per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Elektromagnetiske felt, EMF, er den største miljøtrusselen vi har i vår tid!

Eksponeringsnivået vi utsetter oss for fra miljøgiften EMF – elektromagnetiske felt – har steget fra rundt 10 til 10.000 mikroWatt per kvadratmeter i byer siden 1970-tallet. På Oslo S kan du oppleve 45.000 forteller Einar Flydal.

Rundt omkring i Oslos gater finner du «hot spots» på 25.000. Økningen har vært eksplosiv både ute og inne i våre hjem.

Einar Flydal har svært god greie på elektromagnetisk stråling. Det har vært hans arbeidsfelt gjennom et langt liv, og han har holdt seg oppdatert på forskning og hvordan andre land handterer dette anderledes enn oss.

Smartmålere, stråling og helserisiko: Alt du ønsket å vite, men ikke fant noen å spørre om

Denne linken er til en video hvor Flydal forklarer hvilke visjoner som har ført til den dramatiske økningen i stråling som skjer rundt oss i dag, hva strålingen er og hvordan forskning presist angir hvordan stråling virker på levende celler.

Jeg vil sitere litt fra nettstedet hans:

«Smarte» målere: Fake news fra Strålevernet

Strålevernets nye brosjyre forsikrer oss at strålingen er så svak at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet». Her har Strålevernet tydeligvis glemt å ta med «HALLO-HER-ER-JEG»-signalene, som bare går mellom målerne, og utgjør hovedmengden av signaleringen. Men la oss legge godviljen til, anta at det ikke er tilsiktet, og konsentrere oss om signalstyrken:

Hvor svake er signalene? Når Strålevernets folk snakker og skriver om at signaler er «svake», bruker de et stammespråk som har tatt meg en tid å avkode:

«Svak» betyr

a) at strålingen er for svak til å skape registrerbar, skadelig varme. Det er den selvsagt når den er under dagens grenseverdier, for det er jo nettopp skadelig oppvarming som grenseverdiene er fastsatt for å hindre.

b) at strålingen er under grenseverdiene. Det er den rimeligvis også, for det skal sikres av fribruksforskriftens krav til maks sendeeffekt.

c) at strålingen er ikke-ioniserende, og derfor per definisjon ikke kan endre på så mye som et elektron.

Dette siste – at ikke-ioniserende stråling ikke kan slå i stykker molekyler og atombindinger – trodde man på tidligere. Det gjelder fortsatt i lærebøkene, men er forlengst forlatt: svake ionebindinger kan brytes lettere, kalsiumkanaler kan åpnes av særdeles svake energimengder, og en rekke andre fysiske endringer kan skje selv ved svært svak stråling. (Se f.eks. bloggpost 11.11.2016.)

…..

Straks Strålevernet for eksempel godtar de godt over 120 laboratorieeksperimentene som demonstrerer at selv meget svak ikke-ioniserende stråling kan åpne kalsiumionekanaler i celleveggene, og i løpet av fem sekunder øke cellenes oksidantproduksjon (Pall 2013, Yakymenko & al 2015), må etaten akseptere at «svak» i Strålevernets forstand slett ikke betyr at strålingen ikke kan skade.

Da må etaten utfra foreliggende kunnskap om sammenhengene mellom celleinflammasjon og helsevirkninger også akseptere at hjerteflimmer, mitokondrieskader, DNA-skader og Roleaux-effekter i blodet er blant de mange mulige utfallene av eksponering for svak ikke-ioniserende stråling. Ja, Strålevernet vil da til og med måtte akseptere at selv el-overfølsomhet og andre nevropsykiatriske virkninger, så som Alzheimers og Parkinsons og autisme er innenfor det mulige og godt forklarlige (Pall 2015).

Strålevernet har derfor som oppgave å hindre slik kunnskap i å bli anerkjent. Det skjer først og fremst – tror jeg – ved at de ansatte dyrker de gamle forestillingene og det gamle stammespråket og verner om skillet mellom ioniserende – og farlig – stråling, og ikke-ioniserende – og derfor ufarlig og «svak» stråling. Og så administrerer de strålevernet utfra dette verdensbildet.

Å vurdere når det er på tide å skifte til et mer moderne verdensbilde, har Strålevernet overlatt til eksterne utvalg av bransjenære forskere og utredere som er så godt plantet i de samme gamle forestillingene at de alltid kommer til samme konklusjon: den forskningen som utfordrer de gamle forestillingene, er det alltid noe galt ved. For det må det jo være. Stadig dukker det opp slike skandaler der lydighet mot dogmene i praksis betyr at helserisiko skjules – i Norge, Canada, Storbritannia, USA, Australia – kort sagt overalt der vi praktiserer ICNIRPs retningsgivende eksponeringsgrenser på 10 millioner mikroWatt per kvadratmeter, mens land med sterke tradisjoner innen stråleforskning og -vern, har lagt seg på en titusendel eller enda mindre. (Se figur.)

…….

Trådløst skaper miljøkatastrofe 1

Her er nr 1 av en serie som summerer forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett».

Funnene viser at trådløs kommunikasjon driver bier, humler, spurver, krypdyr, storker såvel som pattedyr på flukt, rammer forplantningsevnen, orienteringsevnen, kommunikasjonsevnen og f.eks. evnen til å bygge reir. Skadeveiene er de samme som for mennesker – pluss litt ekstra.

Høstens valgkamp vil foregå uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Og Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko». Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok» – og send dem gjerne videre til venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn og politikere!

