Hvilken religion har rett?
Jeg møter ofte dette og lignende spørsmål: Når religionene gir forskjellige svar, så kan ikke alle ha rett?
Jeg kan bare peke på noen forhold, til ettertanke.
Vi har så ulikt tankegods i ordene vi bruker, derfor tar jeg meg litt tid til å utdype det jeg vil peke på og tar deg med på en liten religionshistorisk reise.
Den begynner slik Bibelen begynner:
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»
Om dette er religionene enige, men de har hver sin fortelling om hvordan det foregikk.
Man kan jo øyeblikkelig spørre om en religions fortelling er riktig og en annen feil, men nå ber jeg deg vente med den tankegangen til du har lest ferdig, så kan du selv prøve å svare på det spørsmålet.
I Bibelens fortelling heter det bl. a:
«Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år»
I gammel tid var himmelens nattelys det man så når solen var gått ned. (Vi har så mye kunstig belysning at vi knapt husker hvordan nattehimmelen ser ut.)
Disse lys hadde folkene felles!
Guds lys! Han hadde satt dem til å skinne på den mørke hvelvingen, for å gi en fast og trygg verdensanskuelse. De var som en festning, en borg og en by på «det store fjellet», på «Berget det blå.» De formidlet tiden og tegnene, de gudgitte.
Folkene studerte dem.
Hver bevegelse, de ulike posisjoner, endringer og alle fenomener de kunne se, ble notert.
Dette studie av nattehimmelen ga oss bl a tidsregningen.
Hvordan tidsregningen faktisk ble i de ulike folkeslagene er utførlig beskrevet av en norsk professor ved universitetet i Oslo, J.Fr. Schroeter.
Han skrev «Håndbok i kronologi» i to bind(1925), hvordan tidsregningen hos de ulike folk og kulturer ble til, deres likheter og ulikheter. Og alle viser den streben og flid folkene la i disse observasjonene.
Disse studiene var datidens vitenskap.
Gjennom studiet av tid, bevegelse og rom bygget de en omfattende astrologisk verdensforståelse.
Jeg vil nevne noen hovedtrekk ved de astrologiske systemene som vi akter lite på, for vi kjenner nesten bare ukebladversjonen av personhoroskopet.
Himmel og jord hører sammen.
De passer sammen som han og hun i forening. Målet for studiet av himmelen, var foreningen av himmel og jord, gud og mennesket, men foreningen kunne bare skje om man levet etter himmelens vilje. Derfor var iveren stor i å tyde himmelens vilje for menneskene.
Det var ingen enkel og entydig affære.
For ethvert sted på jorden hadde sin referanse i stjernehimmelen. De himmelske lys hadde hver sine karaktertrekk som strømmet ned og utøvet sine spesielle egenskaper på sine gitte områder på jorden. Og uavlatelig var det bevegelse og endringer.
I denne verdensforståelsen er de tidlige naturreligionene.
De kjente hverandres ulikheter fordi de var under ulike stjerneinfluenser, ja , de kunne til og med lese på nattehimmelen om særtrekkene ved andre og fjerne kulturer.
Forskjellene dem i mellom var gitt av himmelens «lys-tale».
De gamle som studerte dette, vismenn, magere eller hva de ble kalt, kunne samtale og utveksle kunnskap om observasjoner, tid og tolkningsmåter ved tall, tegn og symboler. Og alt var underlagt «the sweet influence» av Guds lys.
Den Indiske religionen er den som best har bevart det astrologiske mangfoldet fra gammelt av.
Hos Professor Schroeter kan en lese gudeverdenen ut av planeter og stjerners plass og den tidsregning som fremkommer.
Som han sier om den Indiske tidsregningen, det er egentlig bare en Gud, Brahma,(himmelen) de andre gudene er hans mange uttrykksformer. De utallige indiske gudene er ulike innflytelser, ulike astrologiske karakterer og hvordan de utøver sin innflytelse på sted tid og person.
Astrologien var naturreligionenes streben etter å bringe himmel og jord i harmoni: ved å få
vite gudenes vilje og å gjøre den ved å følge de gode aspekter, og å beskytte seg mot de dårlige aspekter.
Naturen ga loven man levet etter.
En nordboer kunne gjenkjenne og lære av kulturer både fra syd og fra øst, for ingen «tok feil», men alle strevet etter å veve himmel og jord sammen i en harmonisk enhet etter hver sin «ledestjerne».
Så kom det skrevne ord; loven, ordet fra Gud.
Man forholdt seg ikke lenger bare til Guds lys, men til Guds ord.
Moses fikk loven skrevet på stentavler av Gud på fjellet. Andre folk fikk sine lover på andre måter.
På den tiden gikk verden, astrologisk sett, inn i Loven og Offerets tid, det er Væren og Vekten.
Menneskene kunne finne Guds vilje i ordet.
De behøvde ikke se på himmelens lys for å få vite Guds vilje.
De Indiske vismenn laget «Vedaen». Å lage lovboken og å ofre ble viktig for å opprettholde samfunnet med Gud, det var astrologien selv som lærte dem det. Det nye stjernetegnet, Vær/Vekt, krevet lovtekster og ofringer, så i astrologisk lydighet laget de alt klart for hva den nye stjernebilde krevet.
Solen var gått ut av Oksens hus og inn i Værens hus i himmelens storsirkel, Brahma. Denne astrologiske begivenhet skjedde over all verden og innebar store endringer for all verden.
I Israel skulle man ikke lenger stole på himmellysene, men bare på Guds ord.
De fleste andre omliggende kulturer hadde begge deler, som i India, både loven i ord og himmelens lysende tale.
Israel ble den eneste som virkelig ga seg helt inn under Guds ord, loven, og de ble kalt ordets tjenere. De ivaretok hvert ord fra Gud like omhyggelig som andre studerte himmelens lys.
I denne tiden er det Abrams barn, Ismael, Isak og de barn han fikk med Ketura, og deres ætter, blir arabere og jøder og folk videre østover. I Bibelen følger vi ætten gjennom Isak.
