per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Levende lys» av Dag Frøland

Vil dele minner fra en glemt tid, men vi trenger å tenne disse lysene mer enn noensinne.

https://www.youtube.com/watch?v=ykPI4p8fQYA

 

april 24, 2016 Posted by | Bloggroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | 1 kommentar

Globalistenes behov av ideologer.

Dette innlegget har jeg hentet fra Verdidebatt, fra et av Jan Hårstads mange skarpsynte innlegg!

Jeg har fulgt hans innlegg på Verdidebatt i mange år og håper med dette innlegget å bidra til å gjøre ham ennå mer lest.

Akkurat dette innlegget har jeg tatt hit fordi han her berører et tema jeg er opptatt av.

Jeg har tidligere forsøkt å vise Hernes rolle i å tilrettelegge for de globale kreftene i Norge. Og  hvordan Europas «politiske prosjekt» fra 1952 har vært detaljplanlagt for samme formål gjennom planleggingen av EU.

Jeg savner debatter om konsekvensene av Jean Monnets strategiske grep, å forene  «Kull og stålunionens» interesser med de multinasjonale selskapenes interesser, og hvordan den politiske oppslutningen om Hernes «maktutredning» her hjemme har bidratt til å dreie vår virkelighetsforståelse…… «til å få folk til å velge det de ikke vil»…

Jeg finner det underlig at fremdeles tror de fleste her hjemme at de politiske skillelinjene er «høyre/venstre», de må da snart se at skillene går mellom de «globale/nasjonale».

Jan Hårstad berører dette med sin skarpe iakttagelse av det som viser seg i dagens Europa.

Jeg gir ordet til min gjest, Jan Hårstad:

Stats-venstre.
Globalistenes behov av ideologer.

Som de globalistiske strategene ser det, er det verdens megakonzerner og megabanker som skal styre verden etter at nasjonalstatene er avskaffet. Det er derfor helt riktig det ungarske Viktor Orban idag sier: «Brussel er irritert for at det eksisterer strerke nasjonalstater.» De skal jo vekk.

All elite i Europa-USA idag er tilhenger av dette prosjektet med en verdensregjering,en religion,en verdenshær,den norske i særdeleshet som har jobbet på spreng for å globalisere Norge til tross for at folket sa nei til dette ved to folkeavstemninger.

For å få til alt dette må en ombygge folkenes tenkemåter og instinkter og media er nøkkelen til det prosjektet med avvikling av nasjonen og dens identitet.

I Tyskland har man nå en morsom historie på gang. Venstresidas dagsavis heter Tageszeitung,daglig omtalt som Taz,som naturligvis skryter hemningsløst av at de er en selvstendig og uavhengig avis.

Nå viser det seg at Berlin-Senatet og andre statsinstitusjoner har subsidiert Taz med hele 4,9 millioner Euro. Hvorfor det?

Årsaken til dette er at avisa er ideologer for globalisering. De er for åpnere grenser, for multikulturalisme,immigrasjonisme,islam etc. Riktignok har de lært kunsten å pakke inn disse politiske posisjonene i en pseudo-venstrefraseologi, men i sak er det ingen forskjell.

Flytter vi oss til Norge har vi Klassekampen som er statsstøttet med 38 millioner kroner. Redaktør Braanen er nå fast gjest i celebre middager hos næringslivet og globalistene.

Deres ideologi er politisk korrekt multikulturalisme og de samme tingene som hos Taz: proimmigrasjon,pro-islam og korrekt hat mot NY-FASCISMEN representert ved f.eks Nasjonal Front og andre nasjonal-orienterte partier i Europa. For disse spiller det overhodet ingen rolle at arbeiderklassene,småbønder og middelklasse stemmer disse partiene. I Sverige stemmer nå flertallet av LO-medlemmer for Sverigedemokratene.

Alt dette er helt likegyldig og fiendtlig for media av typen Taz og Klassekampen. Partiet Rødt jobber på spreng for at ingen asylant skal forlate Norge. I det minste må det lange og omstendelige rettslige undersøkelser til.

Konklusjon: globalistprosjektet hadde aldri hatt noen sjans til å lykkes med sine vanvittige Utopier om det ikke var totalt oppkjøp og understøttelse fra «venstresida». Både i Sverige og Tyskland er det slik at det voldelige Antifa omtales med respektfulle ord som «Autonome Linken» og tilsvarende. De er tiltross for alt med globalistene.

Det som kommer til å bli et stort oppgjør i de kommende årene er graden av villedelse og falskneri som media har medvirket til. I mediabransjen overalt i Europa er det krise og humoristisk: selv Dagbladet legger ned kommentarfeltet. En av grunnene er at skriverne der kritiserer eliten i avisa: Simonsen,Michelet,Aurdahl,etc Mistilliten til globalistenes aviser er akutt overalt.

Først nå hostet FRONTEX opp en undersøkelse at etter FN-konvensjonens regler har 60% av asylsøkerne ikke krav på asyl. Sa du det for et halvt år siden var du et rasistisk svin.

Sverige skal sende ut 80 000, men opphavslandene vil ikke ha dem.

Finnland skal sende ut 20 000.

Det morsomte som har skjedd innen norsk globalisme er affæren med direktøren i Statistisk Sentralbyrå,Christine Meyer som attpåtil er gift med fanatikerglobalist Victor Norman.

Fremskrittspartiet forlanger statistikk på vilke nasjonaliteter som sitter i norske fengsler (som også har avdelinger i Nederland da det er fullt her). Til dette svarer direktør Meyer at det er et altfor omfattende arbeid skjønt man i 2011 gjorde sånt.

All innsikt og kunnskap som går imot globalismen skal ikke fram. Det er pressens dilemma nå: hvordan legge lokk på ubekveme sannheter.

Og i den jobben er faktisk «venstresidas» aviser i avantgarden.

Hvem kunne ha spådd dette for noen tiår siden?

Men allerede Ibsen skrev om forvandlingens lov»

Etter dette innlegget spurte jeg Hårstad om å få bruke hans tekst. Samtidig kommenterte jeg teksten litt, slik jeg skriver i innledningen her.

Da fikk jeg dette svaret:

alle de som opptrer på tv som landets superhumanister er styrtrike folk. Jan Egeland tjener 1,195 000 og ingen i ledelsen av godhetsbransjen tjener under en million.

Representanter for tenketankene har også lønninger på over en million.

Ser man på utviklingen i Sverige,som ligger noen år foran oss i forfall,taes pengene til globaliseringsmulitikulturen fra eldreomsorg,pensjonistlønninger og sosiale ytelser,kort det er folk og arbeiderklasse som må forberede seg å betale for galskapen.

40% av tyskerne vil nå ha vekk Merkel før hun ødelagger landet.

I Østerrike har man begynt å skrive om berømte hymner: før het det. «Gotts liebe ist so wunderbar» etc

Nå forandrer pk-folket dette til «AllAHS liebe ist so wunderbar,» (Kronen Zeitung)

Til Søland og enhver: mine tekster kan brukes av enhver som ønsker det.

Skulle noen ønske seg meg som foredragsholder også,er det bare å ringe Jan Hårstad 22 15 28 03.

 

januar 29, 2016 Posted by | Bloggroll, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

november 8, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, historie, Kommunikasjon, politikk | 1 kommentar

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«

mai 16, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Blogroll, Etikk, historie, Kommunikasjon, politikk, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

september 29, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk, tro og tanke, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014

september 10, 2014 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries () /ˈɛərz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

juli 27, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Kongolandsbyen, igår og idag.

I 1914  ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner.

En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

 

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.

juni 4, 2014 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, privatliv | Legg igjen en kommentar

Henrik Wergelands brev til Stortinget om «jødeparagrafen»

Wergeland kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Dette brevet er hans argumentasjon som ble lest i sin helhet på stortinget.

Man leter, i jubileumsåret, etter stortingsrepresentantenes meninger i jødespørsmålet, men her, i Henrik Wergelands brev, møter vi de mange meninger gjennom en samlet, systematisk, kunnskapsbasert argumentasjon som var målrettet for å overbevise representantene den gangen.

