er enhjørningen bilde på Israels(Guds) kraft. 

Også her ledes takene til barnelekene, «Bukken Bruse»  som stanger trollet «og knuser både marg og bene»…..

Tredje gangen vi møter enhjørningen er når Moses velsigner Israel. (5Mos. 33)

I v13- 17 blir Josef velsignet, og der heter det i v 17…»Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som enhjørningens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efraims titusener og Manasses tusener….»

Her er Josefs ætt som enhjørningens horn, og det skal brukes til å stange alle folkene.

Enhjørningen har ikke en plass i zoodiaken, og er derfor ikke et eget «hus» i storsirkelen, men den har sitt stjernebilde i nærheten av Melkeveien og krysser den. Slik får den en slags innflytelse astrologisk sett.

Til sist vil jeg nevne at vi møter enhjørningen i Messias lidelsessalme, den som begynner med de kjente ordene «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.(22 v21-22):

.»Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra enhjørningens horn…..» Her er enhjørningen Messias motstander, den lidende Messias, altså vår Jesus Kristus, slik han stred vår strid på korset.

Jeg stopper litt ved enhjørningen fordi den deltar i Johannesmyten sammen med «ropet, røsten, Guds torden, Guds kamp mot nasjonene og den endetiden Johannes fikk åpenbaret.

Det er også en mytisk og folkelig tradisjon om enhjørningen.

Den fremstilles i en hesteliknende skikkelse, men med geiteklover og geiteskjegg, den har løvehale (eselhale, oksehale) med løvens utsmykning på halen og et langt vridd horn i pannen. Den er ofte med i nordeuropas riksvåpen, og har enten krone på hodet, eller rundt halsen, Den kan være skioldbærer sammen med løven, eller står i et forhold til hjelmen.

Den er et symbol for renhet og kan bare temmes av en jomfru.

I kirken, i malerkunsten er den ofte fremstilt med hodet i jomfruens fang.  Slik bindes den til Jomfruens tid, og siden Jomfruens tid er ute, slippes enhjørningen ut av jomfruens favn, og verden får hans ville, utemmede natur i overgangstiden…. inntil Johannes som nok engang skal være «en røst som roper i ødemarken før Jesu annet komme.

Jeg må tenke litt på Heimdal i vår egen hjemlige myteverden. Han bor ved regnbuebroen og vokter den mot jetter og troll.

Om ham heter det hos J.N. Petersen «Nordisk mytologi» at hans hode heter «sverd», og at sverdet heter «Heimdals hode». Det gjennomborer hans hode og er hans farlige våpen.

Før Ragnarokk skal han blåse i gjallarhorn. Om ham sier Petersen at han er månen om natten og regnbuen om dagen. Derfor må han være samtidig med sol og regn for å bli synlig. Han vitner om fred, og varsler strid. Og han er overgangen mellom to tider.

Han er Lokes motstykke, ild og vann, og de to dreper hverandre i sluttstriden….

Det er vår nordiske beskrivelse av overgangstiden mellom to tider (eoner), og det er de samme symbolelementene «ild og vann», som Johannes fremholdt som forskjellen på ham og Jesus: Jeg døper med vann etter meg kommer han som er sterkere enn meg, han skal døpe med den hellige Ånd og ild.

Jeg tenker på og antar at Johannes symboliserer overgangen mellom Væren og Fiskene, og så igjen overgangen mellom Fiskene og Vannmannen. Han har derfor trekk fra begge tider og vil få mange, men motstridende attributter. Det er et underlig trekk ved «eonens»begynnelse og slutt at den starter med nye  skikker og symboler, selv om det egentlig har dyp sammenheng med tiden som var før!

Det er rart å legge merke til hva som har erstattet St Hansfeiringen i vår tid. I hele verden trekker man frem regnbuen og i fb har alle hodene sine innhyllet i regnbuen. De feirer kjærligheten, at den er fri for alle tabuer. Og jeg tenker på at enhjørningen er satt fri. Den har vært temmet av Jomfruen i mange år, og ligget ren og kysk med sitt hode i hennes fang. Men da hennes tid var ute ble han fri, vill og utemmelig.