Det er fascinerende lesning. Ordets tjeneste. Man bandt ikke lenger himmel og jord sammen ved å studere stjernene, men skrev himmelens og jordens historie i ord, leste opp lovens ord og lovet å leve etter den.
Da tiden kom da solen skulle gå ut av Værens hus og inn i Fiskenes hus, skjedde det over hele verden at man ventet endringer på jorden som var tilpasset Fiskenes karaktertrekk.
Hvordan skulle Gud dyrkes i den nye tid?
I Østen og i Vesten tok man seg Keisere. De skulle ikke bare være Guds stedfortredere på jorden, som kongene hadde vært, men de skulle ha Guddommelighet i seg, selv være en Gud på jorden.
De vise menn i Østerland så i «himmelens lys-tale» at «Gud på jorden» skulle fødes i Jødenes land. Så de dro dit for å tilbe, slik vi kan lese det i Matt.2.
Da Jesus begynte sitt virke, valgte han seg fiskere som disipler, han gjorde fiskefangst-under, mettet store folkemengder med brød og fisk, og ba disiplene bli menneskefiskere. De første kristne brukte tegningen av en fisk som symbol på Jesus.
Hva innebar det nye?
Jesus talte til folket og sa at Guds rike var kommet nær! For Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn!
Jesus sa han ikke skulle oppheve loven, men oppfylle den.
I Fader vår sa han vi skulle be bl a slik: «Skje din vilje som i himmelen så og på jorden»
Slik viste han folket at både naturreligionen og loven var god!
Menneskene hadde to kunnskapskilder å øse av, det skapte og ordet.
Paulus sier det slik:
«…for det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…»
Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.
Det er dette naturreligionene baserer seg på, å finne Guds usynlige vesen som er åpenbart ved naturen.
Den andre kunnskapskilden er ordet.
Ordet hører til i den «åndelige» dimensjonen av menneskets tilværelse.
Så lovens tid var tiden hvor man søkte Guds vesen i Ordet fra Gud, og det førte til en inderliggjøring av gudsforholdet: «Hvordan kan jord og himmel møtes, vi og Gud, jeg og Gud».
Og man bygget templer for å komme sammen med Gud:
«Jeg skal komme sammen med deg der» sa Gud om Salomos tempel.
Det ble bygget etter modell av et himmelsk bilde, slik Moses hadde fått det på fjellet da han fikk lovtavlene av Gud.
Over hele verden laget de sine hellige bygg som speilet himmelens tale på det sted de var, for å gjøre etter loven. Og de strevet med å holde loven, for loven var deres liv! Og for deres liv ofret de uavlatelig, for å sone lovbruddene.
Jesus sa at han oppfylte loven. Han avskaffet den ikke, for loven var god. Men han tok alle lovbrudd på seg og sonet selv som offerlam all verdens synd og overvant døden.
«Guds rike er nær» sa han. «Guds rike er inne i deg.» «Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn».
Slik brakte han lovens ord inn i hjertene, som såkorn hvor Guds rike skulle vokse frem. All angst for død og dom ble byttet ut med kjærlighetens, nådens og tilgivelsens Ånd.
Så vandrer vi i troen på de ordene han har sådd i våre hjerter, og venter på den tiden hvor Guds rike skal komme og Guds Ånd skal utgydes over alt kjød.
Det er ingen religion som er feil, men alle har ennå ikke kjent Jesu ord slik at de har kunnet glede seg over det, så de befinner seg fortsatt under loven, og i naturreligionens ånd.
Men den som kjenner Jesu ord, kan aldri vende tilbake til lovens tid, som om Jesus aldri hadde levd.
Kongolandsbyen, igår og idag.
I 1914 ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner.
En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.
Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.
Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.
Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.
Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.
Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.
Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.
Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer, gir rom for samtidsrefleksjoner.
Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.
Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.
Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.
Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted! men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.
Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.
I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.
Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.
Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!
Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.
Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.
I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.
Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom stråhyttene:
Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.
Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.
Det er sikkert noen som kommer og filmer.
Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.
Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.
Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.
Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»
Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.
Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»
Så er jeg visst Europeer jeg også.
I begynnelsen….troen og Adam?
Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.
Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.
Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse. Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.
Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.
Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.
Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.
Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….
Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.
Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.
Man skulle være så intellektuell.
Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»
Hvorfor var det slik?
Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:
– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?
– Tror du Adam var det første mennesket?
– Hvordan kunne Kain gifte seg?
Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.
Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»
Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»
Himmelen og jorden, de er skapt sammen.
Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.
De er skapt.
De ble skapt i begynnelsen.
Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden, heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.
Da sa Gud: Bli lys.
Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».
Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.
Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.
Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.
Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.
Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.
Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.
Og Gud så at det var såre godt!
I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.
Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!
Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.
Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.
Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.
Er han det første mennesket?
Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.
De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.
Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.
Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til jord og ætt.
Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham, kunne slå ham ihjel.
Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.
Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.
Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.
Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!
Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:
«Dette er boken om Adams ætt……»
Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.
Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.
Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.
Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen, «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.
Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:
«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.
Den eldste kjente beretning om juletreet og en sekk med gaver.
Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.
Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.
Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.
Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.
Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.
Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»
Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.
For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.
Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.
Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.
Tavlene har tre versjoner av «verdens eldste julefortelling».
Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.
Det lyder kort fortalt slik:
Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.
Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
Alle leter etter Telepinus.
En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .
Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre.
På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.
Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.
Dette var hetittenes historie om den 22. desember.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.
Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.
Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.
Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se i såfall på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.
Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.
De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk. Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!
Det var ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.
Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.
Hetittene sa selv om Guden Telepinus, at han ville komme til å æres overalt på jorden.
Det hadde de faktisk rett i!
Jeg har gitt dette videre til mine barn.
God Jul til den som kommer innom her!
Borreliose. Hva nå Dag Berild?
Jeg hadde fått et sirkelformet utslett, stort som en knyttet hånd, ved venstre kne.
Fargen var hissig rød, lysende lilla.
På grunn av fargen, som jeg oppfattet som skummel, ringte jeg legen og fikk raskt time.
– Typisk borreliose, sa legen. Her er nok årsaken til hofteplagene dine. Jeg ser du har vært behandlet for flottbitt flere
ganger, to ganger på legevakten.
– Men kan det være flott nå i januar?
-Nei, dette er nok annet stadium.