FORSLAG TIL OPHÆVELSEN AF GRUNDLOVENS § 2,
SIDSTE PASSUS
Til Norges 9de ordentlige Storthing.
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden
for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet
grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urør-
lighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes
og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de
vigtigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at
sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside,
for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den
saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus,
indeholder mod den jødiske Konfession.
Religiøs Intolerance er ellers Grundlovens mørke Side. Den
herskende Kirke stod saaledes sikkerlig ligesaalidt som i Konge-
riget Sachsen nogen Fare ved Afskaffelsen af dens 4de § og
§ 16tens Omformen i Overeensstemmelse dermed; og den Be-
stemmelse i § 92, hvor det gjøres til nødvendig Betingelse, at
bekjende sig til den herskende Kirke, for at kunne blive norsk
Embedsmand, er grusom nok i en Tid som vor, da saamange
udmærkede Mænd af forskjellige Konfessioner vandre hjemløse
om i Verden for sine borgerlige Dyders Skyld, da Heltemod,
Geni og saa megen praktisk, for Norge i saa mange Retninger
anvendelig, Kundskab, ere saa ofte at træffe landflygtige. Dersom
sidste Passus i § 2, som banlyser en heel Konfession, ikke gaves,
skulde Intolerancen synes ikke at kunne drives videre, end til
at udelukke Dygtigheden og Fortjenesten og berøve sig selv
deres Frugter, dersom det udmærkede Individ, der kun som
Embedsmand vilde kunne gavne Landet, ikke vilde opoffre sin
Overbeviisning og Sjelefred. Men maaskee er det saa, at vor
d.IV,b.3,s.230 Slægt er reformræd; — disse Stene, som sandelig ikke høre
Kristi sande Tempel til, faae ligge indtil Tiden i sin Fremskriden
bringer ogsaa dem paaglid. Katholikernes Emancipation i Eng-
land kostede ogsaa Tid og rastløs Iver gjennem mange Aar; og
maa man give Slip paa Haabet om engelsk Energi hos de norske
Liberale, saa mildnes og klarnes dog vel ogsaa i dette Folk de
Anskuelser, som for et Fjerdedels Aarhundrede tilbage troede
at give den Forfatning, det gav sig, ogsaa en Garanti i Sam-
vittighedstvangen. Men ligesaa usikker som denne er Garantien
for et Folkelivs, en Histories uafbrudte Ensformighed. Endog
før den Grad i Civilisationen er indtraadt, at et Folk, der med
Hengivenhed hænger ved sin Konstitution, villigen underordner
denne Humanitetens almindelige Krav, kunne Kombinationer af
Omstændigheder indtræde, Nødvendigheder, som bryde Love,
og i en Kamp for sin Tilværelse kan denne saa urokkelige
Grundlov undergaae ligesaa pludseligen en forherligende Gjen-
fødsel, som den fødtes og blev til under en Kamp, hvori Folkets
Tilintetgjørelse laa i den ene Vægtskaal. Og da tvivler vel Ingen
om, at Intolerancebestemmelserne ville være de første, som af-
skalles. Fædrelandets Frelse kan ligge i en fremmed Timoleons
Haand, og han kjøbtes vel ikke for dyrt for det intolerante
Komma i § 92? Men ethvert Forslag med Hensyn til dette
Punkt sættes her tilside for det endnu vigtigere og mere iøjne-
faldendes Skyld, og selv om dette føler og erkjender jeg, at det
er vanskeligt at understøtte Propositioner af den Natur med
Demonstrationer af det Nødvendige, ja selv af den specielle
Nytte, de tilsigte. En Proposition med Hensyn til § 2, sidste
Passus, henhører ogsaa til dem, som mere støtte sig til og af-
gjøres af Sympathien, en forudgivet Opinion, af en Tilstand i
den almindelige Tænkemaade, hvis Existence man kun kan for-
mode, men ikke med Vished overtyde sig om forud — før man
maaskee staaer der alene.
Men Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, fore-
kommer Proponenten at være af saa stor indre Retfærdighed,
at Mistvivlen om, at nærværende første Forsøg derpaa vil blive
det lykkelige, ikke bør holde et med alvorlige Undersøgelser
næret Forsæt tilbage. Det er bleven en religiøs Trang, som
foragter Tanken om at Nogen kunde ville udlede en Tolerance-
proposition af Slaphed i egen Tro, og som vilde handle, om den
d.IV,b.3,s.231 ikke ogsaa fik Styrke af Overbeviisningen om, at Jødernes
fuldstændige Emancipation vilde være dette ikke rige eller hjælp-
stærke Land i Fred og Krig til den betydeligste Nytte.
En Sag, der med saa megen Føje kan appellere til Kristenpligt
og medmenneskelig Følelse, kan dog ogsaa altid være sikker paa
nogen Opmærksomhed. Og i denne er det, at Sæden falder for
bedre Tider, naar en klarere og varmere Sol lyser i den aan-
dige Verden, og de Skrivtkloge ogsaa faae Øinene op for Pauli
Ord i Rom. 14, 1; og der vil allerede derved dog være gjort
Noget for et Skridt, som Civilisationen engang vil og maa gjøre,
naar Menneskene ere blevne mindre fordomsfulde og mere ret-
færdige. Bliver det ikke ved dette Forsøg, Sagen seirer, eller
næste Gang, den maatte blive optagen, bør man dog haabe, at
Verden, som forlængst i dette Punkt er meer eller mindre forud
for Norge, ikke derfor vil troe, at det norske Folk lider under
en ejendommelig Skyhed for større Reformer, men at det alene
er Sagens Vigtighed, som gjør den nationale Betænksomheds
Skridt tungere og langsommere ved sin Vægt, som om man ikke
havde betænkt sig længe nok paa en Indrømmelse, hvis For-
negtelse alene skeer ifølge Magtens eller den Stærkeres umoralske
Ret, eller som om Menneskene overhovedet havde Ret til at
betænke sig paa det Retfærdige, selv endog da, naar det Nyttige
er tvivlsomt.
Denne Moralitet i sin Politik bør idetmindste et frit Folk, og
især det norske, som medrette tillægges meget deraf, altid ved-
kjende sig.
Der er Jødernes Historie, siden de bleve Fremmede imellem
de Kristne! — Den er i sin ene Deel kun Fremstillingen af
Disses Mishandlinger og voldsomme Magtmisbrug; i sin anden
den af deres passivere Undertrykkelse af disse deres forhen i
Aarhundreder saa fornærmede Brødre for Gud, og af Lunken-
heden i at tilintetgjøre de ulykkelige Nødvendighedsfølger af det
saalænge udøvede Tyranni. I denne sidste Deel af deres Historie
er det Norge, hvem de Forstødte aldrig have fornærmet, ogsaa
for hver Dag, Banlysningen hviler paa dem, har sit Blad. Norge
driver sin Grusomhed videre end de andre Stater, som dog i
det Store bekræfte den diaboliske Erfaringssætning, at det er
d.IV,b.3,s.232 Fornærmeren, ikke den Fornærmede, som beholder det værste
Sind. Ogsaa den Haand er forbrydersk, der vel ikke slog, men
holdes ukjærlig tilbage.
Norge har ogsaa ved sin passive Forurettelse mod Jøderne at
deeltage i den store Forsoning, som maa foregaae mellem Kristne
og Mosaiter. Og her tilkommer det de Kristne at række Haanden
først. Det er den Ære, som de Bedste pleie at forbeholde sig.
Men hvad er Forsoningen her andet end Emancipationen, Op-
hævelse af al Banlysning, den eneste Erstatning, de have at give?
Der er Stridsskrifterne om denne Sag! — Man vil finde, at,
uagtet al den fanatiske Lidenskabelighed, som lyser igjennem
Argumenterne for Jødernes fremdeles Helotiseren, have de dog
synligen ondt for at negte det i sig selv Retfærdige i Eman-
cipationen. «Naar de kun ville være eller blive bedre» hedder
det; — men naar forbedrede Undertrykkelse? Slaver blive
kun — det er de Kristnes, alle Nationers egen Erfaring — bedre
ved Befrielse. «De ere ikke modne nok for en borgerlig Eman-
cipation,» anføres atter; men, dersom det er givet, at de burde
være det, hvorledes skulle de da blive det? I de fleste Lande
ere Jøderne kun et taalt Folk, og de bestaaende Love, hvor-
efter de dog nyde Tilværelsen, hensigte til at fordærve dem og
hemme al ædlere Udvikling. Desuden — dette Spørgsmaal om
Modenhed? Hvorledes have de europæiske Fyrster svaret Na-
tionerne paa deres Krav om Forfatning, Pressefrihed, Kommune-
frihed? Selv det Folk, som tillægges mest Oplysning, det preus-
siske, har i vore Tider maattet høre, at det ikke var modent
dertil, ikke myndigt nok, at dets Intelligenz først maatte ud-
vikles, dets Tænkemaade civiliseres, dets Sæder luttres o. s. v.
Men selv om Modstanderne med endnu større Dristighed
havde vovet at bestride Jødernes Adkomster til at sættes lige
med andre Mennesker, maatte alt dog standse paa det historiske
Faktum, at de Nationer, som ikke længer have betænkt sig i
denne Sag, ikke have havt nogen Anledning til at angre sin Li-
beralitet, men høste Nytte af sin Retfærdighed. Herpaa seer
Politiken; men et ufordærvet Folk bør ogsaa omslutte den Tro,
at det vilde være forbi med den moralske Verdensorden, om en
Retfærdighed skulde kunne bringe Anger.
At Jødernes Emancipation er en Retfærdighed, er imidlertid
bleven bestredet, og det heftigt. Men ligesom denne Heftighed
d.IV,b.3,s.233 maa vække Mistanke hos den Upartiske, ere de, ikke fra de
jødiske, men fra Midten af de kristne Samfund, ofte gjentagne
Krav paa Emancipationen af hiin fremmede Troesbekjendelse,
egnede til at vække Formodning om, at det dog maa være ret-
færdigt, som uinteresserede Mennesker, saa ofte fra Decennium
til Decennium opløfte Røsten for. Kravet har aldrig ganske for-
stummet, Paastanden aldrig været frafaldet, Uretfærdigheden af
Lidelserne har aldrig ladet Menneskekjærligheden i Ro. Des-
uagtet har Kontraskrifterne virket langt mere, fordi de udrandt
af Folkefordommen, og tiltalte denne. Under denne Beskyttelse
kjendte Fanatismen ingen Grændser; den vovede endog at for-
svare som retfærdig og nyttig Mosaiternes Fordrivelse en masse
fra Spanien, uagtet Historien erklærer den for omtrent at være
kommen dette Land lige saa dyr at staae som de industriøse
Maurers. Men, antaget, om ikke indrømmet, at de vare skade-
lige, hvor de havde taget Overhaand, som i Datids Spanien, og
svundne og disse Tiders Polen, saa bortfalder dog ogsaa den
Argumentation, man kunde hente derifra, ved Betragtningen af
Forholdene, hvorunder de øvede og øve en saadan Indflydelse.
Disse tillade ingen Parallel imellem ufri, under gamle Dages
Barbari lidende, Stater, og en til Reformer gjenfødt Fristat, som
Norge. Hvad maatte ikke Livegenskabet alene, der stavnsbandt
Massen af den kristne Befolkning, udrettet til at overantvorde
den borgerlige Trafik i Jødernes Hænder? Og nu Forskjellen
imellem Protestanterne og bigot Katholicisme, der kunde siges at
skye alle de Erhvervsgrene, som Jøderne havde berørt, som
derfor urene? Denne Daarskab straffes med Armod, og derfor
vare hine Fordrivelser og ethvert Tryk paa den jødiske Befolk-
ning populære Regjeringsforetagender. Forlængst skulde den dog
overalt være udryddet af den kristne, eller fordrevet til andre
Verdensdele, dersom den ikke i Fyrsterne, som Debitorer, havde
havt tvungne Beskyttere. Det Afhængighedsforhold, vore Dage
have oplevet, at de største Magter kunne komme i til et
enkelt Jødehuus, fandt i svundne Aarhundreder endnu mere
Sted imellem Fyrsterne og Jøderne. Disse fik da Privilegier og
Pant i saadanne Oppebørsler, som give Anledning til Udsugelser.
Fyrsterne fik Hjælp af dem, naar de vare i Pengeknibe, og de
fik nu tage Sit af Folket. Hvordan det System gaaer, har Ge-
neralforpagterne i Frankrig og Tyrkiets Hospodarer og Pachaer
d.IV,b.3,s.234 lært Verden. Men mod Jøderne var det ingen Frygt, som kunde
moderere Hadet, men kun den nedarvede Foragt, den eggende
Fanatisme. I Polen, som man altid opstiller som det mest af-
skrækkende Exempel paa Skadeligheden af Jødernes Indpas, har
en overdaadig Adel, ligesom fra Tid til Tid Middelalderens tydske
Fyrster, overantvordet Folket i Jødernes Hænder med Hensyn
til Alt hvad der ikke kom ud af dets egen Sved paa Stavns-
jorden, og det har ikke, som Tydskland, havt priviligerede og
fri Rigsstæder til Beskyttelse, der ikke undlod, til Bedste for
sin kristne Befolkning, at sætte haarde Betingelser for Tilladelsen
for Jøderne til at boe indenfor Murene. — At Landsforfatningen
var Aarsagen til at Jøderne, lidende selv, ifølge denne, under
en slet borgerlig Organisation, ikke gavnede en Stat, gjøres ind-
lysende af, at Exempler paa de modsatte Følger gives, hvor For-
fatningen har været god og lige for alle Troesbekjendelser. Frank-
rig emanciperede Jøderne uden Præliminarier i den første Re-
volution, og ingen af alle de skrækkelige Følger paafulgte, som
Jødehadet spaaede fra alle Kanter. Meget mere skikkede Is-
raeliterne sig saa vel i sin nye Stilling, at det nu er vanskeligt
at adskille en Jøde i Frankrig fra en Kristen i Aand, Karakteer
og Sæder. I Tydskland fandt Jøde-Emancipationen Sted ved de
franske Hæres Indrykken, og Skribenter forsikkre, at Ingen er-
indrer sig noget Misbrug under dens korte Bestaaen. Medens
jødisk Ungdom af Taknemmelighed strømmede til de republikanske
Rækker, vare de undertrykte tydske Jøder i Grændsebyerne kun
Forrædere og Spioner. Derimod da Befrielsesbegeistringen greb
den tydske Befolkning i Aarene 1813 — 15, og Fyrsterne ikke
sparede paa herlige Frihedsløfter, da havde man, efter selve
Modskrifternes Beretning, mange Exempler paa, at jødiske Yng-
linge ilede i de frivillige Geleder, og gjorde der ligesaa god
Fyldest for sig, som Theodor Kørners og Schills Troesforvandte.
Deres Hjælpsomhed mod hinanden er en anerkjendt Dyd; men
at de formuende Jøders Kasser ydede betydeligt i Laan og
Gaver til betrængte Stater, hvori de levede, er en saameget
større Høimodighed, som disse ingenlunde havde lettet Under-
trykkelsen. De Kristnes Løsen var «for Menneskeheden!» Jø-
derne kunde da ogsaa vente noget af det aandige Udbytte, som
skulde gjøres for denne. Disse Træk, staae ikke saa enkelte,
som de synes, eller saa løsrevne fra den almindelige Karakteer,
d.IV,b.3,s.235 som det slette Rygte, denne staaer i, vil antage. Men dette
Rygte finder ingen Grund indenfor de Grændser, der sikrer dem
samme Borgerret som den øvrige Befolkning; thi Trældommens
uheldige Følger i Karakteren og Levemaaden ere altid aftagne i
Forhold til Trykket og blevne mere og mere usynlige i Genera-
tionerne. Og hvormeget af hvad man ellers beundrer som en
ædel Karakteers Grundvold og sikkreste Mærke, har selv ikke
Folkefordommen maattet lade uantastet tilbage? Saaledes det
standhaftige Mod i Lidelser, den opofrende Vedholdenhed ved
Tro, Sæder og Nationalitet, trods det nu næsten 2000 Aar ved-
varende Tryk; saaledes det indbyrdes hjælpsomme Brodersind;
saaledes endvidere de udmærkede Anlæg til aandelig Udvikling,
som ikke ere sjeldne imellem Spinozas, Mendelsohns og Børnes
Stammeforvandte, og som, trods de opdyngede Hindringer, have
naaet sin Modenhed i disse og andre verdensberømte Genier.
Sandelig med dette for Øje vil det falde svært, ikke at tilstaae,
at der lever i dette mishandlede Folk en Kjerne af Karakteer-
storhed, Foretagelsesaand og Udholdenhed, som andre kunne
misunde det.
Folkefordommen imod Jøderne har ogsaa suget Næring af
Jødernes Ulyst til at gaae over til Kristendommen. Men den
tager ogsaa af i samme Forhold som de lære dennes sande
Væsen at kjende, ikke af Prækestolspolemik, men af Folkefor-
samlingers og Regjeringers Beslutninger om Forbedring i deres
Kaar. Hvor rimeligt forøvrigt i sig selv, at disse lidende Slægter
troede paa en tilkommende Redder, en Messias! Thi den Ulykke-
lige, som en nærværende Tid kuer, vender ganske naturligt sine
Øine mod det Tilkommende. I Medgang er det ellers let at
være dydig; men hvor Forfølgelser og Undertrykkelse hviler
paa det hjælpløse Offer, hvor Tilsidesættelse, Trængsler og Ban-
lysning af det borgerlige Selskab knytter sig til deres Skridt,
hvor næsten enhver Adgang til redeligt Erhverv lukker sig fiendt-
lig for dem, og man ligesom med Magt støder dem ind paa
Selvforagtens Vej til alle Laster — er det der at undres over,
om de i det Hele taget ere blevne ufølsomme for en saa sted-
moderlig Røst? Og naar bitter Smerte over, hvorledes Kristen-
dyderne øves mod dem, opfylder deres Hjerte, hvorledes skulde
der være Plads deri for Opmærksomhed og Tillid til de Dogmer,
disse føre i Munden? hvorledes nogen Tilbøielighed til at troe,
d.IV,b.3,s.236 at Messias var kommen, naar de Kristne i hans Navn tilføiede
dem saameget Ondt? Men lad Jesu Kristi Mildhed aabenbare
sig for hans ulykkelige Landsmænd igjennem Tolerants og ret-
færdige Indrømmelser — denne Tale ville de forstaae; og om-
sider ville de erkjende, naar et Liv af Ære, Frihed og Kultur
ogsaa aabner sig for dem, at Messias, den sædelige Verdens
Ordner, forlængst er kommen, og at de endelig, efter en lang
Forvildelse, ere komne til ham. Spalten imellem Kristne og
Jøder, der hovedsagelig kun var en Meningsdifferenz om de
messianske Spaadomme vare opfyldte eller ikke, en Acquiesceren
paa den ene Side og en Appel paa den anden, men som i Tidens
Løb udvidede sig til et svælgende Dyb, vil i færre Decennier,
end hertil behøvedes Aarhundreder, igjen udfyldes og formindskes
indtil den forsvinder.
Ikke mindre end deres Vedhængenhed ved Fædrenes Tro har
den Omstændighed, at de danne et for sig selv bestaaende bor-
gerligt Samfund, der i Rabbinerne og de Ældste har sine egne
Funktionærer, vakt den kristne Masses Had, og givet Skribenterne
en Grund til at bestride deres Krav paa Borgerret. Denne uhel-
dige og ubeføiede Indblanden i Andres Anliggender! Staten vil
dog altid vide at tage sig betalt, og paasee de Forpligtelser
ligesaavel efterlevede af Jøderne, som af sine andre Børn, hvor-
for den yder dem sine Goder; og da kommer det den vel ingen-
lunde ved, om Jøderne desomframt paa egen Bekostning, til
egen Gevinst eller Forliis, holde sine Synagoger, Skoler, Under-
støttelsesindretninger og Rabbinisme vedlige? Regjeringen for-
byder ikke Katholikerne i Irland at holde sig en katholsk Præst,
naar de kun klarere den protestantiske, som de ellers ingen
Brug have for; og selv vore intolerante Institutioner indrømme
den i sine Dogmer fra den herskende Kirke mest afvigende og
af alle mindst kristelige Sekt, nemlig Qvækersekten, overordent-
lige Indvilgelser. — Jødernes indbyrdes Forbindelser, saavidt de
ere adspredte over Jorden, skulde gjøre det let for dem, siges
der, at hendrage Formuen, hvor de ville. Staaer dette i deres
Magt, skjøndt de Kristne i vore Dage ogsaa have lært Snittet,
og have mest at sige ved Reguleringen af Pengemassernes Fluk-
tuationer, skeer det dog kun med deres egen Formue, og til
Bedste for den Stat, hvori de befinde sig bedst. Denne Magt, om
den ikke var saa beskaaren, som den er, vilde altsaa komme
d.IV,b.3,s.237 den Stat tilgode, der ydede dem de største borgerlige Rettig-
heder, og saaledes mest erstattede dem deres saa savnede Pa-
læstina.
Fra Karakterens Side har de stakkels Jøder altid maattet døje
de haardeste Angreb. De Kristne gjøre her Gjengjeld, men ikke
mod den Rette, for hvad de selv engang have maattet lide af
Hedningerne. De øve ganske disses Politik, der ogsaa bestod i
at paabyrde dem netop de selvsamme Skjændigheder, som Pøbel-
overtroen selv ind i vore Dage vil tillægge Jøderne. Den noget
Oplyste har vel forlængst frigjort sig fra Rædselen for deres
Mysterier, men meget ofte ikke fra Fordommen, at den jødiske
Folkekarakteer er uhelbredeligere end Palæstinas Spedalskhed.
Den skal fra først af have været slet, og forværret sig under
Lidelserne. Det Sidste er ligesaa rimeligt som det Første er
urimeligt at antage om det Folk, som vore Religionsbøger kalde
Guds kaarne, Guds udvalgte og Ejendomsfolk, og hvis Historie
virkelig har mægtige Aander at opvise i Lovgivning, Poesi og
Moralfilosofi, og Helte, saa opoffrende som Roms og Græken-
lands Republikers. Men indrømmet, at især de lavere Jøde-
klassers Moralitet har lidt med Hensyn til deres Adfærd mod
de Kristne, saa at de hævne sig over disses voldsomme Under-
trykkelser ved alle Skakkreriets Kunster, saa har dog ogsaa den
beholdt hine gode Grundtræk, og i de smudsige Vraaer, hvor
det tillades dem at snige sig hjem med deres Udbytte, ere
mange af de Usædeligheds Laster fremmede, som trives i den
kristne Armod og Elendighed. Deres Familieliv skal, i alle andre
Henseender end Reenlighedens, være upaaklageligt, og deres
broderlige Hengivenhed for hinanden mønsterværdig. Vil man
ellers see hen til Trældommens Resultater hos kristne Folkeslag,
vil man finde de nødvendige Indtryk deraf ligesaa varige og
dybe, mens Forbedring i deres Stilling strax eller i første Ge-
neration har viist forbedrende Indflydelse paa Karakteren. Det
er ogsaa mærkværdigt, hvilken hurtig Indflydelse Daaben synes