……

Jeg anbefaler å gå inn på siden til Einar Flydal og lese de mange innleggene han har og se videoene der. Han gir linker til all info og forskning han henter inn, samler sykdomshistorier fra el-overfølsomme, har veiledning til dem som vil søke om å slippe «smart-målere» og han kan forklare det vanskelige språket og de uforståelige tallene man benytter i dette fagområdet.

Dette er den største miljøtrusselen/masseutryddelsestrusselen vi har i vår tid!
Allerede har man registrert skader i naturen av 4G mastene som var 10 ganger sterkere enn 3G. Nå vil man innføre 5G innen2020. Den skal være 100 ganger sterkere enn 4G.
Politikerne må fortelle oss hvordan de har utredet konsekvensen av dette og ta tilbake muligheten/retten til å stoppe dette. Hvorfor i all verden ga de fra seg den?!

Jeg lar Flydal stille spørsmålene tilslutt:

Er biologisk liv kompatibelt med de stadig økende nivåene av elektromagnetiske felt (EMF)? Eller for å si det med dagligdagse ord: Kan vi som mennesker overleve all denne strålingen? Er vi bygget for et liv under 24-timers fullkropps bestråling? Er vi immune mot disse signalene, eller spiller vi faktisk med vår planets fremtid som innsats, og setter livet selv på spill? Svarene ser ut til å være: Nei, vi er ikke laget for slike eksponeringsbelastninger fra EMF. Vi er ikke immune. Vi gambler med vår framtid.

Reklamer

august 31, 2017 Posted by | Bloggroll, Etikk, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Jonas tegn.

Noen vil ha «bevis», og noen krever «tegn»….

Jesus svarte fariseerne som krevet tegn av ham: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Profeten Jonas tegn…..»

Det var ikke et nytt tegn Jesus ga oss, men et av skriftene i Bibelen som alle kjente godt, den gangen.

Jonas bok i GT er en kort fortelling, fire korte kapitler, så jeg anbefaler å lese den i sin helhet. Her vil jeg sitere litt fra den og si noe om hva jeg ser av dette tegnet.

Jonas var den første profeten i Israel som ble sendt til hedningene.

Gud sa: » Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» Ninive var en stor by ved elven Tigris, en hovedstad i Assur, etter tradisjonen anlagt av Nimrod, sønnesønn av Kam. Nimrod var den første som skaffet seg «stort velde» på jorden, og Ninive skulle være «nin»(sønn)- neveh(bosted)»=> «etterkommernes bosted».

Jonas hadde ikke lyst til å gjøre dette, så han ville flykte bort fra Herrens åsyn.

Han fant et skip i Joppe som skulle til Tarsis, og gikk ombord. v.4 …..»Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, og skipet var iferd med å knuses. (v.5) Da ble skipsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skipet, ut i havet for å lette skipet. Men Jonas var steget ned i skipets nederste rom og lå i fast søvn. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under….»

Vi gjenkjenner, i disse to versene, fortellingen om Jesus som stiller stormen.

Da var Jesus og disiplene ute på Genesaretsjøen, det blåste opp til storm og disiplene ble redde, men Jesus sov bak i båten. Da gikk de til ham og vekket ham. Jesus stillet stormen og disiplene ble grepet av frykt for ham som hadde makt over vind og hav.

I Jonas bok stilles også stormen:

Ombord på skipet sier sjøfolkene til hverandre: «Kom la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas………og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, forat havet kan legge seg for oss?…»  Jonas svarte: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.» …… så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet opp å rase. Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren….»

Navnet Jonas betyr «due». Duen er et viktig symbol i kirken, som bilde på Ånden.

Da Jesus ble døpt av Johannes skjedde det da han steg opp av vannet : …»og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham….»

Dette vitner alle fire evangelistene om.  Guds Ånd kom ned fra himmelen i en dues skikkelse, og ble over Jesus.

Første gangen vi møter duen, «jonah», er i fortellingen om Noah.

Da dommen var over, og domsvannet sank, sendte Noah ut en due, og hver gang den kom tilbake forsto han at vannet ikke var helt borte fra jorden.

Jeg merker meg at duen (jonah) «kom tilbake» til arken, inntil domsvannet var borte, og at den kom over Jesus da Jesus «gikk opp av vannet».

Kirken bruker også bildet av duen som bygger sitt rede i klippen, et kjent motiv i GT, men i kirken som en allegori hvor klippen er Kristus.

Der, i klippen, i Kristus, ønsker den trette å hvile og den forfulgte å skjule seg, og der i klippene og fjellhulene skjulte kong David seg under striden med kong Saul.

Klippeduen har også den egenskapen at den «vender tilbake», en egenskap som har gjort den kjent som «brevdue». Profeten Esaias (kap.60) forteller om en tid når «Herren bor på Sion og Israel vender tilbake»: …»Løft dine øyne og se…. de samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Du skal se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg………. Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?……fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne….»

Gjennom loven og profetlitteraturen er «dommen» at Israel spres blant folkene, og «frelsen» at Israel samles i det lovede land, og duen er et av bildene som brukes på at Israel «vender tilbake».

Duen er også smertens og lidelsens bilde.

Bønneropet om Guds hjelp i sykdom, trengsel, forfølgelse og nød nevnes som kurringen fra en due.

Det er Israels lidelse, de som elsker Guds lov og stadig bryter den. Det er Kristi lidelse, påskens mysterier.