– Jeg tar en blodprøve, men du får begynne med penicilin med en gang.
Jeg fikk en ti dagers kur, tok den og fikk senere vite at blodprøven var positiv.
Det gikk noen måneder, så dukket et tilsvarende utslett opp på høyre lår.
Jeg snakket igjen med legen.
– Men nå er du behandlet! Det er nok!
– Men dette utslettet viser at jeg fortsatt er angrepet?
– Det har ingenting å si, du kan ikke få mer enn en kur for dette. Den borreliaen du hadde er borte nå.
Slik fortsatte samtalen en stund, med varianter av dette ene poenget:
Jeg trodde ikke jeg var frisk, men legen sa at det var jeg, fordi jeg hadde fått den foreskrevne behandling.
Da jeg gikk sa jeg:
– Så det er ikke noe mer du kan gjøre for meg?
– Nei. Men får du lammelser må du ringe.
Jeg sto noe sjakk matt ute på gaten. Skulle jeg gå hjem og vente på lammelser?
Via bekjente og nettet fant jeg frem til et legekontor som sendte blodprøver til Tyskland. Der ordnet jeg min videre behandling av borreliosen.
Så hører jeg Dag Berild på Dagsnytt 18 snakke om «selvbestaltede eksperter» på borreliose, og «unødvendig overbehandling».
Han kritiserte Dagbladets mange oppslag om flotten og skrev en kronikk i Dagbladet om dette, undertegnet av ti leger med ulike spesialfelt.
http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kronikk/flatt/borreliose/22441715/
I kronikken kritiserer han Dagbladets oppslag, men gir ingen informasjon av verdi til oss lesere og pasienter.
Det er vanskelig å forstå at en spesialprodusert uttalelse fra 10 spesialister ikke har noen informasjonsverdi!
Hovedanklagen mot Dagbladets mange flottoppslag lyder slik:
«…Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme….»
Siden jeg er en av dem det gjelder, vil jeg gjerne spørre Dag Berild:
1. Er det mer fornuftig å sitte hjemme og vente på lammelser?
2. Blodprøven til Tyskland kostet under 5ooo,- Vet du hva det koster meg i tapt arbeidsinntekt å være syk?
3. Hva koster det samfunnet å uføretrygde meg? Og å behandle meg som heltidspasient?
4. Kan du , rent konkret, si meg hva jeg skulle gjort?
I artikkelen nevnes det ikke hvilke tester dere bruker i Norge.
Det kunne være fint å få vite navnet på de testene man kan få her hjemme, og som man kan få via fastlegen, særlig på bakgrunn av denne uttallesen i artikkelen, hvor du navngir en test som du sier ikke er godkjent:
«..Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang…»
Det virker påfallende at du gir en så sterk kritikk av de private aktørene, uten å navngi de godkjente testene:
«..Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke…»
Tilsist vil jeg spørre deg:
Hvilken dokumentasjon bygger man på når man gir en tidagers kur.
Jeg ba pent om mer, fordi jeg fikk dette utslettet tilbake, og fordi de fysiske plagene fortsatt var der.
Er det enighet i Europa også om behandlingen?
Eller er norsk begrunnelse for tidagerskuren diktert av andre hensyn enn sykdommen, slik det kan virke i din artikkel i Dagbladet:
«..Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag…»
Er dette ment som begrunnelse for det norske behandlingstilbudet?
Jeg har full forståelse for et helsevesen som ikke vil bruke av fellesskapets midler på en «kostbar» behandling, men jeg skulle ønske legen hadde informert meg om de private behandlingsformene man har.
Jeg har, siden jeg fikk påvist borreliose hos fastlegen, lest endel av det som er tilgjengelig på nettet om dette.
Det interesserer meg fordi det berører meg.
«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.
…
Bokbogg 4 juni 2012
Dette syns jeg han gjør mesterlig.
Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen, ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.
Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.
I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.
Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».
Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.
Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen», gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.
Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.
Nylig hendte det igjen, i Finland: man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland
Vold er vanskelig å forstå.
Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.
Den norske tittelen, «Bomb dem», kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.
Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.
Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:
«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.
Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:
– Her.
– Hvorfor det? sier hun.
– Fordi jeg elsker deg.
Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig. Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.
I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….» (Sitat slutt.)
Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv, forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:
«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i. Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.
En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:
– Hva er det du driver med?
-Griller pølser, for faen, svarer jeg.
Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.» Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……» (Sitat slutt).
Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken. I lys av dette leser vi alt som kommer.
Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.
Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi Europas moderne åndsliv i denne sinte unge mannen.
Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.
..
Ekløf 
Sartre 
Majakovskij 
Hamsun
StrindbergJeg tar med ungdomsbilder av dem, for Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv. De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.
Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen i boken, «Mikael», etter forfatteren.
..
Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og «Mikael». Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.
Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.
.
Månens luner!
Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.
Den ser unaturlig rød og stor ut.
Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?
Er den kommet nærmere oss?
Det ser sånn ut.
Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.
De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.
Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.
De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!
Det blir for mye for meg.
Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.
Begge ler og sier at de ser på månen.
De retter seg opp og sier bekreftende :
«Javisst, ja! Det stemte!»
«Se på månen», sier de.
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!
Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.
«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »
«Og stor!» sa Arne.
«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»
Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»
Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!
Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!
«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»
«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».
Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»
«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.
«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.
«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»
Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.
Sånn som i dag.
«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»
Mannen min ler litt.
«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»
«Hmm.. er det nødvendig å stå opp ned, for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»
«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»
» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»
«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»
» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»
«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»
Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»
» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»
«Ikke uten Nanna!»
Vi fortsatte en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.
«Det er et knep til,» sa han.
«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»
«Men det er juks, ikke sant?»
«Ja, det er det.»
«Kjære landsmenn»! En «skål» for dagen!.
Kjære arbeiderbevegelse!
Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet, der jeg vokste opp, var preget av det «gamle venstre», og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.
1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.
Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.
Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.
Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at «de feiret dagen». Mer ble ikke sagt.
Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.
Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.
Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.
Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.
Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.
Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!
Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.
Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.
Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.
Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.
I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.
Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.
Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til «normal» samtale om tingene, ikke var så normal.
Jeg fant meg selv, blant disse politiske «krigsfronter», i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.
Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.
Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.
Det var skremmende.
Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang, forfulgte og mobbet den som ikke var «solidarisk».
Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.
Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.
Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for «høiere lønn».
Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst «pengeslukerdyr», som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.
Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin «gyldne rustning» måtte ut å «fore dyret» eller «kjempe til døden».
Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:
Dette store «dyret» har arbeidernes røde fane, og «dyretemmeren» bærer kapitalismens blå rustning.
Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og «det som verre er», fjetrer publikum.
Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: » jern og metall» har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.
Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.
Hvordan bør man forstå det?
Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.
Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.
Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.
Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.
Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.
Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.
De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.
En arbeider må ha arbeid.
Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape, som de sloss om.
I denne årlige rituelle lønnskampen ser man at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.
Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk: «Utdannelse! Det er det viktigste av alt!»
Så intenst sier han det at jeg tenker: De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!
Det er slik de skapte vårt «Utopia», den Europeiske Union.
Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.
Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.
Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.
Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.
Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.
I 1952 overtok den IAR og Monnet var deres leder.
Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.
Her vinner fagbevegelsen.
Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp!
Monnet fikk fagbevegelsen i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.
Nå skulle de tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.
Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen etterspør deres produkt.
Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.
Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.
Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.
I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!
Da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.
Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:
Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?
Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet: Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape «markedet».
Fellesmarkedet, som det betegnende het før.
Noen, du og jeg, må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!
Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!
For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.
Jeg tenker på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.
Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.
De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.
Nyttig eller ikke, det er underordnet.
Selger selger ikke, det er overordnet.
Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.
Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.
De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på «materien» som «Alladin på sin lampe», og den eneste «ånden» de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.
I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.
Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.
Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.
Og mens de utprøver alt dette hos ham, lar de ham sulte.
Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk som gir seg!
Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.
Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?
Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.
Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?
Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.
Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud, stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!
Ikke store trusselen.
Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!
Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet, skaper fremtiden.
Skål.
«Krig og fred i Tostrupsgate»
Barneboken «Krig og fred i Tostrupsgate» sto i bokhylla hjemme da jeg var barn.
Jeg tok den med meg til min egen bokhylle, og der står den og minner meg om gode leseopplevelser.
Den var en av de bøkene i barndommen som jeg leste flest ganger.
Kanskje fordi den var god, kanskje fordi den passet akkurat da?
Kanskje fordi den var så forskjellig fra de andre bøkene jeg leste?
Bøker som Frøken Detektiv, Hardyguttene, Fem-serien, Skatten på sjørøverøya, kong Salomos miner og mange flere av GGGs og GGPs bøker, var spennende nok og jeg leste dem også flere ganger.
Likedan var Tom Sawyer, Stompa og Donald faste gjengangere, men ingen var som den lille boka til Leif Ytteren.
Da jeg selv fikk barn, leste jeg mange bøker for dem, men aldri den.
Jeg hadde en underlig følelse av å ville holde den for meg selv, en følelse jeg ikke reflekterte over.
Det var jo så mange andre bøker og den var jo så gammel! Den ville nok ikke passe barn nå, tenkte jeg.
Selv om jeg lærte barna Røverspråket! Et hemmelig språk jeg hadde lærte der.
Og de ble utrolig flinke i det ! Mye flinkere enn jeg hadde vært.
For noen uker siden bestemte jeg meg til å lese boken igjen.
Jeg feide 52 år bort, tok min utvalgte barndomsbok ut av hyllen, fikk hjerteklapp og stålsatte meg til gjensynet.
Min mann lo litt av meg og Googlet boken og forfatteren.
Han fant at Leif Ytteren er et pseudonym for Leif Jensson. Han var den første radiojournalisten i Nordland.
Nordland fylkesleksikon sier at Leif Jensson var uhyre talentfull og at han ble en av sin tids største NRK-profiler. Han ble programredaktør i NRK, og sto i denne stillingen frem til han døde i april 1948.
En av hjertesakene hans var utbyggingen av kringkastingen i Nord-Norge.
Så leste min mann plutselig høyt for meg et intervju med Tor Åge Bringsvær:
«..Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt.
Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!
Ytterens bok forsvant for meg. Jeg fant den igjen for noen år siden da jeg ryddet i min mors bokhylle. Men jeg bestemte meg for IKKE å lese den. Jeg ville ikke ødelegge den helt spesielle følelsen jeg alltid har båret med meg for denne boken.»
Jeg ble så forundret!
For en merkelig bok, som kunne vekke slik sterk trang til å ha den gode leseopplevelsen i fred, urørt, faktisk også av leseren selv.
Som om 10-åringen ber den voksne «ikke bry seg»:
» Ikke bland deg oppi hva du likte som 10-åring! Ikke overprøv og analyser dine beste stunder!»
Jeg ba meg selv om unskyldning og leste.
Ja, jeg leste den.
Jeg opplevde den en gang til, frydet meg, men mer vil jeg ikke si om det.
Jeg skal ikke analysere boken.
Ikke gi dere innholdet, eller si noe vettugt om den.
Jeg vil bare ta dere med til ytterkanten av innholdet, de ytre omgivelsene for det dramaet boken byr på:
«…Ennå fins det i Oslo noen små inneklemte gater hvor livet leves fredelig og nesten idyllisk som det skulle være langt fra stortrafikken, enda den larmer forbi bare et par kvartaler unna.
Slik var Tostrupsgate for bare 35 år siden. Den klemte seg oppunder det høye fjellet hvor Heftyes Terrasse nå reiser seg i sin stolte velde. Gata var ikke skikkelig opparbeidet, full av humper og dumper med bunnløs søle på regnværsdager og himmelhøye støvskyer når sommersolen hadde tørret gata og vinden strøk mellom husene. Gata var så smal at de største guttene kunne hoppe over fra fortau til fortau i et eneste sprang.
Øverst hadde den nye tid holdt sitt inntog noen ganske få meter, for der stod en gasslykt og spredte sitt gule skjær over husveggene, men lengst nede, på hjørnet av Pils gate, oste en søvnig petroleumslykt i mørke kvelder.
