per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Borreliose. Hva nå Dag Berild?

Jeg hadde fått et sirkelformet utslett, stort som en knyttet hånd, ved venstre kne.

Fargen var hissig rød, lysende lilla.

På grunn av fargen, som jeg oppfattet som skummel,  ringte jeg legen og fikk raskt time.

– Typisk borreliose, sa legen. Her er nok årsaken til hofteplagene dine. Jeg ser du har vært behandlet  for flottbitt flere

ganger, to ganger på legevakten.

– Men kan det være flott nå i januar?

-Nei, dette er nok annet stadium.

– Jeg tar en blodprøve, men du får begynne med penicilin med en gang.

Jeg fikk en ti dagers kur, tok den og fikk senere vite at blodprøven var positiv.

Det gikk noen måneder, så dukket et tilsvarende utslett opp på høyre lår.

Jeg snakket igjen med legen.

– Men nå er du behandlet! Det er nok!

– Men  dette utslettet viser at jeg fortsatt er angrepet?

– Det har ingenting å si, du kan ikke få mer enn en kur for dette. Den borreliaen du hadde er borte nå.

Slik fortsatte samtalen en stund, med varianter av dette ene poenget:

Jeg trodde ikke jeg var frisk, men legen sa at det var jeg, fordi jeg hadde fått den foreskrevne behandling.

Da jeg gikk sa jeg:

– Så det er ikke noe mer du kan gjøre for meg?

– Nei. Men får du lammelser må du ringe.

Jeg sto noe sjakk matt ute på gaten. Skulle jeg gå hjem og vente på lammelser?

Via bekjente og nettet fant jeg frem til et legekontor som sendte blodprøver til Tyskland. Der ordnet jeg min videre behandling av borreliosen.

Så hører jeg Dag Berild på Dagsnytt 18 snakke om «selvbestaltede eksperter» på borreliose, og «unødvendig overbehandling».

Han kritiserte Dagbladets mange oppslag om flotten og skrev en kronikk i Dagbladet om dette, undertegnet av ti leger med ulike spesialfelt.

http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kronikk/flatt/borreliose/22441715/

I kronikken kritiserer han Dagbladets oppslag, men gir ingen informasjon av verdi til oss lesere og pasienter.

Det er vanskelig å forstå at en spesialprodusert uttalelse fra  10 spesialister  ikke har noen informasjonsverdi!

Hovedanklagen mot Dagbladets mange flottoppslag lyder slik:

«…Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme….»

Siden jeg er en av dem det gjelder, vil jeg gjerne spørre Dag Berild:

1. Er det mer fornuftig å sitte hjemme og vente på lammelser?

2. Blodprøven til Tyskland kostet under 5ooo,- Vet du hva det koster meg i tapt arbeidsinntekt å være syk?

3. Hva  koster det samfunnet å uføretrygde meg? Og å behandle meg som heltidspasient?

4. Kan du , rent konkret, si meg hva jeg skulle gjort?

I artikkelen nevnes det ikke hvilke tester dere bruker i Norge.

Det kunne  være fint å få vite navnet på de testene man kan få her hjemme,  og som man kan få via fastlegen,  særlig på bakgrunn av denne uttallesen i artikkelen, hvor du navngir en test som du sier ikke er godkjent:

«..Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang…»

Det virker påfallende at du gir en så sterk kritikk av de private aktørene, uten å navngi de godkjente testene:

«..Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke…»

Tilsist vil jeg spørre deg:

Hvilken dokumentasjon bygger man på når man gir en tidagers kur.

Jeg ba pent om mer, fordi jeg fikk dette utslettet tilbake, og fordi de fysiske plagene fortsatt var der.

Er det  enighet i Europa også om behandlingen?

Eller er norsk begrunnelse for tidagerskuren diktert av andre hensyn enn sykdommen, slik det kan virke i din artikkel i Dagbladet:

«..Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag…»

Er dette ment som begrunnelse for det norske behandlingstilbudet?

Jeg har full forståelse for et helsevesen som ikke vil bruke av fellesskapets midler på en «kostbar» behandling, men jeg skulle ønske legen hadde informert meg om de  private behandlingsformene man har.

Jeg har, siden jeg fikk påvist borreliose hos fastlegen, lest endel av det som er tilgjengelig på nettet om dette.

Det interesserer meg fordi det berører meg.

Advertisements

juli 7, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, privatliv, Røkestopp/helse, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing | 3 kommentarer

Alternativ medisin og NAFKAM

Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.

Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.

Jeg ble  skuffet da jeg leste denne artikkelen,  fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.

Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.

Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen  passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.

Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.

Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et  stortingsvedtak  i 1995.

Det var  APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.

Hvorfor nevner ikke Olsen det?

Hun velger å fokusere på Høybråten,  for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM,  egentlig er  et typisk  KrF-påfunn,  som om det dreier seg om religion og liknende overtro.

Vi som fulgte med dengangen vet at  forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en  gigantisk helsereform som  EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.

Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.

Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.

Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen.  Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.

Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide  om utformingen av dette i helsereformen.

Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.

Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin»  som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:

Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:


*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»


*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»


*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»


*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»

Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne  igjen alternativ medisin i  dagens/fremtidens helsetilbud.

Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra  Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.

I tillegg var det:

(sitat NOU1998)

«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»

Doktor Gro Harlem Brundtland  sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.

Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.

Han sa dengangen,  offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.

Han lanserte  «positiv til alternativ medisin»  tanker, så vi fikk  inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette  å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.

Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9%  og måtte overlate  til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.

Bondevik fulgte opp det  Stortinget hadde vedtatt.

At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.

NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.

Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.

Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av  NAFKAM,  men de har  håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.

Les gjerne tidligere artikkel om

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

juli 6, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 2 kommentarer

Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?

Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.

Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.

Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :

«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».

Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.

«Er datteren din forsikret?»

«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.

«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.

Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.

«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»

«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle  ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.

«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette  enn tastetrykket herfra.»

«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»

Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og  smilte forundret:

«Men, du sa hun ikke var forsikret.»

Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte   det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet».  Jeg lurte  på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og  sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke  arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter?  Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte  saksbehandlere drev med ?  Kanskje dette var vanlig i DnB?

Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.

Saksbehandlerdamen var ingen «selger»,  hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.

Jeg fastholdt at jeg  skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.

Nå er dette lenge siden,  før nettbanken overtok mye av bankdamenes  arbeidsområde,  men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata.   Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved  sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring,   vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».

For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.

Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper  normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg.  Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne  er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot  «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid  for å holde dem  beskjeftiget  på noe avstand.

De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke  papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:

«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig.  Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt.  Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»

Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.

Er man heldig  og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.

Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!

Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.

Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.

Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun  ser at det er nødvendig.

Og etter lang venting innser man at saksbehandleren  ikke fant det nødvendig.

Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler,  og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.

Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart  hvorfor du ikke får en samtale du har rett på».  Det viser seg at  det kan være  at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.

Enten dette meddeles skriftlig eller  muntlig, pr. tlf. ,  eller ved første skranke,  kan tiden her trekkes svært langt ut,  din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det  ikke vært sagt, samtalen, eller brevet  er ikke registrert.

Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :

Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.

Dersom  man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for  prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt.  Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.

Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.

Dette er skranke tre.   Kafkaprosessen:

Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente.  Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret,  som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.

Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.

Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.

Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om  hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere  for å komme gjennom dette , er det  vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt,  planlagt og ønsket strategi.

Det oppleves som om  NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.

NAV sa selv, åpent, på TV,  at de har  mandat til å gå  inn på alle dine data,  altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle.  Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe  NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere,  eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.

Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.

Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.

Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig,  gjør også noe med deg som menneske.

Hva med de tusner av  skjermansatte?

De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» ,  har også  muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette.  Det er vel dem vi har lagt  forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.

april 9, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

Har du kols og astma, eller mycoplasma?