De vakreste bildene av duen er kanskje skildret i Høysangen, hvor duen er kallenavnet  «Salomo og hans brud» bruker på hverandre, slik vi ville kalle «turtelduer».

Jonas, duen, sendes altså til hedningene, men er i mellomtiden på et skip….

Blir vi nå i bildet av duen, ser vi at når Jonas kastes i havet, kastes Guds Ånd, Israel og Kristus i «havet»……og stormen stilner.

Vi kjenner begrepet menneskehavet, og vet at Israel ble spredt i menneskehavet, men Kristus, ble han også det?

Vi vet at han sa » Jeg er ikke utsendt til andre enn Israels hus…», men ved misjonsbefalingen han ga disiplene, ble det disiplenes tjeneste å bringe Ånden til alle folkeslag, ætter og tunger.

Den første som fikk se dette skje var Peter, Jonahs sønn, da han døpte Kornelius hus. Da kom Ånden på dem, slik den hadde kommet til disiplene på pinsedag.

Vi kaller ofte pinsen, Åndens komme, for kirkens fødselsdag. Kirken er i dette bildet «Kristus i folkehavet». Kirkebygningen har også «kirkeskipet» som sitt symbol.

Skriftet om apostlenes gjerninger avsluttes med at skipet Paulus er på forliser, og alle må ut i havet, men ved Paulus’ ledelse reddes alle.

Fortellingen om Jonas, duen, som kastes i havet fortsetter slik i kap 2.:

«Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter. Og Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskens buk og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg…….Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine………men du førte mitt liv opp av graven…»

Igjen er det Jesu ord vi først tenker på: Matt. 12.40: ..»..likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.»

Slik sier Jesus at han er det tegn Jonas er et forbilde på. Her er «fiskens buk» et bilde på «jordens skjød». Og herfra påkaller Jonas Gud.

Vi gjenkjenner bønnen om hjelp. Den er et hovedtema i Bibelens bøker, i Israels historie, i Jesu lidelse, i kirkens tjeneste og i  menneskes liv. Det er Åndens rop til Gud, en klage, en bønn om hjelp…..som «en dues kurring»….

De første kristne brukte «fisken» som symbol for Jesus, og «fisken» ble derfor også et symbol for dem som fulgte ham, de kristne og kirken. Å være Jesu etterfølger var å «være i bønn i fiskens buk».

Jesus gjorde fiskere til sine disipler, han gjorde undere hvor de fikk store mengder fisk, han mettet dem alle med brød og fisk og han kalte dem til å være «menneskefiskere».

Biskopens tittel og hans fiskehatt  symboliserer denne tiden hvor «Ånden er i Fiskens buk».

Den tiden hvor duen, Guds Ånd, ved Israel og kirken, har vært i menneskehavet, er nå ca 2000 år, og bærer navnet «Fiskenes» tid. Å være i Fiskenes tid er uttrykt i dette «å være i fiskens buk».

Dette stjernetegnet i Zoodiaken etterfølges av «Vannmannens tid», og denne tiden lengtet de andre folkene etter, de tegnet tiden som en mann med fiskeskikkelse, Oannes og Dagon er de «Fiskegudene» vi kjenner best .

«Fiskenes tid» kom etter «Værens tid», hvor ofringen av væren var en hovedsak.  Kristi offer avsluttet den tiden. Når så fiskenes tid er over og Israel vender tilbake og Jesus stiger opp av vannet, vil himmelen åpne seg og Guds ånd komme og utgydes over alt kjød.

Noen religioner avbilder overgangen mellom «Fiskenes tid» og «Vannmannens tid» med «mann med fiskehale». Mytologien om denne tiden er rik, og religionene har sine astrologiske bilder, men det var Jonas tegn Jesus ga oss, og bare det.

Guds ånds underlige vei i folkehavet og i «Fiskens buk»…. her er Jonas, og her er «mer enn Jonas»! Israel, kirken, alle de som hører Guds ord! I Kristus er vi der alle sammen.

Det er lidelsens tid hvor man roper til Herren om hjelp.

Det er mørkets og dødsrikets tid hvor påskens offer fullbyrdes og man venter på oppstandelsen.

Jon 2.11: ..» Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land….»

Dødsriket ga ham tilbake til livet,

Den tiden Jonas var i fiskens buk var tre dager og tre netter. Det er samme tiden som angis for Ninives størrelse : ..»Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang..»

Ninive er tiden for «etterkommerene» (nin ); det omfatter hele slekten, den kontinuerlige kjede av generasjoner, alt og alle til evig tid.

Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så:

Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til deg! Og Jonas sto opp og gikk til Ninive etter Herrens ord…….Og Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet. Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små…. og kongen i Ninive sa: «…de skal rope til Gud med kraft og vende om fra sin onde vei …og hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det…så vi ikke forgår.»

Da sparte Gud Ninive og ødela den ikke:

«Skulle ikke jeg ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!»

Dette tegn ga Jesus oss, Jonas tegn!

august 1, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, historie, Kommunikasjon, tro og tanke, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«

mai 16, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Blogroll, Etikk, historie, Kommunikasjon, politikk, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hvordan en strategi kan være ubevisst.