Syv murhus på 4-5 etasjer var hele bebyggelsen når en ikke regner med en murgård i villastil nederst i gata. På den ene siden hadde husene forhager, og nesten alle leilighetene hadde verander med blomsterkasser og markiser i spraglete farger. Der bebyggelsen sluttet lå løkkene. På den ene kanten reiste fjellet seg fullt av krunglekratt. På toppen tronte «borgen» som guttene kalte en 3-etasjes murvilla med gavler og spir. Den hvilte på en kjempehøy balustrade av granitt. Den så ut som en festningsmur med sine bueformede åpninger, som var dekket av et stort sprinkelverk.
Guttefantasien befolket hallene bak denne muren med fanger som slepte på tunge jernlenker.
På den andre siden av gata lå Tostrupsløkka som var tumleplassen for guttene i gata.
Nå er løkka fylt og bebygd, men den gangen var den full av bratte bakker, dalsøkk og tett buskas. På en haug nærmest Drammensveien strakte høye bjørk- og lønnetrær sine kroner opp mot himmelen. Mot Pils gate drog en liten tykning av grantrær seg nedover bakkehellingen. Men løkkas stolthet var en kjempelind. Den foldet ut sin løvrike krone høyt over Hjørungavåggata, som dannet grensen på løkka på den fjerde kanten.
For enden av Tostrups gate lå Frygårdshagen og fristet med sine epletrær og bærbusker.
Ikke mange gater var som Tostrups gate. Det var liksom et samfunn for seg selv som bodde her. Alle visste av hverandre, mange hilste på hverandre, ja det var også noen få som gikk på besøk til hverandre.
Men voksne folk har det med å være så på formene. Anderledes med guttene i gata. De kjenner hverandre fra første dag, – ja gjentene også kanskje, men de betyr bare ergrelser for fremmelige gutter i 12-14 års alderen.
Iallfall mente Lerka det…..»
Så langt fra boka.
Lerka er hovedpersonen i boka, personene er virkelige, stedet hvor hendelsene utspiller seg er et riktig sted, nøye beskrevet med riktige stedsnavn og boka er sann sier forfatteren.
Like nøye som han angir stedet, skildrer han personer og hendelser.
Vi som deltar er begunstiget, utvalgt.
Det gjelder enhver som leser videre.
Boken ble utgitt i 1944. Den er ikke kommet i flere opplag.
Kanskje en Bringsvær kunne gitt den nytt liv og gitt den ut igjen, til glede for neste generasjon?
Muligheten, av AUTONOM
AUTONOM har skrevet mange kloke, vakre og inspirerende tekster.
Desverre har han avsluttet sin blog, men jeg tar meg nå den frihet å trykke en av hans tekster her.
Teksten varmer som et livgivende bål for den som kjenner seg berørt av den:
***
For den som mener å observere en annen sannhet, en annen virkelighet, ja en annen vei enn strømmen som de fleste drives med i, er begrepet umulighet en tilbakevendende mental faktor som stenger for det mulige.
Jeg ser det som er mulig, ikke tomme fraser om at alt er mulig, men heller griper tak i bildet som følger viljen etter at forestillingen er over; den muligheten som begynner som en blek uklar drøm, men som får kontur og form etter som man våger å tro på den mer som mulighet enn en håpløs drøm. Det er en mental styrkeprøve dette å bortse fra alle de faktorer som gjør at ens mål, en vei, ens ideal, ens drøm, ikke blir liggende som nok et lik i din histories etter hvert lange liktransport av ufullendte ønsker og håp, hvor det man ikke våget å tro på, det man ikke våget å være begraves sammen med siste strime ev egenhet og egenart, til den lille resten av det man var en gang opphører å eksistere. Ære være martyren; ikke fordi han døde for en tapt sak, men fordi han våget å gi sitt for å gjøre sin sak til seier, i viljen til det endelige offeret, ligger og viljen til seier. Ikke i døden, men i troen på å overvinne illusjonen av tapet, fornedrelsen; det umulige.
Det er ingen selvskapt utopi, det er det stoffet som ikke lander i ditt fang som ett vått, tykt teppe du kan hylle deg selv inn forblindet av dumdristighet og fanatisme, men det er den veien du går fordi du ser at den er den eneste som egentlig kan føre deg dit du vil, selv om du ikke vet om du når frem, så vet du at det finnes en mulighet til å gjør det du egentlig vil innerst inne, trekke konsekvensen av det, gjøre det fint vevde stoffet av drømmen til en festning du skal erobre og siden besitte. Se dog bort fra disse store ordene, se dit du vil, til det som gjør deg godt, som gjør deg sterkere, som bringer deg nærmere der du vil være. Forestillingen er begynnelsen på et bilde som skal gli over i virkelighet.
En broder kom til meg første gang nylig, han så mulighetene jeg hadde forestilt meg, hans forestilling realiserte mitt bilde, min vilje, gjennom å følge det bildet, som tross at det var uklart, hadde konturene av noe som kan vokse seg vakkert. Et bilde er aldri ditt alene, men viljen din, den er hammeren du skal bygge med, forme forestillingen, leve den ut, spille den først, når troen er eneste støttepunkt, og siden bli den, i kjærlighet, til andre som deler det samme bildet, ser din forestilling, fornemmer den, blir en del av den.
Muligheten er der hvor man våger muligheten for absolutt tap, det håpløse, i overbevisningen om at akkurat dette er mulig og at alle andre veier blir umulige å følge.
****
Igjen takk til AUTONOM for en fantastisk tekst.
Jeg bringer den herved videre.
Godt Nyttår til den som er innom her.
Å stå mellom ekstremister.
Jeg leste Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse. Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt utgangspunkt for samtale og debatt.
Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt og Pål Steigans innlegg på facebook ble jeg noe forundret over deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».
Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.
Hippikulturen hadde sin ekstreme opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj, og universitetsmiljøet red denne bølgen.
Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.
Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex, fri abort, barnehager og sjølrealisering!
Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og populær rival i Formann Mao, og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.
Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias gode eksempel, ja, man applauderte i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret om kulturrevolusjonen.
Jeg ville ikke frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling, som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.
Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.
De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.
Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette. Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.
Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.» Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.
Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:
«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»
«Jaha, men om jeg etter omskoleringen ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.
«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»
«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»
«Da vil du bli likvidert,» sa han.
«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.
Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg ønsket det samme for ham.
Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han formante og advarte meg.
Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør, nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.
Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:
Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.
Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»
Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.
Der sto det, badekaret, blodrødt, fylt til randen.
Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»
Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.
Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.
Fremgangsmåten deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og preget av hersketeknikker, og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!
Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.
Jeg forsto dem egentlig ikke.
De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.
Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.
Jeg hadde hatt kloke foreldre, rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle. Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».
De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.
Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble «løse fugler» som jeg støtt bort.
Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.
Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.
Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.
Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?
Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.
Når man skal vise mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.
Og om «de blå» hadde Hitler , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.
Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.
Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.
Det ble snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.
Partene satset på at terrorfrykten skulle være sterk. Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!
Resultatet av dette gav en terrorballanse slik at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.
Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».
To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.
Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe», ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur. Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.
Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.
Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss, er Breivik en av oss, et barn av vår tid.
Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.
Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :
«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.» I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»
Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.
Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker. Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.
Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde» samfunn å være åpne også for dem som vil kritisere. Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.
Vi må gi hverandre rom!
Vi må ønske å høre hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!
Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig», så blir det farlig.
Den ekstreme » røde» bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.
Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.
Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.
Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer :
-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,
-EØS-avtalen,
-de multinasjonale selskapenes makt over EU,
-Den rendyrkede kapitalismen
-miljøkatastrofer ,
-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet, vanskelige politiske konflikter mm
-internasjonale og globale hensyn og krav.
Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.
Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.
Virkeligheten er ikke en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.
Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den. Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.
I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.
Slik kan vi lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.
I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.
«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.
Under lindetreet
«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»
Vi tar kurvene og saksene med.
Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.
Blomstene er tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.
«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»
«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»
Vi skyver litt bladverk til side og går inn.
Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.
Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om alle nektersamlende samfunn boler her.
«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.
Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.
Duften er intens.
Lyset er mykt.
Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.
«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»
«Jaså?» summer jeg….
» Også tilhører det gudinnen Frøya.»
Alt dufter lindeblomstdop.
Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.
Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.
Vi må gå hit i morgen også.
GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!
Geithams i tusentall.
Jeg ser av VG at det er funnet en geithams til i sommer.
Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.
Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren, jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.
De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.
Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø, men fikk ikke respons på det.
Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret. Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.
Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.
Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:
********
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken «Maja Bi»
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:
*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.
*De geitehornliknende antennene.
*De lange rovdyrklørne.
*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.
*De smale, lange brunrøde vingene.
*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.
Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.
De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
*****
Dersom noen skulle ønske en «avlegger» av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et eksemplar.
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
Tidlig en morgenstund.
Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.
Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde bed og hage.
Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.
Jeg nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende, en viktig del av hans «vannkur» .
Her hvor drivhuset sto, ligger nå langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.
Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.
Tiden har gått og naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.
Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg er ikke sterk nok ennå.
Og hvorfor streve med det?
Butikkene er fulle av varer!
Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!
Det er som om jeg kjenner vekten av denne kastede maten på mine skuldre.
Vår tids mat-umoral!
For å sikre meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.
Så kaster man de andre 19 brødene.
Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.
Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter, klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !
Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig kastemat og vemmes ved det! Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.
Derfor er det brødet billig, egentlig.
Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon, kan det jeg får for pengene bare bli et hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige råvarer.
Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:
» Gi oss idag vårt daglige brød»
til
«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød. Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»
Mens jeg ser utover min ustelte hage, kjenner jeg min sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.
Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.
Jeg ser meg i lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)
Det lille diktet mitt » til spadens pris», flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller skam:
Jeg liker å bruke en spade fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!
Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?
Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.
De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.
Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.
Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over gressplenen.
Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:
Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.
Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.
Der hviler den som en perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.
Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset» all jordens tyngdekraft.
Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.
Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.
Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.
Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.
Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.
Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.
Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.
Morgenstunden er over.
Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet. Dr. Kneipp var en klok mann!
****************************************
Ta en liten titt på videoen på denne adressen.
Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener. Han har jeg skrevet om her:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?
Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.
Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.
Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :
«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».
Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.
«Er datteren din forsikret?»
«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.
«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.
Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.
«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»
«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.
«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette enn tastetrykket herfra.»
«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»
Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og smilte forundret:
«Men, du sa hun ikke var forsikret.»
Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet». Jeg lurte på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter? Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte saksbehandlere drev med ? Kanskje dette var vanlig i DnB?
Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.
Saksbehandlerdamen var ingen «selger», hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.
Jeg fastholdt at jeg skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.
Nå er dette lenge siden, før nettbanken overtok mye av bankdamenes arbeidsområde, men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata. Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring, vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».
For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.
Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg. Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid for å holde dem beskjeftiget på noe avstand.
De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:
«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»
Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.
Er man heldig og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.
Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!
Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.
Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.
Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun ser at det er nødvendig.
Og etter lang venting innser man at saksbehandleren ikke fant det nødvendig.
Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler, og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.
Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart hvorfor du ikke får en samtale du har rett på». Det viser seg at det kan være at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.
Enten dette meddeles skriftlig eller muntlig, pr. tlf. , eller ved første skranke, kan tiden her trekkes svært langt ut, din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det ikke vært sagt, samtalen, eller brevet er ikke registrert.
Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :
Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.
Dersom man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt. Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.
Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.
Dette er skranke tre. Kafkaprosessen:
Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret, som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.
Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.
Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.
Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere for å komme gjennom dette , er det vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt, planlagt og ønsket strategi.
Det oppleves som om NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.
NAV sa selv, åpent, på TV, at de har mandat til å gå inn på alle dine data, altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle. Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere, eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.
Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.
Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.
Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig, gjør også noe med deg som menneske.
Hva med de tusner av skjermansatte?
De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» , har også muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette. Det er vel dem vi har lagt forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.
«Pappas vafler».
«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»
Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.
«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»
«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»
«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»
«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen. Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss, og Eva liker hverken kjøtt, eller fisk!»
«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»
Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»
Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.
Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!
Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.
«Du behøver ikke streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet. Alle unger liker nystekte vafler.»
*******
Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».
Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn» liker «Pappas vafler» har det vist seg!
Oppskriften er enkel og kommer her:
1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.
2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.
3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.
4. Tilsett litt salt og pepper.
5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.
6. Spises varm (med slikt tilbehør som du liker å bruke til pommes frites).
Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.
Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.
Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.
Har du kols og astma, eller mycoplasma?
Det er så mange som får kols og astma i våre dager.
Årsakene til dette er foreløpig ikke klarlagt, men det er lett å tenke på forurensing av både luften vi puster i, og maten vi spiser, som mulige årsaker. Jeg vet ikke mer enn andre om dette, men jeg vil hente frem noen nære opplevelser som jeg har stusset over. Jeg vil ikke gjengi sykehistorien min, bare sette sammen noen glimt , til ettertanke.
«Det kan være hjertesvikt,» sa legevikaren, «men EKGen var fin. Du må ta det mer med ro, være sykemeldt en tid.»
«Du har kols,» sa fastlegen, «du er en røker , og du har for dårlig pustekapasitet. Du må være mer i aktivitet så du kan øke oksygenopptaket, og du må slutte å røyke.»
«Du har kols med en astmadel,» sa lungespesialisten, «her er et pustehjelpemiddel. Prøv den en tid, og se om den hjelper. »
«Du har store mengder mycoplasma i lungene, » sa legen på Volvat, » det viser denne blodprøven. Dette har vi antibiotika mot, men det pleier ikke være nok med en tidagers kur, du må minst ha to runder.»
Hmmm.
Har jeg alle diagnosene? Eller er det bare en eller to av dem som stemmer? Og hvordan avgjøres slikt?
«Hva skal jeg tenke om dette?» spurte jeg fastlegen.
«Du skal høre på meg og lungespesialisten» sa hun, » du er min pasient, og jeg vet hva du feiler.»
«Men ingen av dere tok blodprøve for å se om jeg hadde mykoplasma? »
«Nei, vi undersøker ikke mycoplasma. Det har ingen betydning for deg og dine plager om du har mycoplasma. Mycoplasma florerer gjerne i barnehager og sånt. Selv om du tar en kur, smittes du igjen temmelig fort, for dersom du har det, så har hele familien din det. Dere må ta kuren på likt og selv da blir dere nok smittet igjen. Behandlingen har ikke noen effekt, egentlig , for du smittes så raskt igjen. Vi gir ikke antibiotika for mycoplasma, det skal gå over av seg selv.»
Jeg ville gjerne spørre mer. For man forventer at en diagnose skal være entydig.
Diagnose (dia=gjennom , gnosis =kunnskap) er å gå gjennom den kunnskapen man har om lidelsen, og så lenge det kan være flere svar på spørsmålet «Hva feiler det deg?» så er ikke diagnosen ferdig stillet.
Jeg merker at angsten for å komme på kant med legen er årsaken til at jeg tier.
Men jeg tenker. Jeg tenker på at astma er en av de mest vanlige luftveisplager hos barn, og at den har økt så enormt, ca 300 000 i landet vårt har astmadiagnosen. Likedan går hver tiende voksen med en form for kols, det er registrert ca 200 000 voksne, over 40 år, med denne plagen.
Jeg ble diagnostisert utfra at jeg ikke blåste tilstrekkelig kraftig i pusteapparatet deres, og det faktum at jeg røkte. Det var tilstrekkelig til å få diagnosen kols med astmadel, og tilbud om pusteapperat. Det var ikke snakk om at det kunne være noe annet. Det ble heller ikke lett etter andre årsaker til nedsatt pustekapasitet. Det ble ikke tatt blodprøve for å se etter mycoplasma.
Jeg har sikkert både kols og astma, og det er sikkert røykens skyld, men kanskje mykoplasmaen gjorde meg verre?
Hvor mange av alle dem som har fått diagnosen kols, eller astma, har fått tatt en blodprøve først, for å se om deler av dette pustebesværet kanskje skyldes mycoplasma? Over tid blir det uheldige konsekvenser for pustekapasiteten også av denne spesielle bakterien.
Det heter at en bivirkning av astmamedisinen er astma. Så dersom man ikke hadde astma i utgangspunktet, men får astmamedisinen, for «å se om det hjelper», kan man altså få astma ved å prøve denne behandlingen mot pustebesvær.
Dersom man ikke får bivirkningen astma, men man syns det hjelper litt å bruke innhaleringsapperatet, så registreres man som bruker, og får diagnosen «astma».
Da er «Om det hjelper litt» blitt en diagnostiseringsmetode. Behandlingen er blitt diagnostiseringen.
Så lenge barnehavene har mye av denne mycoplasmaen, og man ikke «kaster bort resurser» ved å diagnostisere dette, men heller gir astmamedisin «for å se om det hjelper», så undrer det ikke meg at vi har så mange «astmabarn», og at dette øker svært.
Det kommer kanskje an på om du er heldig og havner hos en «doctor» (lærer) som har kunnskaper, tid og etisk integritet til å stille en «dia-gnosis».
Eller om du bare kommer til «legen».
«Lege» er et eldgammelt ord, fra tiden før legeprofesjonen var basert på moderne vitenskap.
Ordet lege er fra oldnorsk å leke , synge, danse, spille på et instrument, gi offer, gaver, behandle, angripe, kjempe, bevege seg fort, fekte, hoppe, bedra, behandle ille, bevege seg heftig, svinge og riste.
Jeg ser for meg den gamle medisinmannen med sine riter når ordets etymologi leses.
Selv om legen i vår tid er en utdannet person, har han mange likhetstrekk med den gamle medisinmannen. Han må takle alle situasjoner, kunne sortere alle plager til rett behandling eller rett spesialist, kunne føre tilfredsstillende journaler og vise omsorg og interesse , alt innen en tidsramme på max 15 min. For å beherske dette tempoet er han blitt en ritenes mester i minimaliserte prosedyrer og tastaturøvelser.
Semmelweis var en moderne «doctor» med kunnskaper og etisk integritet. Han påviste at legene selv smittet de fødende kvinner ved å gå rett fra obduksjonsbordet til fødestuen uten å vaske hendene.