Det er så mange som får kols og  astma i våre dager.

Årsakene til dette er foreløpig ikke klarlagt, men det er lett å tenke på forurensing av både luften vi puster i, og maten vi spiser, som mulige årsaker. Jeg vet ikke mer enn andre om dette, men jeg vil hente frem noen nære opplevelser som jeg har stusset over.  Jeg vil ikke gjengi  sykehistorien min, bare sette sammen noen glimt , til ettertanke.

«Det kan være hjertesvikt,»  sa legevikaren, «men  EKGen var fin. Du må ta det mer med ro, være sykemeldt en tid.»

«Du har kols,» sa fastlegen, «du er en røker , og du har for dårlig pustekapasitet. Du må være mer i aktivitet så du kan øke oksygenopptaket, og du må slutte å røyke.»

«Du har kols med en astmadel,» sa lungespesialisten, «her er et pustehjelpemiddel.   Prøv den en tid,   og se om den hjelper. »

«Du har store mengder mycoplasma i lungene, »   sa legen på Volvat, » det viser denne blodprøven. Dette har vi antibiotika mot, men det pleier ikke være  nok med en tidagers kur, du må minst ha to runder.»

Hmmm.

Har jeg alle diagnosene? Eller er det bare en eller to av dem som stemmer? Og hvordan avgjøres slikt?

«Hva skal jeg tenke om dette?»  spurte jeg fastlegen.

«Du skal høre på meg og lungespesialisten» sa hun, » du er min pasient,  og jeg vet hva du feiler.»

«Men ingen av dere tok blodprøve for å se om jeg hadde mykoplasma? »

«Nei,  vi undersøker ikke mycoplasma.  Det  har ingen betydning for deg og dine plager om du har mycoplasma.  Mycoplasma  florerer gjerne i barnehager og sånt.  Selv om du tar en kur,  smittes du igjen temmelig fort, for dersom  du har det, så har hele familien din det. Dere må ta kuren på likt og selv da blir dere nok smittet igjen.  Behandlingen har ikke noen effekt, egentlig , for du smittes  så raskt igjen.  Vi gir ikke antibiotika for mycoplasma, det skal gå over av seg selv.»

Jeg ville gjerne spørre mer.  For man forventer at en diagnose skal være entydig.

Diagnose  (dia=gjennom ,  gnosis =kunnskap) er  å gå gjennom den kunnskapen man har om lidelsen, og så lenge  det kan være flere svar på spørsmålet «Hva feiler det deg?» så er ikke diagnosen ferdig stillet.

Jeg merker at angsten for å komme på kant med legen er årsaken til at jeg tier.

Men jeg tenker.  Jeg tenker på at astma er en av de mest vanlige luftveisplager hos barn, og at den har økt så enormt, ca 300 000 i landet vårt har astmadiagnosen. Likedan går hver tiende voksen med en form for kols, det er registrert ca 200 000 voksne, over 40 år, med denne plagen.

Jeg ble diagnostisert utfra at jeg ikke blåste tilstrekkelig kraftig i pusteapparatet deres, og det faktum at jeg røkte. Det var tilstrekkelig til å få diagnosen kols med astmadel, og tilbud om pusteapperat. Det var ikke snakk om at det kunne være noe annet.  Det ble heller ikke lett etter andre årsaker til nedsatt pustekapasitet. Det ble ikke tatt blodprøve for å se etter mycoplasma.

Jeg har sikkert både kols og astma, og det er sikkert røykens skyld, men kanskje mykoplasmaen gjorde meg verre?

Hvor mange av alle dem  som har fått diagnosen kols, eller astma, har fått tatt en blodprøve først, for å se om deler av dette  pustebesværet kanskje skyldes mycoplasma?  Over tid blir det  uheldige konsekvenser for pustekapasiteten også av denne spesielle bakterien.

Det heter at en bivirkning av astmamedisinen er astma. Så dersom man ikke hadde astma i utgangspunktet, men får astmamedisinen, for «å se om det hjelper»,   kan man altså få astma ved å prøve denne behandlingen mot pustebesvær.

Dersom man ikke får bivirkningen astma, men  man syns det hjelper litt å bruke innhaleringsapperatet, så registreres man som bruker, og får diagnosen «astma».

Da er «Om det hjelper litt» blitt en diagnostiseringsmetode. Behandlingen er blitt diagnostiseringen.

Så lenge barnehavene har  mye av denne mycoplasmaen, og man ikke «kaster bort resurser» ved å diagnostisere dette, men heller gir astmamedisin «for å se om det hjelper», så undrer det ikke meg at vi har så mange «astmabarn», og at dette øker svært.

Det kommer kanskje an på om du er heldig og havner hos en «doctor» (lærer)  som har kunnskaper, tid og etisk  integritet til å stille en «dia-gnosis».

Eller om du bare kommer til «legen».

«Lege»  er et eldgammelt ord, fra tiden før legeprofesjonen var basert på moderne vitenskap.

Ordet lege er fra oldnorsk å leke , synge, danse, spille på et instrument, gi offer, gaver, behandle, angripe, kjempe, bevege seg fort, fekte, hoppe, bedra, behandle ille, bevege seg heftig, svinge og riste.

Jeg ser for meg den gamle medisinmannen med sine riter når ordets etymologi leses.

Selv om legen i vår tid er en utdannet person, har han mange likhetstrekk med den gamle medisinmannen. Han må takle alle situasjoner, kunne sortere alle plager til rett behandling eller rett spesialist, kunne føre tilfredsstillende journaler og vise omsorg og interesse , alt innen en tidsramme på max 15 min. For å beherske dette tempoet er han blitt en ritenes mester i minimaliserte prosedyrer og tastaturøvelser.

Semmelweis var en moderne «doctor» med kunnskaper og  etisk integritet.  Han påviste at legene selv smittet de fødende kvinner ved å gå rett fra obduksjonsbordet til fødestuen uten å vaske hendene.

Slik ble friske mennesker påført dødelig smitte dengangen, og faktisk sliter mange sykehus fortsatt med leger som ikke vasker hendene.  Ja, flere steder hang man en tid opp plakater for pasientene som fortalte at de hadde ansvar for å påse at legen vasket hendene før konsultasjonen.

Det er et gammelt klassisk eksempel på dødelig behandling.

Det er vel verdt å tenke over om legene i vår travle fastlegetid, er mer opptatt av å behandle enn å diagnostisere.

Behandling er blitt et krav i trygdesystemet.

Etter en viss tid som sykemeldt må man motta behandling.  Diagnose eller ikke! Skjemaene her teller mer enn sannhet og legeetikk.

Pasientmengden pr fastlege er  stor, mellom ett og to tusen pasienter pr. fastlege er vanlig. Det er ikke mulig å tilby så mange det ypperste, og nyeste innen forskningen, i diagnostisering og behandling.

Legen får betalt pr. pasient.  Det kan friste en lege til å gjøre konsultasjonen raskt unna, helst under 10 min. istedenfor 15 min. ,  for da rekker man seks pasienter i timen, isteden for fire! Det gir langt høyere timelønn!

I dagens helsetilbud virker prissettingen slik dopingen gjør i idretten,   man blir faktisk premiert! Her  i form av høyere lønn, desto raskere man får pasienten gjennom konsultasjonen.

Vi har en kultur hvor man taper penger på å gjøre grundig arbeid.

Slik blir diagnostisering, som er en tidkrevende aktivitet, stemoderlig behandlet i helsevesenet, og den faller lett ut til fordel for  symptombehandling. «Et symptom om gangen, takk! Har du flere symptomer får du vente til neste konsultasjon.»

Godtar legeforeningen  symptombehandling som diagnostiseringsmetode?

Godtar staten at flertydige symptomer  er tilstrekkelig  grunnlag  for medesinering?

Godtar vi det? Vi som er brukerne?

Jeg har truffet mange som også har diagnosen kols og astma. De har alle startet sin behandling ved å få påvist  mindre pustekapasitet enn man skulle ha.  Men ingen av dem hadde hørt om mycoplasma, eller var testet for det.

Siden mycoplasma lar seg diagnostisere ved en blodprøve, og det er en  grei behandling for plagen, bør vel denne elimineres før man starter med astmamedisiner?

Man kan lese om mycoplasma her.

Mykoplasma

http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/mycoplasma.php

november 28, 2010 Posted by | Blogroll, privatliv, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 1 kommentar

Å dø med ære.

Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør  hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  «Døden- skal vi danse»,  som han gir ut  nå i sommer.

Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill,  kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk,  må  skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.

Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og  grådig , ja,  at ønsket om  å leve er urimelig  fordi det belaster fellesskapet.

Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er  syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry.  De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes,  nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte  disse til større  belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.

Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv.  Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.

Det regnes som  ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.

Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.

Det vitner om  psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.

Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.

Det er krevende å dø en ærefull død.

Naturen er  krevende.

Å se på døden som en  naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at  det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut,  men  naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige  ubarmhjertighet  og  voldsom i sin mektige villskap.

Nettopp derfor, fordi døden er  naturlig, og fordi  den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter  i det for meg siste avgjørende slag,  kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft,  troen på livet.

Den siste tiden min far levde  skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå  det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået  var hun!  Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.

Jeg  merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på  de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende,  den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.

Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.

Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?

Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv?  Og dermed  også på ditt liv?

Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger.  Når vi i språket  har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».

Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.

Men den siste reisen gjøres alene.

I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.

Å ha  refleksjoner, og å utvikle  styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om  livets store spørsmål , og egne  verdier,  sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.

I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.

Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?

Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?

Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:

«Man får som fortjent»:  Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye ,  stressa folk får hjerteinfarkt osv.   » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»

Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt.  Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?

Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?

Ofte er det dødlige infeksjoner.

Skal vi ydmykt finne oss i  tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?

Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om  selve kampen mot sykdom og død.

Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:

At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken.  Det er ikke god nok demokratisk praksis  å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.

juli 5, 2010 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Røkestopp/helse, Synsing | 5 kommentarer

Mat gjør glad! Godt nyttår.

Hver gang jeg er borti et ukeblad, enten det er på venterommet hos legen, eller annet sted, så er det minst en slankemetode i hvert blad. Dette temaet «selger»  tydeligvis alltid og godt!

Det er fasinerende at man alltid vil ta seg «bedre» ut enn før ,  og  alltid er redd for en halvkilo ekstra.

Og like fasinerende er det at man legger tid og omtanke og mye arbeid ned i  å lage julens bordgleder, og så har man faktisk like stor glede av å trimme og å kure vekk «bordgledene» etterpå.

Det heter at mat gjør glad, og godt er det, så opptatt som vi er av den.

Hver dag, dag etter dag, planlegger vi  maten vår. Vi vil ha god og smakfull mat,  spennende og uvanlig mat og sunn og fullverdig mat. Vi  bruker mye tid på å studere oppskrifter, handle inn råvarer og selvfølgelig,  mye omtanke og arbeid  legges i selve tilberedelsen.   Og, når alle sitter til bords og tydelig koser seg, nyter maten og viser det,ja, da er man så tilfreds at man allerede gleder seg til neste måltid. Ja, det er  virkelig godt at mat gjør glad!

Deretter gleder man seg til å trimme.

Det er deilig å kjenne kaloriene forbrenne det man har spist.   Man blir så glad, for det også. Og slik er dagene, fylt av glede. Glede relatert til en eller annen form for kaloriinntak eller forbrenning.

Denne problemfrie gleden gjelder bare dersom man ikke har for mye fett på kroppen.

Men enten man virkelig er svært overvektig, eller man bare føler seg litt utilpass, eller et klesplagg ikke lenger sitter pent på, så er man med i «strømmen av slankere».  Det er som om en stri strøm av vår tids ønsker og begjær, vårt dårlige selvbilde og vår dårlige samvittighet ,strømmer i all ukepresse, all reklame og alle venners granskende blikk:  » Hvor mye veier du ? Hvor ofte trener du? » Nøkkelspørsmålene inn til hjerterøttene av det moderne menneskets selvfølelse.

Og så treffer det deg og  du er der, revet  med , midt i slankestrømmen!

Man leter etter det nyeste innen emnet slanking, orienterer seg om ulike metoder, velger og håper at  kuren  skal virke.  Og så har en faktisk glede av det og!

Det er en spennende jungel av fremgangsmåter i «slankestrømmen».

Så lenge det er morsomt å prøve seg frem, og  så lenge det ikke dreier seg om så veldig  mange kilo, men  nærmest er et «sosialt» slankebehov man tilfredsstiller, så spiller resultatet ikke så stor rolle. Uansett metode, vil de fleste normale mennesker gå  ned et par kilo ved å teste en slankekur, og man har fornøyelsen av, rent sosialt, å være oppdatert.

Men er det snakk om alvorlig overvekt, og et helsemessig behov for å gå ned mange kilo, så er resultatet det viktigste, og da blir ukepressens utallige oppskrifter  ofte utilstrekkelige. I tillegg kjenner man seg som en «uformelig sak» i den vanlige slankestrømmen,  fordi man ikke er på » flørt» med «litt askese og trim».

Jeg har i to år snart, båret rundt på 20 kilo mer kropsmasse enn jeg hadde før.

Jeg har sett på mange slankeoppskrifter og vidunderkurer og ikke hatt overskudd til å teste om de virker. Jeg tror liksom ikke på dem, at de kan hjelpe  meg, virke på mitt fett. Jeg har fått en mistillit til selve grunnideene for  slankemetodene, ja, for hele vår forståelse av dette med fett og slanking.

Vi spiser mat, kroppen forbrenner det,  og cellene bruker det de trenger og lagrer det som er for mye.

Dette er den normale teorien, og selvsagt er jeg enig i den, men jeg er ikke like sikker på de konsekvensene vi trekker videre. Dersom jeg er veldig tykk, skulle det bety at jeg spiser veldig mye mer enn jeg trenger. Det er muligens riktig i noen tilfeller, men jeg kjenner ikke igjen dette som årsak hos meg selv.

Jeg har alltid vært glad i mat, kost meg ved måltidene og spist meg stappmett når jeg har ønsket det. Etter fylte atten år har vekten  min ligget fast på 60-65 kg resten av  mitt voksne liv, med ett unntak.  Jeg mistet mitt første barn  og sørget dypt. I denne sorgen gikk jeg opp 10 kilo på under fjorten dager. » Hva skjer i kroppen da», spurte jeg.

Legen, venner og familie sa: » Du har nok trøstespist».

Den eneste som visste at dette  ikke dreide seg om trøstespising, var min mann. Han var en fantastisk støtte og hjelp i sorgen, og han sa:

» Jeg vet du er lei deg, og ikke orker å tenke på å slanke deg. Det forstår jeg, men jeg ser også at du plages av å være 10 kilo over normalvekten din. La meg lage mat en tid fremover, og ikke spis annet enn det jeg lager, så vil du gå ned i vekt uten at du  behøver å tenke over det. Du skal ikke føle at du sulter deg, eller mangler noe.»

Så gjorde han det. Han laget mat til meg som fikk meg ned til normalvekten min igjen. Jeg unner alle en mann som min.

Jeg hadde siden min vanlige trivselsvekt helt til for to år siden, da jeg sluttet å røyke. Etter tre ukers røykestopp este jeg over to klesstørrelser på en natt.  Selv opplevde jeg dette som smertefullt og skremmende. Jeg mente det måtte ha skjedd noe svært galt i kroppen min, derfor ringte jeg legen.

Hun sa at det var vanlig å legge på seg når man sluttet å røyke. Det ble nok mye trøstespising!

Jeg prøvde å fortelle henne at jeg følte det som om det var mye ekstra  væske i kroppen,ja, at jeg hadde  hevelse tilogmed i pannen. Da tittet hun ned på anklene mine og sa: » Det der er ikke så ille!»  Nei, hun hørte rett og slett ikke på at jeg ble slik fra den ene dagen til den andre. Også nå var det samme omkved hos familie og venner: «Det er jo helt vanlig det, å trøstespise når en slutter å røyke.»

Jeg forklarte at jeg hadde vært svært bevisst dette da jeg sluttet, og at jeg hadde en strategi som gikk på å kun spise rå kål utover måltidene. Jeg mente at man ikke la på seg av det.  Da smilte legen bare, slik man smiler når man vet best.

Det gikk tre til fire mnd. før den sprengende smerten i muskelvevet gav seg, og «væsken var blitt til kroppsmasse». Det var ihvertfall slik jeg kjente det, og det holder jeg fast på selvom jeg ikke blir trodd.

Jeg vet at fedmen min skyldes opphør av nikotintilførsel,  og at dette ga  endringer i forbrenningen på cellenivå. Jeg tenker at å slanke seg kanskje er for tidlig, fordi årsakene til fedmen trolig er der fremdeles. Men likevel har jeg gitt meg et nyttårsløfte om å finne en måte å bli kvitt 20 kilo på.  Jeg må finne en måte å stimulere forbrenningen på, slik at jeg kan ha det som før!

Jeg tror mange «kronisk tykke» har fysiske årsaker til fedmen som man ikke kan eller vet årsaken til.  Jeg tror også at endel leger later som om det  ikke er fysiske årsaker til fedmen,  for å slippe å diagnostisere og behandle.  Jeg mener ikke man kan behandle bort fett, men når man slanker seg bør årsaken til fedmen være behandlet, ellers kommer den jo bare tilbake.

Jeg kjenner en som i hele sitt voksne liv har  slanket seg, med profesjonell veiledning. Hun klarte  å bli slank, men ble raskt tykk igjen. Og slik holdt hun på med sin håpløse livslange slanking. Jeg tenker også på min mor som ved en sykdom ble bare skinn og bein. Etter sykdommen la hun på seg litt etter litt til hun ble slik hun var før sykdommen, da sluttet hun å legge på seg. Hun sa: «Det var som om kroppen visste hvordan den ville være.»  Hun kalte det for sin trivselsvekt.

Så, når jeg gir meg et slankeoppdrag i det nye året, vil jeg uansett glede meg over at det  planlegges  god og  slankende mat, og  glede meg svært over dens forbrenning.  Jeg vil satse på å få tilbake min  gode helse med oppretting av feil helt ned på cellenivå,  og jeg vil tvinge meg til å gjennomføre et godt  trimopplegg så jeg kan lære meg hvordan i all verden det kan gi så mye glede.

Så, nå gjelder det å få min mann til å lage mat igjen!

januar 2, 2010 Posted by | Røkestopp/helse | 1 kommentar

Om å foredle drue og kål.

Både drue og kål hører til blant gamle, høyt skattede kulturplanter.

Disse to planter har visse fellestrekk,  og de gir oss, på sitt beste, gleder  på hvert sitt vis.   Fellestrekkene ved plantene er deres iboende evne til å foredles.

Når man høster en drue, og stilken brytes av, får mikrofloraen på drueskallet kontakt med druesaften og de starter en gjæring ved at de bryter ned druesukkeret til alkohol og karbondioksid. En raskere  og bedre gjæring får man ved å knuse druen, holde gunstige og  optimale temperaturer for mikrofloraens ulike prosesser i druesaften, alt etter hvilke resultater man er ute etter av alkoholstyrke og spesielle smaksmessige egenskaper.

Usynlig, rundt på druens ytterflate myldrer en mangearted mikroflora. Alle disse venter på druesaften som sin mulighet for storformering, og det er en beinhard konkurranse dem i mellom om å få overtaket i gjæringen.  Ca. 1000-10.000 gærceller pr. milliliter starter opp  i den ugjærede saften, men  få dager senere er antallet økt til ca. 100 millioner celler pr. ml.

Den som  produserer vin har sine spesielle knep for å få sitt produkt best mulig.

Når vi amatører starter  en» vindunk»,  gjør vi klokt i å kjøpe en ferdigkultur og deretter være nøye med oppskriften, ellers vil vi raskt få «villgjæringer», som gir  vonde smaker og vonde lukter på det som skulle bli til vin.   I tillegg sliter vi med  oftest «ubrukelige kjøperåvarer», altså råvarer dyrket med tanke på fersk-konsum og som har en ihjelsprøytet mikroflora, og tiltross for  mange gode oppskrifter  har de fleste av oss   svært liten kunnskap om trivselsfaktorene til den  mikrofloraen vi  benytter.

Vi er nok  mest fortrolige med mikrofloraen vi møter når vi  baker  brød og annen gjærbakst.

Brødgjæren er en slik hjelpekultur for alle oss som ikke er så flinke med «surdeigen».  Det var Norges dyktigste mykolog, dr. Olav Sopp, som tidlig på 1900tallet laget «gjæren» som vi nå kjøper for å få en vellykket gjærbakst. Han ønsket å hjelpe norske husmødre med en slik ferdigdyrket gjær, fordi den gode stedbundne mikrofloraen for baking, brygging og melkeforedling var iferd med å forsvinne.

Det skjedde noe som fikk de tusenårige stedlige kulturene til å svekkes, forsvinne eller bli sterkt forstyrret.   Dr. Sopp nevner flere mulige årsaker til dette, men resultatet var at husmødrenes  gamle gode fremgangsmåter  i matforedlingen  ikke lenger ga de gode resultatene, og en hel matkultur var iferd med å bli radert ut, eller  endret.

Dr. Olav Sopp skrev for oss vanlige folk, til veiledning og opplysning. Jeg vil  anbefale alt han har utgitt, og nevner særlig  «Husnyttige gjæringer» utgitt i Kristiania 1904 på Olav Norlis forlag.

Selv om vi daglig, over hele landet, fremdeles bruker og er helt avhengie av hans gjærprodukt, glemmer vi han som er «oppfinneren»av dette gode hjelpemiddelet.   Jeg ønsker derfor å tørke litt av støvet av ham, og anbefale hans folkeopplysende skrifter.

Vel,  de ulike gjæringsprosessene var fortidens foredlings og konserveringsmåter for en rekke råvarer som korn, melk, frukt, grønnsaker , kjøtt og fisk.  Den varierte  mikrofloraen som inngår i prosessene,  foredler produktet slik at det lukter og smaker nydelig!

Kålen har, som druen, sin egen mikroflora på yttersiden av kålbladet. Når denne mikrofloraen bringes i kontakt med kålsaften, starter gjæringen. For rask og maksimal start av de gode kulturene må kålen finsnittes, stampes og kanskje knuses noe for å få frem rikelig mengde kålsaft, slik at kålen dekkes av sin egen saft. Det bør legges et press på kålen for å holde den under saften. I denne saften tilsettes 1-2% salt. Også her er temperaturene viktige hjelpere for å stimulere den ønskede  mikroflora og å hemme den uønskede. Og krukken bør ha, som vindunken, en gjærlås.

Nå er det  ikke slik at vi kan gå på butikken for å kjøpe «ferdiggjær» til kålgjæringsprosessen.  Vi er helt avhengie av at kålen har en god mikroflora, som ikke er «drept» ved sprøyting. Kan du dyrke den selv slik at du kjenner jordkvaliteten, og ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytestoffer, så burde det være en fin kål å foredle. Ellers må du snakke med en biologisk, eller biodynamisk,  kåldyrker. Jeg er ikke helt sikker på at alt på økologidisken i butikkene er brukbart.