at have paa denne — jeg mener naturligviis i Folkemeningen.
Fysiognomiet er nu det eneste, som minder om Jøden, ikke de
konstante Udyder. Disse maae altsaa ikke ligge saa dybt endda.
Der hersker ogsaa en vældig Frygt for, at Jøderne, om de
gaves lige Frihed med andre Fremmede, skulde indstrømme i
en saadan Mængde, at de vilde bemægtige sig alle Erhvervs-
d.IV,b.3,s.238 grene og i denne Henseende overvælde den indfødte Befolkning.
Men har Norge i Aarhundreder taalt Indstrømningen af Dan-
marks Armod, forøgedes dets Lidelser neppe, om Israeliternes
Formue fandt nogen Anvendelse her; og af de egentlige Skakkre-
jøder vilde de svenske Gaardfarihandlere og vore egne Skakkrere,
Nummedølerne o. fl., kun tilstede Faa Plads ved Siden. Udbyttet
af endeel mindre Handelsgrene, som nu forsvinder i Udlandet
med de reisende Fremmede, som drive dem, vilde da for en Deel
blive i Landet. Vi kunne ellers søge nogen Lægedom for hiin
Frygt i de med al sin Mængde af Jøder blomstrende Lande, der
havde vovet Emancipationen, og i en Bemærkning, som Forfatteren
af det af den bekjendte Professor Krug udgivne Skrivt:
«Die Po-
litik der Christen und die Politik der Juden in mehr als tausend-
jährigem Kampfe,» en gammel Statsmand, deri har hensat, nemlig
denne: «Før Katholikerne bleve emanciperede i Sachsen, hedte det
ogsaa: man maatte ikke emancipere dem, fordi altfor mange vilde
indvandre og betage Protestanterne Næringen. Men da Napoleon
udtalte sit mægtige «Bliv!» da gik Sagen straks, og jeg har aldrig
vidst, at Sachsen derved har tabt i Velstand. Ligeledes hedte
det før Jødekopskatten ophævedes i Sachsen, at man ikke burde
ophæve den, dels fordi en betydelig Indtægt vilde falde bort, og
dels fordi altfor mange Jøder vilde komme indover Grændsen
for Handelens Skyld og vanskeliggjøre Erhvervet for de kriste-
lige Indvaanere. Men da Napoleon og hans Broder Hieronymus
lagde et Ord ind for de franske og westfalske Jøder, gik Sagen
strax, og jeg har heller ikke efter dette vidst, at Sachsen har
tabt i Velstand.»
En Anførelse af samme Forfatter, der med Erfaring, Overblik
og Upartiskhed har behandlet Sagen, finder Sted her i Forbin-
delse med foregaaende Punkt, da den giver Kjendsgjerninger
ihænde imod Frygten for Jødernes indre Fordærvelse og til For-
deel for den Mening, at denne aftager i Forhold til Udstræk-
ningen af den Frihed, de erholde. «Men fordi, siger han, der
nu gives mange Mennesker, der have, som Apostelen Thomas,
et besynderligt Hang til Skepticismus, og derfor ikke ville troe en
Sags Udførbarhed førend de selv see, at den allerede er udført,
og har havt ikke blot ingen skadelige, men endog særdeles held-
bringende Følger: saa vil jeg til Overflod endnu engang paavise
dette med Hensyn til Jødernes Emancipation. I Holland ere
d.IV,b.3,s.239 Jøderne emanciperede, og det saa fuldstændigt at de endog
kunne vælges til Deputerede og kunne have Sæde og Stemme
i den kristelige Beherskers Statsraad. Hvad for Følger har nu
dette havt? Staden Amsterdam, hvor der gives særdeles mange
Jøder, og imellem dem meget rige og anseede, kan give os nogen
Oplysning herom. I denne Stad forholde Jøderne sig overhovedet
til de Kristne som 1 til 10. Indtil 1806 vare de udelukkede fra
alle borgerlige Rettigheder. Da forholdt de jødiske Forbrydere
sig til de kristne som 1 til 9. Siden 1806 erholdt Jøderne en
gunstigere Stilling. Da formindskede de jødiske Forbrydere sig
allerede i det Forhold til de kristelige som 1 til 11. Men fra 1811
af fik Jøderne lige Rettigheder med de Kristne, og se da! efter
den Tid formindskede de jødiske Forbrydere sig lige ned til at
forholde sig til Kristne som 1 til 20. Der gives altsaa i Amster-
dam efter Jødernes Emancipation ikke halvt saa mange jødiske
Forbrydere som før den. Endvidere! Da i de Deputeredes
Kammer i München Spørgsmaalet om Jødernes Emancipation i
Bajern blev behandlet, og Talen ved denne Leilighed ogsaa kom
paa Jødernes borgerlige Stilling og Fædrelandskjærlighed i Hol-
land, bekræftede det hollandske Blad, Amsterdamer Courant, alt
hvad der hist blev sagt til deres Ros. I Leipziger Zeitung an-
førtes følgende af dette Blad, som i denne Sag vel fortjener
fuld Tiltro, at «Hollands Israeliter ilede ikke med mindre Be-
geistring end den gammelnederlandske Befolkning under Vaaben
til Fædrelandets Forsvar, og det ikke blot fordi deres Pligt bød
dem det som Medlemmer af Skytteriet, men ogsaa i stort
Antal som Frivillige. En Kjendsgjerning er det ogsaa, at man,
ved Nærmelsen af den raa Aarstid, i Foreningerne af vore for-
muende og velgjørende Medborgere, finder isærdeleshed mange
Israeliter, som skjænkede de trængende Indvaanere af Amsterdam,
ligemeget af hvilken Troesbekjendelse, rigelige Understøttelser af
Næringsmidler, Brændematerialier, Klædningsstykker o.s.v.» Hvad
have vi videre Vidnesbyrd behov? Thi den Indvending, at de
hollandske Jøder, fordi de forstørstedelen ere indvandrede fra
Spanien og Portugal, allerede af Natur skulde være en bedre
Menneskerace end andre Jøder, er vel blot en tom Paastand,
der ikke fortjener Agt. Vi maa derfor antage som ved Kjends-
gjerninger beviist, at en gjensidig bedre Politik imellem Kristne
og Jøder, eller overhovedet et bedre politisk Forhold imellem begge
d.IV,b.3,s.240 Religionspartier, har havt de heldigste Følger for begge, og at disse
have viist sig inden et meget kort Tidsrum, inden endnu en Men-
neskealder var forløben siden Emancipationen i hiint Land. Vi
bør da ogsaa vente med den høieste Sandsynlighed, at samme
Aarsager ogsaa i andre kristelige Stater ville frembringe samme
Virkninger, naar man kun med Forstand og god Vilje griber alle
de Forholdsregler, som udfordres til en sand og fuldstændig
Emancipation af Jøderne.»
Fuldstændig maatte den være i Norge, der har drevet sin Haard-
hed videre end de allerfleste andre Lande: til Banlysning fra
sine Grændser. Indskrænkning i nogensomhelst Henseende, saa-
ledes som til visse Stæder eller enkelte Erhvervsgrene, er altid
en Tilsidesættelse, der føles som en Uretfærdighed, og har alle
dennes ulykkelige og bittre Følger for begge Parter. Halve For-
holdsregler due ikke, og forskydes derfor af sand Betænksomhed.
Det er dog denne, som hidtil har værnet om Konstitutionen
ved at hævde Grundlovens Urørlighed som Princip, og paa
denne passive Modstand er ogsaa virkelig ethvert Angreb hidtil
strandet. Men der er liden Aand i denne Tro. Konstitutioner
ere ligesaa lidet fuldkomne som nogen anden menneskelig Ind-
retning. De monarkiske ere øjensynligen kun vilkaarlige Approxi-
mationer til de ideale Forfatninger, som de ædleste Menneske-
aander altid arbeide paa at naae, men som de maae taale Fjer-
nelsen fra for Mængdens Skrøbeligheds Skyld, og under den
onde Indflydelse af Nabodespotiernes skinsyge Blik. Den norske
Konstitution fik en saa hurtig Tilblivelse, at Feil i enkelte Hen-
seender neppe vare undgaaelige. Det er ogsaa en temmelig be-
kjendt Omtale, som en kommende Historiker maaskee vil opklare
Grunden til, at Grundlovens § 2 ikke er den, som vistes mest
Omhu i Behandlingen. Sin Rette Konstitution har desuden Grund-
loven allerede erholdt, nemlig at være kjendt og elsket af Folket,
saa det ikke længer er nødvendigt at gjennemdrive Principet
om dens Urørlighed i Aarhundreder, for at den kan vinde Po-
pularitetens indre Styrke. Den taaler allerede nu at røres; den
har vundet Kræfter til at gjøre et af de Fremskridt, som ligge i
dens Aand. Gaaer Folket fremad i politisk Oplysning, maa Kon-
stitutionen ikke blive tilbage. Den er en elastisk Form, som
omgiver Folkets Aandige, og maa udvide sig med dette.
Der er Rimelighed for at antage, at en Bestemmelse, som de
d.IV,b.3,s.241 allerfleste Stater af lignende Forfatning have fundet det hensigts-
mæssigt at indtage i denne, vel ogsaa vilde være nyttig for den
Enkelte, som endnu mangler den. Et Overblik over Verdens
frie Stater vil vise os, at Jøderne i de fortrinligste nyde al bor-
gerlig Frihed, og at de dog ere taalte i de allerfleste andre. Ja
selv despotiske Stater, som Danmark, Østerrige og Preussen,
staae i dette Punkt ikke tilbage, og fra Rusland ere af alle Troes-
bekjendelsers Nuancer kun Jesuiterne forviste.
Den fuldkomne Emancipation, som finder Sted i den nord-
amerikanske Union, er uomtvistet en af dennes Hovedstøtter og
Velstandskilder. Den religiøse Frihed, som trives i Ly af det
washingtonske Kapitol, lokker ligesaameget Europæerne over
Oceanet for at dyrke og bebygge Republikernes uhyre Stræk-
ninger, som den borgerlige, der ogsaa forener sine Velgjerninger
med hiin, mens de sydamerikanske Stater ingen værre Hindring
har for sin Opkomst end Religionstvangen, der dog ikke drives
mod nogen Troesbekjendelse indtil Udelukkelse fra Landet. I
Storbrittanien nyde Jøderne Religions- og udstrakt Næringsfrihed.
Ligeledes i Belgien, hvor Forfatningen af 1814, ligesom i Holland,
tillige tilsikkrer enhver Troesbekjendelse «lige borgerlige Rettig-
heder, lige Adkomst til Embeder, Ære og Værdighed.» Konsti-
tutionen af 1831 har ikke indskrænket denne Tolerance, der gjør
dette Folk saamegen større Ære, som dets store Fleerhed er
strengt katholsk. Man tør saavel heraf slutte, at det ikke har
følt nogen Skade af Emancipationen, som af, at den er bleven
beholdt af de forskjellige hollandske Konstitutioner lige fra da
de franske Armeer og Patrioterne i 1795 ogsaa proklamerede
borgerlig Lighed for alle Troesbekjendelser. I Frankrig garan-
terede Ludvig den 18des Charter af 6te April og 4de Juni 1814,
ligesom og Napoleons Tillæg til Rigsforfatningen i 1815, den fuld-
komne Emancipation af alle Troesbekjendelser, som alle de fore-
gaaende havde bibeholdt siden den første Proklamation af Men-
neskerettighederne af 3die September 1791. Og Forfatningen
af 1830 er ligesaalidt i denne som i nogen anden Bestemmelse
nogen Tilbagegang. De forskjellige polske Konstitutioner af 1791,
1807 og 1815 gjøre vel den romerskkatholske Religion til den
herskende, fordi Fleertallet af Indvaanerne bekjender sig til den,
men indrømme enhver Religion offentlig Kultus, «fordi denne deres
hellige Tro byder at elske Næsten, hvorfor det var en Skyldig-
d.IV,b.3,s.242 hed at tilstaae Alle, hvad Religion de saa maatte bekjende sig
til, Troesfred og Regjeringens Beskyttelse.» Kun Krakaus slette
Forfatning indskrænker dette til de kristelige. Den tydske For-
bundsakt af 8de Juni 1815 bestemmer, at «Forbundsdagen skal
tage i Overvejelse, hvorledes paa den muligst overensstemmende
Maade de jødiske Troesbekjenderes borgerlige Forbedring i Tydsk-
land kan bevirkes, og hvorledes Nydelsen af borgerlige Rettig-
heder, mod Overtagelse af alle Borgerpligter, kan forskaffes og
sikkres dem i Forbundsstaterne. Dog skulle Bekjenderne af denne
Tro indtil da beholde de af enkelte Forbundsstater dem allerede
indrømmede Rettigheder.» De Bajerske Forfatninger af 1808 og
1818, ligesom og Würtembergs af 1817 og Badens af 1818, fast-
sætte «fuldkommen Samvittighedsfrihed»; og Hertugdømmet An-
halts Organisationer af 1810 og 1811 give udtrykkelig Jøderne
fuldkommen Borgerret. Saa vidt ere vel ikke de fleste andre
tydske Smaastater komne; men overalt kunne dog Jøder op-
holde og ernære sig og øve sin Gudsdyrkelse. Den franske Ind-
flydelse, især under Tilværelsen af Rhinforbundet, og Indflydelsen
af den napoleonske Kodex, har ogsaa virket meget til at forbedre
deres Stilling. Rigsstaden Frankfurts Organisation af 1806 tager
dem i Beskyttelse, og Akten af 18de Juli 1816 fastsætter, at
«Senatet skal ved en Kommission ufortøvet lade udkaste et Re-
gulativ for Jødernes borgerlige Rettigheder, der kan passe til
Tidsaandens og Billighedens Krav.» Det er ogsaa bekjendt, at
de beskyttes og nyde Ophold og Næringsfrihed i de tre andre
frie Rigsstæder. Storhertugdømmet Hessens Forfatning af 1820
bestemmer, at «ikke-kristelige Troesforvandte have Statsborgerret,
naar Loven har indrømmet dem det, eller naar den er bleven
Enkelte tilstaaet enten udtrykkelig eller stiltiende ved Overdra-
gelsen af et offentligt Embede.» I Chur-Hessen paalægger Or-
ganisationsediktet af 29de Juni 1821 Ministeriet for det Indre at
paasee de Anordningers Overholdelse, hvorefter Jøderne kunne
opholde sig der. Ingen af de øvrige tydske Stater negte Jøderne
Opholdet inden sine Grændser, skjøndt dette lider forskjellige
Indskrænkninger, hvis skadelige Følger i moralsk og økonomisk
Henseende da heller ikke ere udeblevne.
De to første Forfatninger, den helvetiske Republik modtog under
fransk Indflydelse, erkjendte fuldkommen Samvittighedsfrihed
uden at tillægge nogen Troesbekjendelse Fortrinet. De senere
d.IV,b.3,s.243 hævede i de fleste Stater den romersk-katholske og den evange-
lisk-reformerte til Statsreligion, uden dog derfor at betage de
ikke-kristelige, d. e. den israelitiske, fri Udøvelse. Der findes dog
forholdsviis faa Jøder i de helvetiske Forbundsstater. De syd-
europæiske romersk- og græsk-katholske Staters Intolerants, med
Undtagelse af Spanien, tilsteder dog Jøderne Opholdet, ihvorvel
under trykkende Kaar. De have saaledes sit Qvarteer i selve
Rom, hvor de dog, som Syndebukke, behandles — og omtrent
med samme Ret — hvad Høfligheden især angaaer, ikke stort
forskjelligt fra de Kristne i Konstantinopel. Undertrykkelse bærer
overalt de samme sørgelige Frugter. Jøderne befinde sig derfor
i alle de slaviske Lande paa det samme lave Trin som de øvrige
undertrykte Folkestammer, dersom man ikke vil kalde det et
aandigt Fortrin, at de dog vide at føre sig disse deres halvvilde
Ulykkesfællers indolente Barbari tilnytte. Over hele Orienten
dele de ellers denne tvetydige, men hos et med gode Forstands-
anlæg udrustet Trælfolk naturlige, Egenskab med de kristne Ar-
menier. De orientalske og afrikanske Jøder udmærke sig forøv-
rigt fra de østeuropæiske i flere saavel aandige som fysiske
Henseender, fordi de i det Hele behandles menneskeligere af Ma-
homedanerne, der kunde dele sit Troeshad mellem flere lige van-
troe Konfessioner, end af de Kristne, mellem hvem de ere de
ene forskudte.
Som saadanne behandles de overalt af den uoplyste Mængde,
hvor en fuldstændig Emancipation ikke allerede har udslettet de
stødende Ydermærker og homogeniseret den jødiske Befolknings
Næringsdrift og Levemaade med den Kristnes. Den er
conditio
sine qua non, omendskjøndt vi saa nærfra, som fra Danmarks
Hovedstad, i de mange jødiske Haandværkere kunne hente Be-
viis for, at Tidsaanden, om den endog ikke i denne Henseende
har seet sit Krav opfyldt, af sig selv udretter adskilligt til at ud-
jevne Forholdene.
Fordomme voxe og tyknes til, dersom de lades urørte eller
respekteres. I samme Forhold dette i lang Tid har været Til-
fælde, er det ligesaa naturligt, at de yttre sig, naar der engang
røres ved dem, som at Sælhundens plumpe Masse snuer paa sig
paa Skjæret, naar Solen stikker den. Det kunde derfor ikke
være saa uventet, at den svenske Regjerings Udvidelse af Jødernes
Rettigheder i Nabolandet ikke var synderlig populær i dets Smaa-
d.IV,b.3,s.244 byer, hvor Filisteriet trives saagodtsom i noget andet Lands.
Men i oplyste Medborgeres Øjne fraskrev sikkerlig enhver Person
og Kommune, der undertegnede disse Næringsnidets Modad-
dresser, som strømmede ind paa Regjeringen, sig Kravet paa
den større Reform, som saa vedholdende er æsket af denne.
Udvidelsen var ikke større, end at Jøderne ikke længer skulde
være indskrænkede til Stockholm, Norrkøping og Gøtheborg, og
at speciel Tilladelse kunde erhverves til at indkomme i Riget; men
i Sødertelje og Askersund, om disse besjungne Byer ogsaa deel-
toge i Modskriget, fandt man ingen Trøst for Jødeskrækken i,
at hine tre Stæder ere de mest blomstrende i Sverige, uagtet Jø-
derne der have havt i lange Tider sit Ophold.
Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ære-
fuldeste af alle Europas konstitutionelmonarkiske. Den fortjener
ikke dette Navn, saalænge den er den intoleranteste. Der er
liden Ære ved, at det i denne yderst vigtige Henseende i hele
Europa kun har Spanien ved Siden. Katholsk Intolerance er af-
skyelig, men en protestantisk, et protestantisk Spanien i Into-
lerance, er endnu afskyeligere. Og det er Norge paa Papiret,
men ikke efter sit Folks Aand og Tænkemaade; og efter denne
maa Bogstavet rette sig. Det Folk, som har modtaget sin egen
Emancipation ved Himlens synlige Bistand, bør mindst lønne
den ved at forstøde Mennesker, der ogsaa ere dens Børn. Saa-
meget have dog vel Israels tilbage af Mennesket, at den stærkeste
af dettes Følelser, den naturligste, den som fremkaldes ved den
mindste Velvillighed af selve Barbarens Bryst: Taknemligheden,
ikke er uddød imellem dem.
Paa denne er det, den politiske og økonomiske Hensigtsmæs-
sighed af deres Banlysnings Ophævelse og Indrømmelse af lige
Rettigheder med Andre, alt efter Grundlovens øvrige Bestemmelser,
med Tryghed kan baseres a priori. Historien har betrygget os
Følgerne, som jeg vil haabe paaviist i det Foregaaende. Norge
mangler Folk og Penge. Dets Befolknings Foretagelsesaand er
heller ikke stor. Med alt Dette kunne Jøderne forsyne, og der
ville de rigeste og mest oplyste Jøder nedlade sig, hvor de finde
Anledning til at anvende sine Kapitaler, og hvor de kunne nyde
den menneskeværdigste Tilværelse. Og naar Landet omspændes
af sine Fiender, for denne Friheds Skyld, som ogsaa har udstrakt
sine Velgjerninger til de ulykkelige Israeliter, da er det men-
d.IV,b.3,s.245 neskerigtigt at slutte, at et Folk, der har saamegen indbyrdes
Kjærlighed og saa vidstrakte Forbindelser sig imellem, vil fra alle
Kanter gjøre Alt for at redde sit bedste Asyl. Dets Guld vil fylde
de udtørrede Hjælpekilder, og dets Mægtiges Indflydelse virke for
dette i Kabinetterne.
«Filanthropiske Hypotheser, ingen personlig Erfaring!» siger
man! Nu vel, hvor var den personlige Erfaring, som dikterede
sidste Passus i Grundlovens § 2? Den forrige Regjerings faderlige
Omhu for at beholde Kongsberg alene havde gjort den personlige
Erfaring om Jødernes særegne Farlighed for Norge vanskelig for
de hæderværdige Konstitutionens Fædre. Og Filanthropismen?
Den er noget i Miskredit, skjøndt ogsaa Konstitutionerne ere
fødte under dens Hjerte. Men «Jesus — siger ovenanførte Stats-
mand — hørte ogsaa til Filanthroperne, og fordrer med Ret, at
vi Alle skulle være dette, og den største Filanthrop er vor
Herre Gud selv, der lader sin Sol skinne over Kristne og Jøder.»
Dersom det Foregaaende har været egnet til at meddele Norges
Lovgivere undertegnede Individs Følelse af det umenneskelige i
Underkuelsen af den jødiske Troesbekjendelse i Almindelighed,
saaledes som den har fundet og i de ufuldkomnere Stater endnu
finder Sted; dersom Følelsen har kunnet blive vakt af, at Norge,
uden Aarsag fra Jødernes Side, imod sin Protestantismes og sin
Forfatnings Aand, imod Nationens menneskekjærlige og gjæste-
venlige Karakteer og politiske Uskyldighed, har deeltaget i denne
store politiske Uretfærdighed indtil en Yderlighed, som kun det
fanatiske Spanien har drevet det til imellem Nationerne; dersom
Exemplet, som de frieste, i Forfatning Norge mest lige, Nationer
levere paa de for begge Parter velgjørende Følger, Jødernes fuld-
komne Emancipation har havt, har kunnet virke noget paa Ideen
om at udføre den ogsaa hos os, hvor de mange Baand paa Næ-
ringsfriheden ellers ikke lade befrygte nogen pludselig og over-
dreven Indstrømmen af en formueløs Masse, mens Landets Na-
tur og Beliggenhed giver Formuen og Foretagelsesaanden mange
Vink, den vil forstaae; og dersom der i disse Egenskaber, som
Jøderne ligesaavel ere i Besiddelse af, som af den naturlige Er-
kjendtlighed, der i den menneskelige Sjels Grundlov ligeledes
danner den anden Paragraf, mens ogsaa i den Selvstændighedens
d.IV,b.3,s.246 er den første, og dens udøvende Magts Bud: «gjør mod Andre,
som Du vil have gjort mod Dig!» er, som i vor Grundlov, den
tredie — dersom der ogsaa i denne stærke Følelse ligger nogen
Garanti for, at Jødernes Emancipation vil være Norge i Fred og
Krig til materiel Nytte: saa vover Undertegnede at foreslaae
denne, saaledes som den for Norges Vedkommende vil kunne
skee, idet følgende Grundlovsforandring proponeres:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: «Jøder ere frem-
deles udelukkede fra Adgang til Riget,» udgaaer. —
Kristiania i Juni 1839.