Handelsstanden kjenner dens tid og selger den i alle varianter, med glitter og slim, mens barna «av den» lærer «kjærlighetens» og «kjønnenes»anarki.

I den urgamle «Oannes»myten stiger Oannes opp av havet kledt som en fisk. Denne kledning er i sin form som klovnens klassiske drakt: Det er fiskekroppen stående som et menneske, hvor halefinnen markeres ved overdrevent store sko, kroppen har en drakt som angir fiskefasongen, mens hodet ikke har fiskehatten, men regnbuens symbol.

Jeg hører til i den gamle tiden, Fiskenes tid, som nå er ute. Jeg vet ikke hva Vannmannens tid vil bringe, men de overgangstegnene jeg har sett på her er allerede begynt å bli synlige.

Jeg tror på Jesu gjenkomst…..og jeg tenker at først kommer nok Antikrist. Han er «Motstanderen» personifisert. og han møter den sterkeste, det er Jesus, …..men…. først må Elias komme……. og det er Johannes, han som kom først…..

Jeg ville gjerne ta opp barnelekene i en senere blogg.

De har «enkle riter» knyttet til de underlige mytene. Små regler og ord som i leken fester seg i sinnet og skaper gjenkjennelse når noe skjer.

Jeg syns det er sørgelig når denne tidens symbolspråk ikke videreføres; men kanskje blir de det? Bare i nye former ? I et billedspråk jeg ikke har forstått?

Fremdeles kjenner vi de tre Bukkene Bruse, og gjenkjenner leke-elementene i tekstene vi har sett på:

«Hvem er du, som tramper på min bru? nå kommer jeg og tar deg! etter meg kommer en som er større enn meg…..sterkere enn meg…han kan du ta… …………………….og den store Bukken Bruse hadde spjut, som kunne stange trollets øyne ut, og store kampestene som kunne knuse både marg og bene…..»

Det er så er mange slike barneleker som nå er glemt.

Det er leker som «Bjørnen sover»,  «Bro bro brille»,  «Tyven tyven»,  «Slå på ring» og mange fler.

Barnekulturen er sterkt endret i vår tid. Barn forholder seg til barn i all lek. Ja, i de senere år, knapt det. Teknikken har nå også trukket barna inn i sin kalde, krevende jukseverden, hvor enhver er ensom med sitt medium.

Jeg savner barndommens lek med familie, venner og nabolag. Barn og voksne sammen i  lek, hvor latter og samtale var naturlig mellom voksne og barn.

Det er også et trekk i tiden «barna og foreldrenes forhold til hverandre»:

Gamle Testamentets siste ord før Johannes, lød :» Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre så jeg ikke skal komme å slå  landet med bann!  Og det het om Johannes at han «skal gå i forveien for ham, i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barna….»

 

.

 

 

 

Reklamer

juni 26, 2019 Posted by | Bøker, Bloggroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, tro og tanke | Legg igjen en kommentar

Johannes og Jesus. Del 2.» To tider»

«Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»(Joh 1.15)

Johannes kom først for å «rydde Herrens vei», sier profeten Esaias. Deretter kom Jesus.

Lukas 16.16 sier det slik: Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike…»

Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds sønns evangelium, er «en røst som roper i ødemarken…» det er Johannes.

Johannes er overgangen mellom «loven og profetene»s tid og Guds rike, det fredsriket profetene forkynte og som Messias skulle bringe til jorden ved å komme selv.

Gud immanent er kjernen i julens budskap: Eder er i dag en frelser født, som er Messias, Herren i Davids stad….og fred på jorden.

Vi vet at fødselen skjedde der og da, men «fred på jorden» kom ikke synlig, eller umiddelbart. Jesus sier det selv slik: «Tiden er full-kommet, og Guds rike er kommet nær…..»   Guds rike er hans nærvær.