Svar på prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier.
Spørsmålene oppgaven skal besvare, er:
• Hvordan kan en strategi være ubevisst?
• Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

I besvarelsen baserer jeg meg på Bourdieus bok «Distinksjonen», en artikkel av Hernes og den allmennkunnskap vi har om vår kultur og vår historie.
**************************************************************************
Jeg vil begynne besvarelsen med spørsmålet:

Hvordan har du det?
Spørsmålet er en høflighetsfrase som er hyppig brukt.
Tenker man over spørsmålet, vil ordet «har», og hva det rommer, fange oppmerksomheten. Det rommer ikke bare hvordan det står til med personens helse og status, men også hvordan han forholder seg til sin tilværelse, altså hans «habitus».
Den som spør, åpner døren for den spurte til å fortelle om ethvert forhold som berører ham, men siden spørsmålet er en høflighetsfrase, venter man bare et bekreftende svar på det spørreren allerede har lest av personens kroppsspråk, ellers ville han ikke spurt, slik at « takk bra! Og du?» skal fungere som en bekreftende hilsen: «takk, du ser rett, jeg har det bra og jeg ser du har det bra.»
Med et raskt blikk «leser» man hverandres «habitus» ut av personens ytre, av «hexis», av «ansiktet som møter deg». Dette kan vi enda det ikke er pensum i grunnskolen, vi tenker ikke over at vi kan det, men ubevisst har vi lagret alle de sosiale kodene lett tilgjengelig, så vi på et blunk, ved et tilfeldig møte kan oppfatte dem og gi de signalene som egner seg.
Denne ubevisste strategien, å se, tolke og lagre de sosiale kodene for raskt å kunne reagere sosialt riktig, viser hvor uhyre viktig det sosiale samspillet er for enhver.
På engelsk sier man «how do you do?» og vi står med to ulike verb for samme fenomen:
«å ha og å gjøre».
De føringer for tenkningen som gis ved disse to verbene, skal jeg komme tilbake til.

Om årsak og virkning.
«Vitenskapen gir oss gyldig kunnskap fordi naturerfaringene skjer i tid og rom, som årsaker og virkninger, men hver enkelt vitenskapelig innsikt i årsaksforhold er noe usikker og kan bli forkastet fordi vi aldri vet alt om naturen, og fordi vitenskapen gjør fremskritt.»
Slik oppsummerer Dag Østerberg noe fra Kants verk «Kritikk av dømmekraften» i Bourdieus bok, «Distinksjonen». Den har undertittelen «En sosiologisk kritikk av dømmekraften» og bidrar ytterligere med kritikk av dømmekraften, basert på Bourdieus sosiologiske undersøkelse av folks smak.
Siden vitenskapen behersker analytisk virksomhet, men ikke syntetisk, benytter vitenskapen filosofien som et egnet redskap til syntesedannende virksomhet, til å bygge teorier og hypoteser.
Når store deler av den vitenskapelige virksomhet involverer filosofien, øker vårt behov for å kunne skille tydelig mellom dem.
I vitenskapelige arbeider, er det, innen den filosofiske deltagelse, stort rom for moralske og politiske valg, og stort nok rom til å kunne prege den filosofiske virksomheten med både bevisste og ubevisste strategier.
Enhver isme og ideologi, og enhver teori og hypotese, er fremkommet ved hjelp av filosofisk virksomhet.
Når en ideolog ønsker å benytte de vitenskapelige arbeidsmetodene for å skape større sikkerhet om sin ideologis troverdighet, venter vi en redegjørelse for den ideologiske vinklingen.
Like selvsagt bør vitenskapen redegjøre for sin bruk av filosofien.
I dette komplekse landskapet er det vi beveger oss når vi besvarer de to spørsmålene til Eia.

