per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Borreliose. Hva nå Dag Berild?

Jeg hadde fått et sirkelformet utslett, stort som en knyttet hånd, ved venstre kne.

Fargen var hissig rød, lysende lilla.

På grunn av fargen, som jeg oppfattet som skummel,  ringte jeg legen og fikk raskt time.

– Typisk borreliose, sa legen. Her er nok årsaken til hofteplagene dine. Jeg ser du har vært behandlet  for flottbitt flere

ganger, to ganger på legevakten.

– Men kan det være flott nå i januar?

-Nei, dette er nok annet stadium.

– Jeg tar en blodprøve, men du får begynne med penicilin med en gang.

Jeg fikk en ti dagers kur, tok den og fikk senere vite at blodprøven var positiv.

Det gikk noen måneder, så dukket et tilsvarende utslett opp på høyre lår.

Jeg snakket igjen med legen.

– Men nå er du behandlet! Det er nok!

– Men  dette utslettet viser at jeg fortsatt er angrepet?

– Det har ingenting å si, du kan ikke få mer enn en kur for dette. Den borreliaen du hadde er borte nå.

Slik fortsatte samtalen en stund, med varianter av dette ene poenget:

Jeg trodde ikke jeg var frisk, men legen sa at det var jeg, fordi jeg hadde fått den foreskrevne behandling.

Da jeg gikk sa jeg:

– Så det er ikke noe mer du kan gjøre for meg?

– Nei. Men får du lammelser må du ringe.

Jeg sto noe sjakk matt ute på gaten. Skulle jeg gå hjem og vente på lammelser?

Via bekjente og nettet fant jeg frem til et legekontor som sendte blodprøver til Tyskland. Der ordnet jeg min videre behandling av borreliosen.

Så hører jeg Dag Berild på Dagsnytt 18 snakke om «selvbestaltede eksperter» på borreliose, og «unødvendig overbehandling».

Han kritiserte Dagbladets mange oppslag om flotten og skrev en kronikk i Dagbladet om dette, undertegnet av ti leger med ulike spesialfelt.

http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kronikk/flatt/borreliose/22441715/

I kronikken kritiserer han Dagbladets oppslag, men gir ingen informasjon av verdi til oss lesere og pasienter.

Det er vanskelig å forstå at en spesialprodusert uttalelse fra  10 spesialister  ikke har noen informasjonsverdi!

Hovedanklagen mot Dagbladets mange flottoppslag lyder slik:

«…Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme….»

Siden jeg er en av dem det gjelder, vil jeg gjerne spørre Dag Berild:

1. Er det mer fornuftig å sitte hjemme og vente på lammelser?

2. Blodprøven til Tyskland kostet under 5ooo,- Vet du hva det koster meg i tapt arbeidsinntekt å være syk?

3. Hva  koster det samfunnet å uføretrygde meg? Og å behandle meg som heltidspasient?

4. Kan du , rent konkret, si meg hva jeg skulle gjort?

I artikkelen nevnes det ikke hvilke tester dere bruker i Norge.

Det kunne  være fint å få vite navnet på de testene man kan få her hjemme,  og som man kan få via fastlegen,  særlig på bakgrunn av denne uttallesen i artikkelen, hvor du navngir en test som du sier ikke er godkjent:

«..Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang…»

Det virker påfallende at du gir en så sterk kritikk av de private aktørene, uten å navngi de godkjente testene:

«..Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke…»

Tilsist vil jeg spørre deg:

Hvilken dokumentasjon bygger man på når man gir en tidagers kur.

Jeg ba pent om mer, fordi jeg fikk dette utslettet tilbake, og fordi de fysiske plagene fortsatt var der.

Er det  enighet i Europa også om behandlingen?

Eller er norsk begrunnelse for tidagerskuren diktert av andre hensyn enn sykdommen, slik det kan virke i din artikkel i Dagbladet:

«..Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag…»

Er dette ment som begrunnelse for det norske behandlingstilbudet?

Jeg har full forståelse for et helsevesen som ikke vil bruke av fellesskapets midler på en «kostbar» behandling, men jeg skulle ønske legen hadde informert meg om de  private behandlingsformene man har.

Jeg har, siden jeg fikk påvist borreliose hos fastlegen, lest endel av det som er tilgjengelig på nettet om dette.

Det interesserer meg fordi det berører meg.

juli 7, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, privatliv, Røkestopp/helse, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Den grønne sirkelen. En bokblogg.

God bok fra  bokbloggturnéen til Cappelen Damm:

De fire vennene boken handler om har fokuset i Judith. Hun er » jeg»personen , den som forteller.

Det er hennes verden vi møter,  den ødelagte jorden.

Tanker og landskap overlapper hverandre og gir oss en fremmed, men likevel kjent verden, som i en drøm.

Drømmen er en virkelighet som anngår alle fire, slik drømmer ofte fremstår.

Den uforståelige virkeligheten kan fortone seg som en drøm når den skjuler og gjemmer sitt innhold i absurditeter.

Den overlater initiativet til deg, men har likevel regien og styringen.

Stefan Casta tar oss med inn i tilværelsens essens.

Endringer,  gjenkjennelse og handling.

Det ugripbare.

Drømmen gir oss fragmenter av virkeligheten.

Den fragmentert forståtte virkeligheten fortoner seg som en drøm.

Katastrofen, orkanen,  er den store endringen som slynger de fire vennene ut i det ukjente.

Verden er ødelagt.

Det vante og kjente er ikke mer.

Vanskelighetene de møter, og  deres evne til å overleve,  gir handlingen spenning og driv.

Det drømmeaktige skjæret, usikkerheten,  hvor marerittet er mulig, gjør boken til en psykologisk thriller.

Vi ser barnets erfaringer, den fragmenterte gjenkjennelsesspiralen, som gradvis vokser til å erkjenne  og å beherske.

Alt skjer som i barnets mytiske drømmetilværelse, hvor virkelighetsbrokkene kontinuerlige bearbeides, sorteres og

bygges.

Stefan Casta åpner boken med noen ord av Gunnar Ekeløf:

«Det fins ett runt ting

som er verlden

Men det fins ingen cirkel.

Det enda

som kunnat komma oss att tro på børjan och på slutet

er den elliptiska avvikelsen……..

Det finns inte något jag!»

*************************

Forskjellen på sirkel og ellipse er ikke «begynnelse og slutt» som Ekeløf polymiserer mot, men at sirkelen har ett sentrum,

mens ellipsen har to brennpunkter.

»Sirkelen er definert som et spesialtilfelle av ellipsen, hvor de to brennpunktene løper sammen til ett.’

