Johannes og Jesus. Del 3. «Hvem er det som ….kommer?»

«Disiplene spurte ham: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?
Jesus svarte og sa: Elias kommer visstnok og setter alt i rette skikk;  men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal også menneskesønnen lide av dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte dem.» (Matt.17.12)

«Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.»(Matt 11.14)

Det var ikke åpent, ikke lett å forstå at Johannes var Elias, før Jesus sa det. Da ble det åpent.

Men folket spurte, og de skriftlærde spurte, for de hadde likevel ant at det kunne være….og de spurte både Johannes og Jesus: Er du Elias?

Etter at Johannes var halshugget trodde de at Jesus var den oppstandne Johannes. Vi ser at det ikke var personene i seg selv, men den ånd og kraft de hadde, og de tegn og gjerninger som fulgte dem, som folk gjenkjente. Slik sett kunne både Jesus og Johannes være Elias, og Jesus kunne være Johannes.

I dette innlegget skal jeg konsentrere oppmerksomheten om Johannes som «Antikrist».

Vi er vant til å si Jesus er Kristus, det vil si at vi tror Jesus er den salvede, Messias, som loven og profetene vitnet om. Det var på denne trosbekjennelsen(Peters bekjennelse): Du er Messias, den Levende Guds sønn, vår kirke ble grunnlagt.

Begrepet Antikrist er ikke like åpent og forståelig.  Det er lite omtalt, men har fulgt Jesus, som en karakter ved hans side, slik navnet Johannes har fulgt ham, som døperern, som evangelisten og som mange lukkede samfunn opp gjennom kirkens 2000-årige historie.

I det følgende vil jeg se litt på enkelte ord fra Bibeltekstene. Vi leser jo oversettelser når vi leser Bibelen, og det er ikke alltid vi har samme innhold i våre «tilsvarende» ord. Jeg tror at de ordene kan gi oss en retning for tanken som kan belyse en side ved Antikrist.

Anti- Krist kan bety , motsatt Kristus, altså en fysisk plassering ,eller motstander av Kristus, en som motarbeider ham.

Jeg vil minne om de tidligere innleggene om Johannes og Jesus. Hvordan kirken har satt deres fødselsdager i kirkeåret slik at de står midt imot hverandre i sirkelen, «åsyn til åsyn». Dette bygget på at da Maria og Elisabeth møttes, sprang forsteret i Elisabeths liv, så de var fostere da de møttes første gang, og det var 6 mnd mellom dem. Dette bildet viser at disse to ikke bare var «to fisker», men også forbandt to motsatte tegn. Jomfruen og Fiskene

Vi skal se litt på hvordan disse karakterene kanskje kan speiles i Johannes, men først vil jeg se nærmere på noen begreper knyttet til ham.

Johannes sa om seg selv at «han er en røst som roper i ørkenen».

Ordet «roper»som er brukt  i Esaias-sitatet, er på hebraisk «Qara». Dette ordet ble brukt i betydningen «å gi navn til«, som i Gen 1.5-> «og Gud kalte lyset «dag» og mørket kalte han natt…..og Gud kalte hvelvingen himmel…..osv.  Ordet ble også bruk om «ropet som innebærer et svar«, om «et møte» som «åsyn til åsyn» (altså: midt i mot hverandre/ anti), og som «en proklamasjon«.

.Med en slik utvidet forståelse av ordet vil jeg sitere fra f eks. 2 Mos 33. 17-23. Hvor Moses ba om å få se Guds vei:

Han(Gud) sa : Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn……..og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. ……..se her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet  går forbi vil jeg la deg stå i klippen, og jeg vil dekke deg med min hånd, til jeg har gått forbi; så vil  jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra ,men mitt åsyn kan ingen se.»

Moses talte åsyn til åsyn med Gud på Sinai(v.11), men her ba han om å få se(v.13) …. Og Gud strakk seg langt for å «i-møte-komme» Moses: Han vil rope ut/møte ansikt til ansikt, men må så forklare hvorfor han ikke kan innfri dette fullt og helt. Moses må skjule seg i klippen mens Gud passerer, det er et yndet motiv i kirken at Klippen er skjulestedet for å tåle Guds nærhet. For ingen kan se Guds åsyn og bli i live.

Enhver som har lest Fantomet vil gjenkjenne hva tegneserien spiller på: Mannen i «hodeskallegrotten» i «ødemarken» som kjemper mot all «ondskap». Den som trenger hjelp kan bare å gå ut i ødemarken og rope hans navn, så er han beskyttet og vil få svar, men ham selv er det få som ser, og hans øyne kan ingen se. Da er de dødsens. Forfatteren Lee Falk, som skapte Fantomet, var selv jøde og sa at han var godt bevandret i østlig mytologi og hemmelige selskaper. Og tegneserien ble en enorm sukesess! Nå er den snart glemt.

Dette ordet for «ropet», «qara», brukte altså Esaias da han profeterte om Johannes. Evangelistene, som siterer dette,  bruker det greske ordet «boao». Det er et rop som innebærer «rop om hjelp og at hjelpen er nær», og hjelpen heter «boetheo».  Det fortelles i Markus 3.17, at da Jesus utvalgte de 12 disiplene, ga han Simon navnet Peter, og Jakob og Johannes ga han navnet «Boanerges», det er tordensønner.

Navnet var den gangen av betydning også i gresk tradisjon. I Platons bok «Kratylos» gir dialogen oss informasjon om hvor viktig navnenes betyding var fra gammelt av, om man ville forstå en gammel tekst. Her knyttes et innhold, et tegn til navnet for å vise til den tjeneste Gud ga personen, så vi kunne gjenkjenne den.

Det ligger i legendestoffet vårt at Simon er Peter, det er klippen. Det er godt kjent at Peters bekjennelse er den klippen enhver som vil se Herren må skjule seg i, og hans bekjennelse er den eneste grunnvoll kirken kunne bygge på.

Det som ikke er like mye omtalt er det navn Jakob og Johannes fikk, Boanerges, Tordensønnene.

«Ropet» til døperen Johannes settes her som navn til Jakob og Johannes, og det presiseres til å være «torden».

Ordet «tordensønnene» angir at røsten ikke er deres egen, men Guds.

Det er ikke bare i naturreligionene at tordenet er fra gudene, i bibelen er tordenet nært knyttet til Guds røst, Guds komme, Gud immanent.

På hebraisk er torden «gol» eller «raam» eller «ramah».  «Gol» er knyttet til påskens og pinsens torden, det er Guds store gjerninger i jødenes historie: Da Moses førte Israel ut av Egypt, og da Moses fikk lovens tavler av Gud på Sinai.

Det er disse hendelser Johannes åpenbaring bygger på: Påsken og pinsen, hvor all verden skal se Gud og hans Ånd utgydes over alle folkeslag.

Når vi hører ordet «gol» tenker vi på «golgata», og vi har i vår kirkes bekjennelse at der beseiret Jesus «denne verdens fyrste» og tok nøklene til dødsriket fra ham. Da ble grunnlaget  lagt for at «Johannes åpenbaring» kan realiseres.  Det er Jesu seier over døden og  over denne verdens fyrste.

I Israels historie var Farao den fyrsten som skulle overvinnes.

I Jesu historie var det «denne verdens fyrste» som skulle overvinnes.

Etter at Jesus red på asenets fole inn i Jerusalem og ble tiljublet som konge og Messias, og grekerne ville se ham, (Joh.12, 23-33.) sier Jesus:  «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres……….Fader herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. Jesus svarte dem og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut..….

Paulus sier det slik (Kol 2,15): Han avvepnet maktene og myndighetene……idet han viste seg som seierherre over dem på korset…»

Og Joh. åpenbaring beskriver (12. 9) «Den store drage, ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket; ble kastet ned på jorden……

Nå er Satans navn også oversatt flere steder bl a som «motstander» =>mot-stander…. når man treffer en mot-stander, da gjelder det å mot-stå ham.

Dette å møtes, ansikt til ansikt, kan innebære både «qara» og «satan».

Og dobbeltheten fremkommer der man rent fysisk står overfor hverandre.

Det å møtes innebærer en avgørelse.

Den nære kontakten som Jesus og døperen Johannes hadde i fødsel ,ætt og ånd, inneholdt også denne dobbeltheten,  motsetningen. Vi kan følge deres møter og vi ser at de frydet seg over hverandre, men Johannes disipler forsto ikke det, de så to motstandere som om de var rivaler: To profeter som virket i samme området og så samlet den siste fler tilhengere enn den første.

Ordlyden: (Han skal) vokse, (jeg skal) avta, er slik vi omtaler overganger mellom himmellegemene, f.eks månefasene, eller overgangen fra ett stjernetegn til et annet. Det ene har vært og det andre kommer. Døperen Johannes var slik, som månen som forkynte  solens og dagens lys, og som den som forkynner overgangen mellom overgangen mellom Værens og Fiskenes tid.

Dette nærhetsforholdet til Jesus ble videreført etter Johannes død av evangelisten Johannes. Han hadde vært døperens disippel, og ble Jesu kjære venn og disippel.

I tillegg får han et uventet familiært oppdrag: Mens de står ved korset og lider med Jesus sies det slik i Joh. 19.26:  » Da nu Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, der er din mor…..»

Maria har alltid hatt en posisjon i kirken som, Jomfruen, Jesu mor.

Jomfruen er det tegnet på himmelen som står motsatt Fiskenes tegn.

Det har vært svært viktig å holde tolkningen av Maria som en ren, ubesmittet jomfru.  Hun har i hele kirkens tid vært «den Hellige mor» og har samtidig vært omtalt som «Antikristens bilde», fordi man dyrket henne.

Johannes og Maria står sammen, mor og sønn.

Han er Boao…ropet, som nå bæres frem av Boanerges, Tordensønnen! Det er den ånd og kraft som skal rydde vei for Herren, det er Johannes «som er oppstått».

Johannes fikk det rykte at han ikke kunne dø, og at han skulle leve til Jesus kommer tilbake. Vi vet jo at han døde, men i hans navn og i hans ånd har har han levet ved Jesu side, ved kirkens side,  både i ordet og i kirken , men også i  «de tause samfunn», i myter, legender, eventyr, lek, sang og tradisjoner har han levet parallelt med kirken og ivaretatt «Johannes underlige rop».

Han er med «de sovende kongene i fjellet», og varsler utgangen av fiskenes tid og inngangen i Vannmannens tid. Maria fikk sin Himmelfart uttalt ex kathedra 1,nov. 1950, og sønnen, Johannes, vil proklamere overgangen til neste tegn, Vannmannen. Han har åpenbart hvordan det skal skje i sin Åpenbaringsbok. Det er en skildring helt i tråd med døperen Johannes og Esaias: Rydd vei for Herren.

Etter at døperen Johannes og Jesus var døde, er det Peter og Johannes som opptrer sammen.

De løper sammen til graven etter at Maria sa at graven var tom, og da heter det i Joh.20.4-8 : » Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde…» Det er som et ekko av Johannes :  han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…» og jeg tenker at slik skrives det for at vi skal legge merke til det.

I kap 21 har noen av disiplene gått for å fiske, og de fisket hele natten, men fikk ikke noe. Om morgene står Jesus på stranden og ber dem kaste garnet ut på høire side av båten. De gjør det og får stor fangst. Da sier Johannes til Peter: «Det er Herren!»  Da hopper Peter i vannet og svømmer inn, men de andre kommer etter med båten og fiskene.                          Johannes kjente Jesus igjen  før Peter og de andre gjorde det. Og slik vil nok vår tid også merke at «Johannes» vil gjenkjenne Jesus når han kommer igjen, og det er han som forteller det til kirken.  Jeg tenker på at det var også det døperen Johannes gjorde da han pekte og sa:»Se der Guds lam!» Dengangen var evangelisten Johannes døperens disippel.

Det andre ordet om «torden» var «Raam».

Det er tordenet som oftest brukes om Guds røst i salmene og i Jobs bok: «Herren svarte Job ut av stormen og sa:……..»Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans….»(40.4) …»hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans vredes torden – hvem forstår den? (Job 22 14)

Tordenet er Guds røst. Man kunne høre den når Herrens herlighet fylte tempelets aller Helligste, der paktens ark sto.

Det er Herrens røst som torden som David lovsang da han førte Guds ark til Sion, som skaper frykt, som får havet til å bruse, og som er det samme torden som «Boanerges» ble sønner av;  den torden som Johannes Åpenbaring vitner om.

Det er den samme torden som utgår fra tronen med regnbuens glans (Åp. 4.3-5) og som var i de 4 livsvesnenes røst som sa Kom! …………..og det er tordenet fra røkelseskaret som tømmes ut over jorden(5.8). ………… Og når den veldig store engelen kommer, han som er kledt i en sky og har regnbuen over sitt hode, med åsyn som solen, og føtter som ildstøtter og roper med høi røst, som en løve brøler, da svarer de 7 tordener: sett segl for det de 7 tordener talte, og skriv det ikke!(10.1-4) Det var den engenlen som sto med høyre fot på havet og venstre fot på jorden som forkynte at når den 7 engel blåste i basun, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet.  Og da den 7 engel blåste i basun lød høie røster i himmelen:»Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han ska være komge i all evighet…og Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel, og det kom lyn og røster og torden og jordskjelv og svært hagl.(11.15-19) ……» mfl……

Regnbuen vitner om sol og regn samtidig, den hører dagen til, og er den første pakten Gud gjorde med menneskene. Den kom i overgangen mellom to tider, Oksen og Væren.

Hele Davids salme 29 er om Herrens røst, den nevner bl a : «Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet, Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, og får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en enhjørning.….»

Ordet enhjørning er «reem» og er oftest oversatt med villokse i vår oversettelse, men i KJV står det enhjørning. Jeg vil nevne det, fordi «reem» er svært nært til ordet «raam» som er tordenet.

Jeg bruker litt tid på dette fordi det er denne «røsten som roper» som også vår tid skal lytte til…..Vi er også i overgangen til en ny tid, og vi venter Jesu gjenkomst…..derfor spør også vi som folket den gangen,…hvem kommer først?  …. Først kommer Elias……. og …først kommer Antikrist? …. elller er det Johannes som kommer først?….  og vi spør og  leter, mens vi venter på Herren.

Enhjørningen står nevnt flere ganger i GT, iflg. KJV.

Da Bileam får i oppdrag av Balak, kongen i Moab, å forbanne Israel, møter vi både «ropet«, qara og «enhjørningen», reem. Historien står i sin helhet i 4 Mos kap 22-24, men jeg siterer og kommenterer noe derfra:

Om morgenen sto Bileam opp og salte sin aseninne og dro……(for å forbanne Israel). Men Guds vrede optentes fordi han reiste, og Herrens engel stilte seg (qara)på veien for å stå ham i mot(satan)….  Bileam så ikke Herrens engel, men eselet så ham og gikk av veien ut på marken. Da slo Bileam eselet. Tre ganger stengte Herrens engel veien for dem og sto dem i mot(satan),  og tre ganger reddet eselet Bileam og hver gang slo han det. Herren opplot eselets munn, så det kunne tale, og Bileams øyne så han kunne se Herrens engel. Bileam får så ord fra Herren, en velsignelse han må si istedenfor den forbannelsen han hadde avtale om.

I velsignelsen nevnes enhjørningen to ganger : «Se, å velsigne ble meg gitt………………Gud førte dem(Israel) ut av Egypten; styrke har de som en enhjørning(23.22)og(24.8)…» han skal fortære hedningefolkene som står ham i mot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler...» Her ser vi at i spådommen er enhjørningen bilde på Israels(Guds) kraft. 

Også her ledes takene til barnelekene, «Bukken Bruse»  som stanger trollet «og knuser både marg og bene»…..

Tredje gangen vi møter enhjørningen er når Moses velsigner Israel. (5Mos. 33)

I v13- 17 blir Josef velsignet, og der heter det i v 17…»Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som enhjørningens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efraims titusener og Manasses tusener….»

Her er Josefs ætt som enhjørningens horn, og det skal brukes til å stange alle folkene.

Enhjørningen har ikke en plass i zoodiaken, og er derfor ikke et eget «hus» i storsirkelen, men den har sitt stjernebilde i nærheten av Melkeveien og krysser den. Slik får den en slags innflytelse astrologisk sett.

Til sist vil jeg nevne at vi møter enhjørningen i Messias lidelsessalme, den som begynner med de kjente ordene «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.(22 v21-22):

.»Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra enhjørningens horn…..» Her er enhjørningen Messias motstander, den lidende Messias, altså vår Jesus Kristus, slik han stred vår strid på korset.

Jeg stopper litt ved enhjørningen fordi den deltar i Johannesmyten sammen med «ropet, røsten, Guds torden, Guds kamp mot nasjonene og den endetiden Johannes fikk åpenbaret.

Det er også en mytisk og folkelig tradisjon om enhjørningen.

Den fremstilles i en hesteliknende skikkelse, men med geiteklover og geiteskjegg, den har løvehale (eselhale, oksehale) med løvens utsmykning på halen og et langt vridd horn i pannen. Den er ofte med i nordeuropas riksvåpen, og har enten krone på hodet, eller rundt halsen, Den kan være skioldbærer sammen med løven, eller står i et forhold til hjelmen.

Den er et symbol for renhet og kan bare temmes av en jomfru.

I kirken, i malerkunsten er den ofte fremstilt med hodet i jomfruens fang.  Slik bindes den til Jomfruens tid, og siden Jomfruens tid er ute, slippes enhjørningen ut av jomfruens favn, og verden får hans ville, utemmede natur i overgangstiden…. inntil Johannes som nok engang skal være «en røst som roper i ødemarken før Jesu annet komme.

Jeg må tenke litt på Heimdal i vår egen hjemlige myteverden. Han bor ved regnbuebroen og vokter den mot jetter og troll.

Om ham heter det hos J.N. Petersen «Nordisk mytologi» at hans hode heter «sverd», og at sverdet heter «Heimdals hode». Det gjennomborer hans hode og er hans farlige våpen.

Før Ragnarokk skal han blåse i gjallarhorn. Om ham sier Petersen at han er månen om natten og regnbuen om dagen. Derfor må han være samtidig med sol og regn for å bli synlig. Han vitner om fred, og varsler strid. Og han er overgangen mellom to tider.

Han er Lokes motstykke, ild og vann, og de to dreper hverandre i sluttstriden….

Det er vår nordiske beskrivelse av overgangstiden mellom to tider (eoner), og det er de samme symbolelementene «ild og vann», som Johannes fremholdt som forskjellen på ham og Jesus: Jeg døper med vann etter meg kommer han som er sterkere enn meg, han skal døpe med den hellige Ånd og ild.

Jeg tenker på og antar at Johannes symboliserer overgangen mellom Væren og Fiskene, og så igjen overgangen mellom Fiskene og Vannmannen. Han har derfor trekk fra begge tider og vil få mange, men motstridende attributter. Det er et underlig trekk ved «eonens»begynnelse og slutt at den starter med nye  skikker og symboler, selv om det egentlig har dyp sammenheng med tiden som var før!

Det er rart å legge merke til hva som har erstattet St Hansfeiringen i vår tid. I hele verden trekker man frem regnbuen og i fb har alle hodene sine innhyllet i regnbuen. De feirer kjærligheten, at den er fri for alle tabuer. Og jeg tenker på at enhjørningen er satt fri. Den har vært temmet av Jomfruen i mange år, og ligget ren og kysk med sitt hode i hennes fang. Men da hennes tid var ute ble han fri, vill og utemmelig.

Handelsstanden kjenner dens tid og selger den i alle varianter, med glitter og slim, mens barna «av den» lærer «kjærlighetens» og «kjønnenes»anarki.

I den urgamle «Oannes»myten stiger Oannes opp av havet kledt som en fisk. Denne kledning er i sin form som klovnens klassiske drakt: Det er fiskekroppen stående som et menneske, hvor halefinnen markeres ved overdrevent store sko, kroppen har en drakt som angir fiskefasongen, mens hodet ikke har fiskehatten, men regnbuens symbol.

Jeg hører til i den gamle tiden, Fiskenes tid, som nå er ute. Jeg vet ikke hva Vannmannens tid vil bringe, men de overgangstegnene jeg har sett på her er allerede begynt å bli synlige.

Jeg tror på Jesu gjenkomst…..og jeg tenker at først kommer nok Antikrist. Han er «Motstanderen» personifisert. og han møter den sterkeste, det er Jesus, …..men…. først må Elias komme……. og det er Johannes, han som kom først…..

Jeg ville gjerne ta opp barnelekene i en senere blogg.

De har «enkle riter» knyttet til de underlige mytene. Små regler og ord som i leken fester seg i sinnet og skaper gjenkjennelse når noe skjer.

Jeg syns det er sørgelig når denne tidens symbolspråk ikke videreføres; men kanskje blir de det? Bare i nye former ? I et billedspråk jeg ikke har forstått?

Fremdeles kjenner vi de tre Bukkene Bruse, og gjenkjenner leke-elementene i tekstene vi har sett på:

«Hvem er du, som tramper på min bru? nå kommer jeg og tar deg! etter meg kommer en som er større enn meg…..sterkere enn meg…han kan du ta… …………………….og den store Bukken Bruse hadde spjut, som kunne stange trollets øyne ut, og store kampestene som kunne knuse både marg og bene…..»

Det er så er mange slike barneleker som nå er glemt.

Det er leker som «Bjørnen sover»,  «Bro bro brille»,  «Tyven tyven»,  «Slå på ring» og mange fler.

Barnekulturen er sterkt endret i vår tid. Barn forholder seg til barn i all lek. Ja, i de senere år, knapt det. Teknikken har nå også trukket barna inn i sin kalde, krevende jukseverden, hvor enhver er ensom med sitt medium.

Jeg savner barndommens lek med familie, venner og nabolag. Barn og voksne sammen i  lek, hvor latter og samtale var naturlig mellom voksne og barn.

Det er også et trekk i tiden «barna og foreldrenes forhold til hverandre»:

Gamle Testamentets siste ord før Johannes, lød :» Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre så jeg ikke skal komme å slå  landet med bann!  Og det het om Johannes at han «skal gå i forveien for ham, i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barna….»

 

.

 

 

 

Reklame

Johannes og Jesus. Del 2.» To tider»

«Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»(Joh 1.15)

Johannes kom først for å «rydde Herrens vei», sier profeten Esaias. Deretter kom Jesus.

Lukas 16.16 sier det slik: Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike…»

Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds sønns evangelium, er «en røst som roper i ødemarken…» det er Johannes.

Johannes er overgangen mellom «loven og profetene»s tid og Guds rike, det fredsriket profetene forkynte og som Messias skulle bringe til jorden ved å komme selv.

Gud immanent er kjernen i julens budskap: Eder er i dag en frelser født, som er Messias, Herren i Davids stad….og fred på jorden.

Vi vet at fødselen skjedde der og da, men «fred på jorden» kom ikke synlig, eller umiddelbart. Jesus sier det selv slik: «Tiden er full-kommet, og Guds rike er kommet nær…..»   Guds rike er hans nærvær.

Uttrykket fullkommet, oppfatter vi ofte som et uttrykk for at «her mangler det ikke noe». Tanken, » det er helt fullt», er som når f.eks et hulmål er fullt, eller som ved full-måne.

Jeg tenker også på hvordan Johannes selv beskrev sitt forhold til Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Det er slik vi snakker om f. eks månens syklus hvorledes den avtar fra «full» til «halv»til helt usynlig, for så å vokse til full igjen.

Tid kan være vanskelig å forholde seg til, av mange grunner: Det er tall og regnemåter basert på himmellegemenes bevegelser. Vi har en lang, variert og interessant tidsregningshistorie som gjerne skulle vært mer kjent og omtalt, men jeg får her nøye meg med å anbefale vår norske proffessor J. Fr. Schroetingers «Håndbog i kronologi 1+2» 1923.   som viser hvordan de ulike jordens folk i stort tålmod og med stor kunnskap har «tellet dager», og slik lagt grunnlaget for vår tidsregning og våre naturreligioner. Naturreligionene skiller seg fra skriftreligionene ved at man baserte gudskunnskapen på hva naturen kunne fortelle om Gud, mens skriftreligionene baserte seg på ord fra Gud. Paulus omtaler begge positivt i Romerbrevet.

Slik Gen. 1. 14 sier i kortform: «Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  men vi skal merke oss at selve lyset ble til før den første dag, mens himmellegemene kom den 3 dag. Lysets navn ble «dag», og først etter 3 dag ble dagens lengde ordnet. Derfor sier også salmisten at en dag er som 1000 år, og 1000 år som en dag.

Loven og profetenes tid var i «Værens tid». Bl.a. derfor ga Michelangelo Moses små horn, for å angi værens og lovens tid. Vi har også et pussig uttrykk for Nazareth. Jesus fra Nazareth, som kom i Fiskenes tid, har betegnelsen «nazar», en fyrstetittel, og «eth» som er «tid»,  og som på folkemunne ble : «å komme i grevens tid».

Nå hadde Værens tid blitt full og man ventet Guds rike, Gud immanent, Messias.

Så når Johannes begynner sitt virke, er det evangeliet om Himlenes rike, Guds rike, han forkynner.

Fariseerne, de skriftlærde og folket spurte ham: «Hvem er du?»

Er du Messias? «Er du Elias?» spurte de, for «alle» visste at Elias skulle komme først. Det var i deres faste ritualer den åpne dør og den ledige stol, for Elias. Man ventet ham før Guds rikes komme.

Hvem er du?………og Johannes svarte: Jeg er en røst som roper i ødemarken……..etter meg kommer den som er sterkere enn meg……….jeg døper med vann, han skal døpe med den «Hellige Ånd».

Både Matt 3.11 og Mark.1.7 og Luk 3.16 bruker samme formulering:…» etter meg kommer den som er sterkere enn meg….» mens Joh.1 26,27 sier: …»Jeg døper med vann;  midt iblant dere står den dere ikke kjenner, han som kommer etter etter meg...» og v 15…» Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

Vi ser hvor viktig det var å få dette klarlagt, for man ventet Messias. Jesus ble spurt på sammen måte: «Hvem er du? Er du Elias?»

Og etter at Johannes var halshugget spurte Herodes, og mange andre: «Er Johannes oppstanden?» Er du Johannes?»

Disiplene samtalte om det og de spurte Jesus: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elias først må komme?»(Mat. 17. 10-12)

Jesus svarte: «Elias kommer sannelig, og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.»

Da forsto disiplene at han snakket om døperen Johannes.

Da Johannes var fengslet sendte han bud med sine disipler til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Og Jesus sa til folket som var der: «… Han(Johannes) er den Elias som skal komme.»

Etter Jesu oppstandelse gikk det førti dager frem til hans himmelfart. I denne tiden lærte han sine disipler om Guds rike, og rett før hans himmelfart lovet han dem Den Hellige Ånds dåp «ikke mange dager heretter».  Da spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den dag riket for Israel?» Han sa til dem «Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer…..»     Så for han opp, mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne……. Og mens de stirret opp mot himmelen idet han for bort, se da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa:»…. hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen….»

Det er Jesu annet komme, når han kommer tilbake for å realisere Guds rike synlig for enhver. Da er Fiskenes tid over og solen er gått inn i Vannmannens tegn. Det er vår tid nå etter milleniumsskiftet år 2000. (se innlegget perleporten)

Også da vil «Johannes» være den som kommer før Jesus, for å rydde Herrens vei.

Vi ser et spenn av tid fra profetenes profetier, til profetienes oppfyllelse. Altså fra Værens tid,  da profetene virket,  til Vannmannens tid, når profetiene får sin endelige oppfyllelse.

Mellom disse to tider er Fiskenes tid.  Vi sier om noe som «ikke ble noe av» at det «falt i fisk». Et litt humoristisk utsagn om Gudsrikets skjebne i denne tiden.

Jesus kom, og «himlenes rike var kommet nær», men det ble skjult som hvetekornet i jorden. Guds ord (ved Jødenes spredning rundt i verden) og evangeliet om Jesus (ved disiplene og kirken) ble spredt ut til alle folkeslag. Vi minnes Jesu lignelse om såmannen. Såkornet er ordet, sa han. I hele Fiskenes tid skjedde en ordets vekst i folkedypet, usynlig i den enkeltes hjerte.

Himlenes rike er inni dere.» sa Jesus. Og Gud gir vekst.

Slik ble guds Ånd utgytt til alle folkeslag, det var Vår Herres misjonsbefaling hvor vi alle ble forunt å delta som medarbeidere.

I Fiskenes tid er havet tidens element, og tegnet som gis denne tid er Jonas tegn. Det er duen (som er Ånden/Ordet/Israel/Jesus), som kastes i havet og som slukes/skjules/reddes av en stor fisk. (Se innlegget Jonas tegn)

Og enden på denne tiden skal være som i Noahs dager, når Menneskesønnen kommer som en tyv! hvor to er ute på marken, og en taes med en annen lates tilbake……..og de som var i arken, pluss fiskene, overlevde. Her møter vi domsregnet, frelsesarken og regnbuepakten, mens fiskene gjennom hele flommen var i sitt rette element.

Vi bruker ord som » kirkeskip», og tilkjennegir kirkens ferd på havet. Det er det skip hvor Paulus er ombord, og takket være ham reddet alle livet da denne ferden endte i forlis.(ap.gj.27)

I denne tiden er ikke profetienes oppfyllelse synlig. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse,» sier Paulus.

Og når noten, på Jesu ord, kastes ut på høyre side av båten, da er det en «Johannes» som gjenkjenner Jesus: «Det er Herren», sa han til Peter.

Det er en nær sammenheng mellom døperen Johannes og evangelisten Johannes. Den vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Nå vil jeg se på de tre tidene vi har nevnt: Væren, Fiskene og Vannmannen.

Profetens ord som ble sagt i Værens tid, hadde sin tid inntil Johannes, og så bygget de sin «usynlige» bro over fiskenes tid, midt gjennom folkehavet, i menneskenes hjerter, i Jesu navn, inntil Vannmannens tid.

For mens troens hjerter har fått lyset fra den første dag i sine hjerter, er «tiden»(fiskenes tid) fremdeles i natten, og Himmelen hvelver seg over tiden, med sine himmellegemers lys, til tegn og fastsatte tider og dager  ……… og mens vi venter på Jesu annet komme, kommer først Johannes…… for se siste skal bli de første…..og etter ham kommer han som er sterkere……

Og mens vi venter kan vi tenke på at fisken ble stekt på ilden, og at to fisk mettet mange tusen….og når Elias kommer skal fedrenes hjerter vendes til barna, og barnas hjerter til fedrene….. og mens vi leker med barna: «Hvem er det som tramper på min bro?…så forstår vi hvem som er den minste Bukken Bruse……og hvem som kommer etter…..og hvem som er sterkere…….og….» så kan vi være trygge for trollet……for den største bukken er sterkest…..

Etter tradisjonen feiret vi St. Hans, men nå som det er gått litt av moten vil jeg minne om tradisjonene som ivaretok mange små symboler:

•  Vi brenner bål for Johannes. Han døper med vann, men han vitner om ham som døper med ild.
• Bålet skal bygges rundt en gammel ødelagt båt, det er kirkeskipet som er forlist for kirkens tid er ute.
• På toppen av bålet skal heksa brenne. Heksa er Fiskenes motbilde, jomfruen. Hennes tid er over.
• Og så slår man hull på den nye tid, katta i sekken, slik at sekken (vannmannens krukke, skyene) slipper katta (det er løven som er vannmannens motbilde) ut av sekken. Og det er for barna de herligste godiser!
• Så griller man(fisken) på glørne,
• synger, leker og danser…»bro bro brille, klokka ringer 11″ …….. «tyven, tyven skal du hete»…..osv

Slik ivaretar vi fra generasjon til generasjon, skjult i symboler og lek, den skjulte broen fra Væren til Vannmannen…. og….det skjulte skal jeg komme mer tilbake til i neste innlegg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Per Gynt og Peer Gynt

Til glede for Ibsenlesere og Peer Gynt-fan vil jeg gjengi, noe forkortet, det gamle sagnet Per Gynt.

Jeg gir videre historien slik den fortelles  i «Hundreårsutgaven» av «Folke og huldreeventyr» av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, men jeg lar språket bli noe mer nåtidig.

Historien fortelles i en jegerhytte under Rondane, og det er hytteeieren, Per Fugleskjelle, som forteller :

» Det var en jeger i Kvam i gamle dager, og han het Per Gynt. Han lå stadig inne på fjellet og skjøt både bjørn og slikt udyr.

Så var det engang sent på høsten at Per skulle til fjells. Alle var reist hjem fra fjellet, så nær som tre budeier.

Da Per kom opp til setra på Høvringen, var det så mørkt at han ikke kunne se en hånd for seg, og hundene tok til å gjø så det var rent nifst.  Rett som det var, kom han borti noe, og da han tok på det, var det både kaldt og sleipt og stort. Han trodde han var på rett vei, og han visste ikke hva det var for noe, men uhyggelig var det.

– Hvem der? sa Per, for han kjente det beveget seg.

– Å, det er Bøygen, svarte det.

Med det var Per like klok, men han gikk langsetter det et stykke, «for et sted må jeg vel komme fram», tenkte han. Best som det var kom han borti noe igjen, det var både stort og kaldt og sleipt.

– Hvem er det? sa Per

– Å, det er Bøygen, svarte det igjen.

– Ja, enten du er rett eller bøyd, så må du slippe meg fram, sa Per; for han skjønte han gikk i ring fordi Bøygen hadde kveilet seg om seteren. Dermed leet den litt på seg så Per kom frem til inngangen.

Da han kom inn, var det ikke lysere der enn ute, og han famlet omkring veggene og skulle sette fra seg børsa og sekken, men best som det var kom han igjen borti noe kaldt og stort og sleipt.

– Hvem er det? ropte Per

– Å, det er den store Bøygen, svarte det.

Og hvor enn Per gikk og sto så kjente han ringen av Bøygen. «Her er det ikke godt å være,» tenkte Per Gynt, «siden denne Bøygen er både ute og inne; men jeg skal nok få skikk på denne vrangstokken!»

Så tok han børsa og gikk ut igjen og søkte seg frem til skallen på Bøygen.

– Hva er du for en? sa Per.

– Å, jeg er den store Bøygen i Etnedale,» sa stortrollet.

Så skjøt Per tre skudd i hodet på det.

– «Skyt et til!» sa Bøygen.

Men Per visste bedre, for hadde han skutt ett til, hadde det gått tilbake på ham selv. Dermed tok de i,  både Per og hundene, og dro stortrollet ut, så de kunne komme seg trygt inn i setra.

Imens skrattet og lo det i alle haugene rundt om:

– Per dro mye , men hundene dro mer!» sa det.

Om morgenen skulle han ut på jakt.

Da han kom inn på fjellet fikk han se ei jente som lokket småfeet over Tverhø. Men da han kom dit var jenta borte og småfeet med. Alt han så var en stor flokk bjørner.

– Nå har jeg aldri sett bjørner flokke seg før, tenkte Per.

Men da han kom nærmere, var de borte alle sammen, unntatt en. Så ropte det i en haug der:

– Pass på galtene dine: Per Gynt er ute med halen sin!

– Å det blir ulykke for Per, men ikke for galtene mine, for han har ikke vasket seg i dag, sa det i haugen.

Per vasket seg i vannet han hadde med seg, og skjøt bjørnen. Da lo og skrattet det i haugen:

– Du kunne passet galten din! ropte det.

– Jeg husket ikke på vannkoppen hans, svarte den andre.

Per flådde bjørnen og grov skrotten ned i uren, men hodeskallen og skinnet tok han med seg. På hjemveien møtte han en fjellrev.

– Se lammet mitt, så feit det går, sa det borti haugen.

– Se halen til Per, så høyt den står, sa det i en annen haug, da Per la rifla til øyet og skjøt den.

Han flådde den og tok den med, og da han kom til setra, satte han hodene utenfor med gapende kjeft.

Så gjorde han opp varme og satte på en suppegryte. Men det røk så rent urimelig, så det sved i øynene, og derfor måtte han åpne en glugge der. Best som det var kom det et troll som stakk nesa si inn gjennom gluggen. Nesa var så lang at den rakk borti pipa:

-Her skal du se snyteskaft! sa det.

– Her skal du kjenne suppelukt, sa Per og øste hele suppegryta over nesen på det.

Trollet bar seg ille, men fra alle haugene omkring skrattet og lo det:

-Gyri Suppetryne! Gyri Suppetryne!

Best det var kom det en vannbøtte ned gjennom pipa og slukket varmen, så Per ble sittende i mørket. Da tok det til å knise og å skratte i alle kroker, og så sa det:

-Det skal ikke gå bedre med Per om han holder med Vala-budeiene.

Per tok med hundene og dro til Valseteren, der de tre budeiene lå.

Da han kom der nordpå, brant det så sterkt, som om Valseteren sto i lys lue. På veien dit møtte han en ulveflokk han skjøt, og da han kom frem til Valseteren var det kullmørkt og ingen brann; men det var fire fremmedfolk der som holdt på med budeiene.

Det var fire haugtroll som het «Gust i Være», «Trond Valfjellet», «Tjøstol Åbakke» og «Rolf Eldførpongje».

Gust i Været sto utenfor og holdt vakt, mens de andre var inne hos budeiene og fridde.

Per skjøt etter Gust, men traff ikke, og vekk var han.

Da han kom inn, sråket de stygt med budeiene, og to av jentene var vettskremte og bad Gud hjelpe seg; men den tredje, «Gærne-Kari», var ikke redd; de kunne bare komme, sa hun; hun ville gjerne se om det var kraft i slike karer.

Men da trolla skjønte at Per var inne, begynte de å bære seg ille. Hundene satt på Tjøstolv og rev ham overende i ildstedet, så aske og ildmørje føk.

– Så du slangene mine, du Per? sa Trond i Valfjellet; det var ulvene han mente.

– Nå skal du samme veien som slangene dine, sa Per og skjøt. Så slo han Åbakken med børsekolben, men Rolf hadde reist opp gjennom pipa.

Da fulgte Per budeiene til bygda, for nå turte de ikke være der  lenger…….»

Så langt fortellingen om Per Gynt.

Dette er sikkert kjent for mange, men kanskje noen har det som meg, at de tross mange år på skolen ikke har lest dette før, og heller ikke hørt det nevnt.

Her møter vi Per Gynt,  Bøygen, budeiene og Trond i Valfjellet, i en føribsensk, levende fortellertradisjon oppe under Ronden.

Derfor nevner jeg det her, for den som kan ha glede av det.

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

Hinduenes Rama og vår kultur. En meditasjon. Del 1.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg vende tilbake til Rama og hans hustru Sita.

Les også:

Mannen og løven. Del 1.

og

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

og

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

 

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.

I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.

Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.

Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.

Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.

Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:

«Carsten Anker og hans slekt.»

Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:

«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid.  (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…)  Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»

Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.

«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»

Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.

«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»

Og så viser han oss slekten Anker:

«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som  en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:

I Kristiania:  Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand:   Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson,  Wollert Danchertsen Krohn. ………..

Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :

«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.

Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »

Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.

Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.

Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.

Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?

Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.

Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.

Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?

Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.

Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.

Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.

Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.

Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!

Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.

De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.

Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.

Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.

Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir  historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.

Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:

Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.

Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens  hukommelse.

Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.

All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.

Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!

I 1662 gis byene langs kysten privilegier.  Man kan begynne å tjene penger!

Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!

Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?

De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.

Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Les boken til Asle Toje!

Legmannens svar til Eia

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

I begynnelsen….troen og Adam?

Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.

Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.

Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse.  Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.

Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.

Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.

Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.

Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….

Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.

Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.

Man skulle være så intellektuell.

Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»

Hvorfor var det slik?

Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:

– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?

– Tror du Adam var det første mennesket?

– Hvordan kunne Kain gifte seg?

Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig  intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.

Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»

Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»

Himmelen og jorden, de er skapt sammen.

Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.

De er skapt.

De ble skapt i begynnelsen.

Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden,  heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.

Da sa Gud: Bli lys.

Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».

Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.

Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.

Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.

Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.

Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.

Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.

Og Gud så at det var såre godt!

I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.

Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!

Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.

Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.

Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.

Er han det første mennesket?

Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.

De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.

Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.

Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til  jord og ætt.

Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham,  kunne slå ham ihjel.

Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.

Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.

Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.

Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!

Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:

«Dette er boken om Adams ætt……»

Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.

Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.

Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.

Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen,  «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.

Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:

«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.

4. adventslys: Et tegn.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.

3.adventslys: De to salvede.

Lukas evangelium begynner slik:

«Ettersom mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss således som de som fra først av var øyenvitner og ble ordets tjenere, har overgitt oss det, så har også jeg foresatt meg, efterat jeg nøye har gransket alt sammen fra først av,  å nedskrive det i sin sammenheng for deg, gjeveste Teofilus………»

I en fotnote i «King James version» av Bibelen, kommenteres uttrykket «fra først av» som en dårlig oversettelse av det grunnordet som er brukt.

Det greske ordet «anothen» ville bedre vært gjengitt med ordet «ovenfra», slik det ellers er oversatt , f. eks i Joh.3. 31 hvor døperen Johannes bl.a. sier:

«Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle….»

Og fra Jakobs brev : «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader…..»

«Ovenfra» er altså synonymt med himmelen.

Det er godt å ha King James fotnote i minne når vi går inn i Lukas fortelling om Jesu fødsel, for dette er et «himmelsk» kapittel på mange måter!

Her kommer Herrens engel og formidler Herrens budskap først for Sakarias, så for Maria. I kapitlet står det om fire stykker som fylles av den Hellige Ånd, og tre av dem lovpriser Gud og taler profetiske ord.  Så det meste i dette kapittelet er direkte budskap ovenfra! Som en innvielse, en salving ovenfra ved den Hellige Ånd, som all salving med olje er et bilde på, og her er den i overflod, så rikelig at man nesten ikke vet å «bruke» det alt sammen, det blir som salmisten bekriver «…..den gode olje på hodet, som flyter ned i skjegget, Aron skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledebon, som Hermons dugg, som flyter ned på Sions berg….»

1. kap. åpner sin fortelling med prestetjenesten i tempelet.

Presten Sakarias gjorde prestetjeneste for Gud ved å ofre røkelse i Herrens tempel, og hele folkemengden stod utenfor og ba i røkofferets stund.

Vi så i 2. adventslys at røkelse rent språklig  ga assosiasjoner til innvielse, til kongeverdighet og til den nye tid vi nå går inn i, vannmann/løve, og her hos Lukas møter vi røkelsen knyttet til prestetjenesten.

I Åp.b 5.8 heter det at under lovprisningen av Lammet, bar alle gullskåler fulle av røkelse, og at røkelsen er de helliges bønner.

Altså hadde røkelsen i tempeltjenesten et åndelige motstykke i folkets bønn og et profetisk sikte til den tid hvor Lammet åpner boken med de 7 segl.

Mens Sakarias forrettet røkelsen, åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa :

«Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes; og han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias  ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdighets sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.»

Johannes skulle  være en nasireer fra mors liv av, som Samson, han skulle ha Elias ånd og kraft og det var Herrens engel, engelen Gabriel,  som kom med bud om dette.

Vi ser likhetene mellom Johannes og Jesus, og som Samson skulle Johannes  begynne å frelse Israel.

Setningen, «å vende fedres hjerter til barn»,  kan virke litt underlig kanskje, men den peker direkte på GTs avslutningsord, de to siste versene i Malakias:

«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.»

Budskapet Sakarias fikk fra Herrens engel måtte lyde som en fortsettelse av deres Hellige skrift, likevel kunne han ikke helt tro det, men ba om tegn.

Sakarias var på den måten ikke ulik de fleste av oss, men tegnet han fikk rammet ham selv, han ble stum inntil han sa: «Hans navn er Johannes». Så i hele Johannes’ fostertid var hans far stum. Det var ikke den slags stumhet som Jesus helbredet, det var den tausheten som kom over dem som ble truet til å tie.

Luk. 1 er viet fostertiden.

Å være i mors liv,  beskriver salme 139  som «jordens dyp»: «….du har skapt mine nyrer,du virket meg i min mors liv……..da jeg ble kunstig virket i jordens dyp….da jeg bare var et foster, så dine øine meg……»

Og slik lyder også profetordene om Jakob: «Juble i himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, I jordens dyp! Bryt ut i jubel I fjell, du skog, hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser,han som dannet deg fra mors liv…..»

Slik blir det naturlige et bilde på Guds mangfoldige skapelses og frelseshistorie når vi kaller jorden «mater», materien, vår mor! og naturen,natus, det er fødsel.

Så ble Elisabeth fruktsommelig, og da hun var i den sjette måneden kom engelen Gabriel til Maria og sa:

«Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!….Frykt ikke ,Maria! for du har funnet nåde hos Gud;  og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme…. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høiestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kaltes ufruktbar, er nå i sjette måned…….»

Maria, var av Davids ætt av Juda, og her ser vi at hun også var i slekt med Elisabeth som var av Arons ætt.  Aron var av Levi, presteætten, og han kalles alle presters stamfar.

Her føres kongeætten og presteætten sammen, Maria er bærer av begge slektene, og kunne derfor bli mor til den høyeste kongen, prestekongen Messias, som var profetert.

«Og det skjedde da Elisabeth hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv …..»

Det er et godt uttrykk for at Johannes var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, at han som foster «sprang av fryd» ved dette møtet! Hans mor, Elisabeth ble fylt av den Hellige Ånd og lovpriste Gud.

Maria lovpriste også Herren, og hun var hos Elisabeth i tre måneder, så dro hun hjem, og Elisabeth fødte Johannes.

Kapittelet avsluttes med at Sakarias ble fylt av den Hellige Ånd og talte profetiske ord hvor han bl.a. sa om Johannes:

«….også du, barn, skal kalles den høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss…………»

Som Malakias profeterte i kap.3. 1. » Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn……..»

Lukas lar oss møte to gravide kvinner, hvor de to fosterene er spesielt innviet til hver sin tjeneste.

Kirken har satt begges fødsel inn i kalenderåret: den 25 juni er Johannes fødselsdag (St. Hans) og seks måneder etter, den 25 des. er Jesu fødsel.

Ser vi dette litt «ovenfra«, og lar årets 12 måneder fremstå som en sirkel, vil de to fødslene stå rett overfor hverandre i sirkelen, som to motsatte tegn i den himmelske storsirkel.  Hvem er de to ?

Jesus er » Løven » og Johannes, i sin kamelhårskappe, bærer «Vannmannens» bilde, men han er ikke selv Vanmannen. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes om Jesus og seg selv. «Jeg er ikke engang verdig å løse hans skorem,»sa han.

Her taler «presteembedet» om «prestekongen».

Jeg vil sitere litt fra det nest siste skriftet i GT, profeten Sakarias hvor han ser to stå ved tempelets lysestake :

«….Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side?….. Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.»( fra kap.4. 11+14)

Her er det fotnote ved oljesalvede: de to Herrens salvede er folkets prestelige og fyrstelige overhoder, her Josva og Serubabel.

Til Josva sier Herren hærskarenes Gud:   «…. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire (Messias, spiren av Davids ætt) komme……… og jeg tar dette lands misgjerning bort på en dag. …… (fra Sak.kap 3. 8+9)

Dette å være «varselmenn», som rydder vei for Herren forut for Messias komme, er budskapet om Johannes: …»han skal gå i forveien for ham»…

Prestetjenesten var en tjeneste som skulle bringe en Hellig Gud til samfunn med ufullkomne, syndere, men hvordan blir prestetjenesten om landets misgjerning er borte?  Ypperstepresten Josva opplever å bli renset for misgjerning og ikledt nye klær og så sier Herren til ham:

«…. ta imot sølv og gull… og gjør kroner og sett dem på Josvas, yppersteprestens hode! Og si til ham: Se, det skal komme en mann som heter Spire (Messias av Davids ætt); og han skal bygge Herrens tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone………»(Sak.kap.6. 12+13)

Gud demonstrerer den kommende prestekongen ved å sette  kongekroner på Josvas hode, men da prestekongen, Spire, kom, ble kronen lagt bort …..

Johannes skulle lære folket om frelse før Herrens komme, og han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og døpte dem som omvendte seg i elven Jordan, og folk trodde han var Messias men han sa: «Jeg er ikke Messias. Jeg døper med vann, men han skal døpe med den Hellige Ånd og ild.»

Johannes er den som vidner om ham og sier:» Han skal vokse, jeg skal avta……Han som kommer efter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

I himmelens mange lys, ved den store lysestaken i Herrens tempel, hos lysenes Fader, er det «å vokse og å avta», og «å komme efter og å være foran» og det «å møtes», uttrykk som kjennes ved bl.a.omtale av måne og planeters bevegelser og sol og stjerners posisjoner ved jordens gang. Ordbruken er «ovenfra», og her er ordene fylt av det innhold de var bilder på!  Her møtes himmel og jord, prest og konge, Johannes og Jesus, mens de er i «jordens dyp».

En gang til blir vi vitne til et møte mellom de to.

Da Johannes så Jesus komme til seg og sier han : «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd! »

Jesus kom for å bli døpt av Johannes, men Johannes ville heller bli døpt av ham. Da sa Jesus :

«La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.»

«…og se, himmelen åpnet segfor ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

Her fullbyrder Johannes prestetjenesten og overgir den til Jesus.

Og slik uttrykker Esaias dette:

«….Så sier Herren til sin salvede,til Kyros, som jeg holder i hans høire hånd……Drypp,  i himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem. Jeg, Herren, skaper det……»

2. adventslys: Jødenes konge.

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»

Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far.  Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.

Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.

Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.

Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.

I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.

Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.

Det angis et par årsaker til dette:   En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.

Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.

Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville  Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:

«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr!  Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..

(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!

Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»

Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.

Esau giftet seg med en datter av Ismael så deres ætter hadde nær forbindelse, nå var Herodes av Esaus ætt, og denne nærheten til Ismael aner man også i Herodes navn.

Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).

Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :

«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.

De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…»

Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.

Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.

«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.

En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk,  ordet gir oss bildet av et avgrenset rom som fylles opp med tid, ettersom «tiden går». Slik at  når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt,  «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.

Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.

På gammelnorsk ble jorden  med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.

Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».

Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.

I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.

Nå krevet den nye tid noe nytt.

Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden,  i besittelse av guddommen selv.

Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.

Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:

«… Betlehem i Juda land……

hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.

Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!

I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.

I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.

Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».

I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.

Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.

Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.

Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.

Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.

Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.

Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:

«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»

Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?

Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»

De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.

Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:

Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.

Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.

Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:

«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»

Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».

Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

– en vrang virkelighet,

– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

– med grådige aktører på markedet

– med et under-regulert marked

– med stigende arbeidsledighet

– med uansvarlige lån og uansvarlige banker

– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Se også:

Legmannens svar til Eia

Les boken til Asle Toje!

Golgata, hodeskallestedet.

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; …»

Golgata var den høyden hvor Jesus ble korsfestet.

Det er få navn hvor Bibelen selv sier hva navnet betyr, men dette er et av dem: Golgata, det er Hodeskallestedet.

Det gjør meg nysgjerrig når betydningen av ordet er så viktig at det nevnes spesielt, da vil jeg se nøyere på det.

Det hebraiske ordet «gol» oversettes med  en «ball», en» kule» , etter fasongen som en «skål», et «hulrom».

Gulgoleth er ordet som brukes når man holder manntall, da teller man hver skalle.

Goliat  er kjempen som David beseiret,  hvor «gol» er «kule» og «at» er «tid»,  mens ordet «golah» betyr » fangenskap«.

Jeg tenker på vår norrøne kjempe, Yme,  ham som gudene laget himmelen og jorden av. I Edda heter det at de tre gudene (Odin, Vilje og Ve) laget himmelen av skallen hans.

Denne » himmelskallen» var hvelvet over jorden og hvilte på jordas fire «dverger»: Austre, Vestre, Nordre og Søre.

Ikke ulikt slik egypterne fremstilte det, eller det buddhistiske, det norrøne verdensbilde, vårt moderne eller kirkens maleriske fremstilling.

Dette underlige himmelfjellet, «berget det blå», som vi kaller det i eventyrene, fordi det er »  gln.: blaatt sem kol»=>» Svart som kull» om natten og lys som safir om dagen,  er altså laget av kjempens  skalle.

Det man ser innenfra «berget det blå»,  er de hvite flekkene, som er «Yme»,  altså sammenløpet melk. Det er det synlige, det som vi også kaller melkeveien,det heter på gresk «galaksen».

På gresk betyr ordet «gal» melk.

Denne urhistoriens elementer, kjempen, fjellet og kuas melk,  finner vi også i de indiske skapelsesmyter. Der er gudene bosatt på fjellet og skapelsen skjer ved «skilpaddefjellet»s bevegelse i «melkehavet».

I dette «berget det blå» er vi alle bergtatt, fanget ! Vi er i «berget det blå» hos kjempen.

Himmelen er satt fast. Stjernene  på himmelen heter «fiksstjerner», de er faste, men planetene beveger seg. Vår egen bevegelse gir illusjonen av andres bevegelse.

Mytene verden over gir oss vår felles opplevelse av bevegelsen i universet og vår plass i den.

I vår tid lager vi fortsatt modeller av denne «kjempeskallen» og kaller det «planetarium».

Her gjengir vi urbildene i «berget det blå». Våre høyteknologiske instrumenter  gir oss en fantastisk vakker og presis gjengivelse av vår opplevelse av virkelighet.

Vi sitter «bergtatt» og betrakter lyspunktene på nattehimmelen.

Selv om vi vet at «virkeligheten» er anderledes!  ser vi at vi, selv i vår opplyste tid, fremdeles nyter å kjenne oss som universets midtpunkt.

Vi sier: «solen står opp og solen går ned»; enda vi vet at det gjør den slett ikke.

Vi er, i vår daglige erfaring, så sterkt bundet av å vurdere utfra horisonten vi ser, og fra den hvelving vi ser over oss,  at vi snakker «feil», mot bedre vitende!

Ja, vi elsker planetariet fordi vi der gjenkjenner det som er vårt erfarte verdensbilde, samtidig som det er de urbilder vi mennesker har felles.

Det første skrevne ord for «gud» som vi kjenner til,  er tegnet for en stjerne, og himmelhvelvingen er «det fjellet gudene bor på».

I gamledager bodde gudene på fjellet, sier religionshistorien, både jødenes gud, grekerenes guder, romerenes guder , de indiske guder, våre norrøne guder og fl. ble alle kalt «fjellguder».

Der oppe lyser de for menneskene, beveger seg og former våre myter, mens vi sitter inne i «Ymes» eller «Goliath»s kjempeskalle og ser den lysende, skinnende  «himmelens hærskarer» komme og gå.

Her, på Golgata, reises Jesu kors. INRI står det på korset.

INRI, er forkortelse for «Jesus fra Nazareth jødenes konge.» Selve forkortelsen kan oversettes «Fisk».

Fiskene er et av zoodiakens 12 stjernetegn.

I boken Silmarillion har forfatteren, Tolkien, nedlagt et stort arbeid med vår kulturs språk for å kunne forme et opprinnelig urspråk, et alvespråk, kaller han det.

På s 367 i denne boken utlegger han grunnbetydningen av ord-delene «gil»=> stjerne, «giliath»=>stjernevrimmel, «gal»=> å skinne, lysende grønt (tre), strålekranset jomfru (strålekransen er hennes hårfletter) , og «gel»=> rennende vann. Her ser vi at ordet  jomfru er knyttet til ordet «gal».

Jomfruen er det stjernetegnet som i dyrekretsen står motsatt fiskene, og vi kjenner til hvor viktig jomfrumyten om Jesu mor var.  Hun settes som motsatt Fiskenes tegn, altså «anti-Kristus»,  i Zoodiaken.

Ser vi i hebraisk etter betydningen av ord med «gil» – «gal» – «gol»,  finner vi  at «gil» er fryd og sterk glede! og at både  «gilgal» og «galgal» betyr «et rullende, hvirvlende hjul «, «det rennende vannet»,» bølgen» og «himmelen» .

Zoodiaken fremstilles i religionene som et  hjul med 12 rom, eller «hus»,  galaksene likner hvirvlende hjul, og våre religioner har sine symbolske fremstillinger av dette.

Stjernetydningen er eldre enn våre eldste kjente religioner, og er den «lest» religionene er formet over.

Alle  søker de  å vise menneskene veien ut av  vårt fangenskap i dette gudefjellet.

Vi husker Platons huleliknelse, hvordan folk satt lenket inne i fjellhulen, og hvor vanskelig det var for den innviede å fortelle  hvordan det var utenfor hulen.

Vi vet også at Bibelen advarer sterkt mot å dyrke stjernene og planetene som guder, slik folkene rundt omkring gjorde.

Det er avgudsdyrkelse å dyrke skapningen fremfor skaperen! Det er bare en Gud , og han er Skaperen av alt sammen.

Stjernene er ikke egentlige makter, de er skapt av Gud og deres makt er bare tilsynelatende, som ordet «gillulim», som oversettes med » illusjoner», «bilder», «avguder» og » idoler».

Dette himmelfjellet, som er «gudenes» bolig,  det hvirvlende hjulet,  tivoliets  svikefulle lykkehjul, er vår tilværelse, nattens univers!  hvor vi bergtatt lar oss beherske av illusjoner, guder og bilder.

Den rommer hele verdens fryd og frykt og nattlige mareritt,  men religionene søker å finne veien ut av fangenskapet.

I Job 1. 9-10 heter det: «Stol på Gud! Det er din arm mot stjernehimmelens påvirkning».

Jesus  fra Nazareth i Galilea, INRI,  ble «opphøyet» ved korset på Golgata.

I dette bildet av den korsfestede ligger det altså også  at Guds sønn ble «opphøyet» på vår synlige himmel, i stjernetegnet Fiskene.

Det var kommet en ny tid i himmelens store Zoodiak,  fiskenes tid, og Jesus valgte seg fiskere som sine 12 apostler, han metter de 5000 med fem brød og to fisk, han ber disiplene være menneskefiskere, og tilslutt skal noten settes ut og fiskene fanges.

Det er solen som går inn i fiskens tegn. Oppstandelsens lys.

INRIs kors reises på Golgata.

Dette fjellet er synlig for enhver! Det er verdensomspennende. Herfra kunne evangeliet forkynnes for alle religioner og kulturer.

Som Jesus sier: «Man setter ikke lyset under en sjeppe, men i staken, så det kan skinne for alle i huset».

Og  «en by som ligger på et fjell kan ikke skjules»….

Den byen han snakket om var Jerusalem, og som Paulus sier: «Det Jerusalem som er der oppe, det er fritt! det er vår mor!»

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, ville han ikke drikke.»

Det var ikke den vinen han skulle drikke.

Han hadde fått et beger av sin Far i Gethsemane.  Gethsemane var en olivenlund og ordet «geth» betyr vinpressen, oljepressen.

Gethsemane står som sinnbildet på Jesu lydighet i lidelsen, derfor virker det riktig når denne delen av ordet gjentaes her:  Gol – gatha, hvor «gatha» er samme ordstamme som «geth».

Her fortsetter altså Jesu lidelseshistorie, hvor han er den vin og den olje som presses og utgydes for oss mens han viser oss  veien ut av «Golgata», fangenskapet i «berget det blå»!

Han er både David og den sten som felte Goliath.

Om du ved lesning her kom til å tenke på uttrykket «galimatias», så er det helt på sin plass!

«Gal» har vi vist at har med stjernehimmelen å gjøre, både på hebraisk , gresk og i Talkiens urspråk, og «matheia» betyr  viten, og «matetes betyr  elever, disipler.

Denne lille språkblomsten gir mening enten man lar det gjelde for astrologer, galileeren eller Galileo Galileis «kjetterske» påstander.

Men etter min mening er det nettopp ordet om korset som byr på den største dårskapen, en dårskap som er visdommen for oss som tror «Galileerens matetes».

 

Jesus fra Nazareth.

De korsfestet ham, sammen med to andre, en på hver side, og Jesus midt i mellom.

«Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var det skrevet: Jesus fra Nazareth, jødenes konge.»

Jesus fra Nazareth.

Matteus beskriver de spesielle omstendigheten som førte til at han fikk dette navnet.

Maria og Josef  rømte til Egypt med Jesusbarnet da Herodes ville drepe det.

Senere dro de tilbake fra Egypt fordi Herodes ikke lenger var en trussel mot barnet deres.

Fordi Herodes sønn styrte i Judea,  varslet Gud dem derfor om å dra til Galilea.

«Og han kom og tok bolig i en by som heter Nazareth, forat det skulle oppfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en Nazareer.»

Hvilken profet sier dette?

Det er et profetisk utsagn fra GTs fortellinger,  fra Dommernes bok om profeten Samson:

» Det var en mann fra Sora av danittenes ætt, han hette Manoah; hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne:

Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn. Så ta deg nu i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noget urent! For nu skal du bli fruktsommelig og føde en sønn, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en guds nasireer fra mors liv; og han skal begynne å frelse Israel……. Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.»

Her ser vi tydelig flere likheter med omstendighetene ved Jesu fødsel: Engelen som kommer og forkynner henne, og senere også  mannen, at de skal få en sønn, en frelser, velsignet av Herren, men med sitt fulle virke ved Guds Ånd som voksen.

Hva er en nazareer?

GT har en lov om nazireerne. De er helliget, utskilt og innviet på en bestemt måte som var fastsatt i loven:

Nazar er «tegnet» nazireeren bærer på sitt hode:

Først renset, slik loven bød, og avholdende, så raket på hodet, alt etter faste ritualer ved tempelet, deretter skulle han ikke rake sitt hode mer så lenge nazireer-løftet varte.

Varianter av dette kjenner vi fra munkeordnenes synlige innvielsestegn;  vi ser for oss middelalderens rakede munkehoder og den spesielle hårkransen, som en hvirvel rundt «månen», eller som glorien ved en solformørkelse,  også buddhistene raker sitt hode, de har hele tiden helt blanke skaller.

Vi kjenner et liknende løfte fra vår egen kongemyte om Harald Hårfagre: han lovet Gyda å ikke klippe håret før Norge var samlet til et rike. Det var et løfte knyttet til en veldig gjerning, en hero verdig.

Ordet «naza» har flere assosiasjoner i seg:  fyrsten,  den øverste, generalen eller prinsen,  innvielsen, og vannet som spredes og strømmer ut.

Jesus startet sitt virke  etter at han ble døpt av Johannes, under vanndåpen mottok han også åndsdåpen fra Gud.

Døperen Johannes sa: Jeg døper med vann, han(Jesus) døper med den Hellige Ånd og ild.

Ilden er et av løvens attributter, som vann er et av vannmannens.

Herodes innskrift på korset inneholder begge disse attributter:  «Jødenes konge» viser til «løven av Juda»,  og «Jesus fra Nazareth» viser til Johannes, «den innviede», nazireeren, vannmannen.

Da Herodes skrev innskriften på Jesu kors, ga han ham både løve og vannmannattributter og både konge og profetverdighet.

NT begynner da også med å fortelle om hans ætt fra både Levi og Juda, både presteætten og kongeætten; han er prestekonge, på Melkizedeks vis.

Ild og vann har motsatte karakterer og de utsletter hverandre.

Det er velkjent at religiøse og verdslige  overhoder i et samfunn konkurerer om makten.

Fyrster som forener denne motsetningen,  var fortidens idealer.

Vi kjenner vår egen lille statskirkestrid, og vi kan følge tilsvarende kamp om makten bakover i tid gjennom pavekirke og  keiserdømme.

Herodes innskrift om Jesus forener disse to funksjonene og  de to tegn i den kommende tid.

Historien om Samson huskes best for hans store fysiske styrke i kampen mot filistrene. Han var som de greske heroer,  overmenneskelig sterk.

Hans styrke var knyttet til nazireernes innvielses-løfte fra hans fødsel av.

Populært sagt lå hans styrke i det uklippede håret, hans syv lange fletter.

Israel var i strid med filistrene, Samson var filistrenes farligste fiende i kampen derfor søkte de å finne måter å overmanne ham på.

Filisterkvinnen Dalila  klarte å lure fra ham hemmeligheten om hans store styrke, og hun raket av ham flettene mens han sov og overlot ham så til filistrene.

De blindet ham, og satte ham som fange i deres gudshus, Dagons hus.

Dagons hus betyr «fiskens hus».

Jeg leser det slik at det refererer til vår tid, Fiskenes tid, altså tiden for dette tegnet i den store zoodiakens 12 tegn, det er ca 2000 år fra Jesus og til idag.

Vi er vant til å tenke at filistrene dyrket en avgud.

Guden Dagon var forsåvidt det, fordi man  dyrket «skapningen fremfor skaperen» og i tillegg hadde de «feil tid», for «Fiskenes tid» var ikke kommet ennå.

Fiskenes tegn har  Jomfruens tegn som sitt motsatte bilde i dyrekretsen og har kombinasjonen av bildene  fisk+jomfru.

Vi vet at de første fristne brukte «fisk» som bilde på Jesus, og at Jesus i sin apostelgruppe valgte seg fiskere. At Jesus ble født av en jomfru skulle være kjent nok, Maria har virkelig stått sentralt i kirken.

Kombinasjonen av to stjernetegn, eller fler,  fremstilles i mange kulturer som mytologisk vesener:  havfruen er fisk/jomfru, sfinxen er løve/mann osv.

GT bruker oftere attributtene: Vann , krukke,  helle ut, løve, ild, torner, vær, okse, ørn,mann osv…

Etter Fiskenes tid kommer Vannmannens tid, det er den tid vi nå går inn i, hvor solen står i Vannmannen.  Løven er det motsatte tegnet i zoodiaken.

Sfinxen er bildet på denne kommende tiden, kombinasjonen av løve og mann.

Samson drepte engang en løve,  og i løvens kropp laget en bisverm sitt bol.

Løvens kropp med bier og honning, er svaret på en gåte han stiller filistrene.

Det er en vrien gåte som filistrene ikke klarer, men filisterkvinnen Dalila får Samson til å røpe svaret på gåten.

Fortellingen om Samson er en hebraisk variant av beretningene om de greske heroene Herakles og Ødipus.

Heroene var både halvguder, herrer og helter, og som vår kirkes helgenskare inngår de i denne sorten lære og heltefortellinger.

Fortellingen om Ødipus, som gjorde alt som sto i hans makt for å unnfly sin skjebne, er en svært tragisk fortelling, men elementene i den gir oss tiden den viser til.

Hans navn betyr hovne føtter, et navn han fikk etter at hans føtter ble gjennomboret. Føttene er i astrologien et kjent bilde på Fiskenes tid.

Han gjettet sfinxens gåte og ble en hero ved at trusselen fra sfinxen ble borte.

Ødipus klarte ikke å unnfly skjebnen og han blindet seg selv.

Jeg leser ham altså som  det negative aspektet ved fiskenes tid, som den som sliter med sine «hovne » føtter.

Det er et godt bilde på kirkens unaturlig store makt i denne tiden!

Det minner om en av Jesu lignelser, lignelsen om at Himlenes rike var å ligne med sennepsfrøet som ble til et stort tre, mens den normalt blir en urt, en liten busk.

Altså fikk dette spesielle treet en unaturlig stor vekst.

Ødipus sliter hele livet med hovne føtter, men han løser sfinxens gåte! Han berger dermed byen fra  sfinxens trusler.

Jeg forstår av dette at den nye tids trussel som Vannmannens tid utgjør ved at Sfinxen er inngangens vokter, er løst av fiskenes tid.

Beretningene har et felles billedspråk, og er som en parabel for de tider som  er og kommer,  Fiskene og Vannmannen.

Herakles attributter var løveskinnet og stridsklubben.

Han gjør 12 heltegjerninger og favner derfor hele zoodiakens 12 hus i sin løve-mann rolle, sfinxens rolle.

Det er mange myter i de mange religionene, og man kan nok kjenne på at det er vanskelig å se sammenhengen mellom dem.

Av dem Jesus helbredet, er en som navngies, det er den blinde Bartimeus(latin); han, Bartimaios(gresk), Timaios sønn, ble seende.

Jeg liker å tenke at det er et hint om at den greske overlevering ved Timaios er godt grunnlag for kristustroen.

Med disse korte referansene vender jeg tilbake til Samson der han sitter lenket og blindet i Dagons hus:

«.. de bandt ham med to kobberlenker og satte ham til å male korn i fangehuset. Med det samme han var raket, begynte håret på hans hode å vokse.

Så samledes filistrenes høvdinger for å bære frem et stort slaktoffer for sin Gud, Dagon, og for å holde fest…..Samson grep om de to stolper som huset hvilte på, og trykte dem til seg…..

og Samsom sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøide han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen…..»

Slik falt Fiskens hus. Samson er den overgangen fra Fiskenes tid til Vannmannens tid, som vi snart er vitner til.

Han utfører dommen over Fiskenes tid, og begynner med dette å frelse Israel.

Nå vender vi tilbake til han som ble kalt en nazareer, Jesus fra Nazareth, løven av Juda.

Her, på korset, blir også hans føtter gjennomboret.

Nazareth var en betegnelse som viste hans kraftige gjerninger:

De lamme går, de døve hører, de blinde ser og de døde står opp heter det om gjerningene som fulgte ham på hans vandringer i landet.

Apostlenes gjerninger 2.22, forteller at slike kraftige gjerninger gjorde  apostlene  i navnet til Jesus fra Nasareth.

De urene ånder og demoner ropte til Jesus: » La oss være – Hva har vi med deg å gjøre, du, Jesus fra Nazareth….du er kommet for å ødelegge oss….»

Dette var gjerninger som fikk den fengslede døperen Johannes til å tro:

Han er den som skal komme.

Johannes er Jesu fetter og 6 mnd. eldre enn Jesus.  Om kirkeåret tegnes som en sirkel, er de to satt motsatt hverandre i sirkelen, 24 des. og 24 juni.

De står motsatt hverandre som Krist og Anti  -krist.

Man kan protestere og si, men antikrist er jo djevelsk! det er ikke Johannes!

Hva er djevelsk?

Ordet djevelsk er ordet diabolsk => dia + bol => dia betyr «gjennom» og bol betyr «kulen»!

Jeg leser alså ordet diabolsk som det som skiller og deler sirkelen eller helheten, det som går tvers gjennom kulen, det som står motsatt, anti .

Motsatt Kristus er Anti-krist,  det er Johannes, den disippel Herren elsket.

De tilhørte hver sin tid og hadde hver sine karakterer.

Jesu dåp var både med vann og ild, to motsatte elementer.

Det  er vesensforskjellige elementer som utsletter eller utligner hverandre. De er efter naturen motsetninger, men opptrer samtidig som par!

De opptrer som par, men må herske hver for seg.

Som døperen Johannes sa:

«..Jeg døper med vann, han døper med den Hellige Ånd og ild…. Han skal vokse, jeg skal avta….»

Jeg vil trekke inn enda et sted hvor  Jesus fra Nazareth nevnes sammen med Johannes.

Da Peter for første gang forkynte evangeliet for «hedningene», var det for for Cornelius’ hus.

Cornelius betyr horn.

Horn er bl.a.attributtene til væren.

De totusen årene før Jesus, før Fiskenes tid, var solen i Værens tegn.

Motsatt dyrekretsens bilde av Væren, var Vekten. Vekten er et kjent symbol for rettferdighet etter loven, og væren var det mest brukte offerdyret.

Det var loven og ofringens tid, loven som «slo ihjel» og offeret som «ga livet ved stedfortredende død».

De to motsatte tegn som hver for seg, adskilt, er dia-bolske, men satt sammen er de sym -bolske!

Sym-bolet  fremkommer når to passer nøyaktig sammen og sammen utgjør en helhet. Det diabolske er den splittede helhet, det symbolske er det som skaper helhet.

Nå er himmelens store urverk kommet til et skille mellom to tider, man må ut av det ene huset for å kunne gå inn i det andre.

I vår tid er det vi har å gå med de gjennomborede, hovne føttene.

Vi kan like lite som Ødipus unnfly vår skjebne, men vi har Jesus fra Nazareth som forener alle motsetninger der han henger på korset.

Han er symbolet, den som fører motsetningene til sin frelsende hensikt. Han er den som gjør hel.

Her er han symbolet på sammenkomsten mellom mennesket og Gud, hvor ild og vann, symbolene på Guds dommer , er til frelse.

La oss derfor gjøre det han ba disiplene om:  se etter mannen med krukken og gå inn i det hus hvor han går inn, for det er der vi skal holde påske.

Vi er kommet til «påskens tid».

Rett før Peter forkynner for Cornelius hus, har han hatt et syn hvor Gud viser ham at lovens tid er over:

Det vises ham en duk med mange både rene og urene dyr, og Gud ber ham ete av dem. Peter sier at han aldri har spist noe urent. Gud sier at Peter ikke skal holde for urent det han har renset.

Mens han har dette synet kommer det bud til Peter fra Cornelius hus: Kom og forkynn Jesus for oss.

Jeg leser dette slik at her forstår Peter at Værens tid er omme, og Cornelius hus, Værens hus, får høre evangeliet om Jesus, de blir døpt i Jesu navn til den nye tid som NT beskriver og mottar Ånden.

Peter sier  bl.a til dem:

«…det ord kjenner dere, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte –

hvorledes Gud salvet Jesus fra Nazareth med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham….»

Johannes begynte, sier Peter, så ble Jesus døpt med Johannes dåp! og Johannes sier om Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.

Her er vi ved begynnelsen av Jesu virke som Jesus fra Nazareth.

Nazar -eth.

Eth er det hebraiske ordet for tid.

Fyrstens tid, eller «grevens tid» som er et fast ordtak vi har i språket vårt. Vi sier : «Han kom i grevens tid».  Her er det Nazareth.

Da de kraftige gjerninger han gjorde satte folkemengdene i bevegelse slik at de hyllet ham som konge da han red inn i Jerusalem palmesøndag, heter det at hele byen kom i bevegelse og sa:

Hvem er dette? Og folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nazareth i Galilea.

Senere, da de tre kvinnene kom til graven, sa engelen til dem:

«…….. dere søker Jesus fra Nazareth, den korsfestede; han er ikke her han er oppstanden………»

Den eldste kjente beretning om juletreet og en sekk med gaver.

Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.

Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.

Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.

Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.

Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.

Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»

Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.

For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.

Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.

Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.

Tavlene har tre versjoner av  «verdens eldste julefortelling».

Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.

Det lyder kort fortalt slik:

Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.

Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

Alle leter etter Telepinus.

En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .

Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre.

På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.

Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.

Dette var hetittenes historie om den 22. desember.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.

Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.

Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.

Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se i såfall  på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.

Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.

De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk.  Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!

Det var  ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.

Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.

Hetittene sa selv om Guden Telepinus,  at han ville komme til å æres overalt på jorden.

Det hadde de faktisk rett i!

Jeg har gitt dette videre til mine barn.

God Jul til den som kommer innom her!

Ordet ble kjød

Julen nærmer seg.

For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»

Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.

Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.

Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.

Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.

Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.

Man frykter at EU skal kollapse.

Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.

Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.

Myter er Ord.

Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.

Folkenes myter ligger i folkedypet som  nasjonenes sjelelige mantraer, som  små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.

Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.

Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.

Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne  og vesten.

Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.

Nå ser vi at kanskje  MB kan være nøklen til arabisk samling?

De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.

Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje?  Som f. eks en ytre fiende?

Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel?  Det ønsker de kanskje å provosere frem?

Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.

Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!

Obahma gir MB sin støtte i Egypt.

Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.

Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!

Slik kan Israel bli alene.

Slik lyder profetens Ord.

Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.

Kortene i stokken ble delt ut for  lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.

Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.

Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

…

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn

….de er født….av Gud.

Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….

Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.

Det er et ord som skaper det det nevner!

Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.

Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.

Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.

Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!

Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!

Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!

GOD JUL til dere alle som er innom her!

Egner var neppe bare sosialdemokrat.

Boken til Anders Heger, om Torbjørn Egner, har forårsaket noen kommentarer i mediene.

Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.

Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for «symboler» og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!

Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.

Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians «Kardemommelov» : «Man skal ikke plage andre,  man skal være  god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil».

Loven, som er et verdimessig ganske «nøytralt» utsagn, kan om man ønsker det,  tolkes som en «avkristning» av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.

De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.

Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.

Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver «bare det de må, og det som de behøver».

Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle «hurra» sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.

Nå vil ikke jeg krangle om «opphavsretten» til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.

Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.

Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.

Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.

Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.

Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.

Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet  opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.

Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:

En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.

Tobias utlegges: «Gud er god», og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.

Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i «det ranke, rette palmetreet» og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:

En kurv påskeegg :3. “Hosianna”

Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli «arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.»

Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.

Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.

Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.

Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.

Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen,  er ikke alle like fortrolige med.

De fleste husker slageren,»The age of Aquarius», og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.

Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor «Kamelen skal synge sangen sin».

Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller «husene» (gr.eonene) som de ofte kalles.

https://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/

Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er «bastian» =>det faste punktet, vårpunktet.

Det er en dekkende betegnelse for en «politi». Ordet «pol» gir mange språlige «veier»,  til både «byen» og  jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.

(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)

Trikken er også fast. Den  går i fast rute gjennom byen,  følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar.  Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.

Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .

Det er Politimesteren som arresterer røvere.

Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg,  tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.

Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a  for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.

Jonatan bærer sekken og passer på løven.

Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.

Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.

Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.

Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en «hengekøye»(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).

Jeg leser altså denne historien om røverne slik: » Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.»

Nå er det ikke alle som kan» hanskes med» visdommen.

De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.

De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!

Det ble så ille for dem at de «røvet» Sofie tilbake.

Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.

Altså visdom knyttet til» månetidsregning» hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til «huset» i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.

Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.

Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.

I tillegg heter byen Kardemommeby.

Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.

Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.

Navnet har to komponenter, «carda og momum» .  «Card» kan vise til hjertet, eller et  brev.

Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.

«Momum» har jeg bare funnet som «den som kommer med spottende kritikk», «den som alltid bebreider».

Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se:          http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm

Myten er kort fortalt slik:

Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.

Guden Momos skulle være dommeren deres.

Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.

Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.

Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.

Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.

Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.

Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.

Momos er kalt «den arketypiske feilfinner». Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin «spirit of mockery».

Egner fikk  St. Olavs orden for «fortjenstfull kulturell innsats».

Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var «agent for mer enn sosialdemokratiet.

Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.

Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.

Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og  man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.

Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.

Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.

Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.

Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!

De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av  tiden som kommer.

Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.

Han var både «bokstavtro» og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.

Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.

Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.

Det ser Egner, men ikke den uinviede.

Jeg er altså enig i at Egner var en «dannelsesagent»,  men jeg vil utvide det til «dobbelagent».

Les også:

https://predikeren.wordpress.com/2009/08/10/da-per-var-ku/

 

 

Hekser og hysteri.

Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.

Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.

Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt:  Hvem har størst skyld?

Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.

Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.

Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt.  Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.

Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.

Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.

Jeg vil kort minne om noen  beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens  vismenn.

I GT kalles de «ashshaph» ,  «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».

Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.

Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.

Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen  til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.

Det var datidens kunnskapselite.

På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere ,  yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl.   Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.

Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.

Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.

Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!

Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.

Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse,  slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.

Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:

Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.

Likedan stenet man i Israel Guds profeter,  fordi man ikke likte hva de sa.

Fra perserne og orientens hekser,  til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.

I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.

Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.

Og ettersom de, til tider, fikk  fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.

Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.

Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders  impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.

Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.

Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng,  at de brukte magien til å utøve noe vondt.

Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.

Tvert om,  så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :

«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»

Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».

Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.

Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.

Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.

Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania

Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.

Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.

Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning.  Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte  heksene.

Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.

Kirkens hekseprosesser  var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.

Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.

De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:

«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde,  og begge i deres ekteskaplige plikter.»

Derfor ga paven  to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i  Nord og Sydtyskland,  som de på noe vis kunne finne.  Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.

Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .

Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev  Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.

Ved denne boken ble heksetroen,  og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.

Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.

Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.

I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.

Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.

Tilståelse kunne hentes ved tortur.

Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:

*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.

*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,

*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.

*Om de hadde  fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.

Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.

Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.

Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.

Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».

Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.

«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:

«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»

Dette kvinnesynet bør man merke seg.

Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.

Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.

Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.

Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII,  nylig,  ca 1100tallet, innførte sølibatet.

Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.

De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.

Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.

Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.

Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?

Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.

Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.

Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.

Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:

Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn,  og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.

Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?

Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.

Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.

Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen,   det var et svar på mange vonde ting i tiden.

Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.

Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.

Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.

Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom!  helt opp til 1800.

Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.

Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.

Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.

Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.

Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.

Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa  diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.

Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.

Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.

Kvinnene ble diagnostisert av menn.

Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og  endringene skjedde i rekordfart.

For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:

*undertrykt i et mannsdominert samfunn,

*totalt avhengi av mannens forsørgelse,

*uten innflytelse på samfunnet,

*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!

*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.

Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:

* fredsarbeid

* stemmerett for kvinner

*utdannelsesrett

*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen

*arverett og navnerett for uekte barn

*seksualopplysning og selvbestemt abort

Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.

I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.

Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.

Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.

Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.

Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.

Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000,  med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.

Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!

Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske  og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.

Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7),  har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.

Hysteriet uttrykkes og  formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre  former.  Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt,  neste gang det fremkommer.

Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?

Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:

«Hekser fins ikke».

Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.

Men kan vi lære av historien?

Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?

Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.

Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.

Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små  avslørende «lekkasjer».

Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.

Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».

Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!

F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.

Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.

Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!

Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!

Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:

Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.

Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:

*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!

*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!

Et annet tungt trykk på vår samvittighet  gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.

Og, på tross av at vi sier vi er et  velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.

Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.

Og vi ser uforstående på skolemassakrene.

Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.

Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.

Og kjetterne?

Dem forfølger man stadig.

Askepot og Askeladden

Eventyrene våre er gamle mytiske fortellinger. Mytene er knyttet til religionene, mens eventyrene er mer profane i sitt innhold. Likevel har de en felles referanseramme, de gamle,universelle astologiske bildene.

Askepot er et eventyr vi møter i mange utgaver, men hovedelementene, bl.a. skoen og stesøstrene, er alltid der.

Askepot, vårt navn på henne, har sin navnebror i Askeladden.

Begge har to brødre/stesøstre og begge får prinsessen/prinsen.

Begge er gode og hjelpsomme mens de andre to brødrene/søstrene er innbilske og egoistiske.

Begge har navnet Aske med «pot» eller » ladden» som annet ledd.

«Pot» er en krukke og «ladden» er en sokk eller tøffel.

Betydningen av ordet » ladden» er mere dette «å være uten sko». Vi brukte ordet «sokkeladden» som barn, for å si at vi hadde tatt av skoene og gikk i bare sokkene.

Altså er Askeladden uten sko, mens et hovedpoeng i Askepots historie er at hun mister skoen.

Føttene er et astrologisk bilde på fiskenes tid, det er tiden fra Jesu fødsel til vår nylige inngang i Vannmannens tid, et tidsrom på ca 2000 år.

Begge, både Askeladden og Askepot er altså uten det som gir beskyttelse i denne tiden.

Skoen er også et urgammelt bilde på frieri og beilervirksomhet, det ligger bryllup i luften.

Selv gamle Frøy, i vår nordiske religion, sendte nettopp skosvennen sin til Gerd for å fri for ham.

Mannen skulle, i de gamle tradisjonene, sende sin «skomaker» med sko som gaver til den utvalgte.

For begge våre helter er det prinsen, eller prinsessen, som vil gifte seg, og de leter etter «den rette» . Prinsen holder et ball, og prinsessen gir «vanskelige oppdrag».

Hverken Askepot eller Askeladden aktes verd å dra på slottet for å prøve å bli den utvalgte.

Da ler folk og håner dem, særlig de to stesøstrene og de to brødrene. De mener bestemt om seg selv at de har alle de egenskaper som skal til for at nettopp de kan vinne»prinsessen og prinsen».

Askeladden brødre, Per og Pål, har all kunnskap. Alle leksikon og aviser kan de på rams, så de mener seg kvalifisert til å løse prinsessens gåter.

Askepots stesøstre har rikdommen og kan kjøpe hva de vil av stas for å vinne prinsen.

Det er kraftige konkurrenter, verdens kunnskap og rikdom.

Hva er så Asken, som begge de to bærer navn av?

Her er asossiasjonene flere, rent språklig, iflg. Torps etymologi.

*Eplet av apalen,

*en eske, et skip eller en krukke,

*det forferdelig skremmende innholdet i krukken, det tørre, hete, brennende glødende..slik at ordtaket «fra asken til ilden» som betegner fra vondt til verre er knyttet til navnet… og dyp fortvilelse som uttrykkes ved klærne «sekk og aske»,

*det er også den sterkt etsende resten etter lutproduksjonen som fjerner all smuss.

Asken til lutproduksjonen ble tatt av bjørketreet, på latin Betula som er det hebraiske ordet for jomfruen, svært betegnende for treet som i mange dikt er metafor for en ung pike.

Bjørkeved ble brent og restene etter brannen lagt i vann noen dager, da fikk man lut til rengjøring, med den lille etsende askeresten som lå igjen. Det er denne essensen av lutproduktet som ingen brukte, er det snakk om her.

I legenden om Atlantis legger Platon stor vekt på navnenes betydning. Det var fordi de var gitt i en tradisjon hvor man valgte navn etter betydning, så navnet ble en viktig nøkkel til fortellingen.

Slik var tradisjonen også for de gamle eventyrfortellerene. Vi har ikke lenger den tradisjonen, vi tillegger ikke navn vekt, men vil vi inn i de gamle eventyr og myter, må vi arbeide særlig med navnenes betydning.

Da Askepot mistet sin sko, så mistet hun sin beskyttelse.

Føttene sto for «fiskenes tid», så da «jomfruen Israel» gikk inn i «fiskenes tid»var hun uten beskyttelse.

Hun var rammet av dommen, ilden, og restene av henne ble spredt i vannet (der fiskene bor, altså blant alle folkene)

Av dette lutvannet er hun den fryktelige, sviende, etsende resten.

Dette ligger i Begges navn. De heter begge aske -pot, eller -ladden.

Så av de makter verden kan fremskaffe, vitenskapens og rikdommens og forfengelighetens makt, er Askepot-ladden den ingen regner med, den man kaster og håner om han/hun prøver seg.

Prinsen har Askepots sko og han leter etter henne som passer skoen.

Dermed er hennes sko attraktiv for stesøstrene. De kapper gjerne av seg både hæl og tå for å få skoen til å passe sin egen fot.

Jeg må tenke på Døperen Johannes, Jesu herold, som sier :»Han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære …øksen ligger ved roten av treet..det hugges ned og kastes på ilden.»

Jeg kan ikke gi en fyldestgjørende utlegning av eventyret, men jeg vil gi retningen for den som er interessert og som kan lete videre selv.

For meg er eventyret om Askepot «Johannesversjonenen» av mytene. Vel verdt å fordype seg i.

Eventyret gir, i tillegg til å være en fremstilling av almengyldig visdom, en skjult fremstilling av, her, den Guds utvalgte jomfru som i fiskenes tid har mistet sin beskyttelse. Hun lider, fornedret, skjult blant folkene, og alle folkene blir utsatt for hennes «lutende» effekt og vi er nå inne i en tid hvor prinsen vil lete etter henne.

Og den han leter etter vil alle være, det er mange som ofrer «hæl og tå», går på akkord med «det rette» for å kunne «sko seg»!

Myter og kunst. Hvordan myten inspirerer kunsten.

Vi vandrer i og er bærere av vår kultur.

Vil man kjenne seg selv og sin kultur, er mytene begynnelsen.

Myten er åndens første bevegelse i folkenes språk.

Myten er himmelens befruktning av slektene , de er vårt arvede åndsliv.

Myten er som et guddommelig gen, et frø, som spirer og vokser sin egen iboende  vekst i folkenes historie.

Såmannen er Gud.

Menneskene er jordsmonnet.

Såkornet er ordet, myten om himlenes rike.

I vår kultur er det noen få ulike mytetradisjoner vi forholder oss til:  den greske, den norrøne, den jødiske og den kristne.

Vi kan lese om flere, selvsegt, men det er disse kulturene vi forholder oss til som våre.

Disse fire mytene har  likhetstrekk , men er også grunnleggende forskjellige.

Jeg vil se litt på noen av de i øynefallende ulikhetene og hvordan de ytrer seg i kulturen vår.

Den greske mytologi inspirerer kunstneren i oss.

De vakre fortellingene , med sin detaljrikdom, sanselighet,  og estetikk, inviterer kunstmalerne til å utfolde seg,

og de mange vakre malerier understreker og styrker mytens innhold, og er en del av mytens formidlingsmåte.

Den greske myteverden er tidløs, uten en indre sammenheng, uten begynnelse og ende, åpen og tilgjengelig.

Hver fortelling kan stå for seg som et maleri, og likevel formidle det hele.

Den greske mytens muser trives på lerretet, og egner seg for deres  myke, bevegelige og lette skjønnhetsformidling.

Slik er ikke den norrøne myten.

Der grekeren har skjønnheten og tragedien, har den norrøne myten barskheten og dramaet.

Den stramme, knappe dramatiske fortellerformen er skapt av skaldens kresne kortform.

Dikteren skaper dramaet, det helhetlige epos med tydelig begynnelse og ende, hvor sammenheng og enhet er grunnformen.

Maleren kan ikke bli tilfreds med å hente ut et motiv av denne stillestående, barske myteverden. Han vil, om han søker f. eks å fremstille nornene, gi dem gresk skjønnhet, farger og sanselig detaljrikdom, og dermed mister han den norrøne mytens ånd.

Malerens teknikker treffer ikke mytens helhetlige budskap, tvertom, han endrer budskapet i den ved sin teknikk.

Den nordiske myten søker den dype inderligheten, tankens fordypning og hjertets troskap, fast forankret i handlingens alvor og dåd.

Denne strenge formen henter straks frem den barske humoren, alvoret kaller på spøken og finner skaldens uttrykksform.

Skalden binder fortellingen sammen i versenes lenker, i strenge lovmessige dikteriske strukturer.

Det greske samfunn var små bysamfunn, løst forbundet, mens de nordeuropeiske folk  strebet etter å være en enhet.

Der grekerne åpnet for tragedien, bandt det jødiske folket den som lider til det legende offeret.

Uten kjærlighetsofferet er vi i utakt med vår egen myte.

Da er vi ute av mytens bevarende virke og overgitt til vinningstørsten og dens tomme ødeleggelse.

Den jødiske myten skal ikke males. Den forbyr det selv.

Den jødiske myten synges.

Deres myter er nedtegnet i konsonantenes harde usigelige og  usyngelige lyder.

Man innvies så, fra barnsben av, i vokalenes mysterier.

De lærer hvordan de usynlige vokalene blir en levendegjørende kraft som skaper de harde konsonantene om til et fulltonende kor.

Deres lyttende, skapende og analyttiske kraft kan ikke fanges av maleriet, eller ikke  skaldens uttrykksform er tilstrekkelig.

Sangen derimot, formidler livsprosessene og innvier enkeltmennesket til samhandling med andre.

Sangen er en ubrytelig enhet, den  er tidløs og inneholder samtidig alltidens inndelinger.

Den kristne myten favner dem alle.

Den forener det maleriske og det dramatiske i sin fulltonende åpne sang.

Den er det lille sennepsfrø som ble lagt i jorden og som spirte og vokste til et stort tre.

Himlenes rike er det lille frøet sammenvokset i vår kulturs jordsmonn, hvor de gamle religionene hadde forberedt jordsmonnet for den.

Her vokser det sin egen iboende vekst, og vi synger, maler og dikter til dens ære.

Slik ser vi himlenes rikes mysterium utfolde seg for våre øyne, og kjenner det riktig, enten vi er jøde eller greker.

Når vi vandrer i mytenes verden, og henter frem kjente og glemte glimt av det som var, så ser vi at vår tid er ute.

Mytene har fylt sin bestemmelse og de nye generasjonene lærer dem ikke.

De får brokker og forvridde glimt av allverdens mytologiske vesner gjennom fantacy- og voldsfilmer,  spill og slikt.

Underholdningssektoren stjeler, perverterer og omdikter mytenes sterke uttrykk til en moderne helte-og voldsverden,  for vinnings skyld.

Det er mulig at dette er et nytt kunstnerisk uttrykk for den gamle myteverdenen, og at det bare er jeg som ikke er istand til å følge med på det og forstå det.

Men foreløpig ser jeg denne formen som en trussel mot vår kulturarv, ja, som en monstrøs utgave av den. Som om vår tid søker å fjerne behovet for myter i den religiøst anlagte del av den yngre generasjonen.

Ellers er åpne «mytemotstandere» svært mytologiske i sin oppførsel:

Vitenskapen, i sin moderne skikkelse, er som en kjempe som «dreper» enhver myte den kommer over.

» Hu», roper den, «her lukter det myter og overtro!»

Også ser den med det ene øye sitt, for å stikke øyet ut på alle toøyde den kan finne.

Moderne mytologi byr på opplysningstidens heltemyter, som f. eks: Galileo og hans teleskop, Franklin og hans drage og Becqurell og hans fotografiske plate.

Vakre og inspirerende fortellinger i opplysningstidens tjeneste, men halve og enøyde fordi de formidler en jord uten himmel.

Så fremdeles setter jeg mitt håp til sennepsfrøet, om det enn er lite, formidler det himlenes rikes hemmeligheter.

«St.Tamara» , 800 år etter hennes død.

St. Tamara, kong Tamara og dronning Tamara

Dette er  betegnelser brukt om Georgias store heltinne i Middelalderen.

Hennes historie, og Hamsuns fabulerende gjendiktning av hennes historie, er forbausende aktuell.

Rammene om dronningens liv kan være eksotiske og avleggs, men det flerkulturelle Kaukasus hun hersket over,  bød på konflikter som vi kjenner oss berørt av i dagens flerkulturelle Europa.  Det er særlig møtet mellom kristen og muslimsk tro og livsførsel,  og spørsmål vedrørende en kristen eller en muslimsk stat, som gir de gamle beretningene nytt liv.  Den 22/7 fikk vi smake ekstremvarianten av politisk handling knyttet opp til dette temaet.

Da Hamsuns reiste i Kaukasus, rett før år 1900,  ga han oss, i reiseskildringens form,  korte glimt av den historiske dronning Tamara.  Men det ble ikke med det.  Beretningen om den sterke kvinnen levet videre i hans diktersinn og ble til et skuespill som utkom i 1903.  Det er 110år siden, men skuespillet har fått ny aktualitet.

Boken «I eventyrland»  forbereder oss på det kommende skuespillet med slike små hint:

…» Her står riktignok ennu rundt om i Kaukasien ruiner av kirker fra dronning Tamaras tid (1184 – 1212) og her er også yngre kirker; men muhammedanere i mere eller mindre grad er en hel del kaukasiere den dag i dag…..

…vi kommer til en uhyre borgruin av sten og ler, et kaos av murmasser. Murene er sprukne, men noen av dem rager ennu kanske halvhundre meter op; to av de mange fløyer synes å ville ramle ned hvert øyeblikk. Kanske et av dronning Tamaras mange palasser rundt omkring i Georgien og Kaukasien. ….

…..Vi ser hav nede til høyre, Sortehavet. Batum ligger i en sumpig og usund men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høyt oppe er bjergene hist og her avbrændte  og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger……….Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner ennu på ruinene av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog….»

Før jeg presenterer skuespillet, vil jeg referere

historiens versjon av dronningen, slik den ortodokse kirke fremstiller henne:

Kong Georg III og dronning Burdukhan av Georgia fikk i 1166 en datter, Tamara.  Kongen sa at hun skulle dele trone med ham fra den dagen hun fylte 12 år. Og slik ble det. Far og datter hersket sammen i fem år inntil Kong Georgs død i 1184.

Tamara bar tittelen Konge og Kong Tamara ble,  etter farens død,  enehersker over Georgia.

Hun innkalte til kirkemøte og talte til de geistlige med visdom og ydmykhet:

…» Døm rettferdig, styrk det gode og fordøm det onde. Begynn med meg.

Dersom jeg synder skal jeg dømmes, for den kongelige krone er ovenfra,  som et tegn på den guddommelige tjeneste.

Tillat ikke de mektiges rikdom, eller folkets fattigdom, å hindre dere i tjenesten.

Dere ved ord, jeg ved gjerning,

dere ved bønner, jeg ved loven,

dere ved oppdragelse, jeg ved utdannelse vil ta vare på de sjeler Gud har betrodd oss.

Sammen vil vi fastholde Guds lov, for å unnfly evig fortapelse,

dere som prester, jeg som hersker,

dere som det godes forvaltere, jeg som det godes vokter.»

Kirken og det kongelige hoff valgte en frier til Tamara. Det var Yuri, sønn av Prins Andrei Bogoliubsky.  I Georgia ble han kjent som «Georgi Russeren», Georg Rusi.

Han var vakker og en dyktig og tapper soldat.

Under hans kommando var georgierne seierrike, men ekteskapet med Tamara avdekket at han også hadde rå og brutale karaktertrekk. Han drakk seg ofte full og oppførte seg dårlig og umoralsk.

Tamaras hoff forviste ham deretter til  Konstantinopel, generøst lønnet.

Det var mange Midt-Østenherskere som ville gifte seg med den vakre Tamara, men hun avviste dem alle.  Hoffet insisterte på at hun måtte sørge for å bevare dynastiet, derfor gikk hun med på å gifte seg for annen gang, men denne gangen bad hun sin tante velge en passende mann til seg. Mannen hun valgte het Davit-Soslan Bagrationi og var en etterkommer av Kong Georg I.

I 1195 ledet Abu Bakr av det persiske Aserbajdsjan, muslimene til kamp mot Georgia.

Under sin kommando forberedte hun hæren til kampen ved å feire en kristen fest. Alle, selv de fattige,  la ned arbeidene sine for å delta i bønn.  Før hun sendte  soldatene i kampen sa hun til dem:

..» Mine brødre! tillat ikke deres hjerter å skjelve for den tallrike fienden, for Gud er med oss.   Stol på Gud og vend deres hjerter til Kristi kors….»

Så gikk hun barbent opp i fjellet til Metekhi Kirken til Theotokos(Maria, Guds mor). Der la hun seg på kne ved alteret og ba uten opphold til hun fikk melding om seier for Georgias hær.

Etter dette seiret de flere ganger over tyrkerne.   Georgia var blitt det politiske overhodet for både kristne og muslimer og mange så på Georgia som en beskytter for hele Kaukasus.

Dette bekymret den Islamske verden.

Sultan Rukn al-Din var overbevist om at en samlet muslimsk styrke var avgjørende for å få makten i regionen.

I 1203 marsjerte han mot Georgia med en enorm hær.

Han sendte et bud til Tamara om å overgi seg. Dersom hun overga seg,  og tok den islamske troen, lovet han å gifte seg med henne, men dersom hun holdt fast på kristendommen ville hun bli en av de mange kvinnene i hans harem.

Dronning Tamara svarte:

» Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og hærens størrelse, men du regner ikke med den guddommelige avgjørelse.Jeg setter ikke min lit til hæren eller til verdslige ting, men til Guds høyre hånd og den mangfoldige hjelp av Kristi kors, som du forbanner. Guds vilje – ikke din egen – skal skje, og Guds dømmekraft – og ikke din – skal herske. »

Tamara vant en enorm seier, ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden. Hennes ydmykhet og visdom ble forbilledlig.

En natt hadde hun en visjon. Hun så en trone av gull besatt med juveler.

Da hun nærmet seg tronen for å sette seg på den, ble hun stoppet av en gammel mann. Den gamle var kronet med en glorie.

«Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik ærerik trone? «spurte Tamara.

«Denne tronen er bestemt for din tjenestejente. Egenhendig sydde hun messedrakter til 12 prester.» svarte mannen.

Da Tamara våknet begynte hun øyeblikkelig på arbeidet med å sy messedrakter til 12 prester.

Dronningen arbeidet hardt og sparte seg aldri.

Engang hun kledte seg til fest, meldte det seg en tigger som ba om almisse. Hun ba ham vente mens hun festet et rubinbesatt belte rundt livet. Da hun kom ut, var tiggeren borte.

Dronningen ble fortvilet, for å nekte den fattige almisse er som å si nei til Kristus selv.

Øyeblikkelig tok hun det verdifulle beltet av og ofret det til de fattige.

Dronningen var raus mot de fattige og mot kirken. Hun støttet  byggingen av mange store kirker, både i Georgia og langt utenfor Georgias grenser:  i Palestina, Cypros, Grekenland,  Bulgaria, Makedonia,  Romania, Constantinople og enda flere steder.

Den ortodokse kirke kaller henne St. Tamara. Det er i år 800 år siden hun døde.

Hamsuns skuespill

Handlingen er lagt til hennes samliv med den første ektemannen, og samtidig er rammene for dramaet fra den tid hvor hun hersker over både muhammedanere og kristne.

Slik fremstiller han, i dikterisk frihet,  hennes liv og virke i et tre dagers sjebnesvangert spill.

Hennes første mann, Giorgi, viser sin fortvilelse over at dronningen overser ham og sitt ubehag ved å være sin kvinne underlegen.  Hamsun har sympati for ham og lar ham utvikle sine «onde» planer, som vi forstår skal tjene kjærlighetens hensikt, men som innebærer en betydelig risiko for dem alle.

Det andre dramatiske elementet fremstilles ved krigsfangen, Khanen av Tovin, som Giorgi har tatt til fange. Det er møtet mellom de to herskerne, en ung kristen dronning og en ung muslimsk khan, som er hovedtemaet i stykket.

Kirkens menn, abbeden og prioren, bistår med råd og samtale. Dronningens tjenerinner, særlig Fatima,  som også er muhammedansk krigsfange  bidrar til å øke dramatikken.

Stykket har tre akter, en for hver dag,  hvor Hamsun gir oss en dyptgående innlevelse i temaet.

Han gir oss en herlig tolkning av Tamara, og man merker løytnant Glahns ånd spøke i alle de store karakterene. Det  er interessant å se hvorledes Hamsun behandler og menneskeliggjør de religiøse spørsmålene i stykket.

Her er en liten smakebit fra Prins Giorgis onde plan:

Prins Giorgi: Jeg har ingen annen enn deg, jeg tror på deg. Du skal bringe Khanen av Kars et brev.

Abbeden:       Jeg vil gjøre det da du ikke har noen anden som du tror på. Men betenk deg, Prins Giorgi.

Jeg bæver for deg at du søker med lys og lykt efter din undergang.

Prins Giorgi: Så være undergangen meg velkommen. Jeg gjør det i min nød.

Jeg har betenkt meg i mange mørke år og gjør det ikke mere.

Eller har du i hele din lærde hjerne et andet råd for meg?

Abbeden:       Det er en farlig plan. Men vil du være konge må du våge meget.

Prins Giorgi: Konge? Jeg vil ikke være konge.

Abbeden:      Vil du ikke være konge?

Prins Giorgi: Nei.

Abbeden: Vil du ikke erobre dronningens land og sette deg selv på tronen?

Prins Giorgi: Du feiler. Jeg vil erobre dronningen.

********

Om både språk og ytre rammer er noe fremmede, anbefaler jeg å bruke tid på både historiens og Hamsuns tolkning av Tamara.  Hun skaper dybde i vår ofte lettvinne omtale av kulturelt mangfold.