Ubevisste strategier.
Begrepet bevissthet er språklig knyttet til det å vite.
Bevisstheten vet når den er bevisst, men den er seg ikke bevisst hva den er, inntil barnet bekrefter for enhver at den er «Jeg».
Vil man forstå hva bevissthet er, er man foreløpig henvist til synsing.
Vitenskapen vet det ikke, men man forsker i de fysiske prosesser i hjernen for å få kunnskaper om hjernens virkemåter og for om mulig å kunne forstå bevisstheten, derfor har vi mange fakta om hjernen, men ingen helhetsforståelse.
Med denne begrensningen knyttet til forståelsen av begrepet bevissthet, kan vi nærme oss oppgavespørsmålet og trekke frem eksempler på ulike former for bevissthet og ubevissthet.
Det er nærliggende å starte med barnets læreprosesser og den «medlæring» som skjer i all læring, og den nødvendige automatisering, som er kjennetegnet på solid innlæring: «man kan det så godt at man kan gjøre det i søvne», altså at læring er en måte å skape ubevisste handlinger på i den hensikt å kunne utføre kompliserte, sammensatte handlinger, fordi automatiseringen frigjør oppmerksomheten, f. eks behøver man ikke tenke over at man går når man først kan det.
Barnets første innlæringsfase er et resultat av barnets «ubevisste strategier».
Spebarnet tenker neppe bevisst: nå skal jeg lære norsk, eller nå må jeg øve mye for å få det til, eller nå vil jeg herme etter det mennesket som steller meg.
Tvert om viser barnets begynnende handlinger at det har en «naturlig utvikling», det vil si lik andre barns, som en følge av hjernens registrerende arbeid, dets systematiske og strukturerte virksomhet.
Hjernen tolker synsinntrykk, lagrer og gjenkjenner sanseinntrykk, lytter etter kjente lyder, registrerer nytelsen ved stell og omsorg, danner gradvis et ordnet bilde av den nære verden og ved hjernens aktiviteter skapes trangen til respons, til handling.
Disse første handlinger er eksempel på vellykkede ubevisste strategier og hvordan de etter hvert, gjennom billeddannelse og språk, blir bevisste.
Hjernen arbeider logisk og strukturert. Det er det den kan. Den kan ikke annet.
Enten vi sover eller er våkne, er små eller store, er friske eller syke, vil hjernen arbeide logisk og strukturert, mer eller mindre dyktig selvsagt, men om den ikke er skadet, vil den arbeide efter sin struktur.
Det underlige i denne prosessen er «livet selv», det udefinerte, det som «blir borte», og som mangler når døden inntrer. Kroppen, hjernen, altså «jeg», er fysisk sett den samme som da den levde, men «jeg» er ikke der.
Om bevisstheten og livet er knyttet til materien og dør med den, eller om bevisstheten og livet er åndens besøk i materien, er spørsmål nært knyttet til menneskets selvbilde, og har betydning for hvilke valg mennesket gjør og for hvilke strategier de lager seg, bevisst eller ubevisst.
Vi bruker uttrykket «å sove på det», når noe er vanskelig, eller om vi har en oppgave å løse.
Slik har vi i språket uttrykt generasjoners erfaringer med at det hjelper å la hjernen behandle saken i fred og ro, uten å bli forstyrret av alle sanseinntrykkene våre og av vår bevisste søken i vårt åpne tilgjengelige kunnskapslager.
Drømmetydning var, i flere gamle kulturer vi kjenner til, en egen profesjon, også i våre dager er det mange teorier om hvordan drømmer skal forståes og tydes, og felles for de fleste av teoriene er at de tar utgangspunkt i at hjernen arbeider logisk og strukturert også når den drømmer. Det er Freuds drømmetydning og dybdepsykologien nære eksempler på.
Forskningen kan si mye om hjernens aktivitet mens den drømmer, men ikke om drømmens karakter, innhold og tolkning.
Jeg møtte en på Blindern engang som sa at han led av «logisk konstruerte vrangforestillinger». Det gledet meg å møte en student med selvinnsikt, for de fleste av oss har ikke kommet så langt i erkjennelse. Studenten pekte dermed på to forhold: at selv i sykdom arbeider hjernen logisk og strukturert, og at også vrangforestillinger er en logisk konstruksjon.
I krimsjangeren etterspørres årsakene og de ubevisste og bevisste motivene til forbrytelsen.
Pussig nok er det når handlingene er onde at man etterspør motiver og årsaker, ikke når handlingene er gode.
Vi har kanskje en ubevisst trang til å bli underholdt av årsakene til ondskap, men vår bevissthet har stor glede av å følge avsløringen.
Kierkegaard skriver om «angsten for det gode». Denne angsten, og våre ubevisste strategier for å beskytte oss mot det gode, er sjelden tema i litteraturen.

«Strukturen tenker i meg».
Alle sosiale erfaringer, innehar strukturer vi sjelden merker oss, men de lagres og har sin betydning i våre ubevisste strategidannelser.
Sosialantropologen, Claude Levi-Strauss, anvendte språkvitenskapens strukturelle tenkemåte innen samfunnsvitenskapen. Slik ble han i stand til å se bort fra enkeltmenneskets handlemåte, dets følelser og tanker, og kunne konsentrere seg om hvordan gruppen handler, og hvordan gruppen man er en del av gir sterke føringer for enkeltmenneskets gjerninger.
«Strukturen tenker i meg», sa Levi- Strauss.
I naturen har man mange eksempler på at dyr lever i mange ulike sosiale grupper, som f.eks. familier, flokker og stimer. Når vi ser en sverm, eller en stim, er det strukturen som er iøynefallende. Det er som om de følger en tilsynelatende overordnet «stim-lov» som lar tusener av enkeltindivider opptre som en organisme.
Naturens varianter av fenomenet er mangfoldige, og vi er en variant uten at vi er oss det bevisst.
Høflighetsfrasen «hvordan har du det?» er en del av dette ubevisste samspillet mellom enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet.
Bourdieu så for seg et strukturert felt, et handlingsfelt, hvor kroppenes habitus samstemmes for både tanke og handlemåte. Mennesket er ifølge ham, både en aktør og i et strukturert felt.
I dette spenningsfeltet mellom aktøren og de tillærte handlinger, kan mennesket, ved å bli seg de ubevisste handlingene bevisst, endre sin habitus.
Denne bevisstgjøringen sammenligner han med psykoanalysen, med det formål å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus. Og dette er Bourdieus hovedanliggende.
Bourdieus store undersøkelse av folks habitus med henblikk på smak, avdekker at selv vår «personlige» smak følger strukturene av den sosiale status, følger «flokken» man tilhører.