Ærbødigst
Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af
S. Sørensen.

Refereret i Storthinget den 28de Juni 1839 og da besluttet:
«Forslaget bliver inden Storthingets Opløsning under Præsi-
dentskabets Haand at offentliggjøre ved Trykken for at komme
til Afgjørelse paa næste Storthing.»

© 2008 Wergeland og Stortinget

 

mai 6, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

Eidsvold 1814 og Sveriges brev til Jean Bernadotte.

Man burde egentlig lære Sveriges historie samtidig med vår egen.

Vi etterspør ofte andre folks syn på oss, og i Yngvar Hauges bok, «Marsjalen», er det gjengitt et brev fra svenskekongen, Carl XIII, til Jean Bernadotte. Brevet er i sin helhet viet spørsmålet «Hvordan Bernadotte kan vinne nordmennene for Sverige».

Dateringen av dette brevet viser brevets betydning. Sverige var nær en åpen revolusjon. Svensk Riksdag møter denne indre politiske uro ved å velge Jean Bernadotte til tronarving og å meddele ham dette. Brevet leveres ham sammen med den svenske Riksdagens beslutning.

Den revolusjonsånd som rådet i Sverige var anderledes enn vår, preget av skarpere motsetninger.

Sverige hadde adel, de var en stormakt som hadde mistet landområder og ære. Deres kongsemner var barnløse og hadde vist seg som ikke dyktige nok, og selv om Gustav IV Adolf hadde en sønn, var han lite populær etter at farens lederskap hadde ført Sverige til nederlag. Sverige hadde tapt Finnland til Russland og danske Christian August var klar til kamp ved grensen.

Christian August ble, klokt nok,  tilbudt Sveriges krone, men han døde brått og revolusjonen rykket svært nær ved folkets rop om at adelen hadde myrdet ham, man anklaget Axel von Fersen for mordet.

Axel von Fersen var ung og vakker, arvtager til fire slott i Sverige og i tillegg var han en  fremragende representant for de beste innen adelen ved sin evnerike belesthet og sin spesielle dannelse fra tidens dramatiske hendelser både i Amerika og Europa. I 1773, som 18 åring, innledet han en romanse med Marie Antoinette i Frankrike og i 1781 deltok han med ære i slaget ved Yorktown. Fordi han var svært språkmektig deltog han i alle forhandlinger mellom Frankrike og «rebellerna». I 1783 vendte han tilbake til Frankrike, gjennopptok kontakten med Marie Antoinette, og ledet det svenske regimentet, Royal Suedois, der. Den franske revolusjonen var i 1789 og giljotinen ble etterhvert endel av revolusjonens skrekk. I 1791 organiserte von Fersen kongeparets fluktforsøk, men Ludvig den XVI ble gjenkjent i Varennes og drept. Axel von Fersen kunne gjerne vært modellen for «Den røde pimpernell»!

Von Fersen var «gustavianer» i det svenske kongespørsmålet, og i tronfølgerspørsmålet var han politisk motstander av Christian August, til fordel for Gustav IV Adolf s sønn. De revolusjonære sendte ham trusselbrev og trykte løpesedler og skrev i revolusjonsblader slike opprop:

«Ussling. Läss detta Bref och Darra. Tror du och din liga att 2 millioner människor låta några aristocrater ostraffat begå hvad horreur som hälst… hämndens stund skall komma!»

Venner advarte Von Fersen mot å gå i Christian Augusts begravelse, men som sveriges riksmarskalk var det hans plikt å delta. Den 20 juni 1810, i det store begravelsesfølge, hvor folk sto tett for å se, angrep noen vognen der Von Fersen stod godt synlig for alle. Og mens eliten av den svenske armeen sto rett ved, uten å gripe inn, ble Sveriges nesthøyeste rangperson, grovt mishandlet og drept.

Sveriges riksdag valgte Jean Bernadotte til Sveriges tronfølger, en ikke adelig revolusjonær. Et klokt sjakktrekk for å tilfredsstille også de revolusjonære som nå hadde vist sin vilje til handling. Allerede i august 1810, skrives følgende brev til Jean Bernadotte, overlevert ham i Paris av Carl XIII offisielle utsendinger, Gustav Mærner og Robert von Rosen:

 

» BETENKNING ANGÅENDE NORGE.

August 1810,

Deres majestet.

Foreningen er formål for alle kloke og for mange opplyste nordmenns ønsker, men vel å merke, bare en forening som er grunnet på følgende vilkår: Felles forsvar, de bestående så vel borgerlige som militære institusjoner bibeholdes. Hvert land ordner selv finansvesenet, skattene og det offentlige skolevesen og de øvrige kulturforhold på egen hånd, i samsvar med sin egen statsforfatning. Begge land skal ha samme representasjon i den forberedende komite, den høyeste domstol osv., men regjeringen eller den utøvende kongemakt skal ifølge loven tilhøre Sverige.

Ethvert annet forslag vil bli møtt med uvilje og sikkert ikke bli antatt, men også det som her er nevnt, vil fra nordmennenes side støte på to store vanskeligheter, og ingen nordmann vil våge å gjøre det minste skritt i saken før man i denne henseende har formådd å berolige hans landsmenn. Den første av disse vanskeligheter er frykten for en aristokratisk undertrykkelse av den svenske høyadel, en frykt som hos mange nordmenn går nesten til barnaktighet. Derfor bør kongen tydelig legge for dagen at han er fri for enhver innflytelse av dette slag, og eier evnen til med virkelig kraft å motstå forsøk på noe slikt. Med ett ord, at han forstår å holde aristokratiet innenfor tilbørlige skranker.

For det andre må nordmennene overbevises om, at tronfølgeren ikke er Napoleons vasall eller et blindt og lydig redskap for hans planer. Han må sysselsette seg med krigsvesenet i alle dets enkeltheter og ikke unyttig forspille sine krefter, han må oppmuntre sparsomheten og ikke svekke nasjonen gjennom overflod og utskeielser. Han bør uten skryt beskytte handel og næringsliv og ikke innlate seg i noe unyttig tvistemål med England, ettersom nordmannen er en like avgjort angloman som han avskyr det nærværende ulykkelige kontinentalsystemet. Han synes nesten fullstendig å ha glemt den vanskjebne som rammet orlogsflåten og hans egne handelsfartøyer.

Med ett ord, Kronprinsen bør regjere etter helt andre prinsipper enn bare å utdele befordringer og titler. De finner av dette hvor nyttig det er at hans høyhet snarest mulig gjør seg kjent i disse trakter. Ryktet om hans store egenskaper skal da snart spre seg, slå røtter og gå over til en levende overbevisning, og etter som denne er etter våre ønsker, vil det øvrige gå lett.

Etter mine underretninger og etter hva jeg selv har kunnet konstatere, har Wedel og flere andre nordmenn besluttet heller å forsvare seg mellom sine Alper enn foreslå noe som kunne være til skade for landet og mishage nasjonen, hvis symboler er lov og frihet. Kromprinsen bør da fra første stund oppføre seg slik at ingen tvil kan oppstå om hans virkelige tenkesett. Ved dette skal han snart forstå å vinne nordmennene, og ved første passende anledning vil det broderlige forbundet bli mottatt med glede. Kan man i ro avvente dette øyeblikket, er det sikkert ikke langt borte, all den stund militæretaten er misnøyd med sin utilstrekkelige lønning og den lille anseelsen den nyter, og de danske papirpengenes elendighet også bidrar til å påskynde foretagendet.»

 

I forståelse med Napoleon drar Jean Bernadotte til Sverige.

Dette er en historie vi sjelden bruker tid på, men som spilte en viktig rolle for Norge den gangen, og som kan gi større nyanser i vår hjemlige gjengivelse av Eidsvolds «svenskeparti».  De samme strømninger som Fersen sto midt oppe i, var bakteppet for de politiske bevegelser i hele Norden, også i Norge, men vi hadde sier datidens svenske etterretning, våre spesifikke forhold.

I Halden, ved Rød gård, hadde Christian August, på sin veg til Sverige hvor han ble svensk tronfølger, risset sitt navn inn i fjellet.

Samme gård i Halden spilte en uvanlig, og lite omtalt, rolle i vårt hjemlige drama: Eidsvold 1814.

Se også:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

 

mai 1, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

Eidsvold 1814. De første 12 dagene. Hvordan Riksforsamlingens «partier» viser seg.

De første dagenes hendelser, slik de skildres i boken Eidsvold 1814,  gir et lite tidsbilde, et nærbilde av det som skjedde.

Jeg vil forsøke å videreformidle, sterkt forkortet,  litt fra de første forberedende samtalene i Riksforsamlingen, hvor de politiske uenighetene viser seg .

Den 7. april ankom de valgte Riksforsamlingsmenn Eidsvold. Der ble de ble mottatt av ritmester Iver Elieson og vist til stedene de skulle bo så lenge Riksforsamlingens arbeid varte.

Det var ikke lett å finne 112 gode husrom i nærheten av Eidsvold Verk. Reiseveien til og fra måtte ikke bli for lang og standarden på overnattingen ikke altfor dårlig. Flere måtte bytte bosted av slike årsaker. F.eks. ble utsendingene fra Søndre Trondhjems amt vist til Grue, som lå tre fjerdingsvei fra verket på den andre siden av Vorma. I tillegg til reiseveien fant de herberget «usunt og elendig», så de nektet å bo der. De fikk da flytte til Hjerta, der de fandt «smukke værelser, anstendig leie, blide folk og god oppvartning». Samtidig ble utsendingene fra Buskerud og Kongsberg vist til Grue, og de ble ikke mer fornøyd enn sine forgjengere.

Prosten Schmidt forteller bl.a. om sitt losji: «Collett og jeg bleve Antipoder(ligge anfødtes), og da vore Senge neppe var to Alen lange(under 1,30m), måtte vi gjøre en Constitusjon om vår Sengeforfatning, hvori ble vedtaget og gjort til Lov, at enhver Parts eiende tvende Ben skulle følge de gjensidige Diagonaler, dog med forbeholdenhed ikke at spende på de reciproque Neser, som sto i en ubetydelig Avstand fra den store Tåes Spidse.»

Man ventet ikke embedsfolksnivå på losjiene, og etterhvert fikk alle husvær på samme side av Vorma. Noen var heldige og hadde gangvei til verket, men de fleste som måtte kjøre, noen helt opp i en mils vei,  måtte slite med vårsmelting på dårlige veier.

Hos Elieson på Verket kunne man hente både te og kaffe, sukker, brød, lys og hva man måtte trenge, og åpningsdagen kom med sol og mildvær som holdt seg i nesten 14 dager.

