Nidvise mot vindmøller, fjernet fra «facebook».

På Island skulle man skrive en nidvise for hver nese i landet.

Jeg hadde tidligere en nidvise om Jens  og monstermastene. Den skrev jeg litt om for å vise samme mening om vindmøllene som nå settes opp. Det er planlagt utbygging i virkelig monstrøst stor stil.

Jeg visste at fb sensurerte mobbing av personer, men ikke at de har satt opp skjerpede regler som også beskytter offentlighet, industri og økonomi, men nå har jeg lært det.

Jeg forstår at man kan ta denne nidvisen som en oppfordring til oppviglersk virksomhet, men jeg tenker politisk opprør, som «Brexit», og først og fremst en oppfordring til å stemme på partier som vil stoppe vindmølleutbyggingen! og til å tale, skrive, synge og diskutere mot dette: å selge ut landets realverdier. Vi må styrke demokratiet!

Denne nidvisen har melodien, som det er lett å se, «Ja, vi elsker»
1.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten møller over landet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot overmakt.
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot statens overmakt.
2.
Dette land vårt storting solgte for en flau profitt.
Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.
Vi har kraft nok her i landet! Ikke stjel vår strøm!
Ikke lyv for folket lenger! Vi kan se din drøm:
«tøm ut folks realverdier så det blir en pengestrøm!»
3.
Norske mann i hus og hytte vi må stoppe dem!
De vil ikke oss beskytte, de vil ta vårt hjem!
Alt som fedrene har gitt oss, har de nå solgt ut,
og naturen er blitt A/S, EU er blitt «GUD»!
Ja, naturen er blitt EUs, og profitten «flagges ut»!
4.
Vi som elsker dette landet, vi, de tusen hjem,
vi må bryte EU-bandet slik «det stiger frem»!
Stoppe tusenvis av møller før de står på fjell,
stoppe avtale og lov vi ikke lagde selv!
Stoppe alle salg av landet! stoppe salget av oss selv!
5.
En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,
reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!
Nå har vi «det grønne skiftet». Hva har skjedd med det?
Det er skapt av profitører og teknikere!
ja, designet er «det grønne», og da selger, selger det!
6.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten møller over landet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt!
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot overmakt
Ja, vi tenker «nei!» og reiser oss mot statlig overmakt!

Reklame

Dag O Hessen undrer seg over at strålingsfrislippet tillates.

Det var full sal under lanseringen den 5. desember av boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» på Litteraturhuset i Oslo:

Sakset fra siste blogginnlegg på Flydals blogg:

Både professor Dag O Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo, og pensjonert overlege Finn Levy, som i en mannsalder har arbeidet med arbeids- og miljømedisin ved Oslo universitetssykehus Ullevål, var tindrende klare:

– Boka er svært interessant. Advarslene den gir, er det all grunn til å ta på alvor, selv om bokas synspunkter ikke er alment akseptert i fagmiljøene og vil vekke debatt. For tegn på at slike skademekanismer er reelle, er så absolutt til stede og bør sjekkes grundig. Konsekvensene kan være svært store og alvorlige. Det bør føres en føre-var-politikk i stedet for det frislippet av mikrobølget stråling som nå foregår.

I åpningsordene fra forlaget, ved Per Christian Øiestad, ble vekten lagt på den sterke veksten i mikrobølgeeksponering som vi nå utsettes for – uten at noen kan garantere for helserisikoen: Mens vi i dag har litt over 1 000 kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda, er det i USA gitt klarsignal for oppskyting av mer enn 11 000 nye de neste to årene for å dekke bakken med 5G til Tingenes Internett, selvkjørende biler og all verdens andre «smarte» teknologier.

Så fulgte jeg, som har oversatt boka, som er et stort verk på 665 sider: Den er en versjon for vår tid av boka som satte i gang den moderne miljøbevegelsen – Den tause våren. Men nå gjelder det energi-forurensningen:

I 1971 advarte et ekspertpanel slik direkte til USAs president – sitat:

I nær framtid kan energi-forurensningen av miljøet bli i klasse med dagens kjemiske forurensning… og … svak, langvarig eksponering kan bli et kritisk problem for folkehelsen.

Nå er vi der i følge en del rapporter. Kampen om energi-forurensningen pågår nå i rettssaler om smartmålere, i skolers FAUer om WiFi, i USAs senat og rundt i deltstatene om 5G, og mellom borgere og helsebyråkrater kloden rundt om mobilmaster. Og dessuten har økologene så smått begynt å engasjere seg. Et internasjonalt panel av økologer plasserte for ett år siden skader på dyrelivet fra mikrobølget stråling på sin årlige liste over de kommende 15 viktigste miljøsakene.

Det er dette miljø- og helseproblemet som er Arthur Firstenbergs hovedbudskap. Det er dette problemet som han mener vi benekter så massivt – selv om bevisene ligger i dagen – at vi løper inn i en blindgate mens vi heier på det smarte samfunnet. Men Firstenberg formidler dette alvorlige budskapet gjennom interessant historieskriving og et vell av interessante detaljer slik at det er blitt en spennende og utfordrende bok. Her handler det både om mennesker, planter og dyr.

Vi møter store navn som Humboldt-brødrene, Volta, Galvani, Benjamin Franklin og den franske revolusjonære legen Jean Paul Marat, Isaac Newton, og etterhvert John Wesley, Charles Dickens og en drøss flere kjendiser. Vi møter også en mengde forskere, leger og såkalte «elektrikere» som er blitt glemt av tiden. «Elektrikerne» behandlet folk mot allehånde sykdommer og helseplager med elektriske bad og gnister.

Firstenberg viser f. eks. hvorfor mye av dagens tinnitus – som jo nå er en folkesykdom – skyldes radiostøy, og hvordan forsvarets kommunikasjonssystemer kan skape «The Hum» – en konstant brumming som mennesker kloden rundt er plaget voldsomt av.

Perspektivet skifter fra Jordklodens og universets elektriske kretsløp, til Schumannfrekvenser i atmosfæren som gir oss vår biologiske klokke, og ned til elektronenes vandringsmønster på cellenivå og langs kroppens transportbaner for strøm og informasjon. Det store bildet – av et slags elektrisitetens økosystem på alle nivå – bygges opp. Elektrisiteten i våre kropper og i våre omgivelser er Alfa og Omega, og at disse systemene er vare for å bli klusset med. Et utall eksempler i forteller om hvordan det skjer, og hvordan det er blitt utforsket. Fortellingene er utrolig varierte, og handler om alt fra ørsmå ladninger som bringer hamstere inn eller ut av vinterdvale, svake strømmer som kan få muskler som er skutt vekk i krig til delvis å vokse ut igjen, ørsmå variasjoner gir insekter viktige beskjeder eller får dem til å rømme, åpner cellevegger, gjør folk værsyke av pulser fra værfronter, eller syke av samme slags pulser fra mobiler, smartmålere og WiFi – noen akutt fordi de er spesielt følsomme, andre først på sikt når virkningene av lengre tids eksponering kommer.

Vi møter også Bell, Tesla, Edison og Marconi med deres store oppfinnelser, og vi blir kjent med hvor syke disse pionerene og familien ble av eksperimentene de drev med, og om hvordan de elektriske virkningene kan måles helt opp i van Allen-beltet. Vi møter forskning på soldater, solflekker og influensa-pandemiene, og de store sivilisasjonssykdommene, kreft, diabetes, hjertelidelser og fedme – og hvordan disse sykdommenes framvekst kan forklares som resultat av elektrifiseringen av våre liv. Her er mye stoff å kjenne seg igjen i og mye å lære – hva enten man er ingeniør eller medisiner, biolog, frisk eller pasient, men også mye nytt for alle.

Så langt fra min orientering om boka.

Dag Hessen tok på seg rollen som «Djevelens advokat». Hans hovedargumenter var at de påvirkningene som boka handler om, ikke er alment aksepterte, noen av dem er vanskelige å gjenskape i forsøk, og at elektromagnetiske felt ikke er med på listene over viktige faktorer som påvirker natur og miljø i våre omgivelser. Men riktignok, siden alt liv i bunn og grunn er elektrisk, er mulighetene til stede for at man kan påvirkes. At fugler og insekter får navigasjonen sin forstyrret, ville være godt tenkelig, men at EMF i dag er en vesentlig årsak til artstap, var han mer meget skeptisk til. Andre årsaker ser ut til å være mer nærliggende. Men, understreket Hessen flere ganger, dette er ikke hans spesialfelt, og dersom Firstenberg skulle ha rett, er konsekvensene svært store. Derfor er det all grunn til å ta hans advarsler alvorlig og føre en føre-var-politikk. Han var forundret over hvordan man kunne tillate et slikt frislipp av mikrobølget stråling som det som nå foregår.

Finn Levy gjorde det klart at han som arbeids- og miljømedisiner var mest opptatt av el-overfølsomhet, en tilstand som gjerne utløses av kraftige eksponeringer, er svært vanskelig å diagnostisere på et legekontor og som knapt lar seg behandle på annen måte enn å få pasienten vekk fra eksponeringskilden. At el-overfølsomhet er reelt, var han åpenbart ikke i tvil om, selv om denne tilstanden ikke er akseptert av myndighetene som en reell tilstand. Boka burde etter Levys syn leses av alle som har pasienter med symptomer som det er vanskelig å knytte til bestemte diagnoser, og av alle som driver med innføring av teknologi som innebærer mikrobølge-stråling.

Både Hessen og Levy var enige om at «Den usynlige regnbuen» er god som populærvitenskap, vil og bør skape debatt, men at den trass i sin enorme dokumentasjon har forholdsvis lite referanser til nyere forskning, og at den til dels fører belegg med materiale som ikke holder vitenskapelige mål. De ser begge på den som et partsinnlegg.

Deretter summerte jeg opp at vi alle tre så ut til å være svært enige om svært mye:

Firstenberg har skrevet en populærvitenskapelig bok, ikke en biofysisk eller medisinsk vitenskapelig utredning. Boka gir indikasjoner på at noe alvorlig galt kan være på ferde med helse og miljø, og at dette kan henge sammen med menneskeskapte EMF.
Skal man ha endelige bevis, så savnes detaljer og diskusjon av andre mulige forklaringer her og der. Dette innebærer altså ikke at Firstenberg tar feil, bare at det ikke går an – utfra det som står i boka alene – å si med full visshet at han har rett!
I tillegg, og det er kanskje det viktigste, er vi enige om at dagens massive utbygging av trådløs teknologi er i strid med en føre-var-strategi. Og at en slik strategi burde vi hatt. For denne boka gir holdepunkter for å anta at slik utbygging av trådløse teknologier som vi nå bedriver, kan gi vesentlige skadevirkninger – på natur og miljø og på på folkehelsen. Boka gir grunnlag for atskillig grunn for mistanke. Og har Firstenberg rett, er det meget dramatisk.
Jeg omtalte også at boka jo er en historiebok, så det er kanskje ikke så rart at mye av stoffet er gammelt, og jeg viste til basalmedisiner og genetiker Martin L Palls omfattende gjennomgang fra våren 2018 av meta-studier:

Selv når vi bare trekker inn de skademekanismene som er særdeles godt dokumentert, finner vi at menneskeskapte elektromagnetiske felt, selv ved eksponeringer langt under dagens anbefalte grenseverdier

endrer signaleringen i nervesystemet
angriper hormon-systemer
skaper oksidant-overskudd som bidrar til vår tids nye og mest utbredte helseproblemer
angriper DNA-et i cellene på måter som fører til kreft
fører til økt celledød, som blant annet bidrar til lidelser i nervesystemet
reduserer kjønnshormoner, øker sjansen for spontanabort, og skader sædceller
øker kalsium-nivået i cellene, og setter i gang signaler som ikke skulle vært der
Dessuten er det funnet skadevirkninger på hjerte- og karsystemet, virkninger som kan føre til ulike typer demens, og en del annet snask.

Alt dette er virkninger som peker i samme retning som det Firstenberg argumenterer for, og de er alle konstatert i en rekke studier. At noen studier da ikke finner sammenhenger, har ikke vitenskapelig vekt.

I en slik situasjon, nevnte jeg videre, ligger det en slags vitenskapens fallitterklæring i det som nå skjer knyttet til AMS – smartmålere: Vi som har engasjert oss i dette, mottar telefoner og eposter fra folk over hele landet som for eksempel får spasmer i takt med pulsene fra målerne. Det lar seg observere, telle, videofilme, måle. Eller de mistet nattesøvnen da de nye målerne kom, selv om de ikke visst om at de ble installert, eller de er redde for at kreftsvulsten som nå holder seg i ro, skal sette i gang og vokse, slik man har funnet i flere studier at EMF-eksponering kan virke.

