Johannes og Jesus. Del 3. «Hvem er det som ….kommer?»

«Disiplene spurte ham: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?
Jesus svarte og sa: Elias kommer visstnok og setter alt i rette skikk;  men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal også menneskesønnen lide av dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte dem.» (Matt.17.12)

«Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.»(Matt 11.14)

Det var ikke åpent, ikke lett å forstå at Johannes var Elias, før Jesus sa det. Da ble det åpent.

Men folket spurte, og de skriftlærde spurte, for de hadde likevel ant at det kunne være….og de spurte både Johannes og Jesus: Er du Elias?

Etter at Johannes var halshugget trodde de at Jesus var den oppstandne Johannes. Vi ser at det ikke var personene i seg selv, men den ånd og kraft de hadde, og de tegn og gjerninger som fulgte dem, som folk gjenkjente. Slik sett kunne både Jesus og Johannes være Elias, og Jesus kunne være Johannes.

I dette innlegget skal jeg konsentrere oppmerksomheten om Johannes som «Antikrist».

Vi er vant til å si Jesus er Kristus, det vil si at vi tror Jesus er den salvede, Messias, som loven og profetene vitnet om. Det var på denne trosbekjennelsen(Peters bekjennelse): Du er Messias, den Levende Guds sønn, vår kirke ble grunnlagt.

Begrepet Antikrist er ikke like åpent og forståelig.  Det er lite omtalt, men har fulgt Jesus, som en karakter ved hans side, slik navnet Johannes har fulgt ham, som døperern, som evangelisten og som mange lukkede samfunn opp gjennom kirkens 2000-årige historie.

I det følgende vil jeg se litt på enkelte ord fra Bibeltekstene. Vi leser jo oversettelser når vi leser Bibelen, og det er ikke alltid vi har samme innhold i våre «tilsvarende» ord. Jeg tror at de ordene kan gi oss en retning for tanken som kan belyse en side ved Antikrist.

Anti- Krist kan bety , motsatt Kristus, altså en fysisk plassering ,eller motstander av Kristus, en som motarbeider ham.

Jeg vil minne om de tidligere innleggene om Johannes og Jesus. Hvordan kirken har satt deres fødselsdager i kirkeåret slik at de står midt imot hverandre i sirkelen, «åsyn til åsyn». Dette bygget på at da Maria og Elisabeth møttes, sprang forsteret i Elisabeths liv, så de var fostere da de møttes første gang, og det var 6 mnd mellom dem. Dette bildet viser at disse to ikke bare var «to fisker», men også forbandt to motsatte tegn. Jomfruen og Fiskene

Vi skal se litt på hvordan disse karakterene kanskje kan speiles i Johannes, men først vil jeg se nærmere på noen begreper knyttet til ham.

Johannes sa om seg selv at «han er en røst som roper i ørkenen».

Ordet «roper»som er brukt  i Esaias-sitatet, er på hebraisk «Qara». Dette ordet ble brukt i betydningen «å gi navn til«, som i Gen 1.5-> «og Gud kalte lyset «dag» og mørket kalte han natt…..og Gud kalte hvelvingen himmel…..osv.  Ordet ble også bruk om «ropet som innebærer et svar«, om «et møte» som «åsyn til åsyn» (altså: midt i mot hverandre/ anti), og som «en proklamasjon«.

.Med en slik utvidet forståelse av ordet vil jeg sitere fra f eks. 2 Mos 33. 17-23. Hvor Moses ba om å få se Guds vei:

Han(Gud) sa : Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn……..og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. ……..se her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet  går forbi vil jeg la deg stå i klippen, og jeg vil dekke deg med min hånd, til jeg har gått forbi; så vil  jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra ,men mitt åsyn kan ingen se.»

Moses talte åsyn til åsyn med Gud på Sinai(v.11), men her ba han om å få se(v.13) …. Og Gud strakk seg langt for å «i-møte-komme» Moses: Han vil rope ut/møte ansikt til ansikt, men må så forklare hvorfor han ikke kan innfri dette fullt og helt. Moses må skjule seg i klippen mens Gud passerer, det er et yndet motiv i kirken at Klippen er skjulestedet for å tåle Guds nærhet. For ingen kan se Guds åsyn og bli i live.

Enhver som har lest Fantomet vil gjenkjenne hva tegneserien spiller på: Mannen i «hodeskallegrotten» i «ødemarken» som kjemper mot all «ondskap». Den som trenger hjelp kan bare å gå ut i ødemarken og rope hans navn, så er han beskyttet og vil få svar, men ham selv er det få som ser, og hans øyne kan ingen se. Da er de dødsens. Forfatteren Lee Falk, som skapte Fantomet, var selv jøde og sa at han var godt bevandret i østlig mytologi og hemmelige selskaper. Og tegneserien ble en enorm sukesess! Nå er den snart glemt.

Dette ordet for «ropet», «qara», brukte altså Esaias da han profeterte om Johannes. Evangelistene, som siterer dette,  bruker det greske ordet «boao». Det er et rop som innebærer «rop om hjelp og at hjelpen er nær», og hjelpen heter «boetheo».  Det fortelles i Markus 3.17, at da Jesus utvalgte de 12 disiplene, ga han Simon navnet Peter, og Jakob og Johannes ga han navnet «Boanerges», det er tordensønner.

Navnet var den gangen av betydning også i gresk tradisjon. I Platons bok «Kratylos» gir dialogen oss informasjon om hvor viktig navnenes betyding var fra gammelt av, om man ville forstå en gammel tekst. Her knyttes et innhold, et tegn til navnet for å vise til den tjeneste Gud ga personen, så vi kunne gjenkjenne den.

Det ligger i legendestoffet vårt at Simon er Peter, det er klippen. Det er godt kjent at Peters bekjennelse er den klippen enhver som vil se Herren må skjule seg i, og hans bekjennelse er den eneste grunnvoll kirken kunne bygge på.

Det som ikke er like mye omtalt er det navn Jakob og Johannes fikk, Boanerges, Tordensønnene.

«Ropet» til døperen Johannes settes her som navn til Jakob og Johannes, og det presiseres til å være «torden».

Ordet «tordensønnene» angir at røsten ikke er deres egen, men Guds.

Det er ikke bare i naturreligionene at tordenet er fra gudene, i bibelen er tordenet nært knyttet til Guds røst, Guds komme, Gud immanent.

På hebraisk er torden «gol» eller «raam» eller «ramah».  «Gol» er knyttet til påskens og pinsens torden, det er Guds store gjerninger i jødenes historie: Da Moses førte Israel ut av Egypt, og da Moses fikk lovens tavler av Gud på Sinai.

Det er disse hendelser Johannes åpenbaring bygger på: Påsken og pinsen, hvor all verden skal se Gud og hans Ånd utgydes over alle folkeslag.

Når vi hører ordet «gol» tenker vi på «golgata», og vi har i vår kirkes bekjennelse at der beseiret Jesus «denne verdens fyrste» og tok nøklene til dødsriket fra ham. Da ble grunnlaget  lagt for at «Johannes åpenbaring» kan realiseres.  Det er Jesu seier over døden og  over denne verdens fyrste.

I Israels historie var Farao den fyrsten som skulle overvinnes.

I Jesu historie var det «denne verdens fyrste» som skulle overvinnes.

Etter at Jesus red på asenets fole inn i Jerusalem og ble tiljublet som konge og Messias, og grekerne ville se ham, (Joh.12, 23-33.) sier Jesus:  «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres……….Fader herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. Jesus svarte dem og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut..….

Paulus sier det slik (Kol 2,15): Han avvepnet maktene og myndighetene……idet han viste seg som seierherre over dem på korset…»

Og Joh. åpenbaring beskriver (12. 9) «Den store drage, ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket; ble kastet ned på jorden……

Nå er Satans navn også oversatt flere steder bl a som «motstander» =>mot-stander…. når man treffer en mot-stander, da gjelder det å mot-stå ham.

Dette å møtes, ansikt til ansikt, kan innebære både «qara» og «satan».

Og dobbeltheten fremkommer der man rent fysisk står overfor hverandre.

Det å møtes innebærer en avgørelse.

Den nære kontakten som Jesus og døperen Johannes hadde i fødsel ,ætt og ånd, inneholdt også denne dobbeltheten,  motsetningen. Vi kan følge deres møter og vi ser at de frydet seg over hverandre, men Johannes disipler forsto ikke det, de så to motstandere som om de var rivaler: To profeter som virket i samme området og så samlet den siste fler tilhengere enn den første.

Ordlyden: (Han skal) vokse, (jeg skal) avta, er slik vi omtaler overganger mellom himmellegemene, f.eks månefasene, eller overgangen fra ett stjernetegn til et annet. Det ene har vært og det andre kommer. Døperen Johannes var slik, som månen som forkynte  solens og dagens lys, og som den som forkynner overgangen mellom overgangen mellom Værens og Fiskenes tid.

Dette nærhetsforholdet til Jesus ble videreført etter Johannes død av evangelisten Johannes. Han hadde vært døperens disippel, og ble Jesu kjære venn og disippel.

I tillegg får han et uventet familiært oppdrag: Mens de står ved korset og lider med Jesus sies det slik i Joh. 19.26:  » Da nu Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, der er din mor…..»

Maria har alltid hatt en posisjon i kirken som, Jomfruen, Jesu mor.

Jomfruen er det tegnet på himmelen som står motsatt Fiskenes tegn.

Det har vært svært viktig å holde tolkningen av Maria som en ren, ubesmittet jomfru.  Hun har i hele kirkens tid vært «den Hellige mor» og har samtidig vært omtalt som «Antikristens bilde», fordi man dyrket henne.

Johannes og Maria står sammen, mor og sønn.

Han er Boao…ropet, som nå bæres frem av Boanerges, Tordensønnen! Det er den ånd og kraft som skal rydde vei for Herren, det er Johannes «som er oppstått».

Johannes fikk det rykte at han ikke kunne dø, og at han skulle leve til Jesus kommer tilbake. Vi vet jo at han døde, men i hans navn og i hans ånd har har han levet ved Jesu side, ved kirkens side,  både i ordet og i kirken , men også i  «de tause samfunn», i myter, legender, eventyr, lek, sang og tradisjoner har han levet parallelt med kirken og ivaretatt «Johannes underlige rop».

Han er med «de sovende kongene i fjellet», og varsler utgangen av fiskenes tid og inngangen i Vannmannens tid. Maria fikk sin Himmelfart uttalt ex kathedra 1,nov. 1950, og sønnen, Johannes, vil proklamere overgangen til neste tegn, Vannmannen. Han har åpenbart hvordan det skal skje i sin Åpenbaringsbok. Det er en skildring helt i tråd med døperen Johannes og Esaias: Rydd vei for Herren.

Etter at døperen Johannes og Jesus var døde, er det Peter og Johannes som opptrer sammen.

De løper sammen til graven etter at Maria sa at graven var tom, og da heter det i Joh.20.4-8 : » Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde…» Det er som et ekko av Johannes :  han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…» og jeg tenker at slik skrives det for at vi skal legge merke til det.

I kap 21 har noen av disiplene gått for å fiske, og de fisket hele natten, men fikk ikke noe. Om morgene står Jesus på stranden og ber dem kaste garnet ut på høire side av båten. De gjør det og får stor fangst. Da sier Johannes til Peter: «Det er Herren!»  Da hopper Peter i vannet og svømmer inn, men de andre kommer etter med båten og fiskene.                          Johannes kjente Jesus igjen  før Peter og de andre gjorde det. Og slik vil nok vår tid også merke at «Johannes» vil gjenkjenne Jesus når han kommer igjen, og det er han som forteller det til kirken.  Jeg tenker på at det var også det døperen Johannes gjorde da han pekte og sa:»Se der Guds lam!» Dengangen var evangelisten Johannes døperens disippel.

Det andre ordet om «torden» var «Raam».

Det er tordenet som oftest brukes om Guds røst i salmene og i Jobs bok: «Herren svarte Job ut av stormen og sa:……..»Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans….»(40.4) …»hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans vredes torden – hvem forstår den? (Job 22 14)

Tordenet er Guds røst. Man kunne høre den når Herrens herlighet fylte tempelets aller Helligste, der paktens ark sto.

Det er Herrens røst som torden som David lovsang da han førte Guds ark til Sion, som skaper frykt, som får havet til å bruse, og som er det samme torden som «Boanerges» ble sønner av;  den torden som Johannes Åpenbaring vitner om.

Det er den samme torden som utgår fra tronen med regnbuens glans (Åp. 4.3-5) og som var i de 4 livsvesnenes røst som sa Kom! …………..og det er tordenet fra røkelseskaret som tømmes ut over jorden(5.8). ………… Og når den veldig store engelen kommer, han som er kledt i en sky og har regnbuen over sitt hode, med åsyn som solen, og føtter som ildstøtter og roper med høi røst, som en løve brøler, da svarer de 7 tordener: sett segl for det de 7 tordener talte, og skriv det ikke!(10.1-4) Det var den engenlen som sto med høyre fot på havet og venstre fot på jorden som forkynte at når den 7 engel blåste i basun, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet.  Og da den 7 engel blåste i basun lød høie røster i himmelen:»Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han ska være komge i all evighet…og Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel, og det kom lyn og røster og torden og jordskjelv og svært hagl.(11.15-19) ……» mfl……

Regnbuen vitner om sol og regn samtidig, den hører dagen til, og er den første pakten Gud gjorde med menneskene. Den kom i overgangen mellom to tider, Oksen og Væren.

Hele Davids salme 29 er om Herrens røst, den nevner bl a : «Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet, Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, og får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en enhjørning.….»

Ordet enhjørning er «reem» og er oftest oversatt med villokse i vår oversettelse, men i KJV står det enhjørning. Jeg vil nevne det, fordi «reem» er svært nært til ordet «raam» som er tordenet.

Jeg bruker litt tid på dette fordi det er denne «røsten som roper» som også vår tid skal lytte til…..Vi er også i overgangen til en ny tid, og vi venter Jesu gjenkomst…..derfor spør også vi som folket den gangen,…hvem kommer først?  …. Først kommer Elias……. og …først kommer Antikrist? …. elller er det Johannes som kommer først?….  og vi spør og  leter, mens vi venter på Herren.

Enhjørningen står nevnt flere ganger i GT, iflg. KJV.

Da Bileam får i oppdrag av Balak, kongen i Moab, å forbanne Israel, møter vi både «ropet«, qara og «enhjørningen», reem. Historien står i sin helhet i 4 Mos kap 22-24, men jeg siterer og kommenterer noe derfra:

Om morgenen sto Bileam opp og salte sin aseninne og dro……(for å forbanne Israel). Men Guds vrede optentes fordi han reiste, og Herrens engel stilte seg (qara)på veien for å stå ham i mot(satan)….  Bileam så ikke Herrens engel, men eselet så ham og gikk av veien ut på marken. Da slo Bileam eselet. Tre ganger stengte Herrens engel veien for dem og sto dem i mot(satan),  og tre ganger reddet eselet Bileam og hver gang slo han det. Herren opplot eselets munn, så det kunne tale, og Bileams øyne så han kunne se Herrens engel. Bileam får så ord fra Herren, en velsignelse han må si istedenfor den forbannelsen han hadde avtale om.

I velsignelsen nevnes enhjørningen to ganger : «Se, å velsigne ble meg gitt………………Gud førte dem(Israel) ut av Egypten; styrke har de som en enhjørning(23.22)og(24.8)…» han skal fortære hedningefolkene som står ham i mot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler...» Her ser vi at i spådommen er enhjørningen bilde på Israels(Guds) kraft. 

Også her ledes takene til barnelekene, «Bukken Bruse»  som stanger trollet «og knuser både marg og bene»…..

Tredje gangen vi møter enhjørningen er når Moses velsigner Israel. (5Mos. 33)

I v13- 17 blir Josef velsignet, og der heter det i v 17…»Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som enhjørningens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efraims titusener og Manasses tusener….»

Her er Josefs ætt som enhjørningens horn, og det skal brukes til å stange alle folkene.

Enhjørningen har ikke en plass i zoodiaken, og er derfor ikke et eget «hus» i storsirkelen, men den har sitt stjernebilde i nærheten av Melkeveien og krysser den. Slik får den en slags innflytelse astrologisk sett.

Til sist vil jeg nevne at vi møter enhjørningen i Messias lidelsessalme, den som begynner med de kjente ordene «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.(22 v21-22):

.»Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra enhjørningens horn…..» Her er enhjørningen Messias motstander, den lidende Messias, altså vår Jesus Kristus, slik han stred vår strid på korset.

Jeg stopper litt ved enhjørningen fordi den deltar i Johannesmyten sammen med «ropet, røsten, Guds torden, Guds kamp mot nasjonene og den endetiden Johannes fikk åpenbaret.

Det er også en mytisk og folkelig tradisjon om enhjørningen.

Den fremstilles i en hesteliknende skikkelse, men med geiteklover og geiteskjegg, den har løvehale (eselhale, oksehale) med løvens utsmykning på halen og et langt vridd horn i pannen. Den er ofte med i nordeuropas riksvåpen, og har enten krone på hodet, eller rundt halsen, Den kan være skioldbærer sammen med løven, eller står i et forhold til hjelmen.

Den er et symbol for renhet og kan bare temmes av en jomfru.

I kirken, i malerkunsten er den ofte fremstilt med hodet i jomfruens fang.  Slik bindes den til Jomfruens tid, og siden Jomfruens tid er ute, slippes enhjørningen ut av jomfruens favn, og verden får hans ville, utemmede natur i overgangstiden…. inntil Johannes som nok engang skal være «en røst som roper i ødemarken før Jesu annet komme.

Jeg må tenke litt på Heimdal i vår egen hjemlige myteverden. Han bor ved regnbuebroen og vokter den mot jetter og troll.

Om ham heter det hos J.N. Petersen «Nordisk mytologi» at hans hode heter «sverd», og at sverdet heter «Heimdals hode». Det gjennomborer hans hode og er hans farlige våpen.

Før Ragnarokk skal han blåse i gjallarhorn. Om ham sier Petersen at han er månen om natten og regnbuen om dagen. Derfor må han være samtidig med sol og regn for å bli synlig. Han vitner om fred, og varsler strid. Og han er overgangen mellom to tider.

Han er Lokes motstykke, ild og vann, og de to dreper hverandre i sluttstriden….

Det er vår nordiske beskrivelse av overgangstiden mellom to tider (eoner), og det er de samme symbolelementene «ild og vann», som Johannes fremholdt som forskjellen på ham og Jesus: Jeg døper med vann etter meg kommer han som er sterkere enn meg, han skal døpe med den hellige Ånd og ild.