Uttrykket fullkommet, oppfatter vi ofte som et uttrykk for at «her mangler det ikke noe». Tanken, » det er helt fullt», er som når f.eks et hulmål er fullt, eller som ved full-måne.

Jeg tenker også på hvordan Johannes selv beskrev sitt forhold til Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Det er slik vi snakker om f. eks månens syklus hvorledes den avtar fra «full» til «halv»til helt usynlig, for så å vokse til full igjen.

Tid kan være vanskelig å forholde seg til, av mange grunner: Det er tall og regnemåter basert på himmellegemenes bevegelser. Vi har en lang, variert og interessant tidsregningshistorie som gjerne skulle vært mer kjent og omtalt, men jeg får her nøye meg med å anbefale vår norske proffessor J. Fr. Schroetingers «Håndbog i kronologi 1+2» 1923.   som viser hvordan de ulike jordens folk i stort tålmod og med stor kunnskap har «tellet dager», og slik lagt grunnlaget for vår tidsregning og våre naturreligioner. Naturreligionene skiller seg fra skriftreligionene ved at man baserte gudskunnskapen på hva naturen kunne fortelle om Gud, mens skriftreligionene baserte seg på ord fra Gud. Paulus omtaler begge positivt i Romerbrevet.

Slik Gen. 1. 14 sier i kortform: «Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  men vi skal merke oss at selve lyset ble til før den første dag, mens himmellegemene kom den 3 dag. Lysets navn ble «dag», og først etter 3 dag ble dagens lengde ordnet. Derfor sier også salmisten at en dag er som 1000 år, og 1000 år som en dag.

Loven og profetenes tid var i «Værens tid». Bl.a. derfor ga Michelangelo Moses små horn, for å angi værens og lovens tid. Vi har også et pussig uttrykk for Nazareth. Jesus fra Nazareth, som kom i Fiskenes tid, har betegnelsen «nazar», en fyrstetittel, og «eth» som er «tid»,  og som på folkemunne ble : «å komme i grevens tid».

Nå hadde Værens tid blitt full og man ventet Guds rike, Gud immanent, Messias.

Så når Johannes begynner sitt virke, er det evangeliet om Himlenes rike, Guds rike, han forkynner.

Fariseerne, de skriftlærde og folket spurte ham: «Hvem er du?»

Er du Messias? «Er du Elias?» spurte de, for «alle» visste at Elias skulle komme først. Det var i deres faste ritualer den åpne dør og den ledige stol, for Elias. Man ventet ham før Guds rikes komme.

Hvem er du?………og Johannes svarte: Jeg er en røst som roper i ødemarken……..etter meg kommer den som er sterkere enn meg……….jeg døper med vann, han skal døpe med den «Hellige Ånd».

Både Matt 3.11 og Mark.1.7 og Luk 3.16 bruker samme formulering:…» etter meg kommer den som er sterkere enn meg….» mens Joh.1 26,27 sier: …»Jeg døper med vann;  midt iblant dere står den dere ikke kjenner, han som kommer etter etter meg...» og v 15…» Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg

Vi ser hvor viktig det var å få dette klarlagt, for man ventet Messias. Jesus ble spurt på sammen måte: «Hvem er du? Er du Elias?»

Og etter at Johannes var halshugget spurte Herodes, og mange andre: «Er Johannes oppstanden?» Er du Johannes?»

Disiplene samtalte om det og de spurte Jesus: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elias først må komme?»(Mat. 17. 10-12)

Jesus svarte: «Elias kommer sannelig, og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.»

Da forsto disiplene at han snakket om døperen Johannes.

Da Johannes var fengslet sendte han bud med sine disipler til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Og Jesus sa til folket som var der: «… Han(Johannes) er den Elias som skal komme

Etter Jesu oppstandelse gikk det førti dager frem til hans himmelfart. I denne tiden lærte han sine disipler om Guds rike, og rett før hans himmelfart lovet han dem Den Hellige Ånds dåp «ikke mange dager heretter».  Da spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den dag riket for Israel?» Han sa til dem «Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer…..»     Så for han opp, mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne……. Og mens de stirret opp mot himmelen idet han for bort, se da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa:»…. hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen….»