Rangering
Det støtende ved Bourdieus arbeid er ikke funnene av at smak avslører et sosialt mønster, men verdirangeringen av dem, og de sterke følelser man har knyttet til kampen om sosial status og rang.
Hatet, klassekampen, som hefter ved hvert funn, er «noe alle kjenner til», sier han.
De ulike klassene i samfunnet, som systembyggeren Marx’ synliggjorde for oss, har Bourdieus analyse nyansert og bragt nærmere det virkelige liv.
Parallelt med arbeidernes klassekamp i samfunnet, har vi skapt en tilsvarende institusjon for barn, skolen, hvor vi setter barna i ulike klasser.
Der de blir satt, i trange, overfylte rom, skal de lære seg de fag vår kultur anser som viktige å kunne, samtidig som de skal tilpasse seg klassens sosiale liv.
«Trangen til anerkjennelse er sterkere enn trangen til å puste», sier Hegel, og at det er en basal trang, ser man tydelig på barn når de er sammen.
Fra første dag i første klasse, til siste dag i 12 klasse, føres en kontinuerlig kamp for å bli akseptert, og for å bli populær. Denne kampen for sosial aksept og anerkjennelse er en av hovedårsakene til mobbing, dårlig klassemiljø og dårlig læringsmiljø.
Kampen for å klatre oppover på en popularitetsrangeringsskala, står for barna som livsviktig, langt viktigere enn kunnskapene i norsk og regning. Selv om de ikke har ord for det som skjer, eller kan begrunne valg av handlingsmåte eller strategi, eller bearbeide smerten ved sårede følelser, utvikler noen en usedvanlig dyktighet i å utnytte det sosiale «spillet» til egen «fordel», mens noen sliter med det samme og havner lavest på den sosiale rangstigen.
De fleste, de som ikke er i topp eller bunnposisjon på popularitetsbarometeret, og som heller ikke er i posisjon til å havne der, har liten konkurranse og forholder seg oftest passive i kampen, men de opptrer bekreftende og følger reglene som settes av den som er øverst på rangstigen.
Denne rangeringsprosessen starter i samme øyeblikk som klassen kommer sammen første gang, og er avgjort i samme øyeblikk. Den sosiale rangeringen skjer med et blikk. Kort sagt ubevisst.
Barn har to sosiale rom, hjemmet og skolen, og i skolen står barnet alene, prisgitt sine konkurrenter, og hvor det til enhver tid er de på toppen av rangstigen som har den sosiale definisjonsmakten.
I dette miniatyrsamfunnet heter det at miljøet kan endres ved målbevisst arbeid fra skolens og hjemmets side, og erfaringene her bekrefter Bourdieus hovedtanke om at det er mulig å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Denne tanke, at det er mulig å endre habitus, var et hovedanliggende for arbeiderklassen da den kom i maktposisjon. Og tiltakene som ble iverksatt, utdanning og høyere lønn, var nødvendige for å gi arbeiderklassen lik tilgang til samfunnets goder, men ikke tilstrekkelige til å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Ved å fortsette den sosiale maktkampen, godtar man premissene for den sosiale rangeringen, og dermed viser man at man godtar og deler forakten for den klassen man kom fra, og som man skulle representere gjennom praktisk politikk.

De utilsiktede virkninger som handlingens årsak.
I kampen for sosial likhet har man satt utdanning som en vei til å erverve kulturell kapital, og fagforeningsarbeidet til å bedre arbeiderens økonomiske kapital.
Det virker som en god plan, men at arbeiderklassen selv fastholder og viderefører verdirangeringen, at noen er mere verd enn andre, er ikke godt, og det er heller ikke en uttalt plan.
Når man kjemper for å komme opp fra arbeiderklassen, og pålegger barna å lykkes i klasse- og statuskampen, viderefører man, uten å tenke over det, hatet, mindreverdsfølelsen og verdirangeringen til neste generasjon.
Barna får overført en maktkamp som de tar med inn i sin virkelighet, skolen, hvor maktkampen bekreftes, men hvor skiftende verdirangeringer og strategier gjør kampen mer kompleks.
Skolen som er samfunnets løsning på maktkampen, er samtidig en forsterkning av den.
Oppskriften på å skape sosial likeverd i samfunnet, ifølge sosiologien og de politiske planleggerne, er utdanning hvor alle mennesker i samfunnet gis lik adgang til borgerskapets kulturelle kapital, slik får arbeiderklassen mulighet til å heve sin status.
Man pålegger derfor alle barn kontinuerlig skolegang til de er 18 år, og anbefaler alle å studere ved universiteter og høyskoler.
Målet er, sier Hernes, som Trygve Brattelis sønn er et eksempel på, at også arbeiderbarn kan bli professor i matematikk.
Det lyder godt, planen er rett, men likevel er metoden diskutabel.
Dagens barn har i vår kultur, materielt sett få udekkede behov, og kjenner ikke hat og klassekamp som reell årsak til å yte topp i skolesammenheng.
Tvert om er det foreldregenerasjonens hat og klassekamp de tvinges til å gjennomføre: de må bevise at «alle kan bli professorer i matematikk», bare de sliter hardt nok.
Handlingen, maktkampen, viderefører en kamp som er over, og en rangering som bare lever i kraft av at den holdes i live gjennom de ubevisste strategier.

Resultatet av den ubevisste strategien, å videreføre overklassens verdirangering, er årsaken til de handlinger man gjør for å bekjempe rangeringen, storsatsing på utdanningen, derfor øker man skoletiden for elevene og tror på effekten av flere skoletimer og mer skolegang.
Planleggerne ser ikke at de skaper det de bekjemper, at de har «nissen med på klassereiselasset».
Skolen har i hovedsak teoretiske fag, og den nedprioriterer den praktiske siden ved de få praktiske fag man har igjen. Skolens innhold er altså formet etter den verdivurderingen man bekjemper: at fysisk arbeid rangerer lavt, åndsarbeid høyt.
Bouedieu viser rangeringen ved kartleggingen av sine sosiologiske funn, og han ønsker å bidra til å få frem bruddet med den.
Samfunnets aksept av verdirangeringene har videreført et ubevisst hat til den laveste klasse, som aldri kan bekjempes ved «å bli professor», for professoren vil fortsette å hate den klassen han kom fra.
Slik sviker arbeiderklassen sin egen «klasse» ved at hatet er satt som drivkraft også for barnas skolegang.
Man må tilbakeføre den status som ble røvet fra dem, oppvurdere deres faglige og handverksmessig status og gi det sosiale rommet verdigheten tilbake.