Duften av en godt foredlet kål får tennene til å løpe i vann,   magesaften fryder seg og appetitten øker sterkt.  Selv hunden min gav labb og inntok tiggerposituren, og fremmede , fritt-talende kritikere sa:  «Det var da jævelig godt!»

Kålen kan  blandes med andre grønnsaker som gulrot, løk og mange flere, det gir  variasjon og økte bruksområder, men det er kålens mikroflora som må starte opp gjæringen og dominere den.

Det er noen få produkter i handelen som det faktisk er trist å nevne. Tysk industriprodusert sauerkraut. Den er altså slik produktet blir når man bruker en ensidig,  rendyrket kultur på  hurtiggrodd, kunstgjødslet og  ihjelprøytet kål. Det smaker ikke godt og skremmer de fleste fra å ha noe med «sauerkraut» å gjøre.

Derimot er bare ryktene om ekte  russisk Borsjtsj nok til å kjenne forventningen sprudle. Denne rødbetsuppen har i sin klassiske form foredlede rødbeter. Nå serveres den desverre oftest med «juks», altså med eddiksyltede rødbeter, som er OK på smak, men langt fra den smaksopplevelsen retten opprinnelig var.

Ellers vil jeg nevne yoghurt, øl, salami og  noen sorter sylteagurker og oliven som gode eksempler på fermenterte (gjærede) produkter. Disse produktene har klart seg godt fordi  mikrokulturene  deres  er blitt produsentens spesialtilpassede «hjelpekultur», slik at de kan sikre samme type gjæring og samme kvalitet på resultatet uansett råvarens egen startkultur.  Altså har labratoriearbeidet sikret en fast kvalitet som gir forutsigbarhet for produktene. Konkurransen i industrien vil ofte bestå i å sikre seg gode villkulturer som de kan rendyrke til industribruk. Slik ivaretar industrien mange kulturer som ville vært tapt, men de reduserer også bredden i smaksvariasjonene.

Da vi laget de første små krukkene med gjærede grønnsaker, av hjemmedyrkede planter,  satset vi på kålens selvforedlende egenskaper og lot naturens egen gjæring få så gode forhold som mulig. Det ble nesten uforskammet godt.  Og jeg forsto noe av Skaperens tilfredshet over sin skapning at: » alt var såre godt»!

Å dyrke frem «det gode» krever  kunnskaper, arbeid  og at alle gode naturlige forutsetninger er tilstede. Og er først den «gode prosess» i gang,  tar den over og styrer hele den tilstedeværende mikroflora.

Jeg forsto også at de ulike kulturene rundt om i verden  ga stedlige smaksopplevelser som man bare kan få på det stedet, en lokal spesialitet.

Ingen industri har klart å rendyrke kulturene til alle disse smaksvariasjonene, tvert om vil rendyrkingen ofte forenkle og forringe smaken. Det har sin årsak i at risikoen for feilgjæringer  ofte knyttes opp til den mikrofloraen som gir smaksbredde, dermed strever labratoriene med å finne ballansen mellom  best mulig smak og tryggest mulig produksjon.  Det er forbehold man forstår at industrien gjør,  men i våre små privathusholdninger er vi ikke økonomisk avhengie av at alle forsøk blir vellykkede.

Vi eksperimenterte med flere grønnsaksretter og melkeprodukter, og hadde mange fantastiske smaksopplevelser. Vil nevne spesielt «surstek» , kjøtt lagret i gjæret melk. Etter noen dager fyltes rommene av nydelige dufter som ga oss store forventninger til den kommende smaksopplevelse. Det var som å åpne en dør i naturen inn til glemte skatter.

Da jeg tok med mitt kål/gulrot/løk produkt til restauranter og industriprodusenter, fikk jeg tilbakemelding om at de ville kjøpe det jeg kunne lage.  Men så fikk jeg tilbud om jobb  og valgte det fremfor storproduksjon. Det er krevende å bygge opp en stor produksjon. Både økonomi, fagkunnskaper og produksjonsmessige vanskeligheter er slikt en i starten må takle alene, og som en må regne med ikke er «på skinner» før etter noen år. Så da jeg kunne velge, valgte jeg det trygge livet med fast lønningsdato.

Nå har jeg i den senere tid fått kjennskap til den rå hodekålens store forekomster av acetylkolin. Det samme stoffet som vi har som ett av våre transmittersubstanser ved nerveoverføringer. Dette stoffet, acetylkolin, forskes det mye på for tiden, blant annet  i forbindelse med røking og lungereft.  Nikotinet likner dette stoffet til forveksling, og går derfor inn og erstatter dette hos røkeren. Dette kan på sikt gi sykdommer, og det blir et underskudd av stoffet ved røkestopp. Derfor hadde jeg utrolig stort utbytte av å spise rå kål ved røkesug og abstinens.

Senere fikk jeg via studio «Sokrates» vite at i antikken var rå kål vanlig å spise for å fjerne bakrus.  Så rå kål er effektivt både mot alkoholens og nikotinens ubehaglige «dagen-derpå-virkninger». Den foredlede kål, ikke industrivarianten, men den lille håndlagde, beholder acetylkolinet.

Så kunne man drikke sin foredlede vin om kvelden og spise sin foredlede kål om morgenen. Begge deler til stor glede for både smak og helse! Og like oppløftet til gleder som vinen har sørget for om kvelden, like oppløftet blir morgenen når bakrusens plager fordufter i glad velvære skapt av kålens  edle  kvaliteter.

januar 1, 2010 Posted by | Bøker, natur og dyreliv, Røkestopp/helse | Legg igjen en kommentar

Erfaringer med «informert» vann, Nutri-Energetics System.

Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.

Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet,  forløperen for denne teknologien, i innlegget  «Vann lagrer informasjon»,m.fl.

Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :

Værsyken var blitt slik at jeg tenkte  «den vil drepe meg!» Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.

Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?»

Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.

«Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!» sier hun, «undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.»

Etter legens råd har jeg ,i tillegg til  å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales,  men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at  erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.

Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år?  Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.

Nutri energetics dråpene er som en «database» lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske.     Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.),  ikke som medisin,  men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.

Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal  være.  Denne viten er  lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.

Dataapperaturen «leser og oversetter» pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps  signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.

Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og  øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.

Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet  kalte (PL) «Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.»   Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke ,  geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren  trenger jeg stadig å få repetert.

Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av «hengemyra».  Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.

Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper.  Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.

Det kommer en mild reaksjon  i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige  bilder :

1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.

2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig  inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.

3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende,  som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på:  han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og  lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.

Disse tre drømmebildene viser hvordan  jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.

Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om  en «fetter» av Nutri-Energetics  gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle  de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.

Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet  nok til å tygges med.

Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.

Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.

Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.

Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.

Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem.   Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.

Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn.  Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så  vil jeg påpeke at jeg opplevet  det som kommunikasjon.

Kunnskap og kunnskapsutveksling  er kommunikasjon.

Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.

oktober 20, 2009 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 1 kommentar

Bakrus, abstinenser og kål.

Jeg har tidligere, i innlegget :  «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.»,  beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise  rå hodekål.

Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!

Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av  transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.

Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin  tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.

Dette var min erfaring  da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.

De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium  og i særdeleshet Aristoteles egne verker :

» De peripatetiske skrifter».

Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter :    «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»

Boken tar opp flere spørsmål som:

– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?

– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?

Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål,  og  også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med  :

-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser  den «fordummende» vegetering av  hodekål   som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.

Tja….

Aristoteles hadde denne observasjonen :

«Kål hjelper mot bakrus.»

Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.

Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix»  gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.

Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.

Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige  Keisere dyrket kål .

Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.

Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen  kommer  langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!

