per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»

» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… »  sa Jesus.

*****

Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»

Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.

På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i;  der la de Jesus.

Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.

Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.

****

Nå vandrer vi i tro.

Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en  allegori for tingen.

Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.

Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt.  Jeg er fange her i «Berget det Blå»  helt til dagen bryter frem.

Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.

Hulen er  mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.

Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.

Det er en fin liknelse.

I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg,  zoodiakens mange bilder og religionenes store myter  som gir oss brokker av  underlige drømmebilder.

Men når solen stiger opp vil alle se  hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.

Nå er vi i natten.

Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.

 

Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.

Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.

Og :  Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.

Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.

Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.

Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og  dødsriket.»

 

Nå vandrer vi i tro.

Som Abram tror vi på Guds løfter.

Troen regnes også oss til  rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.

Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!

Det var de to veiene til samvær med Gud.

Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.

Kjærligheten  er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.

Kjærligheten er summen av loven.

Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :

Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.

Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.

Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.

Kjærligheten er sterkere enn døden.

På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.

Kjærligheten er lyset og livet.

https://i2.wp.com/www.astronomi.no/nas/astronomi/2003/a031_stjkart_stor.gifhttps://i2.wp.com/www.nas-veven.no/wp/wp-content/uploads/2011/12/universum.jpg

Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.

april 7, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk | 5 kommentarer

En kurv med påskeegg : 7. «I denne natt»

Da de hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget.

Og Jesus sa til dem:
«Dere skal alle ta anstøt; for det er skrevet:  Jeg vil slå hyrden , og fårene skal adspredes.»

*****

De gikk over Kedronbekken og der var det en have som het Getsemane.

Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem:

Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk!

Og han gikk et lite stykke frem , falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig, og han sa:

Abba, Fader! Alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil! »

****

Disiplene klarer ikke å våke. De sovner.

Jesus er alene i sin gjerning. Han overgir seg  i sin Faders vilje.

Soldatene kommer og Judas forråder ham med ett kyss.

De kommer som mot en røver med sverd og stokker, forat skriftene skulle oppfylles.

Da forlater alle disiplene ham.

Hele natten er han i forhør hos yppersteprestene, Pilatus, Herodes og så tilbake til Pilatus.

Ingen finner skyld hos ham, men folket og yppersteprestene vil ha ham dømt fordi han sa han var Guds sønn.

De ropte: Korsfest ham!

Pilatus lot ham hudstryke.  Stridsmennene kledte ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham og spottet ham :

Vær hilset du jødenes konge!

Så førte de ham til Hodeskallestedet og korsfestet ham der, mellom to røvere;  det var blitt morgen og den tredje time.

Det var mørke fra den sjette til den niende time, han ble forlatt av Gud, det kom et sterkt jordskjelv og  flere døde kom ut av gravene og spaserte omkring.

Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst. Veien inn i helligdommen var åpnet.

******

Jesus innstiftet den nye pakt . Hva betød det?

Det betød blant annet at han var det endelige offer. Hans offer åpnet veien til Gud for alle , for alltid.

Offertiden, værens tid, var over. En ny tid sto for døren.

Hvordan var så den «gamle pakt»?

Først opprettet Gud en pakt med Abram.  Han hadde lovet Abram både en tallrik ætt og et rikt land, og Abram trodde Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Altså flere hundre år før loven kom,  inngikk Gud en pakt med Abram fordi Abram trodde Guds løfter:

«…Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land…  det er en pakt mellom meg og deg og din ætt efter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt ….»

Omskjærelsen ble satt som synlig tegn på pakten med Abram.

Etter Israels ble ført ut fra Egypt, fikk folket lovens ord av Gud. Moses var mellommann mellom Gud og folket, men hele folket så Gud da de inngikk pakten.

Det gikk slik til:

«…Så skrev Moses opp alle Herrens ord, og han sto tidlig opp om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet……så bar de frem brennoffer og slaktoffer av okser til takkoffer til Herren. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret.

Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa :   Alt det Herren har sagt vil vi gjøre og lyde.

Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa :  Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.

…Og de så Israels Gud;  under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet.   »

Denne pakten er mellom Gud og hele folket og inneholder alle lovens ord.

Disse to paktinngåelsene, løftets pakt ved Abram og lovens pakt ved Moses,  gjelder i Israel ennå.

De har ikke godkjent den nye pakten som Jesus innstiftet ved nattverdsmåltidet.

De kristne har ment at den gamle pakten ikke gjelder lenger,  fordi man har fått en ny.

Men man ser og erkjenner mer og mer at i Jesu testamente er begge de to paktene stadfestet og fullbragt.

Når vi nå går inn i vannbærerens hus, vil pakten være fullkommet, synlig tilstede.

Men vi vil i denne natt hente frem den lidende Messias, ikke kongen eller ypperstepresten, men offerlammet, slik profetene fikk se ham stykkevis og som i et speil som i en gåte:

«.. Se, min tjener skal gå frem med visdom….mange ble forferdet over ham – så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske……han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham…..Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom….. og vi aktet ham for intet.

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.

Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot  våres alles misgjerninger ramme ham.

Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes …….

han opplot ikke sin munn…..

-» Min rygg bød jeg frem for den som slo…»

«Min Gud!Min Gud!  Hvorfor har du forlatt meg?»

Forbannet av Gud er den som henger på et tre.

Det behaget Herren å knuse ham…. når hans sjel bar frem skyldofferet skulle han se avkom…

De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort.

Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.

Og ved at de kjenner ham, min tjener,  skal han den rettferdige, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.

Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel(blod) til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.»

https://i2.wp.com/s1.wdstatic.com/images/it/ll/a/ab/Particolare_del_serepente_di_bronzo.JPG

Og likesom Moses opphøyet  kobberslangen, Nehustan,  i ørkenen da seraf- slanger bet folket, slik skulle Menneskesønnen opphøyes.

For  den som var blitt bitt av en av slangene  og så bort på kobberslangen, skulle bli i live.

april 6, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

En kurv med påskeegg: 6. «12 til bords».

«….da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv.

…og mens de holdt måltid

…..så står han opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg.

Derefter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet han var ombundet med……»

****

En underlig handling under måltidet.  En tjener eller en kvinnes arbeid.

***

Simon Peter protesterer: Herre! Vasker du mine føtter?

Jesus svarte : «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du vil skjønne det siden.

Peter sier: Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!

Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.

Simon Peter sier til ham: Herre! Ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!

Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke vaske annet enn føttene, men er dog ren over det hele….»

****

Det var 12 til bords sammen med Jesus.

Tallet lyder kjent: 12 guder på Olympen, 12 i høyden over Roma og 12 i Valhall.

Døgnet har 12×2  timer, det er 12 mnd. i året og dyrekretsen har 12 tegn.

Vi kjenner til legenden om  Kong Artur og ridderne av det runde bord,  og mange slike overleverte beretninger om 12.

Det var viktige saker når de 12 skulle komme sammen, sitte rundt samme bord.

Man kalte tabernakelet, sammenkomstens telt, for der sa Gud han ville komme sammen med Israel.

Sammenkomst, å komme sammen, er også et uttrykk som brukes om planeter som samles i et «hus» i kretsen.

Jeg ser for meg nattverdsmåltidet og kan ikke tenke at plasseringen ved bordet var slik Leonardo da Vinci malte det.

Han har oppstilt alle på en side av bordet for å vise ansiktene deres, som hos fotografen, men det gir en  feil tanke å se måltidet slik. De satt selvsagt rundt bordet.

Heller ikke kan jeg tenke at de  lå ved bordet, som om de var romersk overklasse  som lå symposium(anføttes).

Nei, jeg finner ingen indikasjoner på annet enn at de satt rundt bordet med føttene ned, da Jesus reiste seg.

Hans sammenkomst med disiplene var ingen tilfeldig hendelse, all hans gjerning var å fullføre Guds vilje, Guds ord.

Da sammenkomstens telt ble laget og innviet til tjeneste,  skulle de hellige tingene salves, og ypperstepresten og hans sønner måtte også forberede seg.

De måtte legge vekk sine egne klær og kle seg i lin, og  så måtte de helle vann i tvettekaret :

«…Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og sine føtter i det.

Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann forat de ikke skal dø;

likeså når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren.

De skal tvette sine hender og sine føtter for at de ikke skal dø;

dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt.»

Dette er det godt å grunne på, for Jesus forbereder sin yppersteprestelige gjerning for seg, og for hans disipler.

I sammenkomstens telt skulle Israel komme sammen med Gud,  som Gud sa til dem:

«Jeg vil komme sammen med deg der.»

Forat det kunne skje uten at de døde, for ingen kan se Gud og bli i live, hadde Gud ordnet en tjeneste som gjorde dette møtet mulig!

Det er denne tjenesten han nå fullbyrder.

Han var av Arons ætt, og var derfor direkte arving til tjenesten.  Den gangen samarbeidet  Juda og Levi ætten  om å holde ætten for prestekongen ved like.

Samtidig peker begge disse tekstene, om å vaske føttene, på den kristnes daglige renselse, selv om frelsen har gjort ham ren er hans vandring på jorden nødvendigvis slik at man trenger den daglige renselse av «føttene».

Jeg har nevnt før at føttene er et bilde på fiskenes tid, og selv om troens innhold er den samme, lyset er det samme, så er dette innholdet underlagt ulike ordninger.

Nå sto Jesus opp, midt under påskemåltidet og innviet dem alle til tjeneste, og innledet fiskenes tid.

Derfor, da han hadde vasket deres føtter, kledte han seg i sine klær og sa til dem:

«Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelammet med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.

Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»

Han skal ete påskelammet  i det hus mannen med krukken gikk inn, i vannmannens tid.

Der skal han ete påskelammet neste gang! Vintreets frukt, Israels frukt, likeså.

Først da er Guds rike fullkommet = full-kommet!

Nå skal han fullføre den yppersteprestelige del av sin gjerning. Og fordi han skal dø har han rett til å sette et nytt testamente, en ny pakt:

» Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa:

Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg!

Likeså kalken etterat de hadde ett, og sa:

Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.»

https://predikeren.files.wordpress.com/2012/04/ducciolastsupper.jpg?w=300

Her oppfylles det som var , innstiftes det som er, for å fullkomme det Guds rike som kommer.

april 5, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

«…Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa:   «Gå bort og gjør istand påskelammet for oss,  så vi kan ete det!»

De sa til ham:  «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?»

Han sa til dem:  «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn…..»

Det er en underlig «veibeskrivelse».

Men Peter og Johannes gikk og fant alt slik han hadde sagt dem.

De så en mann som bar en krukke vann, og det hus han gikk inn i der spurte de huseieren :

Mesteren sier til deg:  Hvor er det herberget der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?

Å bære vann i en krukke er vannmannens kjennetegn.

Hans hus er vi gått inn i nå. Tiden er kommet til å følge ham til hans hus. Inn i den nye tid.

For det er i dette hus hvor han går inn at Mesteren vil  ete påskelammet.

Vi har i hele fiskenes tid drukket av dette vann, og holdt påsken i våre hjerter, men nå kommer det som evangeliene beretter : Den nye pakt for hele Israels hus, ja, for all verden.

Krukken er vannbærerens tegn.

I Gen. 24… fortelles det at Abraham sender sin tjener til sin slekt for å finne en hustru til sin sønn Isak.

Tjeneren dro avsted til Mesopotamia, og da han kom til Nakors by lot han kamelene hvile ved brønnen utenfor byen. Det var på den tiden kvinnene i byen kom ut for å hente vann, og han sa:

» Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg….. se nå står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann. La det nu bli så at den pike som jeg sier således til:   «Hell på din krukke, så jeg kan få drikke» og som da sier:  «Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke » – at hun er den du har utsett for din tjener Isak……»

Og se, før han hadde holdt opp å tale , hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn av Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg opp igjen. Da løp tjeneren henne i møte og sa: «Kjære, la meg få drikke litt vann av din krukke!»  Og hun sa: «Drikk, Herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke. Og da hun hadde latt ham drikke så mye han ville, sa hun: «Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok. Og hun skyndte seg og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke….»

Her er vannbæreren en jomfru.  Hun hører til fiskens tid, men skjult tilstede  i tegnet  motsatt fiskene, jomfruens tegn,  som beriket og satte sitt preg på eonen som var. Hun hentes i vannmannens tid for å gifte seg med Isak.

Den vakre historien går inn i vannmannens hus hvor den hører til.

Vannmannen avbildes også ofte med krukken vendt, hvor han heller vannet ut over jorden.

Vannet er ordet, det levende vann! Dommsvannet som frelser.

Mens hjertet grunner på fortellingen vil jeg minne om en kvinne til og hennes krukke.

Elias sa til Akab: » …Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord…. Gå herfra og ta veien mot øst… du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge deg der.»

Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham og det lød så: «Stå opp og gå til Sarepta…jeg har befalt en enke der å forsørge deg.»

Han sto opp og gikk til Sarepta, da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa:  «Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan få drikke.»

Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg.»

Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.»

Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud :»Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over joden.

Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord Herren hadde talt gjennom Elias….»

Først  jomfruen så enken.

Begge betegnelsene er ofte brukt om Israel og deres forhold til Gud og hans pakt med dem.

I det åndelige bildet har vi fått del i de kommende velsignelser gjennom hele den 2000 årige tiden fra Jesu fødsel til nå.

Fiskenes tid har vært troens tid, ikke beskuelsen!  men nå er tiden kommet for den hele oppfyllelse for  Israels hus! og oss alle.

Elias var en av Israels mest kraftfulle profeter og da Jesus var på forklarelsens berg var Elias og Moses der, og Jesus utlegger at han som skulle komme i Elias ånd og kraft,  var Johannes døperen.

Elias og Johannes er tegn som rydder Herrens vei, og som vannmannen og  løven er de motsatte tegn på himmelen, slik er Johannes motsatt Jesus.

Da Johannes ble unnfanget ble hans far stum inntil han sa: «Hans navn skal være Johannes.

Da Maria ble gravid, besøkte hun sin slektning Elisabeth som var 6 mnd på vei. Da sprang fosteret i hennes liv.

Dette indikerer at det var et halvt år mellom Jesus og Johannes, i kirkeårets sirkel er de også plassert motsatt hverandre på himmelen.

Jødene har i sitt påskerituale en tom stol, en åpen dør og dekket til en ekstra. Det er for Elias som engang skal komme i mektig ånd og kraft! og han kommer i påsken.

Ved den påsken som feires i vannmannens hus kommer Elias .

https://i2.wp.com/www.gibud.no/auction/APUserImages/B32111F1OZGFBIFU.JPGhttps://i2.wp.com/www.nlm.no/var/nlm/storage/images/media/images/rebekkafrakaran_minbibelbok/32975-1-nor-NO/rebekkafrakaran_minbibelbok_full.jpg

Vannbærerne den gangen var oftest kvinner. Det er to utgaver av  bildene  av vannbæreren:

I det ene bærer han vannkrukken, i det andre tømmer han vannet ut. Her ber Abrahams tjener om at Rebekka må helde litt på sin krukke så han kan drikke.

Vannmannen skal tømme vannkrukken ut over jorden.

april 3, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar

En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».

«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»

*****

Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:

«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem,  og før dem til meg!»

De gikk og fant det som han hadde sagt.

Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt.  Som kristne har vi brukt kongemotivet  åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.

Men vi følger  sjelden bildet tilbake til David,  eller ennå videre bakover i ættelisten.

Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.

En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine  sønner sa han bl.a om Juda:

» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.  Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole;   han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»

Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk.  Dette tallet peker mot zoodiaken.

I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda,  han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.

Mannen og løven. Vår nye tid.

Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.

Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.

Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.

Til denne vinranke binder han eselet.

Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:

«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet:  «Vær konge over oss!»

Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»

Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»

Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»

Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»

Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»

Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»

Og tornebusken sa til trærne:  «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»

Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.

Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.

Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.

Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.

I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.

Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.

Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.

Det er en annen tid, noe nytt skal skje.

Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.

Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:

Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.

Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.

Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.

Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.

Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren.  En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.

Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt,  rir under folkets jubel inn i Jerusalem.

Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.

Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn.  Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».

https://i0.wp.com/www.matinorden.no/sitefiles/2/DetBesteJegVet/kjottpuddingvin11.jpghttps://i0.wp.com/www.krystella.no/dscn0671.jpg

Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.

Zoodiakens sirkel skyldes  nettopp jordens «skjeve gang» i universet.   «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som  jordens  pussige pussede gang i sirkelen  .

Vinen er en viktig del av påskens mysterium.

Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:

Ride, ride ranke!  Hesten heter Planke!   Hesten heter ikke så:  Hesten heter Abildgrå,  sitter en liten junker på…….

Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.

Den lille junkeren?

Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det  ethvert barn som sitter på pappas kne.

april 1, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar

En kurv påskeegg :3. «Hosianna»

«..Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!..»   (Mark.11. 9-10)

****

Slik åpner vårt påskeevangelium.

Vi siterer ofte den første linjen: » Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Vi er fortrolige med den, men neste utsagn blir mer uforståelig:  «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»

Vi sier det, ja, men vi kjenner på usikkerheten som ordene vekker i oss:

Det var jødene som ventet en konge av Davids ætt, ikke vi.

Vi er i kristendommen som tolker Davids rike åndelig, på oss selv.  Og da kjennes det litt underlig og rope Hosianna sammen med dem som står langs veien når Jesus kommer ridende.

Mener vi det samme?

I den senere tid har jødene vendt tilbake til sitt land, og det er blitt mer vanlig å tenke at deres profeter talte ord som også skulle ha sin jordiske oppfyllelse.

Som i himmelen så og på jorden, lærte Jesus oss å be.

Jeg vil stille meg ved veien, sammen med dem, og se Jesu inntog i Jerusalem. For han er det nattlige speil som viser dagens lys:  som var,  er, og kommer.

Men først  jeg vil finne meg en palmegren, jeg og.

Palmen de bruker her heter på gresk phoinix, føniks.

Det er en legendarisk fugl som hvert 500-1000 år bygger sitt rede i Heliopolis, solens by.

Både fuglen og redet brenner, men opp av asken stiger en ung fugl føniks. Legendens hovedtema er kjent over hele verden,  og kristen ikon-kunst brukte også motivet.

Heliopolis var den gamle byen On. Et daværende senter for kunnskap og historieskrivning. Der var tempelet viet «det store hus». Der var kunnskapene om de store «eoner» i  Zoodiakens store hus.

Da Josef ble solgt til Egypterne var Gud med ham og gjorde ham høyest i landet, nest Farao selv.

Han ble gitt navnet Sofnat- Paneah i Egypt og Farao gav ham Asnat til ekte, datter av presten i On.

Presten i On var dermed bestefar til Efraim og Manasse.

Føniks er bilde på gjenfødelse, oppstandelse og liv etter døden.

Men her på gresk står dette som ordet for palmegrenen.

På hebraisk er palmen «tamar», og Tamar finner vi som navn på Judas svigerdatter.

Hennes historie er sentral i Judaætten og hun er av de få kvinner som nevnes spesielt i Jesu ætteliste.

Juda hadde tre sønner: Er, Onan og Sela. Ers hustru var Tamar.

Hennes mann, Er, dør før hun har født ham en arving, og hans bror Onan skulle oppreise brorens ætt, men ville ikke.

Også han døde før han hadde opprettholdt slekten.

Nå ventet Tamar at hun skulle bli gitt til Sela, den yngste sønnen, men Juda utsatte det, for han var redd den yngste også ville komme til å dø.

Da Tamar så at Juda ikke ville holde loven om ætten, og unnvek å snakke om det, kledte hun seg i enkeklær og hyllet seg i slør og satte seg som en skjøge ved inngangen til Ena’im, for der var Juda og klippet sine får.

Juda tenkte hun var en skjøge og ba om å få gå inn til henne. Han visste ikke at hun var hans svigerdatter.

Hun ba om betaling og han ville gi henne et lam i lønn. Det godtok hun dersom han ga henne et pant på betalingen.

Han sa: «Hva skal jeg gi deg som pant?»

Hun svarte : «Ditt signet og din snor og staven du har i hånden.»

Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun ble fruktsommelig med ham.

Senere lette han etter henne for å gi henne betalingen, men de kunne ikke finne henne.

Tre måneder senere kom folk og sa til Juda: » Din svigerdatter, Tamar, har drevet hor, hun er blitt fruktsommelig.»

Juda sa: «Før henne ut og brenn henne.»

Da viste Tamar sitt pant, Judas signet, snor og hans stav, og Juda kjente det igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn  Sela.»

Tamar fødte tvillingene Peres og Serah, og Peres fører ætten videre til David.

Dette er GTs Føniks, Tamar, som ble dømt av Juda til bålet, men fordi hun hadde reddet hans ætt og bar hans sønn fikk hun leve.   Juda var Davids og Jesu stamfar.

Jeriko kalles Palmestaden, Tamars by, det var den første byen de inntok under Josvas ledelse.

I løvsalfesten, jødenes store takkefest, er palmen med. Det er en fest hvor alt er fullbyrdet, Guds rike er kommet og Messias hersker fra Davids trone.

Med disse tanker om palmen går jeg inn i templene.

Salomos tempel, som var planlagt av David og bygget av Salomo , var prydet med keruber og palmer.

Ezekiels tempel, som ikke er bygget ennå, er svært detaljert beskrevet. Det er også prydet med palmer og keruber, og hos Ezekiel sies det at to av kerubens fire ansikter var synlige:  Mennesket så den ene veien og løven den andre.

Her ser jeg at den tid som nå kommer, vannmannen, med løvens motbilde, er hovedtema i begge templenes utsmykning.

En slik palmegren, som viser oppstandelsen og gjenfødelsen både i hjertene og i tempelet(tiden), vil jeg gjerne svinge for Jesus, Davids sønn.

Jeg tar med en gren og stiller meg langs veien og venter, sammen med de andre.

Han kommer snart.

Veien fra Jeriko til Jerusalem. Det var der den blinde Bar-Timaios satt og tigget og ropte om hjelp.

Vi venter som Timaios sønn på lyset i natten, på å bli seende.

Den gangen kom han, saktmodig,  ridende på et esel, på trelldyrets fole, mens folket ropte :   Hosianna (Vi ber deg! Frels!)

Det er ved denne veien vi står.

Profetens ord om hans komme i skyen er den nye tiden vi venter på, og fordi vi ikke kjenner den veien godt nok holder vi fast i palmegrenen og roper som den blinde Timaios sønn : Hosianna!

Kokosnøtten sprekker perfekt i ilden. I asken spirer den. Og når den ranke høye spiren folder sine to mektige frøblader ut er den som fugl Føniks  i flukt mot himmelen.

mars 31, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 3 kommentarer

En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»

«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»

Salomos høysang 1.3

******

Det var to dager til påske.

De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.

Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne  med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.

Samme  kostbare salve  salvet Maria hans føtter med:

«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…

En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?

Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.

Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……

Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene  og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?

De ga ham tretti sølvpenger….»

Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper.  Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.

Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på  kvinnelig omsorg og hengivenhet .

Og den var kostbar.

Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.

Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.

Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.

Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»

Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.

Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi,  den kristne kirkes kulturkrets,  har i mange år vært bæreren av pengene.

Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur  er helt i Judas ånd.

Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.

Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.

I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.

Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:

Jakobs førstefødte, Ruben,  gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.

Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer,  sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.

Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp.  Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.

Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.

Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?

Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .

Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.

Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12;  og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.

Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi,  både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.

Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.

Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.

Den tid som startet med Jesus og som  nå, etter 2000år er en avsluttet tid.  Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.

Denne, fiskenes tid,  har kvinnen, jomfruen,  i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.

Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.

Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet.  Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.

Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.

Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.
                                                                               Klikk på bildet og gjør det større.

mars 29, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 2 kommentarer

En kurv påskeegg: 1. «a passing over»

«Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn;

nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut…»

Jeg har dette ordet i tankene når jeg nå prøver å male årets påskeegg, en tradisjon vi her i nord har holdt fast ved.

Påsken byr på mange vanskelige motiver, men klokelig lar vi sol , oppstandelse og det nye livets bilder dominere.

I kurven min i år har jeg ikke veket unna også de vanskelige motivene. Så inviterer jeg deg med inn i natten, før dagens lys har brutt frem.

Påsken begynner første søndag etter første fullmåne etter vårgjevndøgn lærte vi på skolen.

Så glemte vi det.

Hva skulle vi huske det for? Kalenderen fortalte oss hvilken dag det var og nå gjør PC’n og mobilen også det.

Vi trenger ikke stå ute i natten og speide etter månens tente ny eller kunne telle dagene etter fullmånen.

Vi har helt glemt at det er ved nattehimmelens lys vi teller dager.

Men om vi ikke kan dette, så kan vi likevel gå ut i natten og løfte blikket til lyspunktene der oppe.

Noen lys, stjernene, har lyset i seg selv, som vår sol, men de er langt borte og står for oss som faste lyspunkter i natten.

Noen lys er speil.

De har ikke et eget lys, men speiler solens, de viser oss dagens lys i de mørke nattetimer.

Slik er de profetiske lys, de viser oss at den dagen som var, er, og kommer igjen.

Om den første påsken het det:

«…på den tiende dag i måneden Nisan skal hver husfar ta sig ut et lam…..det skal være et lam uten lyte av hankjønn, årsgammelt…..og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal Israel samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de skal ete det……Og dere skal ikke levne noe av det til om morgenen….Og således skal dere ete det:

med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast for det er påske (a passing over) for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.

Og blodet på de hus som dere er i skal være til et tegn for dere; når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi…..påske…denne dag skal være en minnedag for dere……

Denne urgamle beretning om jødenes utreise fra Egypt er hårreisende, og man forstår det hat og den frykt folkene omkring har følt for Israel og hans Gud.

De hadde vært treller i Egypt i over 400 år.

Den lille flokken av Jacobs ætt, på 70 personer, som dengangen kom som Faraos venner, ble gjort til treller; og 400 år senere var de blitt flere enn Egypterne.

Farao bekymret seg: Iseralittene arbeidet for ham, laget teglstenene, bygget hans byggverk, han ville ikke miste dem, men det var best å sikre seg mot opprør. Derfor befalte han å øke arbeidsbyrden deres og at alle guttebarn som ble født hos dem skulle drepes.

Slik ble det.

Herren talte til Moses ut av en brennende tornebusk: …Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop……Så ble Moses satt til å føre Israel ut av Egypt.

Disse dramatiske begivenheter kan leses i sin helhet i de første 15 kapitlene i 2. Mosebok.

Minnet om dette har jødene feiret i snart 3500 år.

Fra gammelt av har Egypt stått som bilde på verden. Deres lands grenser har stått uforandret : ca 1000×1000 km

Ta en titt på kartet og se på Egypts grenser: et kvadrat.

Kvadratet er angitt ved grensene i syd og vest. Tegner man hele kvadratet får man Jerusalem i det nordøstre hjørnet. Som et sinnbilde på verden er Egypt bare hel, et helt kvadrat, når det også omfatter Israel.

Uten Israel er Egypts grenser som når man bretter ned et hjørne på en side i en bok og lager et eseløre.

Eselet er trelldyret og i tradisjonen fra antikken er den et foraktet, mindreverdig dyr. Eselet ble bildet på jøden som var trell i Egypt, ja, på det spredte folket som bodde rundt i verden, alltid i fyrstenes tjeneste, alltid foraktet og slått av folkene.

Eselet ble bildet på jøden som bærer av Jahves bilde i verden, et bilde som vekket folks frykt og hat. Karakteristisk ble eselet kalt Jack-ass. Et sterkt bilde på Jakobs fornedrelse.

Rett før 1800 e.kr fikk eselet et nytt kallenavn : Donkey, Guds nøkkel.

Det nærmet seg tiden for et nytt «passover». Tiden for Fiskens hus var snart over, og døren til neste hus nærmet seg og Jakobs fornedrelse var ikke lenger til å bære.

Hvert år feiret den vestlige verden påsken, og selv om den kristne påsken hadde oppstandelsens glade budskap, så sprang oppstandelsens lys ut av Guds dom over verden. En dom Gud selv bar og fullbyrdet.

I 2000 år hadde man feiret hans blodsutgydelse og strøket hans offerblod på dørstokkene til vårt hus. Jødenes urgamle påskefeiring ble billedspråket i den kristne påsken.

Men så nærmet vi oss slutten på fiskenes tid, og betegnelsen Jack-ass ble forandret til Donkey, fremdeles med humor, men med den drømmendes billedspråk:
Den fornedrede, Jack-ass, er Guds nøkkel, donkey, til døren i huset. Guds nøkkel til det neste huset vi skulle inn i, vannmannens hus.

Men i våre drømmer vegret vi oss. Vi ble som Egypt. Og våre hjerter som Faraos. Vi spøkte med Jack-ass og donkey, tok deres rikdommer og deltok i Holocaust.

Holocaust betyr brennoffer.

Vi angret, som Farao selv angret sin hårdhet, og vi gav Israel deres «lovede land» i 1948.

Og her i Israel i vår tid samles våre sympatier og våre antipatier, våre mareritt og vårt håp, vår kjerlighet og vårt hat.
Her i Egypts eseløre.

Men nå står påsken for døren og jeg går ut i natten og ser på de lys gud satte til tegn, fastsatte tider, dager og år: Det er Guds himmel, hans henders verk, en tale de gamle kunne og som vi bare har et svakt og stykkevis bilde av.
Her i norden, i førkristen tid var det Odin som hang på forbannelsenstreet og Balder var månens speil-lys i natten, mens Tor drepte jotner.

Egyptens mål, kvadratet, er først helt når «eseløret» brettes ut. Verden er først hel når Israel er en del av helheten både i verden og i våre hjerter.
Nå har solen forlatt fiskenes hus og gått inn gjennom døren til vannmannen. De nye dørstokkene i vannmannens hus? Hva med dem? Hvordan går man inn der?

Er vi klar for påsken: «Herrens passing over»?

mars 29, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 6 kommentarer

Neodarwinistenes «sentrale dogme» var feil…

“Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,” uttalte genforskeren James Watson til “Time”1989.

Dag O. Hessen ga i Ekko en glimrende oppsummering av gentroen i dag.

I etterkrigstiden har troen på genenes allmakt dominetrt i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.

Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori “beholdt” man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde “tillempet” det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde “snekret sammen” det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny “tillempning” av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen “Det sentrale dogmet” og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen “On protein synthesis”1958: (uthevelsene er satt av meg)

“…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.

Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og også siden.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

“……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….” sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg enorme forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…” det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…”

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et “kappløp” mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres “gentro” stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:

“… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…” sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

“………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….” Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks “sentrale dogme” bort, gentrofundamentalistene, som straks ville “nytenke” dogmet, så det kunne “tilpasses” de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsket og ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å “tilpasse” funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.

Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle “gentroende” fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

Derfor er det svært gledelig og befriende når Dag O Hessen selv oppsummerer denne historikken i radioens program Ekko.

Dette har vi ventet på!

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen og dens motpol, som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to er vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at “bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter” er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for politiske virkelighetsskapere hvor det å “ha makta” og å “forme verden” etter ønsket ideologi er viktigst.

Disse “trosretningene” er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe.

Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper.

Den menneskelige dannelse er mest dyptgripende i erkjennelser av hva som er.

Man , ikke bare “tåler å stå” i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

Det gledet meg veldig at Dag O. Hessen fremhevet forskeren Barbara McClintocks arbeider.

Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av “hoppende gener.

Hennes arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Den gangen ble hun fortiet og glemt.

En rekke unge liberale biologer var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Inspirert av Haeckel og Huxley, finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side i denne tidens “åndskamp”, var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk og i diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og “glemt”. Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Ronald A.Fisher la grunnlaget for populasjonsgenetikken, hjørnestenen i neodarwinismen, den moderne genetikks grunnvoldfrem til 2001.

Når Dag O. Hessen trekker frem Barbara McClintocks arbeider, er en lang strid over.

Prosjekt Hugo har gitt den ettertanke og endring i den biologiske forskningen som var nødvendig for å komme videre.

mars 15, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Vår moderne tid er født av revolusjonen

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener «smitter» over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør?   Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte man at man faktisk selv har makten nå?

Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan «smittes» av å høre Breivik?

mars 10, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?

Jan Grue har  lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.

Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg  når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.

Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.

Grues demoner gir oss en typisk  moderne filmutgave  av arten.

Ja, det er nesten så man venter  å se grønn plasma  utkonkurrere  prinsessens fjær!

Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .

Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet.  Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.

Her er et raskt gratiskurs i demonlære:

Først «Ad fontes» =>  «Til kildene»

Fil:Sangiovanniintop.jpg

Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.

Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner:  halvguder, skytsånder og «Utuq».

En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.

«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.

Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef,  Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.

Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.

Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.

Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!

» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?

Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.

Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet  er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.

I den greske demonlære er samme fenomen,  kalt «Sokrates berømte daimon»,  beskrevet slik :

Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.

Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.

Om du ikke hører noenting,  er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.

Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.

Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon,  en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre

er altså over 5000 år gamle forestillinger.

De har sin utbredelser i de fleste  kulturer og  var en viktig del av våre kulturers menneskesyn.  Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.

Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.

Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.

Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.

Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.

Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:

De tre største, som også nevnes i GTs skrifter,  er Mikael, Gabriel og Rafael.  De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)

Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.

https://i0.wp.com/www.esotericcommunity.org/userImages/may/scan0017_400_02.jpg

Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.

Både i jødedommen, kristendommen  og islam bærer de to første erkeenglene  samme navn : Mikael og Gabriel.

Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men  kirken godtok aldri  magien.

Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor  naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk.   Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.

I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever,  men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.

Vår tid ser på dette som overtro.

Noen forsøker, noe velvillig,  å forklare det som psykologiske fenomener.

Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer,  siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest  filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.

Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne  verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?

Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.

Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på:  De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.

Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.

Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år,  gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).

De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.

Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.

Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:

Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.

Jeg tenker først og fremst på  de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve  temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.

Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.

Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.

Her er demonbildet kvinne +fisk.

Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår  tiden fra Jesu fødsel til år 2000.

Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets,  og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».

Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.

Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.

Vekten er både rettferdighet og  handel. Det er avtalenes tid,  bokens og lovens tid.  Det er fra denne tiden vi begynner å få  skriftlige kilder.

Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.

Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.

Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer,  oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.

Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».

Fil:J.F.Bertuch-Fabelwesen2.JPG

Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.

Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens,  altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.

Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.

12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen  i 12. Osv.

Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen.   Da dette tempelet ble bygget  gjorde man «på jorden som i himmelen».

Frimurerne sier om seg selv at de søker  å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.

Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.

Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.

Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller  mars eller andre planeter, ble de kalt  Odin,  Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.

De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.

Når de gjestet et «gudshus»(eon),  ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.

Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og  hvilke muligheter man hadde.

Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.

De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.

Hele jorden hadde himmelen felles.

I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale,  et fasinerende skue overlevert  oss fra urtidens demonskoler.

Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem.  På 1800tallet begrunner professorene for eller  imot disse tolkningene i religionsforskningen.

Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.

Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.

Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.

Likevel levde de gamle forestillingene  side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde  mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn  videreført de gamle kunnskapene.

Så når astro  => as-tor => astarte   fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.

Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.

Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.

Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.

Mennesket forlot gudstjenesten.

De begynte å se  seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.

Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr  på demonplasma og englefjær…

Dette var første kursdag.

De andre kursdagene må du holde selv!

februar 21, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Synsing | | 2 kommentarer

Hva er ABBs forbrytelse?

I alle reaksjonene rundt Anders B.Breiviks massakre på Utøya oppholder vi oss mest ved om det er farlig for oss, eller ikke farlig for oss, å høre hans forklaring.

Dette finner jeg interessant.

Vi vektlegger hans egen forklaring som om den er hans  egentlige  forbrytelse.

Nå skal denne mannen dømmes for det han har gjort.

Han skal ikke dømmes for det han har tenkt.

Hva han, eller psykiatere, oppgir som årsaker for hans massemord virker forklaringene som en avledningsmanøver for å slippe å måtte forholde seg til selve massedrapet.

Handlingen er redselsfull og uforståelig, så vi klarer ikke å forholde oss til det.

Vi har behov for å finne motiver,  som i detektivromanene, for motivet kan vi forholde oss til.

Vi spør «Hvorfor»  og får til svar «Derfor» !

Det kjennes tryggere når vi kan følge årsak- virkningslovene, og vi kan bruke logikken.

Men i denne detektivromanprosessen, å gjøre massemord «forståelig» unnviker vi å forholde oss til selve massemordet.

Vi blir sinte på gjerningsmannens motiver! mens vi egentlig er sinte på hans handlinger.

Men vi skal ikke dømme ham for hans tanker og motiver, han skal dømmes for mordene.

En psykolograpport som skal si noe om morderens psyke,  kan da ikke basere seg på motivforklaringene, enten han dreper fordi alle ligner på hans gamle mor, eller er like strenge som hans far, eller fordi han valgte dem ut etter alfabetmetoden eller etter feil politikk så er alle disse forklaringsmodellene konstruksjoner! for å gjøre det mulig å unngå å forholde seg til det uforståelige, den onde absurde handlingen.

Han er en massemorder, og det er det vi må forholde oss til.

At hans forklaringsmodell for hva han gjorde er så grundig forberedt av ham selv, viser tydelig at han  ikke er så gal!

Han tenker som oss!

Han har selv behov for et sterkt logisk fundament for å tåle sine avskylige handlinger.

Han har behov for å forklare sine onde gjerninger, han kan ikke tåle å se dem uten sitt manifest.

Han bruker sine politiske tanker, og det får konsekvenser for valg av offer.

Andre forklaringsmodeller ville gitt andre offere!

Det er handlingen som er det vanskelige her, ikke forklaringene.

Både psykiatrien, mediene, rettsapperatet og vi legitimerer handlingen når vi ensidig fokuserer på morderens motivvalg for sine massedrap  og diskuterer hans logikk for å finne feilene der! eller om man er enig eller ikke i hans motiver!

Man  vil  straffe ham for hans motiver og gi oss det inntrykk at forklaringene virkelig er årsaken til massemorderen.

Man  bruker dette i samfunnsdebatt og politisk spill og  beskylder enhver med samme tanker for å være medskyldige i hans massedrap, selv om man vet at motivene ikke kan legitimere mordene, eller friste andre «meningsfeller»til samme massemord!

Mordene , trangen til mord, kan den smitte? Det er det viktige spørsmålet her.

Selve mordets psykologi burde her komme i fokus.

februar 9, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing | | 2 kommentarer

De sto på Stiklestad, fylka til strid!

Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.

Fil:Olav fra Austevold kirke.jpg

Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.

Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre  et multikulturelt engasjement.

Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt,  jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.

Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.

På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!

Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og  for enkelte til glede!

Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en «statskirke», og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen  avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.

Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.

Det synes derfor viktig å fylle  et annet, mer » tidsriktig og moderne» innhold i de gamle symboler!

Stålsetts ide passer  godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:

*det multikulturelle er «in»

*»politisk korrekt»

*passer den internasjonale og globale trend og målsetting

*passer til religionsundervisningen i skolene

* passer også  med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.

*det multikulturelle som ide  skal inspirere og gi «religiøs» begeistring!

*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!

*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!

Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme  broene.

Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig  om det hadde virket.

Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:

Dette er i en tid hvor man har

*en voksende frykt for Islam

*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden

*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt

*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.

* skilt stat og kirke

*fjernet kristendomsfaget i skolen

* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig

Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.

På Stiklestad fylket  Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.

For åsa-troen  kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.

Striden raste, men åsa-makten var for stor.

Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.

Åsatroen seiret.

Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.

Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet «den Hellige».

Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .

HelligOlav ble en av de  største helgener i hele den samlede kristenverden.

Hans legendariske sverd «Bæsing» er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .

Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.

Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.

HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.

Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.

Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge  og kongens betydning for land og kristentro.

Det er et sted med sterk symbolkraft!

Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold,  har demonstrert sin styrke.

Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.

Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.

Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.

– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.

Vi begynner å forstå at selv økumenikere og  multikulturelle fredsstiftere  kan vekke til strid når de utfordrer «nasjonalsymbolene» våre!

Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!

Mens jeg leste  hva Roy Vega skrev om dette,  kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad «Tord Foleson» .

Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:

**

Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,

den gamle og so den nye tid:

Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,

det som skulle falla, mot det som skulle stiga.

So dreg dei sverdi i same stund,

den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.

Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,

og spjuti dei suste, og pilene svirra.

Men so er det sagt at ein gasta kar,

Tord Foleson, merket hans Olav bar.

Og denne Tord merkesmann, honom me minnast

so lenge i Noreg merkesmenn finnast.

Då Tord han kjende han banesår fekk,

der fram i striden med merket han gjekk,-

då støyrde han stongi so hardt han kunne

i bakken ned, før han seig inn-unde’.

Og gamle soga, ho seier so,

at Tord han stupte, men merket det stod.

Og soleis må enno den kunna gjera

som framgangsmerket i Noreg skal bæra.

Mannen kan siga, men merket det må

i Noregs jord som på Stiklestad stå.

Og det er det store , og det er det glupe,

at merket det står, om mannen han stupe’.

**

Både Stiklestad og dens historie er helt «uskyldig» i våre politiske uenigheter i dag.

At  arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.

Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi «preker»  fred for.

Derfor vil jeg utfordre Stålsett:

Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!

Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!

februar 5, 2012 Posted by | Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

«Krig og fred i Tostrupsgate»

Barneboken «Krig og fred i Tostrupsgate» sto i bokhylla hjemme da jeg var barn.

Jeg tok den med meg til min egen bokhylle, og der står den og minner meg om gode leseopplevelser.

Den var en av de bøkene i barndommen som jeg leste flest ganger.

Kanskje fordi den var god, kanskje fordi den passet akkurat da?

Kanskje fordi den var så forskjellig fra  de andre bøkene jeg leste?

Bøker som Frøken Detektiv, Hardyguttene, Fem-serien, Skatten på sjørøverøya, kong Salomos miner og mange flere av GGGs og GGPs bøker, var spennende nok og jeg leste dem også flere ganger.

Likedan var Tom Sawyer,  Stompa og Donald faste gjengangere, men ingen var som den lille boka til Leif Ytteren.

Da jeg selv fikk barn, leste jeg mange bøker for dem, men aldri den.

Jeg hadde en underlig følelse av å ville holde den for meg selv, en følelse  jeg ikke  reflekterte  over.

Det var jo så mange andre bøker og den var jo så gammel! Den ville nok ikke passe barn nå, tenkte jeg.

Selv om jeg lærte barna Røverspråket! Et hemmelig språk jeg hadde lærte der.

Og de ble utrolig flinke i det ! Mye flinkere enn jeg hadde vært.

For noen uker siden bestemte jeg meg til å lese boken igjen.

Jeg feide 52 år bort, tok min utvalgte barndomsbok ut av hyllen, fikk hjerteklapp og stålsatte meg til gjensynet.

Min mann lo litt av meg og Googlet boken og forfatteren.

Han  fant at Leif Ytteren er et pseudonym for Leif Jensson. Han var den første radiojournalisten i Nordland.

Nordland fylkesleksikon sier at Leif Jensson var uhyre talentfull og at han ble en av sin tids største NRK-profiler. Han ble  programredaktør i NRK, og sto i denne stillingen frem til han døde i april 1948.

En av hjertesakene hans var utbyggingen av kringkastingen i Nord-Norge.

Så leste min mann plutselig høyt for meg et intervju med Tor Åge Bringsvær:

«..Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt.

Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Ytterens bok forsvant for meg. Jeg fant den igjen for noen år siden da jeg ryddet i min mors bokhylle. Men jeg bestemte meg for IKKE å lese den. Jeg ville ikke ødelegge den helt spesielle følelsen jeg alltid har båret med meg for denne boken.»

Jeg ble så forundret!

For en merkelig bok, som kunne vekke slik sterk trang til å ha den gode leseopplevelsen i fred, urørt, faktisk også av leseren selv.

Som om 10-åringen ber den voksne «ikke bry seg»:

» Ikke bland deg oppi hva du likte som 10-åring! Ikke overprøv og analyser dine beste stunder!»

Jeg ba meg selv om unskyldning og leste.

Ja, jeg leste den.

Jeg opplevde den en gang til, frydet meg,  men mer vil jeg ikke si om det.

Jeg skal ikke analysere boken.

Ikke gi dere innholdet, eller si noe vettugt om den.

Jeg vil bare ta dere med til ytterkanten av innholdet,  de ytre omgivelsene for det dramaet boken byr på:

«…Ennå fins det i Oslo noen små inneklemte gater hvor livet leves fredelig og nesten idyllisk som det skulle være langt fra stortrafikken, enda den larmer forbi bare et par kvartaler unna.

Slik var Tostrupsgate for bare 35 år siden. Den klemte seg oppunder det høye fjellet hvor Heftyes Terrasse nå reiser seg i sin stolte velde. Gata var ikke skikkelig opparbeidet, full av humper og dumper med bunnløs søle på regnværsdager og himmelhøye støvskyer når sommersolen hadde tørret gata og vinden strøk mellom husene. Gata var så smal at de største guttene kunne hoppe over fra fortau til fortau i et eneste sprang.

Øverst hadde den nye tid holdt sitt inntog noen ganske få meter, for der stod en gasslykt og spredte sitt gule skjær over husveggene, men lengst nede, på hjørnet av Pils gate, oste en søvnig petroleumslykt i mørke kvelder.

Syv murhus på 4-5 etasjer var hele bebyggelsen når en ikke regner med en murgård i villastil nederst i gata. På den ene siden hadde husene forhager, og nesten alle leilighetene hadde verander med blomsterkasser og markiser i spraglete farger. Der bebyggelsen sluttet lå løkkene. På den ene kanten reiste fjellet seg fullt av krunglekratt. På toppen tronte «borgen» som guttene kalte en 3-etasjes murvilla med gavler og spir. Den hvilte på en kjempehøy balustrade av granitt. Den så ut som en festningsmur med sine bueformede åpninger, som var dekket av et stort sprinkelverk.

Guttefantasien befolket hallene bak denne muren med fanger som slepte på tunge jernlenker.

På den andre siden av gata lå Tostrupsløkka som var tumleplassen for guttene i gata.

Nå er løkka fylt og bebygd, men den gangen var den full av bratte bakker, dalsøkk og tett buskas. På en haug nærmest Drammensveien strakte høye bjørk- og lønnetrær sine kroner opp mot himmelen. Mot Pils gate drog en liten tykning av grantrær seg nedover bakkehellingen. Men løkkas stolthet var en kjempelind. Den foldet ut sin løvrike krone høyt over Hjørungavåggata, som dannet grensen på løkka på den fjerde kanten.