Et historisk eksempel.
Fagforeningene hadde tøffe maktkamper frem til Monnet samlet Europas «Kull og stålunion», ble leder for den i 1952 og laget de langtidsstrategier som skulle sikre arbeiderklassen den økonomiske kapital og den politiske makt som skulle endre samfunnet.
Planen var at fagforeningen, «Den Europeiske Kull og stålunion», i løpet av 50 år skulle bli overflødig og avvikles.
Fra denne lederposisjonen skapte Monnet Romatraktaten, Efs grunnlov, EUs første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmuren.
Her går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp.
Monnet lot fagbevegelsen gå i allianse med kapitalen om et felles marked.
Det var en utrolig, men forståelig allianse, inngått for å sikre investorer og arbeidere forutsigbare, trygge forhold.
Slik skulle arbeiderklassens økonomiske situasjon trygges, og samtidig planla man Europas store utdanningsvisjon som skulle løfte arbeiderklassens kulturelle kapital.
Man planla det som skulle til for at klassesamfunnet skulle forsvinne.
Arbeiderklassen skulle bli som borgerskapet gjennom utdanning og økonomisk trygge forhold.
I 2002 oppfylte det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet Monnets 50årsplan, da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til unionen.

Langt på veg gikk prosjektet etter planen, men «noe gikk feil», som Hernes skriver i artikkelen «Europa på vippepunktet» i Morgenbladet, 18-23 mai.
Hernes er en anerkjent sosiolog, med sentral posisjonen som arbeiderbevegelsens planlegger her hjemme, fra Maktutredningen 1970, «Planleggingssekretariatet», Reform 94 og 97, helseminister og til nylig valgt president i ISSC, International Social Science Council, den eneste globale, tverrfaglige organisasjon i samfunnsfagene, opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Jeg vektlegger dette, for om noen skulle kunne si noe om årsaker til arbeiderbevegelsens bevisst planlagte politiske handlinger, må det være han.
Og ifølge Hernes, har det Europeiske prosjektet fått vanskeligheter med:
en vrang virkelighet, økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser, grådige aktører på markedet, et under-regulert marked, stigende arbeidsledighet, uansvarlige lån og uansvarlige banker og politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger, forteller Hernes i sin artikkel.
Man har altså ikke kjent, eller klart å regne med, alle faktorene i planleggingen.
At «virkeligheten viser seg vrang» er en erfaring man gjør når «kart og terreng» ikke stemmer overens, men i Hernes analyse av Europas problemer er det uttalt at planen var rett, og ved å bøte på manglene ved planene, skal man forme fremtidens Europa slik det skal gjøres:
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Denne strategien gjenkjenner jeg fra ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16, hvor man kan lese de nyere mål for undervisningen i historiefaget.
«Den historiske virkeligheten er ikke det interessante, men hva virkeligheten kan bli i fremtiden, er det som betyr noe.»
Historieundervisningen er et ledd i det store Europeiske prosjekt, med Hernes som president.
Planene er grundig gjennomtenkt, og mye er gått etter planen, nettopp derfor er det vanskelig å forstå at de ikke ser at de opprettholder og viderefører den verdirangeringen de hater, og at hatet de viderefører både retter seg mot overklassen og dem selv.
I den nye historieundervisningen skal man vektlegge historisk stoff som barn og unge lett identifiserer seg med, og som samtidig er «egnet til å inspirere til å gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha».
Derfor ble jeg noe forundret over hvor stor plass man hadde gitt den franske revolusjon.
Det er ikke alle skolebarn som fatter alle poenger godt nok, og dette stoffet kan fort bli en legitimering av å hugge hodet av dem som hersker, bare man har fordeler av det selv.
Når planleggerne av både samfunn og skole vektlegger revolusjonens blodige historie, fremfor annet historisk stoff, for å oppfylle den nye målsettingen for faget, har de glemt at de selv nå er den herskende klassen, og at de i sin maktposisjon er ansvarlig for å ha tatt arbeidsmulighetene fra de unge ved å gi vår industri og våre arbeidsplasser til land hvor arbeiderklassen har svært dårlige kår.
De har planlagt og handlet slik at egne barn utdannes til arbeidsledighet.
Valget av å presentere virkeligheten i revolusjonen lys, kombinert med videreføring av verdirangering og maktkamp, vitner om underliggende, ubevisste strategier, hvor man frykter nettopp disse kreftene når nøden i samfunnet øker.