Studio Sokrates – Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725 – Gode råd mot bakrus fra Aristoteles
Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725

september 17, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har  en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg  er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.

«Ja,  det kan vel være alderen,» sier svigermor.

«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.

«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og  hun får allerede beta-blokker,»  sa jeg.

» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt  på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde.  Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».

«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden  tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke  om at noe var galt i  resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve  uten å drikke!»

«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut.  Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe,  så jeg fylte et glass og bød henne.

«Nei takk,» sa hun.

«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.

» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.

» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha  to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»

«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.

» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»

«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.

«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.

«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke  minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»

Søster så nedlatende på meg.

«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En  kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes  «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke  utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende.  Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også,  slik at hjemmepleien kunne ta  seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.

«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»

«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt  å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det  familien gir ham.»

«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.

«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.

«Kan  hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.

» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget  for veskemengden til svigerfar.   Han  overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi  sørger for at hun får det hun trenger,  og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi  har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan  sikre  et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det  settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde  han  på sykehjemmet.  Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men  vi fikk nei.  De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.

«8 dl  i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.

«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»

«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge,  grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende  sløvheten  som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke  medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid,  men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av.  Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp  påny, til neste uttøring.

Vi vet at  i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en  viten om dette som desverre  ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

august 29, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

Periodontitt og alternativ behandling

Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens.  Jeg hadde fått en plage som het periodontitt.  Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i «dybden» og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert  føre til at man må trekke tennene en etter en, og det  er veien til gebisset.

Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.

Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.

Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:

Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut  den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.

Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.

Ihvertfall,  jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling  for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg  gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!

Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd.  Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min.  Jeg tok plass og gapte opp.

«Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,» smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.

Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.

«Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!» Jeg hørte han var overasket. » Jaja,» sa han, » helt fast er den ikke.» Han rugget raftig på den.  «Er den vond?»

«Nei,» gurglet jeg mellom spyttsugeren  og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.

«Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,» sa han forklarende, » den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.»

Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren.  Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at  jeg kunne få refundert slik behandling.

Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!

Og han trakk ikke tannen.

«Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der.  Men det er bare en liten utsettelse.»

Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.

«Nei,»  sa han, » den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.

Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.

Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg  » bare» viste  bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.

Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om «min tro på kvakksalve og plasebo» dersom han sier at  fremgangen er uvanlig god.

Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.

Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene  hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.

Forsøker å gi nettadressene her:

Pass hjertet ditt – puss tenna!

http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59

og

LØSE TENNER: Bakteriene ødelegger over en halv centimeter av tennenes festeapparat hos nesten halvparten av KOLS-pasientene.

http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b

Etterord den 3.11.2013

Det er gått noen år og jeg vil bare oppsummere at min løse tann fortsatt er litt løs, men ikke vond. Tannlegen nevner fortsatt ikke trekking, og etter dette har jeg behandlet tannen med kvantemedisin en til to ganger i året. Det har vært nok, foreløpig.

Jeg er svært glad for denne billige og skånsomme tannhjelpen, og håper det vil være tilstrekkelig hjelp i mange år fremover!

august 22, 2009 Posted by | Blogroll, privatliv, Røkestopp/helse | 15 kommentarer

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå  slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor «normalverdiene», visste jeg at jeg var forandret.   Latteren,  som før satt løst, var nå redusert til «lun humring», og  latterutbruddene satt liksom «lenger inne». Det føltes som om jeg var gått fra å være «fnisedokke» til å bli en treg» dypvannsfisk».

Etter en tid merket jeg at jeg ble sint «før tordenvær». Ca en halv time før «utbruddet» i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!

Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall.  Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. «En dag vil vindene drepe meg!» tenkte jeg.

Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, «revmatiske» smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte,  utenom humørsvingningene.

Før plagene ble invalidiserende, ja,   før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare,  spurte jeg legen om dem, men fikk vite at «værsyke»  var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet  fantes ikke i medisinen.

Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg  sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var «heldig» som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.

Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!

Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne «hele» værpåvirkningen med salisylsyre.  Dette ble redningen i mange år!

Så kom jeg over boken «Værsyk? Gjør noe med det!» av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman  som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.

Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.

Det er vanskelig å velge vekk informasjon her!  Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med «innbildt værsyke» kan utredes rent vitenskaplig!

Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)

1. Serotonin og avfallsprodukter der:

2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),

3. Adrenalin (binyremarghormon),

4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)

5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),

6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).

7. Natrium og dets forskyvning overfor:

8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.

9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.

10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.

11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.

12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.

Boken angir også normalverdier for disse testene,  verdier for lettere avvik og for ulike  sykdommer.

En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.

Legen min sa:  «Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.»

Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!

Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de  symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!

Serotoninhemmende behandling, i form av en » lykkepille», var altså kjemiindustriens » svar» på dette.

Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.

«Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!» sa jeg. » Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! » prøvde jeg å si, men «timen min» var over forsto jeg.

Boken gir  god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine «over/under-produserende hormoner», og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984.  Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke «har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen»!

For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å «stå hverdagens løp» i full jobb som 50 åring og trebarnsmor.  Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken «Værsyk? Gjør noe med det»,  har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.

Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter «nutrienergetics».

Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i «Kvantemedisin og Schrødinger’s katt», og i «Vann lagrer informasjon», som  er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor  dr. Jaqcues Benvenistes arbeider  gjøres kjent!

Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen.  Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!

Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.

Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer  en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.

Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:

Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c12:34 PM Jul 13th from web

Og fra forskningsnytt her til lands:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/

august 13, 2009 Posted by | Bøker, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 42 kommentarer

Sponmøbler

Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.

Da jeg leste det, kom jeg til å tenke  på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.

Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange «billige» møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen!  Spon,  men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.

Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien til å tolke tegninger og å skru rett skrue på rett sted, gikk min mann og snuste.  Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.

Etter noen dager spurte han:» Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?»

«Ikke annet enn sponlukten,» sa jeg.

«Har den ikke minket litt, den sponlukten?» spurte han.

«Nei, igrunnen ikke,» sa jeg, «men spon er jo ganske god lukt, da!»

Etter enda noen dager sa han: «Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?»

Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : «Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!»

«Ja,» sa han,» det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!»

«Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av «snusingen» din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.»

«Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,»  sa han tålmodig.

«Ja, ser det. Også?»

«Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder  formaldehyd, og det er forbudt i Europa», sa han, » Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.»

«Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?» sa jeg håpefult, «og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da?  Lukter du denne formaldehyden?»

» Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar,  er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.»

«Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?» spurte jeg.

«Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,» sa han.

Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene.  Deretter dro jeg  til Jysk  og ba om produktinformasjon.

«Alt vi har ligger åpent på nettet», sa de.

«Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av», sa jeg, «og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.»

Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.

Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste  og luktet på platene igjen.

«Det er vel ikke galt nå også?» Jeg begynte å bli ilter.

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer», knurret jeg mellom sammenbitte tenner, «er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?»

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente  skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.

«Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene»,sa jeg. » Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!»

«Vi sender ut en mann», sa de, «så kan han vurdere det.»

«Vurdere? Hva skal han vurdere?» spurte jeg.

«Om det er noe i vegen med skrivebordet», sa skeidarselgeren.

«Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det», sa jeg, «det står jo et der»: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.

«Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden», sa de, «det er jo ditt han skal se på.»

«Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?» spurte jeg.

» Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det», sa skeidarselgeren, «så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.»

«Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende  en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,» sa jeg.

«Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?» spurte selgeren.

«Ring meg», sa jeg.

Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging.  Både fordi det er slitsomt, og  fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.

Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.

Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter.  Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt  lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.

Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå  EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.

juli 13, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing | 10 kommentarer

Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.

Kraftfor.

For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet  «landbrukshalvtimen»,  som jeg ikke kan glemme.

En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med  egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært  nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.

Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen  ham at  han desverre tok  feil!

«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de.  «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene.  Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»

Det er dette jeg husker fra innslaget.