Denne underlige og høyst foruroligende prosess,  selverkjennelsen, viser seg i vår barndoms sterke «jeg opplevelse» og i
pubertetens sterke løsrivningsprosess.
Fortaptheten, hjemløsheten, sjelens ensomme erfaringer, eller dens sterke frihetstrang og frihetsfryd, gir oss i begge
tilfeller en uro knyttet til det «andre  » brennpunktet.’

Vi ser Sartres «den andre», hvor andre mennesker blir opplevet og utprøvet  som det andre brennpunktet i ellipsen.’

‘Boken gir oss rikelig av denne sosialt viktige erkjennelsen i forholdet mellom de fire, som blir så tydelig og dominerende i
ensomhetens land. Likedan er samspillet mellom dem og barna sterkt og tydelig.
Som han også siterer fra Ekeløf  i boken:
«Jag bor i en annan verld, men du bor ju i samma.»
I ellipsens  to brennpunkter aner vi den religiøse erkjennelsen av » Gud og jeg» i verden.
Jeg tar det med som en del av drømmeskjæret i boken.
Livet, døden og viljen til liv.
Hovedpersonene har sett filmen «Det syvende segl» av Bergmann.
De  erfarer alle elementene fra bokens handling:
Ødeleggelsen, reisen, rottene og ikke minst «sjakkspillet» med døden.
********

Stefan Casta skriver  så engasjerende at barna selv gir ham Sveriges Radios barnromanpris

Barnejuryen, i Sveriges Radio P1, besto av fem sjetteklassinger fra Änggårdsskolan i Linköping. De sa om boken:

«Väldigt läskig och spännande. Kanske handlar den om framtiden. Har allt en bok ska ha. Krångligheten får man ta som en

utmaning. Även vuxna kan läsa den.»

Stefan Casta har vært journalist og boken «Den grønne sirkelen» er hans 40. barnebok.

Når barna spør om han vil skrive en fortsettelse på den, nøler han. «Jeg går og funderer på hvor seglturen deres fører

dem,» sier han.

I går blogget  http://siljeblomst.wordpress.com/ om boken(? )  Ser ihvertfall at     www.shauriblog.com  har gjort det.

juni 16, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 4 kommentarer

Månens luner!

Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.

Den ser unaturlig rød og stor ut.

Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?

Er den kommet nærmere oss?

Det ser sånn ut.

Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.

De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.

Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.

De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!

Det blir for mye for meg.

Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.

Begge ler og sier at de ser på månen.

De retter seg opp og sier bekreftende :

«Javisst, ja! Det stemte!»

«Se på månen», sier de.

https://i0.wp.com/videnskab.dk/sites/all/files/imagecache/440x/article_images/fedfuldmaane_496x268.jpg
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!

Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.

«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »

«Og stor!» sa Arne.

«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»

Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»

Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!

Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!

«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»

«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».

Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»

«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.

«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.

«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»

Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.

Sånn som i dag.

https://i1.wp.com/blogg.stormberg.no/image.axd

«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»

Mannen min ler litt.

«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»

«Hmm..  er det nødvendig å stå opp ned,   for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»

«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»

» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»

http://nettle.files.wordpress.com/2008/10/hekate-kourotrophos.jpg

«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»

» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»

https://predikeren.files.wordpress.com/2012/05/artemishuntress.jpg?w=237

«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»

Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»

» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»

«Ikke uten Nanna!»

https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3c/Balder_and_Nanna_with_Hermod.jpg

Vi fortsatte  en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.

«Det er et knep til,» sa han.

«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»

«Men det er juks, ikke sant?»

«Ja, det er det.»

mai 6, 2012 Posted by | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv, Visjon og viten | 1 kommentar

En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».

«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»

*****

Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:

«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem,  og før dem til meg!»

De gikk og fant det som han hadde sagt.

Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt.  Som kristne har vi brukt kongemotivet  åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.

Men vi følger  sjelden bildet tilbake til David,  eller ennå videre bakover i ættelisten.

Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.

En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine  sønner sa han bl.a om Juda:

» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.  Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole;   han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»

Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk.  Dette tallet peker mot zoodiaken.

I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda,  han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.

Mannen og løven. Vår nye tid.

Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.

Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.

Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.

Til denne vinranke binder han eselet.

Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:

«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet:  «Vær konge over oss!»

Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»

Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»

Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»

Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»

Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»

Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»

Og tornebusken sa til trærne:  «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»

Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.

Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.

Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.

Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.

I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.

Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.

Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.

Det er en annen tid, noe nytt skal skje.

Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.

Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:

Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.

Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.

Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.

Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.

Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren.  En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.

Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt,  rir under folkets jubel inn i Jerusalem.

Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.

Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn.  Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».

https://i0.wp.com/www.matinorden.no/sitefiles/2/DetBesteJegVet/kjottpuddingvin11.jpghttps://i0.wp.com/www.krystella.no/dscn0671.jpg

Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.

Zoodiakens sirkel skyldes  nettopp jordens «skjeve gang» i universet.   «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som  jordens  pussige pussede gang i sirkelen  .

Vinen er en viktig del av påskens mysterium.

Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:

Ride, ride ranke!  Hesten heter Planke!   Hesten heter ikke så:  Hesten heter Abildgrå,  sitter en liten junker på…….

Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.

Den lille junkeren?

Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det  ethvert barn som sitter på pappas kne.

april 1, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar

Neodarwinistenes «sentrale dogme» var feil…

“Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,” uttalte genforskeren James Watson til “Time”1989.

Dag O. Hessen ga i Ekko en glimrende oppsummering av gentroen i dag.

I etterkrigstiden har troen på genenes allmakt dominetrt i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.

Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori “beholdt” man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde “tillempet” det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde “snekret sammen” det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny “tillempning” av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen “Det sentrale dogmet” og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen “On protein synthesis”1958: (uthevelsene er satt av meg)

“…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.

Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og også siden.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

“……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….” sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg enorme forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…” det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…”

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et “kappløp” mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres “gentro” stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:

“… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…” sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

“………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….” Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks “sentrale dogme” bort, gentrofundamentalistene, som straks ville “nytenke” dogmet, så det kunne “tilpasses” de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsket og ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å “tilpasse” funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.

Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle “gentroende” fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

Derfor er det svært gledelig og befriende når Dag O Hessen selv oppsummerer denne historikken i radioens program Ekko.

Dette har vi ventet på!

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen og dens motpol, som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to er vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at “bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter” er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for politiske virkelighetsskapere hvor det å “ha makta” og å “forme verden” etter ønsket ideologi er viktigst.

Disse “trosretningene” er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe.

Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper.

Den menneskelige dannelse er mest dyptgripende i erkjennelser av hva som er.

Man , ikke bare “tåler å stå” i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

Det gledet meg veldig at Dag O. Hessen fremhevet forskeren Barbara McClintocks arbeider.

Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av “hoppende gener.

Hennes arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Den gangen ble hun fortiet og glemt.

En rekke unge liberale biologer var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Inspirert av Haeckel og Huxley, finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side i denne tidens “åndskamp”, var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk og i diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og “glemt”. Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Ronald A.Fisher la grunnlaget for populasjonsgenetikken, hjørnestenen i neodarwinismen, den moderne genetikks grunnvoldfrem til 2001.

Når Dag O. Hessen trekker frem Barbara McClintocks arbeider, er en lang strid over.

Prosjekt Hugo har gitt den ettertanke og endring i den biologiske forskningen som var nødvendig for å komme videre.

mars 15, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?

Jan Grue har  lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.

Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg  når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.

Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.

Grues demoner gir oss en typisk  moderne filmutgave  av arten.

Ja, det er nesten så man venter  å se grønn plasma  utkonkurrere  prinsessens fjær!

Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .

Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet.  Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.

Her er et raskt gratiskurs i demonlære:

Først «Ad fontes» =>  «Til kildene»

Fil:Sangiovanniintop.jpg

Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.

Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner:  halvguder, skytsånder og «Utuq».

En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.

«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.

Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef,  Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.

Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.

Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.

Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!

» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?

Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.

Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet  er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.

I den greske demonlære er samme fenomen,  kalt «Sokrates berømte daimon»,  beskrevet slik :

Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.

Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.

Om du ikke hører noenting,  er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.

Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.

Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon,  en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre

er altså over 5000 år gamle forestillinger.

De har sin utbredelser i de fleste  kulturer og  var en viktig del av våre kulturers menneskesyn.  Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.

Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.

Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.

Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.

Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.

Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:

De tre største, som også nevnes i GTs skrifter,  er Mikael, Gabriel og Rafael.  De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)

Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.

https://i0.wp.com/www.esotericcommunity.org/userImages/may/scan0017_400_02.jpg

Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.

Både i jødedommen, kristendommen  og islam bærer de to første erkeenglene  samme navn : Mikael og Gabriel.

Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men  kirken godtok aldri  magien.

Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor  naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk.   Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.

I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever,  men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.

Vår tid ser på dette som overtro.

Noen forsøker, noe velvillig,  å forklare det som psykologiske fenomener.

Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer,  siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest  filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.

Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne  verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?

Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.

Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på:  De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.

Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.

Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år,  gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).

De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.

Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.

Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:

Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.

Jeg tenker først og fremst på  de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve  temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.

Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.

Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.

Her er demonbildet kvinne +fisk.

Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår  tiden fra Jesu fødsel til år 2000.

Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets,  og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».

Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.

Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.

Vekten er både rettferdighet og  handel. Det er avtalenes tid,  bokens og lovens tid.  Det er fra denne tiden vi begynner å få  skriftlige kilder.

Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.

Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.

Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer,  oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.

Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».

Fil:J.F.Bertuch-Fabelwesen2.JPG

Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.

Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens,  altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.

Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.

12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen  i 12. Osv.

Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen.   Da dette tempelet ble bygget  gjorde man «på jorden som i himmelen».

Frimurerne sier om seg selv at de søker  å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.

Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.

Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.

Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller  mars eller andre planeter, ble de kalt  Odin,  Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.

De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.

Når de gjestet et «gudshus»(eon),  ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.

Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og  hvilke muligheter man hadde.

Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.

De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.

Hele jorden hadde himmelen felles.

I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale,  et fasinerende skue overlevert  oss fra urtidens demonskoler.

Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem.  På 1800tallet begrunner professorene for eller  imot disse tolkningene i religionsforskningen.

Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.

Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.

Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.

Likevel levde de gamle forestillingene  side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde  mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn  videreført de gamle kunnskapene.

Så når astro  => as-tor => astarte   fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.

Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.

Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.

Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.

Mennesket forlot gudstjenesten.

De begynte å se  seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.

Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr  på demonplasma og englefjær…

Dette var første kursdag.

De andre kursdagene må du holde selv!

februar 21, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Synsing | | 2 kommentarer

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

Kassetassen og Gabriel Scott

For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.

Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.

Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.

Jeg skal  kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.

Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».

Fra boken:

Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.

Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.

Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.

Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.

Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.

Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.

Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»

Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.

Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.

Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.

Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.

Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.

Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.

Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.

Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.

Da pep det nede ved skoen min:  «Hva skal du med den?»

«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»

«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»

Vel, vi ble i følge.

«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.

«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»

Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:

«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.

«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:

«Se deg for, her ligger en orm!»  Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.

Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.

Det var sannelig Kassetassen selv!

Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.

Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.

På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.

Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.

Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.

Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.

Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.

Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.

Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?

Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere:   Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.

Så langt Pider Ro.

På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.

Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.

Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:

man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.

Så vet man det.

Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok.  Der kan man nyte  historien fortalt på den sjarmerende dialekten.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP

januar 10, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar

Under lindetreet

«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»

Datei:Linde013.jpg

Vi tar kurvene og saksene med.

Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.

Blomstene er  tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.

«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»

«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»

Vi skyver litt bladverk til side og går inn.

Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.

Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om  alle nektersamlende samfunn boler her.

«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.

Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.

Duften er intens.

Lyset er  mykt.

Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.

«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»

«Jaså?» summer jeg….

» Også tilhører det gudinnen Frøya.»

Alt  dufter lindeblomstdop.

Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.

Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.

Vi må gå hit i morgen også.

GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!

juli 9, 2011 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv | 5 kommentarer

Geithams i tusentall.

Jeg ser av VG  at det er funnet en geithams til i sommer.

Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.

Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren,  jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.

Geithams avis bilde

...

De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.

Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen  det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø,  men fikk ikke respons på det.

Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret.   Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.

Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved  utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.

Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:

********

Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.

Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”

Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.

Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.

Første møtet med den var på verandaen.

I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.

Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.

Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!

Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.

Senere så jeg flere av dem.

De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.

De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,

som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.

Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.

Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.

Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.

Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.

Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.

Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.

Jeg tok den frem for å se nøyere på den.

Barneboken «Maja Bi»

Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?

Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.

Så søkte jeg på nettet.

Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:

*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.

*De geitehornliknende antennene.

*De lange rovdyrklørne.

*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.

*De smale, lange brunrøde vingene.

*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.

Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.

Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.

For en jeger!

Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.

Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?

På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.

De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.

For en jeger!

Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.

Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!

Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!

Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.

Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.

Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.

Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?

Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?

Svært nyttig!

Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.

Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.

Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.

En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.

Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!

Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.

Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..

I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.

Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.

Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.

Tja.

Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.

Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!

At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.

Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.

Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK

Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?

Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!

Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.

De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.

Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.

J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.

Så det virker som om den var der år etter år.

Bolet er vakkert.

Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.

Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.

Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.

Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.

Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.

I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.

Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.

De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.

I løpet av dagen var vindskadene reparert.

Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.

Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?

Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?

Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?

Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.

Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.

Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.

Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.

Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.

De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.

Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.

Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.

Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !

Men hva gjør man med den?

Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.

Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.

Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!

Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.

Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.

Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!

*****

Dersom noen skulle ønske en «avlegger»  av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et  eksemplar.

juli 4, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, natur og dyreliv, privatliv, Visjon og viten | 9 kommentarer

Tidlig en morgenstund.

Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.

Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde  bed og hage.

Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.

Jeg  nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende,  en viktig del av hans «vannkur» .

Her hvor drivhuset sto, ligger nå  langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.

Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta  arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.

Tiden har gått og  naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.

Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg  er ikke sterk nok ennå.

Og  hvorfor streve med det?

Butikkene er fulle av varer!

Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!

Det er som om  jeg kjenner  vekten av denne kastede maten på mine skuldre.

Vår tids mat-umoral!

For å sikre  meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.

Så kaster man de andre 19 brødene.

Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.

Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter,  klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !

Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig  kastemat  og vemmes ved det!  Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.

Derfor er det  brødet billig, egentlig.

Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon,  kan det jeg får for pengene bare bli et  hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige  råvarer.

Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:

» Gi oss idag vårt daglige brød»

til

«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød.  Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»

Mens jeg ser utover min ustelte hage,  kjenner jeg min  sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.

Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.

Jeg ser meg i  lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)

Det lille diktet mitt » til spadens pris»,  flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller  skam:

Jeg liker å bruke  en spade  fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!

Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?

Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.

De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.

Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av  kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.

Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over  gressplenen.

Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:

Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.

Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.

Der hviler den som en  perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.

Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset»  all jordens tyngdekraft.

Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.

Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.

Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.

Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.

Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.

Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.

Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.

Morgenstunden er  over.

Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet.   Dr. Kneipp var en klok mann!

****************************************

Ta en liten titt på videoen på denne adressen.

http://skillingmagazin.net/2011/04/25/vann-har-hukommelse-forskere-mener-at-vann-er-i-stand-til-a-lagre-informasjon/

Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener.   Han har jeg skrevet om her:

https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/

april 25, 2011 Posted by | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv | 4 kommentarer

Syngende sand….

Vi vandret langs stranden på naturskjønne Koster.

Stranden   vid Rörvik

Sanden var fin, myk og varm mot føttene.  Vi gikk stranden til ende og fortsatte langs svaberget utover.  Der passerte vi en liten strand mellom to svaberg. Denne stranden hadde ikke sand, men stener.  Glatte, avslipte småstener, alle i samme størrelse, fra mandelstørrelse til hønseegg. De dekket hele den korte stranden i ett dypt lag.

Da vi kom over neste svabergforhøyning,  kom vi ned på enda en ny strand. Også denne stranden var kort og dekket av større steiner. Disse stenene var i størrelsesorden knytteneve til hodeskalle.

Det var da vi kom til den tredje korte stranden, at jeg begynte å stusse over denne systematiske spredningen av stener. Her var stranden dekket av bare store stener;   størrelsen på disse var til å favne,  til å trå på,  til å hoppe fra sten til sten på.

Hvorfor lå sand og stener i hver sin vik, pent sortert etter størrelse?

Er det naturen som selv sorterer slik, eller hadde noen andre gjort dette?

Jeg så for meg trollmor som lot trollbarna løpe rundt å sortere stein etter størrelse, og at hun strengt inspiserte arbeidet etterpå. Selvom tanken moret meg,  gav den ikke svarene jeg søkte. Og hendelsen lagret seg blandt de mange ubesvarte spørsmålene som naturlig kommer mens man vandrer om i moder natur.

+++++++++++

Bildet er lånt av maybrittsoerensen.blogspot.com

Vi vandret grusveien fra huset vårt og til hovedveien. Det hadde vi gjort mange ganger, men idag var det ekstra mange «sår»  i veien etter regnværet.

«Pussig at disse pyttene ofte kommer på samme sted,» sa jeg.

«Det er helt naturlig,» svarer min mann, «vannet renner og følger landskapet, når landskapet er likt,  blir vannets vei også den samme.   Men se på pytten der. Nå har vannet trukket seg tilbake, og vi kan se hva vannet har gjort med veigrusen.  Hva ser du?»   Han så oppfordrende på meg.

Jeg studerte pytten. Jeg forestillet meg  at det var første gang jeg så en tom vannpytt,  og at jeg nå skulle beskrive denne  for «sensor»,  gi nøyaktig observasjon.

Det var da jeg så det.  Pytten var som stranden og de sorterte stenene.

«Jeg ser at bunnen av pytten er  finmalt sand, fremdeles fuktig etter vannet,» begynte jeg.

» Ja, men alt her er ikke «sand», veigrusen er laget av granitt, og granitten består av kvarts, feltspat og glimmer.  Kvartsen blir til sand ved knusning, mens feltspat og glimmer blir til leire.  Derfor er  slammet i bunnen av pytten mest partikler etter feltspat og  ikke  sand.»

«Javel,  så er de fine partiklene leire.  Sanden er litt høyere opp langs pyttkanten,  og utenfor pyttens kanter  ligger det grovere grus.  Det er som om noen har stått og kastet all den groveste veigrusen ut av pytten, så den ble liggende ytterst, deretter den litt grove sanden, mens bare finpartiklene, leiren altså, ble tilbake i hullet og dannet et seigt gel-liknende stoff,  som for å tette bunnen av  pytten.
Her har naturen sortert seg selv, ordnet seg etter en annen orden enn den resten av veien har.
Hvordan forklarer man dette?    Hva er det egentlig som skjer?»

Jeg ble så glad mens jeg snakket, for den lille  hendelsen fra Kosterøyene ble ikke lenger stående alene i minnet , men fikk selskap av noe så trivielt som vannpytter i veien.

» Når  vi vet det,  kan vi kanskje forhindre  neste vannpytt i å bli dannet her i veien vår!

«Hmmm….. huller i veien er  irriterende,  og å reparere dette er en kostbar og tidkrevende  sisyfos virksomhet. Gode nok grunner til å forsøke å finne ut av det.»

Jeg ble langt mer oppmerksom på vannpyttene etter dette, og alltid var de sortert slik.  Den grove grusen ytterst, ganske langt, helt opp til ti, femten cm, fra  pyttkanten,  og de fineste  kornene  som slam i bunnen.

Om noen kunne  filme det som skjer i en sølepytt på en grusvei ville en kunne se  hva som skjer.  Det hører til de  små hverdagslige hendelser at det blir huller i grusen, det er faktisk nesten flaut at man ikke vet hvordan pytten blir til. Kanskje vi får se at de største grusbitene «tar sin hatt og går», eller hopper ut av pytten selv, ja at det er slik fordypningen blir til?

++++++++++++++++++

Vi ventet et par lass grus .

Et stort område skulle gruslegges, og jeg ventet lassene tilkjørt fredag ettermiddag, så hadde jeg helgen til å spre det utover. Jeg gledet meg og ventet på bil-lasset for å kunne vise hvor jeg ville han skulle tømme grusen.

Det er en fantastisk lyd når flere tonn grus rusher ned fra lasteplanet.

Jeg sto i stenstøvet og så på den store grushaugen mens lastebilen kjørte videre.

Den smale, lange spaden passet meg best.

Jeg prøvde flere, men den smale var lettest å håndtere, den gled lettest inn i grushaugen og fikk like mye med seg som den brede spaden. Jeg gikk igang med å spa grusen oppi trillebåra.  Så trillet jeg båra for å tømme den der grusen skulle være.  Spa, spa, spa, trille, tømme, spa, spa, spa, trille , tømme, jeg fant rytmen i arbeidet og lot det gå av seg selv mens jeg lot tankene vandre.

Da merket jeg at grusen ble finere innover i haugen. Det var bare det ytre laget som var grov grus. Jeg spadde fra flere sider av haugen, også fra toppen, overalt var det de grove delene som lå ytterst, mens det ble finere grus og sand innover.

Men denne gangen kunne ikke sorteringen, eller ordningen, skyldes vannpåvirkning. Her var de fineste partiklene lik  støv som blåste rundt for hvert spadetak, det var ikke snev av vann her. Jeg vet ikke hvordan grusen var ordnet mens den lå på lasteplanet, om den var sortert der, eller ikke, men uansett hvilken orden den hadde hatt på lasteplanet ville den  blitt  forstyrret  da grusen ble tømt ut.

Grusen måtte ordnet seg pånytt i fallet ned fra lasteplanet.

Kanskje de finere partiklene faller fortest, og de grovere senest? Eller kanskje de finere støter de grovere bort i fallet?

Moderne kvartsur f.eks. utnytter kvartsens evne til å lagre, eller avgi, elektrisk strøm når den utsettes for trykk.

Det var klart at det var  enorme trykk i virksomhet når flere tonn rusher ned fra et lasteplan. Kunne slike trykkpåvirkninger føre til slike størrelses-sorteringer?

Jeg lenket denne erfaringen til de to andre og tenkte at de var beslektede fenomener, eller helt det samme fenomenet.

**************

Jeg gleder meg over å ha slike spørsmål flytende rundt i tankegodset.

Tidligere har jeg skrevet innlegget  «Fjell har hukommelse», hvor jeg viser til at silisium  er hjernen i datamaskinen.

Jeg liker å tenke at virkeligheten er fantastisk,  og å få det bekreftet.

Vi må bare oppdage det.

Vårt liv er av denne materien, og vi vandrer i den, overlever i den og frydes i den.

Derfor ønsker jeg velkommen alt som er ekte, vitenskaplig og godt, og jeg tror at alle som lever kan bidra med hva de har sett på sine vandringer, om det ikke er annet enn litt sand.

Av og til leser man om fenomener som ligner, eller suplerer egne tanker. Som den lille notisen jeg leste  i «Illustrert vitenskap»  om syngende sand.

Fil:DeathValleyDunes4.jpg

Beduiner, og andre som ofte ferdes i ørkenen, har  fortalt om ørkenens syngende sanddyner.  Sanddynene kan sende ut dype, eller høye, rene, klare toner.

Kanadiske forskere hadde utført en studie av dette fenomenet. Arbeidet var ledet av Douglas Boldsack, forsker ved «Laurentian University» i Ontario.

Først hadde de funnet en syngende sanddyne i ørkenen, og av den tok de over hundre prøver med tilbake til labratoriet.  Deretter prøvde de å få sanden til å synge der inne.  De klarte det ved å riste sanden, da ga den fra seg en klar, ren tone, som når man slår på en pianotangent.

Ved nærmere analyse av sanden beskrev de den slik:

«Den hadde en glitrende overflate som tildels besto av vann. Sanden var dekket av silisiumgel, sammensatt av bittesmå sandpartikler som absorberte vann og klebet seg til sandkornets overflate.

Silisiumgel ga  også ved risting, fra seg en høy, ren tone.»

Forskerne mente dermed å ha løst et av spørsmålene  med syngende ørkensand, nemlig ved å finne at   silisiumgel synger. Derfor avsluttet de det prosjektet, desverre, men flere forskere har forsket videre der de  stoppet. Og på

http://www.youtube.com/watch?v=7I6BesiNlM8

http://www.youtube.com/watch?v=4yFaMsUawi4&feature=related

er det lagt ut flere  filmer om fenomenet.

Forskerne har ulike tolkninger av hvordan den syngende sanden lager tonen, og hva som utløser den, de forklarer det forskjellig, så her gjenstår mye forskning før fenomenet er forstått.

Jeg liker godt at naturen ikke er ferdig utredet, men jeg liker også at man prøver å utforske den.

Ordene  sand og silisium brukes ofte omhverandre, og det kan kanskje forvirre noen. Silisium er et grunnstoff som nesten ikke finnes i ren tilstand, den har en voldsom affenitet til oksygen og finnes derfor oftest  som oxygenforbindelser. Kvartssand er en slik oxygenforbindelse, SiO2.

Jordoverflaten er ca 50 % Oxygen og 25% Silisium. Så jordskorpen er i hovedsak en slik oxygenforbindelse.

Og for ordens skyld, silisiumgel er ikke en kjemisk legering, men kvartskorn av bitteliten størrelse blandet med vann. Som leirvannet i bunnen av sølepytten.

Som jordoverflaten i hovedsak er to stoffer, silisium og oxygen, er alt liv i hovedsak også to stoffer, karbon og hydrogen, mens vannet nettopp er de  to stoffene, oxygen og hydrogen .  Slik er vannet det som binder livet og den uorganiske materien sammen.  Ørkensanden virker dermed livstruende, fordi vannet er fraværende.

Jeg liker  å tenke på at de enorme  sanddynene i ørkenen har  sortert  seg selv,  at de har ubegrenset hukommelse og at de synger sine renstemte  G – C – og E mens de rister litt på dynene sine.

mars 20, 2011 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Visjon og viten | 3 kommentarer

Japan, «tål det utålelige»…..

Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.

En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett.  Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så  å  bli vasket  vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre  at kjernekraftanleggene  blir en trussel,  i tillegg til naturkatastrofen.

Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene  om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.

Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ,  en  ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke  slik. Ikke bare slik.

Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De  kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til  kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem.   De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.

På denne bakgrunnen  blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå  katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja,  all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til  å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.

Og jeg må hente frem igjen  boken «Stråler fra asken».

Boken er skrevet av  forfatter og journalist,   Robert Jungk,   og utgitt 1959.  Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om  strålingens  virkninger.

Jeg siterer litt fra boken:

«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….

……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke  tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….

Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….

Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:

» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»

Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.

Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt:  «Tål det utålelige…»

…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……

Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….

Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.

Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….

…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten….        Men ett menneske måtte  i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»

Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst  mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .

Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser  igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.

Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen,  er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..

mars 13, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing, Visjon og viten | 6 kommentarer

Monstermaster, en nidvise mot Jens.

Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.

Melodien er, som det vel er lett å se,   «Ja, vi elsker..»

1.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.

2.

Dette landet AP solgte for en flau profitt.

Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.

Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!

Og legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp mast!

Ja, legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp monstermast!

3

Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.

Fra Hardanger var det ventet at de ropte:  Stopp!

Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!

Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!

Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!

4.

Selv om ikke vi er mange  er vi lenket fast.

Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.

Jens, når du vil eksportere,  stjeler du vår strøm

og lar oss subsidiere,  A/S» pengedrøm»!

Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!

5.

En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,

reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!

Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?

Han har  aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!

Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!

6.

Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.

Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».

Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,

og naturen er blitt » A/S» ,  EU er blitt «Gud»!

Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».

7.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.

Uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!

Sees  i Hardanger?

mars 5, 2011 Posted by | Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing | 5 kommentarer

«Nu lukker solen sitt øye».

Denne lille barneboken ble laget på slutten av 70 tallet. Kunstneren,  Gerd Tjøstland, har illustrert den med sine magiske akvareller. Her , i forminsket format, kan man få et lite inntrykk av den.

EN DAG VAR HANS UTE OG LEKTE.

SOLEN SKINTE.

DEN LYSTE PÅ GRESSET, PÅ BLOMSTENE OG PÅ HANS.

HANS SÅ PÅ SOLEN.

-SÅ FIN DEN ER, TENKTE HANS.

SOLEN SKINTE VELDIG STERKT.

DET SVED I ØYNENE.

HANS MÅTTE GRÅTE ENDA HAN IKKE VAR LEI SEG.

-MOR, ROPTE HAN.

-HVA ER DET? SPURTE MOR, HVORFOR GRÅTER DU?

– JEG VILLE BARE  SE PÅ SOLEN, SA HANS.

-ÅJA, SA MOR, DA ER DET IKKE SÅ RART OM DU GRÅTER LITT.

SOLEN ER LYS OG VARM.  ALT LEVENDE ELSKER SOLLYSET , SA MOR , MEN VI KAN IKKE SE  PÅ SOLEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.

-DU HUSKER TANTE TEA ? SPURTE MOR.

-JADA, SA HANS.

– EN GANG, DA TANTE TEA VAR LITEN, HENDTE DET NOE MERKELIG, SA MOR.

DET VAR EN DEILIG DAG. TANTE TEA VAR UTE OG LEKTE.

DA SÅ TANTE TEA NOE HUN ALDRI HADDE SETT FØR.

DET KOM EN SORT FLEKK PÅ SOLEN.

TANTE TEA STO HELT STILLE OG SÅ .

HELDIGVIS KLARTE HUN IKKE Å SE RETT PÅ SOLEN.

ØYNENE HENNES BEGYNTE Å GRÅTE, ENDA HUN IKKE VAR LEI SEG.

DEN SORTE FLEKKEN PÅ SOLA BLE STØRRE OG STØRRE.

SÅ BLE SOLEN HELT SORT.

DET BLE HELT STILLE.

VINDEN SLUTTET Å BLÅSE.

FUGLENE SLUTTET Å SYNGE.

BLOMSTENE LUKKET SEG SOM OM DET VAR NATT.

SÅ BLE DEN SORTE FLEKKEN MINDRE OG MINDRE, TILSLUTT VAR DEN BORTE, SA MOR.

-KAN JEG FÅ SE EN SORT SOL? SPURTE HANS.

-KANSKJE DU FÅR SE EN SLIK SOLFORMØRKELSE EN GANG, SA MOR, MEN DA SKAL DU TA PÅ DEG MØRKE BRILLER SLIK AT DU KAN SE ALT SAMMEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.

-KAN JEG FÅ SE DEN SORTE SOLEN SNART? SPURTE HANS.

-DET ER IKKE OFTE DET ER SOLFORMØRKELSE, SA MOR, MEN VIL DU SE NOE SOM LIGNER?

HANS NIKKET.

-SE PÅ ØYNENE MINE, SA MOR, SÅ SER DU NOE SOM LIGNER EN SORT SOL.

HANS SÅ INN I MORS ØYNE. FØRST I DET ENE ØYET, SÅ I DET ANDRE.

DER SÅ HAN EN RUND HIMMEL.

MIDT PÅ HIMMELEN STO  SOLEN.

DEN VAR SORT.

MEN DET VAR ET LITE  LYSSKINN RUNDT DEN.

HANS LØP INN PÅ BADET. HAN KLATRET OPP TIL SPEILET OG SÅ NØYE INN I ØYNENE SINE.

januar 4, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, natur og dyreliv, Visjon og viten | 9 kommentarer

Myten og drømmen.

Myten er vår kulturs formidling av usigbare  kunnskaper.

Det greske ordet myte betyr å formidle hemmeligheter , hviske og mumle.  Det tilsvarende ordet i vårt språk er «run» , i ordet runer.

Når vi lytter til myten,  lytter vi til våre urgamle aners tale.  Myten har den gjenfortalte og  gjennom tidene fortettede, poetiske  form.

Vi lytter  til vår kulturs måte å bevare hemmeligheter på.

Det er som når vi drømmer,  og vårt sinn bearbeider en sak vi ikke tåler å møte  i sin nakne sannhet, men vårt sovende sinn skaper den beskyttelse vi trenger for å bearbeide saken. Vi lager våre private bilder for det vi behandler, bilder som er riktige for saken, men som skåner vårt sinn.

Slik er myten folkets religiøse «drømmebilder».

Folkenes myter er like sier man, de har lånt av hverandre.  Eller man sier at folkenes myter er forskjellige, og at derfor har man ingen felles sannhet, bare egne selvskapte bilder. Begge deler viser at myten er tull og folkediktning.

Jeg tenker at begge parter har rett, og feil samtidig.

I folkenes urhistorie har det vært helt reelle hendelser som de har bearbeidet,  hver på sitt vis. De har også hatt sine «drømmetydere» og «magere» som har forstått og ført videre i myter og runer og hellige skrifter de hellige beretninger.

Myten er som en del av vårt språk, og finner derfor gjennklang i vår sjel.

Den gir vårt intellekt en inspirasjon, en ide, en søkende nysgjerrighet, en glede.  Og selvom intellektet, kanskje for raskt, legger myten vekk som primitiv, naiv og meningsløs, så ligger nå den «tøvete» historien der i bevisthetsdypet, som en uforståelig  drøm, og skaper, som et mantra, visse bevegelser i sinnet. For myten er ikke bare min, den er hele vår ætts drømmebilde. Når den lagres i min hjernes mange skjulte lag, har den koplinger i mitt språk som blir aktivert og jeg blir en del av min ætt.

Myten er bildet.

Bildet er troslærens form. Det er slik man sier det usigelige.

Bildene settes sammen og danner allegorier og lignelser, fasttømrede fortellinger, som et større mer sammensatt bilde, men fremdeles ett bilde. En helhet.

Myten er helheten.