Hat, krig og fattigdom.
Hernes sier at arbeiderbevegelsen hentet sin inspirasjon på Europas kirkegårder, ved gravene til dem som nazistene drepte.
Hatet mot nazismen og følelsene for krigens ofre var helt reell for 60- 70 år siden, men Hernes forteller hvordan dette hatet ble holdt i live, på høyt nivå, i arbeiderbevegelsen, for å styrke dem i maktkampen, og han minner dagens Europeiske ledere om dette, og anbefaler dem å reise til kirkegårdene for å hente ny inspirasjon.
Når man slik har to bevisste årsaker til hat, overklassens utbytting og nazistenes krigshandlinger, blir den smertefulle årsaken til hatet, selvhatet, ved at man har godtatt overklassens nedvurdering av egen klasse, svært vanskelig å få øye på.
De ubevisste strategiene, å skjule årsaken til hatet, er å gi bevisstheten akseptable forklaringer på hvorfor man hater, ja, inspireres av hat, så lenge det rettes mot nazistene.
En slik fortrengning gjør det vanskelig å komme til erkjennelse slik at man kan forstå den egentlige årsaken til hatet, og krigens sår som etter tiden burde vært leget, holdes vedlike på «feil» grunnlag.
Denne handlingen, å besøke krigskirkegårdene for å opprettholde krigens hat og sår 70 år etter krigens slutt, er så urimelig at den bare kan forståes ut fra sine utilsiktede virkninger: å legitimere hatet uten å avsløre hatets egentlige årsak.
Arbeiderklassen som var, er blitt Europas nye borgerskap og politiske ledere, og deres hat skulle vært historie, i tillegg er det kommet inn nye arbeidere som har overtatt arbeiderens lave status og lave lønn.
Man begynte tidlig på 70tallet å ta inn fremmedarbeidere til de lavest betalte yrkene.
Etter hvert har innvandringen økt formidabelt, og man har fått nye, store, fattige grupper mens Europas nye borgerskap på alle vis utnytter den fremmede arbeidskraften.
Denne uhørte handlingen godtok man ved å mobilisere mange typer forsvarende argumenter, men få handlinger i vår tid viser så tydelig som denne at arbeiderbevegelsen ubevisst forakter kroppsarbeideren.

Kunstens vesen.
Bourdieus arbeid viser kunstens betydning, ved å sette den øverst i rang.
Kunsten er i sitt vesen den høyeste form for samvirke av «ånd og hånd». Den er håndens ypperste arbeid, som «overklassen mangler», og åndens ypperste arbeid, som «arbeiderklassen mangler».
Vår kultur lar åndsarbeideren rangere over håndsarbeideren, og lar den ene herske over den andre, og vi gjenkjenner dette skille mellom ånd og hånd, fra historien, fra vår kulturs røtter, i den greske og den jødiske kultur.
Den filosofiske og vitenskapelige tradisjonen dominerer i arven fra Hellas, og den jødiske innflytelse i kunst, økonomi og systembygging er omfattende, her kan nevnes noen med betydning for Bourdieus arbeid, som Marx, Levi-Strauss og Freud.
I syntesen av vår kulturarv finner vi vår kulturs ypperste utøvere, men vi finner også videreføringen av deres kulturs svakheter.
Gnostisk tankegang om materien som ond og ånden som god, er en verdirangering som kirken bidro til å videreføre, selv om dens teologi ikke godtok gnostisismen.
Den greske forståelsen av åndsarbeid som opphøyet, og kroppsarbeid som trellens lave virksomhet, appellerte nok til de herskende klasser.

En norsk teolog, Thorleif Boman, peker, i sin doktoravhandling, på interessante forskjeller mellom det greske og det hebraiske språk, det greske som et intellektuelt, betraktende språk, og det hebraiske som et aktivt, handlende språk.
Han belyser dette ved bl.a. det greske ordet «logos» og det hebraiske ordet «dabar», som begge oversettes til det norske ordet «ord». Det greske ordet «logos» betegner et tankemessig innhold, en ide, mens det hebraiske ordet «dabar» er gjerningen, det som nevnes gjøres.
Disse ytterpunktene fikk sin syntese i kristendommens: «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, for vi er alle ett i Kristus.»
Paulus utfører et grundig filosofisk arbeid i sine brever hvor motsetninger som: tro og gjerninger, ånd og materie finner sine løsninger.
Mitt poeng er at vår kultur har videreført konfliktene, ikke bare som en klassekamp, eller som menneskets trang til anerkjennelse, men som dype kulturoverførte rangeringer.

Det er i denne tradisjonen at de to verbene i vår høflighetsfrase, «hvordan har du det?» og «how do you do?» blir interessante.
«Har» uttrykker noe stillestående, betraktende, slik at ens habitus fremstår som uforanderlige forhold og egenskaper som man besitter, men som man selv ikke er årsak til.
Det engelske spørsmålet «how do you do?» har det aktivt handlende verbet «do». Dette verbet bevirker at man forstår seg selv som et handlende menneske som skaper og aktivt former egen tilværelse.
Det er et eksempel på to enkle hverdagsfraser som gjennom sin stadige repetisjon og uviktighet, legger føringer for vår selvforståelse, helt ubevisst, som igjen er årsaken til at disse handlingene opprettholdes.
Man må, som Bourdieu sier, opplyses, nærmest ved dybdepsykologiske metoder, om man vil bryte med sin habitus, og jeg vil tilføye at både kunst og religion har en tilsvarende opplysende og legende virkemåte.
Om man betrakter og analyserer menneskeheten som en stim, med henblikk på deres kultur og ikke vektlegger noen individuelle aktører, og gjør dette med henblikk på kunsten, da ser vi det ypperste av ånd og hånd, av «arbeiderklasse og overklasse», og det beveger oss alle, ikke bare ved sin skjønnhet og dyktighet, men ved den muligheten vi i vår verdirangerende maktkamp har forkastet: samarbeidet mellom dem.
Et samarbeid som også Europas prosjekt, syntesen av fagforening og kapital, kunne vært en variant av.
I kunstens og religionens opplysning aner vi kulturens uttrykk for helhet og likeverd.
Man kan si at kunstens utilsiktede virkning, å forene ånd og hånd, samtidig er en av årsakene til kunstnerens stadige søkende uttrykkstrang, og til vår stadige opptatthet av den.

Les boken til Asle Toje!

Hernes: Europa på vippepunktet.

september 27, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar