«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

Reklame

Kain og Abel fra Bibelen og Koranen.

Ved lesning av hinduismens religiøse storverk, ble jeg slått av at den type konfliktstoff som behandles der er typisk også i Bibelen og Koranen.

Det er  beretninger hvor den rette arvingen ikke får sin rett, men at en annen settes i stedenfor.

Det angis ulike grunner til denne uretten i de ulike historiene, men motivene er ofte sjalusi, svik og  dilemmaer.

I Bibelen begynner fortellingen om livet utenfor Edens have med et brodermord, der den førstefødte dreper sin yngre bror, blir selv fredløs og en annen bror, Set, settes i deres sted.

Koranen og Bibelen har mange felles historier, bl.a denne om Adams to sønner. Jeg vil referere fra begge kildene, så kan vi lettere kan se hva de har felles, og hva ulikhetene består i.

Bibelen forteller slik (gen.1.4):

» Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker.

Da noen tid var gått , hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred og han stirret ned for seg.

Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg,men du skal være herre over den.»

Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror og slo ham ihjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror?

Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

Men han sa: Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd. Når du dyrker jorden skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

Da sa Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg ihjel.

Men Herren sa til ham: Nei! for slår noen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn.  Og Herren ga Kain et merke, forat ikke noen som møtte ham, skulle slå ham ihjel.

Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn…..»

Koranen forutsetter at man først leser fra allerede foreliggende skriftlige kilder om Adams to sønner , jeg siterer Koranens ord, her ved Einar Bergs oversettelse, (5.30-35):

Fremles  for dem sannferdig beretningen om Adams to sønner, da de bragte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre.

Denne sa:  «Jeg skal sandelig slå deg i hjel!»

Og den andre svarte: «Gud tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg! For jeg frykter Gud, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og bli av Ildens folk. Det er illgjerningsmenns lønn!»

Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av taperne. Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Vi ser at Koranen oppfordrer til at man må lese Bibelens fortelling om dette.  Når man har lest den,  oppsummerer Koranen grunntemaet: at brødrene ofret til Gud og «Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer».  Da ble den førstefødte sint på sin bror og slo ham ihjel.

Altså , årsaken til brodermordet var Kains sjalusi og årsaken til sjalusien lå i Guds handlemåte: Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer.

Både Koranen og Bibelen legger ansvaret for årsaken til handlingen hos Gud, Gud gjorde forskjell mot de to brødrene!

I Bibelen får Kain vite at mennesket skal være «herre over synden», altså,  Kain ansvarliggjøres for sine handlinger selv om hans onde følelser var et svar på Guds handlemåte.

Kains onde følelser er «synden som ligger på lur ved døren», og denne skulle Kain skulle være Herre over.

Han kunne valgt å spørre Gud om hvorfor Gud ikke så til hans offer, eller bebreide Gud, og som Job, tatt kampen opp mot en uforståelig handling fra Gud, men Kain valgte å rette sine sjalu følelser mot sin bror og  slå ham ihjel.

Slik begynner «himmelens og jordens historie» utenfor Eden.

Paradisets tid er over og fra den fjerne himmelen legger Gud mange uforståelige hendelser i menneskenes vei, og vi bærer ansvaret for hvordan vi svarer på «det onde og det gode» i dette livet.

Kampen som skulle vært «med Gud»,  ble en kamp hvor mennesket rettet kampen mot sin bror. Og i brodermordet ligger fredløsheten.

Det gjenstår en kamp med Gud.

Om Jacob het det, at han, på vei tilbake til Esau, kjempet med Gud og seiret. Det var da han fikk navnet Israel, «Gud strider». Dette broderparet, Esau og Jacob, vil jeg komme tilbake til senere.

I denne historien kommer Gud Kain i møte ved å spørre: «Hvorfor er du vred?»

Gud inviterer Kain til samtale, til oppgjør, til at Kain kan rette sin vrede der den hører hjemme, hos Gud.

Og Gud går enda mer inn på Kain, bebreidende, avslørende, opplysende og med en klar forventning til ham: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

Kain svarer ikke Gud.  Han stenger for muligheten til å gå i rette med Gud og  lukker sitt sinne inne ved å tie, og  han forsøker å gjøre det gode.

Han snakker med Abel igjen og de arbeider sammen ute på marken, men Kains onde sjalusi har ikke fått sitt utløp, sin «soning» ved dette.