Den 10. april ble Riksforsamlingen innkalt til å møte i kirken først, deretter ved Eidsvold Verk.

Foran kirken stillet Riksforsamlingsmennene seg i rekke og rad på begge sider av veien og hilste Regenten,  prins Christian Fredrik , som kom kjørende. Så fulgte de ham inn i kirken. Sognepresten, professor Leganger, en 80 år gammel mann, talte en hel time og mange syntes han smigret for mye for Regenten. Særlig ille syntes mange det var da han sa:

«Nu kan jeg med glede la mit snehvide Hoved i den allerede aabne Grav,thi jeg har sett mitt elskede Fødelands oppgaaende Herlighed, jeg har sett Landets tilkommende Fader og – (her gjorde han en pause, som ville han ennu betenke seg) – Konge.»    Etterpå sa noen at «nå var det bare å dra hjem! Beslutningen ble tatt på talerstolen, i forakt for folkemakten.»

Fra kirken kjørte alle i en lang vognrekke til Eidsvold Verk. Der ropte Elieson opp alle etter valgkretsenes bokstavrekkefølge, og så ble de, en og en, sluppet inn til prinsen og ga ham fullmaktene de hadde med.  Så fikk hver mann sitt inngangsmerke til Riksforsamlingen. Løvenskiold hadde ikke sin ed på selvstendighetsløftet ,og dermed ville ikke prinsen godkjenne ham. Løvenskiold kom i hardt ordskifte med Regenten om dette, men måtte gi  seg;  prinsen tilla denne eden stor vekt.

Registreringen tok flere timer, og så spiste alle middag på Verket.

Tre saler ble fylt og de satt om hverandre, byfolk og bønder, offiserer og soldater, døler og kammerherrer, alle som brødre. I den ene salen var prinsen vert, i de to andre var Peder Anker og Didrik Cappelen verter. Middagen var hver dag suppe først, deretter oksekjøtt og tilslutt en etterrett. Etter en uke het det at de hadde spist en hel okse, men Wergeland protesterte og mente det måtte være en tynn okse, det var vel helst en kalv! Så fikk de rødvin til maten, en hel flaske til hver. Militærmusikken spilte og de sang bordviser, men best var det at her kunne de snakke fritt sammen om alle saker som kom opp i Riksforsamlingen.

Dagsrytmen var slik:   Frokost fra kl 9.00 til 10.00

Møte i Riksforsamlingen fra kl 10.00 til 16.00

Middag fra kl 16.00

Den 11. april ble Riksforsamlingen høytidelig åpnet.

De to langsidene i salen hadde tre benkerader trukket med rødt klede, på en forhøyning foran sto Regentens stol med silkepute og dit gikk prinsen. Foran ham gikk staskledde adjutanter og høye embedsfolk og sist regeringsrådet.

Så minnet han om at folket hadde sverget på å verge landets selvstendighet, og ba innstendig forsamlingen om å helhjertet følge folkeviljen.

Deretter ba han forsamlingen velge president og visepresident for den første uken, og sekretær for hele perioden. Han anbefalte en av de «svenskvennlige» representantene til å være den første presidenten, forat det ikke skulle være noen tvil om at alle sto samlet om selvstendighetstanken, representanten Peder Anker. Han ble da også valgt til president, mens etatsråd Rogert ble visepresident og sorenskriver Christie ble sekretær. Så trakk prinsen seg tilbake og arbeidet i Riksforsamlingen kunne begynne.

Først valgte de en kommite som skulle forfatte et takkebrev til prinsen for de viktige tjenester han hadde gjort det norske folk, og dernest skulle komiteen lage forslag til reglemang for møteforhandlingene.

Den 12. april hadde de  reglemangsforslaget ferdig:

For at møtet skulle være lovlig, måtte 2/3 deler av forsamlingen være til stede.  Presidenten skulle velges hver åttende dag, for presidenten hadde stor makt, han leste forslagene i den rekkefølgen han ville, han kunne advare talerne om å holde seg til saken, gi advarsler og ta ordet fra talerne.

Referenter fantes ikke, det var sekretæren som måtte huske replikker og holde greie på alle forslag og saker for så å skrive referat når han kom hjem.

Hver dag skulle det kunngjøres hva som skulle skje neste dag, og utsendingene hadde da gjerne med seg skrevne innlegg som de leste opp. Forhandlingene ble derfor oftest mange taler og innlegg, men lite debatt.  Skrevne taler ble ofte vedlagt møteboken.  Utover disse kildene er noen dagbøker og brev som enkeltpersoner skrev, bevart.

Så ble det valgt en komite på femten mann som skulle lage et utkast til en grunnlov. Og alt dagen etter kom de med noen grunnsetninger de ville ha drøftet. Fordi man ikke hadde skikkelig trykkeri, tok det noe tid å få delt ut disse grunnsetningene til alle, og behandlingen av grunnsetningene ble utsatt noen dager.

Den 16 april kom den første grunnsetningen opp til debatt.

Det første spørsmålet som meldte seg i Riksforsamlingen delte forsamingen i to fiendtlige flokker.

Det var selve grunnspørsmålet: » skulle folkeviljen være lov eller ikke?»

I dette spørsmålet favnet man spørsmålet om folkestyre og selvstendighet i ett:

* de som ikke våget å tro at det norske folk ville klare å selv avgjøre sin skjebne

* de som trodde de måtte bøye seg for stormaktenes vilje

* de som ønsket forbindelse med Sverige

Disse tre gruppene ville ikke stå bundet av eden  folket sverget den 25 februar, for de måtte kunne forhandle med svenskene etter behov.

De andre:

* de som trodde på Norges evner til å klare seg selv

* de som ikke ville inn under fremmed styre igjen

* de som gjerne ville ha fortsatt forbindelse med danskene

Disse tre gruppene bygget alt på folkevedtaket fra den 25 februar, og på at den danske prinsen ville lede dem i kampen mot svenskene.

Nå var grunnlaget for Riksforsamlingens gjerning folkets ed på å forsvare Norges selvstendighet, og det var denne eden representantene hadde fullmakt fra folket til å ivareta.

Dersom forsamlingen tok seg større makt, ville den gjøre seg selv til herre i landet! Riksforsamlingen hadde ingen annen rett til å bryte med folkeviljen enn den rett nøden ga,  og de som så farene Norge sto overfor og mente at  det forelå grunner til å anvende nødsretten, mente de var nødt til å kreve større magt for Riksforsamlingen.

Spørsmålet var om makten skulle være hos folket eller hos folkets utsendinger.

Det var Christian Magnus Falsen som tok lederskapet i den gruppen som ville gi makten til folket, og Nicolai Wergeland som førte ordet for dem som ønsket større makt til Riksforsamlingen.

Den første grunnsetningen lød: «Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki». Dette var ingen uenig om, men de som ønsket å stadfeste selvstendighetseden av 25 februar, benyttet denne anledningen til å agitere for et selvstendig norsk kongedømme.

Man får vite at det ble en debatt drevet med «særdeles Heede», «varm og tumultarisk», » en Debatteren, en Skvaldren som i et Bondebryllup. Presidenten forlod endog sit Sæde. Orden ophørte».

Wergeland begynte å tale før han fikk ordet, og da det endelig ble hans tur, begynte han å lese opp en lang utgreiing han hadde ferdigskrevet, om hvilken regjeringsform som var den beste. Etter et kvarter var han ennå ikke kommet lenger enn til de gamle grekere og romere, da ropte Buskerudrepresentantene Schmidt og Collett «Til Sagen!» Andre ropte med og noen hysjet, men Peder Anker sa at det var han som var ordstyrer! og at Wergeland kunne fortsette, men etter enda ti minutter uten å ha kommet frem til saken, og Wergeland tydelig hadde mange ark igjen, bad han Wergeland om å vedlegge talen møteboken.  Deretter ble det bestemt at taletiden ikke skulle overskride 15 min. Denne hendelsen var med på å ødelegge for Wergeland, folk ville ikke høre på ham mer.

Ved avstemningen ble hver mann ropt opp og så måtte han diktere sin mening til møteboken. Det tok tre timer, men så fikk ingen gjemme seg bort.

Wergeland mente at å rope opp folk i alfabetisk rekkefølge gav størst makt til bokstaven A, for Falsen var fra Akershus amt, og Falsen dikterte :

«Jeg voterer for at Norge skal være et indskrenket arvelig Monarki, og at det skal være et fritt, uavhengi og udelelig Kongerike, og at Regenten skal føre tittel af Konge.»

Etter han stemte 77 mann: «Likesom sorenskriver Falsen!»

Ved denne avstemningen ble de to «partiene» i Riksforsamlingen tydelige, og kunne leses ut av stemmegivningen. Opposisjonen besto bl.a. av Peder Anker, major Skibbern, doktor Møller, kjøbmann Moses, kanselliråd Dahl, tre fra Jarlsberg grevskap, kaptein Fleischer, Jørgen Aall, Didrik Cappelen, prost Hount og mange flere.

Flertallet døpte opposisjonen for «svenskepartiet», mens flertallet kalte seg selv «Selvstendighetspartiet».

Svenskepartiet trodde ikke at Norge kunne klare seg mot Sverige og stormaktene, det var en realpolitisk årsak til at de var for union og forening med Sverige.

Før 16.april var over fremla man den andre grunnsetningen fra grunnlovskomiteen, til drøfting neste møte.  Samtidig sa presidenten at forsamlingen neste møte måtte velge en komite til å granske Norges pengesaker.

Løvenskiold  spurte da om man også kunne nedsette en komite til å granske forholdet mellom Norge og de utenlandske makter. Sverdrup avviste dette og sa at Riksforsamlingen bare hadde fullmakt til å lage grunnloven, men Wedel ble sint og sa:

«Prinsen skal legge frem for Forsamlingen de Opplysninger han er i besittelse av om Landets forhold til utenlandske Makter;  det er i overensstemmende med Forsamlingens verdighet å kreve dem, og under Prinsens verdighet å negte dem.»  Den 16. april endte som den hadde begynt, med sterk uenighet og opphisset debatt .

Den 18 april ble en av de mest urolige dager på Eidsvold.

Først ble det valgt en finanskomite på 9 medlemmer, hvor opposisjonen bare fikk en mann med. Så valgte de ny president(Hegermann) og visepresident(Falsen). Falsen tok nå ledelsen i selvstendighetspartiet, og talte så sterkt for folkesuvereniteten.  Det var tre poster Falsen ville ha vedtatt:

* finanskomiteen

*velge en komite på fem mann» for å gjennomgå og ordne vårt lovgivningsvesen»

* slå fast at denne forsamling, såsnart Constitusjonen er antagen, og Kongen valgt, ansees som hevet

Det var den tredje posten det ble strid om, og som var hovedsaken, for den ville binde Riksforsamlingen til selvstendighetspolitikken.

Ingen var forberedt på dette punktet. Wedel var den mest snartenkte og den som hadde best greie på parlamentariske former, og han sa at saken måtte utsettes fordi den ikke hadde vært kunngjort på forhånd så man kunne forberedt seg på den. Falsen mente at Løvenskiold alt hadde reist spørsmålet, men Løvenskiold, Grogaard, Hount og Sibbern og andre gjorde «en yderst heftig og nesten uanstendig Motstand» og talte om en «kabal» av Falsen. Peder Anker sa, med et ublidt øye til Falsen, at «det burde være forbudt å komme her og holde studerede Taler, da man derved lett kan påtrenge andre sine Meninger».

Behandlingen av falsens forslag ble utsatt til dagen etter. Klokken syv på kvelden var møtet ferdig og resten av kvelden gikk diskusjoner og overtalelser ganske hardt for seg.

Den 19.april var den andre saken,lovkomiteen, først oppe til debatt og så til votering. Her var det uenigheter som endte med et knapt flertall for Falsens forslag.

Deretter skulle Falsens tredje forslag opp til debatt og votering. Løvenskiold var første taler, og han sa bl.a:

«I mangel av deslige tilfredsstillende Oplysninger, kunne vi decretere Fedrelandet en såre precair Stilling, kunne vi berede Nationen en ulykkelig Fremtid, som vi hverken for Gud eller Mennesker kunne forsvare; vi ville da reise Regentens Trone på Sand, istedenfor paa Klippegrund, vi tilbyder ham da maaskee en Tornekrone.»

Wergeland var neste taler, og denne gangen kunne han den utenat. Han sa bl.a.:

«…Jeg svor en ed i min sjel, at være blind for personlige hensyn! lokkende forhaabninger skulle ikke gjøre meg til Forreder  mot mine norske Brødre…»

Det var mange talere fra begge partier, og merkelig nok ble ikke avstemningen i denne viktige sak bokført, så det er ingen liste over hvem som stemte hva. Vi vet bare at avstemningen ble uavgjort: 55 mot 55.  Det ble så ropt at presidentens stemme måtte telle med. Dermed ble Falsens forslag vedtatt og Riksforsamlingen var forpliktet på folkesuvereniteten.

Etter disse første grunnleggende avstemninger,  begynte selve grunnlovsarbeidet.

Jeg finner uenighetene som de folkevalgte den gangen hadde, interessante, og gjenkjenner viktige spørsmål ved EF- debatten slik den var før avstemningen i 1972. Den gangen «seiret» også «selvstendighetspartiet» med et knapt flertall.

Denne, folkets avgjørelse i EF spørsmået, ble sterkt svekket ved EØS-medlemsskapet, et medlemsskap folket ikke fikk stemme over. Den gangen gjaldt det også de realpolitiske hensyn som noen så, og at landet ikke ville klare seg alene. EØS medlemsskapet ble en slags «nødrettsløsning».

Disse spørsmålene burde stadig være oppe til debatt, særlig i vår tid! hvor våre folkevalgte binder Norge til mange internasjonale avtaler.

Avtaler som bl.a  setter vår grunnlov underordnet EU og vår høyesterett som vår nesthøyeste rett.  Ja, selv skole og helse, det er barn, gamle og syke, er underlagt internasjonale avtaler! så dette er ordninger som berører enhver.

I de fleste politiske spørsmål er våre folkevalgte gått fra å representere folkeviljen til å administrere fremmede lover og forskrifter, så en nærmere titt på debatten i 1814 er tankevekkende.         Jeg vil komme nærmere inn på dette i neste innlegg.

 

Se også:

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

 Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

  1814 : møte med «Ponte corpen».

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

april 13, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

april 5, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

mars 30, 2014 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.

I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.

Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.

Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.

Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.

Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:

«Carsten Anker og hans slekt.»

Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:

«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid.  (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…)  Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»

Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.

«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»

Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.

«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»

Og så viser han oss slekten Anker:

«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som  en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:

I Kristiania:  Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand:   Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson,  Wollert Danchertsen Krohn. ………..

Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :

«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.

Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »

Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.

Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.

Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.

Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?

Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.

Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.

Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?

Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.

Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.

Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.

Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.

Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!

Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.

De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.

Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.

Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.

Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir  historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.

Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:

Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.

Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens  hukommelse.

Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.

All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.

Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!

I 1662 gis byene langs kysten privilegier.  Man kan begynne å tjene penger!

Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!

Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?

De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.

Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Les boken til Asle Toje!

Legmannens svar til Eia

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

februar 24, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

januar 26, 2014 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

4. adventslys: Et tegn.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.

desember 21, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Comments Off on 4. adventslys: Et tegn.

2. adventslys: Jødenes konge.

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»

Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far.  Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.

Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.

Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.

Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.

I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.

Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.

Det angis et par årsaker til dette:   En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.

Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.

Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville  Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:

«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr!  Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..

(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!

Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»

Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.

Esau giftet seg med en datter av Ismael så deres ætter hadde nær forbindelse, nå var Herodes av Esaus ætt, og denne nærheten til Ismael aner man også i Herodes navn.

Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).

Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :

«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.

De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…»

Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.

Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.

«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.

En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk,  ordet gir oss bildet av et avgrenset rom som fylles opp med tid, ettersom «tiden går». Slik at  når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt,  «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.

Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.

På gammelnorsk ble jorden  med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.

Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».

Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.

I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.

Nå krevet den nye tid noe nytt.

Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden,  i besittelse av guddommen selv.

Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.

Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:

«… Betlehem i Juda land……

hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.

Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!

I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.

I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.

Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».

I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.

Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.

Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.

Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.

Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.

Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.

Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:

«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»

Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?

Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»

De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.

Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:

Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.

Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.

Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:

«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»

Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».

desember 7, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Comments Off on 2. adventslys: Jødenes konge.

1814 : møte med «Ponte corpen».

I 2014 er det 200 år siden Norge laget landets grunnlov og vi forbereder oss på jubileet.