Strømselskapene har omsider skjønt at dette er realiteter. De har begynt å famle seg fram og gjør om på sendemønstre, pulshyppighet og på antenneplasseringer. Men Helsedirektoratet sier «Klippe, Klippe» som kjerringa: «Ingen leger får lov å si at det går an. For det går ikke an, det går ikke an, for vi stoler på Statens strålevern.»

Mange leger ser hvor galt dette er, men de kan ikke, eller tør ikke, opplate sin munn om det.

Det er en avsindig situasjon som journalister burde kaste seg over.

Firstenbergs hovedbudskap er at vi må få vekk tabuet, slik at vi kan få en politikk som verner om miljø og helse, og presser ut teknologier som gjør folk syke.

>Det kom til slutt et knippe innlegg fra salen. Et par kommenterte om sine møter med Statens strålevern, der det hersker en kultur som totalt benekter enhver ikke-termisk virkning, samtidig som det er mer enn klart at de ikke har faglig kompetanse, og kun administrerer et regelverk. Dette var kommentarer fra folk som selv over tid hadde gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i forskningen og i kunnskapsvurderinger foretatt internasjonsjonalt.

Et par andre handlet om opplevde, sterke skadevirkninger fra elektromagnetiske felt. En ganske sterk videosnutt om dette finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=9AuA5hIDZio

Tilstede i salen var både flere leger og enkelte med lang erfaring i framskutte posisjoner innen kraftbransjen og telekom.

Video av boklanseringsmøtet vil komme på YouTube.

Einar Flydal, 6. desember 2018

https://einarflydal.com/2018/12/06/biolog-dag-o-hessen-underlig-at-stralingsfrislippet-tillates/

Jeg finner dette interessant og sterkt urovekkende, og takker Flydal for hans grundige informasjon. Veldig spennende at våre hjemlige forskere og fagfolk begynner å se på dette, og kan lede an i samfunnsdebatten!

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.

 

 

Elektromagnetiske felt, EMF, er den største miljøtrusselen vi har i vår tid!

Eksponeringsnivået vi utsetter oss for fra miljøgiften EMF – elektromagnetiske felt – har steget fra rundt 10 til 10.000 mikroWatt per kvadratmeter i byer siden 1970-tallet. På Oslo S kan du oppleve 45.000 forteller Einar Flydal.

Rundt omkring i Oslos gater finner du «hot spots» på 25.000. Økningen har vært eksplosiv både ute og inne i våre hjem.

Einar Flydal har svært god greie på elektromagnetisk stråling. Det har vært hans arbeidsfelt gjennom et langt liv, og han har holdt seg oppdatert på forskning og hvordan andre land handterer dette anderledes enn oss.

Smartmålere, stråling og helserisiko: Alt du ønsket å vite, men ikke fant noen å spørre om

Denne linken er til en video hvor Flydal forklarer hvilke visjoner som har ført til den dramatiske økningen i stråling som skjer rundt oss i dag, hva strålingen er og hvordan forskning presist angir hvordan stråling virker på levende celler.

Jeg vil sitere litt fra nettstedet hans:

«Smarte» målere: Fake news fra Strålevernet

Strålevernets nye brosjyre forsikrer oss at strålingen er så svak at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet». Her har Strålevernet tydeligvis glemt å ta med «HALLO-HER-ER-JEG»-signalene, som bare går mellom målerne, og utgjør hovedmengden av signaleringen. Men la oss legge godviljen til, anta at det ikke er tilsiktet, og konsentrere oss om signalstyrken:

Hvor svake er signalene? Når Strålevernets folk snakker og skriver om at signaler er «svake», bruker de et stammespråk som har tatt meg en tid å avkode:

«Svak» betyr

a) at strålingen er for svak til å skape registrerbar, skadelig varme. Det er den selvsagt når den er under dagens grenseverdier, for det er jo nettopp skadelig oppvarming som grenseverdiene er fastsatt for å hindre.

b) at strålingen er under grenseverdiene. Det er den rimeligvis også, for det skal sikres av fribruksforskriftens krav til maks sendeeffekt.

c) at strålingen er ikke-ioniserende, og derfor per definisjon ikke kan endre på så mye som et elektron.

Dette siste – at ikke-ioniserende stråling ikke kan slå i stykker molekyler og atombindinger – trodde man på tidligere. Det gjelder fortsatt i lærebøkene, men er forlengst forlatt: svake ionebindinger kan brytes lettere, kalsiumkanaler kan åpnes av særdeles svake energimengder, og en rekke andre fysiske endringer kan skje selv ved svært svak stråling. (Se f.eks. bloggpost 11.11.2016.)

…..

Straks Strålevernet for eksempel godtar de godt over 120 laboratorieeksperimentene som demonstrerer at selv meget svak ikke-ioniserende stråling kan åpne kalsiumionekanaler i celleveggene, og i løpet av fem sekunder øke cellenes oksidantproduksjon (Pall 2013, Yakymenko & al 2015), må etaten akseptere at «svak» i Strålevernets forstand slett ikke betyr at strålingen ikke kan skade.

Da må etaten utfra foreliggende kunnskap om sammenhengene mellom celleinflammasjon og helsevirkninger også akseptere at hjerteflimmer, mitokondrieskader, DNA-skader og Roleaux-effekter i blodet er blant de mange mulige utfallene av eksponering for svak ikke-ioniserende stråling. Ja, Strålevernet vil da til og med måtte akseptere at selv el-overfølsomhet og andre nevropsykiatriske virkninger, så som Alzheimers og Parkinsons og autisme er innenfor det mulige og godt forklarlige (Pall 2015).

Strålevernet har derfor som oppgave å hindre slik kunnskap i å bli anerkjent. Det skjer først og fremst – tror jeg – ved at de ansatte dyrker de gamle forestillingene og det gamle stammespråket og verner om skillet mellom ioniserende – og farlig – stråling, og ikke-ioniserende – og derfor ufarlig og «svak» stråling. Og så administrerer de strålevernet utfra dette verdensbildet.

Å vurdere når det er på tide å skifte til et mer moderne verdensbilde, har Strålevernet overlatt til eksterne utvalg av bransjenære forskere og utredere som er så godt plantet i de samme gamle forestillingene at de alltid kommer til samme konklusjon: den forskningen som utfordrer de gamle forestillingene, er det alltid noe galt ved. For det må det jo være. Stadig dukker det opp slike skandaler der lydighet mot dogmene i praksis betyr at helserisiko skjules – i Norge, Canada, Storbritannia, USA, Australia – kort sagt overalt der vi praktiserer ICNIRPs retningsgivende eksponeringsgrenser på 10 millioner mikroWatt per kvadratmeter, mens land med sterke tradisjoner innen stråleforskning og -vern, har lagt seg på en titusendel eller enda mindre. (Se figur.)

…….

Trådløst skaper miljøkatastrofe 1

Her er nr 1 av en serie som summerer forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett».

Funnene viser at trådløs kommunikasjon driver bier, humler, spurver, krypdyr, storker såvel som pattedyr på flukt, rammer forplantningsevnen, orienteringsevnen, kommunikasjonsevnen og f.eks. evnen til å bygge reir. Skadeveiene er de samme som for mennesker – pluss litt ekstra.

Høstens valgkamp vil foregå uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Og Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko». Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok» – og send dem gjerne videre til venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn og politikere!

……

Jeg anbefaler å gå inn på siden til Einar Flydal og lese de mange innleggene han har og se videoene der. Han gir linker til all info og forskning han henter inn, samler sykdomshistorier fra el-overfølsomme, har veiledning til dem som vil søke om å slippe «smart-målere» og han kan forklare det vanskelige språket og de uforståelige tallene man benytter i dette fagområdet.

Dette er den største miljøtrusselen/masseutryddelsestrusselen vi har i vår tid!
Allerede har man registrert skader i naturen av 4G mastene som var 10 ganger sterkere enn 3G. Nå vil man innføre 5G innen2020. Den skal være 100 ganger sterkere enn 4G.
Politikerne må fortelle oss hvordan de har utredet konsekvensen av dette og ta tilbake muligheten/retten til å stoppe dette. Hvorfor i all verden ga de fra seg den?!

Jeg lar Flydal stille spørsmålene tilslutt:

Er biologisk liv kompatibelt med de stadig økende nivåene av elektromagnetiske felt (EMF)? Eller for å si det med dagligdagse ord: Kan vi som mennesker overleve all denne strålingen? Er vi bygget for et liv under 24-timers fullkropps bestråling? Er vi immune mot disse signalene, eller spiller vi faktisk med vår planets fremtid som innsats, og setter livet selv på spill? Svarene ser ut til å være: Nei, vi er ikke laget for slike eksponeringsbelastninger fra EMF. Vi er ikke immune. Vi gambler med vår framtid.

«Levende lys» av Dag Frøland

Vil dele minner fra en glemt tid, men vi trenger å tenne disse lysene mer enn noensinne.

https://www.youtube.com/watch?v=ykPI4p8fQYA

 

Globalistenes behov av ideologer.

Dette innlegget har jeg hentet fra Verdidebatt, fra et av Jan Hårstads mange skarpsynte innlegg!

Jeg har fulgt hans innlegg på Verdidebatt i mange år og håper med dette innlegget å bidra til å gjøre ham ennå mer lest.

Akkurat dette innlegget har jeg tatt hit fordi han her berører et tema jeg er opptatt av.

Jeg har tidligere forsøkt å vise Hernes rolle i å tilrettelegge for de globale kreftene i Norge. Og  hvordan Europas «politiske prosjekt» fra 1952 har vært detaljplanlagt for samme formål gjennom planleggingen av EU.

Jeg savner debatter om konsekvensene av Jean Monnets strategiske grep, å forene  «Kull og stålunionens» interesser med de multinasjonale selskapenes interesser, og hvordan den politiske oppslutningen om Hernes «maktutredning» her hjemme har bidratt til å dreie vår virkelighetsforståelse…… «til å få folk til å velge det de ikke vil»…

Jeg finner det underlig at fremdeles tror de fleste her hjemme at de politiske skillelinjene er «høyre/venstre», de må da snart se at skillene går mellom de «globale/nasjonale».

Jan Hårstad berører dette med sin skarpe iakttagelse av det som viser seg i dagens Europa.

Jeg gir ordet til min gjest, Jan Hårstad:

Stats-venstre.
Globalistenes behov av ideologer.

Som de globalistiske strategene ser det, er det verdens megakonzerner og megabanker som skal styre verden etter at nasjonalstatene er avskaffet. Det er derfor helt riktig det ungarske Viktor Orban idag sier: «Brussel er irritert for at det eksisterer strerke nasjonalstater.» De skal jo vekk.

All elite i Europa-USA idag er tilhenger av dette prosjektet med en verdensregjering,en religion,en verdenshær,den norske i særdeleshet som har jobbet på spreng for å globalisere Norge til tross for at folket sa nei til dette ved to folkeavstemninger.

For å få til alt dette må en ombygge folkenes tenkemåter og instinkter og media er nøkkelen til det prosjektet med avvikling av nasjonen og dens identitet.

I Tyskland har man nå en morsom historie på gang. Venstresidas dagsavis heter Tageszeitung,daglig omtalt som Taz,som naturligvis skryter hemningsløst av at de er en selvstendig og uavhengig avis.

Nå viser det seg at Berlin-Senatet og andre statsinstitusjoner har subsidiert Taz med hele 4,9 millioner Euro. Hvorfor det?

Årsaken til dette er at avisa er ideologer for globalisering. De er for åpnere grenser, for multikulturalisme,immigrasjonisme,islam etc. Riktignok har de lært kunsten å pakke inn disse politiske posisjonene i en pseudo-venstrefraseologi, men i sak er det ingen forskjell.

Flytter vi oss til Norge har vi Klassekampen som er statsstøttet med 38 millioner kroner. Redaktør Braanen er nå fast gjest i celebre middager hos næringslivet og globalistene.

Deres ideologi er politisk korrekt multikulturalisme og de samme tingene som hos Taz: proimmigrasjon,pro-islam og korrekt hat mot NY-FASCISMEN representert ved f.eks Nasjonal Front og andre nasjonal-orienterte partier i Europa. For disse spiller det overhodet ingen rolle at arbeiderklassene,småbønder og middelklasse stemmer disse partiene. I Sverige stemmer nå flertallet av LO-medlemmer for Sverigedemokratene.

Alt dette er helt likegyldig og fiendtlig for media av typen Taz og Klassekampen. Partiet Rødt jobber på spreng for at ingen asylant skal forlate Norge. I det minste må det lange og omstendelige rettslige undersøkelser til.

Konklusjon: globalistprosjektet hadde aldri hatt noen sjans til å lykkes med sine vanvittige Utopier om det ikke var totalt oppkjøp og understøttelse fra «venstresida». Både i Sverige og Tyskland er det slik at det voldelige Antifa omtales med respektfulle ord som «Autonome Linken» og tilsvarende. De er tiltross for alt med globalistene.