Myten er et transendent, helhetsformidlende bilde.

Filosofien er analyse, den oppdelende, splittende , intellektuelle virksomhet, som vurderer alle delene, som plukker myten fra hverandre i sin evige nidkjære jagt på sannheten. Myten er filosofiens endemål.

Hvorfor gjemmes  sannheten i  bilder?

Mytens mål er å finne Gud, og å bli funnet av ham.

Gud er i sin usynlige utilnærmelighet,  fryktelig for den menneskelige tanke. Ingen kan se Gud og bli i live.

Myten gir oss kulturens nøkler inn til hvordan dette møtet finner sted.

Myten er primitiv.

Den er ikke en ide man diskuterer, ikke en tanke man imøtegår, ikke et filosofisk konsept, den rangerer ikke ånden over materien, men den er det lille frøet, spiren som vokser sin egen iboende vekst og fullmodnes i folkets historiske handlinger.

Myten formidler oss himmelens tale.

Den gjenskaper himmelens bevegelser i zoodiaken for enhver tid, på ethvert sted.

Slik skaper den enheten: «som i himmelen, så og på  jorden».  En bønn Jesus lærte sine tolv disipler.

Denne himmelens tale er vårt liv.

De gamle  brukte kart, almanakk, runestav og stjernekalender for å tolke den himmelske tale, og de hadde en egen visdomstradisjon med et utbredt samarbeid med andre visdomssentre, men vår tid lytter ikke etter den slags gammel overtro.  Vi avviser bestemt at noen planeters bevegelser i zoodiaken kan virke inn på folkenes utvikling av psyke og karaktertrekk.

Men vi leser gjerne de greske myter.

Vi frydes over de vakre fortellingene, og gremmes over at gudene er så uberegnelige og ufullkomne.

I » Nordisk mytologi»  av N.M.Petersen  henviser han i innledningen til sin bok,  til Hauch(Die Nordische Mythenlehre), Grundtvig(Myth 1808), Wagner(Ideen zu einer allgemeinen Mythologie  1808) og  Hammerich for å bekrefte sin oppfatning av spesielle trekk ved den germanske gudeverden sammenlignet med den greske:

Den greske mytologien er ikke en samlet gruppe myter, men mange små enkeltgrupper som er svært løst forbundet.  Den norrøne mytologi har en sterk krets, en tydelig gruppe.

Denne forskjellen, sier de, speiler at den greske staten har mange små samfunn som har en svært svak samlingstanke. Det greske samfunn svekkes og ødelegges ved å samles.

Den norrøne kulturen er ett folk. Det germanske. Dette folk har alltid vendt tilbake til enhetstanken. De svekkes  og går under ved å oppsplittes i små enheter.

Den greske myteverden er uten begynnelse og endetid. Den er tidløs og har mange enkeltstående episoder.

Den norrøne myteverden har en begynnelse, og rommer allerede i sin begynnelse forvarselet om endetiden. Den er ett sammenhengende episk drama.

De greske myter er vakre, svært estetisk utmalende, med tragiske emner.

De norrøne er mer tilknappet, strengere i formen med en noe barsk humor.

Folkenes kulturelle særtrekk skaper deres myter, eller omvendt,  mytene skaper folkets spesielle særtrekk.  De speiler hverandre, samvirker, forsterker hverandre.

Hvert folk, hver kultur har vevet sin mytologi inn i språk og liv og utfører sin himmelske bestemmelse, mer eller mindre medviten, som i en drøm.

Den grensesprengende myten, det lille sennepsfrøet (gr. sinapi) som Jesus setter i lignelsen, er «drømmemyten» for fiskenes tid. Den myten er verdensomspennende. Den har koblinger til alle språk og alle myter i seg, og dette såkornet skulle disiplene spre til alle folkeslag.

Nå er fiskenes tid over , sennepstreet er ferdigvokset og  det fikk en unaturlig stor vekst!  Sennepsplanten  er en liten  vekst  når det vokser normalt, men den vokste slett ikke normalt, den fikk en vekst som et kjempestort tre, hvor himmelens fugler kunne bygge sine reder. Den 2000 årige drømmen er ferdig.

Vi gjør oss klare til  å våkne.

Vi venter at drømmemesteren skal komme og  tyde drømmen vår.

Mannen som heller vann fra sin krukke skal vekke oss og gi oss flere drømmebilder.

desember 18, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Visjon og viten | 19 kommentarer

Vidar, den tause guden.

Vidar.

Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.

Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress,  i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det  bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.

Arven fra faren, Odin,  lar ham vandre taus og  seende, og arven fra moren, jettekvinnen,  er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.

Vidar er  skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause,  uforstyrrelige ro, tyfonens senter.

Vidar er den tause guden.

Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet,  men han ser.

Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.

I Vidar  finner  vi  den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.

Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.

Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten,  i kretsen.

Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .

Han er krepsens   bilde i zoodiaken,  en av båsene i snurrebasen.

Han er hevneren.

Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.

Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.

Tor, den sterkeste av alle guder,   fikk engang  styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor.  Tor skulle kjempe med en farlig jette  og  Vidars mor, jettekvinnen Grid,  hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød.  Vidars mor  er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid,  og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i  jettenes land.

Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste  av gudene.

Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige,  Fenrisulvens banemann.

Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.

Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.

Det er den  tid som fremkommer   når himmelens snurrebas , svirrestenen  jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen.   Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.

Vidar samlet i hele denne verdens tid,   to små lærlapper fra hver sko som ble laget.

I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn.  Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster,  så lager han den skoen  som passer foten.

Og det er nettopp disse små lærbitene som  man skulle  kaste,  Vidar tok vare på. Det som var  ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.

Vi gjenkjenner temaet i eventyret om  Askepot og hennes sko. Skoen  som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå.   De  eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg,   så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.

Av  disse små skinnbiter, skåret av hver eneste  sko som var laget i føttenes tid,  lagde Vidar en eneste  sko.

Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.

Vi hører oftest om Tors veldige styrke,  og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører  lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste.  De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.

Når Fenrisulven åpner gapet,  så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret»  i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:

«Det andre dyret beskriver Daniel slik:

“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”,  er polen og ekvatorplanet  et  tilsvarende  bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør :  “Hvem våger å vekke ham?”    Sitat slutt.

Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker.  Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.

Vidars sko er ferdig.

Vidar venter, han er rede.

Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.

Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven»   gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.

Vidar får denne attributten, den løftede armen.

Måten Daniels dyr går på tre ben på,  beskrives som den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen  presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres  løver  løfter den ene «armen» og  er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet  for sfinxsen.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Vidar overlever.

Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.

Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:

«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»

desember 9, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 5 kommentarer

Hvem bryr seg om unger og burhøns?

De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.

Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.

Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.

Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.

Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro.  En slags angst  for at skolen skader mer enn den gavner.    Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.

Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.

Men så er tvilen der.

Er skolen god for barn?  For alle barn?

Er det til barns beste når vi  holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?

Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?

Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:

Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.

«Ikke flere lekser nå!» kakler de.

«Har vondt i beina, jeg!»

» Sitt stille da vel. Dust!»

«Legg egg.»

«Vil ikke!»

«Det  må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»

«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»

Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.

Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.

Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.

Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket  opp gullkornene når det passet dem.

Men det er altså ikke opp til meg.

Jeg er en burlærer.

Jeg forer  dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.

Sånn  drømmer jeg.

Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.

Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.

«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.

» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det,  «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.

«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de  gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»

Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.

«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »

Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .

«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»

Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.

«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser,  tror jeg ikke på.»  Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare  meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt  paradis for hønseflokken.

«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.

Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.

Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!

De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!

Drømmen har forduftet helt.

Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.

november 16, 2010 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv, Synsing | 8 kommentarer

Fiske , med «mål og med».

Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.

Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.

Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det.   Det er bare en brygge i Norge  hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller  reker,  og den er i  hovedstaden.   Det er heller ikke  hvem som helst som har lov til å  stå der og selge sin fangst.

Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på  brygga i Oslo, og bare der, og selge det  du har fisket.

Denne  lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med».    » Mål og med»= peiling ,  og det  er et uttrykk som  snart bare er kjent av  de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling.  Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket  fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.

En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte   sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen  av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.

Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og  hengir meg til  minner fra mine første yrkesaktive år:

Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i  matt  lys.

Jeg løsner fortøyningen og ror utover.  De lette  åretakene vekker ingen.

Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.

Senere, når vindene våkner,  kan motoren gjøre dagens jobb lettere.

De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .

Jeg runder pynten ved Auenes og aner  morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.

Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.

Min arbeidsplass!

Selvsagt er det også  dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten.  Dager hvor jeg velsigner motoren  og gledes over å være ferdig for dagen.  Men selv da er sansene lykkelig tilfreds,  beriket av   berøringen.

Det lyner av lys i det blanke hav.   Solens halvkule hviler seg speilende   i havgapet,   et  åttetall i dirrende luft,   som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp.   Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust,  men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet.  Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.

Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.

Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere  meg «nedover på rangstigen» !

Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer.  Så det var ihvertfall ikke nedover på den  økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.

«Hva mener du med det?» spurte jeg  » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»

» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere  seg til et yrke som  krever tilsvarende  eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»

«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg,  «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid   for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»

Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel  ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går  nedover på rangstigen .»

«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man  yrkenes  rang i det hele tatt?»

Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.

«Jeg  trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert  lavt  av våre politikere!  Så får  jeg klare meg selv.»

«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert  at det yrket der passer for en dame…»

«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»

Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..

Så var jeg igang,  i  selvlaget plastbåt og med  100 selvlagde dobbeltruser.  Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt  som lærer.

Jeg hadde sett nøye på  prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort.  Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.

«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake  som det kunne være. «Andre sorter»  hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene.   Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter»  fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.

Men enda de tjente mest på den, kjøpte  de den ikke.

Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål.  Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene.   De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.

Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet.   De foredlet den og de spiste den.

Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål?    Hvorfor foredlet vi den ikke selv?   Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt.   Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål?   Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 .  Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?

All vanlig fisk måtte leveres på mottaket,  mens ålen, og bare den,  måtte leveres  kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!

Det blåste friskt nå.  Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps.  Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner.  En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene  gjerne grillet og nøt som en  eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.

Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo.   Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.

Vi har det på samme måten som  i tegneserien  Asterix.   Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»

Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles,  liten erfaring i fiskeforedling.   Vår egen tradisjon heter tørrfisk,  mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager.  Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.

Etter krigen overtok vi selv,  og vi valgte å skulle proletarisere oss.  Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei,  båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote  i en fei og  støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke,   som  det  moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å  benytte den retten han og nesten  ingen andre i Norge har.

Han driver både fiske og  fiskeripolitikk og har  sine private «mål og med».

oktober 27, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv, Synsing | 5 kommentarer

Ulven og bestemor.

Det er ulv i nærmiljøet.

Heldigvis er den  ikke  på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.

Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.

Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.

Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.

Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.

Det er dette at den er et rovdyr.

Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året,  og helst det dobbelte om anledningen er der.

Også er den et flokkdyr.  En liten flokk på 10 dyr  kan ta en 30 -50 elger  i året, eller 300-500 rådyr.  Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.

Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem.  Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.

Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.

Det er  tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv.  Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok  og  en lydig gjeter og jaktkammerat.  Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både  jagten og husdyrholdet.

Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med  moderne historiegranskning.

Dypt i språkene våre,  både i gammelnorsk, latin og sanskritt,  er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear).  Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret  og sønderriver det  med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende»  agenda.

Ja, selv mineralogene kalte  metallet fra «tungsten»  «wolfram»,  etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:

Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!

Jeg føler  at en viktig  side ved dyret kommer frem ved dette metallet,  og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært  godt egnet til å hente frem angsten min.

Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi ,  å se nøye på det jeg er redd for,  håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt.  Det er jo slett ikke sikkert at ulven  som kommer til å dukke opp i buskene her, er den  apokalyptiske  Fenrisulven.

Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».

Vi har to motsatte ulveforestillinger:

Den «farlige ødeleggeren »                          og                        den «kloke og omsorgsfulle» mor.

https://i1.wp.com/www.ridum.com/hastar/res/default/fenrisulven_lokes_barn.jpg

Den «farlige ødeleggeren» er  Fenris , og  den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .

Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet.  Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.

Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt  både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.

Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer  sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok,  skjærer en liten bit av  læret  til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens  overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.

Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru,  mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse.  Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.

Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine  astrologiske tidsangivelser.  Mann / ulv vesenet er knyttet til de  siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd,  men det  er ikke et bilde i  zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.

Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende,  på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i  møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme  elementer:  Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.

Nå er jeg  i en alder hvor jeg tenker på bestemoren!  Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både  stinkende,  gammel og seig!  Det hindret ikke den altetende skrubben.

Uttrykket » skrubbsulten»  og «sulten som en ulv»  settes her i perspektiv.

Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!

Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete,  og som aldri blir mett.

Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan.  Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.

I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:

» Konradsen ble omsider ensom tilbake…..  nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.

Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.

Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»

På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna.  Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.

Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje  i USA og Europa,  slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.

Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.

Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.

Ulven har et besynderlig forhold til sauen.

Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.

Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.

Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt  ulven som en falsk, blodtørstig leder.

Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm.  Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.

Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den  bare var som en fredelig hund?

Det er slike  tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!

Og det plager meg, og morer meg,  at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den.  Rent utseendemessig altså.  De ser snille og kloke ut, som  ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.

Jeg  ser ulver overalt,  og har «bange anelser»   når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!

september 7, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv | 7 kommentarer