Jeg tenker på og antar at Johannes symboliserer overgangen mellom Væren og Fiskene, og så igjen overgangen mellom Fiskene og Vannmannen. Han har derfor trekk fra begge tider og vil få mange, men motstridende attributter. Det er et underlig trekk ved «eonens»begynnelse og slutt at den starter med nye  skikker og symboler, selv om det egentlig har dyp sammenheng med tiden som var før!

Det er rart å legge merke til hva som har erstattet St Hansfeiringen i vår tid. I hele verden trekker man frem regnbuen og i fb har alle hodene sine innhyllet i regnbuen. De feirer kjærligheten, at den er fri for alle tabuer. Og jeg tenker på at enhjørningen er satt fri. Den har vært temmet av Jomfruen i mange år, og ligget ren og kysk med sitt hode i hennes fang. Men da hennes tid var ute ble han fri, vill og utemmelig.

Handelsstanden kjenner dens tid og selger den i alle varianter, med glitter og slim, mens barna «av den» lærer «kjærlighetens» og «kjønnenes»anarki.

I den urgamle «Oannes»myten stiger Oannes opp av havet kledt som en fisk. Denne kledning er i sin form som klovnens klassiske drakt: Det er fiskekroppen stående som et menneske, hvor halefinnen markeres ved overdrevent store sko, kroppen har en drakt som angir fiskefasongen, mens hodet ikke har fiskehatten, men regnbuens symbol.

Jeg hører til i den gamle tiden, Fiskenes tid, som nå er ute. Jeg vet ikke hva Vannmannens tid vil bringe, men de overgangstegnene jeg har sett på her er allerede begynt å bli synlige.

Jeg tror på Jesu gjenkomst…..og jeg tenker at først kommer nok Antikrist. Han er «Motstanderen» personifisert. og han møter den sterkeste, det er Jesus, …..men…. først må Elias komme……. og det er Johannes, han som kom først…..

Jeg ville gjerne ta opp barnelekene i en senere blogg.

De har «enkle riter» knyttet til de underlige mytene. Små regler og ord som i leken fester seg i sinnet og skaper gjenkjennelse når noe skjer.

Jeg syns det er sørgelig når denne tidens symbolspråk ikke videreføres; men kanskje blir de det? Bare i nye former ? I et billedspråk jeg ikke har forstått?

Fremdeles kjenner vi de tre Bukkene Bruse, og gjenkjenner leke-elementene i tekstene vi har sett på:

«Hvem er du, som tramper på min bru? nå kommer jeg og tar deg! etter meg kommer en som er større enn meg…..sterkere enn meg…han kan du ta… …………………….og den store Bukken Bruse hadde spjut, som kunne stange trollets øyne ut, og store kampestene som kunne knuse både marg og bene…..»

Det er så er mange slike barneleker som nå er glemt.

Det er leker som «Bjørnen sover»,  «Bro bro brille»,  «Tyven tyven»,  «Slå på ring» og mange fler.

Barnekulturen er sterkt endret i vår tid. Barn forholder seg til barn i all lek. Ja, i de senere år, knapt det. Teknikken har nå også trukket barna inn i sin kalde, krevende jukseverden, hvor enhver er ensom med sitt medium.

Jeg savner barndommens lek med familie, venner og nabolag. Barn og voksne sammen i  lek, hvor latter og samtale var naturlig mellom voksne og barn.

Det er også et trekk i tiden «barna og foreldrenes forhold til hverandre»:

Gamle Testamentets siste ord før Johannes, lød :» Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre så jeg ikke skal komme å slå  landet med bann!  Og det het om Johannes at han «skal gå i forveien for ham, i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barna….»

 

.

 

 

 

Reklame

Johannes og Jesus. Del 1. De to fiskene.

Vi nærmer oss St. Hans.

Det er ikke mange som feirer Døperen Johannes lenger, og enda færre vet hvem han var.

Vi lærer at han var Jesu fetter, en eremitt som ble domsprofet. Han forkynte og døpte til «omvendelse» i elven Jordan.

Lukas begynner sitt evangelium med å fortelle om Johannes og Jesu underlige unnfangelse.

Luk 1 er et «himmelsk» kapittel som jeg har skrevet om  i innlegget   De to salvede

Der la jeg til grunn profeten Sakarias syn, hvor han beskriver to oljetrær som sto ved lysestaken som to salvede, at de var bilde på disse to, Jesus og Johannes. Og jeg vektla at det første kap. hos Lukas står i en særstilling ved sine himmelske lovprisninger, ved engelens og ved den Hellige Ånds store aktivitet og tilstedeværelse.  Om både Johannes og Jesus forkynnes det en uvanlig tilblivelse, hvor den ene skal fylles av Guds ånd fra fødselen av og den andre skal kalles Guds sønn.

Jeg nevner dette for å understreke at disse to var spesielt salvet av Guds ånd og var selv nært forbundet med hverandre. Deres mødre var i slekt og representerte Levi og Juda stamme, det er preste og kongeslekten i Israel.

Og da engelen forkynte Marias unnfangelse, vers 32 :»…han skal være stor og kalles den Høiestes sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone….» sier han videre i vers 36: «…Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kalles ufruktbar, er nå i sin sjette måned……»   han nevnte altså at Johannes var et halvt år eldre enn Jesus.

I kirkekalenderen kan vi se denne tidsavstanden som et særlig bånd mellom de to: Fra Jesu fødsel 24 desember, julaften, går vi halve «kirkeåret», det er 6 måneder frem, til 24. juni, St. Hans.  Da er disse to motsatt(anti) hverandre i sirkelen, og har et særlig forhold til hverandre. Jeg tenker kirkeårets sirkel som et bilde på «de himmelske tider», Guds «husholdninger», som Paulus kaller det.

Symbolet for Jesus var bl a en fisk, og han kalte fiskere til disipler. Den nye tid(eon), Fiskenes tid, som begynte litt før Jesu fødsel, var en tid for ånd og kjærlighet. Men tegnet for denne tiden var to fisker forbundet med hverandre og motsatt hverandre, som Johannes og Jesus. Denne tiden er nå ved sin ende. Solen har gått ut av Fiskene og inn i Vannmannen. Det er den husholdning som skal romme Gud immanent.

I det videre vil jeg se nærmere på Johannes.

Mark 1.1 forteller at begynnelsen til Jesu evangelium er det som står i Esaias 40.3 (og som det henvises til i Malakias 3.1): «se jeg sender mitt bud…….det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei……således sto døperen Johannes frem …..» Altså, begynnelsen til Jesu evangelium er Johannes.

Lukas, i kaittel 3. 1, tidfester grundig når «Guds ord kom til Johannes i ørkenen» og at han deretter begynte sin virksomhet ….»således som det er skrevet hos proferten Esaias…»

Matteus begynner sin fortelling om Johannes (kap 3.2-3) hva denne røsten ropte: «Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!» Og han siterer også Esaias: «Det er en røst som roper i ødemarken…»

Johannes begynner sitt evangelium med «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud…» til v 14…»..og Ordet ble kjød og tok bolig iblandt oss….» så fortsetter han ,v 15..»…..Johannes vitner om ham og roper: Det var om denne jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…»

Som bakgrunnsstoff for dette Esaias-sitatet kan sies:  » Herrens tjenere skal trøste hans folk med løftet om at dets straffetid nå snart skal være forbi og dets forløsning komme. Etterat Herren ved en profet (døperen Johannes) har beredt dets hjerte til å motta ham, skal han (i Messias) åpenbares herlig til dets frelse…..» (Fra sammendraget til kap. 40  i 1938 utgaven)

Det er Johannes prestelige tjeneste, å være profeten som rydder Herrens vei. Han er «en røst» som roper i ødemarken. Den Guds budbringer (engel/aggelos) som roper i ødemarken.

«Ropet», «boao», som er brukt her, har en forventningen om svar/hjelp i seg. Og slik er også det hebraiske ordet Esaias bruker, «qara».  «Ropet», «qara», har bl.a i seg forventningen om svar, om å møte (ansikt til ansikt) og å proklamere.

Dette ropet er i «eremos»(ødemarken), «eremos» er grunnlaget for ordet «eremitt»,  og Johannes er vår kirkes første eremitt. Han kledte seg i kamelhår og spiste gresshopper og vill honning, og det var der i «eremos», ødemarken, at Guds ord kom til ham. Nå har nok kirkens senere eremitt-tradisjonen ikke vært som den utvalgte budbringerens, men mange esoteriske bevegelser har knyttet til seg hans navn.

Jeg vil nevne den eldste vi kjenner til,  Dagon Oannes myten slik vi finner den i de over 4500 år gamle Mari-tekstene. Altså 2500 år før døperen Johannes.

Oannes(Johannes) Dagon var en Mesopotamsk og Kanaanittisk Gud som ble avbildet på to måter, enten som to menn med fiskedrakt, hvor fiskehodet kom over mannens hode, eller som halvt mann halvt fisk, som en havmann. Som den katolske kirken har videreført i bispehatten, fiskehatten.

Ifølge Mari-tekstene var gudene «El» og «Dagan» de vanlige gudene i området. Dagan ble kalt Kanaanittenes herre. Hans ånd var «Belatu», som betyr «Lady» (jomfruen) som «vår Frue, Maria». Hans bolig var i «stjernehuset»(dyrekretsen) og hans hustru hadde to navn «Shala» og «Ishara». Han og broren Cronus er sønner av «Himmelen(Uranus) og jorden».

Ordet «dag»er det hebraiske ordet for fisk, så når Abram kom vandrende til Kanaans land, kom kan til et land der den øverste guddom var «Fisken og hans bror», de to Fiskene i «stjernehimmelens store hus». Fiskens Ånd var kvinnen i stjernekretsen, og disse to var forbundet, slik «fiskene og jomfruen» er det i zoodiaken. Det heter i den Mesopotamske myten at Oannes steg opp av havet som en fisk (Dagon) og lærte folket kultur.

Myten formidler oss tiden. Når Oannes stiger opp av havet som en fisk, skal folket motta hans lærdom. Vi er nå i overgangen mellom fisk og vannmann, det er tiden hvor Johannes stiger opp av havet som en fisk. Kan vi gjenkjenne ham? Hans røst som roper i ødemarken?

Abram kom fra Kaldea og var fortrolig med datidens gudelære, men han var gitt en underlig gave av Herren: Han skulle få Kanaans land, det landet som Dagon var herre over.

Abram kan leses Ab(far)+ ram (vær). Abram var «far»(innledningen) til «Værens husholdning». Det var samtidig med «Rama»-kvedets tid i India. Rama innledet Aries (Værens hus), og fra da av skulle all opførsel i India være «arisk». Jeg har skrevet mer om dette i hinduenes rama og vår kultur

Dette var ca 2000 år f.kr. Det var et milleniumsskifte og samtidig tiden for et stjernetegnskifte i den store pleiadesirkelen. Solen hadde gått ut av Tyrens stjernetegn og gikk videre til Værens tegn. Dette innebar  en religionsfornyelse. Idealet var å gjøre «som i himmelen, så og på jorden».  Værens tid bød på lov og offertjeneste, og vi ser sporene etter både okse og vær i våre brokkvise fortidsbilder.

I Bibelen leser vi at filistrene betjente flere av Dagons templer i området, og store deler av Israels historie er viet krigene med filistrene. Der fortelles om den sterke Samsons kamp med filistrene, hvordan han ble tatt til fange og lenket til Dagons hus i Gasa og hvordan han rev opp de to søylene som bar taket i Dagons hus og ødela det. Vi leser også at Israels første konge, Saul, dør i krig mot filistrene  og at hans hode settes i Dagons hus i Ashdod. Der ble også Israels Pakts Ark satt som seiers trofe, men bare for en kort tid. Dagons gudebilde ramlet ned for Arken, og selv om de satte gudebildet tilbake, falt det igjen ned og mistet både hode og hender.

Det er en underlig historie vi har bruddstykkene av, men vi aner at Israel, kanskje ville ha vansker med å ivre for «fiskenes tid».

Jesus og Johannes var, som fader Abram, ved et milleniumsskifte, og tiden hvor solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes hus var kommet. Loven og offeret skulle erstattes av Ånd og kjærlighet.

«Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, deretter forkynnes evangeliet om riket.»(Luk. 16.16) Johannes proklamerte Guds rike, fredsriket (tusenårsriket) som alle ventet på.

Da jeg ville undersøke de ordene Johannes er mest kjent for : «Omvend dere! For himlenes rike er kommet nær.» brukte jeg Holy Bible concordance. I king James version heter det: » Repent! for the kingdom of heaven is at hand.» Til denne er en fotnote om at det egentlig er «heavens», altså flertall, og så forklares at det egentlig bør oversettes: «himlenes herredømme over jorden» hvor det er Gud som har øverste herredømme. Dette kongedømme som Johannes forkynner er begynt, og skal fullføres ved det millenium som gir Jesu annet komme.

Døperen Johannes forkynte de ord Gud hadde gitt ham. Han fikk mange disipler og det gikk slik at Jerusalem, og hele Judea og hele landet om Jordan kom til ham og ble døpt med omvendelsens dåp i elven Jordan. Da Jesus kommer til ham sier Johannes .» Se der Guds lam, som bærer verdens synd.»

Og når Jesus stiger opp av vannet åpner himlene seg og Guds Ånd kommer ned over ham i form av en due….» og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

I Esaias 40 heter det videre i v 9: «Stig op på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! ….. Si til Judas byer : Se der er deres Gud!»

Evangelisten Johannes forfatterskap er nevnt som spesielt åndfullt, og han lar begynnelsen av sitt evangelium om» Ordet som var gud ……og Ordet ble kjød» ende ut i Johannes vitnesbyrd om Jesus.  Jeg skal komme tilbake til hans underlige utsagn om Jesus i neste innlegg; og kanskje vi kan komme noe nærmere våre etterhvert ukjente st.Hans skikker.

Bergpreknen, talen fra fjellet.

«….. meget folk fulgte ham fra Galilea og Dekapolis og Jerusalem og Judea og landet hinsides Jordan.

Og da han så folket, gikk han opp i fjellet……..» Mat.5.7

 

Det samlet seg store menneskemasser der Jesus var.

Ryktene om alle de mektige gjerningene han gjorde, bredte seg raskt i befolkningen. Mange trengende og syke søkte ham, og han helbredet dem.

Man ønsket å se denne mannen, høre ham og kanhende få oppleve undergjerninger.

 

Både Romas tjenere og tempelets tjenere var skeptiske til Jesus, så de fulgte også med på hva han gjorde, men bare for å stoppe ham om anledningen bød seg.

Man var dengangen i et milleniumsskifte, og etter datidens tidsforståelse var en stor tidsepoke, en eon, over, og en ny tid var kommet.

Solen, som bruker ca 25000 år på sin vandring i zoodiaken, hadde stått i Værens tegn i ca 2000 år, og var nå på vei ut av Væren og inn i Fiskenes stjernetegn.

Solen ga stjernetegnet herskerstatus, og tegnets karakter ville få betydning for all verden.

Tegnet som sto motsatt Væren(Aries, Ram) i dyrekretsen, var Vekten. Vekten er et utrykk for loven, og væren er offeret som gis for lovbruddet.

Folkene hadde fulgt dette himmelske herskertegnet  på hver sine måter på hver sine steder, og felles for kulturene i denne tiden var at de fikk lover og offerriter.

Nå kom en ny tid. Solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes tegn, og motsatt Fisken på himmelen, er jomfruen. Dermed ble fisk et hemmelig symbol for Jesus, og Jomfru Maria fikk stor betydning

Man ventet endringer i verden som skulle uttrykke den nye tiden.

Man fikk Keisere både i øst og vest. Verdensherskere. Kongene ble underordnet keiseren.

Den Romerske keiser, Cesar, var enehersker og erobrer. Han samlet Europa og ga lover som skulle prege samfunnet i den nye «eonen», den nye tiden.

I østen samlet den første keiseren, Qin Shi Huangdi, Kina, og de østlige religionene var forberedt på den nye tiden ved Buddhas lære.

Dyreofringens tid var over, lovens ånd skulle lede hjertene, for den nye tiden vektla kjærlighetens dyder.

Keiseren var tidens svar på Messias, Guds salvede. Han var samfunnets både politiske og religiøse overhode, godt i tråd med prestekongeidealet.

Å lansere andre Messiaser var å regne som opprør, skjønt man brød seg lite om de mange små opprørerne.

Det hadde vært mange «opprørere» og «messiaser» også i Israel, og folk regnet  Jesus som en av dem, samtidig som de erfarte at han ikke var som de andre!

Han vandret rundt i Israel og gjorde kraftige undergjerninger: Blinde ble seende, døve ble hørende, syke ble friske, døde oppsto og synder ble tilgitt.

Folk flokket seg om Jesus og håpet at han virkelig var den Messias som deres profeter hadde talt om.

Spørsmål som berørte dem, og som ble samtalt om, var:

Er han den Messias vi venter på? Er han den som skal befri oss fra romerne? Er han Elias? Kommer Guds rike, fredsriket, endelig til jorden?

Slikt tenkte folket på, og de flokket seg om Jesus hvor han gikk.

 

Så gikk Jesus opp på fjellet for å tale til folket.

Å gå opp på fjellet var en sterk symbolhandling.  Fjellet var himmelens bilde!

Over jorden hvelver himmelen seg  som «berget det blå». Eventyr og fabel, gamle sagn og myter tar oss med inn i fjellet og trollbinder oss.

Her møter vi Platon i hans hulelignelse og alle naturreligionenes underlige fortellinger .

Tar vi en reise gjennom Bibelen, fra fjell til fjell, får vi de store høydepunktene i bibelhistorien.

• Noahs ark landet på Ararat,
• Abram ofret Isak på Herrens berg,Moria,
• Moses kalles av Gud i den brennende tornebusken på Guds berg, Horeb,
• Israels pinse var da Gud steg ned på Sinaifjellet, der Gud skrev Lovens ord på stentavler,
• «velsignelsen og forbannelsen», oppsummeringen av loven fra Garisim og Ebal,
• Elias oppgjør med Baalsprestene på Karmel
• Jesus fristes av djevelen på et høyt fjell
• han proklamerer Himlenes rike fra fjellet,
• han er på forklarelsens berg sammen med Moses og Elias,
• han kom ofte til Oljebergetog ga Misjonsbefalingen derfra.
• han ble korsfestet på Golgata .

Med dette samtidens billedspråk i tankene følger vi folkemengden til fjellet der Jesus steg opp. Folk var fylt av forventning og spenning til hva Jesus ville si.