Det som kommer til å bli et stort oppgjør i de kommende årene er graden av villedelse og falskneri som media har medvirket til. I mediabransjen overalt i Europa er det krise og humoristisk: selv Dagbladet legger ned kommentarfeltet. En av grunnene er at skriverne der kritiserer eliten i avisa: Simonsen,Michelet,Aurdahl,etc Mistilliten til globalistenes aviser er akutt overalt.

Først nå hostet FRONTEX opp en undersøkelse at etter FN-konvensjonens regler har 60% av asylsøkerne ikke krav på asyl. Sa du det for et halvt år siden var du et rasistisk svin.

Sverige skal sende ut 80 000, men opphavslandene vil ikke ha dem.

Finnland skal sende ut 20 000.

Det morsomte som har skjedd innen norsk globalisme er affæren med direktøren i Statistisk Sentralbyrå,Christine Meyer som attpåtil er gift med fanatikerglobalist Victor Norman.

Fremskrittspartiet forlanger statistikk på vilke nasjonaliteter som sitter i norske fengsler (som også har avdelinger i Nederland da det er fullt her). Til dette svarer direktør Meyer at det er et altfor omfattende arbeid skjønt man i 2011 gjorde sånt.

All innsikt og kunnskap som går imot globalismen skal ikke fram. Det er pressens dilemma nå: hvordan legge lokk på ubekveme sannheter.

Og i den jobben er faktisk «venstresidas» aviser i avantgarden.

Hvem kunne ha spådd dette for noen tiår siden?

Men allerede Ibsen skrev om forvandlingens lov»

Etter dette innlegget spurte jeg Hårstad om å få bruke hans tekst. Samtidig kommenterte jeg teksten litt, slik jeg skriver i innledningen her.

Da fikk jeg dette svaret:

alle de som opptrer på tv som landets superhumanister er styrtrike folk. Jan Egeland tjener 1,195 000 og ingen i ledelsen av godhetsbransjen tjener under en million.

Representanter for tenketankene har også lønninger på over en million.

Ser man på utviklingen i Sverige,som ligger noen år foran oss i forfall,taes pengene til globaliseringsmulitikulturen fra eldreomsorg,pensjonistlønninger og sosiale ytelser,kort det er folk og arbeiderklasse som må forberede seg å betale for galskapen.

40% av tyskerne vil nå ha vekk Merkel før hun ødelagger landet.

I Østerrike har man begynt å skrive om berømte hymner: før het det. «Gotts liebe ist so wunderbar» etc

Nå forandrer pk-folket dette til «AllAHS liebe ist so wunderbar,» (Kronen Zeitung)

Til Søland og enhver: mine tekster kan brukes av enhver som ønsker det.

Skulle noen ønske seg meg som foredragsholder også,er det bare å ringe Jan Hårstad 22 15 28 03.

 

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«

Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries (♈) /ˈɛəriːz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

Kongolandsbyen, igår og idag.

I 1914  ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner.

En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

 

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.

Henrik Wergelands brev til Stortinget om «jødeparagrafen»

Wergeland kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Dette brevet er hans argumentasjon som ble lest i sin helhet på stortinget.

Man leter, i jubileumsåret, etter stortingsrepresentantenes meninger i jødespørsmålet, men her, i Henrik Wergelands brev, møter vi de mange meninger gjennom en samlet, systematisk, kunnskapsbasert argumentasjon som var målrettet for å overbevise representantene den gangen.

FORSLAG TIL OPHÆVELSEN AF GRUNDLOVENS § 2,
SIDSTE PASSUS
Til Norges 9de ordentlige Storthing.
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden
for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet
grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urør-
lighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes
og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de
vigtigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at
sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside,
for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den
saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus,
indeholder mod den jødiske Konfession.
Religiøs Intolerance er ellers Grundlovens mørke Side. Den
herskende Kirke stod saaledes sikkerlig ligesaalidt som i Konge-
riget Sachsen nogen Fare ved Afskaffelsen af dens 4de § og
§ 16tens Omformen i Overeensstemmelse dermed; og den Be-
stemmelse i § 92, hvor det gjøres til nødvendig Betingelse, at
bekjende sig til den herskende Kirke, for at kunne blive norsk
Embedsmand, er grusom nok i en Tid som vor, da saamange
udmærkede Mænd af forskjellige Konfessioner vandre hjemløse
om i Verden for sine borgerlige Dyders Skyld, da Heltemod,
Geni og saa megen praktisk, for Norge i saa mange Retninger
anvendelig, Kundskab, ere saa ofte at træffe landflygtige. Dersom
sidste Passus i § 2, som banlyser en heel Konfession, ikke gaves,
skulde Intolerancen synes ikke at kunne drives videre, end til
at udelukke Dygtigheden og Fortjenesten og berøve sig selv
deres Frugter, dersom det udmærkede Individ, der kun som
Embedsmand vilde kunne gavne Landet, ikke vilde opoffre sin
Overbeviisning og Sjelefred. Men maaskee er det saa, at vor
d.IV,b.3,s.230 Slægt er reformræd; — disse Stene, som sandelig ikke høre
Kristi sande Tempel til, faae ligge indtil Tiden i sin Fremskriden
bringer ogsaa dem paaglid. Katholikernes Emancipation i Eng-
land kostede ogsaa Tid og rastløs Iver gjennem mange Aar; og
maa man give Slip paa Haabet om engelsk Energi hos de norske
Liberale, saa mildnes og klarnes dog vel ogsaa i dette Folk de
Anskuelser, som for et Fjerdedels Aarhundrede tilbage troede
at give den Forfatning, det gav sig, ogsaa en Garanti i Sam-
vittighedstvangen. Men ligesaa usikker som denne er Garantien
for et Folkelivs, en Histories uafbrudte Ensformighed. Endog
før den Grad i Civilisationen er indtraadt, at et Folk, der med
Hengivenhed hænger ved sin Konstitution, villigen underordner
denne Humanitetens almindelige Krav, kunne Kombinationer af
Omstændigheder indtræde, Nødvendigheder, som bryde Love,
og i en Kamp for sin Tilværelse kan denne saa urokkelige
Grundlov undergaae ligesaa pludseligen en forherligende Gjen-
fødsel, som den fødtes og blev til under en Kamp, hvori Folkets
Tilintetgjørelse laa i den ene Vægtskaal. Og da tvivler vel Ingen
om, at Intolerancebestemmelserne ville være de første, som af-
skalles. Fædrelandets Frelse kan ligge i en fremmed Timoleons
Haand, og han kjøbtes vel ikke for dyrt for det intolerante
Komma i § 92? Men ethvert Forslag med Hensyn til dette
Punkt sættes her tilside for det endnu vigtigere og mere iøjne-
faldendes Skyld, og selv om dette føler og erkjender jeg, at det
er vanskeligt at understøtte Propositioner af den Natur med
Demonstrationer af det Nødvendige, ja selv af den specielle
Nytte, de tilsigte. En Proposition med Hensyn til § 2, sidste
Passus, henhører ogsaa til dem, som mere støtte sig til og af-
gjøres af Sympathien, en forudgivet Opinion, af en Tilstand i
den almindelige Tænkemaade, hvis Existence man kun kan for-
mode, men ikke med Vished overtyde sig om forud — før man
maaskee staaer der alene.
Men Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, fore-
kommer Proponenten at være af saa stor indre Retfærdighed,
at Mistvivlen om, at nærværende første Forsøg derpaa vil blive
det lykkelige, ikke bør holde et med alvorlige Undersøgelser
næret Forsæt tilbage. Det er bleven en religiøs Trang, som
foragter Tanken om at Nogen kunde ville udlede en Tolerance-
proposition af Slaphed i egen Tro, og som vilde handle, om den
d.IV,b.3,s.231 ikke ogsaa fik Styrke af Overbeviisningen om, at Jødernes
fuldstændige Emancipation vilde være dette ikke rige eller hjælp-
stærke Land i Fred og Krig til den betydeligste Nytte.
En Sag, der med saa megen Føje kan appellere til Kristenpligt
og medmenneskelig Følelse, kan dog ogsaa altid være sikker paa
nogen Opmærksomhed. Og i denne er det, at Sæden falder for
bedre Tider, naar en klarere og varmere Sol lyser i den aan-
dige Verden, og de Skrivtkloge ogsaa faae Øinene op for Pauli
Ord i Rom. 14, 1; og der vil allerede derved dog være gjort
Noget for et Skridt, som Civilisationen engang vil og maa gjøre,
naar Menneskene ere blevne mindre fordomsfulde og mere ret-
færdige. Bliver det ikke ved dette Forsøg, Sagen seirer, eller
næste Gang, den maatte blive optagen, bør man dog haabe, at
Verden, som forlængst i dette Punkt er meer eller mindre forud
for Norge, ikke derfor vil troe, at det norske Folk lider under
en ejendommelig Skyhed for større Reformer, men at det alene
er Sagens Vigtighed, som gjør den nationale Betænksomheds
Skridt tungere og langsommere ved sin Vægt, som om man ikke
havde betænkt sig længe nok paa en Indrømmelse, hvis For-
negtelse alene skeer ifølge Magtens eller den Stærkeres umoralske
Ret, eller som om Menneskene overhovedet havde Ret til at
betænke sig paa det Retfærdige, selv endog da, naar det Nyttige
er tvivlsomt.
Denne Moralitet i sin Politik bør idetmindste et frit Folk, og
især det norske, som medrette tillægges meget deraf, altid ved-
kjende sig.
Der er Jødernes Historie, siden de bleve Fremmede imellem
de Kristne! — Den er i sin ene Deel kun Fremstillingen af
Disses Mishandlinger og voldsomme Magtmisbrug; i sin anden
den af deres passivere Undertrykkelse af disse deres forhen i
Aarhundreder saa fornærmede Brødre for Gud, og af Lunken-
heden i at tilintetgjøre de ulykkelige Nødvendighedsfølger af det
saalænge udøvede Tyranni. I denne sidste Deel af deres Historie
er det Norge, hvem de Forstødte aldrig have fornærmet, ogsaa
for hver Dag, Banlysningen hviler paa dem, har sit Blad. Norge
driver sin Grusomhed videre end de andre Stater, som dog i
det Store bekræfte den diaboliske Erfaringssætning, at det er
d.IV,b.3,s.232 Fornærmeren, ikke den Fornærmede, som beholder det værste
Sind. Ogsaa den Haand er forbrydersk, der vel ikke slog, men
holdes ukjærlig tilbage.
Norge har ogsaa ved sin passive Forurettelse mod Jøderne at
deeltage i den store Forsoning, som maa foregaae mellem Kristne
og Mosaiter. Og her tilkommer det de Kristne at række Haanden
først. Det er den Ære, som de Bedste pleie at forbeholde sig.
Men hvad er Forsoningen her andet end Emancipationen, Op-
hævelse af al Banlysning, den eneste Erstatning, de have at give?
Der er Stridsskrifterne om denne Sag! — Man vil finde, at,
uagtet al den fanatiske Lidenskabelighed, som lyser igjennem
Argumenterne for Jødernes fremdeles Helotiseren, have de dog
synligen ondt for at negte det i sig selv Retfærdige i Eman-
cipationen. «Naar de kun ville være eller blive bedre» hedder
det; — men naar forbedrede Undertrykkelse? Slaver blive
kun — det er de Kristnes, alle Nationers egen Erfaring — bedre
ved Befrielse. «De ere ikke modne nok for en borgerlig Eman-
cipation,» anføres atter; men, dersom det er givet, at de burde
være det, hvorledes skulle de da blive det? I de fleste Lande
ere Jøderne kun et taalt Folk, og de bestaaende Love, hvor-
efter de dog nyde Tilværelsen, hensigte til at fordærve dem og
hemme al ædlere Udvikling. Desuden — dette Spørgsmaal om
Modenhed? Hvorledes have de europæiske Fyrster svaret Na-
tionerne paa deres Krav om Forfatning, Pressefrihed, Kommune-
frihed? Selv det Folk, som tillægges mest Oplysning, det preus-
siske, har i vore Tider maattet høre, at det ikke var modent
dertil, ikke myndigt nok, at dets Intelligenz først maatte ud-
vikles, dets Tænkemaade civiliseres, dets Sæder luttres o. s. v.
Men selv om Modstanderne med endnu større Dristighed
havde vovet at bestride Jødernes Adkomster til at sættes lige
med andre Mennesker, maatte alt dog standse paa det historiske
Faktum, at de Nationer, som ikke længer have betænkt sig i
denne Sag, ikke have havt nogen Anledning til at angre sin Li-
beralitet, men høste Nytte af sin Retfærdighed. Herpaa seer
Politiken; men et ufordærvet Folk bør ogsaa omslutte den Tro,
at det vilde være forbi med den moralske Verdensorden, om en
Retfærdighed skulde kunne bringe Anger.
At Jødernes Emancipation er en Retfærdighed, er imidlertid
bleven bestredet, og det heftigt. Men ligesom denne Heftighed
d.IV,b.3,s.233 maa vække Mistanke hos den Upartiske, ere de, ikke fra de
jødiske, men fra Midten af de kristne Samfund, ofte gjentagne
Krav paa Emancipationen af hiin fremmede Troesbekjendelse,
egnede til at vække Formodning om, at det dog maa være ret-
færdigt, som uinteresserede Mennesker, saa ofte fra Decennium
til Decennium opløfte Røsten for. Kravet har aldrig ganske for-
stummet, Paastanden aldrig været frafaldet, Uretfærdigheden af
Lidelserne har aldrig ladet Menneskekjærligheden i Ro. Des-
uagtet har Kontraskrifterne virket langt mere, fordi de udrandt
af Folkefordommen, og tiltalte denne. Under denne Beskyttelse
kjendte Fanatismen ingen Grændser; den vovede endog at for-
svare som retfærdig og nyttig Mosaiternes Fordrivelse en masse
fra Spanien, uagtet Historien erklærer den for omtrent at være
kommen dette Land lige saa dyr at staae som de industriøse
Maurers. Men, antaget, om ikke indrømmet, at de vare skade-
lige, hvor de havde taget Overhaand, som i Datids Spanien, og
svundne og disse Tiders Polen, saa bortfalder dog ogsaa den
Argumentation, man kunde hente derifra, ved Betragtningen af
Forholdene, hvorunder de øvede og øve en saadan Indflydelse.
Disse tillade ingen Parallel imellem ufri, under gamle Dages
Barbari lidende, Stater, og en til Reformer gjenfødt Fristat, som
Norge. Hvad maatte ikke Livegenskabet alene, der stavnsbandt
Massen af den kristne Befolkning, udrettet til at overantvorde
den borgerlige Trafik i Jødernes Hænder? Og nu Forskjellen
imellem Protestanterne og bigot Katholicisme, der kunde siges at
skye alle de Erhvervsgrene, som Jøderne havde berørt, som
derfor urene? Denne Daarskab straffes med Armod, og derfor
vare hine Fordrivelser og ethvert Tryk paa den jødiske Befolk-
ning populære Regjeringsforetagender. Forlængst skulde den dog
overalt være udryddet af den kristne, eller fordrevet til andre
Verdensdele, dersom den ikke i Fyrsterne, som Debitorer, havde
havt tvungne Beskyttere. Det Afhængighedsforhold, vore Dage
have oplevet, at de største Magter kunne komme i til et
enkelt Jødehuus, fandt i svundne Aarhundreder endnu mere
Sted imellem Fyrsterne og Jøderne. Disse fik da Privilegier og
Pant i saadanne Oppebørsler, som give Anledning til Udsugelser.
Fyrsterne fik Hjælp af dem, naar de vare i Pengeknibe, og de
fik nu tage Sit af Folket. Hvordan det System gaaer, har Ge-
neralforpagterne i Frankrig og Tyrkiets Hospodarer og Pachaer
d.IV,b.3,s.234 lært Verden. Men mod Jøderne var det ingen Frygt, som kunde
moderere Hadet, men kun den nedarvede Foragt, den eggende
Fanatisme. I Polen, som man altid opstiller som det mest af-
skrækkende Exempel paa Skadeligheden af Jødernes Indpas, har
en overdaadig Adel, ligesom fra Tid til Tid Middelalderens tydske
Fyrster, overantvordet Folket i Jødernes Hænder med Hensyn
til Alt hvad der ikke kom ud af dets egen Sved paa Stavns-
jorden, og det har ikke, som Tydskland, havt priviligerede og
fri Rigsstæder til Beskyttelse, der ikke undlod, til Bedste for
sin kristne Befolkning, at sætte haarde Betingelser for Tilladelsen
for Jøderne til at boe indenfor Murene. — At Landsforfatningen
var Aarsagen til at Jøderne, lidende selv, ifølge denne, under
en slet borgerlig Organisation, ikke gavnede en Stat, gjøres ind-
lysende af, at Exempler paa de modsatte Følger gives, hvor For-
fatningen har været god og lige for alle Troesbekjendelser. Frank-
rig emanciperede Jøderne uden Præliminarier i den første Re-
volution, og ingen af alle de skrækkelige Følger paafulgte, som
Jødehadet spaaede fra alle Kanter. Meget mere skikkede Is-
raeliterne sig saa vel i sin nye Stilling, at det nu er vanskeligt
at adskille en Jøde i Frankrig fra en Kristen i Aand, Karakteer
og Sæder. I Tydskland fandt Jøde-Emancipationen Sted ved de
franske Hæres Indrykken, og Skribenter forsikkre, at Ingen er-
indrer sig noget Misbrug under dens korte Bestaaen. Medens
jødisk Ungdom af Taknemmelighed strømmede til de republikanske
Rækker, vare de undertrykte tydske Jøder i Grændsebyerne kun
Forrædere og Spioner. Derimod da Befrielsesbegeistringen greb
den tydske Befolkning i Aarene 1813 — 15, og Fyrsterne ikke
sparede paa herlige Frihedsløfter, da havde man, efter selve
Modskrifternes Beretning, mange Exempler paa, at jødiske Yng-
linge ilede i de frivillige Geleder, og gjorde der ligesaa god
Fyldest for sig, som Theodor Kørners og Schills Troesforvandte.
Deres Hjælpsomhed mod hinanden er en anerkjendt Dyd; men
at de formuende Jøders Kasser ydede betydeligt i Laan og
Gaver til betrængte Stater, hvori de levede, er en saameget
større Høimodighed, som disse ingenlunde havde lettet Under-
trykkelsen. De Kristnes Løsen var «for Menneskeheden!» Jø-
derne kunde da ogsaa vente noget af det aandige Udbytte, som
skulde gjøres for denne. Disse Træk, staae ikke saa enkelte,
som de synes, eller saa løsrevne fra den almindelige Karakteer,