Grunnloven står sterkt i vår bevissthet! Den er, mer enn noe annet, symbolet på vår nasjonale selvstendighet, og feires årlig som det.

Spør man hvorfor vi feirer 17 mai, vil  hvert barn i Norge svare at vi feirer den norske grunnloven.

Pussig for oss er det derfor at den svenske forklaringen på den norske nasjonaldagen er «at Norge fikk sin egen konge».

Begge disse forklaringene gir de historiske fakta, men vi kjenner oss fremmede i den svenske fremstillingen av hvorfor vi feirer nasjonaldag.

Både grunnloven og folkets aksept av den danske arveprinsen som Norsk konge er korrekt historie, men forsøker vi å forstå hvorfor nordmenn og svensker vektlegger hver sin av disse to historiske fakta, kommer vi fort inn i den  konfliktfylte historie som dengangen var forspillet til vår selvstendighet.

I feiringen neste år vil ganske sikkert de historiske hendelsene fra den tiden stå sentralt, og bli grundig belyst, likevel vil jeg gjerne dele med dere  en «historisk godbit» fra litteraturen.

I boken «Lindeby» fra 1933, skildrer forfatteren, Ingeborg Møller, et møte mellom «Ponte Corpen», som man kalte  Karl Johan, og to av Eidsvoldsmennene, forretningsmannen Carsten Tank og prosten Peter Hount.

I Norge var det store stridsspørsmålet Kielfreden, hvor den dansknorske kongen avsto Norge til Sverige, og det norske folks selvstendighetstrang.

Nordmennene ønsket ikke krig, men kunne heller ikke godta å bli «gitt» til svenskene.

Mange var trette av årene under Dansk herredømme, og ville heller slåss for selvstendighet enn å komme under «nytt åk».

Folket hadde ulike tanker om dette, ulik tro på om Norge ville klare å håndtere selvstendighet, ulike følelser for de to nabolandene, men enighet om å forsøke å skape selvstendighet og å unngå krig.

Alt dette kom frem i debattene under lovarbeidet på Eidsvold og valget av Prins Christian Fredrik.

På Eidsvold støttet man enten «svenskepartiet» eller «prinsepartiet» og man vektla at landet hadde økonomiske interesser i Sverige og konstitusjonell og kulturell avhengihet til Danmark.

Uansett hva det politiske utfallet av Kielfreden ville bli for Norges del, var Eidsvoldsforsamlingen enig om at det viktigste var å bevare grunnloven.

Boken «Eidsvold 1814», ble skrevet til hundreårsjubileet i 1914. Denne boken gir levende og svært grundige skildringer av dette spennende året, men møtet med «Ponte Corpen», som skildres i boken «Lindeby», har jeg ikke lest andre steder.

Dette møtet omtales ikke i boken Eidsvold 1814, men nevnes på s 280 som underforstått : (sitat)

«… Men ut på sommeren(1814) har han(prost Hount) fra sine prestegårdsvinduer daglig vært vitne til til fiendens(svenskenes) fremrykning på den andre siden av Svinesund, og han lot seg da av Carl Johan, som sagtens har kjent hans vaklende holdning, sende sammen med Carsten Tank med fredsforslaget til det norske hovedkvarter. Siden følte han alltid sine landsmenns bitterhet og mistanke hvile på seg, likesom Carl Johans nåde, og sinnslidelser skal sterkt ha bidratt til at han døde alt 1815…..»

Denne kortfattede fremstillingen, forfattet av Koht og Schnitler, etterlater mange spørsmål og man ønsker en bredere gjennomgang av dette viktige temaet: fredsforhandlingenes første fase.

Ellers nevnes samme møte, også som underforstått, i den leksikalske informasjonen om Carsten Tank, forretningsmannen fra Rød herregård i Halden.

Han var i desember 1813  aktivt med på å skape de gode forholdene for arbeidet på Eidsvold og «store norske leksikon» sier:

«…..Han var med på møtet i Christiania for å drøfte opprettelsen av en egen norsk bank; deltok i Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 og ble «medlem av Finansdepartementet» i regjeringsrådet 2. mars samme år, medlem av statsrådet fra 17. mai, bestyrte Finansdepartementet til han tok avskjed i juli.

I begynnelsen av august 1814 var han Karl Johans formidler under forhandlingene om våpenhvile, og overbrakte bl.a. dennes våpenstillstandstilbud til Christian Frederik. …..»

Det er dette møtet, hvor Carsten Tank og prosten Hount forhandler om fred med Carl Johan, vi får levende skildret i boken «Lindeby».

Det interessante ved denne skildringen er at forfatteren Ingeborg Møller hadde svært god anledning til å ha førstehånds kjennskap til denne historiske hendelsen. Hun var barnebarn av Zacharias Møller på Torsø og dermed ble Dikka Møller hennes tante.

Dikka var født Anker og var fra  Rød Herregård i Halden. Hun ble født i 1838 og hadde fra barnsben av hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere, og senere ble hun politisk engasjert for fredssaken, «Fredsmoren» ble hun kalt.

Gjennom Dikka kunne Ingeborg få levende, nære skildringer av familiens personlige opplevelser.

Ingeborgs far, som var offiser, hadde militær kjennskap til hendelsene, og det er også grunn til å merke seg brevene fra prost Hount som omtales i boken som mulig kildemateriale.

Samtidig kjenner man Ingeborg Møllers forfatterskap som et kulturhistorisk fremragende godt og etterrettelig arbeid. Det er ingen grunn til å betvile ektheten i hennes skildringer.

Med dette som utgangspunkt siterer jeg litt fra romanen «Lindeby» hvor hovedpersonen Karen, 13. august 1814, drar for å advare prost Hount:

«…..(sitat begynner)

-Kammerråden har svoret å skyte deg og Tank!

– Ikke annet! Foruten å skyte oss vil han stille oss for krigsrett for høyforræderi.  Han påstår også at Tank har villet bestikke general Ohme til å overgi Fredriksten……..Nu vil jeg fortelle dere de siste ukers hendelser i sammenheng. Jeg vil at dere skal høre det av min egen munn…..dere husker nok, hvordan jeg skrev til dere fra Eidsvold, at for meg var avslutningsdagen der oppe det helligste øyeblikk i mitt liv……å være med i en stor fellessak gir fryd, selv i motgang. Å måtte bære frem en sak alene er alltid et martyrium, Og jeg er alene. Ikke engang med Tank deler jeg de innerste drivende motiver……Grunnloven av 17 mai er Norges sanne konge. En ytre konge kan være en foreløpig nødvendiget……..For meg blir den beste regent foreløpig den som best ser og erkjenner disse retningslinjer…..Christian Fredrik er og blir først og fremst den danske tronarving……at hans kongedrøm her i landet ville ført til gjenforening med Danmark kan vel ingen tenkende sjel tvile på……nåja, alle disse tanker har jeg ofte drøftet med Tank, og her var vi helt enige….. og at den svenske regent, dersom han først gikk med på å garantere maigrunnloven, ville la den i fred og derfor bli temmelig ufarlig for landets indre selvstyre, håpet vi sikkert….jeg vet Tank ser mere på landets økonomiske oppblomstring. For meg har det åndelige alltid stått i forgrunnen. Men nok av det – Carl Johan kjente til Tanks sympatier – eller rettere hans antipatier, for dem legger han sjelden skjul på, hverken overfor landsmenn eller utlendinger.

Omkring midten av forrige uke sendte derfor den svenske kronprinsen bud til statsråden, som straks med fritt leide dro over Svinesund og var et døgn i svenskenes hovedkvarter. Før avreisen skrev han en liten seddel til Ohme på festningen om muligens å stanse skytingen etpar timer mens han konferrerte med Ponte Corvo. Det var kun for å spare byens borgere og det fantes ikke et ord om overgivelse eller lignende ting i den korte skrivelsen.

Da statsråd Tank kom hjem fra hint første møte var han sterkt betatt av den svenske tronarvings strålende personlighet. Det var ingen storsvensk usurpator, ingen «norsketare» han hadde talt med – det var en ildsjel fra Frankrikes store tider, en som selv hadde kjempet med i 1791 for de nye folketanker: Frihet, likhet og broderskap.

Tank budsendte meg like etter og fortalte om sitt inntrykk av gascogneren. Han ba meg innstendig om å være sin hjelpesmann i det som nå måtte skje til fedrelandets redning: Snarest mulig slutt på krigen, d.v.s. på Christian Fredriks skinnkongedømme i Norge, og en fredelig forening med svenskene under full anerkjennelse av Eidsvoldsgrunnloven….

Hele fjerde august, samme dag som Kongstenfestningen uten sverdslag falt i svenskenes hender…….satt Tank og jeg sammen på Rød og oversatte grunnloven til fransk.

Imens rykket svenskene frem, egnen omkring blev først omringet og siden besatt av fienden, og Cark Johans hovedkvarter ble flyttet over på norsk grunn.

Den femte august var oversettelsen ferdig, renskrevet og korrigert av en franskmann som bodde i Fredrikshald. Med det dyrebare dokument på barmen og en svensk ordonnans i hælene red vi i kveldingen avsted til kronprinsens nye hovedkvarter på gården Vestgård, omtrent en fjerdingsvei fra Rød…… Vi var ventet og slapp gjennom vaktene like inn til kronprinsen, som hadde sitt rom i første etasje.

Allerede synet av ham var en opplevelse: den høye, magre skikkelsen, ørnenesen – men først og sist øynene. Ett øyeblikk var de som to ildsprutende kratere og det neste lyste de som vennlige aftenstjerner. Hans hele åsyn var kongelig og folkelig på en gang…..værelset han losjerte i var utstyrt med den største frugalitet. En tarvelig treseng stod i det ene hjørnet og var om dagen tildekket med en bred bordfjel, hvorpå det lå en mengde dokumenter sammen med ridehandsker og sporer. Noen nødtørftige toalettgjenstander skimtedes i hjørnet bak et stripet kattunsforheng. Ellers bestod bohavet av fem trestoler og et uhyre bord, øyensynlig tryllet frem for anledningen ved at alminnelige bordskier var lagt efter hverandre tvers over trebukker.. jeg kunne ikke unnlate å trekke sammenligninger mellom denne magre, herdete krigerskikkelsen i sitt spartanske losji og vår bløttformete, pikesmukke Christian Fredrik i sine silkebolstre.

«Messieurs, que Dieu conduise notre coferance!» var hans første hilsen.

To av de svenske herrer som var tilstede da vi kom trakk seg tilbake til sideværelset, bare kronprinsens privatsekretær, den tause krigsråd Ulrich, satt ved vinduet og noterte. Et talglys brente på bordet og et annet i vinduskarmen ved sekretærens plass. Tank og jeg ble plasert på to trestoler ved det store bordet like overfor fyrsten.

Han grep ordet og talte med mange gestus og med sydlandsk livlighet….:

«Si meg nå mine herrer, hva det er som hindrer det norske folk i å motta mitt tilbud om å sjenke det en fri forfatning? Dersom sakene virkelig forholder seg slik som De fremstilte dem for meg i vår forrige samtale, min kjære Tank, da begriper jeg det på ingen måte!

De påstod at denne ulykksalige broderkrig, som ingen beklager dypere enn jeg, kun er fremkalt ved Danmarks intriger, som i denne smukke «prince de boudoirs» skikkelse har satt griller i hodet på enkelte av Deres forvillede landsmenn!

De fremholdt at det norske folk sukker etter en ny konstitusjon, bygget på de store frihetsideer, en konstitusjon, som kunne sikre det en bedre tilværelse enn det for en tapper nasjon uverdige skinnliv det gjennom århundrer har ført som den danske krones tålmodige lastdyr. Dette er nettopp et folkeønske, som det både er min plikt og min glede å kunne etterkomme! Hvorfor har da ikke nordmennene den samme tillit til meg som deres svenske frender nå har vist? Det er jo min redeligste hensikt til siste stund å virke for de to skandinaviske folks, såvel særskilte som gjensidige lykksalighet.»

«Sire, det er just kjennskapet til disse Deres edle og humane hensikter som gjør at vi sitter  her i kveld og vil vove å fremlegge saken i hele sin sammenheng for Deres Kongelige Høyhet!» svarte Tank……. «som Deres Høyhet sikkert vil innrømme bør ethvert folk styres efter grunnsetninger og retningslinjer som er avpasset efter dets særegenheter. Ingen kan kjenne disse særegenheter bedre enn angjeldene folk selv. Norge og dets behov kjennes best av nordmennene. Det stolte, ærerike Sverige har helt andre behov. Det svenske folk viste ved sin holdning i 1809 at det ennu ikke ønsket en efter Frankrikes lysende forbillede utarbeidet fri forfatning.»

Ved disse ord gled  et varmt, strålende skjær over prinsens ansikt …..

«Sire,» fortsatte Tank – «en slik «constitution a la suedoise» ville være en ulykke for Norge. Vi har ingen gammel og mektig jordadel som Sverige, vi har ingen store krigstradisjoner fra nyere tid, vi har ingen av disse mange – og for Sverige sikkert berettigete – bånd med fortiden. Slike bånd er på flere vis en styrke, men de kan også lett bli hindringer på et folks vei fra nutiden over i fremtiden………… vi er et folk av bønder, sjøfolk, fiskere og handelsmenn, vi er fredelige utad og stridbare innbyrdes – just motsatt det svenske.  Nettopp disse egenskaper – at vi helst sloss med hverandre, men nødig med våre naboer – har lenge vanskeliggjort vårt krav på en mere selvstendig stilling overfor verden.  Som følge av en rekke merkelige skjebnetreff, som Deres Kongelige Høyhet kjenner like godt som jeg – kunne det norske folk ved sine representanter i denne vår for første gang på århundrer samles under ett tak, nemlig på Eidsvold. Her fikk de endelig anledning til å strides med hverandre på «fornuftig vis», som jeg pleier å uttrykke det. Resultatet av denne førti dagers ordstrid ble meget fruktbart: Nemlig den grunnlov som Deres Kongelige Høyhet har funnet å måtte forkaste uten å kjenne, uaktet den er et ektfødt barn av Priser-nasjonalforsamlingens verk i 1791.»

«Hvorfor har man ikke straks forelagt meg denne grunnlov til nøyaktig gjennomgåelse!» utbrøt gascogneren …… han bøyet seg mot oss, spørgende og intens, som ville han på flekken trekke hele den norske grunnlov ut av munnen på oss.

«Det anser også vi for en stor forsømmelighet, Sire!» svarte Tank rolig, «derfor har jeg, sammen med min her tilstedeværende venn, prost Hount, efter ringe evne forsøkt å oversette Norges grunnlov til Deres Kongelige Høyhets vakre og smidige tungemål. Hount har den med og vil gjerne foredrage den på fransk, så snart det måtte behage Deres Kongelige Høyhet å lytte. Ingen vil kunne gjøre det bedre, sire, for min venn var tilstede på Eidsvold som en av folkets kårne menn. Han har selv vært med å skrive dette dyrebare dokument, så å si både med tårer og med hjerteblod.»

«Magnifique, messieurs! Jeg ønsker intet heller enn å sette meg inn i det norske folks tenkemåte, forlagt meg av så innsiktsfulle menn som de tilstedeværende!»

Jeg hadde sittet nesten taus under hele denne første del av konferansen. På Tanks opfordring reiste jeg meg og tok frem rullen med den franske grunnlovsoversettelsen.

«Nå er det min tur til å sitte, og deres til å stå, votre Reverance!» sa kronprinsen med et fortryllende smil – «tillat at jeg plaserer meg på denne måskje litt særegne måte! Jeg lytter nemlig langt bedre når jeg ikke distraheres av de talendes eller lesendes – i dette tilfelle for øvrig meget interessante – ansikter!»

Dermed tok han stolen, snudde den rundt og satte seg uten videre med ryggen mot oss.

Jeg begynte da – ikke uten sterk indre bevegelse – å lese Norges grunnlov på fransk, langsomt og med en kort pause etter hver paragraf.

Allerede efter første setningen så jeg at kronprinsen nikket bifallende. Efter hvert som jeg leste begynte han også å gjøre håndbevegelser, hele mannen kom i stadig voksende affekt.