Ville han utrope seg til Messias? Lede opprør mot Romerne? Ville han skape det lovede fredsriket?

 

«….Jesus opplot sin munn og sa:

Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.

 

Talen fra fjellet åpnet med å sette alt som er svakt, sårbart og lite, først.

Det var ikke de skriftlærde, lærerne og de mange nidkjært rettferdige som ble satt først, men de fattige i ånden.

De har samme stilling som barna: Himlenes rike er deres.

Det var revolusjonerende ord, en proklamasjon for himlenes rike!

 

«Salige er de som sørger; for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden…….»…..(les hele kap5 v.1-12)

 

Deretter sier han hva disiplene og folket, Israel, er :

» Dere er jordens salt……..og……dere er verdens lys…» (v.13-16)

Salt er konserverende ved sin evne til å trenge inn i vev og drepe bakterier ol.  Slik er saltet et urgammele bilde på renselse og dom.

Her aner vi Israels skjebne på jorden, spredt blant folkene bærer de guds lov med seg, hvorenn de havner.

De bærer dommen ut i all verden!

De er også verdens lys.

Verdens lys sammenlignes med at en by som ligger på et fjell, ikke kan skjules.

Denne sammenligningen griper dypt inn i de store forestillingene om nattens himmelhvelving med sitt lys.  Som himmelens lys, datidens billedspråk, slik var

Israel, fordi de bar med seg Guds ord, dem som bringer lyset ut i verden. Det samme lys som Jerusalem, den Hellige by, var et bilde på.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, sier evangelisten Johannes.

 

Så  bekjentgjør han sin oppgave:

«Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle.»

Loven, jødenes stolthet og glede, skulle oppfylles og ofrene skulle opphøre ved det ene evigvarende offer, ham selv.

Deretter utdyper han lovens krav om fullkommenhet:

«Dere har hørt det er sagt….,men jeg sier dere….»

hvor han viser ved eksempler fra loven at lovens fulle mening griper dypt inn i sinnet:

• .. det er sagt: Øie for øye, og tann for tann! Men jeg sier dere at dere ikke skal sette der opp mot den som er ond mot dere, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham,
• ……vil noen føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen……gi den som ber deg….
• elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør vel mot den som hater dere, bed for den som forføger dere……..-«

Da Jesus steg opp på fjellet proklamerte han «kjærlighetens lov» som lovens oppfyllelse og som grunnvollen i det kommende Guds rike.

Han kom og gjorde alt det gamle nytt, for ikke en tøddel av loven skulle forgå før det (loven) var skjedd alt sammen.

Og da han gikk ned fra fjellet fulgte meget folk ham.

Kjærlighetens og fredens evangelium og det evige offer, har virket blant oss i 2000 år.  Det korn som ble lagt i jorden har spirt og innhøstningens tid er kommet.

I alle kulturene forbereder man seg på «dommedag» og det nye som skal prege kulturen vår de kommende 2000 år.

Solen har gått ut av Fiskenes tegn, og inn i Vannmannens tegn, det er tiden Guds profeter har lovprist; det er tiden hvor Guds ånd skal utgydes over alt kjød, tiden for fredsriket, Guds rike på jorden.

Løven, som står anti Vannmannen på himmelen, er et ildtegn. Vannmannen kommer med vannet.

Gjennom hele Bibelen er ilden bilde på Gud og Guds dom, og vannet er bildet på Guds nåde. Tankene går til Daniel 7,9->

«….mens jeg så dette, ble det satt frem stoler, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen stod foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet……………fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en mennneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk og ætter og og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges……»

Han som kommer med himmelens skyer, det livgivende regnet, er vannmannen vi venter på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dag O Hessen undrer seg over at strålingsfrislippet tillates.

Det var full sal under lanseringen den 5. desember av boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» på Litteraturhuset i Oslo:

Sakset fra siste blogginnlegg på Flydals blogg:

Både professor Dag O Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo, og pensjonert overlege Finn Levy, som i en mannsalder har arbeidet med arbeids- og miljømedisin ved Oslo universitetssykehus Ullevål, var tindrende klare:

– Boka er svært interessant. Advarslene den gir, er det all grunn til å ta på alvor, selv om bokas synspunkter ikke er alment akseptert i fagmiljøene og vil vekke debatt. For tegn på at slike skademekanismer er reelle, er så absolutt til stede og bør sjekkes grundig. Konsekvensene kan være svært store og alvorlige. Det bør føres en føre-var-politikk i stedet for det frislippet av mikrobølget stråling som nå foregår.

I åpningsordene fra forlaget, ved Per Christian Øiestad, ble vekten lagt på den sterke veksten i mikrobølgeeksponering som vi nå utsettes for – uten at noen kan garantere for helserisikoen: Mens vi i dag har litt over 1 000 kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda, er det i USA gitt klarsignal for oppskyting av mer enn 11 000 nye de neste to årene for å dekke bakken med 5G til Tingenes Internett, selvkjørende biler og all verdens andre «smarte» teknologier.

Så fulgte jeg, som har oversatt boka, som er et stort verk på 665 sider: Den er en versjon for vår tid av boka som satte i gang den moderne miljøbevegelsen – Den tause våren. Men nå gjelder det energi-forurensningen:

I 1971 advarte et ekspertpanel slik direkte til USAs president – sitat:

I nær framtid kan energi-forurensningen av miljøet bli i klasse med dagens kjemiske forurensning… og … svak, langvarig eksponering kan bli et kritisk problem for folkehelsen.

Nå er vi der i følge en del rapporter. Kampen om energi-forurensningen pågår nå i rettssaler om smartmålere, i skolers FAUer om WiFi, i USAs senat og rundt i deltstatene om 5G, og mellom borgere og helsebyråkrater kloden rundt om mobilmaster. Og dessuten har økologene så smått begynt å engasjere seg. Et internasjonalt panel av økologer plasserte for ett år siden skader på dyrelivet fra mikrobølget stråling på sin årlige liste over de kommende 15 viktigste miljøsakene.

Det er dette miljø- og helseproblemet som er Arthur Firstenbergs hovedbudskap. Det er dette problemet som han mener vi benekter så massivt – selv om bevisene ligger i dagen – at vi løper inn i en blindgate mens vi heier på det smarte samfunnet. Men Firstenberg formidler dette alvorlige budskapet gjennom interessant historieskriving og et vell av interessante detaljer slik at det er blitt en spennende og utfordrende bok. Her handler det både om mennesker, planter og dyr.

Vi møter store navn som Humboldt-brødrene, Volta, Galvani, Benjamin Franklin og den franske revolusjonære legen Jean Paul Marat, Isaac Newton, og etterhvert John Wesley, Charles Dickens og en drøss flere kjendiser. Vi møter også en mengde forskere, leger og såkalte «elektrikere» som er blitt glemt av tiden. «Elektrikerne» behandlet folk mot allehånde sykdommer og helseplager med elektriske bad og gnister.

Firstenberg viser f. eks. hvorfor mye av dagens tinnitus – som jo nå er en folkesykdom – skyldes radiostøy, og hvordan forsvarets kommunikasjonssystemer kan skape «The Hum» – en konstant brumming som mennesker kloden rundt er plaget voldsomt av.

Perspektivet skifter fra Jordklodens og universets elektriske kretsløp, til Schumannfrekvenser i atmosfæren som gir oss vår biologiske klokke, og ned til elektronenes vandringsmønster på cellenivå og langs kroppens transportbaner for strøm og informasjon. Det store bildet – av et slags elektrisitetens økosystem på alle nivå – bygges opp. Elektrisiteten i våre kropper og i våre omgivelser er Alfa og Omega, og at disse systemene er vare for å bli klusset med. Et utall eksempler i forteller om hvordan det skjer, og hvordan det er blitt utforsket. Fortellingene er utrolig varierte, og handler om alt fra ørsmå ladninger som bringer hamstere inn eller ut av vinterdvale, svake strømmer som kan få muskler som er skutt vekk i krig til delvis å vokse ut igjen, ørsmå variasjoner gir insekter viktige beskjeder eller får dem til å rømme, åpner cellevegger, gjør folk værsyke av pulser fra værfronter, eller syke av samme slags pulser fra mobiler, smartmålere og WiFi – noen akutt fordi de er spesielt følsomme, andre først på sikt når virkningene av lengre tids eksponering kommer.

Vi møter også Bell, Tesla, Edison og Marconi med deres store oppfinnelser, og vi blir kjent med hvor syke disse pionerene og familien ble av eksperimentene de drev med, og om hvordan de elektriske virkningene kan måles helt opp i van Allen-beltet. Vi møter forskning på soldater, solflekker og influensa-pandemiene, og de store sivilisasjonssykdommene, kreft, diabetes, hjertelidelser og fedme – og hvordan disse sykdommenes framvekst kan forklares som resultat av elektrifiseringen av våre liv. Her er mye stoff å kjenne seg igjen i og mye å lære – hva enten man er ingeniør eller medisiner, biolog, frisk eller pasient, men også mye nytt for alle.

Så langt fra min orientering om boka.

Dag Hessen tok på seg rollen som «Djevelens advokat». Hans hovedargumenter var at de påvirkningene som boka handler om, ikke er alment aksepterte, noen av dem er vanskelige å gjenskape i forsøk, og at elektromagnetiske felt ikke er med på listene over viktige faktorer som påvirker natur og miljø i våre omgivelser. Men riktignok, siden alt liv i bunn og grunn er elektrisk, er mulighetene til stede for at man kan påvirkes. At fugler og insekter får navigasjonen sin forstyrret, ville være godt tenkelig, men at EMF i dag er en vesentlig årsak til artstap, var han mer meget skeptisk til. Andre årsaker ser ut til å være mer nærliggende. Men, understreket Hessen flere ganger, dette er ikke hans spesialfelt, og dersom Firstenberg skulle ha rett, er konsekvensene svært store. Derfor er det all grunn til å ta hans advarsler alvorlig og føre en føre-var-politikk. Han var forundret over hvordan man kunne tillate et slikt frislipp av mikrobølget stråling som det som nå foregår.

Finn Levy gjorde det klart at han som arbeids- og miljømedisiner var mest opptatt av el-overfølsomhet, en tilstand som gjerne utløses av kraftige eksponeringer, er svært vanskelig å diagnostisere på et legekontor og som knapt lar seg behandle på annen måte enn å få pasienten vekk fra eksponeringskilden. At el-overfølsomhet er reelt, var han åpenbart ikke i tvil om, selv om denne tilstanden ikke er akseptert av myndighetene som en reell tilstand. Boka burde etter Levys syn leses av alle som har pasienter med symptomer som det er vanskelig å knytte til bestemte diagnoser, og av alle som driver med innføring av teknologi som innebærer mikrobølge-stråling.

Både Hessen og Levy var enige om at «Den usynlige regnbuen» er god som populærvitenskap, vil og bør skape debatt, men at den trass i sin enorme dokumentasjon har forholdsvis lite referanser til nyere forskning, og at den til dels fører belegg med materiale som ikke holder vitenskapelige mål. De ser begge på den som et partsinnlegg.

Deretter summerte jeg opp at vi alle tre så ut til å være svært enige om svært mye:

Firstenberg har skrevet en populærvitenskapelig bok, ikke en biofysisk eller medisinsk vitenskapelig utredning. Boka gir indikasjoner på at noe alvorlig galt kan være på ferde med helse og miljø, og at dette kan henge sammen med menneskeskapte EMF.
Skal man ha endelige bevis, så savnes detaljer og diskusjon av andre mulige forklaringer her og der. Dette innebærer altså ikke at Firstenberg tar feil, bare at det ikke går an – utfra det som står i boka alene – å si med full visshet at han har rett!
I tillegg, og det er kanskje det viktigste, er vi enige om at dagens massive utbygging av trådløs teknologi er i strid med en føre-var-strategi. Og at en slik strategi burde vi hatt. For denne boka gir holdepunkter for å anta at slik utbygging av trådløse teknologier som vi nå bedriver, kan gi vesentlige skadevirkninger – på natur og miljø og på på folkehelsen. Boka gir grunnlag for atskillig grunn for mistanke. Og har Firstenberg rett, er det meget dramatisk.
Jeg omtalte også at boka jo er en historiebok, så det er kanskje ikke så rart at mye av stoffet er gammelt, og jeg viste til basalmedisiner og genetiker Martin L Palls omfattende gjennomgang fra våren 2018 av meta-studier:

Selv når vi bare trekker inn de skademekanismene som er særdeles godt dokumentert, finner vi at menneskeskapte elektromagnetiske felt, selv ved eksponeringer langt under dagens anbefalte grenseverdier

endrer signaleringen i nervesystemet
angriper hormon-systemer
skaper oksidant-overskudd som bidrar til vår tids nye og mest utbredte helseproblemer
angriper DNA-et i cellene på måter som fører til kreft
fører til økt celledød, som blant annet bidrar til lidelser i nervesystemet
reduserer kjønnshormoner, øker sjansen for spontanabort, og skader sædceller
øker kalsium-nivået i cellene, og setter i gang signaler som ikke skulle vært der
Dessuten er det funnet skadevirkninger på hjerte- og karsystemet, virkninger som kan føre til ulike typer demens, og en del annet snask.

Alt dette er virkninger som peker i samme retning som det Firstenberg argumenterer for, og de er alle konstatert i en rekke studier. At noen studier da ikke finner sammenhenger, har ikke vitenskapelig vekt.

I en slik situasjon, nevnte jeg videre, ligger det en slags vitenskapens fallitterklæring i det som nå skjer knyttet til AMS – smartmålere: Vi som har engasjert oss i dette, mottar telefoner og eposter fra folk over hele landet som for eksempel får spasmer i takt med pulsene fra målerne. Det lar seg observere, telle, videofilme, måle. Eller de mistet nattesøvnen da de nye målerne kom, selv om de ikke visst om at de ble installert, eller de er redde for at kreftsvulsten som nå holder seg i ro, skal sette i gang og vokse, slik man har funnet i flere studier at EMF-eksponering kan virke.

Strømselskapene har omsider skjønt at dette er realiteter. De har begynt å famle seg fram og gjør om på sendemønstre, pulshyppighet og på antenneplasseringer. Men Helsedirektoratet sier «Klippe, Klippe» som kjerringa: «Ingen leger får lov å si at det går an. For det går ikke an, det går ikke an, for vi stoler på Statens strålevern.»

Mange leger ser hvor galt dette er, men de kan ikke, eller tør ikke, opplate sin munn om det.

Det er en avsindig situasjon som journalister burde kaste seg over.

Firstenbergs hovedbudskap er at vi må få vekk tabuet, slik at vi kan få en politikk som verner om miljø og helse, og presser ut teknologier som gjør folk syke.

>Det kom til slutt et knippe innlegg fra salen. Et par kommenterte om sine møter med Statens strålevern, der det hersker en kultur som totalt benekter enhver ikke-termisk virkning, samtidig som det er mer enn klart at de ikke har faglig kompetanse, og kun administrerer et regelverk. Dette var kommentarer fra folk som selv over tid hadde gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i forskningen og i kunnskapsvurderinger foretatt internasjonsjonalt.

Et par andre handlet om opplevde, sterke skadevirkninger fra elektromagnetiske felt. En ganske sterk videosnutt om dette finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=9AuA5hIDZio

Tilstede i salen var både flere leger og enkelte med lang erfaring i framskutte posisjoner innen kraftbransjen og telekom.

Video av boklanseringsmøtet vil komme på YouTube.

Einar Flydal, 6. desember 2018

https://einarflydal.com/2018/12/06/biolog-dag-o-hessen-underlig-at-stralingsfrislippet-tillates/

Jeg finner dette interessant og sterkt urovekkende, og takker Flydal for hans grundige informasjon. Veldig spennende at våre hjemlige forskere og fagfolk begynner å se på dette, og kan lede an i samfunnsdebatten!

Han har åpnet perleporten….en meditasjon.

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten».

Uttrykket «perleporten»  er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder.

I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene.

En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….»

Hver port er en perle.

Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

Ordet perle er på gresk «margarites», og på hebraisk «peninim». Peninim er brukt som bilde på visdommen, f.eks. i Ordspr. 3.15: …» salig er det menneske som har funnet visdom….den er kosteligere enn perler»…og 8.11….»visdom er bedre enn perler, ingen skatt kan lignes med den»…»å frykte Herren er begynnelsen til visdom…

Visdommen er vanskelig å finne, og det gleder meg virkelig at visdomsboken verdsetter den gode hustru, der heter det blant annet i avslutningskap.: …»En god hustru- hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd….»

Vrengebildet på visdommen er den dårlige kvinnen som pynter seg med perler og gull og kostbarheter, men som ikke frykter Herren….. begge disse kvinneskikkelsene brukes som bilder på folkets og herskerens troskap,  om handel og urettferdig vinning  og i særdeleshet om «jomfruen Israel»s troløshet.

Med GTs informasjon om perler, går vi til Det nye testamentets bruk av ordet «margarites». Her er ordet brukt ved seks anledninger. Ved fire anledninger er det vrengebildet av visdommen som nevnes:  å bruke perler som pynt, handelsvare eller til «ingen nytte»  ved å kaste perlene for svin, mens  Åp.b. 21,21 snakker om det himmelske Jerusalem som er bruden, Lammets hustru. Hun er den gode hustru som er langt bedre enn perler!

For å komme inn i Det nye Jerusalem er alle portene inn dit en perle. Det er derfor av betydning å kjenne litt til hva perlen symboliserer, hva den forteller oss oss om veien inn i byen.

Derfor leser vi i Matt. 13, 45-46 : «Himlenes rike er likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.»

Å lete etter og finne en god perle, og å kjøpe den for alt man eier, er likt himlenes rike.

Store norske leksikon sier bl a. om perlesymbolikk: «Perlen har stor symbolsk betydning i flere kulturer…… I buddhistisk symbolikk står den for Buddhas hjerte, altså for visdom og åndelig bevissthet. Dette siste gjelder også i hinduisk tradisjon, mens perlen i islam kan stå for Guds ord. I Kina satte man perlen i sammenheng med det feminine prinsipp, yin, hos grekerne og romerne med kjærlighet og ekteskap.»

Det er pussig at den ikke nevner eksempler fra jødedom og kr.dom, for der vil man finne alle disse symbolformene, men jeg vil stanse litt med hvordan perlen blir til.  I Wikipedia heter det bl.a.: …»Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen.»