d.IV,b.3,s.235 som det slette Rygte, denne staaer i, vil antage. Men dette
Rygte finder ingen Grund indenfor de Grændser, der sikrer dem
samme Borgerret som den øvrige Befolkning; thi Trældommens
uheldige Følger i Karakteren og Levemaaden ere altid aftagne i
Forhold til Trykket og blevne mere og mere usynlige i Genera-
tionerne. Og hvormeget af hvad man ellers beundrer som en
ædel Karakteers Grundvold og sikkreste Mærke, har selv ikke
Folkefordommen maattet lade uantastet tilbage? Saaledes det
standhaftige Mod i Lidelser, den opofrende Vedholdenhed ved
Tro, Sæder og Nationalitet, trods det nu næsten 2000 Aar ved-
varende Tryk; saaledes det indbyrdes hjælpsomme Brodersind;
saaledes endvidere de udmærkede Anlæg til aandelig Udvikling,
som ikke ere sjeldne imellem Spinozas, Mendelsohns og Børnes
Stammeforvandte, og som, trods de opdyngede Hindringer, have
naaet sin Modenhed i disse og andre verdensberømte Genier.
Sandelig med dette for Øje vil det falde svært, ikke at tilstaae,
at der lever i dette mishandlede Folk en Kjerne af Karakteer-
storhed, Foretagelsesaand og Udholdenhed, som andre kunne
misunde det.
Folkefordommen imod Jøderne har ogsaa suget Næring af
Jødernes Ulyst til at gaae over til Kristendommen. Men den
tager ogsaa af i samme Forhold som de lære dennes sande
Væsen at kjende, ikke af Prækestolspolemik, men af Folkefor-
samlingers og Regjeringers Beslutninger om Forbedring i deres
Kaar. Hvor rimeligt forøvrigt i sig selv, at disse lidende Slægter
troede paa en tilkommende Redder, en Messias! Thi den Ulykke-
lige, som en nærværende Tid kuer, vender ganske naturligt sine
Øine mod det Tilkommende. I Medgang er det ellers let at
være dydig; men hvor Forfølgelser og Undertrykkelse hviler
paa det hjælpløse Offer, hvor Tilsidesættelse, Trængsler og Ban-
lysning af det borgerlige Selskab knytter sig til deres Skridt,
hvor næsten enhver Adgang til redeligt Erhverv lukker sig fiendt-
lig for dem, og man ligesom med Magt støder dem ind paa
Selvforagtens Vej til alle Laster — er det der at undres over,
om de i det Hele taget ere blevne ufølsomme for en saa sted-
moderlig Røst? Og naar bitter Smerte over, hvorledes Kristen-
dyderne øves mod dem, opfylder deres Hjerte, hvorledes skulde
der være Plads deri for Opmærksomhed og Tillid til de Dogmer,
disse føre i Munden? hvorledes nogen Tilbøielighed til at troe,
d.IV,b.3,s.236 at Messias var kommen, naar de Kristne i hans Navn tilføiede
dem saameget Ondt? Men lad Jesu Kristi Mildhed aabenbare
sig for hans ulykkelige Landsmænd igjennem Tolerants og ret-
færdige Indrømmelser — denne Tale ville de forstaae; og om-
sider ville de erkjende, naar et Liv af Ære, Frihed og Kultur
ogsaa aabner sig for dem, at Messias, den sædelige Verdens
Ordner, forlængst er kommen, og at de endelig, efter en lang
Forvildelse, ere komne til ham. Spalten imellem Kristne og
Jøder, der hovedsagelig kun var en Meningsdifferenz om de
messianske Spaadomme vare opfyldte eller ikke, en Acquiesceren
paa den ene Side og en Appel paa den anden, men som i Tidens
Løb udvidede sig til et svælgende Dyb, vil i færre Decennier,
end hertil behøvedes Aarhundreder, igjen udfyldes og formindskes
indtil den forsvinder.
Ikke mindre end deres Vedhængenhed ved Fædrenes Tro har
den Omstændighed, at de danne et for sig selv bestaaende bor-
gerligt Samfund, der i Rabbinerne og de Ældste har sine egne
Funktionærer, vakt den kristne Masses Had, og givet Skribenterne
en Grund til at bestride deres Krav paa Borgerret. Denne uhel-
dige og ubeføiede Indblanden i Andres Anliggender! Staten vil
dog altid vide at tage sig betalt, og paasee de Forpligtelser
ligesaavel efterlevede af Jøderne, som af sine andre Børn, hvor-
for den yder dem sine Goder; og da kommer det den vel ingen-
lunde ved, om Jøderne desomframt paa egen Bekostning, til
egen Gevinst eller Forliis, holde sine Synagoger, Skoler, Under-
støttelsesindretninger og Rabbinisme vedlige? Regjeringen for-
byder ikke Katholikerne i Irland at holde sig en katholsk Præst,
naar de kun klarere den protestantiske, som de ellers ingen
Brug have for; og selv vore intolerante Institutioner indrømme
den i sine Dogmer fra den herskende Kirke mest afvigende og
af alle mindst kristelige Sekt, nemlig Qvækersekten, overordent-
lige Indvilgelser. — Jødernes indbyrdes Forbindelser, saavidt de
ere adspredte over Jorden, skulde gjøre det let for dem, siges
der, at hendrage Formuen, hvor de ville. Staaer dette i deres
Magt, skjøndt de Kristne i vore Dage ogsaa have lært Snittet,
og have mest at sige ved Reguleringen af Pengemassernes Fluk-
tuationer, skeer det dog kun med deres egen Formue, og til
Bedste for den Stat, hvori de befinde sig bedst. Denne Magt, om
den ikke var saa beskaaren, som den er, vilde altsaa komme
d.IV,b.3,s.237 den Stat tilgode, der ydede dem de største borgerlige Rettig-
heder, og saaledes mest erstattede dem deres saa savnede Pa-
læstina.
Fra Karakterens Side har de stakkels Jøder altid maattet døje
de haardeste Angreb. De Kristne gjøre her Gjengjeld, men ikke
mod den Rette, for hvad de selv engang have maattet lide af
Hedningerne. De øve ganske disses Politik, der ogsaa bestod i
at paabyrde dem netop de selvsamme Skjændigheder, som Pøbel-
overtroen selv ind i vore Dage vil tillægge Jøderne. Den noget
Oplyste har vel forlængst frigjort sig fra Rædselen for deres
Mysterier, men meget ofte ikke fra Fordommen, at den jødiske
Folkekarakteer er uhelbredeligere end Palæstinas Spedalskhed.
Den skal fra først af have været slet, og forværret sig under
Lidelserne. Det Sidste er ligesaa rimeligt som det Første er
urimeligt at antage om det Folk, som vore Religionsbøger kalde
Guds kaarne, Guds udvalgte og Ejendomsfolk, og hvis Historie
virkelig har mægtige Aander at opvise i Lovgivning, Poesi og
Moralfilosofi, og Helte, saa opoffrende som Roms og Græken-
lands Republikers. Men indrømmet, at især de lavere Jøde-
klassers Moralitet har lidt med Hensyn til deres Adfærd mod
de Kristne, saa at de hævne sig over disses voldsomme Under-
trykkelser ved alle Skakkreriets Kunster, saa har dog ogsaa den
beholdt hine gode Grundtræk, og i de smudsige Vraaer, hvor
det tillades dem at snige sig hjem med deres Udbytte, ere
mange af de Usædeligheds Laster fremmede, som trives i den
kristne Armod og Elendighed. Deres Familieliv skal, i alle andre
Henseender end Reenlighedens, være upaaklageligt, og deres
broderlige Hengivenhed for hinanden mønsterværdig. Vil man
ellers see hen til Trældommens Resultater hos kristne Folkeslag,
vil man finde de nødvendige Indtryk deraf ligesaa varige og
dybe, mens Forbedring i deres Stilling strax eller i første Ge-
neration har viist forbedrende Indflydelse paa Karakteren. Det
er ogsaa mærkværdigt, hvilken hurtig Indflydelse Daaben synes
at have paa denne — jeg mener naturligviis i Folkemeningen.
Fysiognomiet er nu det eneste, som minder om Jøden, ikke de
konstante Udyder. Disse maae altsaa ikke ligge saa dybt endda.
Der hersker ogsaa en vældig Frygt for, at Jøderne, om de
gaves lige Frihed med andre Fremmede, skulde indstrømme i
en saadan Mængde, at de vilde bemægtige sig alle Erhvervs-
d.IV,b.3,s.238 grene og i denne Henseende overvælde den indfødte Befolkning.
Men har Norge i Aarhundreder taalt Indstrømningen af Dan-
marks Armod, forøgedes dets Lidelser neppe, om Israeliternes
Formue fandt nogen Anvendelse her; og af de egentlige Skakkre-
jøder vilde de svenske Gaardfarihandlere og vore egne Skakkrere,
Nummedølerne o. fl., kun tilstede Faa Plads ved Siden. Udbyttet
af endeel mindre Handelsgrene, som nu forsvinder i Udlandet
med de reisende Fremmede, som drive dem, vilde da for en Deel
blive i Landet. Vi kunne ellers søge nogen Lægedom for hiin
Frygt i de med al sin Mængde af Jøder blomstrende Lande, der
havde vovet Emancipationen, og i en Bemærkning, som Forfatteren
af det af den bekjendte Professor Krug udgivne Skrivt:
«Die Po-
litik der Christen und die Politik der Juden in mehr als tausend-
jährigem Kampfe,» en gammel Statsmand, deri har hensat, nemlig
denne: «Før Katholikerne bleve emanciperede i Sachsen, hedte det
ogsaa: man maatte ikke emancipere dem, fordi altfor mange vilde
indvandre og betage Protestanterne Næringen. Men da Napoleon
udtalte sit mægtige «Bliv!» da gik Sagen straks, og jeg har aldrig
vidst, at Sachsen derved har tabt i Velstand. Ligeledes hedte
det før Jødekopskatten ophævedes i Sachsen, at man ikke burde
ophæve den, dels fordi en betydelig Indtægt vilde falde bort, og
dels fordi altfor mange Jøder vilde komme indover Grændsen
for Handelens Skyld og vanskeliggjøre Erhvervet for de kriste-
lige Indvaanere. Men da Napoleon og hans Broder Hieronymus
lagde et Ord ind for de franske og westfalske Jøder, gik Sagen
strax, og jeg har heller ikke efter dette vidst, at Sachsen har
tabt i Velstand.»
En Anførelse af samme Forfatter, der med Erfaring, Overblik
og Upartiskhed har behandlet Sagen, finder Sted her i Forbin-
delse med foregaaende Punkt, da den giver Kjendsgjerninger
ihænde imod Frygten for Jødernes indre Fordærvelse og til For-
deel for den Mening, at denne aftager i Forhold til Udstræk-
ningen af den Frihed, de erholde. «Men fordi, siger han, der
nu gives mange Mennesker, der have, som Apostelen Thomas,
et besynderligt Hang til Skepticismus, og derfor ikke ville troe en
Sags Udførbarhed førend de selv see, at den allerede er udført,
og har havt ikke blot ingen skadelige, men endog særdeles held-
bringende Følger: saa vil jeg til Overflod endnu engang paavise
dette med Hensyn til Jødernes Emancipation. I Holland ere
d.IV,b.3,s.239 Jøderne emanciperede, og det saa fuldstændigt at de endog
kunne vælges til Deputerede og kunne have Sæde og Stemme
i den kristelige Beherskers Statsraad. Hvad for Følger har nu
dette havt? Staden Amsterdam, hvor der gives særdeles mange
Jøder, og imellem dem meget rige og anseede, kan give os nogen
Oplysning herom. I denne Stad forholde Jøderne sig overhovedet
til de Kristne som 1 til 10. Indtil 1806 vare de udelukkede fra
alle borgerlige Rettigheder. Da forholdt de jødiske Forbrydere
sig til de kristne som 1 til 9. Siden 1806 erholdt Jøderne en
gunstigere Stilling. Da formindskede de jødiske Forbrydere sig
allerede i det Forhold til de kristelige som 1 til 11. Men fra 1811
af fik Jøderne lige Rettigheder med de Kristne, og se da! efter
den Tid formindskede de jødiske Forbrydere sig lige ned til at
forholde sig til Kristne som 1 til 20. Der gives altsaa i Amster-
dam efter Jødernes Emancipation ikke halvt saa mange jødiske
Forbrydere som før den. Endvidere! Da i de Deputeredes
Kammer i München Spørgsmaalet om Jødernes Emancipation i
Bajern blev behandlet, og Talen ved denne Leilighed ogsaa kom
paa Jødernes borgerlige Stilling og Fædrelandskjærlighed i Hol-
land, bekræftede det hollandske Blad, Amsterdamer Courant, alt
hvad der hist blev sagt til deres Ros. I Leipziger Zeitung an-
førtes følgende af dette Blad, som i denne Sag vel fortjener
fuld Tiltro, at «Hollands Israeliter ilede ikke med mindre Be-
geistring end den gammelnederlandske Befolkning under Vaaben
til Fædrelandets Forsvar, og det ikke blot fordi deres Pligt bød
dem det som Medlemmer af Skytteriet, men ogsaa i stort
Antal som Frivillige. En Kjendsgjerning er det ogsaa, at man,
ved Nærmelsen af den raa Aarstid, i Foreningerne af vore for-
muende og velgjørende Medborgere, finder isærdeleshed mange
Israeliter, som skjænkede de trængende Indvaanere af Amsterdam,
ligemeget af hvilken Troesbekjendelse, rigelige Understøttelser af
Næringsmidler, Brændematerialier, Klædningsstykker o.s.v.» Hvad
have vi videre Vidnesbyrd behov? Thi den Indvending, at de
hollandske Jøder, fordi de forstørstedelen ere indvandrede fra
Spanien og Portugal, allerede af Natur skulde være en bedre
Menneskerace end andre Jøder, er vel blot en tom Paastand,
der ikke fortjener Agt. Vi maa derfor antage som ved Kjends-
gjerninger beviist, at en gjensidig bedre Politik imellem Kristne
og Jøder, eller overhovedet et bedre politisk Forhold imellem begge
d.IV,b.3,s.240 Religionspartier, har havt de heldigste Følger for begge, og at disse
have viist sig inden et meget kort Tidsrum, inden endnu en Men-
neskealder var forløben siden Emancipationen i hiint Land. Vi
bør da ogsaa vente med den høieste Sandsynlighed, at samme
Aarsager ogsaa i andre kristelige Stater ville frembringe samme
Virkninger, naar man kun med Forstand og god Vilje griber alle
de Forholdsregler, som udfordres til en sand og fuldstændig
Emancipation af Jøderne.»
Fuldstændig maatte den være i Norge, der har drevet sin Haard-
hed videre end de allerfleste andre Lande: til Banlysning fra
sine Grændser. Indskrænkning i nogensomhelst Henseende, saa-
ledes som til visse Stæder eller enkelte Erhvervsgrene, er altid
en Tilsidesættelse, der føles som en Uretfærdighed, og har alle
dennes ulykkelige og bittre Følger for begge Parter. Halve For-
holdsregler due ikke, og forskydes derfor af sand Betænksomhed.
Det er dog denne, som hidtil har værnet om Konstitutionen
ved at hævde Grundlovens Urørlighed som Princip, og paa
denne passive Modstand er ogsaa virkelig ethvert Angreb hidtil
strandet. Men der er liden Aand i denne Tro. Konstitutioner
ere ligesaa lidet fuldkomne som nogen anden menneskelig Ind-
retning. De monarkiske ere øjensynligen kun vilkaarlige Approxi-
mationer til de ideale Forfatninger, som de ædleste Menneske-
aander altid arbeide paa at naae, men som de maae taale Fjer-
nelsen fra for Mængdens Skrøbeligheds Skyld, og under den