Jeg ble temmelig betenkt.  Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?

Kunstgjødsel

Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette  er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig.   De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk  «vind i seglene», men ble aldri det» normale».   Man hadde  også foredlet plantene til  kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.

Vår grønnsakmat  vil altså også gi oss mennesker  mangelsykdommer på sikt. Vår form for  «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.

F eks.: Å ta prøver av matvarene.

Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde  høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.

Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe.  Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land  slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.

Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver.  I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.

Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte,  oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor»  i tillegg,  og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!

Hva så med kornet og  «vårt daglige brød»?

Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av  sprøytemidler, veksthormoner og  kvikksølv, og kunstgjødsel, som  gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster.  Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.

Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med  våre dager teknologi som gjør at både staten,  alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke  varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.

Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha  saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.

Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet.  Snart vil du finne ganske mange  små metallspon fra stålvalsene som maler kornet.  Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel.  Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»?  Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel  med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår.  Hva er kravene til møllene i EU?

Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.

Instinkt

Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og  at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket»,  og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type  industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?

Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner  som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem,  og forhørt bakeren.

Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en  salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!

Rafinere er ikke «rafinert».

Oppsummert om  ferdigmat: Vi kjenner  ikke kvaliteten på råvarene.   Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for  mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.

Sukker har fra naturens side, som melasse,  alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av  kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake.  Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .

Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.

Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.

Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.

Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og  produktinformasjon.

Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.

Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole  som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»

Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.)  Her blir alle våre husdyr  tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens  nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.

Velsign vår mat o Gud.

Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.

Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat.  Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og  mangelsykdommer.

Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og  industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd.  Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.

Så får jeg kjøpe kosttilskudd.

Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp  opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det  virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?

I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk  for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.

juli 10, 2009 Posted by | Blogroll, natur og dyreliv, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

Kjære tannlege!

«Blør du når du pusser tennene?» spurte tannlegen.

«Ja.»  Jeg svarte med munnen full av remedier.
«Du trenger dyprens»,  sa han,   «jeg setter deg opp for dyprens, høyre side oppe, først, så får vi se.»
«Hva er dyprens?»  Mumlet jeg utydelig.
«Se her på bildet,»  han pekte på skjermen, hvor tennene mine var avbildet, «der ser du bakteriene, plakket, som må fjernes.»
Så dypt nede, under tannkjøttet, lå dette som ødela munnhygienen min!

«Må jeg?» spurte jeg.
«Det er ingen tvang, men det vil forsinke tannsykdommem din med i hvertfall ett år.. og .. med gjentatte behandlinger vil du kunne utsette sykdommen enda lenger.» Han smilte oppmuntrende.
«Og denne her,» han rugget på den bakerste jekselen oppe til høyre, «denne er for løs! Den må vi trekke!»
«Trekke?» sa jeg redd.
«Ja, den kan ikke hjelpes lenger!» sa han og rugget kraftig på den.
«Jeg vil helst ikke trekke tenner, det føles som første skrittet til gebiss!» protesterte jeg.
«Ja, det er det denne tannsykdommen ender med,» nikket han. «Det er derfor vi tilbyr dyprens,  og,  at vi trekker den bakerste tannen! Så vil sykdommen forsinkes for en tid. Men du kan få ny tann der på dagen! Vi har et nytt apparat som på dagen lager en ny tann tilpasset deg! Så fester vi den slik at du ikke vil merke at du mangler en tann.»
Jeg så på tannlegen min, og ristet på hodet. «Hvorfor kan du ikke bare feste den gamle? Jeg vil heller ha min tann! Hvis du kan feste en ny tann, må du vel kunne feste den gamle?»

«Nei,» smilte han, «det går ikke!»

Jeg skylte ut etter undersøkelsen og sa jeg ville tenke på det.

«Du bør nok ikke tenke så veldig lenge,» sa han.

Jeg gikk ut fra tannlegen med en sta besluttsomhet! Jeg ville gå til «alternativ tannlege».

Tvers over gaten for tannlegen er det en kvantemedisiner som jeg kjenner til fra tidligere. Jeg gikk dit, forklarte problemet med tannsykdommen og spurte  om de  kunne hjelpe meg.

Jeg fikk en rask time for å sjekke om de kunne gjøre noe med problemet mitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Jeg går nå og tar en serie behandlinger. Allerede etter første behandling merket jeg at tannen festet seg mer. Etter to behandlinger kunne jeg tygge med den. Nå er blødningen i tannkjøttet nesten borte. Et par behandlinger til nå, så skal jeg ringe og bestille kontrolltime hos tannlegen min! Han er hyggelig, og han har så mye hypermoderne utstyr! Kanskje jeg kan få ham til å prøve kvantemedisin….

Ihvertfall! Jeg sloss for tennene mine!

Og.. acetylkolin har jeg vært borti før.  Da jeg sluttet å røke leste jeg at nikotinet hadde overtatt funksjonen til kroppens acetylkolin, slik at egenproduksjonen av denne transmittoren ble for lav! Det var det som gav ulike abstinens-symptomer og sykdommer. Jo, det var en diagnose jeg kjente godt til!

Blir jeg frisk vil jeg melde denne behandlingen inn til NAFKAM.

april 25, 2009 Posted by | Røkestopp/helse | 6 kommentarer

Kvantemedisin i Schrødingers katt.

Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt «storslegga» på noe som kalles «kvantemedisin». Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.

Det er selvsagt å «banne i kirken».

Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.

Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand «har ikke tid» til å rapportere «alt mulig»! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte  bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.

Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem!  Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg?  Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!

Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU.  Det  er altså helt OK å «lure syke folk» i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig «lurt» av hva du enn måtte feile.   Folk  skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling  selv, unntatt kreft-behandlingsform!

William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.

Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke?   Denne tøffe mannen står og «banner i kirken»!    Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?

Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten.  Ikke egentlig!

Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.

Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?

Ingen vil gå inn på dette,  fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag,  tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært «hjelpeløse» uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.

Derfor må de angripe den på annet vis.

F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!

Denne argumentasjonsformen  fra» maktens høyborg»  bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og  aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.

Han er kun tiltalt for sin ytring!

Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:

Sir Venkata Raman thumb picture

Sir Venkata Raman

The Nobel Prize in Physics 1930

Denne mannens  forskning (og selvfølgelig resultatene fra et stort forskningsmiljø) ligger til grunn for det meste av disse moderne apparatene som nå benyttes «overalt».  Det er imponerende hvordan moderne informasjonsteknologi  åpner for svært presise og enkle analyseteknologiske metoder, med svært omfattende bruksområder.

Man kartlegger, på atom og molekylnivå, stoffets frekvens. Ved å ha denne informasjonen i databasen kan stoffene raskt identifiseres, og spørsmålene om anvendelser blir derfor spørsmål  om  hva man har i databasen, for apperaturen er bare ulike patenter innenfor samme teknologi.

Siden man allerede bruker denne analyseteknologien  for alle sorter «dødt» vev, på labratorienivå, er det kun spørsmål om vilje, eller ønske, for å anvende denne teknologien direkte på pasienter.  Databasene forskningen har utarbeidet  over adskillige tiår er imponerende!

Dette er kun et spørsmål om vilje eller ønske! Teknologien er på plass.

I første omgang kunne man jo begrense dette til diagnostisering, så slipper man spørsmålene om «behandling».  Som diagnostiseringsmetode overgår den det meste av gammel teknologi med sin presisjon og enklhet . Pasienten slipper ubehaglige, smertefulle undersøkelser, man sparer mye labratoriearbeid og tid.  Det burde i det minste vært testet ut som diagnostiseringsmetode sammen med tradisjonelle metoder, for å sammenligne metodene.

Siden denne teknologien er på plass, vil det kun være spørsmål om tid før dette taes  i bruk av av legene.