Da jeg hadde lest disse viktige paragrafer: Paragraf 104: «Ingen kan dømmes uten efter Lov eller straffes uten Dom. Pinligt Forhør må ikke finne sted.» og paragraf 108 «Enhver Statens borger er i Almindelighet lige forpliktet til i en viss tid at verne om sit Fædreland, uten hensyn til stand, Fødsel eller Formue.» da spratt han opp fra stolen og ropte:

«Dette er jo herlig! Dette er min ungdoms drøm, for hvilken jeg vovet liv og blod! Mine herrer, for disse ideer har jeg stått i kuleregn under trikoloren! Vene que je vous embrasse, cher monsieur le doyen!» og før jeg fikk sukk for meg styrtet han rundt bordet og tok meg i sin favn. Tank smilte  – jeg selv fikk tårer i øynene. Men sentimentet varte ikke lenge…..

«Allez messieurs! Nå raskt videre!»

Ved somme paragrafer stanset han meg og gjorde forstandige bemerkninger. Det var slett ikke alt som huet ham; særlig ved paragrafene om religionen, om jødene og om kongens innskrenkede veto hørtes en besynderlig misbilligende knurren fra ham.

Da slutningssetningen fra den siste paragrafen, 115, var sagt til ende med disse ord: «Når Rigsforsamlingen har antaget denne konstitusjon vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring at noen Del av den bør forandres, da må en sådan forandring aldri modsige denne Grundlovs Prinsipper og ikke rokke eller forandre denne Konstitusjons Ånd. Derfor bør to tredjedele av Stortinget være enige inden en sådan Forandring kan skje.» – satt kronprinsen med hodet bøyet i hendene.

Jeg foldet sammen papiret og det ble en lang taushet.

Da reiste han seg med ett, tok stolen på strak arm og snudde den mot bordet igjen med et smell……

«For dette skjønne dokuments skyld vil jeg elske det norske folk til min dødsdag, messieurs! Det har hermed til fulle bevist sin folkeadel og sin rett til en hedersplass i nasjonenes rekker! Jeg takker Gud dersom jeg nå på fredelig vis kan bli styrer for dette folk, der nok er forskjellig fra, men ingenlunde står tilbake for sine svenske brødre!»

Prinsen gikk til døren og ropte ut efter skrivepapir. Så satte han seg og utdelte selv gåsefjærer til oss alle.

«Denne lovs grunnsetninger vil både De, mine herrer, og jeg verne om i fremtiden – såvel mot indre som mot utenlandske overgripere – vær viss på det!…..enkelte ting må selvfølgelig forandres, sådan som de nye forhold som vil fremkomme ved foreningen med Sverige under samme monark, krever det. Alt dette er kun biting  – selve grunnlovens ånd hverken kan eller må røres. Men Christian Fredrik skal vekk……….»

Adjutanten, major Toll, kom inn med en stor bunke papir og fikk straks ordre til å hitkalle oberst de Champs, som hele tiden har vært kronprinsens fortroligste rådgiver i de vanskelige skandinaviske spørsmål. De  nye tilstedekommende herrer hilste uhyre høflig på oss, men dog med sterk indre reserverthet ……. En helt annen stemning ble straks rådende i værelset, og det gikk opp for Tank og meg at nu skulle vi forhandle med fienden.

Resten av natten gikk med til forhandlinger og til å sette opp utkast om betingelsene for våpenstillstanden.  Den gryende dag begynte å lyse inn over våre trette, grågustne ansikter. Bare gascogneren synes å være i samme vigør som da vi kom – olivenbrun og livlig. Han holdt oss alle i ånde ved sin spontane – og av og til nokså umotiverte forslag som han bredvillig trakk tilbake når de viste seg for «sydlandske».

Det var full morgen da vi omsider hadde fått i stand det første brukbare meglingsutkast. Riktignok inneholdt det adskillige fordringer som vi visste den norske regjering hverken kunde eller burde gå med på – f. eks. kravet om at svenske tropper skulle besette store deler av Syd-Norge, og at halvdelen av garnisonen på Akershus skulle være svensk. Det var også flere anstøtspunkter – men alt dette mente vi kunne bli gjenstand for forhandlinger og gjensidige tilpasninger. For det viktigste, ja, det avgjørende var oppnådd: den svenske kronprinsen hadde anerkjent Norges grunnlov – Eidsvoldveket var frelst!

Vi var så nogenlunde ferdige, da et ur et sted slo seks. Ennu mens de siste slagene lød reiste kronprinsen seg og gav en hånd til hver av oss tvers over bordet. «Que Dieu vous benisse!» sa han som til avskjed og velsignelse….Tank og jeg reiste over Svindal til det norske hovedkvarteret på Spydberg prestegård, hvor vi dagen efter ankom med den for Nordens fremtid så skjebneavgjørende skrivelse…… Allerede samme aften kunne jeg reise tilbake til svenskenes nye hovedkvarter med det forløpige svar, at Christian Fredrik var villig til å begynne forhandlinger……(sitat slutt)

Tank og Hount hadde meglerrollen og var, som det står i boken: «ustanselig på veg mellom de to hovedkvarterene inntil våpenstillstanden var sikret, Christian Fredrik fjernet og Norge  forenet med Sverige under Carl Johans regime. Mange håp og illusjoner falt, men grunnloven besto!»

Noe forkortet gjengivelse, så jeg anbefaler å lese boken! Den er et merkelig og lesverdig dokument i romanform.

Les og:

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

1814: hvordan hele folket valgte et fritt Norge, kirkevalgene.

 

november 23, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hvordan en strategi kan være ubevisst.

Svar på prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier.
Spørsmålene oppgaven skal besvare, er:
• Hvordan kan en strategi være ubevisst?
• Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

I besvarelsen baserer jeg meg på Bourdieus bok «Distinksjonen», en artikkel av Hernes og den allmennkunnskap vi har om vår kultur og vår historie.
**************************************************************************
Jeg vil begynne besvarelsen med spørsmålet:

Hvordan har du det?
Spørsmålet er en høflighetsfrase som er hyppig brukt.
Tenker man over spørsmålet, vil ordet «har», og hva det rommer, fange oppmerksomheten. Det rommer ikke bare hvordan det står til med personens helse og status, men også hvordan han forholder seg til sin tilværelse, altså hans «habitus».
Den som spør, åpner døren for den spurte til å fortelle om ethvert forhold som berører ham, men siden spørsmålet er en høflighetsfrase, venter man bare et bekreftende svar på det spørreren allerede har lest av personens kroppsspråk, ellers ville han ikke spurt, slik at « takk bra! Og du?» skal fungere som en bekreftende hilsen: «takk, du ser rett, jeg har det bra og jeg ser du har det bra.»
Med et raskt blikk «leser» man hverandres «habitus» ut av personens ytre, av «hexis», av «ansiktet som møter deg». Dette kan vi enda det ikke er pensum i grunnskolen, vi tenker ikke over at vi kan det, men ubevisst har vi lagret alle de sosiale kodene lett tilgjengelig, så vi på et blunk, ved et tilfeldig møte kan oppfatte dem og gi de signalene som egner seg.
Denne ubevisste strategien, å se, tolke og lagre de sosiale kodene for raskt å kunne reagere sosialt riktig, viser hvor uhyre viktig det sosiale samspillet er for enhver.
På engelsk sier man «how do you do?» og vi står med to ulike verb for samme fenomen:
«å ha og å gjøre».
De føringer for tenkningen som gis ved disse to verbene, skal jeg komme tilbake til.

Om årsak og virkning.
«Vitenskapen gir oss gyldig kunnskap fordi naturerfaringene skjer i tid og rom, som årsaker og virkninger, men hver enkelt vitenskapelig innsikt i årsaksforhold er noe usikker og kan bli forkastet fordi vi aldri vet alt om naturen, og fordi vitenskapen gjør fremskritt.»
Slik oppsummerer Dag Østerberg noe fra Kants verk «Kritikk av dømmekraften» i Bourdieus bok, «Distinksjonen». Den har undertittelen «En sosiologisk kritikk av dømmekraften» og bidrar ytterligere med kritikk av dømmekraften, basert på Bourdieus sosiologiske undersøkelse av folks smak.
Siden vitenskapen behersker analytisk virksomhet, men ikke syntetisk, benytter vitenskapen filosofien som et egnet redskap til syntesedannende virksomhet, til å bygge teorier og hypoteser.
Når store deler av den vitenskapelige virksomhet involverer filosofien, øker vårt behov for å kunne skille tydelig mellom dem.
I vitenskapelige arbeider, er det, innen den filosofiske deltagelse, stort rom for moralske og politiske valg, og stort nok rom til å kunne prege den filosofiske virksomheten med både bevisste og ubevisste strategier.
Enhver isme og ideologi, og enhver teori og hypotese, er fremkommet ved hjelp av filosofisk virksomhet.
Når en ideolog ønsker å benytte de vitenskapelige arbeidsmetodene for å skape større sikkerhet om sin ideologis troverdighet, venter vi en redegjørelse for den ideologiske vinklingen.
Like selvsagt bør vitenskapen redegjøre for sin bruk av filosofien.
I dette komplekse landskapet er det vi beveger oss når vi besvarer de to spørsmålene til Eia.

Ubevisste strategier.
Begrepet bevissthet er språklig knyttet til det å vite.
Bevisstheten vet når den er bevisst, men den er seg ikke bevisst hva den er, inntil barnet bekrefter for enhver at den er «Jeg».
Vil man forstå hva bevissthet er, er man foreløpig henvist til synsing.
Vitenskapen vet det ikke, men man forsker i de fysiske prosesser i hjernen for å få kunnskaper om hjernens virkemåter og for om mulig å kunne forstå bevisstheten, derfor har vi mange fakta om hjernen, men ingen helhetsforståelse.
Med denne begrensningen knyttet til forståelsen av begrepet bevissthet, kan vi nærme oss oppgavespørsmålet og trekke frem eksempler på ulike former for bevissthet og ubevissthet.
Det er nærliggende å starte med barnets læreprosesser og den «medlæring» som skjer i all læring, og den nødvendige automatisering, som er kjennetegnet på solid innlæring: «man kan det så godt at man kan gjøre det i søvne», altså at læring er en måte å skape ubevisste handlinger på i den hensikt å kunne utføre kompliserte, sammensatte handlinger, fordi automatiseringen frigjør oppmerksomheten, f. eks behøver man ikke tenke over at man går når man først kan det.
Barnets første innlæringsfase er et resultat av barnets «ubevisste strategier».
Spebarnet tenker neppe bevisst: nå skal jeg lære norsk, eller nå må jeg øve mye for å få det til, eller nå vil jeg herme etter det mennesket som steller meg.
Tvert om viser barnets begynnende handlinger at det har en «naturlig utvikling», det vil si lik andre barns, som en følge av hjernens registrerende arbeid, dets systematiske og strukturerte virksomhet.
Hjernen tolker synsinntrykk, lagrer og gjenkjenner sanseinntrykk, lytter etter kjente lyder, registrerer nytelsen ved stell og omsorg, danner gradvis et ordnet bilde av den nære verden og ved hjernens aktiviteter skapes trangen til respons, til handling.
Disse første handlinger er eksempel på vellykkede ubevisste strategier og hvordan de etter hvert, gjennom billeddannelse og språk, blir bevisste.
Hjernen arbeider logisk og strukturert. Det er det den kan. Den kan ikke annet.
Enten vi sover eller er våkne, er små eller store, er friske eller syke, vil hjernen arbeide logisk og strukturert, mer eller mindre dyktig selvsagt, men om den ikke er skadet, vil den arbeide efter sin struktur.
Det underlige i denne prosessen er «livet selv», det udefinerte, det som «blir borte», og som mangler når døden inntrer. Kroppen, hjernen, altså «jeg», er fysisk sett den samme som da den levde, men «jeg» er ikke der.
Om bevisstheten og livet er knyttet til materien og dør med den, eller om bevisstheten og livet er åndens besøk i materien, er spørsmål nært knyttet til menneskets selvbilde, og har betydning for hvilke valg mennesket gjør og for hvilke strategier de lager seg, bevisst eller ubevisst.
Vi bruker uttrykket «å sove på det», når noe er vanskelig, eller om vi har en oppgave å løse.
Slik har vi i språket uttrykt generasjoners erfaringer med at det hjelper å la hjernen behandle saken i fred og ro, uten å bli forstyrret av alle sanseinntrykkene våre og av vår bevisste søken i vårt åpne tilgjengelige kunnskapslager.
Drømmetydning var, i flere gamle kulturer vi kjenner til, en egen profesjon, også i våre dager er det mange teorier om hvordan drømmer skal forståes og tydes, og felles for de fleste av teoriene er at de tar utgangspunkt i at hjernen arbeider logisk og strukturert også når den drømmer. Det er Freuds drømmetydning og dybdepsykologien nære eksempler på.
Forskningen kan si mye om hjernens aktivitet mens den drømmer, men ikke om drømmens karakter, innhold og tolkning.
Jeg møtte en på Blindern engang som sa at han led av «logisk konstruerte vrangforestillinger». Det gledet meg å møte en student med selvinnsikt, for de fleste av oss har ikke kommet så langt i erkjennelse. Studenten pekte dermed på to forhold: at selv i sykdom arbeider hjernen logisk og strukturert, og at også vrangforestillinger er en logisk konstruksjon.
I krimsjangeren etterspørres årsakene og de ubevisste og bevisste motivene til forbrytelsen.
Pussig nok er det når handlingene er onde at man etterspør motiver og årsaker, ikke når handlingene er gode.
Vi har kanskje en ubevisst trang til å bli underholdt av årsakene til ondskap, men vår bevissthet har stor glede av å følge avsløringen.
Kierkegaard skriver om «angsten for det gode». Denne angsten, og våre ubevisste strategier for å beskytte oss mot det gode, er sjelden tema i litteraturen.

«Strukturen tenker i meg».
Alle sosiale erfaringer, innehar strukturer vi sjelden merker oss, men de lagres og har sin betydning i våre ubevisste strategidannelser.
Sosialantropologen, Claude Levi-Strauss, anvendte språkvitenskapens strukturelle tenkemåte innen samfunnsvitenskapen. Slik ble han i stand til å se bort fra enkeltmenneskets handlemåte, dets følelser og tanker, og kunne konsentrere seg om hvordan gruppen handler, og hvordan gruppen man er en del av gir sterke føringer for enkeltmenneskets gjerninger.
«Strukturen tenker i meg», sa Levi- Strauss.
I naturen har man mange eksempler på at dyr lever i mange ulike sosiale grupper, som f.eks. familier, flokker og stimer. Når vi ser en sverm, eller en stim, er det strukturen som er iøynefallende. Det er som om de følger en tilsynelatende overordnet «stim-lov» som lar tusener av enkeltindivider opptre som en organisme.
Naturens varianter av fenomenet er mangfoldige, og vi er en variant uten at vi er oss det bevisst.
Høflighetsfrasen «hvordan har du det?» er en del av dette ubevisste samspillet mellom enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet.
Bourdieu så for seg et strukturert felt, et handlingsfelt, hvor kroppenes habitus samstemmes for både tanke og handlemåte. Mennesket er ifølge ham, både en aktør og i et strukturert felt.
I dette spenningsfeltet mellom aktøren og de tillærte handlinger, kan mennesket, ved å bli seg de ubevisste handlingene bevisst, endre sin habitus.
Denne bevisstgjøringen sammenligner han med psykoanalysen, med det formål å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus. Og dette er Bourdieus hovedanliggende.
Bourdieus store undersøkelse av folks habitus med henblikk på smak, avdekker at selv vår «personlige» smak følger strukturene av den sosiale status, følger «flokken» man tilhører.