onde Indflydelse af Nabodespotiernes skinsyge Blik. Den norske
Konstitution fik en saa hurtig Tilblivelse, at Feil i enkelte Hen-
seender neppe vare undgaaelige. Det er ogsaa en temmelig be-
kjendt Omtale, som en kommende Historiker maaskee vil opklare
Grunden til, at Grundlovens § 2 ikke er den, som vistes mest
Omhu i Behandlingen. Sin Rette Konstitution har desuden Grund-
loven allerede erholdt, nemlig at være kjendt og elsket af Folket,
saa det ikke længer er nødvendigt at gjennemdrive Principet
om dens Urørlighed i Aarhundreder, for at den kan vinde Po-
pularitetens indre Styrke. Den taaler allerede nu at røres; den
har vundet Kræfter til at gjøre et af de Fremskridt, som ligge i
dens Aand. Gaaer Folket fremad i politisk Oplysning, maa Kon-
stitutionen ikke blive tilbage. Den er en elastisk Form, som
omgiver Folkets Aandige, og maa udvide sig med dette.
Der er Rimelighed for at antage, at en Bestemmelse, som de
d.IV,b.3,s.241 allerfleste Stater af lignende Forfatning have fundet det hensigts-
mæssigt at indtage i denne, vel ogsaa vilde være nyttig for den
Enkelte, som endnu mangler den. Et Overblik over Verdens
frie Stater vil vise os, at Jøderne i de fortrinligste nyde al bor-
gerlig Frihed, og at de dog ere taalte i de allerfleste andre. Ja
selv despotiske Stater, som Danmark, Østerrige og Preussen,
staae i dette Punkt ikke tilbage, og fra Rusland ere af alle Troes-
bekjendelsers Nuancer kun Jesuiterne forviste.
Den fuldkomne Emancipation, som finder Sted i den nord-
amerikanske Union, er uomtvistet en af dennes Hovedstøtter og
Velstandskilder. Den religiøse Frihed, som trives i Ly af det
washingtonske Kapitol, lokker ligesaameget Europæerne over
Oceanet for at dyrke og bebygge Republikernes uhyre Stræk-
ninger, som den borgerlige, der ogsaa forener sine Velgjerninger
med hiin, mens de sydamerikanske Stater ingen værre Hindring
har for sin Opkomst end Religionstvangen, der dog ikke drives
mod nogen Troesbekjendelse indtil Udelukkelse fra Landet. I
Storbrittanien nyde Jøderne Religions- og udstrakt Næringsfrihed.
Ligeledes i Belgien, hvor Forfatningen af 1814, ligesom i Holland,
tillige tilsikkrer enhver Troesbekjendelse «lige borgerlige Rettig-
heder, lige Adkomst til Embeder, Ære og Værdighed.» Konsti-
tutionen af 1831 har ikke indskrænket denne Tolerance, der gjør
dette Folk saamegen større Ære, som dets store Fleerhed er
strengt katholsk. Man tør saavel heraf slutte, at det ikke har
følt nogen Skade af Emancipationen, som af, at den er bleven
beholdt af de forskjellige hollandske Konstitutioner lige fra da
de franske Armeer og Patrioterne i 1795 ogsaa proklamerede
borgerlig Lighed for alle Troesbekjendelser. I Frankrig garan-
terede Ludvig den 18des Charter af 6te April og 4de Juni 1814,
ligesom og Napoleons Tillæg til Rigsforfatningen i 1815, den fuld-
komne Emancipation af alle Troesbekjendelser, som alle de fore-
gaaende havde bibeholdt siden den første Proklamation af Men-
neskerettighederne af 3die September 1791. Og Forfatningen
af 1830 er ligesaalidt i denne som i nogen anden Bestemmelse
nogen Tilbagegang. De forskjellige polske Konstitutioner af 1791,
1807 og 1815 gjøre vel den romerskkatholske Religion til den
herskende, fordi Fleertallet af Indvaanerne bekjender sig til den,
men indrømme enhver Religion offentlig Kultus, «fordi denne deres
hellige Tro byder at elske Næsten, hvorfor det var en Skyldig-
d.IV,b.3,s.242 hed at tilstaae Alle, hvad Religion de saa maatte bekjende sig
til, Troesfred og Regjeringens Beskyttelse.» Kun Krakaus slette
Forfatning indskrænker dette til de kristelige. Den tydske For-
bundsakt af 8de Juni 1815 bestemmer, at «Forbundsdagen skal
tage i Overvejelse, hvorledes paa den muligst overensstemmende
Maade de jødiske Troesbekjenderes borgerlige Forbedring i Tydsk-
land kan bevirkes, og hvorledes Nydelsen af borgerlige Rettig-
heder, mod Overtagelse af alle Borgerpligter, kan forskaffes og
sikkres dem i Forbundsstaterne. Dog skulle Bekjenderne af denne
Tro indtil da beholde de af enkelte Forbundsstater dem allerede
indrømmede Rettigheder.» De Bajerske Forfatninger af 1808 og
1818, ligesom og Würtembergs af 1817 og Badens af 1818, fast-
sætte «fuldkommen Samvittighedsfrihed»; og Hertugdømmet An-
halts Organisationer af 1810 og 1811 give udtrykkelig Jøderne
fuldkommen Borgerret. Saa vidt ere vel ikke de fleste andre
tydske Smaastater komne; men overalt kunne dog Jøder op-
holde og ernære sig og øve sin Gudsdyrkelse. Den franske Ind-
flydelse, især under Tilværelsen af Rhinforbundet, og Indflydelsen
af den napoleonske Kodex, har ogsaa virket meget til at forbedre
deres Stilling. Rigsstaden Frankfurts Organisation af 1806 tager
dem i Beskyttelse, og Akten af 18de Juli 1816 fastsætter, at
«Senatet skal ved en Kommission ufortøvet lade udkaste et Re-
gulativ for Jødernes borgerlige Rettigheder, der kan passe til
Tidsaandens og Billighedens Krav.» Det er ogsaa bekjendt, at
de beskyttes og nyde Ophold og Næringsfrihed i de tre andre
frie Rigsstæder. Storhertugdømmet Hessens Forfatning af 1820
bestemmer, at «ikke-kristelige Troesforvandte have Statsborgerret,
naar Loven har indrømmet dem det, eller naar den er bleven
Enkelte tilstaaet enten udtrykkelig eller stiltiende ved Overdra-
gelsen af et offentligt Embede.» I Chur-Hessen paalægger Or-
ganisationsediktet af 29de Juni 1821 Ministeriet for det Indre at
paasee de Anordningers Overholdelse, hvorefter Jøderne kunne
opholde sig der. Ingen af de øvrige tydske Stater negte Jøderne
Opholdet inden sine Grændser, skjøndt dette lider forskjellige
Indskrænkninger, hvis skadelige Følger i moralsk og økonomisk
Henseende da heller ikke ere udeblevne.
De to første Forfatninger, den helvetiske Republik modtog under
fransk Indflydelse, erkjendte fuldkommen Samvittighedsfrihed
uden at tillægge nogen Troesbekjendelse Fortrinet. De senere
d.IV,b.3,s.243 hævede i de fleste Stater den romersk-katholske og den evange-
lisk-reformerte til Statsreligion, uden dog derfor at betage de
ikke-kristelige, d. e. den israelitiske, fri Udøvelse. Der findes dog
forholdsviis faa Jøder i de helvetiske Forbundsstater. De syd-
europæiske romersk- og græsk-katholske Staters Intolerants, med
Undtagelse af Spanien, tilsteder dog Jøderne Opholdet, ihvorvel
under trykkende Kaar. De have saaledes sit Qvarteer i selve
Rom, hvor de dog, som Syndebukke, behandles — og omtrent
med samme Ret — hvad Høfligheden især angaaer, ikke stort
forskjelligt fra de Kristne i Konstantinopel. Undertrykkelse bærer
overalt de samme sørgelige Frugter. Jøderne befinde sig derfor
i alle de slaviske Lande paa det samme lave Trin som de øvrige
undertrykte Folkestammer, dersom man ikke vil kalde det et
aandigt Fortrin, at de dog vide at føre sig disse deres halvvilde
Ulykkesfællers indolente Barbari tilnytte. Over hele Orienten
dele de ellers denne tvetydige, men hos et med gode Forstands-
anlæg udrustet Trælfolk naturlige, Egenskab med de kristne Ar-
menier. De orientalske og afrikanske Jøder udmærke sig forøv-
rigt fra de østeuropæiske i flere saavel aandige som fysiske
Henseender, fordi de i det Hele behandles menneskeligere af Ma-
homedanerne, der kunde dele sit Troeshad mellem flere lige van-
troe Konfessioner, end af de Kristne, mellem hvem de ere de
ene forskudte.
Som saadanne behandles de overalt af den uoplyste Mængde,
hvor en fuldstændig Emancipation ikke allerede har udslettet de
stødende Ydermærker og homogeniseret den jødiske Befolknings
Næringsdrift og Levemaade med den Kristnes. Den er
conditio
sine qua non, omendskjøndt vi saa nærfra, som fra Danmarks
Hovedstad, i de mange jødiske Haandværkere kunne hente Be-
viis for, at Tidsaanden, om den endog ikke i denne Henseende
har seet sit Krav opfyldt, af sig selv udretter adskilligt til at ud-
jevne Forholdene.
Fordomme voxe og tyknes til, dersom de lades urørte eller
respekteres. I samme Forhold dette i lang Tid har været Til-
fælde, er det ligesaa naturligt, at de yttre sig, naar der engang
røres ved dem, som at Sælhundens plumpe Masse snuer paa sig
paa Skjæret, naar Solen stikker den. Det kunde derfor ikke
være saa uventet, at den svenske Regjerings Udvidelse af Jødernes
Rettigheder i Nabolandet ikke var synderlig populær i dets Smaa-
d.IV,b.3,s.244 byer, hvor Filisteriet trives saagodtsom i noget andet Lands.
Men i oplyste Medborgeres Øjne fraskrev sikkerlig enhver Person
og Kommune, der undertegnede disse Næringsnidets Modad-
dresser, som strømmede ind paa Regjeringen, sig Kravet paa
den større Reform, som saa vedholdende er æsket af denne.
Udvidelsen var ikke større, end at Jøderne ikke længer skulde
være indskrænkede til Stockholm, Norrkøping og Gøtheborg, og
at speciel Tilladelse kunde erhverves til at indkomme i Riget; men
i Sødertelje og Askersund, om disse besjungne Byer ogsaa deel-
toge i Modskriget, fandt man ingen Trøst for Jødeskrækken i,
at hine tre Stæder ere de mest blomstrende i Sverige, uagtet Jø-
derne der have havt i lange Tider sit Ophold.
Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ære-
fuldeste af alle Europas konstitutionelmonarkiske. Den fortjener
ikke dette Navn, saalænge den er den intoleranteste. Der er
liden Ære ved, at det i denne yderst vigtige Henseende i hele
Europa kun har Spanien ved Siden. Katholsk Intolerance er af-
skyelig, men en protestantisk, et protestantisk Spanien i Into-
lerance, er endnu afskyeligere. Og det er Norge paa Papiret,
men ikke efter sit Folks Aand og Tænkemaade; og efter denne
maa Bogstavet rette sig. Det Folk, som har modtaget sin egen
Emancipation ved Himlens synlige Bistand, bør mindst lønne
den ved at forstøde Mennesker, der ogsaa ere dens Børn. Saa-
meget have dog vel Israels tilbage af Mennesket, at den stærkeste
af dettes Følelser, den naturligste, den som fremkaldes ved den
mindste Velvillighed af selve Barbarens Bryst: Taknemligheden,
ikke er uddød imellem dem.
Paa denne er det, den politiske og økonomiske Hensigtsmæs-
sighed af deres Banlysnings Ophævelse og Indrømmelse af lige
Rettigheder med Andre, alt efter Grundlovens øvrige Bestemmelser,
med Tryghed kan baseres a priori. Historien har betrygget os
Følgerne, som jeg vil haabe paaviist i det Foregaaende. Norge
mangler Folk og Penge. Dets Befolknings Foretagelsesaand er
heller ikke stor. Med alt Dette kunne Jøderne forsyne, og der
ville de rigeste og mest oplyste Jøder nedlade sig, hvor de finde
Anledning til at anvende sine Kapitaler, og hvor de kunne nyde
den menneskeværdigste Tilværelse. Og naar Landet omspændes
af sine Fiender, for denne Friheds Skyld, som ogsaa har udstrakt
sine Velgjerninger til de ulykkelige Israeliter, da er det men-
d.IV,b.3,s.245 neskerigtigt at slutte, at et Folk, der har saamegen indbyrdes
Kjærlighed og saa vidstrakte Forbindelser sig imellem, vil fra alle
Kanter gjøre Alt for at redde sit bedste Asyl. Dets Guld vil fylde
de udtørrede Hjælpekilder, og dets Mægtiges Indflydelse virke for
dette i Kabinetterne.
«Filanthropiske Hypotheser, ingen personlig Erfaring!» siger
man! Nu vel, hvor var den personlige Erfaring, som dikterede
sidste Passus i Grundlovens § 2? Den forrige Regjerings faderlige
Omhu for at beholde Kongsberg alene havde gjort den personlige
Erfaring om Jødernes særegne Farlighed for Norge vanskelig for
de hæderværdige Konstitutionens Fædre. Og Filanthropismen?
Den er noget i Miskredit, skjøndt ogsaa Konstitutionerne ere
fødte under dens Hjerte. Men «Jesus — siger ovenanførte Stats-
mand — hørte ogsaa til Filanthroperne, og fordrer med Ret, at
vi Alle skulle være dette, og den største Filanthrop er vor
Herre Gud selv, der lader sin Sol skinne over Kristne og Jøder.»
Dersom det Foregaaende har været egnet til at meddele Norges
Lovgivere undertegnede Individs Følelse af det umenneskelige i
Underkuelsen af den jødiske Troesbekjendelse i Almindelighed,
saaledes som den har fundet og i de ufuldkomnere Stater endnu
finder Sted; dersom Følelsen har kunnet blive vakt af, at Norge,
uden Aarsag fra Jødernes Side, imod sin Protestantismes og sin
Forfatnings Aand, imod Nationens menneskekjærlige og gjæste-
venlige Karakteer og politiske Uskyldighed, har deeltaget i denne
store politiske Uretfærdighed indtil en Yderlighed, som kun det
fanatiske Spanien har drevet det til imellem Nationerne; dersom
Exemplet, som de frieste, i Forfatning Norge mest lige, Nationer
levere paa de for begge Parter velgjørende Følger, Jødernes fuld-
komne Emancipation har havt, har kunnet virke noget paa Ideen
om at udføre den ogsaa hos os, hvor de mange Baand paa Næ-
ringsfriheden ellers ikke lade befrygte nogen pludselig og over-
dreven Indstrømmen af en formueløs Masse, mens Landets Na-
tur og Beliggenhed giver Formuen og Foretagelsesaanden mange
Vink, den vil forstaae; og dersom der i disse Egenskaber, som
Jøderne ligesaavel ere i Besiddelse af, som af den naturlige Er-
kjendtlighed, der i den menneskelige Sjels Grundlov ligeledes
danner den anden Paragraf, mens ogsaa i den Selvstændighedens
d.IV,b.3,s.246 er den første, og dens udøvende Magts Bud: «gjør mod Andre,
som Du vil have gjort mod Dig!» er, som i vor Grundlov, den
tredie — dersom der ogsaa i denne stærke Følelse ligger nogen
Garanti for, at Jødernes Emancipation vil være Norge i Fred og
Krig til materiel Nytte: saa vover Undertegnede at foreslaae
denne, saaledes som den for Norges Vedkommende vil kunne
skee, idet følgende Grundlovsforandring proponeres:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: «Jøder ere frem-
deles udelukkede fra Adgang til Riget,» udgaaer. —
Kristiania i Juni 1839.