Hvem kan stå seg mot kjemi-industrien? En William C. Nelson ?  Han «banner i kirken»,   og selv Jesus fikk ikke «helbrede på sabbaten»,  det ble kritisert av datidens fariseere.   At noen blir friske, er av underordnet verdi også i våre dager.  Det spør man ikke om engang!

Mens vi venter på at moderne teknologi skal nå helt frem til «forbrukeren»,  får vi nok spise kjemi-industriens piller og ellers holde kjeft!


mars 28, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Vann og vanndrivende

Jeg hadde fått barn nr 2, og våknet første morgen etter fødselen med en rar, tykk følelse i venstre ben.  Jeg satte meg opp i sengen og så på bena mine. Venstre ben var blitt et elefantben, en trykkende, trutten tømmerstokk! Det høyre benet var normalt.

Ved legevisitten sto alt bra til med meg, bortsett fra det hovne benet. » Det tar som regel en tre fire måneder før slik hevelse går tilbake til normalt igjen,» sa legen. » Blir det ikke bra da, så får du gå til legen og få  et vanndrivende medikament».

Jeg ble liggende å gruble over det legen hadde sagt. Skulle jeg gå med tykt ben så lenge!  Hvorfor ble benet sånn? Jeg tenkte på den sterke fysiske anstrengelsen det var å føde, og på hvor skrekkelig tørst jeg var! Jeg hadde sikkert tapt mange liter veske uten å drikke så mye som en dråpe fra veene startet. Jeg tok morgenkåpen og tøflet ut i korridoren hvor «vann og saft» vogna sto. Det var høye halvannen til to-liters blanke metallkanner med kaldt drikkevann. Jeg glemte all oppdragelse og drakk rett av kanna. Rett ned hele greia!

Mens jeg drakk tenkte jeg på idrettsfolk som presterer toppidrett, de drikker både 7 og 8 liter i døgnet for å kompensere for det store vesketapet de har ved sine prestasjoner. Ha, klart det, en fødsel er  prestasjoner på linje med  enhver toppidrettsmann!  Jeg grep en kanne til og drakk.

En søster klappet meg forsiktig på skulderen. «Er alt i orden?»

«Ja da» svarte jeg.

» Jeg spør fordi du drikker så mye,» sa hun.

Jeg pekte på benet mitt. «Det har hovnet,» sa jeg, «jeg skal drikke det friskt.»

Søster så på meg med hoderistende bekymring.» Det hjelper ikke å drikke vann mot det der», sa hun.

«Jeg mistet så mye veske under fødselen, og derfor holder det benet igjen på vannet, for ikke å miste mer væske. Så nå skal jeg drikke helt til jeg har fått så mye at benet tør å slippe det vannet den tviholder på, » sa jeg.  Så  avsluttet  jeg kanne nummer to, og startet på kanne nummer tre.

Jeg holdt på med denne da avdelingssøster kom bort til meg. Hun strøk meg over skulderen og sa vennlig: » Det er ganske vanlig å få hevelser etter en fødsel. Og det går over av seg selv, eller man må bruke vanndrivende. Vannet du drikker har ingen betydning.»

Jeg smilte til henne. «Jeg skal drikke meg frisk!»

Jeg tenkte på vanndrivende tabletter. De er laget for å irritere nyrene til å skille ut mer væske. Så når kroppen i rent selvforsvar holder fast på vannet, fordi den har for lite væske, så har nyrene  for lite  væske å arbeide med! Aldri i verden om jeg vil irritere nyrene mine! Da vil jeg heller gi meg masse vann, så kroppen blir trygg på at det er nok, så den slipper vannet selv. Det er jo ikke noe galt med nyrene!

Etter syv liter væske gikk jeg og la meg. Jeg følte meg vel, og resten av dagen tenkte jeg ikke mer på benet mitt. Jeg var bare opptatt med den deilige ungen min.

Neste morgen var benet normalt.

Legen smilte litt forvirret og sa at det ikke pleide å gå så raskt, men det var jo bra!

Sykepleierne sa ikke et ord.

Jeg har senere fått høre av en søster at hun også fikk hovent ben etter fødsel , og hun drakk  også til hevelsen gikk vekk.  Kanskje er det mange som har denne erfaringen, men den blir ikke kjent, fordi ingen tror det er slik!

Jeg gir ihvertfall dette som råd: Drikk vann. Dersom hevelsen skyldes vannmangel er det bedre å prøve å drikke, enn å ta vanndrivende.  Vann er uansett sunt og  gratis !

februar 18, 2009 Posted by | Røkestopp/helse | 6 kommentarer

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige  å få øye på disse årsakene.

Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke  uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.

Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder.    En «prøveballong»  kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig,  før 1995 .  I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte  i det offentlige  helsetilbud .

Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.

Den interesserte bør bl.a. lese  «NOU1998 Alternativ medisin.»  Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.

Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.

Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».

Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene  «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud».  Selve behandlingen  relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.

Uansett om du er «skole»  eller «alternativ»  medisiner,  avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.

Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene.  Disse spørsmålene skulle løses  ved  forskning og offentlig kvalitetssikring.

Forskning ble  viktig,  for å kunne  sikre pasientenes rett til trygg behandling.

I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for  «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og  ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:

«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.

I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.

Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.

NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.

NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»

De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.

Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:

«Dato: 11.12.02

Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.

Tid: fredag 13. desember kl. 11.30

Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø

Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'

Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig  og laget planer for en stor og omfattende helsereform  hvor  Amsterdamtraktatens  store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og  som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!

Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og  en offentlig informasjonsbank!  Så , hva er problemet?

Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker.   En motebølge både innen helsevesenet og  «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.

Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:

Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!

Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».

Her kommer Snåsamannen inn.

Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er  et  «glansnummer»  innen helbredelse !

Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.

Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.

Bjarne Håkon Hansen gikk rett  i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten.  Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og  motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt  sin helseminister.

Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.

Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt  i Amsterdamtraktaten.

Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro,  to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!

februar 11, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Morsmelk og farsmelk?

«Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,» sa mannen min, » hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! »

Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.

» Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.» Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg.  At han tenker » kjerringråd»,  lyser lang vei, og» bruker du ikke temperaturmåler?», henger som en mørk sky over samtalen.

Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og  flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. «Problemer?» spurte jeg.

«Melken din var harsk», sa han, » alle sammen!»

«Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?» protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.

«Smak på den selv!» sa han.

«Smake?……. har du ….smakt…på min melk?»,  jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, «hvordan kunne du finne på noe sånt?»

«Enhver kokk smaker på maten før han serverer den» sa han, «tror du jeg vil være han med den harske melka?»

Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg ,  «det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke  morsmelk  for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!» eksploderte jeg.

«Har du ikke smakt på din egen melk?», han så bekymret på meg, » men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.»

«Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset», sa jeg, » frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! »

Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.

Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.

De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.

Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.

» SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! » svarte de. «Men da vet dere ikke om den er harsk?» sa jeg.

«Vi behandler melken etter forskriftene», sa de.  «Hvem har gitt forskriftene?», spurte jeg.

«Departementet»

Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til  vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk.  Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd.  Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.

«Smakte hele panelet på «fremmed» morsmelk?» spurte jeg, «det var modig».

«Nei,» lo damen , «dette oppdraget  ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!»

» Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!» sa jeg, » på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken.  Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. »

«Ja, det var jo merkelig dette!» sa departementdamen.

«Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?»

«Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.»

«Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske  farsmelken?  Skal de bli :  Æsj, han med den fæle melka?  Bare fordi de får feil informasjon?  Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?»  Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.

Dette er nå mange år siden.

Selv om jeg ringte både sykehuset og  ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.

Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt  hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!

Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide  denne siden ved mine følelser.  Sperrene får vi i  avvendingsprosessen!  Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.

Det har desverre ført til at «farsmelken» smaker vondt!

Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!

februar 3, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse | 13 kommentarer