Johannes og Jesus. Del 3. «Hvem er det som ….kommer?»

«Disiplene spurte ham: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?
Jesus svarte og sa: Elias kommer visstnok og setter alt i rette skikk;  men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal også menneskesønnen lide av dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte dem.» (Matt.17.12)

«Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.»(Matt 11.14)

Det var ikke åpent, ikke lett å forstå at Johannes var Elias, før Jesus sa det. Da ble det åpent.

Men folket spurte, og de skriftlærde spurte, for de hadde likevel ant at det kunne være….og de spurte både Johannes og Jesus: Er du Elias?

Etter at Johannes var halshugget trodde de at Jesus var den oppstandne Johannes. Vi ser at det ikke var personene i seg selv, men den ånd og kraft de hadde, og de tegn og gjerninger som fulgte dem, som folk gjenkjente. Slik sett kunne både Jesus og Johannes være Elias, og Jesus kunne være Johannes.

I dette innlegget skal jeg konsentrere oppmerksomheten om Johannes som «Antikrist».

Vi er vant til å si Jesus er Kristus, det vil si at vi tror Jesus er den salvede, Messias, som loven og profetene vitnet om. Det var på denne trosbekjennelsen(Peters bekjennelse): Du er Messias, den Levende Guds sønn, vår kirke ble grunnlagt.

Begrepet Antikrist er ikke like åpent og forståelig.  Det er lite omtalt, men har fulgt Jesus, som en karakter ved hans side, slik navnet Johannes har fulgt ham, som døperern, som evangelisten og som mange lukkede samfunn opp gjennom kirkens 2000-årige historie.

I det følgende vil jeg se litt på enkelte ord fra Bibeltekstene. Vi leser jo oversettelser når vi leser Bibelen, og det er ikke alltid vi har samme innhold i våre «tilsvarende» ord. Jeg tror at de ordene kan gi oss en retning for tanken som kan belyse en side ved Antikrist.

Anti- Krist kan bety , motsatt Kristus, altså en fysisk plassering ,eller motstander av Kristus, en som motarbeider ham.

Jeg vil minne om de tidligere innleggene om Johannes og Jesus. Hvordan kirken har satt deres fødselsdager i kirkeåret slik at de står midt imot hverandre i sirkelen, «åsyn til åsyn». Dette bygget på at da Maria og Elisabeth møttes, sprang forsteret i Elisabeths liv, så de var fostere da de møttes første gang, og det var 6 mnd mellom dem. Dette bildet viser at disse to ikke bare var «to fisker», men også forbandt to motsatte tegn. Jomfruen og Fiskene

Vi skal se litt på hvordan disse karakterene kanskje kan speiles i Johannes, men først vil jeg se nærmere på noen begreper knyttet til ham.

Johannes sa om seg selv at «han er en røst som roper i ørkenen».

Ordet «roper»som er brukt  i Esaias-sitatet, er på hebraisk «Qara». Dette ordet ble brukt i betydningen «å gi navn til«, som i Gen 1.5-> «og Gud kalte lyset «dag» og mørket kalte han natt…..og Gud kalte hvelvingen himmel…..osv.  Ordet ble også bruk om «ropet som innebærer et svar«, om «et møte» som «åsyn til åsyn» (altså: midt i mot hverandre/ anti), og som «en proklamasjon«.

.Med en slik utvidet forståelse av ordet vil jeg sitere fra f eks. 2 Mos 33. 17-23. Hvor Moses ba om å få se Guds vei:

Han(Gud) sa : Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn……..og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. ……..se her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet  går forbi vil jeg la deg stå i klippen, og jeg vil dekke deg med min hånd, til jeg har gått forbi; så vil  jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra ,men mitt åsyn kan ingen se.»

Moses talte åsyn til åsyn med Gud på Sinai(v.11), men her ba han om å få se(v.13) …. Og Gud strakk seg langt for å «i-møte-komme» Moses: Han vil rope ut/møte ansikt til ansikt, men må så forklare hvorfor han ikke kan innfri dette fullt og helt. Moses må skjule seg i klippen mens Gud passerer, det er et yndet motiv i kirken at Klippen er skjulestedet for å tåle Guds nærhet. For ingen kan se Guds åsyn og bli i live.

Enhver som har lest Fantomet vil gjenkjenne hva tegneserien spiller på: Mannen i «hodeskallegrotten» i «ødemarken» som kjemper mot all «ondskap». Den som trenger hjelp kan bare å gå ut i ødemarken og rope hans navn, så er han beskyttet og vil få svar, men ham selv er det få som ser, og hans øyne kan ingen se. Da er de dødsens. Forfatteren Lee Falk, som skapte Fantomet, var selv jøde og sa at han var godt bevandret i østlig mytologi og hemmelige selskaper. Og tegneserien ble en enorm sukesess! Nå er den snart glemt.

Dette ordet for «ropet», «qara», brukte altså Esaias da han profeterte om Johannes. Evangelistene, som siterer dette,  bruker det greske ordet «boao». Det er et rop som innebærer «rop om hjelp og at hjelpen er nær», og hjelpen heter «boetheo».  Det fortelles i Markus 3.17, at da Jesus utvalgte de 12 disiplene, ga han Simon navnet Peter, og Jakob og Johannes ga han navnet «Boanerges», det er tordensønner.

Navnet var den gangen av betydning også i gresk tradisjon. I Platons bok «Kratylos» gir dialogen oss informasjon om hvor viktig navnenes betyding var fra gammelt av, om man ville forstå en gammel tekst. Her knyttes et innhold, et tegn til navnet for å vise til den tjeneste Gud ga personen, så vi kunne gjenkjenne den.

Det ligger i legendestoffet vårt at Simon er Peter, det er klippen. Det er godt kjent at Peters bekjennelse er den klippen enhver som vil se Herren må skjule seg i, og hans bekjennelse er den eneste grunnvoll kirken kunne bygge på.

Det som ikke er like mye omtalt er det navn Jakob og Johannes fikk, Boanerges, Tordensønnene.

«Ropet» til døperen Johannes settes her som navn til Jakob og Johannes, og det presiseres til å være «torden».

Ordet «tordensønnene» angir at røsten ikke er deres egen, men Guds.

Det er ikke bare i naturreligionene at tordenet er fra gudene, i bibelen er tordenet nært knyttet til Guds røst, Guds komme, Gud immanent.

På hebraisk er torden «gol» eller «raam» eller «ramah».  «Gol» er knyttet til påskens og pinsens torden, det er Guds store gjerninger i jødenes historie: Da Moses førte Israel ut av Egypt, og da Moses fikk lovens tavler av Gud på Sinai.

Det er disse hendelser Johannes åpenbaring bygger på: Påsken og pinsen, hvor all verden skal se Gud og hans Ånd utgydes over alle folkeslag.

Når vi hører ordet «gol» tenker vi på «golgata», og vi har i vår kirkes bekjennelse at der beseiret Jesus «denne verdens fyrste» og tok nøklene til dødsriket fra ham. Da ble grunnlaget  lagt for at «Johannes åpenbaring» kan realiseres.  Det er Jesu seier over døden og  over denne verdens fyrste.

I Israels historie var Farao den fyrsten som skulle overvinnes.

I Jesu historie var det «denne verdens fyrste» som skulle overvinnes.

Etter at Jesus red på asenets fole inn i Jerusalem og ble tiljublet som konge og Messias, og grekerne ville se ham, (Joh.12, 23-33.) sier Jesus:  «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres……….Fader herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. Jesus svarte dem og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut..….

Paulus sier det slik (Kol 2,15): Han avvepnet maktene og myndighetene……idet han viste seg som seierherre over dem på korset…»

Og Joh. åpenbaring beskriver (12. 9) «Den store drage, ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket; ble kastet ned på jorden……

Nå er Satans navn også oversatt flere steder bl a som «motstander» =>mot-stander…. når man treffer en mot-stander, da gjelder det å mot-stå ham.

Dette å møtes, ansikt til ansikt, kan innebære både «qara» og «satan».

Og dobbeltheten fremkommer der man rent fysisk står overfor hverandre.

Det å møtes innebærer en avgørelse.

Den nære kontakten som Jesus og døperen Johannes hadde i fødsel ,ætt og ånd, inneholdt også denne dobbeltheten,  motsetningen. Vi kan følge deres møter og vi ser at de frydet seg over hverandre, men Johannes disipler forsto ikke det, de så to motstandere som om de var rivaler: To profeter som virket i samme området og så samlet den siste fler tilhengere enn den første.

Ordlyden: (Han skal) vokse, (jeg skal) avta, er slik vi omtaler overganger mellom himmellegemene, f.eks månefasene, eller overgangen fra ett stjernetegn til et annet. Det ene har vært og det andre kommer. Døperen Johannes var slik, som månen som forkynte  solens og dagens lys, og som den som forkynner overgangen mellom overgangen mellom Værens og Fiskenes tid.

Dette nærhetsforholdet til Jesus ble videreført etter Johannes død av evangelisten Johannes. Han hadde vært døperens disippel, og ble Jesu kjære venn og disippel.

I tillegg får han et uventet familiært oppdrag: Mens de står ved korset og lider med Jesus sies det slik i Joh. 19.26:  » Da nu Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, der er din mor…..»

Maria har alltid hatt en posisjon i kirken som, Jomfruen, Jesu mor.

Jomfruen er det tegnet på himmelen som står motsatt Fiskenes tegn.

Det har vært svært viktig å holde tolkningen av Maria som en ren, ubesmittet jomfru.  Hun har i hele kirkens tid vært «den Hellige mor» og har samtidig vært omtalt som «Antikristens bilde», fordi man dyrket henne.

Johannes og Maria står sammen, mor og sønn.

Han er Boao…ropet, som nå bæres frem av Boanerges, Tordensønnen! Det er den ånd og kraft som skal rydde vei for Herren, det er Johannes «som er oppstått».

Johannes fikk det rykte at han ikke kunne dø, og at han skulle leve til Jesus kommer tilbake. Vi vet jo at han døde, men i hans navn og i hans ånd har har han levet ved Jesu side, ved kirkens side,  både i ordet og i kirken , men også i  «de tause samfunn», i myter, legender, eventyr, lek, sang og tradisjoner har han levet parallelt med kirken og ivaretatt «Johannes underlige rop».

Han er med «de sovende kongene i fjellet», og varsler utgangen av fiskenes tid og inngangen i Vannmannens tid. Maria fikk sin Himmelfart uttalt ex kathedra 1,nov. 1950, og sønnen, Johannes, vil proklamere overgangen til neste tegn, Vannmannen. Han har åpenbart hvordan det skal skje i sin Åpenbaringsbok. Det er en skildring helt i tråd med døperen Johannes og Esaias: Rydd vei for Herren.

Etter at døperen Johannes og Jesus var døde, er det Peter og Johannes som opptrer sammen.

De løper sammen til graven etter at Maria sa at graven var tom, og da heter det i Joh.20.4-8 : » Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde…» Det er som et ekko av Johannes :  han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…» og jeg tenker at slik skrives det for at vi skal legge merke til det.

I kap 21 har noen av disiplene gått for å fiske, og de fisket hele natten, men fikk ikke noe. Om morgene står Jesus på stranden og ber dem kaste garnet ut på høire side av båten. De gjør det og får stor fangst. Da sier Johannes til Peter: «Det er Herren!»  Da hopper Peter i vannet og svømmer inn, men de andre kommer etter med båten og fiskene.                          Johannes kjente Jesus igjen  før Peter og de andre gjorde det. Og slik vil nok vår tid også merke at «Johannes» vil gjenkjenne Jesus når han kommer igjen, og det er han som forteller det til kirken.  Jeg tenker på at det var også det døperen Johannes gjorde da han pekte og sa:»Se der Guds lam!» Dengangen var evangelisten Johannes døperens disippel.

Det andre ordet om «torden» var «Raam».

Det er tordenet som oftest brukes om Guds røst i salmene og i Jobs bok: «Herren svarte Job ut av stormen og sa:……..»Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans….»(40.4) …»hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans vredes torden – hvem forstår den? (Job 22 14)

Tordenet er Guds røst. Man kunne høre den når Herrens herlighet fylte tempelets aller Helligste, der paktens ark sto.

Det er Herrens røst som torden som David lovsang da han førte Guds ark til Sion, som skaper frykt, som får havet til å bruse, og som er det samme torden som «Boanerges» ble sønner av;  den torden som Johannes Åpenbaring vitner om.

Det er den samme torden som utgår fra tronen med regnbuens glans (Åp. 4.3-5) og som var i de 4 livsvesnenes røst som sa Kom! …………..og det er tordenet fra røkelseskaret som tømmes ut over jorden(5.8). ………… Og når den veldig store engelen kommer, han som er kledt i en sky og har regnbuen over sitt hode, med åsyn som solen, og føtter som ildstøtter og roper med høi røst, som en løve brøler, da svarer de 7 tordener: sett segl for det de 7 tordener talte, og skriv det ikke!(10.1-4) Det var den engenlen som sto med høyre fot på havet og venstre fot på jorden som forkynte at når den 7 engel blåste i basun, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet.  Og da den 7 engel blåste i basun lød høie røster i himmelen:»Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han ska være komge i all evighet…og Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel, og det kom lyn og røster og torden og jordskjelv og svært hagl.(11.15-19) ……» mfl……

Regnbuen vitner om sol og regn samtidig, den hører dagen til, og er den første pakten Gud gjorde med menneskene. Den kom i overgangen mellom to tider, Oksen og Væren.

Hele Davids salme 29 er om Herrens røst, den nevner bl a : «Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet, Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, og får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en enhjørning.….»

Ordet enhjørning er «reem» og er oftest oversatt med villokse i vår oversettelse, men i KJV står det enhjørning. Jeg vil nevne det, fordi «reem» er svært nært til ordet «raam» som er tordenet.

Jeg bruker litt tid på dette fordi det er denne «røsten som roper» som også vår tid skal lytte til…..Vi er også i overgangen til en ny tid, og vi venter Jesu gjenkomst…..derfor spør også vi som folket den gangen,…hvem kommer først?  …. Først kommer Elias……. og …først kommer Antikrist? …. elller er det Johannes som kommer først?….  og vi spør og  leter, mens vi venter på Herren.

Enhjørningen står nevnt flere ganger i GT, iflg. KJV.

Da Bileam får i oppdrag av Balak, kongen i Moab, å forbanne Israel, møter vi både «ropet«, qara og «enhjørningen», reem. Historien står i sin helhet i 4 Mos kap 22-24, men jeg siterer og kommenterer noe derfra:

Om morgenen sto Bileam opp og salte sin aseninne og dro……(for å forbanne Israel). Men Guds vrede optentes fordi han reiste, og Herrens engel stilte seg (qara)på veien for å stå ham i mot(satan)….  Bileam så ikke Herrens engel, men eselet så ham og gikk av veien ut på marken. Da slo Bileam eselet. Tre ganger stengte Herrens engel veien for dem og sto dem i mot(satan),  og tre ganger reddet eselet Bileam og hver gang slo han det. Herren opplot eselets munn, så det kunne tale, og Bileams øyne så han kunne se Herrens engel. Bileam får så ord fra Herren, en velsignelse han må si istedenfor den forbannelsen han hadde avtale om.

I velsignelsen nevnes enhjørningen to ganger : «Se, å velsigne ble meg gitt………………Gud førte dem(Israel) ut av Egypten; styrke har de som en enhjørning(23.22)og(24.8)…» han skal fortære hedningefolkene som står ham i mot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler...» Her ser vi at i spådommen er enhjørningen bilde på Israels(Guds) kraft. 

Også her ledes takene til barnelekene, «Bukken Bruse»  som stanger trollet «og knuser både marg og bene»…..

Tredje gangen vi møter enhjørningen er når Moses velsigner Israel. (5Mos. 33)

I v13- 17 blir Josef velsignet, og der heter det i v 17…»Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som enhjørningens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efraims titusener og Manasses tusener….»

Her er Josefs ætt som enhjørningens horn, og det skal brukes til å stange alle folkene.

Enhjørningen har ikke en plass i zoodiaken, og er derfor ikke et eget «hus» i storsirkelen, men den har sitt stjernebilde i nærheten av Melkeveien og krysser den. Slik får den en slags innflytelse astrologisk sett.

Til sist vil jeg nevne at vi møter enhjørningen i Messias lidelsessalme, den som begynner med de kjente ordene «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.(22 v21-22):

.»Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra enhjørningens horn…..» Her er enhjørningen Messias motstander, den lidende Messias, altså vår Jesus Kristus, slik han stred vår strid på korset.

Jeg stopper litt ved enhjørningen fordi den deltar i Johannesmyten sammen med «ropet, røsten, Guds torden, Guds kamp mot nasjonene og den endetiden Johannes fikk åpenbaret.

Det er også en mytisk og folkelig tradisjon om enhjørningen.

Den fremstilles i en hesteliknende skikkelse, men med geiteklover og geiteskjegg, den har løvehale (eselhale, oksehale) med løvens utsmykning på halen og et langt vridd horn i pannen. Den er ofte med i nordeuropas riksvåpen, og har enten krone på hodet, eller rundt halsen, Den kan være skioldbærer sammen med løven, eller står i et forhold til hjelmen.

Den er et symbol for renhet og kan bare temmes av en jomfru.

I kirken, i malerkunsten er den ofte fremstilt med hodet i jomfruens fang.  Slik bindes den til Jomfruens tid, og siden Jomfruens tid er ute, slippes enhjørningen ut av jomfruens favn, og verden får hans ville, utemmede natur i overgangstiden…. inntil Johannes som nok engang skal være «en røst som roper i ødemarken før Jesu annet komme.

Jeg må tenke litt på Heimdal i vår egen hjemlige myteverden. Han bor ved regnbuebroen og vokter den mot jetter og troll.

Om ham heter det hos J.N. Petersen «Nordisk mytologi» at hans hode heter «sverd», og at sverdet heter «Heimdals hode». Det gjennomborer hans hode og er hans farlige våpen.

Før Ragnarokk skal han blåse i gjallarhorn. Om ham sier Petersen at han er månen om natten og regnbuen om dagen. Derfor må han være samtidig med sol og regn for å bli synlig. Han vitner om fred, og varsler strid. Og han er overgangen mellom to tider.

Han er Lokes motstykke, ild og vann, og de to dreper hverandre i sluttstriden….

Det er vår nordiske beskrivelse av overgangstiden mellom to tider (eoner), og det er de samme symbolelementene «ild og vann», som Johannes fremholdt som forskjellen på ham og Jesus: Jeg døper med vann etter meg kommer han som er sterkere enn meg, han skal døpe med den hellige Ånd og ild.

Jeg tenker på og antar at Johannes symboliserer overgangen mellom Væren og Fiskene, og så igjen overgangen mellom Fiskene og Vannmannen. Han har derfor trekk fra begge tider og vil få mange, men motstridende attributter. Det er et underlig trekk ved «eonens»begynnelse og slutt at den starter med nye  skikker og symboler, selv om det egentlig har dyp sammenheng med tiden som var før!

Det er rart å legge merke til hva som har erstattet St Hansfeiringen i vår tid. I hele verden trekker man frem regnbuen og i fb har alle hodene sine innhyllet i regnbuen. De feirer kjærligheten, at den er fri for alle tabuer. Og jeg tenker på at enhjørningen er satt fri. Den har vært temmet av Jomfruen i mange år, og ligget ren og kysk med sitt hode i hennes fang. Men da hennes tid var ute ble han fri, vill og utemmelig.

Handelsstanden kjenner dens tid og selger den i alle varianter, med glitter og slim, mens barna «av den» lærer «kjærlighetens» og «kjønnenes»anarki.

I den urgamle «Oannes»myten stiger Oannes opp av havet kledt som en fisk. Denne kledning er i sin form som klovnens klassiske drakt: Det er fiskekroppen stående som et menneske, hvor halefinnen markeres ved overdrevent store sko, kroppen har en drakt som angir fiskefasongen, mens hodet ikke har fiskehatten, men regnbuens symbol.

Jeg hører til i den gamle tiden, Fiskenes tid, som nå er ute. Jeg vet ikke hva Vannmannens tid vil bringe, men de overgangstegnene jeg har sett på her er allerede begynt å bli synlige.

Jeg tror på Jesu gjenkomst…..og jeg tenker at først kommer nok Antikrist. Han er «Motstanderen» personifisert. og han møter den sterkeste, det er Jesus, …..men…. først må Elias komme……. og det er Johannes, han som kom først…..

Jeg ville gjerne ta opp barnelekene i en senere blogg.

De har «enkle riter» knyttet til de underlige mytene. Små regler og ord som i leken fester seg i sinnet og skaper gjenkjennelse når noe skjer.

Jeg syns det er sørgelig når denne tidens symbolspråk ikke videreføres; men kanskje blir de det? Bare i nye former ? I et billedspråk jeg ikke har forstått?

Fremdeles kjenner vi de tre Bukkene Bruse, og gjenkjenner leke-elementene i tekstene vi har sett på:

«Hvem er du, som tramper på min bru? nå kommer jeg og tar deg! etter meg kommer en som er større enn meg…..sterkere enn meg…han kan du ta… …………………….og den store Bukken Bruse hadde spjut, som kunne stange trollets øyne ut, og store kampestene som kunne knuse både marg og bene…..»

Det er så er mange slike barneleker som nå er glemt.

Det er leker som «Bjørnen sover»,  «Bro bro brille»,  «Tyven tyven»,  «Slå på ring» og mange fler.

Barnekulturen er sterkt endret i vår tid. Barn forholder seg til barn i all lek. Ja, i de senere år, knapt det. Teknikken har nå også trukket barna inn i sin kalde, krevende jukseverden, hvor enhver er ensom med sitt medium.

Jeg savner barndommens lek med familie, venner og nabolag. Barn og voksne sammen i  lek, hvor latter og samtale var naturlig mellom voksne og barn.

Det er også et trekk i tiden «barna og foreldrenes forhold til hverandre»:

Gamle Testamentets siste ord før Johannes, lød :» Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre så jeg ikke skal komme å slå  landet med bann!  Og det het om Johannes at han «skal gå i forveien for ham, i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barna….»

 

.

 

 

 

Reklame

Johannes og Jesus. Del 2.» To tider»

«Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»(Joh 1.15)

Johannes kom først for å «rydde Herrens vei», sier profeten Esaias. Deretter kom Jesus.

Lukas 16.16 sier det slik: Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike…»

Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds sønns evangelium, er «en røst som roper i ødemarken…» det er Johannes.

Johannes er overgangen mellom «loven og profetene»s tid og Guds rike, det fredsriket profetene forkynte og som Messias skulle bringe til jorden ved å komme selv.

Gud immanent er kjernen i julens budskap: Eder er i dag en frelser født, som er Messias, Herren i Davids stad….og fred på jorden.

Vi vet at fødselen skjedde der og da, men «fred på jorden» kom ikke synlig, eller umiddelbart. Jesus sier det selv slik: «Tiden er full-kommet, og Guds rike er kommet nær…..»   Guds rike er hans nærvær.

Uttrykket fullkommet, oppfatter vi ofte som et uttrykk for at «her mangler det ikke noe». Tanken, » det er helt fullt», er som når f.eks et hulmål er fullt, eller som ved full-måne.

Jeg tenker også på hvordan Johannes selv beskrev sitt forhold til Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Det er slik vi snakker om f. eks månens syklus hvorledes den avtar fra «full» til «halv»til helt usynlig, for så å vokse til full igjen.

Tid kan være vanskelig å forholde seg til, av mange grunner: Det er tall og regnemåter basert på himmellegemenes bevegelser. Vi har en lang, variert og interessant tidsregningshistorie som gjerne skulle vært mer kjent og omtalt, men jeg får her nøye meg med å anbefale vår norske proffessor J. Fr. Schroetingers «Håndbog i kronologi 1+2» 1923.   som viser hvordan de ulike jordens folk i stort tålmod og med stor kunnskap har «tellet dager», og slik lagt grunnlaget for vår tidsregning og våre naturreligioner. Naturreligionene skiller seg fra skriftreligionene ved at man baserte gudskunnskapen på hva naturen kunne fortelle om Gud, mens skriftreligionene baserte seg på ord fra Gud. Paulus omtaler begge positivt i Romerbrevet.

Slik Gen. 1. 14 sier i kortform: «Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  men vi skal merke oss at selve lyset ble til før den første dag, mens himmellegemene kom den 3 dag. Lysets navn ble «dag», og først etter 3 dag ble dagens lengde ordnet. Derfor sier også salmisten at en dag er som 1000 år, og 1000 år som en dag.

Loven og profetenes tid var i «Værens tid». Bl.a. derfor ga Michelangelo Moses små horn, for å angi værens og lovens tid. Vi har også et pussig uttrykk for Nazareth. Jesus fra Nazareth, som kom i Fiskenes tid, har betegnelsen «nazar», en fyrstetittel, og «eth» som er «tid»,  og som på folkemunne ble : «å komme i grevens tid».

Nå hadde Værens tid blitt full og man ventet Guds rike, Gud immanent, Messias.

Så når Johannes begynner sitt virke, er det evangeliet om Himlenes rike, Guds rike, han forkynner.

Fariseerne, de skriftlærde og folket spurte ham: «Hvem er du?»

Er du Messias? «Er du Elias?» spurte de, for «alle» visste at Elias skulle komme først. Det var i deres faste ritualer den åpne dør og den ledige stol, for Elias. Man ventet ham før Guds rikes komme.

Hvem er du?………og Johannes svarte: Jeg er en røst som roper i ødemarken……..etter meg kommer den som er sterkere enn meg……….jeg døper med vann, han skal døpe med den «Hellige Ånd».

Både Matt 3.11 og Mark.1.7 og Luk 3.16 bruker samme formulering:…» etter meg kommer den som er sterkere enn meg….» mens Joh.1 26,27 sier: …»Jeg døper med vann;  midt iblant dere står den dere ikke kjenner, han som kommer etter etter meg...» og v 15…» Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

Vi ser hvor viktig det var å få dette klarlagt, for man ventet Messias. Jesus ble spurt på sammen måte: «Hvem er du? Er du Elias?»

Og etter at Johannes var halshugget spurte Herodes, og mange andre: «Er Johannes oppstanden?» Er du Johannes?»

Disiplene samtalte om det og de spurte Jesus: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elias først må komme?»(Mat. 17. 10-12)

Jesus svarte: «Elias kommer sannelig, og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.»

Da forsto disiplene at han snakket om døperen Johannes.

Da Johannes var fengslet sendte han bud med sine disipler til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Og Jesus sa til folket som var der: «… Han(Johannes) er den Elias som skal komme.»

Etter Jesu oppstandelse gikk det førti dager frem til hans himmelfart. I denne tiden lærte han sine disipler om Guds rike, og rett før hans himmelfart lovet han dem Den Hellige Ånds dåp «ikke mange dager heretter».  Da spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den dag riket for Israel?» Han sa til dem «Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer…..»     Så for han opp, mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne……. Og mens de stirret opp mot himmelen idet han for bort, se da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa:»…. hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen….»

Det er Jesu annet komme, når han kommer tilbake for å realisere Guds rike synlig for enhver. Da er Fiskenes tid over og solen er gått inn i Vannmannens tegn. Det er vår tid nå etter milleniumsskiftet år 2000. (se innlegget perleporten)

Også da vil «Johannes» være den som kommer før Jesus, for å rydde Herrens vei.

Vi ser et spenn av tid fra profetenes profetier, til profetienes oppfyllelse. Altså fra Værens tid,  da profetene virket,  til Vannmannens tid, når profetiene får sin endelige oppfyllelse.

Mellom disse to tider er Fiskenes tid.  Vi sier om noe som «ikke ble noe av» at det «falt i fisk». Et litt humoristisk utsagn om Gudsrikets skjebne i denne tiden.

Jesus kom, og «himlenes rike var kommet nær», men det ble skjult som hvetekornet i jorden. Guds ord (ved Jødenes spredning rundt i verden) og evangeliet om Jesus (ved disiplene og kirken) ble spredt ut til alle folkeslag. Vi minnes Jesu lignelse om såmannen. Såkornet er ordet, sa han. I hele Fiskenes tid skjedde en ordets vekst i folkedypet, usynlig i den enkeltes hjerte.

Himlenes rike er inni dere.» sa Jesus. Og Gud gir vekst.

Slik ble guds Ånd utgytt til alle folkeslag, det var Vår Herres misjonsbefaling hvor vi alle ble forunt å delta som medarbeidere.

I Fiskenes tid er havet tidens element, og tegnet som gis denne tid er Jonas tegn. Det er duen (som er Ånden/Ordet/Israel/Jesus), som kastes i havet og som slukes/skjules/reddes av en stor fisk. (Se innlegget Jonas tegn)

Og enden på denne tiden skal være som i Noahs dager, når Menneskesønnen kommer som en tyv! hvor to er ute på marken, og en taes med en annen lates tilbake……..og de som var i arken, pluss fiskene, overlevde. Her møter vi domsregnet, frelsesarken og regnbuepakten, mens fiskene gjennom hele flommen var i sitt rette element.

Vi bruker ord som » kirkeskip», og tilkjennegir kirkens ferd på havet. Det er det skip hvor Paulus er ombord, og takket være ham reddet alle livet da denne ferden endte i forlis.(ap.gj.27)

I denne tiden er ikke profetienes oppfyllelse synlig. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse,» sier Paulus.

Og når noten, på Jesu ord, kastes ut på høyre side av båten, da er det en «Johannes» som gjenkjenner Jesus: «Det er Herren», sa han til Peter.

Det er en nær sammenheng mellom døperen Johannes og evangelisten Johannes. Den vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Nå vil jeg se på de tre tidene vi har nevnt: Væren, Fiskene og Vannmannen.

Profetens ord som ble sagt i Værens tid, hadde sin tid inntil Johannes, og så bygget de sin «usynlige» bro over fiskenes tid, midt gjennom folkehavet, i menneskenes hjerter, i Jesu navn, inntil Vannmannens tid.

For mens troens hjerter har fått lyset fra den første dag i sine hjerter, er «tiden»(fiskenes tid) fremdeles i natten, og Himmelen hvelver seg over tiden, med sine himmellegemers lys, til tegn og fastsatte tider og dager  ……… og mens vi venter på Jesu annet komme, kommer først Johannes…… for se siste skal bli de første…..og etter ham kommer han som er sterkere……

Og mens vi venter kan vi tenke på at fisken ble stekt på ilden, og at to fisk mettet mange tusen….og når Elias kommer skal fedrenes hjerter vendes til barna, og barnas hjerter til fedrene….. og mens vi leker med barna: «Hvem er det som tramper på min bro?…så forstår vi hvem som er den minste Bukken Bruse……og hvem som kommer etter…..og hvem som er sterkere…….og….» så kan vi være trygge for trollet……for den største bukken er sterkest…..

Etter tradisjonen feiret vi St. Hans, men nå som det er gått litt av moten vil jeg minne om tradisjonene som ivaretok mange små symboler:

•  Vi brenner bål for Johannes. Han døper med vann, men han vitner om ham som døper med ild.
• Bålet skal bygges rundt en gammel ødelagt båt, det er kirkeskipet som er forlist for kirkens tid er ute.
• På toppen av bålet skal heksa brenne. Heksa er Fiskenes motbilde, jomfruen. Hennes tid er over.
• Og så slår man hull på den nye tid, katta i sekken, slik at sekken (vannmannens krukke, skyene) slipper katta (det er løven som er vannmannens motbilde) ut av sekken. Og det er for barna de herligste godiser!
• Så griller man(fisken) på glørne,
• synger, leker og danser…»bro bro brille, klokka ringer 11″ …….. «tyven, tyven skal du hete»…..osv

Slik ivaretar vi fra generasjon til generasjon, skjult i symboler og lek, den skjulte broen fra Væren til Vannmannen…. og….det skjulte skal jeg komme mer tilbake til i neste innlegg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bergpreknen, talen fra fjellet.

«….. meget folk fulgte ham fra Galilea og Dekapolis og Jerusalem og Judea og landet hinsides Jordan.

Og da han så folket, gikk han opp i fjellet……..» Mat.5.7

 

Det samlet seg store menneskemasser der Jesus var.

Ryktene om alle de mektige gjerningene han gjorde, bredte seg raskt i befolkningen. Mange trengende og syke søkte ham, og han helbredet dem.

Man ønsket å se denne mannen, høre ham og kanhende få oppleve undergjerninger.

 

Både Romas tjenere og tempelets tjenere var skeptiske til Jesus, så de fulgte også med på hva han gjorde, men bare for å stoppe ham om anledningen bød seg.

Man var dengangen i et milleniumsskifte, og etter datidens tidsforståelse var en stor tidsepoke, en eon, over, og en ny tid var kommet.

Solen, som bruker ca 25000 år på sin vandring i zoodiaken, hadde stått i Værens tegn i ca 2000 år, og var nå på vei ut av Væren og inn i Fiskenes stjernetegn.

Solen ga stjernetegnet herskerstatus, og tegnets karakter ville få betydning for all verden.

Tegnet som sto motsatt Væren(Aries, Ram) i dyrekretsen, var Vekten. Vekten er et utrykk for loven, og væren er offeret som gis for lovbruddet.

Folkene hadde fulgt dette himmelske herskertegnet  på hver sine måter på hver sine steder, og felles for kulturene i denne tiden var at de fikk lover og offerriter.

Nå kom en ny tid. Solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes tegn, og motsatt Fisken på himmelen, er jomfruen. Dermed ble fisk et hemmelig symbol for Jesus, og Jomfru Maria fikk stor betydning

Man ventet endringer i verden som skulle uttrykke den nye tiden.

Man fikk Keisere både i øst og vest. Verdensherskere. Kongene ble underordnet keiseren.

Den Romerske keiser, Cesar, var enehersker og erobrer. Han samlet Europa og ga lover som skulle prege samfunnet i den nye «eonen», den nye tiden.

I østen samlet den første keiseren, Qin Shi Huangdi, Kina, og de østlige religionene var forberedt på den nye tiden ved Buddhas lære.

Dyreofringens tid var over, lovens ånd skulle lede hjertene, for den nye tiden vektla kjærlighetens dyder.

Keiseren var tidens svar på Messias, Guds salvede. Han var samfunnets både politiske og religiøse overhode, godt i tråd med prestekongeidealet.

Å lansere andre Messiaser var å regne som opprør, skjønt man brød seg lite om de mange små opprørerne.

Det hadde vært mange «opprørere» og «messiaser» også i Israel, og folk regnet  Jesus som en av dem, samtidig som de erfarte at han ikke var som de andre!

Han vandret rundt i Israel og gjorde kraftige undergjerninger: Blinde ble seende, døve ble hørende, syke ble friske, døde oppsto og synder ble tilgitt.

Folk flokket seg om Jesus og håpet at han virkelig var den Messias som deres profeter hadde talt om.

Spørsmål som berørte dem, og som ble samtalt om, var:

Er han den Messias vi venter på? Er han den som skal befri oss fra romerne? Er han Elias? Kommer Guds rike, fredsriket, endelig til jorden?

Slikt tenkte folket på, og de flokket seg om Jesus hvor han gikk.

 

Så gikk Jesus opp på fjellet for å tale til folket.

Å gå opp på fjellet var en sterk symbolhandling.  Fjellet var himmelens bilde!

Over jorden hvelver himmelen seg  som «berget det blå». Eventyr og fabel, gamle sagn og myter tar oss med inn i fjellet og trollbinder oss.

Her møter vi Platon i hans hulelignelse og alle naturreligionenes underlige fortellinger .

Tar vi en reise gjennom Bibelen, fra fjell til fjell, får vi de store høydepunktene i bibelhistorien.

• Noahs ark landet på Ararat,
• Abram ofret Isak på Herrens berg,Moria,
• Moses kalles av Gud i den brennende tornebusken på Guds berg, Horeb,
• Israels pinse var da Gud steg ned på Sinaifjellet, der Gud skrev Lovens ord på stentavler,
• «velsignelsen og forbannelsen», oppsummeringen av loven fra Garisim og Ebal,
• Elias oppgjør med Baalsprestene på Karmel
• Jesus fristes av djevelen på et høyt fjell
• han proklamerer Himlenes rike fra fjellet,
• han er på forklarelsens berg sammen med Moses og Elias,
• han kom ofte til Oljebergetog ga Misjonsbefalingen derfra.
• han ble korsfestet på Golgata .

Med dette samtidens billedspråk i tankene følger vi folkemengden til fjellet der Jesus steg opp. Folk var fylt av forventning og spenning til hva Jesus ville si.

Ville han utrope seg til Messias? Lede opprør mot Romerne? Ville han skape det lovede fredsriket?

 

«….Jesus opplot sin munn og sa:

Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.

 

Talen fra fjellet åpnet med å sette alt som er svakt, sårbart og lite, først.

Det var ikke de skriftlærde, lærerne og de mange nidkjært rettferdige som ble satt først, men de fattige i ånden.

De har samme stilling som barna: Himlenes rike er deres.

Det var revolusjonerende ord, en proklamasjon for himlenes rike!

 

«Salige er de som sørger; for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden…….»…..(les hele kap5 v.1-12)

 

Deretter sier han hva disiplene og folket, Israel, er :

» Dere er jordens salt……..og……dere er verdens lys…» (v.13-16)

Salt er konserverende ved sin evne til å trenge inn i vev og drepe bakterier ol.  Slik er saltet et urgammele bilde på renselse og dom.

Her aner vi Israels skjebne på jorden, spredt blant folkene bærer de guds lov med seg, hvorenn de havner.

De bærer dommen ut i all verden!

De er også verdens lys.

Verdens lys sammenlignes med at en by som ligger på et fjell, ikke kan skjules.

Denne sammenligningen griper dypt inn i de store forestillingene om nattens himmelhvelving med sitt lys.  Som himmelens lys, datidens billedspråk, slik var

Israel, fordi de bar med seg Guds ord, dem som bringer lyset ut i verden. Det samme lys som Jerusalem, den Hellige by, var et bilde på.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, sier evangelisten Johannes.

 

Så  bekjentgjør han sin oppgave:

«Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle.»

Loven, jødenes stolthet og glede, skulle oppfylles og ofrene skulle opphøre ved det ene evigvarende offer, ham selv.

Deretter utdyper han lovens krav om fullkommenhet:

«Dere har hørt det er sagt….,men jeg sier dere….»

hvor han viser ved eksempler fra loven at lovens fulle mening griper dypt inn i sinnet:

• .. det er sagt: Øie for øye, og tann for tann! Men jeg sier dere at dere ikke skal sette der opp mot den som er ond mot dere, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham,
• ……vil noen føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen……gi den som ber deg….
• elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør vel mot den som hater dere, bed for den som forføger dere……..-«

Da Jesus steg opp på fjellet proklamerte han «kjærlighetens lov» som lovens oppfyllelse og som grunnvollen i det kommende Guds rike.

Han kom og gjorde alt det gamle nytt, for ikke en tøddel av loven skulle forgå før det (loven) var skjedd alt sammen.

Og da han gikk ned fra fjellet fulgte meget folk ham.

Kjærlighetens og fredens evangelium og det evige offer, har virket blant oss i 2000 år.  Det korn som ble lagt i jorden har spirt og innhøstningens tid er kommet.

I alle kulturene forbereder man seg på «dommedag» og det nye som skal prege kulturen vår de kommende 2000 år.

Solen har gått ut av Fiskenes tegn, og inn i Vannmannens tegn, det er tiden Guds profeter har lovprist; det er tiden hvor Guds ånd skal utgydes over alt kjød, tiden for fredsriket, Guds rike på jorden.

Løven, som står anti Vannmannen på himmelen, er et ildtegn. Vannmannen kommer med vannet.

Gjennom hele Bibelen er ilden bilde på Gud og Guds dom, og vannet er bildet på Guds nåde. Tankene går til Daniel 7,9->

«….mens jeg så dette, ble det satt frem stoler, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen stod foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet……………fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en mennneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk og ætter og og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges……»

Han som kommer med himmelens skyer, det livgivende regnet, er vannmannen vi venter på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Han har åpnet perleporten….en meditasjon.

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten».

Uttrykket «perleporten»  er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder.

I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene.

En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….»

Hver port er en perle.

Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

Ordet perle er på gresk «margarites», og på hebraisk «peninim». Peninim er brukt som bilde på visdommen, f.eks. i Ordspr. 3.15: …» salig er det menneske som har funnet visdom….den er kosteligere enn perler»…og 8.11….»visdom er bedre enn perler, ingen skatt kan lignes med den»…»å frykte Herren er begynnelsen til visdom…

Visdommen er vanskelig å finne, og det gleder meg virkelig at visdomsboken verdsetter den gode hustru, der heter det blant annet i avslutningskap.: …»En god hustru- hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd….»

Vrengebildet på visdommen er den dårlige kvinnen som pynter seg med perler og gull og kostbarheter, men som ikke frykter Herren….. begge disse kvinneskikkelsene brukes som bilder på folkets og herskerens troskap,  om handel og urettferdig vinning  og i særdeleshet om «jomfruen Israel»s troløshet.

Med GTs informasjon om perler, går vi til Det nye testamentets bruk av ordet «margarites». Her er ordet brukt ved seks anledninger. Ved fire anledninger er det vrengebildet av visdommen som nevnes:  å bruke perler som pynt, handelsvare eller til «ingen nytte»  ved å kaste perlene for svin, mens  Åp.b. 21,21 snakker om det himmelske Jerusalem som er bruden, Lammets hustru. Hun er den gode hustru som er langt bedre enn perler!

For å komme inn i Det nye Jerusalem er alle portene inn dit en perle. Det er derfor av betydning å kjenne litt til hva perlen symboliserer, hva den forteller oss oss om veien inn i byen.

Derfor leser vi i Matt. 13, 45-46 : «Himlenes rike er likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.»

Å lete etter og finne en god perle, og å kjøpe den for alt man eier, er likt himlenes rike.

Store norske leksikon sier bl a. om perlesymbolikk: «Perlen har stor symbolsk betydning i flere kulturer…… I buddhistisk symbolikk står den for Buddhas hjerte, altså for visdom og åndelig bevissthet. Dette siste gjelder også i hinduisk tradisjon, mens perlen i islam kan stå for Guds ord. I Kina satte man perlen i sammenheng med det feminine prinsipp, yin, hos grekerne og romerne med kjærlighet og ekteskap.»

Det er pussig at den ikke nevner eksempler fra jødedom og kr.dom, for der vil man finne alle disse symbolformene, men jeg vil stanse litt med hvordan perlen blir til.  I Wikipedia heter det bl.a.: …»Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen.»

Prosessen er ikke rask og smertefri, helt opp i 50 år kan det gå før perlen er ferdig, det vil si før muslingen er ferdig med å lide. Det lille kornet, fremmedlegemet, smerter, og muslingen kapsler det inn i sine egne stoffer og gir det sin natur.  Sandkornet er ikke lenger et sandkorn, den blitt som en del av muslingen, en skinnende vakker utgave av muslingens perlemor-natur.

Visdom er ingen kjapp og smertefri vei.

Da stiller jeg meg utenfor en slik port, en perleport, og ser litt på ordet «pulon» som brukes for port her. Perlen er jo en port, selve inngangen. det som åpner og lukker.

(Luk.16.20) Her, ved den rike mannens «pulon», ligger den fattige mannen, Lasarus, full av sår, og søker å mette seg med smuler fra den rike mannens bord. Den rike mannen stenger sin port for den fattige. Det virker sørgelig kjent, også i vår tid.

Det neste stedet ordet brukes (ap.gj 10.17) er utenfor et hus i Joppe, hvor apostelen Peter nettopp har et syn fra himmelen. Gud viser ham en duk med både rene og urene dyr, og Gud ber Peter ete. Peter vil ikke ete de urene dyrene, men Gud sier at det han har renset er ikke urent. Da kommer det utsendinger fra den romerske høvedsmannen Kornelius. De banker på porten og ber Peter komme til Kornelius hus og fortelle om Jesus.

Her kommer hedningene, representert ved Kornelius, for «å søke Herren», det er begynnelsen til visdom, det har perlens karakter. Kirkens underlige vekst i verden begynner her. Kirken må ikke forveksles med den politiske maktinstitusjonen som «tok over keiserens makt i romerriket»! nei, «perlen» vokser skjult i muslingens myke lag. Forvandlingen skjer i det skjulte.

Vi vet fra historien, at den første tiden, da både fattige, kriminelle og utstøtte dannet de første menigheter, var en tid med trengsel og forfølgelse. Det var martyrenes tid. Lidelsens tid. Perlens begynnelse.

Neste port møter vi da jødenes konge hadde satt Peter i fengsel.  Herrens engel fridde ham ut av fengselet og ledet ham ut av Jerusalem.(ap.gj.12.13) …» Da han hadde sanset seg gikk han til det hus hvor Maria, Johannes mor var…. og da han banket på porten kom en tjenestejente ved navn Rode…..» historien bør leses, men jeg skal kort nevne at ingen hadde trodd at de skulle få se Peter igjen i live. Historien om Peter er et profetisk bilde på vår tid, hvor trengselen rammer dem som har Peters bekjennelse. Men Herrens engel redder Peter og lar ham «banke på porten til Johannes».

Johannes’ navn er knyttet til «vannmannens tid».  Jeg leser dette slik at Peter er Fiskenes tid og at Herren frelser Peter ut av trengselen i endetiden, og fører ham over til Vannmannens hus.

Det neste sporet jeg finner av ordet  «pulon»(port) er i ap gj.14.13. Paulus opplever på sin misjonsreise å bli kalt for Guder. De hedenske offerprester innen Jupiterdyrkelsen ville ofre til Paulus og Barnabas utenfor porten, de kalte dem Jupiter og Merkur. De hedenske religionene hadde også en offertjeneste. Det var av betydning å ofre utenfor porten. Vi skal se litt på hva det betød (Hebr. 13. 11- 12) ..» for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

Den kommende, det er Det nye Jerusalem.

Å gå ut til ham utenfor porten, og bære hans vanære, det er den trange port som Bergprekenen sier vi skal stride for å komme gjennom. Det er trengselens tid. Det er den porten vi er kommet til i vår tid.

Og hebreerbr.13 fortsetter med: «….La oss da ved ham alltid frembær lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn,  og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud….»

Sangen om perleporten er nettopp  en lovsang om sonofferet: «Han skal åpne perleporten slik at jeg kan komme inn, ti ved blodet har han frelst meg og bevaret meg som sin.»

Jeg har pekt på noen ord fra Bibelen som vitner om perleporten, men jeg kunne også nevne et tegn i Guds skaperverk. Gen 1 sier at himmellysene ble gitt til tegn og fastsatte tider.

Jeg tenker på en astronomisk hendelse  som danner bildet av en vakker perleport på himmelen:

5. februar 1962 dannet fem av planetene en rett linje på himmelen, og den 5. mai år 2000 sto planetene igjen på linje. Om man tegner linjen mellom de fem på rad, slik at de vises som «perler på en snor», får vi et tidsrom mellom de to «stolpene».  Avstanden mellom dem var altså 38 år.

Nå er det pussig nok slik at 38 år er den tiden solen bruker på å vandre sin egen diameter langs ekleptikken. Altså danner de to stolpene en nøyaktig «karm» for solen og viser oss en strålende vakker perleport langs dyrekretsens storsirkel.

Jeg tenker at den porten kan danne overgangen mellom «fiskenes tid» og «vannmannens tid» slik:  5 februar 1962 danner planetene en linje. Da solen begynte å krysse den linjen, begynte den på sin vandring ut av «fiskenes hus» i himmelens storsirkel,  ut av det hus den hadde vært i i ca 2000 år. Da begynte den samtidig sin vandring inn i vannmannens hus.

5. mai år 2000 var solen helt ute av Fiskenes tid og helt inne i Vannmannens tid. Der berører den begge stolpene samtidig så de danner en vakkert ramme for solporten. Denne porten spenner over tidsrommet 38 år.

Så da sangen i 1917 sa: «Han skal åpne perleporten», kan vi i vår tid si: «Han har åpnet perleporten!» Det er et av himmelens tegn.

Men for oss er det ordet om hva dette tegnet innebærer, som betyr noe; det er lignelsen om himlenes rike. Og det er bare en kjøpmann som solgte alt han eide for å kjøpe perlen. Han vandret lidelsens vei for å sone verens synd og slik kjøpte han oss. Vi ser hans vei til golgata og vet vi er dyrt kjøpt og smertefullt dannet for å kunne skinne i perlens glans.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

 

 

 

 

 

 

 

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.

 

 

Hva er ditt gudsbilde?

På verdidebatt har det en tid nå gått en debatt om helvete .

Man strever med å fastholde forestillingen om et helvete med ild og svovel samtidig som man forkynner den kristne forståelsen av en kjærlig Gud.

Dette er tilsynelatende en umulig kombinasjon, men for de fleste kristne er dette mysteriet i Guds frelsesplan.

Jesu rolle i dette er nettopp å kunne føre oss fra «loven til nåden», fra «døden til livet», fra GTs Gudsbilde til NTs Gudsbilde.

Vi må starte med å se på GTs Gudsbilde.

Vi møter Adam som vandret sammen med Gud i sin uskyld, inntill han fikk se sin skyld.

Deretter møter vi Abrams, Isaks og Jakobs Gud. Han som kom med «utvelgelsen, løftet og pakten».

I denne tiden er Gud den som utvelger en ætt til å være Guds særlige eiendom, for at » i denne ætten skulle alle jordens slekter velsignes».

Deretter kom Loven.

Moses møter fedrenes Gud som «en røst fra ilden i en tornebusk», som «ildsøylen om natten og røksøylen om dagen» og som ilden på Sinaifjellet da Gud steg ned på fjellet, formidlet loven og talte til Israels barn «ut av ilden».

5 Mos. kap 4 presiserer flere ganger at Gud talte ut av ilden, av» sin store ild».

Moses måtte stå mellom Gud og folket, fordi de var redde for ilden: «Denne store ild vil fortære oss, dersom vi ennå lenger hører Herrens vår Guds røst må vi dø.»

Videre i samme kap. sier Moses: «…for Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud….»

Det er gjennom hele GT ingen tvil  om at Guds dommer er knyttet opp til Loven og til Guds nidkjærhet for sin pakt, og at disse Guds dommer iverksettes ved Guds ild.

Slik symger Moses om dette i sin avskjedssang til Israel:

«….for en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann….»

Det er ikke Djevelen, eller Satan, som beskrives slik, det er Gud: Herrens herlighet var å se til som en fortærende ild.

Denne Guds ild er det referert til i «loven og profetene», slik at …»mine(Guds) ord blir som ild i din munn….»

Det er Guds dommer, hans ord! som brenner som ild, hans domsord som sendte ild og svovel over Sodoma og Gomorra..

Det er svært mange ord som viser at ilden er Guds kjennetegn i dommen, og jeg vil gjerne vise at dommen er nettopp det som frelser.

Vi skal huske på at Ånden i kristendommen er Guds ild.

Ved den første pinse etter Jesu død  og oppstandelse viste Ånden seg som ildtunger.

Ordet er ild, ånden er ild, og de kommer fra «vår Far i himmelen» som er den samme i NT som i GT.

Han som taler frelsende domsord ut av ilden.

Der, i dommen blir vi enige med Gud i hans dom, og vi tar tilflukt i «mellommannen, Jesus, som gjorde møtet mellom menneskene og Gud mulig!

Johannes døpte med vann, men Jesus skulle døpe med den hellige Ånd og ild.  Og på forklarelsens berg sto nettopp Moses og Ildprofeten, Elias hos Jesus.

Når vi prøver å avskaffe «helvete», kjemper vi mot en myte om at det er Satan og Djevelen som er «de slemme» og som brenner oss med ild og svovel, mens vi glemmer at det er Guds domsord som er deres ende og vår frelse.

Samtidig er det i folkloren mange saftige helvetsskildringer som vi ikke vedkjenner oss.

Vi har kommet noe sent i gang med å avskaffe helvete, for Jesus utsonet Guds brennende ild ved sitt offer. Det betyr ikke at Guds natur er endret, med vi er endret i ham.

Vi frykter ikke Guds dom lenger, men står i den, i ham.

I ham.

Ikke i egen kraft, men i hans navn.

«I ham skal alle jordens slekter velsignes.»

 

Da har menneskene først «vandret med ham i hagen», så kjent på lovbruddet med følgende adskilthet og dom.

Domsordene, Loven,  og deretter offertjenesten hadde som mål : å kunne «være sammen med» Gud Herren igjen. Derfor kalles tabernakelet for sammenkomstens telt.

Så, i Jesu navn leser vi Salomos høysang fra kap.8 :

» ….Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.»

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

«Levende lys» av Dag Frøland

Vil dele minner fra en glemt tid, men vi trenger å tenne disse lysene mer enn noensinne.

https://www.youtube.com/watch?v=ykPI4p8fQYA

 

Hvilken religion har rett?

 

Jeg møter ofte dette og lignende spørsmål: Når religionene gir forskjellige svar, så kan ikke alle ha rett?

Jeg kan bare peke på noen forhold, til ettertanke.
Vi har så ulikt tankegods i ordene vi bruker, derfor tar jeg meg litt tid til å utdype det jeg vil peke på og tar deg med på en liten religionshistorisk reise.

Den begynner slik Bibelen begynner:

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»

Om dette er religionene enige, men de har hver sin fortelling om hvordan det foregikk.

Man kan jo øyeblikkelig spørre om en religions fortelling er riktig og en annen feil, men nå ber jeg deg vente med den tankegangen til du har lest ferdig, så kan du selv prøve å svare på det spørsmålet.

I Bibelens fortelling heter det bl. a:
«Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år»

I gammel tid var himmelens nattelys det man så når solen var gått ned. (Vi har så mye kunstig belysning at vi knapt husker hvordan nattehimmelen ser ut.)
Disse lys hadde folkene felles!
Guds lys! Han hadde satt dem til å skinne på den mørke hvelvingen, for å gi en fast og trygg verdensanskuelse. De var som en festning, en borg og en by på «det store fjellet», på «Berget det blå.» De formidlet tiden og tegnene, de gudgitte.

Folkene studerte dem.
Hver bevegelse, de ulike posisjoner, endringer og alle fenomener de kunne se, ble notert.
Dette studie av nattehimmelen ga oss bl a tidsregningen.

Hvordan tidsregningen faktisk ble i de ulike folkeslagene er utførlig beskrevet av en norsk professor ved universitetet i Oslo, J.Fr. Schroeter.
Han skrev «Håndbok i kronologi» i to bind(1925), hvordan tidsregningen hos de ulike folk og kulturer ble til, deres likheter og ulikheter. Og alle viser den streben og flid folkene la i disse observasjonene.

Disse studiene var datidens vitenskap.
Gjennom studiet av tid, bevegelse og rom bygget de en omfattende astrologisk verdensforståelse.

Jeg vil nevne noen hovedtrekk ved de astrologiske systemene som vi akter lite på, for vi kjenner nesten bare ukebladversjonen av personhoroskopet.

Himmel og jord hører sammen.

De passer sammen som han og hun i forening. Målet for studiet av himmelen, var foreningen av himmel og jord, gud og mennesket, men foreningen kunne bare skje om man levet etter himmelens vilje. Derfor var iveren stor i å tyde himmelens vilje for menneskene.

Det var ingen enkel og entydig affære.
For ethvert sted på jorden hadde sin referanse i stjernehimmelen. De himmelske lys hadde hver sine karaktertrekk som strømmet ned og utøvet sine spesielle egenskaper på sine gitte områder på jorden. Og uavlatelig var det bevegelse og endringer.

I denne verdensforståelsen er de tidlige naturreligionene.
De kjente hverandres ulikheter fordi de var under ulike stjerneinfluenser, ja , de kunne til og med lese på nattehimmelen om særtrekkene ved andre og fjerne kulturer.
Forskjellene dem i mellom var gitt av himmelens «lys-tale».
De gamle som studerte dette, vismenn, magere eller hva de ble kalt, kunne samtale og utveksle kunnskap om observasjoner, tid og tolkningsmåter ved tall, tegn og symboler. Og alt var underlagt «the sweet influence» av Guds lys.

Den Indiske religionen er den som best har bevart det astrologiske mangfoldet fra gammelt av.
Hos Professor Schroeter kan en lese gudeverdenen ut av planeter og stjerners plass og den tidsregning som fremkommer.
Som han sier om den Indiske tidsregningen, det er egentlig bare en Gud, Brahma,(himmelen) de andre gudene er hans mange uttrykksformer. De utallige indiske gudene er ulike innflytelser, ulike astrologiske karakterer og hvordan de utøver sin innflytelse på sted tid og person.

Astrologien var naturreligionenes streben etter å bringe himmel og jord i harmoni: ved å få
vite gudenes vilje og å gjøre den ved å følge de gode aspekter, og å beskytte seg mot de dårlige aspekter.
Naturen ga loven man levet etter.

En nordboer kunne gjenkjenne og lære av kulturer både fra syd og fra øst, for ingen «tok feil», men alle strevet etter å veve himmel og jord sammen i en harmonisk enhet etter hver sin «ledestjerne».

Så kom det skrevne ord; loven, ordet fra Gud.

Man forholdt seg ikke lenger bare til Guds lys, men til Guds ord.

Moses fikk loven skrevet på stentavler av Gud på fjellet. Andre folk fikk sine lover på andre måter.

På den tiden gikk verden, astrologisk sett, inn i Loven og Offerets tid, det er Væren og Vekten.
Menneskene kunne finne Guds vilje i ordet.

De behøvde ikke se på himmelens lys for å få vite Guds vilje.

De Indiske vismenn laget «Vedaen». Å lage lovboken og å ofre ble viktig for å opprettholde samfunnet med Gud, det var astrologien selv som lærte dem det. Det nye stjernetegnet, Vær/Vekt, krevet lovtekster og ofringer, så i astrologisk lydighet laget de alt klart for hva den nye stjernebilde krevet.
Solen var gått ut av Oksens hus og inn i Værens hus i himmelens storsirkel, Brahma. Denne astrologiske begivenhet skjedde over all verden og innebar store endringer for all verden.

I Israel skulle man ikke lenger stole på himmellysene, men bare på Guds ord.
De fleste andre omliggende kulturer hadde begge deler, som i India, både loven i ord og himmelens lysende tale.

Israel ble den eneste som virkelig ga seg helt inn under Guds ord, loven, og de ble kalt ordets tjenere. De ivaretok hvert ord fra Gud like omhyggelig som andre studerte himmelens lys.

I denne tiden er det Abrams barn, Ismael, Isak og de barn han fikk med Ketura, og deres ætter, blir arabere og jøder og folk videre østover. I Bibelen følger vi ætten gjennom Isak.

Det er fascinerende lesning. Ordets tjeneste. Man bandt ikke lenger himmel og jord sammen ved å studere stjernene, men skrev himmelens og jordens historie i ord, leste opp lovens ord og lovet å leve etter den.

Da tiden kom da solen skulle gå ut av Værens hus og inn i Fiskenes hus, skjedde det over hele verden at man ventet endringer på jorden som var tilpasset Fiskenes karaktertrekk.

Hvordan skulle Gud dyrkes i den nye tid?

I Østen og i Vesten tok man seg Keisere. De skulle ikke bare være Guds stedfortredere på jorden, som kongene hadde vært, men de skulle ha Guddommelighet i seg, selv være en Gud på jorden.

De vise menn i Østerland så i «himmelens lys-tale» at «Gud på jorden» skulle fødes i Jødenes land. Så de dro dit for å tilbe, slik vi kan lese det i Matt.2.

Da Jesus begynte sitt virke, valgte han seg fiskere som disipler, han gjorde fiskefangst-under, mettet store folkemengder med brød og fisk, og ba disiplene bli menneskefiskere. De første kristne brukte tegningen av en fisk som symbol på Jesus.

Hva innebar det nye?

Jesus talte til folket og sa at Guds rike var kommet nær! For Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn!

Jesus sa han ikke skulle oppheve loven, men oppfylle den.

I Fader vår sa han vi skulle be bl a slik: «Skje din vilje som i himmelen så og på jorden»

Slik viste han folket at både naturreligionen og loven var god!

Menneskene hadde to kunnskapskilder å øse av, det skapte og ordet.

Paulus sier det slik:

«…for det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer seg på, å finne Guds usynlige vesen som er åpenbart ved naturen.

Den andre kunnskapskilden er ordet.

Ordet hører til i den «åndelige» dimensjonen av menneskets tilværelse.

Så lovens tid var tiden hvor man søkte Guds vesen i Ordet fra Gud, og det førte til en inderliggjøring av gudsforholdet: «Hvordan kan jord og himmel møtes, vi og Gud, jeg og Gud».

Og man bygget templer for å komme sammen med Gud:

«Jeg skal komme sammen med deg der» sa Gud om Salomos tempel.

Det ble bygget etter modell av et himmelsk bilde, slik Moses hadde fått det på fjellet da han fikk lovtavlene av Gud.

Over hele verden laget de sine hellige bygg som speilet himmelens tale på det sted de var, for å gjøre etter loven. Og de strevet med å holde loven, for loven var deres liv! Og for deres liv ofret de uavlatelig, for å sone lovbruddene.

Jesus sa at han oppfylte loven. Han avskaffet den ikke, for loven var god. Men han tok alle lovbrudd på seg og sonet selv som offerlam all verdens synd og overvant døden.

«Guds rike er nær» sa han. «Guds rike er inne i deg.» «Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn».

Slik brakte han lovens ord inn i hjertene, som såkorn hvor Guds rike skulle vokse frem. All angst for død og dom ble byttet ut med kjærlighetens, nådens og tilgivelsens Ånd.

Så vandrer vi i troen på de ordene han har sådd i våre hjerter, og venter på den tiden hvor Guds rike skal komme og Guds Ånd skal utgydes over alt kjød.

Det er ingen religion som er feil, men alle har ennå ikke kjent Jesu ord slik at de har kunnet glede seg over det, så de befinner seg fortsatt under loven, og i naturreligionens ånd.

Men den som kjenner Jesu ord, kan aldri vende tilbake til lovens tid, som om Jesus aldri hadde levd.

«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries (♈) /ˈɛəriːz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene», vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang, når «Menneskesønnen kommer i skyen» , heter det at » ethvert menneske skal se ham». Altså, når det skjer, vil alle være forberedt! hver på sitt vis, slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er «lånt fra andre» religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT’s skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, leser vi på en annen måte: vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem.

Slik finner vi «de samme» personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama og AbRam har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : «høy far», «begynnelsen», «alles opphav», «stamfar».

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far. Jeg avsluttet «del 1» med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de bodde på toppen av fjellet. Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet.

Dette er «gudenes tingfjell».

Om vi «stiger opp» på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses «stiger opp» på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren. Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter. «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å «sitere» dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.

I hinduismen er det sagt om «mantraene» at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen», med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles, i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april.

Dette punktet kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve «å telle Abrams ætt».

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da «Oksens tid» var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for «ordet«, den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

 

 

 

Hinduenes Rama og vår kultur. En meditasjon. Del 1.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg vende tilbake til Rama og hans hustru Sita.

Les også:

Mannen og løven. Del 1.

og

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

og

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

 

Kongolandsbyen, igår og idag.

I 1914  ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner.

En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

 

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.

Henrik Wergelands brev til Stortinget om «jødeparagrafen»

Wergeland kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Dette brevet er hans argumentasjon som ble lest i sin helhet på stortinget.

Man leter, i jubileumsåret, etter stortingsrepresentantenes meninger i jødespørsmålet, men her, i Henrik Wergelands brev, møter vi de mange meninger gjennom en samlet, systematisk, kunnskapsbasert argumentasjon som var målrettet for å overbevise representantene den gangen.

FORSLAG TIL OPHÆVELSEN AF GRUNDLOVENS § 2,
SIDSTE PASSUS
Til Norges 9de ordentlige Storthing.
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden
for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet
grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urør-
lighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes
og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de
vigtigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at
sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside,
for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den
saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus,
indeholder mod den jødiske Konfession.
Religiøs Intolerance er ellers Grundlovens mørke Side. Den
herskende Kirke stod saaledes sikkerlig ligesaalidt som i Konge-
riget Sachsen nogen Fare ved Afskaffelsen af dens 4de § og
§ 16tens Omformen i Overeensstemmelse dermed; og den Be-
stemmelse i § 92, hvor det gjøres til nødvendig Betingelse, at
bekjende sig til den herskende Kirke, for at kunne blive norsk
Embedsmand, er grusom nok i en Tid som vor, da saamange
udmærkede Mænd af forskjellige Konfessioner vandre hjemløse
om i Verden for sine borgerlige Dyders Skyld, da Heltemod,
Geni og saa megen praktisk, for Norge i saa mange Retninger
anvendelig, Kundskab, ere saa ofte at træffe landflygtige. Dersom
sidste Passus i § 2, som banlyser en heel Konfession, ikke gaves,
skulde Intolerancen synes ikke at kunne drives videre, end til
at udelukke Dygtigheden og Fortjenesten og berøve sig selv
deres Frugter, dersom det udmærkede Individ, der kun som
Embedsmand vilde kunne gavne Landet, ikke vilde opoffre sin
Overbeviisning og Sjelefred. Men maaskee er det saa, at vor
d.IV,b.3,s.230 Slægt er reformræd; — disse Stene, som sandelig ikke høre
Kristi sande Tempel til, faae ligge indtil Tiden i sin Fremskriden
bringer ogsaa dem paaglid. Katholikernes Emancipation i Eng-
land kostede ogsaa Tid og rastløs Iver gjennem mange Aar; og
maa man give Slip paa Haabet om engelsk Energi hos de norske
Liberale, saa mildnes og klarnes dog vel ogsaa i dette Folk de
Anskuelser, som for et Fjerdedels Aarhundrede tilbage troede
at give den Forfatning, det gav sig, ogsaa en Garanti i Sam-
vittighedstvangen. Men ligesaa usikker som denne er Garantien
for et Folkelivs, en Histories uafbrudte Ensformighed. Endog
før den Grad i Civilisationen er indtraadt, at et Folk, der med
Hengivenhed hænger ved sin Konstitution, villigen underordner
denne Humanitetens almindelige Krav, kunne Kombinationer af
Omstændigheder indtræde, Nødvendigheder, som bryde Love,
og i en Kamp for sin Tilværelse kan denne saa urokkelige
Grundlov undergaae ligesaa pludseligen en forherligende Gjen-
fødsel, som den fødtes og blev til under en Kamp, hvori Folkets
Tilintetgjørelse laa i den ene Vægtskaal. Og da tvivler vel Ingen
om, at Intolerancebestemmelserne ville være de første, som af-
skalles. Fædrelandets Frelse kan ligge i en fremmed Timoleons
Haand, og han kjøbtes vel ikke for dyrt for det intolerante
Komma i § 92? Men ethvert Forslag med Hensyn til dette
Punkt sættes her tilside for det endnu vigtigere og mere iøjne-
faldendes Skyld, og selv om dette føler og erkjender jeg, at det
er vanskeligt at understøtte Propositioner af den Natur med
Demonstrationer af det Nødvendige, ja selv af den specielle
Nytte, de tilsigte. En Proposition med Hensyn til § 2, sidste
Passus, henhører ogsaa til dem, som mere støtte sig til og af-
gjøres af Sympathien, en forudgivet Opinion, af en Tilstand i
den almindelige Tænkemaade, hvis Existence man kun kan for-
mode, men ikke med Vished overtyde sig om forud — før man
maaskee staaer der alene.
Men Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, fore-
kommer Proponenten at være af saa stor indre Retfærdighed,
at Mistvivlen om, at nærværende første Forsøg derpaa vil blive
det lykkelige, ikke bør holde et med alvorlige Undersøgelser
næret Forsæt tilbage. Det er bleven en religiøs Trang, som
foragter Tanken om at Nogen kunde ville udlede en Tolerance-
proposition af Slaphed i egen Tro, og som vilde handle, om den
d.IV,b.3,s.231 ikke ogsaa fik Styrke af Overbeviisningen om, at Jødernes
fuldstændige Emancipation vilde være dette ikke rige eller hjælp-
stærke Land i Fred og Krig til den betydeligste Nytte.
En Sag, der med saa megen Føje kan appellere til Kristenpligt
og medmenneskelig Følelse, kan dog ogsaa altid være sikker paa
nogen Opmærksomhed. Og i denne er det, at Sæden falder for
bedre Tider, naar en klarere og varmere Sol lyser i den aan-
dige Verden, og de Skrivtkloge ogsaa faae Øinene op for Pauli
Ord i Rom. 14, 1; og der vil allerede derved dog være gjort
Noget for et Skridt, som Civilisationen engang vil og maa gjøre,
naar Menneskene ere blevne mindre fordomsfulde og mere ret-
færdige. Bliver det ikke ved dette Forsøg, Sagen seirer, eller
næste Gang, den maatte blive optagen, bør man dog haabe, at
Verden, som forlængst i dette Punkt er meer eller mindre forud
for Norge, ikke derfor vil troe, at det norske Folk lider under
en ejendommelig Skyhed for større Reformer, men at det alene
er Sagens Vigtighed, som gjør den nationale Betænksomheds
Skridt tungere og langsommere ved sin Vægt, som om man ikke
havde betænkt sig længe nok paa en Indrømmelse, hvis For-
negtelse alene skeer ifølge Magtens eller den Stærkeres umoralske
Ret, eller som om Menneskene overhovedet havde Ret til at
betænke sig paa det Retfærdige, selv endog da, naar det Nyttige
er tvivlsomt.
Denne Moralitet i sin Politik bør idetmindste et frit Folk, og
især det norske, som medrette tillægges meget deraf, altid ved-
kjende sig.
Der er Jødernes Historie, siden de bleve Fremmede imellem
de Kristne! — Den er i sin ene Deel kun Fremstillingen af
Disses Mishandlinger og voldsomme Magtmisbrug; i sin anden
den af deres passivere Undertrykkelse af disse deres forhen i
Aarhundreder saa fornærmede Brødre for Gud, og af Lunken-
heden i at tilintetgjøre de ulykkelige Nødvendighedsfølger af det
saalænge udøvede Tyranni. I denne sidste Deel af deres Historie
er det Norge, hvem de Forstødte aldrig have fornærmet, ogsaa
for hver Dag, Banlysningen hviler paa dem, har sit Blad. Norge
driver sin Grusomhed videre end de andre Stater, som dog i
det Store bekræfte den diaboliske Erfaringssætning, at det er
d.IV,b.3,s.232 Fornærmeren, ikke den Fornærmede, som beholder det værste
Sind. Ogsaa den Haand er forbrydersk, der vel ikke slog, men
holdes ukjærlig tilbage.
Norge har ogsaa ved sin passive Forurettelse mod Jøderne at
deeltage i den store Forsoning, som maa foregaae mellem Kristne
og Mosaiter. Og her tilkommer det de Kristne at række Haanden
først. Det er den Ære, som de Bedste pleie at forbeholde sig.
Men hvad er Forsoningen her andet end Emancipationen, Op-
hævelse af al Banlysning, den eneste Erstatning, de have at give?
Der er Stridsskrifterne om denne Sag! — Man vil finde, at,
uagtet al den fanatiske Lidenskabelighed, som lyser igjennem
Argumenterne for Jødernes fremdeles Helotiseren, have de dog
synligen ondt for at negte det i sig selv Retfærdige i Eman-
cipationen. «Naar de kun ville være eller blive bedre» hedder
det; — men naar forbedrede Undertrykkelse? Slaver blive
kun — det er de Kristnes, alle Nationers egen Erfaring — bedre
ved Befrielse. «De ere ikke modne nok for en borgerlig Eman-
cipation,» anføres atter; men, dersom det er givet, at de burde
være det, hvorledes skulle de da blive det? I de fleste Lande
ere Jøderne kun et taalt Folk, og de bestaaende Love, hvor-
efter de dog nyde Tilværelsen, hensigte til at fordærve dem og
hemme al ædlere Udvikling. Desuden — dette Spørgsmaal om
Modenhed? Hvorledes have de europæiske Fyrster svaret Na-
tionerne paa deres Krav om Forfatning, Pressefrihed, Kommune-
frihed? Selv det Folk, som tillægges mest Oplysning, det preus-
siske, har i vore Tider maattet høre, at det ikke var modent
dertil, ikke myndigt nok, at dets Intelligenz først maatte ud-
vikles, dets Tænkemaade civiliseres, dets Sæder luttres o. s. v.
Men selv om Modstanderne med endnu større Dristighed
havde vovet at bestride Jødernes Adkomster til at sættes lige
med andre Mennesker, maatte alt dog standse paa det historiske
Faktum, at de Nationer, som ikke længer have betænkt sig i
denne Sag, ikke have havt nogen Anledning til at angre sin Li-
beralitet, men høste Nytte af sin Retfærdighed. Herpaa seer
Politiken; men et ufordærvet Folk bør ogsaa omslutte den Tro,
at det vilde være forbi med den moralske Verdensorden, om en
Retfærdighed skulde kunne bringe Anger.
At Jødernes Emancipation er en Retfærdighed, er imidlertid
bleven bestredet, og det heftigt. Men ligesom denne Heftighed
d.IV,b.3,s.233 maa vække Mistanke hos den Upartiske, ere de, ikke fra de
jødiske, men fra Midten af de kristne Samfund, ofte gjentagne
Krav paa Emancipationen af hiin fremmede Troesbekjendelse,
egnede til at vække Formodning om, at det dog maa være ret-
færdigt, som uinteresserede Mennesker, saa ofte fra Decennium
til Decennium opløfte Røsten for. Kravet har aldrig ganske for-
stummet, Paastanden aldrig været frafaldet, Uretfærdigheden af
Lidelserne har aldrig ladet Menneskekjærligheden i Ro. Des-
uagtet har Kontraskrifterne virket langt mere, fordi de udrandt
af Folkefordommen, og tiltalte denne. Under denne Beskyttelse
kjendte Fanatismen ingen Grændser; den vovede endog at for-
svare som retfærdig og nyttig Mosaiternes Fordrivelse en masse
fra Spanien, uagtet Historien erklærer den for omtrent at være
kommen dette Land lige saa dyr at staae som de industriøse
Maurers. Men, antaget, om ikke indrømmet, at de vare skade-
lige, hvor de havde taget Overhaand, som i Datids Spanien, og
svundne og disse Tiders Polen, saa bortfalder dog ogsaa den
Argumentation, man kunde hente derifra, ved Betragtningen af
Forholdene, hvorunder de øvede og øve en saadan Indflydelse.
Disse tillade ingen Parallel imellem ufri, under gamle Dages
Barbari lidende, Stater, og en til Reformer gjenfødt Fristat, som
Norge. Hvad maatte ikke Livegenskabet alene, der stavnsbandt
Massen af den kristne Befolkning, udrettet til at overantvorde
den borgerlige Trafik i Jødernes Hænder? Og nu Forskjellen
imellem Protestanterne og bigot Katholicisme, der kunde siges at
skye alle de Erhvervsgrene, som Jøderne havde berørt, som
derfor urene? Denne Daarskab straffes med Armod, og derfor
vare hine Fordrivelser og ethvert Tryk paa den jødiske Befolk-
ning populære Regjeringsforetagender. Forlængst skulde den dog
overalt være udryddet af den kristne, eller fordrevet til andre
Verdensdele, dersom den ikke i Fyrsterne, som Debitorer, havde
havt tvungne Beskyttere. Det Afhængighedsforhold, vore Dage
have oplevet, at de største Magter kunne komme i til et
enkelt Jødehuus, fandt i svundne Aarhundreder endnu mere
Sted imellem Fyrsterne og Jøderne. Disse fik da Privilegier og
Pant i saadanne Oppebørsler, som give Anledning til Udsugelser.
Fyrsterne fik Hjælp af dem, naar de vare i Pengeknibe, og de
fik nu tage Sit af Folket. Hvordan det System gaaer, har Ge-
neralforpagterne i Frankrig og Tyrkiets Hospodarer og Pachaer
d.IV,b.3,s.234 lært Verden. Men mod Jøderne var det ingen Frygt, som kunde
moderere Hadet, men kun den nedarvede Foragt, den eggende
Fanatisme. I Polen, som man altid opstiller som det mest af-
skrækkende Exempel paa Skadeligheden af Jødernes Indpas, har
en overdaadig Adel, ligesom fra Tid til Tid Middelalderens tydske
Fyrster, overantvordet Folket i Jødernes Hænder med Hensyn
til Alt hvad der ikke kom ud af dets egen Sved paa Stavns-
jorden, og det har ikke, som Tydskland, havt priviligerede og
fri Rigsstæder til Beskyttelse, der ikke undlod, til Bedste for
sin kristne Befolkning, at sætte haarde Betingelser for Tilladelsen
for Jøderne til at boe indenfor Murene. — At Landsforfatningen
var Aarsagen til at Jøderne, lidende selv, ifølge denne, under
en slet borgerlig Organisation, ikke gavnede en Stat, gjøres ind-
lysende af, at Exempler paa de modsatte Følger gives, hvor For-
fatningen har været god og lige for alle Troesbekjendelser. Frank-
rig emanciperede Jøderne uden Præliminarier i den første Re-
volution, og ingen af alle de skrækkelige Følger paafulgte, som
Jødehadet spaaede fra alle Kanter. Meget mere skikkede Is-
raeliterne sig saa vel i sin nye Stilling, at det nu er vanskeligt
at adskille en Jøde i Frankrig fra en Kristen i Aand, Karakteer
og Sæder. I Tydskland fandt Jøde-Emancipationen Sted ved de
franske Hæres Indrykken, og Skribenter forsikkre, at Ingen er-
indrer sig noget Misbrug under dens korte Bestaaen. Medens
jødisk Ungdom af Taknemmelighed strømmede til de republikanske
Rækker, vare de undertrykte tydske Jøder i Grændsebyerne kun
Forrædere og Spioner. Derimod da Befrielsesbegeistringen greb
den tydske Befolkning i Aarene 1813 — 15, og Fyrsterne ikke
sparede paa herlige Frihedsløfter, da havde man, efter selve
Modskrifternes Beretning, mange Exempler paa, at jødiske Yng-
linge ilede i de frivillige Geleder, og gjorde der ligesaa god
Fyldest for sig, som Theodor Kørners og Schills Troesforvandte.
Deres Hjælpsomhed mod hinanden er en anerkjendt Dyd; men
at de formuende Jøders Kasser ydede betydeligt i Laan og
Gaver til betrængte Stater, hvori de levede, er en saameget
større Høimodighed, som disse ingenlunde havde lettet Under-
trykkelsen. De Kristnes Løsen var «for Menneskeheden!» Jø-
derne kunde da ogsaa vente noget af det aandige Udbytte, som
skulde gjøres for denne. Disse Træk, staae ikke saa enkelte,
som de synes, eller saa løsrevne fra den almindelige Karakteer,
d.IV,b.3,s.235 som det slette Rygte, denne staaer i, vil antage. Men dette
Rygte finder ingen Grund indenfor de Grændser, der sikrer dem
samme Borgerret som den øvrige Befolkning; thi Trældommens
uheldige Følger i Karakteren og Levemaaden ere altid aftagne i
Forhold til Trykket og blevne mere og mere usynlige i Genera-
tionerne. Og hvormeget af hvad man ellers beundrer som en
ædel Karakteers Grundvold og sikkreste Mærke, har selv ikke
Folkefordommen maattet lade uantastet tilbage? Saaledes det
standhaftige Mod i Lidelser, den opofrende Vedholdenhed ved
Tro, Sæder og Nationalitet, trods det nu næsten 2000 Aar ved-
varende Tryk; saaledes det indbyrdes hjælpsomme Brodersind;
saaledes endvidere de udmærkede Anlæg til aandelig Udvikling,
som ikke ere sjeldne imellem Spinozas, Mendelsohns og Børnes
Stammeforvandte, og som, trods de opdyngede Hindringer, have
naaet sin Modenhed i disse og andre verdensberømte Genier.
Sandelig med dette for Øje vil det falde svært, ikke at tilstaae,
at der lever i dette mishandlede Folk en Kjerne af Karakteer-
storhed, Foretagelsesaand og Udholdenhed, som andre kunne
misunde det.
Folkefordommen imod Jøderne har ogsaa suget Næring af
Jødernes Ulyst til at gaae over til Kristendommen. Men den
tager ogsaa af i samme Forhold som de lære dennes sande
Væsen at kjende, ikke af Prækestolspolemik, men af Folkefor-
samlingers og Regjeringers Beslutninger om Forbedring i deres
Kaar. Hvor rimeligt forøvrigt i sig selv, at disse lidende Slægter
troede paa en tilkommende Redder, en Messias! Thi den Ulykke-
lige, som en nærværende Tid kuer, vender ganske naturligt sine
Øine mod det Tilkommende. I Medgang er det ellers let at
være dydig; men hvor Forfølgelser og Undertrykkelse hviler
paa det hjælpløse Offer, hvor Tilsidesættelse, Trængsler og Ban-
lysning af det borgerlige Selskab knytter sig til deres Skridt,
hvor næsten enhver Adgang til redeligt Erhverv lukker sig fiendt-
lig for dem, og man ligesom med Magt støder dem ind paa
Selvforagtens Vej til alle Laster — er det der at undres over,
om de i det Hele taget ere blevne ufølsomme for en saa sted-
moderlig Røst? Og naar bitter Smerte over, hvorledes Kristen-
dyderne øves mod dem, opfylder deres Hjerte, hvorledes skulde
der være Plads deri for Opmærksomhed og Tillid til de Dogmer,
disse føre i Munden? hvorledes nogen Tilbøielighed til at troe,
d.IV,b.3,s.236 at Messias var kommen, naar de Kristne i hans Navn tilføiede
dem saameget Ondt? Men lad Jesu Kristi Mildhed aabenbare
sig for hans ulykkelige Landsmænd igjennem Tolerants og ret-
færdige Indrømmelser — denne Tale ville de forstaae; og om-
sider ville de erkjende, naar et Liv af Ære, Frihed og Kultur
ogsaa aabner sig for dem, at Messias, den sædelige Verdens
Ordner, forlængst er kommen, og at de endelig, efter en lang
Forvildelse, ere komne til ham. Spalten imellem Kristne og
Jøder, der hovedsagelig kun var en Meningsdifferenz om de
messianske Spaadomme vare opfyldte eller ikke, en Acquiesceren
paa den ene Side og en Appel paa den anden, men som i Tidens
Løb udvidede sig til et svælgende Dyb, vil i færre Decennier,
end hertil behøvedes Aarhundreder, igjen udfyldes og formindskes
indtil den forsvinder.
Ikke mindre end deres Vedhængenhed ved Fædrenes Tro har
den Omstændighed, at de danne et for sig selv bestaaende bor-
gerligt Samfund, der i Rabbinerne og de Ældste har sine egne
Funktionærer, vakt den kristne Masses Had, og givet Skribenterne
en Grund til at bestride deres Krav paa Borgerret. Denne uhel-
dige og ubeføiede Indblanden i Andres Anliggender! Staten vil
dog altid vide at tage sig betalt, og paasee de Forpligtelser
ligesaavel efterlevede af Jøderne, som af sine andre Børn, hvor-
for den yder dem sine Goder; og da kommer det den vel ingen-
lunde ved, om Jøderne desomframt paa egen Bekostning, til
egen Gevinst eller Forliis, holde sine Synagoger, Skoler, Under-
støttelsesindretninger og Rabbinisme vedlige? Regjeringen for-
byder ikke Katholikerne i Irland at holde sig en katholsk Præst,
naar de kun klarere den protestantiske, som de ellers ingen
Brug have for; og selv vore intolerante Institutioner indrømme
den i sine Dogmer fra den herskende Kirke mest afvigende og
af alle mindst kristelige Sekt, nemlig Qvækersekten, overordent-
lige Indvilgelser. — Jødernes indbyrdes Forbindelser, saavidt de
ere adspredte over Jorden, skulde gjøre det let for dem, siges
der, at hendrage Formuen, hvor de ville. Staaer dette i deres
Magt, skjøndt de Kristne i vore Dage ogsaa have lært Snittet,
og have mest at sige ved Reguleringen af Pengemassernes Fluk-
tuationer, skeer det dog kun med deres egen Formue, og til
Bedste for den Stat, hvori de befinde sig bedst. Denne Magt, om
den ikke var saa beskaaren, som den er, vilde altsaa komme
d.IV,b.3,s.237 den Stat tilgode, der ydede dem de største borgerlige Rettig-
heder, og saaledes mest erstattede dem deres saa savnede Pa-
læstina.
Fra Karakterens Side har de stakkels Jøder altid maattet døje
de haardeste Angreb. De Kristne gjøre her Gjengjeld, men ikke
mod den Rette, for hvad de selv engang have maattet lide af
Hedningerne. De øve ganske disses Politik, der ogsaa bestod i
at paabyrde dem netop de selvsamme Skjændigheder, som Pøbel-
overtroen selv ind i vore Dage vil tillægge Jøderne. Den noget
Oplyste har vel forlængst frigjort sig fra Rædselen for deres
Mysterier, men meget ofte ikke fra Fordommen, at den jødiske
Folkekarakteer er uhelbredeligere end Palæstinas Spedalskhed.
Den skal fra først af have været slet, og forværret sig under
Lidelserne. Det Sidste er ligesaa rimeligt som det Første er
urimeligt at antage om det Folk, som vore Religionsbøger kalde
Guds kaarne, Guds udvalgte og Ejendomsfolk, og hvis Historie
virkelig har mægtige Aander at opvise i Lovgivning, Poesi og
Moralfilosofi, og Helte, saa opoffrende som Roms og Græken-
lands Republikers. Men indrømmet, at især de lavere Jøde-
klassers Moralitet har lidt med Hensyn til deres Adfærd mod
de Kristne, saa at de hævne sig over disses voldsomme Under-
trykkelser ved alle Skakkreriets Kunster, saa har dog ogsaa den
beholdt hine gode Grundtræk, og i de smudsige Vraaer, hvor
det tillades dem at snige sig hjem med deres Udbytte, ere
mange af de Usædeligheds Laster fremmede, som trives i den
kristne Armod og Elendighed. Deres Familieliv skal, i alle andre
Henseender end Reenlighedens, være upaaklageligt, og deres
broderlige Hengivenhed for hinanden mønsterværdig. Vil man
ellers see hen til Trældommens Resultater hos kristne Folkeslag,
vil man finde de nødvendige Indtryk deraf ligesaa varige og
dybe, mens Forbedring i deres Stilling strax eller i første Ge-
neration har viist forbedrende Indflydelse paa Karakteren. Det
er ogsaa mærkværdigt, hvilken hurtig Indflydelse Daaben synes
at have paa denne — jeg mener naturligviis i Folkemeningen.
Fysiognomiet er nu det eneste, som minder om Jøden, ikke de
konstante Udyder. Disse maae altsaa ikke ligge saa dybt endda.
Der hersker ogsaa en vældig Frygt for, at Jøderne, om de
gaves lige Frihed med andre Fremmede, skulde indstrømme i
en saadan Mængde, at de vilde bemægtige sig alle Erhvervs-
d.IV,b.3,s.238 grene og i denne Henseende overvælde den indfødte Befolkning.
Men har Norge i Aarhundreder taalt Indstrømningen af Dan-
marks Armod, forøgedes dets Lidelser neppe, om Israeliternes
Formue fandt nogen Anvendelse her; og af de egentlige Skakkre-
jøder vilde de svenske Gaardfarihandlere og vore egne Skakkrere,
Nummedølerne o. fl., kun tilstede Faa Plads ved Siden. Udbyttet
af endeel mindre Handelsgrene, som nu forsvinder i Udlandet
med de reisende Fremmede, som drive dem, vilde da for en Deel
blive i Landet. Vi kunne ellers søge nogen Lægedom for hiin
Frygt i de med al sin Mængde af Jøder blomstrende Lande, der
havde vovet Emancipationen, og i en Bemærkning, som Forfatteren
af det af den bekjendte Professor Krug udgivne Skrivt:
«Die Po-
litik der Christen und die Politik der Juden in mehr als tausend-
jährigem Kampfe,» en gammel Statsmand, deri har hensat, nemlig
denne: «Før Katholikerne bleve emanciperede i Sachsen, hedte det
ogsaa: man maatte ikke emancipere dem, fordi altfor mange vilde
indvandre og betage Protestanterne Næringen. Men da Napoleon
udtalte sit mægtige «Bliv!» da gik Sagen straks, og jeg har aldrig
vidst, at Sachsen derved har tabt i Velstand. Ligeledes hedte
det før Jødekopskatten ophævedes i Sachsen, at man ikke burde
ophæve den, dels fordi en betydelig Indtægt vilde falde bort, og
dels fordi altfor mange Jøder vilde komme indover Grændsen
for Handelens Skyld og vanskeliggjøre Erhvervet for de kriste-
lige Indvaanere. Men da Napoleon og hans Broder Hieronymus
lagde et Ord ind for de franske og westfalske Jøder, gik Sagen
strax, og jeg har heller ikke efter dette vidst, at Sachsen har
tabt i Velstand.»
En Anførelse af samme Forfatter, der med Erfaring, Overblik
og Upartiskhed har behandlet Sagen, finder Sted her i Forbin-
delse med foregaaende Punkt, da den giver Kjendsgjerninger
ihænde imod Frygten for Jødernes indre Fordærvelse og til For-
deel for den Mening, at denne aftager i Forhold til Udstræk-
ningen af den Frihed, de erholde. «Men fordi, siger han, der
nu gives mange Mennesker, der have, som Apostelen Thomas,
et besynderligt Hang til Skepticismus, og derfor ikke ville troe en
Sags Udførbarhed førend de selv see, at den allerede er udført,
og har havt ikke blot ingen skadelige, men endog særdeles held-
bringende Følger: saa vil jeg til Overflod endnu engang paavise
dette med Hensyn til Jødernes Emancipation. I Holland ere
d.IV,b.3,s.239 Jøderne emanciperede, og det saa fuldstændigt at de endog
kunne vælges til Deputerede og kunne have Sæde og Stemme
i den kristelige Beherskers Statsraad. Hvad for Følger har nu
dette havt? Staden Amsterdam, hvor der gives særdeles mange
Jøder, og imellem dem meget rige og anseede, kan give os nogen
Oplysning herom. I denne Stad forholde Jøderne sig overhovedet
til de Kristne som 1 til 10. Indtil 1806 vare de udelukkede fra
alle borgerlige Rettigheder. Da forholdt de jødiske Forbrydere
sig til de kristne som 1 til 9. Siden 1806 erholdt Jøderne en
gunstigere Stilling. Da formindskede de jødiske Forbrydere sig
allerede i det Forhold til de kristelige som 1 til 11. Men fra 1811
af fik Jøderne lige Rettigheder med de Kristne, og se da! efter
den Tid formindskede de jødiske Forbrydere sig lige ned til at
forholde sig til Kristne som 1 til 20. Der gives altsaa i Amster-
dam efter Jødernes Emancipation ikke halvt saa mange jødiske
Forbrydere som før den. Endvidere! Da i de Deputeredes
Kammer i München Spørgsmaalet om Jødernes Emancipation i
Bajern blev behandlet, og Talen ved denne Leilighed ogsaa kom
paa Jødernes borgerlige Stilling og Fædrelandskjærlighed i Hol-
land, bekræftede det hollandske Blad, Amsterdamer Courant, alt
hvad der hist blev sagt til deres Ros. I Leipziger Zeitung an-
førtes følgende af dette Blad, som i denne Sag vel fortjener
fuld Tiltro, at «Hollands Israeliter ilede ikke med mindre Be-
geistring end den gammelnederlandske Befolkning under Vaaben
til Fædrelandets Forsvar, og det ikke blot fordi deres Pligt bød
dem det som Medlemmer af Skytteriet, men ogsaa i stort
Antal som Frivillige. En Kjendsgjerning er det ogsaa, at man,
ved Nærmelsen af den raa Aarstid, i Foreningerne af vore for-
muende og velgjørende Medborgere, finder isærdeleshed mange
Israeliter, som skjænkede de trængende Indvaanere af Amsterdam,
ligemeget af hvilken Troesbekjendelse, rigelige Understøttelser af
Næringsmidler, Brændematerialier, Klædningsstykker o.s.v.» Hvad
have vi videre Vidnesbyrd behov? Thi den Indvending, at de
hollandske Jøder, fordi de forstørstedelen ere indvandrede fra
Spanien og Portugal, allerede af Natur skulde være en bedre
Menneskerace end andre Jøder, er vel blot en tom Paastand,
der ikke fortjener Agt. Vi maa derfor antage som ved Kjends-
gjerninger beviist, at en gjensidig bedre Politik imellem Kristne
og Jøder, eller overhovedet et bedre politisk Forhold imellem begge
d.IV,b.3,s.240 Religionspartier, har havt de heldigste Følger for begge, og at disse
have viist sig inden et meget kort Tidsrum, inden endnu en Men-
neskealder var forløben siden Emancipationen i hiint Land. Vi
bør da ogsaa vente med den høieste Sandsynlighed, at samme
Aarsager ogsaa i andre kristelige Stater ville frembringe samme
Virkninger, naar man kun med Forstand og god Vilje griber alle
de Forholdsregler, som udfordres til en sand og fuldstændig
Emancipation af Jøderne.»
Fuldstændig maatte den være i Norge, der har drevet sin Haard-
hed videre end de allerfleste andre Lande: til Banlysning fra
sine Grændser. Indskrænkning i nogensomhelst Henseende, saa-
ledes som til visse Stæder eller enkelte Erhvervsgrene, er altid
en Tilsidesættelse, der føles som en Uretfærdighed, og har alle
dennes ulykkelige og bittre Følger for begge Parter. Halve For-
holdsregler due ikke, og forskydes derfor af sand Betænksomhed.
Det er dog denne, som hidtil har værnet om Konstitutionen
ved at hævde Grundlovens Urørlighed som Princip, og paa
denne passive Modstand er ogsaa virkelig ethvert Angreb hidtil
strandet. Men der er liden Aand i denne Tro. Konstitutioner
ere ligesaa lidet fuldkomne som nogen anden menneskelig Ind-
retning. De monarkiske ere øjensynligen kun vilkaarlige Approxi-
mationer til de ideale Forfatninger, som de ædleste Menneske-
aander altid arbeide paa at naae, men som de maae taale Fjer-
nelsen fra for Mængdens Skrøbeligheds Skyld, og under den
onde Indflydelse af Nabodespotiernes skinsyge Blik. Den norske
Konstitution fik en saa hurtig Tilblivelse, at Feil i enkelte Hen-
seender neppe vare undgaaelige. Det er ogsaa en temmelig be-
kjendt Omtale, som en kommende Historiker maaskee vil opklare
Grunden til, at Grundlovens § 2 ikke er den, som vistes mest
Omhu i Behandlingen. Sin Rette Konstitution har desuden Grund-
loven allerede erholdt, nemlig at være kjendt og elsket af Folket,
saa det ikke længer er nødvendigt at gjennemdrive Principet
om dens Urørlighed i Aarhundreder, for at den kan vinde Po-
pularitetens indre Styrke. Den taaler allerede nu at røres; den
har vundet Kræfter til at gjøre et af de Fremskridt, som ligge i
dens Aand. Gaaer Folket fremad i politisk Oplysning, maa Kon-
stitutionen ikke blive tilbage. Den er en elastisk Form, som
omgiver Folkets Aandige, og maa udvide sig med dette.
Der er Rimelighed for at antage, at en Bestemmelse, som de
d.IV,b.3,s.241 allerfleste Stater af lignende Forfatning have fundet det hensigts-
mæssigt at indtage i denne, vel ogsaa vilde være nyttig for den
Enkelte, som endnu mangler den. Et Overblik over Verdens
frie Stater vil vise os, at Jøderne i de fortrinligste nyde al bor-
gerlig Frihed, og at de dog ere taalte i de allerfleste andre. Ja
selv despotiske Stater, som Danmark, Østerrige og Preussen,
staae i dette Punkt ikke tilbage, og fra Rusland ere af alle Troes-
bekjendelsers Nuancer kun Jesuiterne forviste.
Den fuldkomne Emancipation, som finder Sted i den nord-
amerikanske Union, er uomtvistet en af dennes Hovedstøtter og
Velstandskilder. Den religiøse Frihed, som trives i Ly af det
washingtonske Kapitol, lokker ligesaameget Europæerne over
Oceanet for at dyrke og bebygge Republikernes uhyre Stræk-
ninger, som den borgerlige, der ogsaa forener sine Velgjerninger
med hiin, mens de sydamerikanske Stater ingen værre Hindring
har for sin Opkomst end Religionstvangen, der dog ikke drives
mod nogen Troesbekjendelse indtil Udelukkelse fra Landet. I
Storbrittanien nyde Jøderne Religions- og udstrakt Næringsfrihed.
Ligeledes i Belgien, hvor Forfatningen af 1814, ligesom i Holland,
tillige tilsikkrer enhver Troesbekjendelse «lige borgerlige Rettig-
heder, lige Adkomst til Embeder, Ære og Værdighed.» Konsti-
tutionen af 1831 har ikke indskrænket denne Tolerance, der gjør
dette Folk saamegen større Ære, som dets store Fleerhed er
strengt katholsk. Man tør saavel heraf slutte, at det ikke har
følt nogen Skade af Emancipationen, som af, at den er bleven
beholdt af de forskjellige hollandske Konstitutioner lige fra da
de franske Armeer og Patrioterne i 1795 ogsaa proklamerede
borgerlig Lighed for alle Troesbekjendelser. I Frankrig garan-
terede Ludvig den 18des Charter af 6te April og 4de Juni 1814,
ligesom og Napoleons Tillæg til Rigsforfatningen i 1815, den fuld-
komne Emancipation af alle Troesbekjendelser, som alle de fore-
gaaende havde bibeholdt siden den første Proklamation af Men-
neskerettighederne af 3die September 1791. Og Forfatningen
af 1830 er ligesaalidt i denne som i nogen anden Bestemmelse
nogen Tilbagegang. De forskjellige polske Konstitutioner af 1791,
1807 og 1815 gjøre vel den romerskkatholske Religion til den
herskende, fordi Fleertallet af Indvaanerne bekjender sig til den,
men indrømme enhver Religion offentlig Kultus, «fordi denne deres
hellige Tro byder at elske Næsten, hvorfor det var en Skyldig-
d.IV,b.3,s.242 hed at tilstaae Alle, hvad Religion de saa maatte bekjende sig
til, Troesfred og Regjeringens Beskyttelse.» Kun Krakaus slette
Forfatning indskrænker dette til de kristelige. Den tydske For-
bundsakt af 8de Juni 1815 bestemmer, at «Forbundsdagen skal
tage i Overvejelse, hvorledes paa den muligst overensstemmende
Maade de jødiske Troesbekjenderes borgerlige Forbedring i Tydsk-
land kan bevirkes, og hvorledes Nydelsen af borgerlige Rettig-
heder, mod Overtagelse af alle Borgerpligter, kan forskaffes og
sikkres dem i Forbundsstaterne. Dog skulle Bekjenderne af denne
Tro indtil da beholde de af enkelte Forbundsstater dem allerede
indrømmede Rettigheder.» De Bajerske Forfatninger af 1808 og
1818, ligesom og Würtembergs af 1817 og Badens af 1818, fast-
sætte «fuldkommen Samvittighedsfrihed»; og Hertugdømmet An-
halts Organisationer af 1810 og 1811 give udtrykkelig Jøderne
fuldkommen Borgerret. Saa vidt ere vel ikke de fleste andre
tydske Smaastater komne; men overalt kunne dog Jøder op-
holde og ernære sig og øve sin Gudsdyrkelse. Den franske Ind-
flydelse, især under Tilværelsen af Rhinforbundet, og Indflydelsen
af den napoleonske Kodex, har ogsaa virket meget til at forbedre
deres Stilling. Rigsstaden Frankfurts Organisation af 1806 tager
dem i Beskyttelse, og Akten af 18de Juli 1816 fastsætter, at
«Senatet skal ved en Kommission ufortøvet lade udkaste et Re-
gulativ for Jødernes borgerlige Rettigheder, der kan passe til
Tidsaandens og Billighedens Krav.» Det er ogsaa bekjendt, at
de beskyttes og nyde Ophold og Næringsfrihed i de tre andre
frie Rigsstæder. Storhertugdømmet Hessens Forfatning af 1820
bestemmer, at «ikke-kristelige Troesforvandte have Statsborgerret,
naar Loven har indrømmet dem det, eller naar den er bleven
Enkelte tilstaaet enten udtrykkelig eller stiltiende ved Overdra-
gelsen af et offentligt Embede.» I Chur-Hessen paalægger Or-
ganisationsediktet af 29de Juni 1821 Ministeriet for det Indre at
paasee de Anordningers Overholdelse, hvorefter Jøderne kunne
opholde sig der. Ingen af de øvrige tydske Stater negte Jøderne
Opholdet inden sine Grændser, skjøndt dette lider forskjellige
Indskrænkninger, hvis skadelige Følger i moralsk og økonomisk
Henseende da heller ikke ere udeblevne.
De to første Forfatninger, den helvetiske Republik modtog under
fransk Indflydelse, erkjendte fuldkommen Samvittighedsfrihed
uden at tillægge nogen Troesbekjendelse Fortrinet. De senere
d.IV,b.3,s.243 hævede i de fleste Stater den romersk-katholske og den evange-
lisk-reformerte til Statsreligion, uden dog derfor at betage de
ikke-kristelige, d. e. den israelitiske, fri Udøvelse. Der findes dog
forholdsviis faa Jøder i de helvetiske Forbundsstater. De syd-
europæiske romersk- og græsk-katholske Staters Intolerants, med
Undtagelse af Spanien, tilsteder dog Jøderne Opholdet, ihvorvel
under trykkende Kaar. De have saaledes sit Qvarteer i selve
Rom, hvor de dog, som Syndebukke, behandles — og omtrent
med samme Ret — hvad Høfligheden især angaaer, ikke stort
forskjelligt fra de Kristne i Konstantinopel. Undertrykkelse bærer
overalt de samme sørgelige Frugter. Jøderne befinde sig derfor
i alle de slaviske Lande paa det samme lave Trin som de øvrige
undertrykte Folkestammer, dersom man ikke vil kalde det et
aandigt Fortrin, at de dog vide at føre sig disse deres halvvilde
Ulykkesfællers indolente Barbari tilnytte. Over hele Orienten
dele de ellers denne tvetydige, men hos et med gode Forstands-
anlæg udrustet Trælfolk naturlige, Egenskab med de kristne Ar-
menier. De orientalske og afrikanske Jøder udmærke sig forøv-
rigt fra de østeuropæiske i flere saavel aandige som fysiske
Henseender, fordi de i det Hele behandles menneskeligere af Ma-
homedanerne, der kunde dele sit Troeshad mellem flere lige van-
troe Konfessioner, end af de Kristne, mellem hvem de ere de
ene forskudte.
Som saadanne behandles de overalt af den uoplyste Mængde,
hvor en fuldstændig Emancipation ikke allerede har udslettet de
stødende Ydermærker og homogeniseret den jødiske Befolknings
Næringsdrift og Levemaade med den Kristnes. Den er
conditio
sine qua non, omendskjøndt vi saa nærfra, som fra Danmarks
Hovedstad, i de mange jødiske Haandværkere kunne hente Be-
viis for, at Tidsaanden, om den endog ikke i denne Henseende
har seet sit Krav opfyldt, af sig selv udretter adskilligt til at ud-
jevne Forholdene.
Fordomme voxe og tyknes til, dersom de lades urørte eller
respekteres. I samme Forhold dette i lang Tid har været Til-
fælde, er det ligesaa naturligt, at de yttre sig, naar der engang
røres ved dem, som at Sælhundens plumpe Masse snuer paa sig
paa Skjæret, naar Solen stikker den. Det kunde derfor ikke
være saa uventet, at den svenske Regjerings Udvidelse af Jødernes
Rettigheder i Nabolandet ikke var synderlig populær i dets Smaa-
d.IV,b.3,s.244 byer, hvor Filisteriet trives saagodtsom i noget andet Lands.
Men i oplyste Medborgeres Øjne fraskrev sikkerlig enhver Person
og Kommune, der undertegnede disse Næringsnidets Modad-
dresser, som strømmede ind paa Regjeringen, sig Kravet paa
den større Reform, som saa vedholdende er æsket af denne.
Udvidelsen var ikke større, end at Jøderne ikke længer skulde
være indskrænkede til Stockholm, Norrkøping og Gøtheborg, og
at speciel Tilladelse kunde erhverves til at indkomme i Riget; men
i Sødertelje og Askersund, om disse besjungne Byer ogsaa deel-
toge i Modskriget, fandt man ingen Trøst for Jødeskrækken i,
at hine tre Stæder ere de mest blomstrende i Sverige, uagtet Jø-
derne der have havt i lange Tider sit Ophold.
Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ære-
fuldeste af alle Europas konstitutionelmonarkiske. Den fortjener
ikke dette Navn, saalænge den er den intoleranteste. Der er
liden Ære ved, at det i denne yderst vigtige Henseende i hele
Europa kun har Spanien ved Siden. Katholsk Intolerance er af-
skyelig, men en protestantisk, et protestantisk Spanien i Into-
lerance, er endnu afskyeligere. Og det er Norge paa Papiret,
men ikke efter sit Folks Aand og Tænkemaade; og efter denne
maa Bogstavet rette sig. Det Folk, som har modtaget sin egen
Emancipation ved Himlens synlige Bistand, bør mindst lønne
den ved at forstøde Mennesker, der ogsaa ere dens Børn. Saa-
meget have dog vel Israels tilbage af Mennesket, at den stærkeste
af dettes Følelser, den naturligste, den som fremkaldes ved den
mindste Velvillighed af selve Barbarens Bryst: Taknemligheden,
ikke er uddød imellem dem.
Paa denne er det, den politiske og økonomiske Hensigtsmæs-
sighed af deres Banlysnings Ophævelse og Indrømmelse af lige
Rettigheder med Andre, alt efter Grundlovens øvrige Bestemmelser,
med Tryghed kan baseres a priori. Historien har betrygget os
Følgerne, som jeg vil haabe paaviist i det Foregaaende. Norge
mangler Folk og Penge. Dets Befolknings Foretagelsesaand er
heller ikke stor. Med alt Dette kunne Jøderne forsyne, og der
ville de rigeste og mest oplyste Jøder nedlade sig, hvor de finde
Anledning til at anvende sine Kapitaler, og hvor de kunne nyde
den menneskeværdigste Tilværelse. Og naar Landet omspændes
af sine Fiender, for denne Friheds Skyld, som ogsaa har udstrakt
sine Velgjerninger til de ulykkelige Israeliter, da er det men-
d.IV,b.3,s.245 neskerigtigt at slutte, at et Folk, der har saamegen indbyrdes
Kjærlighed og saa vidstrakte Forbindelser sig imellem, vil fra alle
Kanter gjøre Alt for at redde sit bedste Asyl. Dets Guld vil fylde
de udtørrede Hjælpekilder, og dets Mægtiges Indflydelse virke for
dette i Kabinetterne.
«Filanthropiske Hypotheser, ingen personlig Erfaring!» siger
man! Nu vel, hvor var den personlige Erfaring, som dikterede
sidste Passus i Grundlovens § 2? Den forrige Regjerings faderlige
Omhu for at beholde Kongsberg alene havde gjort den personlige
Erfaring om Jødernes særegne Farlighed for Norge vanskelig for
de hæderværdige Konstitutionens Fædre. Og Filanthropismen?
Den er noget i Miskredit, skjøndt ogsaa Konstitutionerne ere
fødte under dens Hjerte. Men «Jesus — siger ovenanførte Stats-
mand — hørte ogsaa til Filanthroperne, og fordrer med Ret, at
vi Alle skulle være dette, og den største Filanthrop er vor
Herre Gud selv, der lader sin Sol skinne over Kristne og Jøder.»
Dersom det Foregaaende har været egnet til at meddele Norges
Lovgivere undertegnede Individs Følelse af det umenneskelige i
Underkuelsen af den jødiske Troesbekjendelse i Almindelighed,
saaledes som den har fundet og i de ufuldkomnere Stater endnu
finder Sted; dersom Følelsen har kunnet blive vakt af, at Norge,
uden Aarsag fra Jødernes Side, imod sin Protestantismes og sin
Forfatnings Aand, imod Nationens menneskekjærlige og gjæste-
venlige Karakteer og politiske Uskyldighed, har deeltaget i denne
store politiske Uretfærdighed indtil en Yderlighed, som kun det
fanatiske Spanien har drevet det til imellem Nationerne; dersom
Exemplet, som de frieste, i Forfatning Norge mest lige, Nationer
levere paa de for begge Parter velgjørende Følger, Jødernes fuld-
komne Emancipation har havt, har kunnet virke noget paa Ideen
om at udføre den ogsaa hos os, hvor de mange Baand paa Næ-
ringsfriheden ellers ikke lade befrygte nogen pludselig og over-
dreven Indstrømmen af en formueløs Masse, mens Landets Na-
tur og Beliggenhed giver Formuen og Foretagelsesaanden mange
Vink, den vil forstaae; og dersom der i disse Egenskaber, som
Jøderne ligesaavel ere i Besiddelse af, som af den naturlige Er-
kjendtlighed, der i den menneskelige Sjels Grundlov ligeledes
danner den anden Paragraf, mens ogsaa i den Selvstændighedens
d.IV,b.3,s.246 er den første, og dens udøvende Magts Bud: «gjør mod Andre,
som Du vil have gjort mod Dig!» er, som i vor Grundlov, den
tredie — dersom der ogsaa i denne stærke Følelse ligger nogen
Garanti for, at Jødernes Emancipation vil være Norge i Fred og
Krig til materiel Nytte: saa vover Undertegnede at foreslaae
denne, saaledes som den for Norges Vedkommende vil kunne
skee, idet følgende Grundlovsforandring proponeres:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: «Jøder ere frem-
deles udelukkede fra Adgang til Riget,» udgaaer. —
Kristiania i Juni 1839.