Ærbødigst
Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af
S. Sørensen.

Refereret i Storthinget den 28de Juni 1839 og da besluttet:
«Forslaget bliver inden Storthingets Opløsning under Præsi-
dentskabets Haand at offentliggjøre ved Trykken for at komme
til Afgjørelse paa næste Storthing.»

© 2008 Wergeland og Stortinget

 

Eidsvold 1814 og Sveriges brev til Jean Bernadotte.

Man burde egentlig lære Sveriges historie samtidig med vår egen.

Vi etterspør ofte andre folks syn på oss, og i Yngvar Hauges bok, «Marsjalen», er det gjengitt et brev fra svenskekongen, Carl XIII, til Jean Bernadotte. Brevet er i sin helhet viet spørsmålet «Hvordan Bernadotte kan vinne nordmennene for Sverige».

Dateringen av dette brevet viser brevets betydning. Sverige var nær en åpen revolusjon. Svensk Riksdag møter denne indre politiske uro ved å velge Jean Bernadotte til tronarving og å meddele ham dette. Brevet leveres ham sammen med den svenske Riksdagens beslutning.

Den revolusjonsånd som rådet i Sverige var anderledes enn vår, preget av skarpere motsetninger.

Sverige hadde adel, de var en stormakt som hadde mistet landområder og ære. Deres kongsemner var barnløse og hadde vist seg som ikke dyktige nok, og selv om Gustav IV Adolf hadde en sønn, var han lite populær etter at farens lederskap hadde ført Sverige til nederlag. Sverige hadde tapt Finnland til Russland og danske Christian August var klar til kamp ved grensen.

Christian August ble, klokt nok,  tilbudt Sveriges krone, men han døde brått og revolusjonen rykket svært nær ved folkets rop om at adelen hadde myrdet ham, man anklaget Axel von Fersen for mordet.

Axel von Fersen var ung og vakker, arvtager til fire slott i Sverige og i tillegg var han en  fremragende representant for de beste innen adelen ved sin evnerike belesthet og sin spesielle dannelse fra tidens dramatiske hendelser både i Amerika og Europa. I 1773, som 18 åring, innledet han en romanse med Marie Antoinette i Frankrike og i 1781 deltok han med ære i slaget ved Yorktown. Fordi han var svært språkmektig deltog han i alle forhandlinger mellom Frankrike og «rebellerna». I 1783 vendte han tilbake til Frankrike, gjennopptok kontakten med Marie Antoinette, og ledet det svenske regimentet, Royal Suedois, der. Den franske revolusjonen var i 1789 og giljotinen ble etterhvert endel av revolusjonens skrekk. I 1791 organiserte von Fersen kongeparets fluktforsøk, men Ludvig den XVI ble gjenkjent i Varennes og drept. Axel von Fersen kunne gjerne vært modellen for «Den røde pimpernell»!

Von Fersen var «gustavianer» i det svenske kongespørsmålet, og i tronfølgerspørsmålet var han politisk motstander av Christian August, til fordel for Gustav IV Adolf s sønn. De revolusjonære sendte ham trusselbrev og trykte løpesedler og skrev i revolusjonsblader slike opprop:

«Ussling. Läss detta Bref och Darra. Tror du och din liga att 2 millioner människor låta några aristocrater ostraffat begå hvad horreur som hälst… hämndens stund skall komma!»

Venner advarte Von Fersen mot å gå i Christian Augusts begravelse, men som sveriges riksmarskalk var det hans plikt å delta. Den 20 juni 1810, i det store begravelsesfølge, hvor folk sto tett for å se, angrep noen vognen der Von Fersen stod godt synlig for alle. Og mens eliten av den svenske armeen sto rett ved, uten å gripe inn, ble Sveriges nesthøyeste rangperson, grovt mishandlet og drept.

Sveriges riksdag valgte Jean Bernadotte til Sveriges tronfølger, en ikke adelig revolusjonær. Et klokt sjakktrekk for å tilfredsstille også de revolusjonære som nå hadde vist sin vilje til handling. Allerede i august 1810, skrives følgende brev til Jean Bernadotte, overlevert ham i Paris av Carl XIII offisielle utsendinger, Gustav Mærner og Robert von Rosen:

 

» BETENKNING ANGÅENDE NORGE.

August 1810,

Deres majestet.

Foreningen er formål for alle kloke og for mange opplyste nordmenns ønsker, men vel å merke, bare en forening som er grunnet på følgende vilkår: Felles forsvar, de bestående så vel borgerlige som militære institusjoner bibeholdes. Hvert land ordner selv finansvesenet, skattene og det offentlige skolevesen og de øvrige kulturforhold på egen hånd, i samsvar med sin egen statsforfatning. Begge land skal ha samme representasjon i den forberedende komite, den høyeste domstol osv., men regjeringen eller den utøvende kongemakt skal ifølge loven tilhøre Sverige.

Ethvert annet forslag vil bli møtt med uvilje og sikkert ikke bli antatt, men også det som her er nevnt, vil fra nordmennenes side støte på to store vanskeligheter, og ingen nordmann vil våge å gjøre det minste skritt i saken før man i denne henseende har formådd å berolige hans landsmenn. Den første av disse vanskeligheter er frykten for en aristokratisk undertrykkelse av den svenske høyadel, en frykt som hos mange nordmenn går nesten til barnaktighet. Derfor bør kongen tydelig legge for dagen at han er fri for enhver innflytelse av dette slag, og eier evnen til med virkelig kraft å motstå forsøk på noe slikt. Med ett ord, at han forstår å holde aristokratiet innenfor tilbørlige skranker.

For det andre må nordmennene overbevises om, at tronfølgeren ikke er Napoleons vasall eller et blindt og lydig redskap for hans planer. Han må sysselsette seg med krigsvesenet i alle dets enkeltheter og ikke unyttig forspille sine krefter, han må oppmuntre sparsomheten og ikke svekke nasjonen gjennom overflod og utskeielser. Han bør uten skryt beskytte handel og næringsliv og ikke innlate seg i noe unyttig tvistemål med England, ettersom nordmannen er en like avgjort angloman som han avskyr det nærværende ulykkelige kontinentalsystemet. Han synes nesten fullstendig å ha glemt den vanskjebne som rammet orlogsflåten og hans egne handelsfartøyer.

Med ett ord, Kronprinsen bør regjere etter helt andre prinsipper enn bare å utdele befordringer og titler. De finner av dette hvor nyttig det er at hans høyhet snarest mulig gjør seg kjent i disse trakter. Ryktet om hans store egenskaper skal da snart spre seg, slå røtter og gå over til en levende overbevisning, og etter som denne er etter våre ønsker, vil det øvrige gå lett.

Etter mine underretninger og etter hva jeg selv har kunnet konstatere, har Wedel og flere andre nordmenn besluttet heller å forsvare seg mellom sine Alper enn foreslå noe som kunne være til skade for landet og mishage nasjonen, hvis symboler er lov og frihet. Kromprinsen bør da fra første stund oppføre seg slik at ingen tvil kan oppstå om hans virkelige tenkesett. Ved dette skal han snart forstå å vinne nordmennene, og ved første passende anledning vil det broderlige forbundet bli mottatt med glede. Kan man i ro avvente dette øyeblikket, er det sikkert ikke langt borte, all den stund militæretaten er misnøyd med sin utilstrekkelige lønning og den lille anseelsen den nyter, og de danske papirpengenes elendighet også bidrar til å påskynde foretagendet.»

 

I forståelse med Napoleon drar Jean Bernadotte til Sverige.

Dette er en historie vi sjelden bruker tid på, men som spilte en viktig rolle for Norge den gangen, og som kan gi større nyanser i vår hjemlige gjengivelse av Eidsvolds «svenskeparti».  De samme strømninger som Fersen sto midt oppe i, var bakteppet for de politiske bevegelser i hele Norden, også i Norge, men vi hadde sier datidens svenske etterretning, våre spesifikke forhold.

I Halden, ved Rød gård, hadde Christian August, på sin veg til Sverige hvor han ble svensk tronfølger, risset sitt navn inn i fjellet.

Samme gård i Halden spilte en uvanlig, og lite omtalt, rolle i vårt hjemlige drama: Eidsvold 1814.

Se også:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

 

Eidsvold 1814. De første 12 dagene. Hvordan Riksforsamlingens «partier» viser seg.

De første dagenes hendelser, slik de skildres i boken Eidsvold 1814,  gir et lite tidsbilde, et nærbilde av det som skjedde.

Jeg vil forsøke å videreformidle, sterkt forkortet,  litt fra de første forberedende samtalene i Riksforsamlingen, hvor de politiske uenighetene viser seg .

Den 7. april ankom de valgte Riksforsamlingsmenn Eidsvold. Der ble de ble mottatt av ritmester Iver Elieson og vist til stedene de skulle bo så lenge Riksforsamlingens arbeid varte.

Det var ikke lett å finne 112 gode husrom i nærheten av Eidsvold Verk. Reiseveien til og fra måtte ikke bli for lang og standarden på overnattingen ikke altfor dårlig. Flere måtte bytte bosted av slike årsaker. F.eks. ble utsendingene fra Søndre Trondhjems amt vist til Grue, som lå tre fjerdingsvei fra verket på den andre siden av Vorma. I tillegg til reiseveien fant de herberget «usunt og elendig», så de nektet å bo der. De fikk da flytte til Hjerta, der de fandt «smukke værelser, anstendig leie, blide folk og god oppvartning». Samtidig ble utsendingene fra Buskerud og Kongsberg vist til Grue, og de ble ikke mer fornøyd enn sine forgjengere.

Prosten Schmidt forteller bl.a. om sitt losji: «Collett og jeg bleve Antipoder(ligge anfødtes), og da vore Senge neppe var to Alen lange(under 1,30m), måtte vi gjøre en Constitusjon om vår Sengeforfatning, hvori ble vedtaget og gjort til Lov, at enhver Parts eiende tvende Ben skulle følge de gjensidige Diagonaler, dog med forbeholdenhed ikke at spende på de reciproque Neser, som sto i en ubetydelig Avstand fra den store Tåes Spidse.»

Man ventet ikke embedsfolksnivå på losjiene, og etterhvert fikk alle husvær på samme side av Vorma. Noen var heldige og hadde gangvei til verket, men de fleste som måtte kjøre, noen helt opp i en mils vei,  måtte slite med vårsmelting på dårlige veier.

Hos Elieson på Verket kunne man hente både te og kaffe, sukker, brød, lys og hva man måtte trenge, og åpningsdagen kom med sol og mildvær som holdt seg i nesten 14 dager.

Den 10. april ble Riksforsamlingen innkalt til å møte i kirken først, deretter ved Eidsvold Verk.

Foran kirken stillet Riksforsamlingsmennene seg i rekke og rad på begge sider av veien og hilste Regenten,  prins Christian Fredrik , som kom kjørende. Så fulgte de ham inn i kirken. Sognepresten, professor Leganger, en 80 år gammel mann, talte en hel time og mange syntes han smigret for mye for Regenten. Særlig ille syntes mange det var da han sa:

«Nu kan jeg med glede la mit snehvide Hoved i den allerede aabne Grav,thi jeg har sett mitt elskede Fødelands oppgaaende Herlighed, jeg har sett Landets tilkommende Fader og – (her gjorde han en pause, som ville han ennu betenke seg) – Konge.»    Etterpå sa noen at «nå var det bare å dra hjem! Beslutningen ble tatt på talerstolen, i forakt for folkemakten.»

Fra kirken kjørte alle i en lang vognrekke til Eidsvold Verk. Der ropte Elieson opp alle etter valgkretsenes bokstavrekkefølge, og så ble de, en og en, sluppet inn til prinsen og ga ham fullmaktene de hadde med.  Så fikk hver mann sitt inngangsmerke til Riksforsamlingen. Løvenskiold hadde ikke sin ed på selvstendighetsløftet ,og dermed ville ikke prinsen godkjenne ham. Løvenskiold kom i hardt ordskifte med Regenten om dette, men måtte gi  seg;  prinsen tilla denne eden stor vekt.

Registreringen tok flere timer, og så spiste alle middag på Verket.

Tre saler ble fylt og de satt om hverandre, byfolk og bønder, offiserer og soldater, døler og kammerherrer, alle som brødre. I den ene salen var prinsen vert, i de to andre var Peder Anker og Didrik Cappelen verter. Middagen var hver dag suppe først, deretter oksekjøtt og tilslutt en etterrett. Etter en uke het det at de hadde spist en hel okse, men Wergeland protesterte og mente det måtte være en tynn okse, det var vel helst en kalv! Så fikk de rødvin til maten, en hel flaske til hver. Militærmusikken spilte og de sang bordviser, men best var det at her kunne de snakke fritt sammen om alle saker som kom opp i Riksforsamlingen.

Dagsrytmen var slik:   Frokost fra kl 9.00 til 10.00

Møte i Riksforsamlingen fra kl 10.00 til 16.00

Middag fra kl 16.00

Den 11. april ble Riksforsamlingen høytidelig åpnet.