Det er Jesu annet komme, når han kommer tilbake for å realisere Guds rike synlig for enhver. Da er Fiskenes tid over og solen er gått inn i Vannmannens tegn. Det er vår tid nå etter milleniumsskiftet år 2000. (se innlegget perleporten)

Også da vil «Johannes» være den som kommer før Jesus, for å rydde Herrens vei.

Vi ser et spenn av tid fra profetenes profetier, til profetienes oppfyllelse. Altså fra Værens tid,  da profetene virket,  til Vannmannens tid, når profetiene får sin endelige oppfyllelse.

Mellom disse to tider er Fiskenes tid.  Vi sier om noe som «ikke ble noe av» at det «falt i fisk». Et litt humoristisk utsagn om Gudsrikets skjebne i denne tiden.

Jesus kom, og «himlenes rike var kommet nær», men det ble skjult som hvetekornet i jorden. Guds ord (ved Jødenes spredning rundt i verden) og evangeliet om Jesus (ved disiplene og kirken) ble spredt ut til alle folkeslag. Vi minnes Jesu lignelse om såmannen. Såkornet er ordet, sa han. I hele Fiskenes tid skjedde en ordets vekst i folkedypet, usynlig i den enkeltes hjerte.

Himlenes rike er inni dere.» sa Jesus. Og Gud gir vekst.

Slik ble guds Ånd utgytt til alle folkeslag, det var Vår Herres misjonsbefaling hvor vi alle ble forunt å delta som medarbeidere.

I Fiskenes tid er havet tidens element, og tegnet som gis denne tid er Jonas tegn. Det er duen (som er Ånden/Ordet/Israel/Jesus), som kastes i havet og som slukes/skjules/reddes av en stor fisk. (Se innlegget Jonas tegn)

Og enden på denne tiden skal være som i Noahs dager, når Menneskesønnen kommer som en tyv! hvor to er ute på marken, og en taes med en annen lates tilbake……..og de som var i arken, pluss fiskene, overlevde. Her møter vi domsregnet, frelsesarken og regnbuepakten, mens fiskene gjennom hele flommen var i sitt rette element.

Vi bruker ord som » kirkeskip», og tilkjennegir kirkens ferd på havet. Det er det skip hvor Paulus er ombord, og takket være ham reddet alle livet da denne ferden endte i forlis.(ap.gj.27)

I denne tiden er ikke profetienes oppfyllelse synlig. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse,» sier Paulus.

Og når noten, på Jesu ord, kastes ut på høyre side av båten, da er det en «Johannes» som gjenkjenner Jesus: «Det er Herren», sa han til Peter.

Det er en nær sammenheng mellom døperen Johannes og evangelisten Johannes. Den vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Nå vil jeg se på de tre tidene vi har nevnt: Væren, Fiskene og Vannmannen.

Profetens ord som ble sagt i Værens tid, hadde sin tid inntil Johannes, og så bygget de sin «usynlige» bro over fiskenes tid, midt gjennom folkehavet, i menneskenes hjerter, i Jesu navn, inntil Vannmannens tid.

For mens troens hjerter har fått lyset fra den første dag i sine hjerter, er «tiden»(fiskenes tid) fremdeles i natten, og Himmelen hvelver seg over tiden, med sine himmellegemers lys, til tegn og fastsatte tider og dager  ……… og mens vi venter på Jesu annet komme, kommer først Johannes…… for se siste skal bli de første…..og etter ham kommer han som er sterkere……

Og mens vi venter kan vi tenke på at fisken ble stekt på ilden, og at to fisk mettet mange tusen….og når Elias kommer skal fedrenes hjerter vendes til barna, og barnas hjerter til fedrene….. og mens vi leker med barna: «Hvem er det som tramper på min bro?…så forstår vi hvem som er den minste Bukken Bruse……og hvem som kommer etter…..og hvem som er sterkere…….og….» så kan vi være trygge for trollet……for den største bukken er sterkest…..

Etter tradisjonen feiret vi St. Hans, men nå som det er gått litt av moten vil jeg minne om tradisjonene som ivaretok mange små symboler:

  •  Vi brenner bål for Johannes. Han døper med vann, men han vitner om ham som døper med ild.
  • Bålet skal bygges rundt en gammel ødelagt båt, det er kirkeskipet som er forlist for kirkens tid er ute.
  • På toppen av bålet skal heksa brenne. Heksa er Fiskenes motbilde, jomfruen. Hennes tid er over.
  • Og så slår man hull på den nye tid, katta i sekken, slik at sekken (vannmannens krukke, skyene) slipper katta (det er løven som er vannmannens motbilde) ut av sekken. Og det er for barna de herligste godiser!
  • Så griller man(fisken) på glørne,
  • synger, leker og danser…»bro bro brille, klokka ringer 11″ …….. «tyven, tyven skal du hete»…..osv

Slik ivaretar vi fra generasjon til generasjon, skjult i symboler og lek, den skjulte broen fra Væren til Vannmannen…. og….det skjulte skal jeg komme mer tilbake til i neste innlegg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

juni 20, 2019 Posted by | Bloggroll, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, tro og tanke | Legg igjen en kommentar

Johannes og Jesus. Del 1. De to fiskene.

Vi nærmer oss St. Hans.

Det er ikke mange som feirer Døperen Johannes lenger, og enda færre vet hvem han var.

Vi lærer at han var Jesu fetter, en eremitt som ble domsprofet. Han forkynte og døpte til «omvendelse» i elven Jordan.

Lukas begynner sitt evangelium med å fortelle om Johannes og Jesu underlige unnfangelse.

Luk 1 er et «himmelsk» kapittel som jeg har skrevet om  i innlegget   De to salvede

Der la jeg til grunn profeten Sakarias syn, hvor han beskriver to oljetrær som sto ved lysestaken som to salvede, at de var bilde på disse to, Jesus og Johannes. Og jeg vektla at det første kap. hos Lukas står i en særstilling ved sine himmelske lovprisninger, ved engelens og ved den Hellige Ånds store aktivitet og tilstedeværelse.  Om både Johannes og Jesus forkynnes det en uvanlig tilblivelse, hvor den ene skal fylles av Guds ånd fra fødselen av og den andre skal kalles Guds sønn.

Jeg nevner dette for å understreke at disse to var spesielt salvet av Guds ånd og var selv nært forbundet med hverandre. Deres mødre var i slekt og representerte Levi og Juda stamme, det er preste og kongeslekten i Israel.

Og da engelen forkynte Marias unnfangelse, vers 32 :»…han skal være stor og kalles den Høiestes sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone….» sier han videre i vers 36: «…Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kalles ufruktbar, er nå i sin sjette måned……»   han nevnte altså at Johannes var et halvt år eldre enn Jesus.

I kirkekalenderen kan vi se denne tidsavstanden som et særlig bånd mellom de to: Fra Jesu fødsel 24 desember, julaften, går vi halve «kirkeåret», det er 6 måneder frem, til 24. juni, St. Hans.  Da er disse to motsatt(anti) hverandre i sirkelen, og har et særlig forhold til hverandre. Jeg tenker kirkeårets sirkel som et bilde på «de himmelske tider», Guds «husholdninger», som Paulus kaller det.

Symbolet for Jesus var bl a en fisk, og han kalte fiskere til disipler. Den nye tid(eon), Fiskenes tid, som begynte litt før Jesu fødsel, var en tid for ånd og kjærlighet. Men tegnet for denne tiden var to fisker forbundet med hverandre og motsatt hverandre, som Johannes og Jesus. Denne tiden er nå ved sin ende. Solen har gått ut av Fiskene og inn i Vannmannen. Det er den husholdning som skal romme Gud immanent.

I det videre vil jeg se nærmere på Johannes.

Mark 1.1 forteller at begynnelsen til Jesu evangelium er det som står i Esaias 40.3 (og som det henvises til i Malakias 3.1): «se jeg sender mitt bud…….det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei……således sto døperen Johannes frem …..» Altså, begynnelsen til Jesu evangelium er Johannes.

Lukas, i kaittel 3. 1, tidfester grundig når «Guds ord kom til Johannes i ørkenen» og at han deretter begynte sin virksomhet ….»således som det er skrevet hos proferten Esaias…»

Matteus begynner sin fortelling om Johannes (kap 3.2-3) hva denne røsten ropte: «Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!» Og han siterer også Esaias: «Det er en røst som roper i ødemarken…»

Johannes begynner sitt evangelium med «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud…» til v 14…»..og Ordet ble kjød og tok bolig iblandt oss….» så fortsetter han ,v 15..»…..Johannes vitner om ham og roper: Det var om denne jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…»

Som bakgrunnsstoff for dette Esaias-sitatet kan sies:  » Herrens tjenere skal trøste hans folk med løftet om at dets straffetid nå snart skal være forbi og dets forløsning komme. Etterat Herren ved en profet (døperen Johannes) har beredt dets hjerte til å motta ham, skal han (i Messias) åpenbares herlig til dets frelse…..» (Fra sammendraget til kap. 40  i 1938 utgaven)

Det er Johannes prestelige tjeneste, å være profeten som rydder Herrens vei. Han er «en røst» som roper i ødemarken. Den Guds budbringer (engel/aggelos) som roper i ødemarken.

«Ropet», «boao», som er brukt her, har en forventningen om svar/hjelp i seg. Og slik er også det hebraiske ordet Esaias bruker, «qara».  «Ropet», «qara», har bl.a i seg forventningen om svar, om å møte (ansikt til ansikt) og å proklamere.

Dette ropet er i «eremos»(ødemarken), «eremos» er grunnlaget for ordet «eremitt»,  og Johannes er vår kirkes første eremitt. Han kledte seg i kamelhår og spiste gresshopper og vill honning, og det var der i «eremos», ødemarken, at Guds ord kom til ham. Nå har nok kirkens senere eremitt-tradisjonen ikke vært som den utvalgte budbringerens, men mange esoteriske bevegelser har knyttet til seg hans navn.

Jeg vil nevne den eldste vi kjenner til,  Dagon Oannes myten slik vi finner den i de over 4500 år gamle Mari-tekstene. Altså 2500 år før døperen Johannes.

Oannes(Johannes) Dagon var en Mesopotamsk og Kanaanittisk Gud som ble avbildet på to måter, enten som to menn med fiskedrakt, hvor fiskehodet kom over mannens hode, eller som halvt mann halvt fisk, som en havmann. Som den katolske kirken har videreført i bispehatten, fiskehatten.

Ifølge Mari-tekstene var gudene «El» og «Dagan» de vanlige gudene i området. Dagan ble kalt Kanaanittenes herre. Hans ånd var «Belatu», som betyr «Lady» (jomfruen) som «vår Frue, Maria». Hans bolig var i «stjernehuset»(dyrekretsen) og hans hustru hadde to navn «Shala» og «Ishara». Han og broren Cronus er sønner av «Himmelen(Uranus) og jorden».

Ordet «dag»er det hebraiske ordet for fisk, så når Abram kom vandrende til Kanaans land, kom kan til et land der den øverste guddom var «Fisken og hans bror», de to Fiskene i «stjernehimmelens store hus». Fiskens Ånd var kvinnen i stjernekretsen, og disse to var forbundet, slik «fiskene og jomfruen» er det i zoodiaken. Det heter i den Mesopotamske myten at Oannes steg opp av havet som en fisk (Dagon) og lærte folket kultur.

Abram kom fra Kaldea og var fortrolig med datidens gudelære, men han var gitt en underlig gave av Herren: Han skulle få Kanaans land, det landet som Dagon var herre over.

Abram kan leses Ab(far)+ ram (vær). Abram var «far»(innledningen) til «Værens husholdning». Det var samtidig med «Rama»-kvedets tid i India. Rama innledet Aries (Værens hus), og fra da av skulle all opførsel i India være «arisk». Jeg har skrevet mer om dette i hinduenes rama og vår kultur

Dette var ca 2000 år f.kr. Det var et milleniumsskifte og samtidig tiden for et stjernetegnskifte i den store pleiadesirkelen. Solen hadde gått ut av Tyrens stjernetegn og gikk videre til Værens tegn. Dette innebar  en religionsfornyelse. Idealet var å gjøre «som i himmelen, så og på jorden».  Værens tid bød på lov og offertjeneste, og vi ser sporene etter både okse og vær i våre brokkvise fortidsbilder.

I Bibelen leser vi at filistrene betjente flere av Dagons templer i området, og store deler av Israels historie er viet krigene med filistrene. Der fortelles om den sterke Samsons kamp med filistrene, hvordan han ble tatt til fange og lenket til Dagons hus i Gasa og hvordan han rev opp de to søylene som bar taket i Dagons hus og ødela det. Vi leser også at Israels første konge, Saul, dør i krig mot filistrene  og at hans hode settes i Dagons hus i Ashdod. Der ble også Israels Pakts Ark satt som seiers trofe, men bare for en kort tid. Dagons gudebilde ramlet ned for Arken, og selv om de satte gudebildet tilbake, falt det igjen ned og mistet både hode og hender.

Det er en underlig historie vi har bruddstykkene av, men vi aner at Israel, kanskje ville ha vansker med å ivre for «fiskenes tid».

Jesus og Johannes var, som fader Abram, ved et milleniumsskifte, og tiden hvor solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes hus var kommet. Loven og offeret skulle erstattes av Ånd og kjærlighet.

«Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, deretter forkynnes evangeliet om riket.»(Luk. 16.16) Johannes proklamerte Guds rike, fredsriket (tusenårsriket) som alle ventet på.

Da jeg ville undersøke de ordene Johannes er mest kjent for : «Omvend dere! For himlenes rike er kommet nær.» brukte jeg Holy Bible concordance. I king James version heter det: » Repent! for the kingdom of heaven is at hand.» Til denne er en fotnote om at det egentlig er «heavens», altså flertall, og så forklares at det egentlig bør oversettes: «himlenes herredømme over jorden» hvor det er Gud som har øverste herredømme. Dette kongedømme som Johannes forkynner er begynt, og skal fullføres ved det millenium som gir Jesu annet komme.

Det gir en innsikt i Guds frelsesplan som er verdt å merke seg.

Døeren Johannes forkynte de ord Gud hadde gitt ham. Han fikk mange disipler og det gikk slik at Jerusalem, og hele Judea og hele landet om Jordan kom til ham og ble døpt med omvendelsens dåp i elven Jordan. Da Jesus kommer til ham sier Johannes .» Se der Guds lam, som bærer verdens synd.»

Og når Jesus stiger opp av vannet åpner himlene seg og Guds Ånd kommer ned over ham i form av en due….» og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

I Esaias 40 heter det videre i v 9: «Stig op på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! ….. Si til Judas byer : Se der er deres Gud!»

Evangelisten Johannes forfatterskap er nevnt som spesielt åndfullt, og han lar begynnelsen av sitt evangelium om» Ordet som var gud ……og Ordet ble kjød» ende ut i Johannes vitnesbyrd om Jesus.  Jeg skal komme tilbake til hans underlige utsagn om Jesus i neste innlegg; og kanskje vi kan komme noe nærmere våre etterhvert ukjente st.Hans skikker.

juni 7, 2019 Posted by | Bøker, Bloggroll, Blogroll, historie, Kommunikasjon, tro og tanke | Legg igjen en kommentar