Ærbødigst
Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af
S. Sørensen.

Refereret i Storthinget den 28de Juni 1839 og da besluttet:
«Forslaget bliver inden Storthingets Opløsning under Præsi-
dentskabets Haand at offentliggjøre ved Trykken for at komme
til Afgjørelse paa næste Storthing.»

© 2008 Wergeland og Stortinget

 

Eidsvold 1814 og Sveriges brev til Jean Bernadotte.

Man burde egentlig lære Sveriges historie samtidig med vår egen.

Vi etterspør ofte andre folks syn på oss, og i Yngvar Hauges bok, «Marsjalen», er det gjengitt et brev fra svenskekongen, Carl XIII, til Jean Bernadotte. Brevet er i sin helhet viet spørsmålet «Hvordan Bernadotte kan vinne nordmennene for Sverige».

Dateringen av dette brevet viser brevets betydning. Sverige var nær en åpen revolusjon. Svensk Riksdag møter denne indre politiske uro ved å velge Jean Bernadotte til tronarving og å meddele ham dette. Brevet leveres ham sammen med den svenske Riksdagens beslutning.

Den revolusjonsånd som rådet i Sverige var anderledes enn vår, preget av skarpere motsetninger.

Sverige hadde adel, de var en stormakt som hadde mistet landområder og ære. Deres kongsemner var barnløse og hadde vist seg som ikke dyktige nok, og selv om Gustav IV Adolf hadde en sønn, var han lite populær etter at farens lederskap hadde ført Sverige til nederlag. Sverige hadde tapt Finnland til Russland og danske Christian August var klar til kamp ved grensen.

Christian August ble, klokt nok,  tilbudt Sveriges krone, men han døde brått og revolusjonen rykket svært nær ved folkets rop om at adelen hadde myrdet ham, man anklaget Axel von Fersen for mordet.

Axel von Fersen var ung og vakker, arvtager til fire slott i Sverige og i tillegg var han en  fremragende representant for de beste innen adelen ved sin evnerike belesthet og sin spesielle dannelse fra tidens dramatiske hendelser både i Amerika og Europa. I 1773, som 18 åring, innledet han en romanse med Marie Antoinette i Frankrike og i 1781 deltok han med ære i slaget ved Yorktown. Fordi han var svært språkmektig deltog han i alle forhandlinger mellom Frankrike og «rebellerna». I 1783 vendte han tilbake til Frankrike, gjennopptok kontakten med Marie Antoinette, og ledet det svenske regimentet, Royal Suedois, der. Den franske revolusjonen var i 1789 og giljotinen ble etterhvert endel av revolusjonens skrekk. I 1791 organiserte von Fersen kongeparets fluktforsøk, men Ludvig den XVI ble gjenkjent i Varennes og drept. Axel von Fersen kunne gjerne vært modellen for «Den røde pimpernell»!

Von Fersen var «gustavianer» i det svenske kongespørsmålet, og i tronfølgerspørsmålet var han politisk motstander av Christian August, til fordel for Gustav IV Adolf s sønn. De revolusjonære sendte ham trusselbrev og trykte løpesedler og skrev i revolusjonsblader slike opprop:

«Ussling. Läss detta Bref och Darra. Tror du och din liga att 2 millioner människor låta några aristocrater ostraffat begå hvad horreur som hälst… hämndens stund skall komma!»

Venner advarte Von Fersen mot å gå i Christian Augusts begravelse, men som sveriges riksmarskalk var det hans plikt å delta. Den 20 juni 1810, i det store begravelsesfølge, hvor folk sto tett for å se, angrep noen vognen der Von Fersen stod godt synlig for alle. Og mens eliten av den svenske armeen sto rett ved, uten å gripe inn, ble Sveriges nesthøyeste rangperson, grovt mishandlet og drept.

Sveriges riksdag valgte Jean Bernadotte til Sveriges tronfølger, en ikke adelig revolusjonær. Et klokt sjakktrekk for å tilfredsstille også de revolusjonære som nå hadde vist sin vilje til handling. Allerede i august 1810, skrives følgende brev til Jean Bernadotte, overlevert ham i Paris av Carl XIII offisielle utsendinger, Gustav Mærner og Robert von Rosen:

 

» BETENKNING ANGÅENDE NORGE.

August 1810,

Deres majestet.

Foreningen er formål for alle kloke og for mange opplyste nordmenns ønsker, men vel å merke, bare en forening som er grunnet på følgende vilkår: Felles forsvar, de bestående så vel borgerlige som militære institusjoner bibeholdes. Hvert land ordner selv finansvesenet, skattene og det offentlige skolevesen og de øvrige kulturforhold på egen hånd, i samsvar med sin egen statsforfatning. Begge land skal ha samme representasjon i den forberedende komite, den høyeste domstol osv., men regjeringen eller den utøvende kongemakt skal ifølge loven tilhøre Sverige.

Ethvert annet forslag vil bli møtt med uvilje og sikkert ikke bli antatt, men også det som her er nevnt, vil fra nordmennenes side støte på to store vanskeligheter, og ingen nordmann vil våge å gjøre det minste skritt i saken før man i denne henseende har formådd å berolige hans landsmenn. Den første av disse vanskeligheter er frykten for en aristokratisk undertrykkelse av den svenske høyadel, en frykt som hos mange nordmenn går nesten til barnaktighet. Derfor bør kongen tydelig legge for dagen at han er fri for enhver innflytelse av dette slag, og eier evnen til med virkelig kraft å motstå forsøk på noe slikt. Med ett ord, at han forstår å holde aristokratiet innenfor tilbørlige skranker.

For det andre må nordmennene overbevises om, at tronfølgeren ikke er Napoleons vasall eller et blindt og lydig redskap for hans planer. Han må sysselsette seg med krigsvesenet i alle dets enkeltheter og ikke unyttig forspille sine krefter, han må oppmuntre sparsomheten og ikke svekke nasjonen gjennom overflod og utskeielser. Han bør uten skryt beskytte handel og næringsliv og ikke innlate seg i noe unyttig tvistemål med England, ettersom nordmannen er en like avgjort angloman som han avskyr det nærværende ulykkelige kontinentalsystemet. Han synes nesten fullstendig å ha glemt den vanskjebne som rammet orlogsflåten og hans egne handelsfartøyer.

Med ett ord, Kronprinsen bør regjere etter helt andre prinsipper enn bare å utdele befordringer og titler. De finner av dette hvor nyttig det er at hans høyhet snarest mulig gjør seg kjent i disse trakter. Ryktet om hans store egenskaper skal da snart spre seg, slå røtter og gå over til en levende overbevisning, og etter som denne er etter våre ønsker, vil det øvrige gå lett.

Etter mine underretninger og etter hva jeg selv har kunnet konstatere, har Wedel og flere andre nordmenn besluttet heller å forsvare seg mellom sine Alper enn foreslå noe som kunne være til skade for landet og mishage nasjonen, hvis symboler er lov og frihet. Kromprinsen bør da fra første stund oppføre seg slik at ingen tvil kan oppstå om hans virkelige tenkesett. Ved dette skal han snart forstå å vinne nordmennene, og ved første passende anledning vil det broderlige forbundet bli mottatt med glede. Kan man i ro avvente dette øyeblikket, er det sikkert ikke langt borte, all den stund militæretaten er misnøyd med sin utilstrekkelige lønning og den lille anseelsen den nyter, og de danske papirpengenes elendighet også bidrar til å påskynde foretagendet.»

 

I forståelse med Napoleon drar Jean Bernadotte til Sverige.

Dette er en historie vi sjelden bruker tid på, men som spilte en viktig rolle for Norge den gangen, og som kan gi større nyanser i vår hjemlige gjengivelse av Eidsvolds «svenskeparti».  De samme strømninger som Fersen sto midt oppe i, var bakteppet for de politiske bevegelser i hele Norden, også i Norge, men vi hadde sier datidens svenske etterretning, våre spesifikke forhold.

I Halden, ved Rød gård, hadde Christian August, på sin veg til Sverige hvor han ble svensk tronfølger, risset sitt navn inn i fjellet.

Samme gård i Halden spilte en uvanlig, og lite omtalt, rolle i vårt hjemlige drama: Eidsvold 1814.

Se også:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

 

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Usyret brød, fermentering og himlenes rike.

«Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.»Mat.13.33

Å lage surdeig er en del av en eldgammel kunnskapstradisjon. Det handler om hvordan ivareta og foredle råvarer i en tid hvor fryser og kjølelager ikke fantes.

Her i NT er det ordet «zume» som er brukt for «surdeig» og azumos for «usyret».

«Zuma» betegner den levende mikrofloraen som vi kaller gjær, og vi gjenkjenner dette greske ordet i ordet «enzym».

Nå brukes ordet «enzym» om reaksjonsfremmende proteiner i en  mengde biologiske prosesser, men her i NT brukes ordet «zume» om gjæringen i  f. eks vin, melk, kjøtt  og  grønnsaker.

I lignelsen om himmelens rike, dreier det seg om brødbaking. Gjæren er en normal handelsvare, et industriprodukt som ble oppfunnet for  hundre år siden, og i våre dager tar få seg tid til å bruke den, de fleste er tilfreds med å kjøpe brødet ferdig .

Vi er en generasjon som nesten har glemt hvordan gjæren brukes, derfor virker ordet surdeig fremmed for mange.

Det var dr. Sopp som valgte ut og  isolerte de mest hensiktsmessige mikro-organismene for heving av brøddeig, for å hjelpe husmødrene til trygge, forenklede bakeprosesser.

Det var for ca hundre år siden. Før ferdiggjæren laget enhver husmor surdeig hjemme på kjøkkenet.

Det var en tidkrevende og omstendelig prosess, og det var viktig å oppbevare surdeigen på riktig vis,  så hun alltid hadde en virksom startkultur.

Surdeigens mikroflora varierer mye, men den er et samspill av ulike typer bakterier og sopp som omdanner og forvandler råvaren. Hver husholdning opparbeidet sin helt spesielle mikroflora, med fine smaksvariasjoner skapt av de ulikt sammensatte kulturene.

Tradisjonene med fermentering går flere tusen år bakover i tid. Se:  In the Grain: Sourdough for dummies | JPost | Israel News

Jesu lignelse er 2000 år gammel og  tradisjonen den refererer til, er ca 3000 år eldre.