Prosessen er ikke rask og smertefri, helt opp i 50 år kan det gå før perlen er ferdig, det vil si før muslingen er ferdig med å lide. Det lille kornet, fremmedlegemet, smerter, og muslingen kapsler det inn i sine egne stoffer og gir det sin natur.  Sandkornet er ikke lenger et sandkorn, den blitt som en del av muslingen, en skinnende vakker utgave av muslingens perlemor-natur.

Visdom er ingen kjapp og smertefri vei.

Da stiller jeg meg utenfor en slik port, en perleport, og ser litt på ordet «pulon» som brukes for port her. Perlen er jo en port, selve inngangen. det som åpner og lukker.

(Luk.16.20) Her, ved den rike mannens «pulon», ligger den fattige mannen, Lasarus, full av sår, og søker å mette seg med smuler fra den rike mannens bord. Den rike mannen stenger sin port for den fattige. Det virker sørgelig kjent, også i vår tid.

Det neste stedet ordet brukes (ap.gj 10.17) er utenfor et hus i Joppe, hvor apostelen Peter nettopp har et syn fra himmelen. Gud viser ham en duk med både rene og urene dyr, og Gud ber Peter ete. Peter vil ikke ete de urene dyrene, men Gud sier at det han har renset er ikke urent. Da kommer det utsendinger fra den romerske høvedsmannen Kornelius. De banker på porten og ber Peter komme til Kornelius hus og fortelle om Jesus.

Her kommer hedningene, representert ved Kornelius, for «å søke Herren», det er begynnelsen til visdom, det har perlens karakter. Kirkens underlige vekst i verden begynner her. Kirken må ikke forveksles med den politiske maktinstitusjonen som «tok over keiserens makt i romerriket»! nei, «perlen» vokser skjult i muslingens myke lag. Forvandlingen skjer i det skjulte.

Vi vet fra historien, at den første tiden, da både fattige, kriminelle og utstøtte dannet de første menigheter, var en tid med trengsel og forfølgelse. Det var martyrenes tid. Lidelsens tid. Perlens begynnelse.

Neste port møter vi da jødenes konge hadde satt Peter i fengsel.  Herrens engel fridde ham ut av fengselet og ledet ham ut av Jerusalem.(ap.gj.12.13) …» Da han hadde sanset seg gikk han til det hus hvor Maria, Johannes mor var…. og da han banket på porten kom en tjenestejente ved navn Rode…..» historien bør leses, men jeg skal kort nevne at ingen hadde trodd at de skulle få se Peter igjen i live. Historien om Peter er et profetisk bilde på vår tid, hvor trengselen rammer dem som har Peters bekjennelse. Men Herrens engel redder Peter og lar ham «banke på porten til Johannes».

Johannes’ navn er knyttet til «vannmannens tid».  Jeg leser dette slik at Peter er Fiskenes tid og at Herren frelser Peter ut av trengselen i endetiden, og fører ham over til Vannmannens hus.

Det neste sporet jeg finner av ordet  «pulon»(port) er i ap gj.14.13. Paulus opplever på sin misjonsreise å bli kalt for Guder. De hedenske offerprester innen Jupiterdyrkelsen ville ofre til Paulus og Barnabas utenfor porten, de kalte dem Jupiter og Merkur. De hedenske religionene hadde også en offertjeneste. Det var av betydning å ofre utenfor porten. Vi skal se litt på hva det betød (Hebr. 13. 11- 12) ..» for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

Den kommende, det er Det nye Jerusalem.

Å gå ut til ham utenfor porten, og bære hans vanære, det er den trange port som Bergprekenen sier vi skal stride for å komme gjennom. Det er trengselens tid. Det er den porten vi er kommet til i vår tid.

Og hebreerbr.13 fortsetter med: «….La oss da ved ham alltid frembær lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn,  og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud….»

Sangen om perleporten er nettopp  en lovsang om sonofferet: «Han skal åpne perleporten slik at jeg kan komme inn, ti ved blodet har han frelst meg og bevaret meg som sin.»

Jeg har pekt på noen ord fra Bibelen som vitner om perleporten, men jeg kunne også nevne et tegn i Guds skaperverk. Gen 1 sier at himmellysene ble gitt til tegn og fastsatte tider.

Jeg tenker på en astronomisk hendelse  som danner bildet av en vakker perleport på himmelen:

5. februar 1962 dannet fem av planetene en rett linje på himmelen, og den 5. mai år 2000 sto planetene igjen på linje. Om man tegner linjen mellom de fem på rad, slik at de vises som «perler på en snor», får vi et tidsrom mellom de to «stolpene».  Avstanden mellom dem var altså 38 år.

Nå er det pussig nok slik at 38 år er den tiden solen bruker på å vandre sin egen diameter langs ekleptikken. Altså danner de to stolpene en nøyaktig «karm» for solen og viser oss en strålende vakker perleport langs dyrekretsens storsirkel.

Jeg tenker at den porten kan danne overgangen mellom «fiskenes tid» og «vannmannens tid» slik:  5 februar 1962 danner planetene en linje. Da solen begynte å krysse den linjen, begynte den på sin vandring ut av «fiskenes hus» i himmelens storsirkel,  ut av det hus den hadde vært i i ca 2000 år. Da begynte den samtidig sin vandring inn i vannmannens hus.

5. mai år 2000 var solen helt ute av Fiskenes tid og helt inne i Vannmannens tid. Der berører den begge stolpene samtidig så de danner en vakkert ramme for solporten. Denne porten spenner over tidsrommet 38 år.

Så da sangen i 1917 sa: «Han skal åpne perleporten», kan vi i vår tid si: «Han har åpnet perleporten!» Det er et av himmelens tegn.

Men for oss er det ordet om hva dette tegnet innebærer, som betyr noe; det er lignelsen om himlenes rike. Og det er bare en kjøpmann som solgte alt han eide for å kjøpe perlen. Han vandret lidelsens vei for å sone verens synd og slik kjøpte han oss. Vi ser hans vei til golgata og vet vi er dyrt kjøpt og smertefullt dannet for å kunne skinne i perlens glans.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

 

 

 

 

 

 

 

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.

 

 

Hva er ditt gudsbilde?

På verdidebatt har det en tid nå gått en debatt om helvete .

Man strever med å fastholde forestillingen om et helvete med ild og svovel samtidig som man forkynner den kristne forståelsen av en kjærlig Gud.

Dette er tilsynelatende en umulig kombinasjon, men for de fleste kristne er dette mysteriet i Guds frelsesplan.

Jesu rolle i dette er nettopp å kunne føre oss fra «loven til nåden», fra «døden til livet», fra GTs Gudsbilde til NTs Gudsbilde.

Vi må starte med å se på GTs Gudsbilde.

Vi møter Adam som vandret sammen med Gud i sin uskyld, inntill han fikk se sin skyld.

Deretter møter vi Abrams, Isaks og Jakobs Gud. Han som kom med «utvelgelsen, løftet og pakten».

I denne tiden er Gud den som utvelger en ætt til å være Guds særlige eiendom, for at » i denne ætten skulle alle jordens slekter velsignes».

Deretter kom Loven.

Moses møter fedrenes Gud som «en røst fra ilden i en tornebusk», som «ildsøylen om natten og røksøylen om dagen» og som ilden på Sinaifjellet da Gud steg ned på fjellet, formidlet loven og talte til Israels barn «ut av ilden».

5 Mos. kap 4 presiserer flere ganger at Gud talte ut av ilden, av» sin store ild».

Moses måtte stå mellom Gud og folket, fordi de var redde for ilden: «Denne store ild vil fortære oss, dersom vi ennå lenger hører Herrens vår Guds røst må vi dø.»

Videre i samme kap. sier Moses: «…for Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud….»

Det er gjennom hele GT ingen tvil  om at Guds dommer er knyttet opp til Loven og til Guds nidkjærhet for sin pakt, og at disse Guds dommer iverksettes ved Guds ild.

Slik symger Moses om dette i sin avskjedssang til Israel:

«….for en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann….»

Det er ikke Djevelen, eller Satan, som beskrives slik, det er Gud: Herrens herlighet var å se til som en fortærende ild.

Denne Guds ild er det referert til i «loven og profetene», slik at …»mine(Guds) ord blir som ild i din munn….»

Det er Guds dommer, hans ord! som brenner som ild, hans domsord som sendte ild og svovel over Sodoma og Gomorra..

Det er svært mange ord som viser at ilden er Guds kjennetegn i dommen, og jeg vil gjerne vise at dommen er nettopp det som frelser.

Vi skal huske på at Ånden i kristendommen er Guds ild.

Ved den første pinse etter Jesu død  og oppstandelse viste Ånden seg som ildtunger.

Ordet er ild, ånden er ild, og de kommer fra «vår Far i himmelen» som er den samme i NT som i GT.

Han som taler frelsende domsord ut av ilden.

Der, i dommen blir vi enige med Gud i hans dom, og vi tar tilflukt i «mellommannen, Jesus, som gjorde møtet mellom menneskene og Gud mulig!

Johannes døpte med vann, men Jesus skulle døpe med den hellige Ånd og ild.  Og på forklarelsens berg sto nettopp Moses og Ildprofeten, Elias hos Jesus.

Når vi prøver å avskaffe «helvete», kjemper vi mot en myte om at det er Satan og Djevelen som er «de slemme» og som brenner oss med ild og svovel, mens vi glemmer at det er Guds domsord som er deres ende og vår frelse.

Samtidig er det i folkloren mange saftige helvetsskildringer som vi ikke vedkjenner oss.

Vi har kommet noe sent i gang med å avskaffe helvete, for Jesus utsonet Guds brennende ild ved sitt offer. Det betyr ikke at Guds natur er endret, med vi er endret i ham.

Vi frykter ikke Guds dom lenger, men står i den, i ham.

I ham.

Ikke i egen kraft, men i hans navn.

«I ham skal alle jordens slekter velsignes.»

 

Da har menneskene først «vandret med ham i hagen», så kjent på lovbruddet med følgende adskilthet og dom.

Domsordene, Loven,  og deretter offertjenesten hadde som mål : å kunne «være sammen med» Gud Herren igjen. Derfor kalles tabernakelet for sammenkomstens telt.

Så, i Jesu navn leser vi Salomos høysang fra kap.8 :

» ….Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.»

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Hvilken religion har rett?

 

Jeg møter ofte dette og lignende spørsmål: Når religionene gir forskjellige svar, så kan ikke alle ha rett?

Jeg kan bare peke på noen forhold, til ettertanke.
Vi har så ulikt tankegods i ordene vi bruker, derfor tar jeg meg litt tid til å utdype det jeg vil peke på og tar deg med på en liten religionshistorisk reise.

Den begynner slik Bibelen begynner:

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»

Om dette er religionene enige, men de har hver sin fortelling om hvordan det foregikk.

Man kan jo øyeblikkelig spørre om en religions fortelling er riktig og en annen feil, men nå ber jeg deg vente med den tankegangen til du har lest ferdig, så kan du selv prøve å svare på det spørsmålet.

I Bibelens fortelling heter det bl. a:
«Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år»

I gammel tid var himmelens nattelys det man så når solen var gått ned. (Vi har så mye kunstig belysning at vi knapt husker hvordan nattehimmelen ser ut.)
Disse lys hadde folkene felles!
Guds lys! Han hadde satt dem til å skinne på den mørke hvelvingen, for å gi en fast og trygg verdensanskuelse. De var som en festning, en borg og en by på «det store fjellet», på «Berget det blå.» De formidlet tiden og tegnene, de gudgitte.

Folkene studerte dem.
Hver bevegelse, de ulike posisjoner, endringer og alle fenomener de kunne se, ble notert.
Dette studie av nattehimmelen ga oss bl a tidsregningen.

Hvordan tidsregningen faktisk ble i de ulike folkeslagene er utførlig beskrevet av en norsk professor ved universitetet i Oslo, J.Fr. Schroeter.
Han skrev «Håndbok i kronologi» i to bind(1925), hvordan tidsregningen hos de ulike folk og kulturer ble til, deres likheter og ulikheter. Og alle viser den streben og flid folkene la i disse observasjonene.

Disse studiene var datidens vitenskap.
Gjennom studiet av tid, bevegelse og rom bygget de en omfattende astrologisk verdensforståelse.

Jeg vil nevne noen hovedtrekk ved de astrologiske systemene som vi akter lite på, for vi kjenner nesten bare ukebladversjonen av personhoroskopet.

Himmel og jord hører sammen.

De passer sammen som han og hun i forening. Målet for studiet av himmelen, var foreningen av himmel og jord, gud og mennesket, men foreningen kunne bare skje om man levet etter himmelens vilje. Derfor var iveren stor i å tyde himmelens vilje for menneskene.

Det var ingen enkel og entydig affære.
For ethvert sted på jorden hadde sin referanse i stjernehimmelen. De himmelske lys hadde hver sine karaktertrekk som strømmet ned og utøvet sine spesielle egenskaper på sine gitte områder på jorden. Og uavlatelig var det bevegelse og endringer.

I denne verdensforståelsen er de tidlige naturreligionene.
De kjente hverandres ulikheter fordi de var under ulike stjerneinfluenser, ja , de kunne til og med lese på nattehimmelen om særtrekkene ved andre og fjerne kulturer.
Forskjellene dem i mellom var gitt av himmelens «lys-tale».
De gamle som studerte dette, vismenn, magere eller hva de ble kalt, kunne samtale og utveksle kunnskap om observasjoner, tid og tolkningsmåter ved tall, tegn og symboler. Og alt var underlagt «the sweet influence» av Guds lys.

Den Indiske religionen er den som best har bevart det astrologiske mangfoldet fra gammelt av.
Hos Professor Schroeter kan en lese gudeverdenen ut av planeter og stjerners plass og den tidsregning som fremkommer.
Som han sier om den Indiske tidsregningen, det er egentlig bare en Gud, Brahma,(himmelen) de andre gudene er hans mange uttrykksformer. De utallige indiske gudene er ulike innflytelser, ulike astrologiske karakterer og hvordan de utøver sin innflytelse på sted tid og person.

Astrologien var naturreligionenes streben etter å bringe himmel og jord i harmoni: ved å få
vite gudenes vilje og å gjøre den ved å følge de gode aspekter, og å beskytte seg mot de dårlige aspekter.
Naturen ga loven man levet etter.

En nordboer kunne gjenkjenne og lære av kulturer både fra syd og fra øst, for ingen «tok feil», men alle strevet etter å veve himmel og jord sammen i en harmonisk enhet etter hver sin «ledestjerne».

Så kom det skrevne ord; loven, ordet fra Gud.

Man forholdt seg ikke lenger bare til Guds lys, men til Guds ord.

Moses fikk loven skrevet på stentavler av Gud på fjellet. Andre folk fikk sine lover på andre måter.

På den tiden gikk verden, astrologisk sett, inn i Loven og Offerets tid, det er Væren og Vekten.
Menneskene kunne finne Guds vilje i ordet.

De behøvde ikke se på himmelens lys for å få vite Guds vilje.

De Indiske vismenn laget «Vedaen». Å lage lovboken og å ofre ble viktig for å opprettholde samfunnet med Gud, det var astrologien selv som lærte dem det. Det nye stjernetegnet, Vær/Vekt, krevet lovtekster og ofringer, så i astrologisk lydighet laget de alt klart for hva den nye stjernebilde krevet.
Solen var gått ut av Oksens hus og inn i Værens hus i himmelens storsirkel, Brahma. Denne astrologiske begivenhet skjedde over all verden og innebar store endringer for all verden.

I Israel skulle man ikke lenger stole på himmellysene, men bare på Guds ord.
De fleste andre omliggende kulturer hadde begge deler, som i India, både loven i ord og himmelens lysende tale.

Israel ble den eneste som virkelig ga seg helt inn under Guds ord, loven, og de ble kalt ordets tjenere. De ivaretok hvert ord fra Gud like omhyggelig som andre studerte himmelens lys.

I denne tiden er det Abrams barn, Ismael, Isak og de barn han fikk med Ketura, og deres ætter, blir arabere og jøder og folk videre østover. I Bibelen følger vi ætten gjennom Isak.

Det er fascinerende lesning. Ordets tjeneste. Man bandt ikke lenger himmel og jord sammen ved å studere stjernene, men skrev himmelens og jordens historie i ord, leste opp lovens ord og lovet å leve etter den.

Da tiden kom da solen skulle gå ut av Værens hus og inn i Fiskenes hus, skjedde det over hele verden at man ventet endringer på jorden som var tilpasset Fiskenes karaktertrekk.

Hvordan skulle Gud dyrkes i den nye tid?

I Østen og i Vesten tok man seg Keisere. De skulle ikke bare være Guds stedfortredere på jorden, som kongene hadde vært, men de skulle ha Guddommelighet i seg, selv være en Gud på jorden.

De vise menn i Østerland så i «himmelens lys-tale» at «Gud på jorden» skulle fødes i Jødenes land. Så de dro dit for å tilbe, slik vi kan lese det i Matt.2.

Da Jesus begynte sitt virke, valgte han seg fiskere som disipler, han gjorde fiskefangst-under, mettet store folkemengder med brød og fisk, og ba disiplene bli menneskefiskere. De første kristne brukte tegningen av en fisk som symbol på Jesus.

Hva innebar det nye?

Jesus talte til folket og sa at Guds rike var kommet nær! For Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn!

Jesus sa han ikke skulle oppheve loven, men oppfylle den.

I Fader vår sa han vi skulle be bl a slik: «Skje din vilje som i himmelen så og på jorden»

Slik viste han folket at både naturreligionen og loven var god!

Menneskene hadde to kunnskapskilder å øse av, det skapte og ordet.

Paulus sier det slik:

«…for det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer seg på, å finne Guds usynlige vesen som er åpenbart ved naturen.

Den andre kunnskapskilden er ordet.

Ordet hører til i den «åndelige» dimensjonen av menneskets tilværelse.

Så lovens tid var tiden hvor man søkte Guds vesen i Ordet fra Gud, og det førte til en inderliggjøring av gudsforholdet: «Hvordan kan jord og himmel møtes, vi og Gud, jeg og Gud».

Og man bygget templer for å komme sammen med Gud:

«Jeg skal komme sammen med deg der» sa Gud om Salomos tempel.

Det ble bygget etter modell av et himmelsk bilde, slik Moses hadde fått det på fjellet da han fikk lovtavlene av Gud.

Over hele verden laget de sine hellige bygg som speilet himmelens tale på det sted de var, for å gjøre etter loven. Og de strevet med å holde loven, for loven var deres liv! Og for deres liv ofret de uavlatelig, for å sone lovbruddene.

Jesus sa at han oppfylte loven. Han avskaffet den ikke, for loven var god. Men han tok alle lovbrudd på seg og sonet selv som offerlam all verdens synd og overvant døden.