Rangering
Det støtende ved Bourdieus arbeid er ikke funnene av at smak avslører et sosialt mønster, men verdirangeringen av dem, og de sterke følelser man har knyttet til kampen om sosial status og rang.
Hatet, klassekampen, som hefter ved hvert funn, er «noe alle kjenner til», sier han.
De ulike klassene i samfunnet, som systembyggeren Marx’ synliggjorde for oss, har Bourdieus analyse nyansert og bragt nærmere det virkelige liv.
Parallelt med arbeidernes klassekamp i samfunnet, har vi skapt en tilsvarende institusjon for barn, skolen, hvor vi setter barna i ulike klasser.
Der de blir satt, i trange, overfylte rom, skal de lære seg de fag vår kultur anser som viktige å kunne, samtidig som de skal tilpasse seg klassens sosiale liv.
«Trangen til anerkjennelse er sterkere enn trangen til å puste», sier Hegel, og at det er en basal trang, ser man tydelig på barn når de er sammen.
Fra første dag i første klasse, til siste dag i 12 klasse, føres en kontinuerlig kamp for å bli akseptert, og for å bli populær. Denne kampen for sosial aksept og anerkjennelse er en av hovedårsakene til mobbing, dårlig klassemiljø og dårlig læringsmiljø.
Kampen for å klatre oppover på en popularitetsrangeringsskala, står for barna som livsviktig, langt viktigere enn kunnskapene i norsk og regning. Selv om de ikke har ord for det som skjer, eller kan begrunne valg av handlingsmåte eller strategi, eller bearbeide smerten ved sårede følelser, utvikler noen en usedvanlig dyktighet i å utnytte det sosiale «spillet» til egen «fordel», mens noen sliter med det samme og havner lavest på den sosiale rangstigen.
De fleste, de som ikke er i topp eller bunnposisjon på popularitetsbarometeret, og som heller ikke er i posisjon til å havne der, har liten konkurranse og forholder seg oftest passive i kampen, men de opptrer bekreftende og følger reglene som settes av den som er øverst på rangstigen.
Denne rangeringsprosessen starter i samme øyeblikk som klassen kommer sammen første gang, og er avgjort i samme øyeblikk. Den sosiale rangeringen skjer med et blikk. Kort sagt ubevisst.
Barn har to sosiale rom, hjemmet og skolen, og i skolen står barnet alene, prisgitt sine konkurrenter, og hvor det til enhver tid er de på toppen av rangstigen som har den sosiale definisjonsmakten.
I dette miniatyrsamfunnet heter det at miljøet kan endres ved målbevisst arbeid fra skolens og hjemmets side, og erfaringene her bekrefter Bourdieus hovedtanke om at det er mulig å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Denne tanke, at det er mulig å endre habitus, var et hovedanliggende for arbeiderklassen da den kom i maktposisjon. Og tiltakene som ble iverksatt, utdanning og høyere lønn, var nødvendige for å gi arbeiderklassen lik tilgang til samfunnets goder, men ikke tilstrekkelige til å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Ved å fortsette den sosiale maktkampen, godtar man premissene for den sosiale rangeringen, og dermed viser man at man godtar og deler forakten for den klassen man kom fra, og som man skulle representere gjennom praktisk politikk.

De utilsiktede virkninger som handlingens årsak.
I kampen for sosial likhet har man satt utdanning som en vei til å erverve kulturell kapital, og fagforeningsarbeidet til å bedre arbeiderens økonomiske kapital.
Det virker som en god plan, men at arbeiderklassen selv fastholder og viderefører verdirangeringen, at noen er mere verd enn andre, er ikke godt, og det er heller ikke en uttalt plan.
Når man kjemper for å komme opp fra arbeiderklassen, og pålegger barna å lykkes i klasse- og statuskampen, viderefører man, uten å tenke over det, hatet, mindreverdsfølelsen og verdirangeringen til neste generasjon.
Barna får overført en maktkamp som de tar med inn i sin virkelighet, skolen, hvor maktkampen bekreftes, men hvor skiftende verdirangeringer og strategier gjør kampen mer kompleks.
Skolen som er samfunnets løsning på maktkampen, er samtidig en forsterkning av den.
Oppskriften på å skape sosial likeverd i samfunnet, ifølge sosiologien og de politiske planleggerne, er utdanning hvor alle mennesker i samfunnet gis lik adgang til borgerskapets kulturelle kapital, slik får arbeiderklassen mulighet til å heve sin status.
Man pålegger derfor alle barn kontinuerlig skolegang til de er 18 år, og anbefaler alle å studere ved universiteter og høyskoler.
Målet er, sier Hernes, som Trygve Brattelis sønn er et eksempel på, at også arbeiderbarn kan bli professor i matematikk.
Det lyder godt, planen er rett, men likevel er metoden diskutabel.
Dagens barn har i vår kultur, materielt sett få udekkede behov, og kjenner ikke hat og klassekamp som reell årsak til å yte topp i skolesammenheng.
Tvert om er det foreldregenerasjonens hat og klassekamp de tvinges til å gjennomføre: de må bevise at «alle kan bli professorer i matematikk», bare de sliter hardt nok.
Handlingen, maktkampen, viderefører en kamp som er over, og en rangering som bare lever i kraft av at den holdes i live gjennom de ubevisste strategier.

Resultatet av den ubevisste strategien, å videreføre overklassens verdirangering, er årsaken til de handlinger man gjør for å bekjempe rangeringen, storsatsing på utdanningen, derfor øker man skoletiden for elevene og tror på effekten av flere skoletimer og mer skolegang.
Planleggerne ser ikke at de skaper det de bekjemper, at de har «nissen med på klassereiselasset».
Skolen har i hovedsak teoretiske fag, og den nedprioriterer den praktiske siden ved de få praktiske fag man har igjen. Skolens innhold er altså formet etter den verdivurderingen man bekjemper: at fysisk arbeid rangerer lavt, åndsarbeid høyt.
Bouedieu viser rangeringen ved kartleggingen av sine sosiologiske funn, og han ønsker å bidra til å få frem bruddet med den.
Samfunnets aksept av verdirangeringene har videreført et ubevisst hat til den laveste klasse, som aldri kan bekjempes ved «å bli professor», for professoren vil fortsette å hate den klassen han kom fra.
Slik sviker arbeiderklassen sin egen «klasse» ved at hatet er satt som drivkraft også for barnas skolegang.
Man må tilbakeføre den status som ble røvet fra dem, oppvurdere deres faglige og handverksmessig status og gi det sosiale rommet verdigheten tilbake.

Et historisk eksempel.
Fagforeningene hadde tøffe maktkamper frem til Monnet samlet Europas «Kull og stålunion», ble leder for den i 1952 og laget de langtidsstrategier som skulle sikre arbeiderklassen den økonomiske kapital og den politiske makt som skulle endre samfunnet.
Planen var at fagforeningen, «Den Europeiske Kull og stålunion», i løpet av 50 år skulle bli overflødig og avvikles.
Fra denne lederposisjonen skapte Monnet Romatraktaten, Efs grunnlov, EUs første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmuren.
Her går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp.
Monnet lot fagbevegelsen gå i allianse med kapitalen om et felles marked.
Det var en utrolig, men forståelig allianse, inngått for å sikre investorer og arbeidere forutsigbare, trygge forhold.
Slik skulle arbeiderklassens økonomiske situasjon trygges, og samtidig planla man Europas store utdanningsvisjon som skulle løfte arbeiderklassens kulturelle kapital.
Man planla det som skulle til for at klassesamfunnet skulle forsvinne.
Arbeiderklassen skulle bli som borgerskapet gjennom utdanning og økonomisk trygge forhold.
I 2002 oppfylte det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet Monnets 50årsplan, da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til unionen.

Langt på veg gikk prosjektet etter planen, men «noe gikk feil», som Hernes skriver i artikkelen «Europa på vippepunktet» i Morgenbladet, 18-23 mai.
Hernes er en anerkjent sosiolog, med sentral posisjonen som arbeiderbevegelsens planlegger her hjemme, fra Maktutredningen 1970, «Planleggingssekretariatet», Reform 94 og 97, helseminister og til nylig valgt president i ISSC, International Social Science Council, den eneste globale, tverrfaglige organisasjon i samfunnsfagene, opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Jeg vektlegger dette, for om noen skulle kunne si noe om årsaker til arbeiderbevegelsens bevisst planlagte politiske handlinger, må det være han.
Og ifølge Hernes, har det Europeiske prosjektet fått vanskeligheter med:
en vrang virkelighet, økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser, grådige aktører på markedet, et under-regulert marked, stigende arbeidsledighet, uansvarlige lån og uansvarlige banker og politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger, forteller Hernes i sin artikkel.
Man har altså ikke kjent, eller klart å regne med, alle faktorene i planleggingen.
At «virkeligheten viser seg vrang» er en erfaring man gjør når «kart og terreng» ikke stemmer overens, men i Hernes analyse av Europas problemer er det uttalt at planen var rett, og ved å bøte på manglene ved planene, skal man forme fremtidens Europa slik det skal gjøres:
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Denne strategien gjenkjenner jeg fra ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16, hvor man kan lese de nyere mål for undervisningen i historiefaget.
«Den historiske virkeligheten er ikke det interessante, men hva virkeligheten kan bli i fremtiden, er det som betyr noe.»
Historieundervisningen er et ledd i det store Europeiske prosjekt, med Hernes som president.
Planene er grundig gjennomtenkt, og mye er gått etter planen, nettopp derfor er det vanskelig å forstå at de ikke ser at de opprettholder og viderefører den verdirangeringen de hater, og at hatet de viderefører både retter seg mot overklassen og dem selv.
I den nye historieundervisningen skal man vektlegge historisk stoff som barn og unge lett identifiserer seg med, og som samtidig er «egnet til å inspirere til å gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha».
Derfor ble jeg noe forundret over hvor stor plass man hadde gitt den franske revolusjon.
Det er ikke alle skolebarn som fatter alle poenger godt nok, og dette stoffet kan fort bli en legitimering av å hugge hodet av dem som hersker, bare man har fordeler av det selv.
Når planleggerne av både samfunn og skole vektlegger revolusjonens blodige historie, fremfor annet historisk stoff, for å oppfylle den nye målsettingen for faget, har de glemt at de selv nå er den herskende klassen, og at de i sin maktposisjon er ansvarlig for å ha tatt arbeidsmulighetene fra de unge ved å gi vår industri og våre arbeidsplasser til land hvor arbeiderklassen har svært dårlige kår.
De har planlagt og handlet slik at egne barn utdannes til arbeidsledighet.
Valget av å presentere virkeligheten i revolusjonen lys, kombinert med videreføring av verdirangering og maktkamp, vitner om underliggende, ubevisste strategier, hvor man frykter nettopp disse kreftene når nøden i samfunnet øker.

Hat, krig og fattigdom.
Hernes sier at arbeiderbevegelsen hentet sin inspirasjon på Europas kirkegårder, ved gravene til dem som nazistene drepte.
Hatet mot nazismen og følelsene for krigens ofre var helt reell for 60- 70 år siden, men Hernes forteller hvordan dette hatet ble holdt i live, på høyt nivå, i arbeiderbevegelsen, for å styrke dem i maktkampen, og han minner dagens Europeiske ledere om dette, og anbefaler dem å reise til kirkegårdene for å hente ny inspirasjon.
Når man slik har to bevisste årsaker til hat, overklassens utbytting og nazistenes krigshandlinger, blir den smertefulle årsaken til hatet, selvhatet, ved at man har godtatt overklassens nedvurdering av egen klasse, svært vanskelig å få øye på.
De ubevisste strategiene, å skjule årsaken til hatet, er å gi bevisstheten akseptable forklaringer på hvorfor man hater, ja, inspireres av hat, så lenge det rettes mot nazistene.
En slik fortrengning gjør det vanskelig å komme til erkjennelse slik at man kan forstå den egentlige årsaken til hatet, og krigens sår som etter tiden burde vært leget, holdes vedlike på «feil» grunnlag.
Denne handlingen, å besøke krigskirkegårdene for å opprettholde krigens hat og sår 70 år etter krigens slutt, er så urimelig at den bare kan forståes ut fra sine utilsiktede virkninger: å legitimere hatet uten å avsløre hatets egentlige årsak.
Arbeiderklassen som var, er blitt Europas nye borgerskap og politiske ledere, og deres hat skulle vært historie, i tillegg er det kommet inn nye arbeidere som har overtatt arbeiderens lave status og lave lønn.
Man begynte tidlig på 70tallet å ta inn fremmedarbeidere til de lavest betalte yrkene.
Etter hvert har innvandringen økt formidabelt, og man har fått nye, store, fattige grupper mens Europas nye borgerskap på alle vis utnytter den fremmede arbeidskraften.
Denne uhørte handlingen godtok man ved å mobilisere mange typer forsvarende argumenter, men få handlinger i vår tid viser så tydelig som denne at arbeiderbevegelsen ubevisst forakter kroppsarbeideren.

Kunstens vesen.
Bourdieus arbeid viser kunstens betydning, ved å sette den øverst i rang.
Kunsten er i sitt vesen den høyeste form for samvirke av «ånd og hånd». Den er håndens ypperste arbeid, som «overklassen mangler», og åndens ypperste arbeid, som «arbeiderklassen mangler».
Vår kultur lar åndsarbeideren rangere over håndsarbeideren, og lar den ene herske over den andre, og vi gjenkjenner dette skille mellom ånd og hånd, fra historien, fra vår kulturs røtter, i den greske og den jødiske kultur.
Den filosofiske og vitenskapelige tradisjonen dominerer i arven fra Hellas, og den jødiske innflytelse i kunst, økonomi og systembygging er omfattende, her kan nevnes noen med betydning for Bourdieus arbeid, som Marx, Levi-Strauss og Freud.
I syntesen av vår kulturarv finner vi vår kulturs ypperste utøvere, men vi finner også videreføringen av deres kulturs svakheter.
Gnostisk tankegang om materien som ond og ånden som god, er en verdirangering som kirken bidro til å videreføre, selv om dens teologi ikke godtok gnostisismen.
Den greske forståelsen av åndsarbeid som opphøyet, og kroppsarbeid som trellens lave virksomhet, appellerte nok til de herskende klasser.

En norsk teolog, Thorleif Boman, peker, i sin doktoravhandling, på interessante forskjeller mellom det greske og det hebraiske språk, det greske som et intellektuelt, betraktende språk, og det hebraiske som et aktivt, handlende språk.
Han belyser dette ved bl.a. det greske ordet «logos» og det hebraiske ordet «dabar», som begge oversettes til det norske ordet «ord». Det greske ordet «logos» betegner et tankemessig innhold, en ide, mens det hebraiske ordet «dabar» er gjerningen, det som nevnes gjøres.
Disse ytterpunktene fikk sin syntese i kristendommens: «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, for vi er alle ett i Kristus.»
Paulus utfører et grundig filosofisk arbeid i sine brever hvor motsetninger som: tro og gjerninger, ånd og materie finner sine løsninger.
Mitt poeng er at vår kultur har videreført konfliktene, ikke bare som en klassekamp, eller som menneskets trang til anerkjennelse, men som dype kulturoverførte rangeringer.

Det er i denne tradisjonen at de to verbene i vår høflighetsfrase, «hvordan har du det?» og «how do you do?» blir interessante.
«Har» uttrykker noe stillestående, betraktende, slik at ens habitus fremstår som uforanderlige forhold og egenskaper som man besitter, men som man selv ikke er årsak til.
Det engelske spørsmålet «how do you do?» har det aktivt handlende verbet «do». Dette verbet bevirker at man forstår seg selv som et handlende menneske som skaper og aktivt former egen tilværelse.
Det er et eksempel på to enkle hverdagsfraser som gjennom sin stadige repetisjon og uviktighet, legger føringer for vår selvforståelse, helt ubevisst, som igjen er årsaken til at disse handlingene opprettholdes.
Man må, som Bourdieu sier, opplyses, nærmest ved dybdepsykologiske metoder, om man vil bryte med sin habitus, og jeg vil tilføye at både kunst og religion har en tilsvarende opplysende og legende virkemåte.
Om man betrakter og analyserer menneskeheten som en stim, med henblikk på deres kultur og ikke vektlegger noen individuelle aktører, og gjør dette med henblikk på kunsten, da ser vi det ypperste av ånd og hånd, av «arbeiderklasse og overklasse», og det beveger oss alle, ikke bare ved sin skjønnhet og dyktighet, men ved den muligheten vi i vår verdirangerende maktkamp har forkastet: samarbeidet mellom dem.
Et samarbeid som også Europas prosjekt, syntesen av fagforening og kapital, kunne vært en variant av.
I kunstens og religionens opplysning aner vi kulturens uttrykk for helhet og likeverd.
Man kan si at kunstens utilsiktede virkning, å forene ånd og hånd, samtidig er en av årsakene til kunstnerens stadige søkende uttrykkstrang, og til vår stadige opptatthet av den.

Les boken til Asle Toje!

Hernes: Europa på vippepunktet.

september 27, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

– en vrang virkelighet,

– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

– med grådige aktører på markedet

– med et under-regulert marked

– med stigende arbeidsledighet

– med uansvarlige lån og uansvarlige banker

– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Se også:

Legmannens svar til Eia

Les boken til Asle Toje!

mai 18, 2013 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing | 14 kommentarer