De to langsidene i salen hadde tre benkerader trukket med rødt klede, på en forhøyning foran sto Regentens stol med silkepute og dit gikk prinsen. Foran ham gikk staskledde adjutanter og høye embedsfolk og sist regeringsrådet.

Så minnet han om at folket hadde sverget på å verge landets selvstendighet, og ba innstendig forsamlingen om å helhjertet følge folkeviljen.

Deretter ba han forsamlingen velge president og visepresident for den første uken, og sekretær for hele perioden. Han anbefalte en av de «svenskvennlige» representantene til å være den første presidenten, forat det ikke skulle være noen tvil om at alle sto samlet om selvstendighetstanken, representanten Peder Anker. Han ble da også valgt til president, mens etatsråd Rogert ble visepresident og sorenskriver Christie ble sekretær. Så trakk prinsen seg tilbake og arbeidet i Riksforsamlingen kunne begynne.

Først valgte de en kommite som skulle forfatte et takkebrev til prinsen for de viktige tjenester han hadde gjort det norske folk, og dernest skulle komiteen lage forslag til reglemang for møteforhandlingene.

Den 12. april hadde de  reglemangsforslaget ferdig:

For at møtet skulle være lovlig, måtte 2/3 deler av forsamlingen være til stede.  Presidenten skulle velges hver åttende dag, for presidenten hadde stor makt, han leste forslagene i den rekkefølgen han ville, han kunne advare talerne om å holde seg til saken, gi advarsler og ta ordet fra talerne.

Referenter fantes ikke, det var sekretæren som måtte huske replikker og holde greie på alle forslag og saker for så å skrive referat når han kom hjem.

Hver dag skulle det kunngjøres hva som skulle skje neste dag, og utsendingene hadde da gjerne med seg skrevne innlegg som de leste opp. Forhandlingene ble derfor oftest mange taler og innlegg, men lite debatt.  Skrevne taler ble ofte vedlagt møteboken.  Utover disse kildene er noen dagbøker og brev som enkeltpersoner skrev, bevart.

Så ble det valgt en komite på femten mann som skulle lage et utkast til en grunnlov. Og alt dagen etter kom de med noen grunnsetninger de ville ha drøftet. Fordi man ikke hadde skikkelig trykkeri, tok det noe tid å få delt ut disse grunnsetningene til alle, og behandlingen av grunnsetningene ble utsatt noen dager.

Den 16 april kom den første grunnsetningen opp til debatt.

Det første spørsmålet som meldte seg i Riksforsamlingen delte forsamingen i to fiendtlige flokker.

Det var selve grunnspørsmålet: » skulle folkeviljen være lov eller ikke?»

I dette spørsmålet favnet man spørsmålet om folkestyre og selvstendighet i ett:

* de som ikke våget å tro at det norske folk ville klare å selv avgjøre sin skjebne

* de som trodde de måtte bøye seg for stormaktenes vilje

* de som ønsket forbindelse med Sverige

Disse tre gruppene ville ikke stå bundet av eden  folket sverget den 25 februar, for de måtte kunne forhandle med svenskene etter behov.

De andre:

* de som trodde på Norges evner til å klare seg selv

* de som ikke ville inn under fremmed styre igjen

* de som gjerne ville ha fortsatt forbindelse med danskene

Disse tre gruppene bygget alt på folkevedtaket fra den 25 februar, og på at den danske prinsen ville lede dem i kampen mot svenskene.

Nå var grunnlaget for Riksforsamlingens gjerning folkets ed på å forsvare Norges selvstendighet, og det var denne eden representantene hadde fullmakt fra folket til å ivareta.

Dersom forsamlingen tok seg større makt, ville den gjøre seg selv til herre i landet! Riksforsamlingen hadde ingen annen rett til å bryte med folkeviljen enn den rett nøden ga,  og de som så farene Norge sto overfor og mente at  det forelå grunner til å anvende nødsretten, mente de var nødt til å kreve større magt for Riksforsamlingen.

Spørsmålet var om makten skulle være hos folket eller hos folkets utsendinger.

Det var Christian Magnus Falsen som tok lederskapet i den gruppen som ville gi makten til folket, og Nicolai Wergeland som førte ordet for dem som ønsket større makt til Riksforsamlingen.

Den første grunnsetningen lød: «Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki». Dette var ingen uenig om, men de som ønsket å stadfeste selvstendighetseden av 25 februar, benyttet denne anledningen til å agitere for et selvstendig norsk kongedømme.

Man får vite at det ble en debatt drevet med «særdeles Heede», «varm og tumultarisk», » en Debatteren, en Skvaldren som i et Bondebryllup. Presidenten forlod endog sit Sæde. Orden ophørte».

Wergeland begynte å tale før han fikk ordet, og da det endelig ble hans tur, begynte han å lese opp en lang utgreiing han hadde ferdigskrevet, om hvilken regjeringsform som var den beste. Etter et kvarter var han ennå ikke kommet lenger enn til de gamle grekere og romere, da ropte Buskerudrepresentantene Schmidt og Collett «Til Sagen!» Andre ropte med og noen hysjet, men Peder Anker sa at det var han som var ordstyrer! og at Wergeland kunne fortsette, men etter enda ti minutter uten å ha kommet frem til saken, og Wergeland tydelig hadde mange ark igjen, bad han Wergeland om å vedlegge talen møteboken.  Deretter ble det bestemt at taletiden ikke skulle overskride 15 min. Denne hendelsen var med på å ødelegge for Wergeland, folk ville ikke høre på ham mer.

Ved avstemningen ble hver mann ropt opp og så måtte han diktere sin mening til møteboken. Det tok tre timer, men så fikk ingen gjemme seg bort.

Wergeland mente at å rope opp folk i alfabetisk rekkefølge gav størst makt til bokstaven A, for Falsen var fra Akershus amt, og Falsen dikterte :

«Jeg voterer for at Norge skal være et indskrenket arvelig Monarki, og at det skal være et fritt, uavhengi og udelelig Kongerike, og at Regenten skal føre tittel af Konge.»

Etter han stemte 77 mann: «Likesom sorenskriver Falsen!»

Ved denne avstemningen ble de to «partiene» i Riksforsamlingen tydelige, og kunne leses ut av stemmegivningen. Opposisjonen besto bl.a. av Peder Anker, major Skibbern, doktor Møller, kjøbmann Moses, kanselliråd Dahl, tre fra Jarlsberg grevskap, kaptein Fleischer, Jørgen Aall, Didrik Cappelen, prost Hount og mange flere.

Flertallet døpte opposisjonen for «svenskepartiet», mens flertallet kalte seg selv «Selvstendighetspartiet».

Svenskepartiet trodde ikke at Norge kunne klare seg mot Sverige og stormaktene, det var en realpolitisk årsak til at de var for union og forening med Sverige.

Før 16.april var over fremla man den andre grunnsetningen fra grunnlovskomiteen, til drøfting neste møte.  Samtidig sa presidenten at forsamlingen neste møte måtte velge en komite til å granske Norges pengesaker.

Løvenskiold  spurte da om man også kunne nedsette en komite til å granske forholdet mellom Norge og de utenlandske makter. Sverdrup avviste dette og sa at Riksforsamlingen bare hadde fullmakt til å lage grunnloven, men Wedel ble sint og sa:

«Prinsen skal legge frem for Forsamlingen de Opplysninger han er i besittelse av om Landets forhold til utenlandske Makter;  det er i overensstemmende med Forsamlingens verdighet å kreve dem, og under Prinsens verdighet å negte dem.»  Den 16. april endte som den hadde begynt, med sterk uenighet og opphisset debatt .

Den 18 april ble en av de mest urolige dager på Eidsvold.

Først ble det valgt en finanskomite på 9 medlemmer, hvor opposisjonen bare fikk en mann med. Så valgte de ny president(Hegermann) og visepresident(Falsen). Falsen tok nå ledelsen i selvstendighetspartiet, og talte så sterkt for folkesuvereniteten.  Det var tre poster Falsen ville ha vedtatt:

* finanskomiteen

*velge en komite på fem mann» for å gjennomgå og ordne vårt lovgivningsvesen»

* slå fast at denne forsamling, såsnart Constitusjonen er antagen, og Kongen valgt, ansees som hevet

Det var den tredje posten det ble strid om, og som var hovedsaken, for den ville binde Riksforsamlingen til selvstendighetspolitikken.

Ingen var forberedt på dette punktet. Wedel var den mest snartenkte og den som hadde best greie på parlamentariske former, og han sa at saken måtte utsettes fordi den ikke hadde vært kunngjort på forhånd så man kunne forberedt seg på den. Falsen mente at Løvenskiold alt hadde reist spørsmålet, men Løvenskiold, Grogaard, Hount og Sibbern og andre gjorde «en yderst heftig og nesten uanstendig Motstand» og talte om en «kabal» av Falsen. Peder Anker sa, med et ublidt øye til Falsen, at «det burde være forbudt å komme her og holde studerede Taler, da man derved lett kan påtrenge andre sine Meninger».

Behandlingen av falsens forslag ble utsatt til dagen etter. Klokken syv på kvelden var møtet ferdig og resten av kvelden gikk diskusjoner og overtalelser ganske hardt for seg.

Den 19.april var den andre saken,lovkomiteen, først oppe til debatt og så til votering. Her var det uenigheter som endte med et knapt flertall for Falsens forslag.

Deretter skulle Falsens tredje forslag opp til debatt og votering. Løvenskiold var første taler, og han sa bl.a:

«I mangel av deslige tilfredsstillende Oplysninger, kunne vi decretere Fedrelandet en såre precair Stilling, kunne vi berede Nationen en ulykkelig Fremtid, som vi hverken for Gud eller Mennesker kunne forsvare; vi ville da reise Regentens Trone på Sand, istedenfor paa Klippegrund, vi tilbyder ham da maaskee en Tornekrone.»

Wergeland var neste taler, og denne gangen kunne han den utenat. Han sa bl.a.:

«…Jeg svor en ed i min sjel, at være blind for personlige hensyn! lokkende forhaabninger skulle ikke gjøre meg til Forreder  mot mine norske Brødre…»

Det var mange talere fra begge partier, og merkelig nok ble ikke avstemningen i denne viktige sak bokført, så det er ingen liste over hvem som stemte hva. Vi vet bare at avstemningen ble uavgjort: 55 mot 55.  Det ble så ropt at presidentens stemme måtte telle med. Dermed ble Falsens forslag vedtatt og Riksforsamlingen var forpliktet på folkesuvereniteten.

Etter disse første grunnleggende avstemninger,  begynte selve grunnlovsarbeidet.

Jeg finner uenighetene som de folkevalgte den gangen hadde, interessante, og gjenkjenner viktige spørsmål ved EF- debatten slik den var før avstemningen i 1972. Den gangen «seiret» også «selvstendighetspartiet» med et knapt flertall.

Denne, folkets avgjørelse i EF spørsmået, ble sterkt svekket ved EØS-medlemsskapet, et medlemsskap folket ikke fikk stemme over. Den gangen gjaldt det også de realpolitiske hensyn som noen så, og at landet ikke ville klare seg alene. EØS medlemsskapet ble en slags «nødrettsløsning».

Disse spørsmålene burde stadig være oppe til debatt, særlig i vår tid! hvor våre folkevalgte binder Norge til mange internasjonale avtaler.

Avtaler som bl.a  setter vår grunnlov underordnet EU og vår høyesterett som vår nesthøyeste rett.  Ja, selv skole og helse, det er barn, gamle og syke, er underlagt internasjonale avtaler! så dette er ordninger som berører enhver.

I de fleste politiske spørsmål er våre folkevalgte gått fra å representere folkeviljen til å administrere fremmede lover og forskrifter, så en nærmere titt på debatten i 1814 er tankevekkende.         Jeg vil komme nærmere inn på dette i neste innlegg.

 

Se også:

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

 Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

  1814 : møte med «Ponte corpen».

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.

I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.

Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.

Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.

Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.

Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:

«Carsten Anker og hans slekt.»

Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:

«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid.  (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…)  Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»

Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.

«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»

Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.

«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»

Og så viser han oss slekten Anker:

«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som  en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:

I Kristiania:  Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand:   Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson,  Wollert Danchertsen Krohn. ………..

Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :

«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.

Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »

Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.

Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.

Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.

Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?

Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.

Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.

Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?

Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.

Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.

Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.

Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.

Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!

Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.

De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.

Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.

Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.

Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir  historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.

Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:

Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.

Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens  hukommelse.

Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.

All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.

Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!

I 1662 gis byene langs kysten privilegier.  Man kan begynne å tjene penger!

Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!

Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?

De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.

Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Les boken til Asle Toje!

Legmannens svar til Eia

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

– god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

–pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

–praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

–fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

– fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

– kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

–nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

–nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

4. adventslys: Et tegn.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.