For enden av Tostrups gate lå Frygårdshagen og fristet med sine epletrær og bærbusker.

Ikke mange gater var som Tostrups gate. Det var liksom et samfunn for seg selv som bodde her. Alle visste av hverandre, mange hilste på hverandre, ja det var også noen få som gikk på besøk til hverandre.

Men voksne folk har det med å være så på formene. Anderledes med guttene i gata. De kjenner hverandre fra første dag, – ja gjentene også kanskje, men de betyr bare ergrelser for fremmelige gutter i 12-14 års alderen.

Iallfall mente Lerka det…..»

Så langt fra boka.

Lerka er hovedpersonen i boka, personene er virkelige, stedet hvor hendelsene utspiller seg er et riktig sted, nøye beskrevet med riktige stedsnavn og boka er sann sier forfatteren.

Like nøye som han angir stedet, skildrer han personer og hendelser.

Vi som deltar er begunstiget, utvalgt.

Det gjelder enhver som leser videre.

Boken ble utgitt i 1944. Den er ikke kommet i flere opplag.

Kanskje en Bringsvær kunne gitt den nytt liv og gitt den ut igjen, til glede for neste generasjon?

  • Krig og fred i Tostrupsgate. Av Leif Ytteren 1944_2

januar 21, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Kommunikasjon, privatliv | Legg igjen en kommentar

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

Gladmelding: Stoppet anbudsrunde pga dårlig kvalitet. En rettsavgjørelse.

Anbudskonkurranser rir våre samfunn som en mare!

Det er ikke mulig å utføre en enkel søppeltømming uten først å hente inn anbud på jobben.

Anbudsrunden skal ut i hele verden for å lete etter dem som kan gjøre jobben på den billigste måten.

Det oppleves som et direkte inngrep i vår selvstyrerett at vi ikke lenger kan gi jobben til hvem vi vil, men langt verre er de samfunnsmessige konsekvenser av å alltid måtte velge de billigste løsningene.

Alle som ønsker jobben presser prisene så lavt de kan, på bekostning av kvalitet og moral, og så skal vi tvinges til å benytte verstingene! Dem som benytter alle midler , ikke bare umoralske, men også både lysskye og kriminelle, for å få jobben.

Det arbeides nok grundig med anbudsbetingelsene, men vi møter store aktører som benytter store resurser på å skape et anbudssvar som tilsynelatende følger betingelsene.

Vi vet vi får dårlig kvalitet, vi undergraver egen ekspertise, men vi klarer ikke å ta opp kampen mot dette uvesen.

Organisasjonen «for velferdsstaten» har hentet  frem en gladmelding som gir oss håp om mulige farbare veier.

De kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet.

Her kommer gladmeldingen :

«..Doffin.no melder om en sak fra Danmark der høyesteretten har avgjort at det ikke er i strid med konkurranseregelverket å stoppe anbudskonkurranser ved frykt for dårlig kvalitet. Dette skjedde etter at en kommune avlyste anbudsprosessen og valgte å drifte tjenestene selv.

Bakgrunnen var at en kommune syntes tilbyderens timetall lå urealistisk lavt og valgte å avblåse hele anbudskonkurransen. Årsaken var frykt for dårlig kvalitet i rengjøringsarbeidet. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne ansatte telte med i vurderingen. Dette likte tilbyderen ISS Facility Services dårlig, og saken endte i rettssystemet.

Dansk høyesterett slår med dommen fast at en oppdragsgiver kan annullere en konkurranse med mindre noe annet fremgår av vilkårene eller omstendighetene for øvrig.

Hele saken kan leses på Doffin.no.

Doffin er den nasjonale portalen for offentlige anskaffelser i Norge og er administrert av Direktoratet for forvaltning og IKT med støtte fra FAD

Jeg gjengir meldingen fordi slike gladmeldinger bør deles og jeg oppfordrer alle til å sende den videre!

Jo flere som kjenner denne dommen, desto flere vet at man kan si nei til dårlig kvalitet.

Dermed  har de fått et verktøy i kampen for god kvalitet på alle plan i samfunnet!

Sitat fra Doffin:

«…Den kommunale oppdragsgiveren i Danmark syntes tilbyderens timetall for skolerengjøringen var urealistisk lavt og avblåste hele anbudskonkurransen. Det var frykt for dårlig rengjøringskvalitet som lå bak. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne medarbeidere telte med i vurderingen. Tilbyderen likte et slikt resultat dårlig og trakk oppdragsgiveren for retten. Saken havnet i dansk høyesterett, Højesteret, som slo fast at kommunens begrunnelse for annulleringen ikke var usaklig og således ok.

Det var ISS Facility Services As og Dansk industri som hadde trukket Silkeborg kommune for retten, i en sak som nå har fått sin avslutning ved dom i Højesteret i Danmark. Kommunen gjennomførte en begrenset anbudskonkurranse for å gjøre kontrakt for rengjøring ved sine skoler. Kontraktverdien lå over EU/EØS-terskelverdiene. Før kontrakt ble gjort, annullerte kommunen hele konkurransen.

Højesteret slår fast at enhver oppdragsgiver er berettiget til å annullere en konkurranse dersom intet annet fremgår av konkurransevilkårene eller omstendighetene for øvrig. Likebehandlingsprinsippet må rett nok følges, og det må ikke ligge usaklige grunner bak. Retten kan ikke se, heter det, at kommunen i sine konkurransevilkår har påtatt seg noen forpliktelse til å inngå kontrakt. Likeledes har kommunen heller ikke på annet grunnlag skapt forventning om at det ville bli inngått kontrakt.

Kommunen valgte å utføre oppgaven selv i stedet for å inngå kontrakt med ISS Facility Service. Retten legger til grunn at denne beslutningen bygget på en vurdering av arbeidsvilkårene for medarbeiderne og kravene til rengjøringsstandard og – kvalitet. Kommunen mente at disse kravene bedre ville kunne sikres ved at kommunen selv løste oppgaven enn en løsning i privat regi.

I tillegg var det slik at kommunen ønsket å undersøke mulighetene for å effektivisere rengjøringsområdet, blant annet ved å ta i betraktning erfaringer fra de kommunene som med tiden skulle slås sammen med Silkeborg. Annulleringen skjedde i mars 2006, forut for Danmarks omfattende omorganisering av sin kommunesektor.

Retten fremholder at de nevnte grunnene gjør at beslutningen ikke strider mot likebehandlingsprinsippet i anskaffelsesretten, og heller ikke ellers oppfattes som usaklig. Dette på tross av at bakgrunnen bl.a. var en ikke nærmere underbygget formodning om at timetallet i tilbudte fra ISS Facility Services AS var urealistisk lavt, hvis så vel den ønskede standard og kvalitet i rengjøringen som det ønskede arbeidsmiljøet skulle kunne opprettholdes.

At kommunen etter avslutningen av konkurransen på denne måten lot timetallet inngå som en grunn for beslutningen om å annullere konkurransen, kan ikke, fremholder Højesteret, anses for å være i strid med kravet om åpenhet når det gjelder vilkårene for konkurransen (gjennomsiktighetsprinsippet). Kommunen har heller ikke, ifølge retten, handlet på en slik måte at det har oppstått en lojalitetsplikt som kan sette kommunen i et ansvarsforhold overfor ISS-selskapet, heter det.

januar 15, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk | 4 kommentarer

Kassetassen og Gabriel Scott

For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.

Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.

Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.

Jeg skal  kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.

Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».

Fra boken:

Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.

Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.

Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.

Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.

Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.

Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.

Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»

Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.

Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.

Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.

Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.

Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.

Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.

Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.

Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.

Da pep det nede ved skoen min:  «Hva skal du med den?»

«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»

«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»

Vel, vi ble i følge.

«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.

«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»

Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:

«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.

«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:

«Se deg for, her ligger en orm!»  Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.

Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.

Det var sannelig Kassetassen selv!

Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.

Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.

På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.

Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.

Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.

Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.

Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.

Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.

Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?

Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere:   Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.

Så langt Pider Ro.

På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.

Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.

Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:

man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.

Så vet man det.

Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok.  Der kan man nyte  historien fortalt på den sjarmerende dialekten.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP

januar 10, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar

Muligheten, av AUTONOM

AUTONOM har skrevet mange kloke, vakre og inspirerende tekster.

Desverre har han avsluttet sin blog, men jeg tar meg nå den frihet å trykke en av hans tekster her.

Teksten varmer som et livgivende bål for den som kjenner seg berørt av den:

***

For den som mener å observere en annen sannhet, en annen virkelighet, ja en annen vei enn strømmen som de fleste drives med i, er begrepet umulighet en tilbakevendende mental faktor som stenger for det mulige.

Jeg ser det som er mulig, ikke tomme fraser om at alt er mulig, men heller griper tak i bildet som følger viljen etter at forestillingen er over; den muligheten som begynner som en blek uklar drøm, men som får kontur og form etter som man våger å tro på den mer som mulighet enn en håpløs drøm. Det er en mental styrkeprøve dette å bortse fra alle de faktorer som gjør at ens mål, en vei, ens ideal, ens drøm, ikke blir liggende som nok et lik i din histories etter hvert lange liktransport av ufullendte ønsker og håp, hvor det man ikke våget å tro på, det man ikke våget å være begraves sammen med siste strime ev egenhet og egenart, til den lille resten av det man var en gang opphører å eksistere. Ære være martyren; ikke fordi han døde for en tapt sak, men fordi han våget å gi sitt for å gjøre sin sak til seier, i viljen til det endelige offeret, ligger og viljen til seier. Ikke i døden, men i troen på å overvinne illusjonen av tapet, fornedrelsen; det umulige.

Det er ingen selvskapt utopi, det er det stoffet som ikke lander i ditt fang som ett vått, tykt teppe du kan hylle deg selv inn forblindet av dumdristighet og fanatisme, men det er den veien du går fordi du ser at den er den eneste som egentlig kan føre deg dit du vil, selv om du ikke vet om du når frem, så vet du at det finnes en mulighet til å gjør det du egentlig vil innerst inne, trekke konsekvensen av det, gjøre det fint vevde stoffet av drømmen til en festning du skal erobre og siden besitte. Se dog bort fra disse store ordene, se dit du vil, til det som gjør deg godt, som gjør deg sterkere, som bringer deg nærmere der du vil være. Forestillingen er begynnelsen på et bilde som skal gli over i virkelighet.

En broder kom til meg første gang nylig, han så mulighetene jeg hadde forestilt meg, hans forestilling realiserte mitt bilde, min vilje, gjennom å følge det bildet, som tross at det var uklart, hadde konturene av noe som kan vokse seg vakkert. Et bilde er aldri ditt alene, men viljen din, den er hammeren du skal bygge med, forme forestillingen, leve den ut, spille den først, når troen er eneste støttepunkt, og siden bli den, i kjærlighet, til andre som deler det samme bildet, ser din forestilling, fornemmer den, blir en del av den.

Muligheten er der hvor man våger muligheten for absolutt tap, det håpløse, i overbevisningen om at akkurat dette er mulig og at alle andre veier blir umulige å følge.

****

Igjen takk til AUTONOM for en fantastisk tekst.

Jeg bringer den herved videre.

Godt Nyttår til den som er innom her.

desember 26, 2011 Posted by | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv | 3 kommentarer

Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.

Julen er legendenes tid.

I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.

Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.

Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.

Boken jeg tar dette fra er:  «Platon samlede verker» VII ,  utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Kritias, han som forteller,  påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:

«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»

I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!

Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :

«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»

Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.

Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.

Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.

Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.

Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.

Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.

Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:

«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.

De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.

Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..

For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.

Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.

På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.

De hadde bare et barn, datteren Kleito.   Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.

Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.

Han laget også  sirkelrunde belter rundt hverandre,  skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.

Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.

Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.

Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.

Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.

Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.

De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.

De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.

Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.

De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller.  Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».

Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær  så handtverkerne hadde godt virke.

Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.

På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.

De utsmykket templene og de kongelige boligene.

De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.

Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.

Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.

De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang.  Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.

Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.

Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200  meter bredt.

Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.

Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.

Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.

Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.

Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste  muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».

Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.

I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.

Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».

Statuene var av gull.

Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.

Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.

Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.

Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.

Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker,  og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.

Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle,  også for dyrene.

Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.

Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk  -all slags larm både dag og natt.

Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell.  Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.

Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.

Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell  og soldater til kongen.

Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.

Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.

De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.

Gudenes gud,  Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.

********

Så langt fra Kritias.

I Timaios lar han en riktig gammel prest si:

«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……

Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.

Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……

Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….

Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. »

************

Så langt Platon.

Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.

Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»

Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.

Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.

Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.

Poseidon => pos eidon => føttenes bilde

Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.

Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca  år 2000.

Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.

Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.

Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene:  fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.

I våre dager,  mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige,  bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.

Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet,  er også et motiv i norrøn mytologi.

Dette urbilde taler til oss,  og vi kjenner det svært godt, egentlig,  selvom vi aldri har hørt det før,  fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.

**********

EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!

Andre legender og gamle minner:

legenden-om-gullveig-i-voluspa

mannen-og-løven-del-1

mannen-og-løven-del-2

nrk2-jomfruen-star-for-fall

myter-og-berget-det-bla

astrologi-og-vare-dommedags-forventninger

første-juletre-med-julegaver

orkenøyingsaga

 

 

desember 20, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | 2 kommentarer

Historieforståelse og verdensbilder.

«Historien er fortellingen om oss.

*

«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.

«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.

Og Kristoffer Robin fortalte.

Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets  kjernespørsmål.

Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.

*

Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.

Krøniken,  fortellingen, var den ene måten.

De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.

Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,

som forsynet, gud og/ eller stjernene.

Når  Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!

De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.

Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.

Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,

og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.

Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.

I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .

Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre,  plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?

Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.

Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.

Vi får hans speilbilde av hendelsene.

Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.

I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne  «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.

Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.

Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.

Mange troende mennesker opplevde en smerte  ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.

Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.

I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.

Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.

Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.

Dette  prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.

*

Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.

Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.

Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.

Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.

Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.

De tre, fortid, nåtid og fremtid,  spant trådene til verdensveven.

I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.

Religionene  gir oss et  forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.

Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og  gir en verdensforståelse.

Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.

Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.

*

Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.

Man trakk  frem  bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.

Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,

og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».

Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!

Man fikk et  verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .

Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.

Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.

Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er,  inspirerte også historieskriverne.

Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.

Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.

Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.

Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.

Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.

Det ergrer  meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa,  fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.

Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.

*

Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.

Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.

Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.

Beskrivelsene påvirker og  former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.

Man fikk «den utviklende» , eller  «genetiske historie».

Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag,  og vektlagt det,

men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen  til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.

Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.

Man vektla ideenes betydning og massenes makt.

Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»

Inspirere er å beånde.

Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.

Nå skulle man  beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .

Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.

Man kunne bruke enten  individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.

Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.

Den har  betegnelsen ”New history»  og » School Council History Project 13 – 16 ” .

Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.

For å skape denne prosessen har man behov for å

*forstå den verden eleven lever i
.  finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
•  utvikle egne interesser i fritiden.
•  utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Det er som et ekko av Ole Brumms svar  «Jeg vil helst høre om meg.»

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.

Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.

Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.

Barna, og vi,  står i en annen kontekst enn fortellingen.

Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.

Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.

Elevene trekker  raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.

Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.

Dette mener jeg er svært uheldig!

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Vi  mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,

men når vi tenker og  samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.

Dermed får vi  et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over  bildene i veven !

Hvilke verdensbilde man har,  følger ofte av hvilke  historiesyn man har.

Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,

men jeg liker ikke at det forventes at vi skal  ha samme historiesyn alle sammen.

Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.

Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!

Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!

Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie  beskriver i sin lille bok  «Balzac og den lille kinesiske syersken».

Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».

Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?

Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!

desember 4, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 98 andre følgere