Første gangen det nevnes noe om syrning av mel i GT, er i fortellingen om Lot i Gen.19.

Gud hadde fortalt Abraham at Sodoma skulle ødelegges.

I denne byen bodde Abrahams nevø, Lot.  Abraham ba Gud spare byen og Gud lovet Abraham, etter lang pruting, å spare byen om det var så mange som 5 rettferdige i den.

Det var ikke så mange rettferdige i Sodoma,  men Gud sendte to engler for å frelse Lot, og hans familie, ut av dommen (gen.19):

….» Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han opp og gikk dem i møte og bøyde seg med sitt ansikt til jorden og sa:

I herrer! Ta inn i deres tjeners hus og bli der i natt, og tvett deres føtter! Så kan dere stå opp tidlig i morgen og dra videre.

Men de sa: Nei, vi vil sove på gaten i natt.

Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyret brød, og de åt……»

Vi kjenner historien som følger, om ødeleggelsen av byen, men nå er jeg ute etter at det ble bakt «usyret» brød.

Hovedberetningen om det usyrede brødet er i 2.Mos. 12., Her skildres dommen over Egypt og Israels hastige flukt ut av Egypt.

Israel unslipper dommen mens de står, reisekledt, hver i sitt hus og spiser et lam de har slagtet.  Alt de eier er ferdig pakket, de er reisekledt og klar til å dra når de får beskjed.

Da budet lød om å dra, heter det  at  «de tok  sin brød-deig, før den var syret, og svøpte sine deig-trau i sine klær og bar den på sine skuldre da de dro ut».

De hadde ikke hatt tid til å syrne deigen. Senere gjør påskefeiringen dette til et hovedpoeng , og kaller den «det usyrede brøds høytid»:

«…denne dag skal være en minnedag for dere…en høytid for Herren… en evig forskrift…slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dag skal all surdeig bort fra deres hus…..»

Her brukes to ulike ord for surdeig i samme setningen:  å ikke ete «syret» (chamets) brød , og å fjerne all «surdeig»(seor).

«Chamets» er en fellesbetegnelse for fermenterte produkter, enten det er vin, mel, melk, kjøtt eller grønnsaker, mens «seor » er fermentert bygg.

Bygg heter «seorah»,  og er rent språklig knyttet til surdeigen (seor).

Pinsen er bygghøstens tid, det er bygg som er førstegrøden  det skal bakes to «svinge-brød» av, og de skal være syret.

Hele den vakre Ruts bok åpner med at Rut og svigermoren kommer til Israel i bygghøstens tid.

Rut høster bygg på Boas åker, etter den lov som ble gitt spesielt for pinsefeiringen :

«… og når dere høster grøden i deres land, skal du ikke under innhøstningen skjære kornet helt ut til ytterste kant av din aker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal  du ikke sanke opp; du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede…..»

Etter denne lov gikk Rut og sanket bygg til seg og sin svigermor, og der på byggåkeren møtte hun Boas, og de ble kong Davids oldeforeldre.

Elias mettet en gang 100 mann med 20 byggbrød, og han sørget for at melkrukken til enken i Sarepta aldri gikk tom for mel.

Det er flere slike fine «oppbyggelige» historier om bygg i Bibelen, som alle fortjener oppmerksomhet, men vi skal holde fokus på det syrede og det usyrede brød.

Det var slik at etter loven skulle man fjerne all surdeig, ikke bare i huset, men i hele landet.

Det betød at man ikke hadde noe surdeig i hele Israel etter påskefeiringen, om man hadde holdt loven.

Det første kornet som modnet etter påsken var bygg.

Ville man ha ferskt korn til å lage ny surdeig av,  kunne man ta de første modne byggaksene.

Jeg tror dette var så vanlig praksis at surdeigen fikk navn etter dette kornet.  Vi har, også i de gamle nordiske språk, tilsvarende dette, at bygg, iflg. Alf Torp,  er grunnordet for «beow»(korn) ,  og innhøstning(beo) og for «berme»,  som er det bunnfallet(gjæren) som blir ved ølbrygging.

Den store betydningen usyret brød har i påsken, og den store betydningen syret brød har i pinsen, er et godt utgangspunkt for tolkningen av Jesu lignelse om himlenes rike.

Jesus sier altså at himlenes rike er å ligne med en surdeig som en kvinne skjulte i 3 skjepper mel til det var syret alt sammen.

Det syrede og det usyrede har fått noen merkelige karakteristikker som vi må se litt på., og når vi ser på disse, må vi huske at da Jesus forklarte sine disipler om lignelser og billedspråk så forsto disiplene:

…»at de ikke skulle ta seg i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes surdeig….»

Her argumenteres altså ikke for eller mot surdeig i brød, men her utlegges et bilde, en lignelse;

og om det syrede brød står det bl a.:

«Ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes (og Herodes) surdeig som er hykleri .»(Matt.16,Mark.8 og Luk.12)

«En liten surdeig syrer hele deigen.  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.

La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! (I. Kor. 5)

Her ser vi at hykleri er den surdeigen som fariseerne syrer sitt mel med og det er ingen god «kultur»! så Jesus advarer mot den.

Gammel surdeig, ondskaps og ugudelighets surdeig! dette er dårlige kulturer, og også de dårlige kulturene omdanner råvaren, og en liten startkultur syrer hele deigen.

Paulus bruker loven om påsken og påskelammet, som bildereferanse for sine formaninger i korinterbrevet.

Om det usyrede brød står det bl.a.:

«..så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! la oss derfor holde høytid med sannhets usyrede brød…»

I ordspråkene er ordet usyret (matstsah) oversatt med «trette» i 17.19 og 13.10:

«Den som elsker «trette»(usyret), elsker synd…og  …..ved overmot kommer «trette»(usyret)…

og Es. 58.4..Hvorfor faster vi og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?…Se, for å «kives»(usyret) og strides faster dere, og for å slå med ugudelighets neve; dere faster ikke slik at deres røst kan høres i det høye….»

Her er det usyrede brød sannhet, men også overmot ,trette og «ugudelig» faste.

Det er en slags motsigelse i billedbruken som er iøynefallende: både syret og usyret er godt, men også ondt.

Denne dobbeltheten gjør det vanskelig å forstå Jesu lignelse om himlenes rike, men lovens ord er klart:

I påsken skal all surdeig renses ut, og denne loven gjentar Paulus som formaning til oss! ikke forat vi skal feire jødisk påske, men fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus.

Han er også det korn som legges i jorden og dør for at det nye akset kan spire frem.

Såkornet er ordet, sa Jesus, og jorden ordet såes i er menneskene.

I pinsen, når kornet høstes, skal surdeigen lages ny.  Gammel surdeig fantes ikke i hele landet! om alle gjorde etter loven.

Gleden over førstegrøden speiles i denne nye surdeigen.

I 5.Mos.16 gjentaes loven om høytidene. Der står det bl.a. om påsken:

«…. i 7 dager skal du ete usyret brød til påskelammet,  trengsels brød – for i hast dro du ut av Egyptens land – forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land.»

Evangelienes hovedbudskap er påsken, og vi leser i Luk.22:

«Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg!….»

Trengselens brød.  Det usyrede brødet er trengselens brød.

Det er smerten den natten i Egypten! smerten over dommen og at man reddes ut, slik Lot også ble frelst ut av Sodoma før dommen rammet byen.

Det er nattverdsbrødet, Kristi legeme, hans trengsel som offerlammet der han alene tok all verdens synd på seg, og frelste verden.

Denne trengselens brød er rent og hellig!

Det heter at vi har del med ham i hans lidelser.

Dette minnes vi når vi bryter trengselens brød, i nattverden,  men hvem kan smake offerlammets lidelser.

Av Jesu disipler var det bare tre som fulgte ham videre inn i Getsemane, og selv de sovnet av utmattelse. Etterpå flyktet de alle.

Påskens usyrede brød er trengselen når dommen går over Egypt, og dommen over verden i Kristus.  Det er trengselen i åpenbaringen hvor Lammet åpenbares, når påsken holdes over himmel og jord.

Trengselen usyrede brød, oppgjøret med synden er Guds trengsel.

Førstegrødens syrede brød er Guds ord som spirer og modnes i hjertene ved den Hellige Ånd.

Fra påske til pinse er menneskets vandring! Ordet og Ånden lever i hjerte og sinn og møter og forvandler det gamle menneske.

Ordet har, som de naturlige mikrofloraene, den kraft som forvandler.

Her, i vår «ørkenvandring», får den underlige dobbeltheten ved surdeigen en forklaring.

Paulus har skildret kampen mellom våre «to naturer», mellom kjød og ånd, og han formaner oss og advarer oss mot dårlige «surdeiger».

Veien fra påske til pinse, gjennom ørkenen, fra Egypt til Sinai, det er helliggjørelsens vei, men vi ser ikke resultatene før det spirer frem. Alt er skjult i jorden.

Himlenes rike som er inni oss, er usynlig også for oss selv, for det er Guds ords arbeid i oss alle.

Jeg oppfordrer til å lese ørkenvandringen slik Israel opplevet det den gangen, det er som å se inn i et speil:

Men i stedenfor å se et moralskt høyverdig og hellig folk, møter vi folkets dårlige sider.

Vi møter gjæringen, omeltingen, ja, alle de prosesser som gjør synden synlig! mens forvandlingen skjer i dypet inntil den nye surdeig er klar.

Lignelsen, denne korte fortellingen om surdeigen, peker for oss på en underlig sak:

Kvinnen gjemte surdeigen i tre skjepper mel.

Det var ikke slik man pleide å oppbevare surdeig, og det er nesten utenkelig at den skulle kunne syre hele 3 skjepper mel (ca. 50 liter), men slik er lignelsen.

Det er kanskje samme pussighet som i lignelsen om sennepsfrøet. Det står at sennepskornet spirte og vokste til et tre, stort nok til at fuglene bygger rede i det.

Sennepsplanten er ikke et tre, så den vekst som beskrives er en unaturlig vekst.

Slik er også lignelsen om surdeigen som gjemmes  i melet, noe foruroligende! Prosessene er ikke «naturlige»! og man oppbevarer ikke surdeigen i «melsekken».

Men her, i Jesu lignelse, gjør en kvinne det.

Himlenes rike er denne underlige prosessen:  Guds ord i verden.

Se også:

       den-edle-drue-og-den-edle-kal

Pinse i NT og GT

Pinse i NT og GT

Vi er fortrolige med at jødenes påskefeiring er til minne om utgangen av Egypt, men kjenner vi GTs fremstilling av pinsen?

Den kristne pinsefeiring er svært lite omtalt i vår tid, både i skolen og i kirken er den kommet helt i skyggen for jul og påskefeiring. Høytiden nevnes ofte som kirkens fødselsdag, hvor disiplene fikk den Hellige Ånd.

I ap.gj 1. kap heter det at etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene i 40 dager, så for han opp til himmelen mens de så på. Deretter dro disiplene til Jerusalem og var samlet der i ti dager, de var ca 120 jøder som kalte hverandre «brødre».  De hadde vært Jesu venner da han levet, og de holdt fortsatt sammen og delte alt.

Så heter det i kap. 2 :

» Og da pinseaftens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver og en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da denne lyden fra himmelen kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål….. og sa:

Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i……..?

….De sa til hverandre: Hva kan dette være?

men andre sa spottende : De er fulle av søt vin!»

Da taler Peter til alle som står der (talen er resten av kap.2 og bør leses i sin helhet). Her siterer jeg litt:

«…dette er det som er sagt ved profeten Joel:

Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, over mine treller og trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst…..»

Denne hendelsen har altså sin forklaring i de gammeltestamentlige skrifter.

Dagen dette skjer er det pinsefeiring etter GTs skikk, og vi merker oss at de ytre kjennetegn ved hendelsen var en lyd fra himmelen som av et veldig vær og at tunger likesom av ild kom og satte seg på hver og en av dem.

Alt dette hørte de mange som kom løpende til for å se hva lyden de hørte var. Disse ytre kjennetegn skal vi møte i urhendelsen i jødenes historie.

Men hvordan finner vi pinsens urhistorie i GT?

Det er en god oversikt over GTs høytider i 3.Mos. 23. Der beskrives sabbaten, påsken, pinsen med flere.

Her får vi vite at pinsen finner man ved å telle 7 uker pluss en dag, altså 50 dager etter påsken, og: ….»da skal dere bære frem for Herren et offer av den nye grøde…»     Ordet «pinse» som betyr «femti», er det antall dager som ligger mellom påske og pinse.

Jubelåret, som er hvert 50ende år, står derfor i et særlig forhold til pinsen.

Om vi stiller oss i den jødiske påsken den 14. Nisan, den natt påskelammet slaktes og spises i Egypt, og følger Israel 50 dager frem, kommer vi til den hendelsen som er grunnen til feiringen, selve Pinsen.

Nisan er den første mnd i det jødiske året som tilsvarer tiden fra ca midt i Mars til midt i April i vårt år, altså tiden for påsken også hos oss.

Følger vi Israel gjennom det Røde hav og vandringen i ørkenen ser vi skystøtten om dagen og ildstøtten om natten; den er Herren. Der den går, følger de.

Da de hadde vandret en tid kom de til Elim, en stor oase. Der var de til den 15 dag i den annen mnd. og har altså til nå brukt 31 dager etter påskelammet.

Etter ennå en tid slår de leir midt imot Sinai berg.

Da er de kommet til den første dag i den tredje mnd., Sivan, og det er gått 15 dager til, (31+15) altså 46 dager siden påskelammet.

Den første dagen i den tredje mnd., Sivan, det er den 47 dagen av de femti dagene vi skulle telle, sier Herren til Moses:

«….Gå til folket og la dem hellige seg idag og imorgen og tvette sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne……..så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud………»

Dette er hendelsen som ligger til grunn for loven om pinsefeiringen, Guds nedstigning til møte med folket.

Moses er mellommannen, den som taler med Gud åsyn til åsyn, og som mottar loven fra Guds hånd på folkets vegne.

Loven ga liv til den som kunne holde den. Loven er Guds natur.  Loven er også bokstaven som slår ihjel, mens det er Ånden som gjør levende.

Disse to, loven gitt på stentavler og Ånden gitt i hjertets kjødtavler, vitner om hverandre, er bilde på hverandre. Likesom han ga loven, gir han sin Ånd.

Vi kjenner godt den betydningen loven fikk i Israel, men den nevnes altså ikke direkte i pinsefestbeskrivelsen, der nevnes førstegrøden!

Førstegrøden er kornhøsten, hvor man lager to brød bakt med surdeig. De to brødene er en førstegrøde for Herren.

Hvem gir stener når man ber om brød? spurte Jesus.

Gud ga de to lovens stentavler til sitt folk , og senere ble den hendelsen feiret som førstegrødens to brød!

Pinsen selv vitner derfor om hvordan Guds nedstigning gjør stener til brød.

Vi tenker på Jesus som mettet de 5000 med fem brød og to fisk, og de 4000 med syv brød og litt fisk.

Her tenker jeg på pinsehøytidens  førstegrøde, svingebrødene, mens fiskene er det nye.

Fiskene er knyttet til den nye tid, Kristus  og hans Ånd, som er immanent i «fiskens tid».  Det var både den gamle og den nye pakts «mat» som ble delt ut, mat som mettet alle som kom for å høre.

Profetene har sagt mange ganger og på mange måter:

….»jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…..»

Det er lovens endemål, Guds Ånd i alles hjerter.

Døperen Johannes sa det slik:

«Jeg døper med vann, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.»

Ildhavet er kanhende ikke hva vi forestiller oss.

Ilden er det synlige uttrykk for ånden. En slik ild er Guds vesen! Guds Ånd og ild fryktes og elskes fordi den både er dommen og frelsen.Derfor er det godt at verden døpes i Jesu ilddåp, så den kan elske Guds nærhet!

Profeten Elias er jødenes usynlige gjest i påsken. Det er Elias og Moses som står sammen med Jesus på forklarelsens berg.

Elias, som kalles ildprofeten, han ba Herren om ild og Herren svarte med ild og det kom en ildvogn og hentet ham til himmelen.

Moses som som ble trukket opp av vannet, gikk gjennom vannet og han slo klippen for å gi Israel og drikke; Han sier: » som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord…». Lovens ord.

Vannet og ilden, ordet og Ånden, slik forklares Jesus på berget.

50 dager etter påskelammet er det pinse.

Paradistilstanden, da Gud vandret i hagen, møter vi igjen i slutten av Åpenbaringsboken: Gud er blant menneskene.

Der sies det at Gud er steget ned til jorden og hans bolig er blant menneskene. Det er pinsen.

Loven, som Gud ga Israel på Sinaifjellet, viser frem til at Gud bor hos menneskene og alle har hans Ånd i sine hjerter.

Jesus er førstegrøden, sier Paulus.

Han er både påskelammet og pinsens førstegrøde. Det er ham Johannes åpenbarer i  Bibelens siste bok:

» Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og som lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge……..og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se Guds bolig er hos menneskene…..»

Det er Guds påske og pinse vi møter i Åpenbaringen, Guds vei til samfunn med mennesket.

Derfor er Lammet hovedpersonen i endetidens fortelling!  Lammet er påsken.

Guds nedstigning er pinsen, når Guds ånd utgydes over alt kjød og hans bolig er hos menneskene.

Da er jubelåret innfridd, freden hvor alt bringes i rette skikk.