«Guds rike er nær» sa han. «Guds rike er inne i deg.» «Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn».

Slik brakte han lovens ord inn i hjertene, som såkorn hvor Guds rike skulle vokse frem. All angst for død og dom ble byttet ut med kjærlighetens, nådens og tilgivelsens Ånd.

Så vandrer vi i troen på de ordene han har sådd i våre hjerter, og venter på den tiden hvor Guds rike skal komme og Guds Ånd skal utgydes over alt kjød.

Det er ingen religion som er feil, men alle har ennå ikke kjent Jesu ord slik at de har kunnet glede seg over det, så de befinner seg fortsatt under loven, og i naturreligionens ånd.

Men den som kjenner Jesu ord, kan aldri vende tilbake til lovens tid, som om Jesus aldri hadde levd.

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

Jonas tegn.

Noen vil ha «bevis», og noen krever «tegn»….

Jesus svarte fariseerne som krevet tegn av ham: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Profeten Jonas tegn…..»

Det var ikke et nytt tegn Jesus ga oss, men et av skriftene i Bibelen som alle kjente godt, den gangen.

Jonas bok i GT er en kort fortelling, fire korte kapitler, så jeg anbefaler å lese den i sin helhet. Her vil jeg sitere litt fra den og si noe om hva jeg ser av dette tegnet.

Jonas var den første profeten i Israel som ble sendt til hedningene.

Gud sa: » Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» Ninive var en stor by ved elven Tigris, en hovedstad i Assur, etter tradisjonen anlagt av Nimrod, sønnesønn av Kam. Nimrod var den første som skaffet seg «stort velde» på jorden, og Ninive skulle være «nin»(sønn)- neveh(bosted)»=> «etterkommernes bosted».

Jonas hadde ikke lyst til å gjøre dette, så han ville flykte bort fra Herrens åsyn.

Han fant et skip i Joppe som skulle til Tarsis, og gikk ombord. v.4 …..»Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, og skipet var iferd med å knuses. (v.5) Da ble skipsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skipet, ut i havet for å lette skipet. Men Jonas var steget ned i skipets nederste rom og lå i fast søvn. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under….»

Vi gjenkjenner, i disse to versene, fortellingen om Jesus som stiller stormen.

Da var Jesus og disiplene ute på Genesaretsjøen, det blåste opp til storm og disiplene ble redde, men Jesus sov bak i båten. Da gikk de til ham og vekket ham. Jesus stillet stormen og disiplene ble grepet av frykt for ham som hadde makt over vind og hav.

I Jonas bok stilles også stormen:

Ombord på skipet sier sjøfolkene til hverandre: «Kom la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas………og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, forat havet kan legge seg for oss?…»  Jonas svarte: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.» …… så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet opp å rase. Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren….»

Navnet Jonas betyr «due». Duen er et viktig symbol i kirken, som bilde på Ånden.

Da Jesus ble døpt av Johannes skjedde det da han steg opp av vannet : …»og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham….»

Dette vitner alle fire evangelistene om.  Guds Ånd kom ned fra himmelen i en dues skikkelse, og ble over Jesus.

Første gangen vi møter duen, «jonah», er i fortellingen om Noah.

Da dommen var over, og domsvannet sank, sendte Noah ut en due, og hver gang den kom tilbake forsto han at vannet ikke var helt borte fra jorden.

Jeg merker meg at duen (jonah) «kom tilbake» til arken, inntil domsvannet var borte, og at den kom over Jesus da Jesus «gikk opp av vannet».

Kirken bruker også bildet av duen som bygger sitt rede i klippen, et kjent motiv i GT, men i kirken som en allegori hvor klippen er Kristus.

Der, i klippen, i Kristus, ønsker den trette å hvile og den forfulgte å skjule seg, og der i klippene og fjellhulene skjulte kong David seg under striden med kong Saul.

Klippeduen har også den egenskapen at den «vender tilbake», en egenskap som har gjort den kjent som «brevdue». Profeten Esaias (kap.60) forteller om en tid når «Herren bor på Sion og Israel vender tilbake»: …»Løft dine øyne og se…. de samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Du skal se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg………. Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?……fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne….»

Gjennom loven og profetlitteraturen er «dommen» at Israel spres blant folkene, og «frelsen» at Israel samles i det lovede land, og duen er et av bildene som brukes på at Israel «vender tilbake».

Duen er også smertens og lidelsens bilde.

Bønneropet om Guds hjelp i sykdom, trengsel, forfølgelse og nød nevnes som kurringen fra en due.

Det er Israels lidelse, de som elsker Guds lov og stadig bryter den. Det er Kristi lidelse, påskens mysterier.

De vakreste bildene av duen er kanskje skildret i Høysangen, hvor duen er kallenavnet  «Salomo og hans brud» bruker på hverandre, slik vi ville kalle «turtelduer».

Jonas, duen, sendes altså til hedningene, men er i mellomtiden på et skip….

Blir vi nå i bildet av duen, ser vi at når Jonas kastes i havet, kastes Guds Ånd, Israel og Kristus i «havet»……og stormen stilner.

Vi kjenner begrepet menneskehavet, og vet at Israel ble spredt i menneskehavet, men Kristus, ble han også det?

Vi vet at han sa » Jeg er ikke utsendt til andre enn Israels hus…», men ved misjonsbefalingen han ga disiplene, ble det disiplenes tjeneste å bringe Ånden til alle folkeslag, ætter og tunger.

Den første som fikk se dette skje var Peter, Jonahs sønn, da han døpte Kornelius hus. Da kom Ånden på dem, slik den hadde kommet til disiplene på pinsedag.

Vi kaller ofte pinsen, Åndens komme, for kirkens fødselsdag. Kirken er i dette bildet «Kristus i folkehavet». Kirkebygningen har også «kirkeskipet» som sitt symbol.

Skriftet om apostlenes gjerninger avsluttes med at skipet Paulus er på forliser, og alle må ut i havet, men ved Paulus’ ledelse reddes alle.

Fortellingen om Jonas, duen, som kastes i havet fortsetter slik i kap 2.:

«Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter. Og Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskens buk og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg…….Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine………men du førte mitt liv opp av graven…»

Igjen er det Jesu ord vi først tenker på: Matt. 12.40: ..»..likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.»

Slik sier Jesus at han er det tegn Jonas er et forbilde på. Her er «fiskens buk» et bilde på «jordens skjød». Og herfra påkaller Jonas Gud.

Vi gjenkjenner bønnen om hjelp. Den er et hovedtema i Bibelens bøker, i Israels historie, i Jesu lidelse, i kirkens tjeneste og i  menneskes liv. Det er Åndens rop til Gud, en klage, en bønn om hjelp…..som «en dues kurring»….

De første kristne brukte «fisken» som symbol for Jesus, og «fisken» ble derfor også et symbol for dem som fulgte ham, de kristne og kirken. Å være Jesu etterfølger var å «være i bønn i fiskens buk».

Jesus gjorde fiskere til sine disipler, han gjorde undere hvor de fikk store mengder fisk, han mettet dem alle med brød og fisk og han kalte dem til å være «menneskefiskere».

Biskopens tittel og hans fiskehatt  symboliserer denne tiden hvor «Ånden er i Fiskens buk».

Den tiden hvor duen, Guds Ånd, ved Israel og kirken, har vært i menneskehavet, er nå ca 2000 år, og bærer navnet «Fiskenes» tid. Å være i Fiskenes tid er uttrykt i dette «å være i fiskens buk».

Dette stjernetegnet i Zoodiaken etterfølges av «Vannmannens tid», og denne tiden lengtet de andre folkene etter, de tegnet tiden som en mann med fiskeskikkelse, Oannes og Dagon er de «Fiskegudene» vi kjenner best .

«Fiskenes tid» kom etter «Værens tid», hvor ofringen av væren var en hovedsak.  Kristi offer avsluttet den tiden. Når så fiskenes tid er over og Israel vender tilbake og Jesus stiger opp av vannet, vil himmelen åpne seg og Guds ånd komme og utgydes over alt kjød.

Noen religioner avbilder overgangen mellom «Fiskenes tid» og «Vannmannens tid» med «mann med fiskehale». Mytologien om denne tiden er rik, og religionene har sine astrologiske bilder, men det var Jonas tegn Jesus ga oss, og bare det.

Guds ånds underlige vei i folkehavet og i «Fiskens buk»…. her er Jonas, og her er «mer enn Jonas»! Israel, kirken, alle de som hører Guds ord! I Kristus er vi der alle sammen.

Det er lidelsens tid hvor man roper til Herren om hjelp.

Det er mørkets og dødsrikets tid hvor påskens offer fullbyrdes og man venter på oppstandelsen.

Jon 2.11: ..» Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land….»

Dødsriket ga ham tilbake til livet,

Den tiden Jonas var i fiskens buk var tre dager og tre netter. Det er samme tiden som angis for Ninives størrelse : ..»Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang..»

Ninive er tiden for «etterkommerene» (nin ); det omfatter hele slekten, den kontinuerlige kjede av generasjoner, alt og alle til evig tid.

Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så:

Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til deg! Og Jonas sto opp og gikk til Ninive etter Herrens ord…….Og Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet. Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små…. og kongen i Ninive sa: «…de skal rope til Gud med kraft og vende om fra sin onde vei …og hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det…så vi ikke forgår.»

Da sparte Gud Ninive og ødela den ikke:

«Skulle ikke jeg ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!»

Dette tegn ga Jesus oss, Jonas tegn!

«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«

Per Gynt og Peer Gynt

Til glede for Ibsenlesere og Peer Gynt-fan vil jeg gjengi, noe forkortet, det gamle sagnet Per Gynt.

Jeg gir videre historien slik den fortelles  i «Hundreårsutgaven» av «Folke og huldreeventyr» av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, men jeg lar språket bli noe mer nåtidig.

Historien fortelles i en jegerhytte under Rondane, og det er hytteeieren, Per Fugleskjelle, som forteller :

» Det var en jeger i Kvam i gamle dager, og han het Per Gynt. Han lå stadig inne på fjellet og skjøt både bjørn og slikt udyr.

Så var det engang sent på høsten at Per skulle til fjells. Alle var reist hjem fra fjellet, så nær som tre budeier.

Da Per kom opp til setra på Høvringen, var det så mørkt at han ikke kunne se en hånd for seg, og hundene tok til å gjø så det var rent nifst.  Rett som det var, kom han borti noe, og da han tok på det, var det både kaldt og sleipt og stort. Han trodde han var på rett vei, og han visste ikke hva det var for noe, men uhyggelig var det.

– Hvem der? sa Per, for han kjente det beveget seg.

– Å, det er Bøygen, svarte det.

Med det var Per like klok, men han gikk langsetter det et stykke, «for et sted må jeg vel komme fram», tenkte han. Best som det var kom han borti noe igjen, det var både stort og kaldt og sleipt.

– Hvem er det? sa Per

– Å, det er Bøygen, svarte det igjen.

– Ja, enten du er rett eller bøyd, så må du slippe meg fram, sa Per; for han skjønte han gikk i ring fordi Bøygen hadde kveilet seg om seteren. Dermed leet den litt på seg så Per kom frem til inngangen.

Da han kom inn, var det ikke lysere der enn ute, og han famlet omkring veggene og skulle sette fra seg børsa og sekken, men best som det var kom han igjen borti noe kaldt og stort og sleipt.

– Hvem er det? ropte Per

– Å, det er den store Bøygen, svarte det.

Og hvor enn Per gikk og sto så kjente han ringen av Bøygen. «Her er det ikke godt å være,» tenkte Per Gynt, «siden denne Bøygen er både ute og inne; men jeg skal nok få skikk på denne vrangstokken!»

Så tok han børsa og gikk ut igjen og søkte seg frem til skallen på Bøygen.

– Hva er du for en? sa Per.

– Å, jeg er den store Bøygen i Etnedale,» sa stortrollet.

Så skjøt Per tre skudd i hodet på det.

– «Skyt et til!» sa Bøygen.

Men Per visste bedre, for hadde han skutt ett til, hadde det gått tilbake på ham selv. Dermed tok de i,  både Per og hundene, og dro stortrollet ut, så de kunne komme seg trygt inn i setra.

Imens skrattet og lo det i alle haugene rundt om:

– Per dro mye , men hundene dro mer!» sa det.

Om morgenen skulle han ut på jakt.

Da han kom inn på fjellet fikk han se ei jente som lokket småfeet over Tverhø. Men da han kom dit var jenta borte og småfeet med. Alt han så var en stor flokk bjørner.

– Nå har jeg aldri sett bjørner flokke seg før, tenkte Per.

Men da han kom nærmere, var de borte alle sammen, unntatt en. Så ropte det i en haug der:

– Pass på galtene dine: Per Gynt er ute med halen sin!

– Å det blir ulykke for Per, men ikke for galtene mine, for han har ikke vasket seg i dag, sa det i haugen.

Per vasket seg i vannet han hadde med seg, og skjøt bjørnen. Da lo og skrattet det i haugen:

– Du kunne passet galten din! ropte det.

– Jeg husket ikke på vannkoppen hans, svarte den andre.

Per flådde bjørnen og grov skrotten ned i uren, men hodeskallen og skinnet tok han med seg. På hjemveien møtte han en fjellrev.

– Se lammet mitt, så feit det går, sa det borti haugen.

– Se halen til Per, så høyt den står, sa det i en annen haug, da Per la rifla til øyet og skjøt den.

Han flådde den og tok den med, og da han kom til setra, satte han hodene utenfor med gapende kjeft.

Så gjorde han opp varme og satte på en suppegryte. Men det røk så rent urimelig, så det sved i øynene, og derfor måtte han åpne en glugge der. Best som det var kom det et troll som stakk nesa si inn gjennom gluggen. Nesa var så lang at den rakk borti pipa:

-Her skal du se snyteskaft! sa det.

– Her skal du kjenne suppelukt, sa Per og øste hele suppegryta over nesen på det.

Trollet bar seg ille, men fra alle haugene omkring skrattet og lo det:

-Gyri Suppetryne! Gyri Suppetryne!

Best det var kom det en vannbøtte ned gjennom pipa og slukket varmen, så Per ble sittende i mørket. Da tok det til å knise og å skratte i alle kroker, og så sa det:

-Det skal ikke gå bedre med Per om han holder med Vala-budeiene.

Per tok med hundene og dro til Valseteren, der de tre budeiene lå.

Da han kom der nordpå, brant det så sterkt, som om Valseteren sto i lys lue. På veien dit møtte han en ulveflokk han skjøt, og da han kom frem til Valseteren var det kullmørkt og ingen brann; men det var fire fremmedfolk der som holdt på med budeiene.

Det var fire haugtroll som het «Gust i Være», «Trond Valfjellet», «Tjøstol Åbakke» og «Rolf Eldførpongje».

Gust i Været sto utenfor og holdt vakt, mens de andre var inne hos budeiene og fridde.

Per skjøt etter Gust, men traff ikke, og vekk var han.

Da han kom inn, sråket de stygt med budeiene, og to av jentene var vettskremte og bad Gud hjelpe seg; men den tredje, «Gærne-Kari», var ikke redd; de kunne bare komme, sa hun; hun ville gjerne se om det var kraft i slike karer.

Men da trolla skjønte at Per var inne, begynte de å bære seg ille. Hundene satt på Tjøstolv og rev ham overende i ildstedet, så aske og ildmørje føk.

– Så du slangene mine, du Per? sa Trond i Valfjellet; det var ulvene han mente.

– Nå skal du samme veien som slangene dine, sa Per og skjøt. Så slo han Åbakken med børsekolben, men Rolf hadde reist opp gjennom pipa.

Da fulgte Per budeiene til bygda, for nå turte de ikke være der  lenger…….»

Så langt fortellingen om Per Gynt.

Dette er sikkert kjent for mange, men kanskje noen har det som meg, at de tross mange år på skolen ikke har lest dette før, og heller ikke hørt det nevnt.

Her møter vi Per Gynt,  Bøygen, budeiene og Trond i Valfjellet, i en føribsensk, levende fortellertradisjon oppe under Ronden.

Derfor nevner jeg det her, for den som kan ha glede av det.

Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

Kain og Abel fra Bibelen og Koranen.

Ved lesning av hinduismens religiøse storverk, ble jeg slått av at den type konfliktstoff som behandles der er typisk også i Bibelen og Koranen.

Det er  beretninger hvor den rette arvingen ikke får sin rett, men at en annen settes i stedenfor.

Det angis ulike grunner til denne uretten i de ulike historiene, men motivene er ofte sjalusi, svik og  dilemmaer.

I Bibelen begynner fortellingen om livet utenfor Edens have med et brodermord, der den førstefødte dreper sin yngre bror, blir selv fredløs og en annen bror, Set, settes i deres sted.

Koranen og Bibelen har mange felles historier, bl.a denne om Adams to sønner. Jeg vil referere fra begge kildene, så kan vi lettere kan se hva de har felles, og hva ulikhetene består i.

Bibelen forteller slik (gen.1.4):

» Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker.

Da noen tid var gått , hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred og han stirret ned for seg.

Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg,men du skal være herre over den.»

Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror og slo ham ihjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror?

Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

Men han sa: Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd. Når du dyrker jorden skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

Da sa Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg ihjel.

Men Herren sa til ham: Nei! for slår noen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn.  Og Herren ga Kain et merke, forat ikke noen som møtte ham, skulle slå ham ihjel.

Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn…..»

Koranen forutsetter at man først leser fra allerede foreliggende skriftlige kilder om Adams to sønner , jeg siterer Koranens ord, her ved Einar Bergs oversettelse, (5.30-35):

Fremles  for dem sannferdig beretningen om Adams to sønner, da de bragte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre.

Denne sa:  «Jeg skal sandelig slå deg i hjel!»

Og den andre svarte: «Gud tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg! For jeg frykter Gud, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og bli av Ildens folk. Det er illgjerningsmenns lønn!»

Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av taperne. Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Vi ser at Koranen oppfordrer til at man må lese Bibelens fortelling om dette.  Når man har lest den,  oppsummerer Koranen grunntemaet: at brødrene ofret til Gud og «Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer».  Da ble den førstefødte sint på sin bror og slo ham ihjel.

Altså , årsaken til brodermordet var Kains sjalusi og årsaken til sjalusien lå i Guds handlemåte: Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer.

Både Koranen og Bibelen legger ansvaret for årsaken til handlingen hos Gud, Gud gjorde forskjell mot de to brødrene!

I Bibelen får Kain vite at mennesket skal være «herre over synden», altså,  Kain ansvarliggjøres for sine handlinger selv om hans onde følelser var et svar på Guds handlemåte.