Slik ble friske mennesker påført dødelig smitte dengangen, og faktisk sliter mange sykehus fortsatt med leger som ikke vasker hendene. Ja, flere steder hang man en tid opp plakater for pasientene som fortalte at de hadde ansvar for å påse at legen vasket hendene før konsultasjonen.
Det er et gammelt klassisk eksempel på dødelig behandling.
Det er vel verdt å tenke over om legene i vår travle fastlegetid, er mer opptatt av å behandle enn å diagnostisere.
Behandling er blitt et krav i trygdesystemet.
Etter en viss tid som sykemeldt må man motta behandling. Diagnose eller ikke! Skjemaene her teller mer enn sannhet og legeetikk.
Pasientmengden pr fastlege er stor, mellom ett og to tusen pasienter pr. fastlege er vanlig. Det er ikke mulig å tilby så mange det ypperste, og nyeste innen forskningen, i diagnostisering og behandling.
Legen får betalt pr. pasient. Det kan friste en lege til å gjøre konsultasjonen raskt unna, helst under 10 min. istedenfor 15 min. , for da rekker man seks pasienter i timen, isteden for fire! Det gir langt høyere timelønn!
I dagens helsetilbud virker prissettingen slik dopingen gjør i idretten, man blir faktisk premiert! Her i form av høyere lønn, desto raskere man får pasienten gjennom konsultasjonen.
Vi har en kultur hvor man taper penger på å gjøre grundig arbeid.
Slik blir diagnostisering, som er en tidkrevende aktivitet, stemoderlig behandlet i helsevesenet, og den faller lett ut til fordel for symptombehandling. «Et symptom om gangen, takk! Har du flere symptomer får du vente til neste konsultasjon.»
Godtar legeforeningen symptombehandling som diagnostiseringsmetode?
Godtar staten at flertydige symptomer er tilstrekkelig grunnlag for medesinering?
Godtar vi det? Vi som er brukerne?
Jeg har truffet mange som også har diagnosen kols og astma. De har alle startet sin behandling ved å få påvist mindre pustekapasitet enn man skulle ha. Men ingen av dem hadde hørt om mycoplasma, eller var testet for det.
Siden mycoplasma lar seg diagnostisere ved en blodprøve, og det er en grei behandling for plagen, bør vel denne elimineres før man starter med astmamedisiner?
Man kan lese om mycoplasma her.
Hvem bryr seg om unger og burhøns?
De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.
Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.
Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.
Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.
Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.
Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro. En slags angst for at skolen skader mer enn den gavner. Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.
Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.
Men så er tvilen der.
Er skolen god for barn? For alle barn?
Er det til barns beste når vi holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?
Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?
Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:
Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.
«Ikke flere lekser nå!» kakler de.
«Har vondt i beina, jeg!»
» Sitt stille da vel. Dust!»
«Legg egg.»
«Vil ikke!»
«Det må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»
«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»
Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.
Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.
Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.
Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket opp gullkornene når det passet dem.
Men det er altså ikke opp til meg.
Jeg er en burlærer.
Jeg forer dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.
Sånn drømmer jeg.
Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.
Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.
«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.
» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det, «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.
«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»
Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.
«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »
Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .
«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»
Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.
«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser, tror jeg ikke på.» Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt paradis for hønseflokken.
«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.
Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.
Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!
De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!
Drømmen har forduftet helt.
Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.
Fiske , med «mål og med».
Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.
Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.
Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det. Det er bare en brygge i Norge hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller reker, og den er i hovedstaden. Det er heller ikke hvem som helst som har lov til å stå der og selge sin fangst.
Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på brygga i Oslo, og bare der, og selge det du har fisket.
Denne lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med». » Mål og med»= peiling , og det er et uttrykk som snart bare er kjent av de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling. Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.
En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.
Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og hengir meg til minner fra mine første yrkesaktive år:
Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i matt lys.
Jeg løsner fortøyningen og ror utover. De lette åretakene vekker ingen.
Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.
Senere, når vindene våkner, kan motoren gjøre dagens jobb lettere.
De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .
Jeg runder pynten ved Auenes og aner morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.
Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.
Min arbeidsplass!
Selvsagt er det også dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten. Dager hvor jeg velsigner motoren og gledes over å være ferdig for dagen. Men selv da er sansene lykkelig tilfreds, beriket av berøringen.
Det lyner av lys i det blanke hav. Solens halvkule hviler seg speilende i havgapet, et åttetall i dirrende luft, som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp. Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust, men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet. Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.
Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.
Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere meg «nedover på rangstigen» !
Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer. Så det var ihvertfall ikke nedover på den økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.
«Hva mener du med det?» spurte jeg » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»
» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere seg til et yrke som krever tilsvarende eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»
«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg, «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»
Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går nedover på rangstigen .»
«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man yrkenes rang i det hele tatt?»
Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.
«Jeg trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert lavt av våre politikere! Så får jeg klare meg selv.»
«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert at det yrket der passer for en dame…»
«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»
Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..
Så var jeg igang, i selvlaget plastbåt og med 100 selvlagde dobbeltruser. Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt som lærer.
Jeg hadde sett nøye på prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort. Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.
«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake som det kunne være. «Andre sorter» hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene. Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter» fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.
Men enda de tjente mest på den, kjøpte de den ikke.
Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål. Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene. De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.
Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet. De foredlet den og de spiste den.
Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål? Hvorfor foredlet vi den ikke selv? Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt. Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål? Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 . Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?
All vanlig fisk måtte leveres på mottaket, mens ålen, og bare den, måtte leveres kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!
Det blåste friskt nå. Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps. Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner. En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene gjerne grillet og nøt som en eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.
Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo. Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.
Vi har det på samme måten som i tegneserien Asterix. Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»
Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles, liten erfaring i fiskeforedling. Vår egen tradisjon heter tørrfisk, mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager. Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.
Etter krigen overtok vi selv, og vi valgte å skulle proletarisere oss. Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei, båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote i en fei og støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke, som det moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å benytte den retten han og nesten ingen andre i Norge har.
Han driver både fiske og fiskeripolitikk og har sine private «mål og med».
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
- november 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 