Kains onde følelser er «synden som ligger på lur ved døren», og denne skulle Kain skulle være Herre over.

Han kunne valgt å spørre Gud om hvorfor Gud ikke så til hans offer, eller bebreide Gud, og som Job, tatt kampen opp mot en uforståelig handling fra Gud, men Kain valgte å rette sine sjalu følelser mot sin bror og  slå ham ihjel.

Slik begynner «himmelens og jordens historie» utenfor Eden.

Paradisets tid er over og fra den fjerne himmelen legger Gud mange uforståelige hendelser i menneskenes vei, og vi bærer ansvaret for hvordan vi svarer på «det onde og det gode» i dette livet.

Kampen som skulle vært «med Gud»,  ble en kamp hvor mennesket rettet kampen mot sin bror. Og i brodermordet ligger fredløsheten.

Det gjenstår en kamp med Gud.

Om Jacob het det, at han, på vei tilbake til Esau, kjempet med Gud og seiret. Det var da han fikk navnet Israel, «Gud strider». Dette broderparet, Esau og Jacob, vil jeg komme tilbake til senere.

I denne historien kommer Gud Kain i møte ved å spørre: «Hvorfor er du vred?»

Gud inviterer Kain til samtale, til oppgjør, til at Kain kan rette sin vrede der den hører hjemme, hos Gud.

Og Gud går enda mer inn på Kain, bebreidende, avslørende, opplysende og med en klar forventning til ham: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

Kain svarer ikke Gud.  Han stenger for muligheten til å gå i rette med Gud og  lukker sitt sinne inne ved å tie, og  han forsøker å gjøre det gode.

Han snakker med Abel igjen og de arbeider sammen ute på marken, men Kains onde sjalusi har ikke fått sitt utløp, sin «soning» ved dette.

Så dreper han sin bror «istedenfor Gud», for å sone sitt sinne, og viser dermed sin manglende evne til «å være herre over synden».

Og vi ser en uskyldige bli drept i en annens sted.

Det er offerets karakter, og jeg tenker på Es. 53 hvor profeten skildrer den lidende Messias som offerlammet. Der står det bl.a. … :

«……..han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn……»

Abel ofret et lam, og nå blir han selv et offerlam for å «bortta Guds skyld » = å sone Kains synd, den han ikke klarte å være herre over.

Igjen gir Gud Kain muligheten til å erkjenne dette ved å si: «Hvor er Abel, din bror?»

Men Kains sinne var sonet,  han hadde ikke lenger behov for å gå i rette med Gud, så nå kan han svare Gud. Og han svarer, for å holde erkjennelsen unna:

«Jeg vet ikke, skal jeg passe på min bror?»

Så setter Gud synden : «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden…»  og skylden og dens iboende straff: «….nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd…»

Da  erkjenner Kain, og hans erkjennelse er at syndens konsekvens, adskilthet fra Gud og fra mennesker, er uutholdelig.

Adskiltheten, døden, som hans foreldre ble kjent med i Edens hage er nå flyttet fra å bare gjelde menneskets adskilthet fra Gud, til også å gjelde adskilthet fra menneskene.

Han dømmes fredløs blant menneskene. Som død for dem. Slik at hver den som treffer ham kan drepe ham. Og erkjennelsen hans kommer : «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. «

******

I Koranen er det ikke Gud, men Abel som ansvarliggjør sin bror:

Kain sier til sin bror: «Jeg skal sannelig drepe deg» og Abel svarer: «Gud tar bare gaver av gudfryktige………»

I dette skiller de parallelle historiene seg noe ad.

Tanken om at det var en årsak til Guds handlemåte kan ikke leses ut av Bibelteksten, men i Koranen sier Abel at årsaken til Guds handlemåte lå hos dem selv.

Abel fremhever sin gudfryktighet som forklaring på at Gud så til hans offer. Abel lar oss dermed forstå at Kain selv var årsaken til Guds handlemåte.

Slik setter Koranen et gjensidig og åpent fiendskap mellom brødrene! mens Guds handlemåte fremstår som rettferdig.

I denne forskjellen ser vi de to religionene behandle et urgammelt dilemma.

Man kjenner igjen temaet som hovedtemaet i Jobs bok: Job anklager Gud, mens Jobs tre venner forsvarer Gud og anklager Job.

Koranen lar Abel fortsette med å si:  «Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre….»

Dette kan gi samme tanke som den Bibelske teksten ga, tanken på det uskyldige offerlammet, men vi merker oss at i Koranen snakker Abel, og han legger skylden og synden på sin bror:

«Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmannens lønn!»

Det er syndebukkens karakter.

I Bibelen var det Gud som lot Kain bære sin egen synd, og i Koranen er det Abel som i tillegg legger sine egne synder på Kain.

Om syndebukken sies det i 3.mos 16:

«Når han har fullført soningen…..da skal han føre frem den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen…og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken…….til Asasel.»

I Bibelen går Kain bort fra Herrens åsyn, som fredløs, dødsdømt, slik syndebukken ble sendt ut i ørkenen.

I Koranen har Abel en yppersteprests rolle, ved å legge på Kain også egne synder og dømmer ham til Ilden.

Koranen kommenterer hendelsen slik: «Men Kain ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham og ble en av dem som går til grunne.»

Her vises det til at handlingen har en årsak, Gud så til Abels offer og ikke til Kains offer.

Koranen sier videre:

Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Det er vanskelig å forstå, at «brorens lik» er «ondskapen».

Jeg vet ikke hvordan de tolker dette, men jeg orstår det slik at brorens lik er den synlige delen av gjerningen, resultatet.

Flytter man «ondskapen» bort fra følelsen og handlingen til resultatet av handlingen, får det store etiske konsekvenser!

Det kan minne om enkelte sider ved Krishnas samtale med Arjuna, men der er gjerningen forankret i guddommen, ikke i handlingens resultat.

Her er tre ulike religioner, med tre ulike vinklinger på ondskapen som kan gi oss tre ulike etiske vurderinger.

I Koranen er ondskapen satt i det synlige resultatet av en handling.

Altså det er handlingens resultat som setter Kain som illgjerningsmann, og det er erkjennelsen av at han ikke er i stand til å skjule dette resultatet som får Kain til å angre !

Koranen oppsummerer selv:

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Dette er offerets mysterium. Det stedfortredende, den ene er alle.

Samtidig sier Koranen noe viktig om deres forhold til Israel:  «Derfor har Vi pålagt Israels barn»……. Her flyttes historiens hensikt fra urtiden til Israel.  Hensikten er det stedfortredende offer, en for alle, det er det offer som Koranen har pålagt Israel.

*****

Jeg forsøker å sammenligne de parallelle historiene, og mine tanker om dette er uferdige og spørrende, og jeg hører gjerne andres.

I Bibelen får vi vite at Eva føder sønnen Set, og sier: Jeg har fått en sønn i Abels sted.

Og det er Set, Abels stedfortreder, som Bibelen forteller videre om, og som blir satt til å være i den førstefødtes sted.

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries (♈) /ˈɛəriːz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene», vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang, når «Menneskesønnen kommer i skyen» , heter det at » ethvert menneske skal se ham». Altså, når det skjer, vil alle være forberedt! hver på sitt vis, slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er «lånt fra andre» religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT’s skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, leser vi på en annen måte: vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem.

Slik finner vi «de samme» personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama og AbRam har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : «høy far», «begynnelsen», «alles opphav», «stamfar».

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far. Jeg avsluttet «del 1» med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de bodde på toppen av fjellet. Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet.

Dette er «gudenes tingfjell».

Om vi «stiger opp» på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses «stiger opp» på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren. Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter. «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å «sitere» dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.

I hinduismen er det sagt om «mantraene» at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen», med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles, i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april.

Dette punktet kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve «å telle Abrams ætt».

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da «Oksens tid» var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for «ordet«, den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

 

 

 

Hinduenes Rama og vår kultur. En meditasjon. Del 1.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg vende tilbake til Rama og hans hustru Sita.

Les også:

Mannen og løven. Del 1.

og

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

og

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

 

Henrik Wergelands brev til Stortinget om «jødeparagrafen»

Wergeland kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Dette brevet er hans argumentasjon som ble lest i sin helhet på stortinget.

Man leter, i jubileumsåret, etter stortingsrepresentantenes meninger i jødespørsmålet, men her, i Henrik Wergelands brev, møter vi de mange meninger gjennom en samlet, systematisk, kunnskapsbasert argumentasjon som var målrettet for å overbevise representantene den gangen.

FORSLAG TIL OPHÆVELSEN AF GRUNDLOVENS § 2,
SIDSTE PASSUS
Til Norges 9de ordentlige Storthing.
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden
for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet
grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urør-
lighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes
og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de
vigtigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at
sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside,
for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den
saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus,
indeholder mod den jødiske Konfession.
Religiøs Intolerance er ellers Grundlovens mørke Side. Den
herskende Kirke stod saaledes sikkerlig ligesaalidt som i Konge-
riget Sachsen nogen Fare ved Afskaffelsen af dens 4de § og
§ 16tens Omformen i Overeensstemmelse dermed; og den Be-
stemmelse i § 92, hvor det gjøres til nødvendig Betingelse, at
bekjende sig til den herskende Kirke, for at kunne blive norsk
Embedsmand, er grusom nok i en Tid som vor, da saamange
udmærkede Mænd af forskjellige Konfessioner vandre hjemløse
om i Verden for sine borgerlige Dyders Skyld, da Heltemod,
Geni og saa megen praktisk, for Norge i saa mange Retninger
anvendelig, Kundskab, ere saa ofte at træffe landflygtige. Dersom
sidste Passus i § 2, som banlyser en heel Konfession, ikke gaves,
skulde Intolerancen synes ikke at kunne drives videre, end til
at udelukke Dygtigheden og Fortjenesten og berøve sig selv
deres Frugter, dersom det udmærkede Individ, der kun som
Embedsmand vilde kunne gavne Landet, ikke vilde opoffre sin
Overbeviisning og Sjelefred. Men maaskee er det saa, at vor
d.IV,b.3,s.230 Slægt er reformræd; — disse Stene, som sandelig ikke høre
Kristi sande Tempel til, faae ligge indtil Tiden i sin Fremskriden
bringer ogsaa dem paaglid. Katholikernes Emancipation i Eng-
land kostede ogsaa Tid og rastløs Iver gjennem mange Aar; og
maa man give Slip paa Haabet om engelsk Energi hos de norske
Liberale, saa mildnes og klarnes dog vel ogsaa i dette Folk de
Anskuelser, som for et Fjerdedels Aarhundrede tilbage troede
at give den Forfatning, det gav sig, ogsaa en Garanti i Sam-
vittighedstvangen. Men ligesaa usikker som denne er Garantien
for et Folkelivs, en Histories uafbrudte Ensformighed. Endog
før den Grad i Civilisationen er indtraadt, at et Folk, der med
Hengivenhed hænger ved sin Konstitution, villigen underordner
denne Humanitetens almindelige Krav, kunne Kombinationer af
Omstændigheder indtræde, Nødvendigheder, som bryde Love,
og i en Kamp for sin Tilværelse kan denne saa urokkelige
Grundlov undergaae ligesaa pludseligen en forherligende Gjen-
fødsel, som den fødtes og blev til under en Kamp, hvori Folkets
Tilintetgjørelse laa i den ene Vægtskaal. Og da tvivler vel Ingen
om, at Intolerancebestemmelserne ville være de første, som af-
skalles. Fædrelandets Frelse kan ligge i en fremmed Timoleons
Haand, og han kjøbtes vel ikke for dyrt for det intolerante
Komma i § 92? Men ethvert Forslag med Hensyn til dette
Punkt sættes her tilside for det endnu vigtigere og mere iøjne-
faldendes Skyld, og selv om dette føler og erkjender jeg, at det
er vanskeligt at understøtte Propositioner af den Natur med
Demonstrationer af det Nødvendige, ja selv af den specielle
Nytte, de tilsigte. En Proposition med Hensyn til § 2, sidste
Passus, henhører ogsaa til dem, som mere støtte sig til og af-
gjøres af Sympathien, en forudgivet Opinion, af en Tilstand i
den almindelige Tænkemaade, hvis Existence man kun kan for-
mode, men ikke med Vished overtyde sig om forud — før man
maaskee staaer der alene.
Men Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, fore-
kommer Proponenten at være af saa stor indre Retfærdighed,
at Mistvivlen om, at nærværende første Forsøg derpaa vil blive
det lykkelige, ikke bør holde et med alvorlige Undersøgelser
næret Forsæt tilbage. Det er bleven en religiøs Trang, som
foragter Tanken om at Nogen kunde ville udlede en Tolerance-
proposition af Slaphed i egen Tro, og som vilde handle, om den
d.IV,b.3,s.231 ikke ogsaa fik Styrke af Overbeviisningen om, at Jødernes
fuldstændige Emancipation vilde være dette ikke rige eller hjælp-
stærke Land i Fred og Krig til den betydeligste Nytte.
En Sag, der med saa megen Føje kan appellere til Kristenpligt
og medmenneskelig Følelse, kan dog ogsaa altid være sikker paa
nogen Opmærksomhed. Og i denne er det, at Sæden falder for
bedre Tider, naar en klarere og varmere Sol lyser i den aan-
dige Verden, og de Skrivtkloge ogsaa faae Øinene op for Pauli
Ord i Rom. 14, 1; og der vil allerede derved dog være gjort
Noget for et Skridt, som Civilisationen engang vil og maa gjøre,
naar Menneskene ere blevne mindre fordomsfulde og mere ret-
færdige. Bliver det ikke ved dette Forsøg, Sagen seirer, eller
næste Gang, den maatte blive optagen, bør man dog haabe, at
Verden, som forlængst i dette Punkt er meer eller mindre forud
for Norge, ikke derfor vil troe, at det norske Folk lider under
en ejendommelig Skyhed for større Reformer, men at det alene
er Sagens Vigtighed, som gjør den nationale Betænksomheds
Skridt tungere og langsommere ved sin Vægt, som om man ikke
havde betænkt sig længe nok paa en Indrømmelse, hvis For-
negtelse alene skeer ifølge Magtens eller den Stærkeres umoralske
Ret, eller som om Menneskene overhovedet havde Ret til at
betænke sig paa det Retfærdige, selv endog da, naar det Nyttige
er tvivlsomt.
Denne Moralitet i sin Politik bør idetmindste et frit Folk, og
især det norske, som medrette tillægges meget deraf, altid ved-
kjende sig.
Der er Jødernes Historie, siden de bleve Fremmede imellem
de Kristne! — Den er i sin ene Deel kun Fremstillingen af
Disses Mishandlinger og voldsomme Magtmisbrug; i sin anden
den af deres passivere Undertrykkelse af disse deres forhen i
Aarhundreder saa fornærmede Brødre for Gud, og af Lunken-
heden i at tilintetgjøre de ulykkelige Nødvendighedsfølger af det
saalænge udøvede Tyranni. I denne sidste Deel af deres Historie
er det Norge, hvem de Forstødte aldrig have fornærmet, ogsaa
for hver Dag, Banlysningen hviler paa dem, har sit Blad. Norge
driver sin Grusomhed videre end de andre Stater, som dog i
det Store bekræfte den diaboliske Erfaringssætning, at det er
d.IV,b.3,s.232 Fornærmeren, ikke den Fornærmede, som beholder det værste
Sind. Ogsaa den Haand er forbrydersk, der vel ikke slog, men
holdes ukjærlig tilbage.
Norge har ogsaa ved sin passive Forurettelse mod Jøderne at
deeltage i den store Forsoning, som maa foregaae mellem Kristne
og Mosaiter. Og her tilkommer det de Kristne at række Haanden
først. Det er den Ære, som de Bedste pleie at forbeholde sig.
Men hvad er Forsoningen her andet end Emancipationen, Op-
hævelse af al Banlysning, den eneste Erstatning, de have at give?
Der er Stridsskrifterne om denne Sag! — Man vil finde, at,
uagtet al den fanatiske Lidenskabelighed, som lyser igjennem
Argumenterne for Jødernes fremdeles Helotiseren, have de dog
synligen ondt for at negte det i sig selv Retfærdige i Eman-
cipationen. «Naar de kun ville være eller blive bedre» hedder
det; — men naar forbedrede Undertrykkelse? Slaver blive
kun — det er de Kristnes, alle Nationers egen Erfaring — bedre
ved Befrielse. «De ere ikke modne nok for en borgerlig Eman-
cipation,» anføres atter; men, dersom det er givet, at de burde
være det, hvorledes skulle de da blive det? I de fleste Lande
ere Jøderne kun et taalt Folk, og de bestaaende Love, hvor-
efter de dog nyde Tilværelsen, hensigte til at fordærve dem og
hemme al ædlere Udvikling. Desuden — dette Spørgsmaal om
Modenhed? Hvorledes have de europæiske Fyrster svaret Na-
tionerne paa deres Krav om Forfatning, Pressefrihed, Kommune-
frihed? Selv det Folk, som tillægges mest Oplysning, det preus-
siske, har i vore Tider maattet høre, at det ikke var modent
dertil, ikke myndigt nok, at dets Intelligenz først maatte ud-
vikles, dets Tænkemaade civiliseres, dets Sæder luttres o. s. v.
Men selv om Modstanderne med endnu større Dristighed
havde vovet at bestride Jødernes Adkomster til at sættes lige
med andre Mennesker, maatte alt dog standse paa det historiske
Faktum, at de Nationer, som ikke længer have betænkt sig i
denne Sag, ikke have havt nogen Anledning til at angre sin Li-
beralitet, men høste Nytte af sin Retfærdighed. Herpaa seer
Politiken; men et ufordærvet Folk bør ogsaa omslutte den Tro,
at det vilde være forbi med den moralske Verdensorden, om en
Retfærdighed skulde kunne bringe Anger.
At Jødernes Emancipation er en Retfærdighed, er imidlertid
bleven bestredet, og det heftigt. Men ligesom denne Heftighed
d.IV,b.3,s.233 maa vække Mistanke hos den Upartiske, ere de, ikke fra de
jødiske, men fra Midten af de kristne Samfund, ofte gjentagne
Krav paa Emancipationen af hiin fremmede Troesbekjendelse,
egnede til at vække Formodning om, at det dog maa være ret-
færdigt, som uinteresserede Mennesker, saa ofte fra Decennium
til Decennium opløfte Røsten for. Kravet har aldrig ganske for-
stummet, Paastanden aldrig været frafaldet, Uretfærdigheden af
Lidelserne har aldrig ladet Menneskekjærligheden i Ro. Des-
uagtet har Kontraskrifterne virket langt mere, fordi de udrandt
af Folkefordommen, og tiltalte denne. Under denne Beskyttelse
kjendte Fanatismen ingen Grændser; den vovede endog at for-
svare som retfærdig og nyttig Mosaiternes Fordrivelse en masse
fra Spanien, uagtet Historien erklærer den for omtrent at være
kommen dette Land lige saa dyr at staae som de industriøse
Maurers. Men, antaget, om ikke indrømmet, at de vare skade-
lige, hvor de havde taget Overhaand, som i Datids Spanien, og
svundne og disse Tiders Polen, saa bortfalder dog ogsaa den
Argumentation, man kunde hente derifra, ved Betragtningen af
Forholdene, hvorunder de øvede og øve en saadan Indflydelse.
Disse tillade ingen Parallel imellem ufri, under gamle Dages
Barbari lidende, Stater, og en til Reformer gjenfødt Fristat, som
Norge. Hvad maatte ikke Livegenskabet alene, der stavnsbandt
Massen af den kristne Befolkning, udrettet til at overantvorde
den borgerlige Trafik i Jødernes Hænder? Og nu Forskjellen
imellem Protestanterne og bigot Katholicisme, der kunde siges at
skye alle de Erhvervsgrene, som Jøderne havde berørt, som
derfor urene? Denne Daarskab straffes med Armod, og derfor
vare hine Fordrivelser og ethvert Tryk paa den jødiske Befolk-
ning populære Regjeringsforetagender. Forlængst skulde den dog
overalt være udryddet af den kristne, eller fordrevet til andre
Verdensdele, dersom den ikke i Fyrsterne, som Debitorer, havde
havt tvungne Beskyttere. Det Afhængighedsforhold, vore Dage
have oplevet, at de største Magter kunne komme i til et
enkelt Jødehuus, fandt i svundne Aarhundreder endnu mere
Sted imellem Fyrsterne og Jøderne. Disse fik da Privilegier og
Pant i saadanne Oppebørsler, som give Anledning til Udsugelser.
Fyrsterne fik Hjælp af dem, naar de vare i Pengeknibe, og de
fik nu tage Sit af Folket. Hvordan det System gaaer, har Ge-
neralforpagterne i Frankrig og Tyrkiets Hospodarer og Pachaer
d.IV,b.3,s.234 lært Verden. Men mod Jøderne var det ingen Frygt, som kunde
moderere Hadet, men kun den nedarvede Foragt, den eggende
Fanatisme. I Polen, som man altid opstiller som det mest af-
skrækkende Exempel paa Skadeligheden af Jødernes Indpas, har
en overdaadig Adel, ligesom fra Tid til Tid Middelalderens tydske
Fyrster, overantvordet Folket i Jødernes Hænder med Hensyn
til Alt hvad der ikke kom ud af dets egen Sved paa Stavns-
jorden, og det har ikke, som Tydskland, havt priviligerede og
fri Rigsstæder til Beskyttelse, der ikke undlod, til Bedste for
sin kristne Befolkning, at sætte haarde Betingelser for Tilladelsen
for Jøderne til at boe indenfor Murene. — At Landsforfatningen
var Aarsagen til at Jøderne, lidende selv, ifølge denne, under
en slet borgerlig Organisation, ikke gavnede en Stat, gjøres ind-
lysende af, at Exempler paa de modsatte Følger gives, hvor For-
fatningen har været god og lige for alle Troesbekjendelser. Frank-
rig emanciperede Jøderne uden Præliminarier i den første Re-
volution, og ingen af alle de skrækkelige Følger paafulgte, som
Jødehadet spaaede fra alle Kanter. Meget mere skikkede Is-
raeliterne sig saa vel i sin nye Stilling, at det nu er vanskeligt
at adskille en Jøde i Frankrig fra en Kristen i Aand, Karakteer
og Sæder. I Tydskland fandt Jøde-Emancipationen Sted ved de
franske Hæres Indrykken, og Skribenter forsikkre, at Ingen er-
indrer sig noget Misbrug under dens korte Bestaaen. Medens
jødisk Ungdom af Taknemmelighed strømmede til de republikanske
Rækker, vare de undertrykte tydske Jøder i Grændsebyerne kun
Forrædere og Spioner. Derimod da Befrielsesbegeistringen greb
den tydske Befolkning i Aarene 1813 — 15, og Fyrsterne ikke
sparede paa herlige Frihedsløfter, da havde man, efter selve
Modskrifternes Beretning, mange Exempler paa, at jødiske Yng-
linge ilede i de frivillige Geleder, og gjorde der ligesaa god
Fyldest for sig, som Theodor Kørners og Schills Troesforvandte.
Deres Hjælpsomhed mod hinanden er en anerkjendt Dyd; men
at de formuende Jøders Kasser ydede betydeligt i Laan og
Gaver til betrængte Stater, hvori de levede, er en saameget
større Høimodighed, som disse ingenlunde havde lettet Under-
trykkelsen. De Kristnes Løsen var «for Menneskeheden!» Jø-
derne kunde da ogsaa vente noget af det aandige Udbytte, som
skulde gjøres for denne. Disse Træk, staae ikke saa enkelte,
som de synes, eller saa løsrevne fra den almindelige Karakteer,
d.IV,b.3,s.235 som det slette Rygte, denne staaer i, vil antage. Men dette
Rygte finder ingen Grund indenfor de Grændser, der sikrer dem
samme Borgerret som den øvrige Befolkning; thi Trældommens
uheldige Følger i Karakteren og Levemaaden ere altid aftagne i
Forhold til Trykket og blevne mere og mere usynlige i Genera-
tionerne. Og hvormeget af hvad man ellers beundrer som en
ædel Karakteers Grundvold og sikkreste Mærke, har selv ikke
Folkefordommen maattet lade uantastet tilbage? Saaledes det
standhaftige Mod i Lidelser, den opofrende Vedholdenhed ved
Tro, Sæder og Nationalitet, trods det nu næsten 2000 Aar ved-
varende Tryk; saaledes det indbyrdes hjælpsomme Brodersind;
saaledes endvidere de udmærkede Anlæg til aandelig Udvikling,
som ikke ere sjeldne imellem Spinozas, Mendelsohns og Børnes
Stammeforvandte, og som, trods de opdyngede Hindringer, have
naaet sin Modenhed i disse og andre verdensberømte Genier.
Sandelig med dette for Øje vil det falde svært, ikke at tilstaae,
at der lever i dette mishandlede Folk en Kjerne af Karakteer-
storhed, Foretagelsesaand og Udholdenhed, som andre kunne
misunde det.
Folkefordommen imod Jøderne har ogsaa suget Næring af
Jødernes Ulyst til at gaae over til Kristendommen. Men den
tager ogsaa af i samme Forhold som de lære dennes sande
Væsen at kjende, ikke af Prækestolspolemik, men af Folkefor-
samlingers og Regjeringers Beslutninger om Forbedring i deres
Kaar. Hvor rimeligt forøvrigt i sig selv, at disse lidende Slægter
troede paa en tilkommende Redder, en Messias! Thi den Ulykke-
lige, som en nærværende Tid kuer, vender ganske naturligt sine
Øine mod det Tilkommende. I Medgang er det ellers let at
være dydig; men hvor Forfølgelser og Undertrykkelse hviler
paa det hjælpløse Offer, hvor Tilsidesættelse, Trængsler og Ban-
lysning af det borgerlige Selskab knytter sig til deres Skridt,
hvor næsten enhver Adgang til redeligt Erhverv lukker sig fiendt-
lig for dem, og man ligesom med Magt støder dem ind paa
Selvforagtens Vej til alle Laster — er det der at undres over,
om de i det Hele taget ere blevne ufølsomme for en saa sted-
moderlig Røst? Og naar bitter Smerte over, hvorledes Kristen-
dyderne øves mod dem, opfylder deres Hjerte, hvorledes skulde
der være Plads deri for Opmærksomhed og Tillid til de Dogmer,
disse føre i Munden? hvorledes nogen Tilbøielighed til at troe,
d.IV,b.3,s.236 at Messias var kommen, naar de Kristne i hans Navn tilføiede
dem saameget Ondt? Men lad Jesu Kristi Mildhed aabenbare
sig for hans ulykkelige Landsmænd igjennem Tolerants og ret-
færdige Indrømmelser — denne Tale ville de forstaae; og om-
sider ville de erkjende, naar et Liv af Ære, Frihed og Kultur
ogsaa aabner sig for dem, at Messias, den sædelige Verdens
Ordner, forlængst er kommen, og at de endelig, efter en lang
Forvildelse, ere komne til ham. Spalten imellem Kristne og
Jøder, der hovedsagelig kun var en Meningsdifferenz om de
messianske Spaadomme vare opfyldte eller ikke, en Acquiesceren
paa den ene Side og en Appel paa den anden, men som i Tidens
Løb udvidede sig til et svælgende Dyb, vil i færre Decennier,
end hertil behøvedes Aarhundreder, igjen udfyldes og formindskes
indtil den forsvinder.
Ikke mindre end deres Vedhængenhed ved Fædrenes Tro har
den Omstændighed, at de danne et for sig selv bestaaende bor-
gerligt Samfund, der i Rabbinerne og de Ældste har sine egne
Funktionærer, vakt den kristne Masses Had, og givet Skribenterne
en Grund til at bestride deres Krav paa Borgerret. Denne uhel-
dige og ubeføiede Indblanden i Andres Anliggender! Staten vil
dog altid vide at tage sig betalt, og paasee de Forpligtelser
ligesaavel efterlevede af Jøderne, som af sine andre Børn, hvor-
for den yder dem sine Goder; og da kommer det den vel ingen-
lunde ved, om Jøderne desomframt paa egen Bekostning, til
egen Gevinst eller Forliis, holde sine Synagoger, Skoler, Under-
støttelsesindretninger og Rabbinisme vedlige? Regjeringen for-
byder ikke Katholikerne i Irland at holde sig en katholsk Præst,
naar de kun klarere den protestantiske, som de ellers ingen
Brug have for; og selv vore intolerante Institutioner indrømme
den i sine Dogmer fra den herskende Kirke mest afvigende og
af alle mindst kristelige Sekt, nemlig Qvækersekten, overordent-
lige Indvilgelser. — Jødernes indbyrdes Forbindelser, saavidt de
ere adspredte over Jorden, skulde gjøre det let for dem, siges
der, at hendrage Formuen, hvor de ville. Staaer dette i deres
Magt, skjøndt de Kristne i vore Dage ogsaa have lært Snittet,
og have mest at sige ved Reguleringen af Pengemassernes Fluk-
tuationer, skeer det dog kun med deres egen Formue, og til
Bedste for den Stat, hvori de befinde sig bedst. Denne Magt, om
den ikke var saa beskaaren, som den er, vilde altsaa komme
d.IV,b.3,s.237 den Stat tilgode, der ydede dem de største borgerlige Rettig-
heder, og saaledes mest erstattede dem deres saa savnede Pa-
læstina.
Fra Karakterens Side har de stakkels Jøder altid maattet døje
de haardeste Angreb. De Kristne gjøre her Gjengjeld, men ikke
mod den Rette, for hvad de selv engang have maattet lide af
Hedningerne. De øve ganske disses Politik, der ogsaa bestod i
at paabyrde dem netop de selvsamme Skjændigheder, som Pøbel-
overtroen selv ind i vore Dage vil tillægge Jøderne. Den noget
Oplyste har vel forlængst frigjort sig fra Rædselen for deres
Mysterier, men meget ofte ikke fra Fordommen, at den jødiske
Folkekarakteer er uhelbredeligere end Palæstinas Spedalskhed.
Den skal fra først af have været slet, og forværret sig under
Lidelserne. Det Sidste er ligesaa rimeligt som det Første er
urimeligt at antage om det Folk, som vore Religionsbøger kalde
Guds kaarne, Guds udvalgte og Ejendomsfolk, og hvis Historie
virkelig har mægtige Aander at opvise i Lovgivning, Poesi og
Moralfilosofi, og Helte, saa opoffrende som Roms og Græken-
lands Republikers. Men indrømmet, at især de lavere Jøde-
klassers Moralitet har lidt med Hensyn til deres Adfærd mod
de Kristne, saa at de hævne sig over disses voldsomme Under-
trykkelser ved alle Skakkreriets Kunster, saa har dog ogsaa den
beholdt hine gode Grundtræk, og i de smudsige Vraaer, hvor
det tillades dem at snige sig hjem med deres Udbytte, ere
mange af de Usædeligheds Laster fremmede, som trives i den
kristne Armod og Elendighed. Deres Familieliv skal, i alle andre
Henseender end Reenlighedens, være upaaklageligt, og deres
broderlige Hengivenhed for hinanden mønsterværdig. Vil man
ellers see hen til Trældommens Resultater hos kristne Folkeslag,
vil man finde de nødvendige Indtryk deraf ligesaa varige og
dybe, mens Forbedring i deres Stilling strax eller i første Ge-
neration har viist forbedrende Indflydelse paa Karakteren. Det
er ogsaa mærkværdigt, hvilken hurtig Indflydelse Daaben synes
at have paa denne — jeg mener naturligviis i Folkemeningen.
Fysiognomiet er nu det eneste, som minder om Jøden, ikke de
konstante Udyder. Disse maae altsaa ikke ligge saa dybt endda.
Der hersker ogsaa en vældig Frygt for, at Jøderne, om de
gaves lige Frihed med andre Fremmede, skulde indstrømme i
en saadan Mængde, at de vilde bemægtige sig alle Erhvervs-
d.IV,b.3,s.238 grene og i denne Henseende overvælde den indfødte Befolkning.
Men har Norge i Aarhundreder taalt Indstrømningen af Dan-
marks Armod, forøgedes dets Lidelser neppe, om Israeliternes
Formue fandt nogen Anvendelse her; og af de egentlige Skakkre-
jøder vilde de svenske Gaardfarihandlere og vore egne Skakkrere,
Nummedølerne o. fl., kun tilstede Faa Plads ved Siden. Udbyttet
af endeel mindre Handelsgrene, som nu forsvinder i Udlandet
med de reisende Fremmede, som drive dem, vilde da for en Deel
blive i Landet. Vi kunne ellers søge nogen Lægedom for hiin
Frygt i de med al sin Mængde af Jøder blomstrende Lande, der
havde vovet Emancipationen, og i en Bemærkning, som Forfatteren
af det af den bekjendte Professor Krug udgivne Skrivt:
«Die Po-
litik der Christen und die Politik der Juden in mehr als tausend-
jährigem Kampfe,» en gammel Statsmand, deri har hensat, nemlig
denne: «Før Katholikerne bleve emanciperede i Sachsen, hedte det
ogsaa: man maatte ikke emancipere dem, fordi altfor mange vilde
indvandre og betage Protestanterne Næringen. Men da Napoleon
udtalte sit mægtige «Bliv!» da gik Sagen straks, og jeg har aldrig
vidst, at Sachsen derved har tabt i Velstand. Ligeledes hedte
det før Jødekopskatten ophævedes i Sachsen, at man ikke burde
ophæve den, dels fordi en betydelig Indtægt vilde falde bort, og
dels fordi altfor mange Jøder vilde komme indover Grændsen
for Handelens Skyld og vanskeliggjøre Erhvervet for de kriste-
lige Indvaanere. Men da Napoleon og hans Broder Hieronymus
lagde et Ord ind for de franske og westfalske Jøder, gik Sagen
strax, og jeg har heller ikke efter dette vidst, at Sachsen har
tabt i Velstand.»
En Anførelse af samme Forfatter, der med Erfaring, Overblik
og Upartiskhed har behandlet Sagen, finder Sted her i Forbin-
delse med foregaaende Punkt, da den giver Kjendsgjerninger
ihænde imod Frygten for Jødernes indre Fordærvelse og til For-
deel for den Mening, at denne aftager i Forhold til Udstræk-
ningen af den Frihed, de erholde. «Men fordi, siger han, der
nu gives mange Mennesker, der have, som Apostelen Thomas,
et besynderligt Hang til Skepticismus, og derfor ikke ville troe en
Sags Udførbarhed førend de selv see, at den allerede er udført,
og har havt ikke blot ingen skadelige, men endog særdeles held-
bringende Følger: saa vil jeg til Overflod endnu engang paavise
dette med Hensyn til Jødernes Emancipation. I Holland ere
d.IV,b.3,s.239 Jøderne emanciperede, og det saa fuldstændigt at de endog
kunne vælges til Deputerede og kunne have Sæde og Stemme
i den kristelige Beherskers Statsraad. Hvad for Følger har nu
dette havt? Staden Amsterdam, hvor der gives særdeles mange
Jøder, og imellem dem meget rige og anseede, kan give os nogen
Oplysning herom. I denne Stad forholde Jøderne sig overhovedet
til de Kristne som 1 til 10. Indtil 1806 vare de udelukkede fra
alle borgerlige Rettigheder. Da forholdt de jødiske Forbrydere
sig til de kristne som 1 til 9. Siden 1806 erholdt Jøderne en
gunstigere Stilling. Da formindskede de jødiske Forbrydere sig
allerede i det Forhold til de kristelige som 1 til 11. Men fra 1811
af fik Jøderne lige Rettigheder med de Kristne, og se da! efter
den Tid formindskede de jødiske Forbrydere sig lige ned til at
forholde sig til Kristne som 1 til 20. Der gives altsaa i Amster-
dam efter Jødernes Emancipation ikke halvt saa mange jødiske
Forbrydere som før den. Endvidere! Da i de Deputeredes
Kammer i München Spørgsmaalet om Jødernes Emancipation i
Bajern blev behandlet, og Talen ved denne Leilighed ogsaa kom
paa Jødernes borgerlige Stilling og Fædrelandskjærlighed i Hol-
land, bekræftede det hollandske Blad, Amsterdamer Courant, alt
hvad der hist blev sagt til deres Ros. I Leipziger Zeitung an-
førtes følgende af dette Blad, som i denne Sag vel fortjener
fuld Tiltro, at «Hollands Israeliter ilede ikke med mindre Be-
geistring end den gammelnederlandske Befolkning under Vaaben
til Fædrelandets Forsvar, og det ikke blot fordi deres Pligt bød
dem det som Medlemmer af Skytteriet, men ogsaa i stort
Antal som Frivillige. En Kjendsgjerning er det ogsaa, at man,
ved Nærmelsen af den raa Aarstid, i Foreningerne af vore for-
muende og velgjørende Medborgere, finder isærdeleshed mange
Israeliter, som skjænkede de trængende Indvaanere af Amsterdam,
ligemeget af hvilken Troesbekjendelse, rigelige Understøttelser af
Næringsmidler, Brændematerialier, Klædningsstykker o.s.v.» Hvad
have vi videre Vidnesbyrd behov? Thi den Indvending, at de
hollandske Jøder, fordi de forstørstedelen ere indvandrede fra
Spanien og Portugal, allerede af Natur skulde være en bedre
Menneskerace end andre Jøder, er vel blot en tom Paastand,
der ikke fortjener Agt. Vi maa derfor antage som ved Kjends-
gjerninger beviist, at en gjensidig bedre Politik imellem Kristne
og Jøder, eller overhovedet et bedre politisk Forhold imellem begge
d.IV,b.3,s.240 Religionspartier, har havt de heldigste Følger for begge, og at disse
have viist sig inden et meget kort Tidsrum, inden endnu en Men-
neskealder var forløben siden Emancipationen i hiint Land. Vi
bør da ogsaa vente med den høieste Sandsynlighed, at samme
Aarsager ogsaa i andre kristelige Stater ville frembringe samme
Virkninger, naar man kun med Forstand og god Vilje griber alle
de Forholdsregler, som udfordres til en sand og fuldstændig
Emancipation af Jøderne.»
Fuldstændig maatte den være i Norge, der har drevet sin Haard-
hed videre end de allerfleste andre Lande: til Banlysning fra
sine Grændser. Indskrænkning i nogensomhelst Henseende, saa-
ledes som til visse Stæder eller enkelte Erhvervsgrene, er altid
en Tilsidesættelse, der føles som en Uretfærdighed, og har alle
dennes ulykkelige og bittre Følger for begge Parter. Halve For-
holdsregler due ikke, og forskydes derfor af sand Betænksomhed.
Det er dog denne, som hidtil har værnet om Konstitutionen
ved at hævde Grundlovens Urørlighed som Princip, og paa
denne passive Modstand er ogsaa virkelig ethvert Angreb hidtil
strandet. Men der er liden Aand i denne Tro. Konstitutioner
ere ligesaa lidet fuldkomne som nogen anden menneskelig Ind-
retning. De monarkiske ere øjensynligen kun vilkaarlige Approxi-
mationer til de ideale Forfatninger, som de ædleste Menneske-
aander altid arbeide paa at naae, men som de maae taale Fjer-
nelsen fra for Mængdens Skrøbeligheds Skyld, og under den
onde Indflydelse af Nabodespotiernes skinsyge Blik. Den norske
Konstitution fik en saa hurtig Tilblivelse, at Feil i enkelte Hen-
seender neppe vare undgaaelige. Det er ogsaa en temmelig be-
kjendt Omtale, som en kommende Historiker maaskee vil opklare
Grunden til, at Grundlovens § 2 ikke er den, som vistes mest
Omhu i Behandlingen. Sin Rette Konstitution har desuden Grund-
loven allerede erholdt, nemlig at være kjendt og elsket af Folket,
saa det ikke længer er nødvendigt at gjennemdrive Principet
om dens Urørlighed i Aarhundreder, for at den kan vinde Po-
pularitetens indre Styrke. Den taaler allerede nu at røres; den
har vundet Kræfter til at gjøre et af de Fremskridt, som ligge i
dens Aand. Gaaer Folket fremad i politisk Oplysning, maa Kon-
stitutionen ikke blive tilbage. Den er en elastisk Form, som
omgiver Folkets Aandige, og maa udvide sig med dette.
Der er Rimelighed for at antage, at en Bestemmelse, som de
d.IV,b.3,s.241 allerfleste Stater af lignende Forfatning have fundet det hensigts-
mæssigt at indtage i denne, vel ogsaa vilde være nyttig for den
Enkelte, som endnu mangler den. Et Overblik over Verdens
frie Stater vil vise os, at Jøderne i de fortrinligste nyde al bor-
gerlig Frihed, og at de dog ere taalte i de allerfleste andre. Ja
selv despotiske Stater, som Danmark, Østerrige og Preussen,
staae i dette Punkt ikke tilbage, og fra Rusland ere af alle Troes-
bekjendelsers Nuancer kun Jesuiterne forviste.
Den fuldkomne Emancipation, som finder Sted i den nord-
amerikanske Union, er uomtvistet en af dennes Hovedstøtter og
Velstandskilder. Den religiøse Frihed, som trives i Ly af det
washingtonske Kapitol, lokker ligesaameget Europæerne over
Oceanet for at dyrke og bebygge Republikernes uhyre Stræk-
ninger, som den borgerlige, der ogsaa forener sine Velgjerninger
med hiin, mens de sydamerikanske Stater ingen værre Hindring
har for sin Opkomst end Religionstvangen, der dog ikke drives
mod nogen Troesbekjendelse indtil Udelukkelse fra Landet. I
Storbrittanien nyde Jøderne Religions- og udstrakt Næringsfrihed.
Ligeledes i Belgien, hvor Forfatningen af 1814, ligesom i Holland,
tillige tilsikkrer enhver Troesbekjendelse «lige borgerlige Rettig-
heder, lige Adkomst til Embeder, Ære og Værdighed.» Konsti-
tutionen af 1831 har ikke indskrænket denne Tolerance, der gjør
dette Folk saamegen større Ære, som dets store Fleerhed er
strengt katholsk. Man tør saavel heraf slutte, at det ikke har
følt nogen Skade af Emancipationen, som af, at den er bleven
beholdt af de forskjellige hollandske Konstitutioner lige fra da
de franske Armeer og Patrioterne i 1795 ogsaa proklamerede
borgerlig Lighed for alle Troesbekjendelser. I Frankrig garan-
terede Ludvig den 18des Charter af 6te April og 4de Juni 1814,
ligesom og Napoleons Tillæg til Rigsforfatningen i 1815, den fuld-
komne Emancipation af alle Troesbekjendelser, som alle de fore-
gaaende havde bibeholdt siden den første Proklamation af Men-
neskerettighederne af 3die September 1791. Og Forfatningen
af 1830 er ligesaalidt i denne som i nogen anden Bestemmelse
nogen Tilbagegang. De forskjellige polske Konstitutioner af 1791,
1807 og 1815 gjøre vel den romerskkatholske Religion til den
herskende, fordi Fleertallet af Indvaanerne bekjender sig til den,
men indrømme enhver Religion offentlig Kultus, «fordi denne deres
hellige Tro byder at elske Næsten, hvorfor det var en Skyldig-
d.IV,b.3,s.242 hed at tilstaae Alle, hvad Religion de saa maatte bekjende sig
til, Troesfred og Regjeringens Beskyttelse.» Kun Krakaus slette
Forfatning indskrænker dette til de kristelige. Den tydske For-
bundsakt af 8de Juni 1815 bestemmer, at «Forbundsdagen skal
tage i Overvejelse, hvorledes paa den muligst overensstemmende
Maade de jødiske Troesbekjenderes borgerlige Forbedring i Tydsk-
land kan bevirkes, og hvorledes Nydelsen af borgerlige Rettig-
heder, mod Overtagelse af alle Borgerpligter, kan forskaffes og
sikkres dem i Forbundsstaterne. Dog skulle Bekjenderne af denne
Tro indtil da beholde de af enkelte Forbundsstater dem allerede
indrømmede Rettigheder.» De Bajerske Forfatninger af 1808 og
1818, ligesom og Würtembergs af 1817 og Badens af 1818, fast-
sætte «fuldkommen Samvittighedsfrihed»; og Hertugdømmet An-
halts Organisationer af 1810 og 1811 give udtrykkelig Jøderne
fuldkommen Borgerret. Saa vidt ere vel ikke de fleste andre
tydske Smaastater komne; men overalt kunne dog Jøder op-
holde og ernære sig og øve sin Gudsdyrkelse. Den franske Ind-
flydelse, især under Tilværelsen af Rhinforbundet, og Indflydelsen
af den napoleonske Kodex, har ogsaa virket meget til at forbedre
deres Stilling. Rigsstaden Frankfurts Organisation af 1806 tager
dem i Beskyttelse, og Akten af 18de Juli 1816 fastsætter, at
«Senatet skal ved en Kommission ufortøvet lade udkaste et Re-
gulativ for Jødernes borgerlige Rettigheder, der kan passe til
Tidsaandens og Billighedens Krav.» Det er ogsaa bekjendt, at
de beskyttes og nyde Ophold og Næringsfrihed i de tre andre
frie Rigsstæder. Storhertugdømmet Hessens Forfatning af 1820
bestemmer, at «ikke-kristelige Troesforvandte have Statsborgerret,
naar Loven har indrømmet dem det, eller naar den er bleven
Enkelte tilstaaet enten udtrykkelig eller stiltiende ved Overdra-
gelsen af et offentligt Embede.» I Chur-Hessen paalægger Or-
ganisationsediktet af 29de Juni 1821 Ministeriet for det Indre at
paasee de Anordningers Overholdelse, hvorefter Jøderne kunne
opholde sig der. Ingen af de øvrige tydske Stater negte Jøderne
Opholdet inden sine Grændser, skjøndt dette lider forskjellige
Indskrænkninger, hvis skadelige Følger i moralsk og økonomisk
Henseende da heller ikke ere udeblevne.
De to første Forfatninger, den helvetiske Republik modtog under
fransk Indflydelse, erkjendte fuldkommen Samvittighedsfrihed
uden at tillægge nogen Troesbekjendelse Fortrinet. De senere
d.IV,b.3,s.243 hævede i de fleste Stater den romersk-katholske og den evange-
lisk-reformerte til Statsreligion, uden dog derfor at betage de
ikke-kristelige, d. e. den israelitiske, fri Udøvelse. Der findes dog
forholdsviis faa Jøder i de helvetiske Forbundsstater. De syd-
europæiske romersk- og græsk-katholske Staters Intolerants, med
Undtagelse af Spanien, tilsteder dog Jøderne Opholdet, ihvorvel
under trykkende Kaar. De have saaledes sit Qvarteer i selve
Rom, hvor de dog, som Syndebukke, behandles — og omtrent
med samme Ret — hvad Høfligheden især angaaer, ikke stort
forskjelligt fra de Kristne i Konstantinopel. Undertrykkelse bærer
overalt de samme sørgelige Frugter. Jøderne befinde sig derfor
i alle de slaviske Lande paa det samme lave Trin som de øvrige
undertrykte Folkestammer, dersom man ikke vil kalde det et
aandigt Fortrin, at de dog vide at føre sig disse deres halvvilde
Ulykkesfællers indolente Barbari tilnytte. Over hele Orienten
dele de ellers denne tvetydige, men hos et med gode Forstands-
anlæg udrustet Trælfolk naturlige, Egenskab med de kristne Ar-
menier. De orientalske og afrikanske Jøder udmærke sig forøv-
rigt fra de østeuropæiske i flere saavel aandige som fysiske
Henseender, fordi de i det Hele behandles menneskeligere af Ma-
homedanerne, der kunde dele sit Troeshad mellem flere lige van-
troe Konfessioner, end af de Kristne, mellem hvem de ere de
ene forskudte.
Som saadanne behandles de overalt af den uoplyste Mængde,
hvor en fuldstændig Emancipation ikke allerede har udslettet de
stødende Ydermærker og homogeniseret den jødiske Befolknings
Næringsdrift og Levemaade med den Kristnes. Den er
conditio
sine qua non, omendskjøndt vi saa nærfra, som fra Danmarks
Hovedstad, i de mange jødiske Haandværkere kunne hente Be-
viis for, at Tidsaanden, om den endog ikke i denne Henseende
har seet sit Krav opfyldt, af sig selv udretter adskilligt til at ud-
jevne Forholdene.
Fordomme voxe og tyknes til, dersom de lades urørte eller
respekteres. I samme Forhold dette i lang Tid har været Til-
fælde, er det ligesaa naturligt, at de yttre sig, naar der engang
røres ved dem, som at Sælhundens plumpe Masse snuer paa sig
paa Skjæret, naar Solen stikker den. Det kunde derfor ikke
være saa uventet, at den svenske Regjerings Udvidelse af Jødernes
Rettigheder i Nabolandet ikke var synderlig populær i dets Smaa-
d.IV,b.3,s.244 byer, hvor Filisteriet trives saagodtsom i noget andet Lands.
Men i oplyste Medborgeres Øjne fraskrev sikkerlig enhver Person
og Kommune, der undertegnede disse Næringsnidets Modad-
dresser, som strømmede ind paa Regjeringen, sig Kravet paa
den større Reform, som saa vedholdende er æsket af denne.
Udvidelsen var ikke større, end at Jøderne ikke længer skulde
være indskrænkede til Stockholm, Norrkøping og Gøtheborg, og
at speciel Tilladelse kunde erhverves til at indkomme i Riget; men
i Sødertelje og Askersund, om disse besjungne Byer ogsaa deel-
toge i Modskriget, fandt man ingen Trøst for Jødeskrækken i,
at hine tre Stæder ere de mest blomstrende i Sverige, uagtet Jø-
derne der have havt i lange Tider sit Ophold.
Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ære-
fuldeste af alle Europas konstitutionelmonarkiske. Den fortjener
ikke dette Navn, saalænge den er den intoleranteste. Der er
liden Ære ved, at det i denne yderst vigtige Henseende i hele
Europa kun har Spanien ved Siden. Katholsk Intolerance er af-
skyelig, men en protestantisk, et protestantisk Spanien i Into-
lerance, er endnu afskyeligere. Og det er Norge paa Papiret,
men ikke efter sit Folks Aand og Tænkemaade; og efter denne
maa Bogstavet rette sig. Det Folk, som har modtaget sin egen
Emancipation ved Himlens synlige Bistand, bør mindst lønne
den ved at forstøde Mennesker, der ogsaa ere dens Børn. Saa-
meget have dog vel Israels tilbage af Mennesket, at den stærkeste
af dettes Følelser, den naturligste, den som fremkaldes ved den
mindste Velvillighed af selve Barbarens Bryst: Taknemligheden,
ikke er uddød imellem dem.
Paa denne er det, den politiske og økonomiske Hensigtsmæs-
sighed af deres Banlysnings Ophævelse og Indrømmelse af lige
Rettigheder med Andre, alt efter Grundlovens øvrige Bestemmelser,
med Tryghed kan baseres a priori. Historien har betrygget os
Følgerne, som jeg vil haabe paaviist i det Foregaaende. Norge
mangler Folk og Penge. Dets Befolknings Foretagelsesaand er
heller ikke stor. Med alt Dette kunne Jøderne forsyne, og der
ville de rigeste og mest oplyste Jøder nedlade sig, hvor de finde
Anledning til at anvende sine Kapitaler, og hvor de kunne nyde
den menneskeværdigste Tilværelse. Og naar Landet omspændes
af sine Fiender, for denne Friheds Skyld, som ogsaa har udstrakt
sine Velgjerninger til de ulykkelige Israeliter, da er det men-
d.IV,b.3,s.245 neskerigtigt at slutte, at et Folk, der har saamegen indbyrdes
Kjærlighed og saa vidstrakte Forbindelser sig imellem, vil fra alle
Kanter gjøre Alt for at redde sit bedste Asyl. Dets Guld vil fylde
de udtørrede Hjælpekilder, og dets Mægtiges Indflydelse virke for
dette i Kabinetterne.
«Filanthropiske Hypotheser, ingen personlig Erfaring!» siger
man! Nu vel, hvor var den personlige Erfaring, som dikterede
sidste Passus i Grundlovens § 2? Den forrige Regjerings faderlige
Omhu for at beholde Kongsberg alene havde gjort den personlige
Erfaring om Jødernes særegne Farlighed for Norge vanskelig for
de hæderværdige Konstitutionens Fædre. Og Filanthropismen?
Den er noget i Miskredit, skjøndt ogsaa Konstitutionerne ere
fødte under dens Hjerte. Men «Jesus — siger ovenanførte Stats-
mand — hørte ogsaa til Filanthroperne, og fordrer med Ret, at
vi Alle skulle være dette, og den største Filanthrop er vor
Herre Gud selv, der lader sin Sol skinne over Kristne og Jøder.»
Dersom det Foregaaende har været egnet til at meddele Norges
Lovgivere undertegnede Individs Følelse af det umenneskelige i
Underkuelsen af den jødiske Troesbekjendelse i Almindelighed,
saaledes som den har fundet og i de ufuldkomnere Stater endnu
finder Sted; dersom Følelsen har kunnet blive vakt af, at Norge,
uden Aarsag fra Jødernes Side, imod sin Protestantismes og sin
Forfatnings Aand, imod Nationens menneskekjærlige og gjæste-
venlige Karakteer og politiske Uskyldighed, har deeltaget i denne
store politiske Uretfærdighed indtil en Yderlighed, som kun det
fanatiske Spanien har drevet det til imellem Nationerne; dersom
Exemplet, som de frieste, i Forfatning Norge mest lige, Nationer
levere paa de for begge Parter velgjørende Følger, Jødernes fuld-
komne Emancipation har havt, har kunnet virke noget paa Ideen
om at udføre den ogsaa hos os, hvor de mange Baand paa Næ-
ringsfriheden ellers ikke lade befrygte nogen pludselig og over-
dreven Indstrømmen af en formueløs Masse, mens Landets Na-
tur og Beliggenhed giver Formuen og Foretagelsesaanden mange
Vink, den vil forstaae; og dersom der i disse Egenskaber, som
Jøderne ligesaavel ere i Besiddelse af, som af den naturlige Er-
kjendtlighed, der i den menneskelige Sjels Grundlov ligeledes
danner den anden Paragraf, mens ogsaa i den Selvstændighedens
d.IV,b.3,s.246 er den første, og dens udøvende Magts Bud: «gjør mod Andre,
som Du vil have gjort mod Dig!» er, som i vor Grundlov, den
tredie — dersom der ogsaa i denne stærke Følelse ligger nogen
Garanti for, at Jødernes Emancipation vil være Norge i Fred og
Krig til materiel Nytte: saa vover Undertegnede at foreslaae
denne, saaledes som den for Norges Vedkommende vil kunne
skee, idet følgende Grundlovsforandring proponeres:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: «Jøder ere frem-
deles udelukkede fra Adgang til Riget,» udgaaer. —
Kristiania i Juni 1839.

Ærbødigst
Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af
S. Sørensen.

Refereret i Storthinget den 28de Juni 1839 og da besluttet:
«Forslaget bliver inden Storthingets Opløsning under Præsi-
dentskabets Haand at offentliggjøre ved Trykken for at komme
til Afgjørelse paa næste Storthing.»

© 2008 Wergeland og Stortinget