Så dreper han sin bror «istedenfor Gud», for å sone sitt sinne, og viser dermed sin manglende evne til «å være herre over synden».

Og vi ser en uskyldige bli drept i en annens sted.

Det er offerets karakter, og jeg tenker på Es. 53 hvor profeten skildrer den lidende Messias som offerlammet. Der står det bl.a. … :

«……..han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn……»

Abel ofret et lam, og nå blir han selv et offerlam for å «bortta Guds skyld » = å sone Kains synd, den han ikke klarte å være herre over.

Igjen gir Gud Kain muligheten til å erkjenne dette ved å si: «Hvor er Abel, din bror?»

Men Kains sinne var sonet,  han hadde ikke lenger behov for å gå i rette med Gud, så nå kan han svare Gud. Og han svarer, for å holde erkjennelsen unna:

«Jeg vet ikke, skal jeg passe på min bror?»

Så setter Gud synden : «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden…»  og skylden og dens iboende straff: «….nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd…»

Da  erkjenner Kain, og hans erkjennelse er at syndens konsekvens, adskilthet fra Gud og fra mennesker, er uutholdelig.

Adskiltheten, døden, som hans foreldre ble kjent med i Edens hage er nå flyttet fra å bare gjelde menneskets adskilthet fra Gud, til også å gjelde adskilthet fra menneskene.

Han dømmes fredløs blant menneskene. Som død for dem. Slik at hver den som treffer ham kan drepe ham. Og erkjennelsen hans kommer : «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. «

******

I Koranen er det ikke Gud, men Abel som ansvarliggjør sin bror:

Kain sier til sin bror: «Jeg skal sannelig drepe deg» og Abel svarer: «Gud tar bare gaver av gudfryktige………»

I dette skiller de parallelle historiene seg noe ad.

Tanken om at det var en årsak til Guds handlemåte kan ikke leses ut av Bibelteksten, men i Koranen sier Abel at årsaken til Guds handlemåte lå hos dem selv.

Abel fremhever sin gudfryktighet som forklaring på at Gud så til hans offer. Abel lar oss dermed forstå at Kain selv var årsaken til Guds handlemåte.

Slik setter Koranen et gjensidig og åpent fiendskap mellom brødrene! mens Guds handlemåte fremstår som rettferdig.

I denne forskjellen ser vi de to religionene behandle et urgammelt dilemma.

Man kjenner igjen temaet som hovedtemaet i Jobs bok: Job anklager Gud, mens Jobs tre venner forsvarer Gud og anklager Job.

Koranen lar Abel fortsette med å si:  «Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre….»

Dette kan gi samme tanke som den Bibelske teksten ga, tanken på det uskyldige offerlammet, men vi merker oss at i Koranen snakker Abel, og han legger skylden og synden på sin bror:

«Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmannens lønn!»

Det er syndebukkens karakter.

I Bibelen var det Gud som lot Kain bære sin egen synd, og i Koranen er det Abel som i tillegg legger sine egne synder på Kain.

Om syndebukken sies det i 3.mos 16:

«Når han har fullført soningen…..da skal han føre frem den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen…og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken…….til Asasel.»

I Bibelen går Kain bort fra Herrens åsyn, som fredløs, dødsdømt, slik syndebukken ble sendt ut i ørkenen.

I Koranen har Abel en yppersteprests rolle, ved å legge på Kain også egne synder og dømmer ham til Ilden.

Koranen kommenterer hendelsen slik: «Men Kain ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham og ble en av dem som går til grunne.»

Her vises det til at handlingen har en årsak, Gud så til Abels offer og ikke til Kains offer.

Koranen sier videre:

Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Det er vanskelig å forstå, at «brorens lik» er «ondskapen».

Jeg vet ikke hvordan de tolker dette, men jeg orstår det slik at brorens lik er den synlige delen av gjerningen, resultatet.

Flytter man «ondskapen» bort fra følelsen og handlingen til resultatet av handlingen, får det store etiske konsekvenser!

Det kan minne om enkelte sider ved Krishnas samtale med Arjuna, men der er gjerningen forankret i guddommen, ikke i handlingens resultat.

Her er tre ulike religioner, med tre ulike vinklinger på ondskapen som kan gi oss tre ulike etiske vurderinger.

I Koranen er ondskapen satt i det synlige resultatet av en handling.

Altså det er handlingens resultat som setter Kain som illgjerningsmann, og det er erkjennelsen av at han ikke er i stand til å skjule dette resultatet som får Kain til å angre !

Koranen oppsummerer selv:

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Dette er offerets mysterium. Det stedfortredende, den ene er alle.

Samtidig sier Koranen noe viktig om deres forhold til Israel:  «Derfor har Vi pålagt Israels barn»……. Her flyttes historiens hensikt fra urtiden til Israel.  Hensikten er det stedfortredende offer, en for alle, det er det offer som Koranen har pålagt Israel.

*****

Jeg forsøker å sammenligne de parallelle historiene, og mine tanker om dette er uferdige og spørrende, og jeg hører gjerne andres.

I Bibelen får vi vite at Eva føder sønnen Set, og sier: Jeg har fått en sønn i Abels sted.

Og det er Set, Abels stedfortreder, som Bibelen forteller videre om, og som blir satt til å være i den førstefødtes sted.

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Usyret brød, fermentering og himlenes rike.

«Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.»Mat.13.33

Å lage surdeig er en del av en eldgammel kunnskapstradisjon. Det handler om hvordan ivareta og foredle råvarer i en tid hvor fryser og kjølelager ikke fantes.

Her i NT er det ordet «zume» som er brukt for «surdeig» og azumos for «usyret».

«Zuma» betegner den levende mikrofloraen som vi kaller gjær, og vi gjenkjenner dette greske ordet i ordet «enzym».

Nå brukes ordet «enzym» om reaksjonsfremmende proteiner i en  mengde biologiske prosesser, men her i NT brukes ordet «zume» om gjæringen i  f. eks vin, melk, kjøtt  og  grønnsaker.

I lignelsen om himmelens rike, dreier det seg om brødbaking. Gjæren er en normal handelsvare, et industriprodukt som ble oppfunnet for  hundre år siden, og i våre dager tar få seg tid til å bruke den, de fleste er tilfreds med å kjøpe brødet ferdig .

Vi er en generasjon som nesten har glemt hvordan gjæren brukes, derfor virker ordet surdeig fremmed for mange.

Det var dr. Sopp som valgte ut og  isolerte de mest hensiktsmessige mikro-organismene for heving av brøddeig, for å hjelpe husmødrene til trygge, forenklede bakeprosesser.

Det var for ca hundre år siden. Før ferdiggjæren laget enhver husmor surdeig hjemme på kjøkkenet.

Det var en tidkrevende og omstendelig prosess, og det var viktig å oppbevare surdeigen på riktig vis,  så hun alltid hadde en virksom startkultur.

Surdeigens mikroflora varierer mye, men den er et samspill av ulike typer bakterier og sopp som omdanner og forvandler råvaren. Hver husholdning opparbeidet sin helt spesielle mikroflora, med fine smaksvariasjoner skapt av de ulikt sammensatte kulturene.

Tradisjonene med fermentering går flere tusen år bakover i tid. Se:  In the Grain: Sourdough for dummies | JPost | Israel News

Jesu lignelse er 2000 år gammel og  tradisjonen den refererer til, er ca 3000 år eldre.

Første gangen det nevnes noe om syrning av mel i GT, er i fortellingen om Lot i Gen.19.

Gud hadde fortalt Abraham at Sodoma skulle ødelegges.

I denne byen bodde Abrahams nevø, Lot.  Abraham ba Gud spare byen og Gud lovet Abraham, etter lang pruting, å spare byen om det var så mange som 5 rettferdige i den.

Det var ikke så mange rettferdige i Sodoma,  men Gud sendte to engler for å frelse Lot, og hans familie, ut av dommen (gen.19):

….» Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han opp og gikk dem i møte og bøyde seg med sitt ansikt til jorden og sa:

I herrer! Ta inn i deres tjeners hus og bli der i natt, og tvett deres føtter! Så kan dere stå opp tidlig i morgen og dra videre.

Men de sa: Nei, vi vil sove på gaten i natt.

Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyret brød, og de åt……»

Vi kjenner historien som følger, om ødeleggelsen av byen, men nå er jeg ute etter at det ble bakt «usyret» brød.

Hovedberetningen om det usyrede brødet er i 2.Mos. 12., Her skildres dommen over Egypt og Israels hastige flukt ut av Egypt.

Israel unslipper dommen mens de står, reisekledt, hver i sitt hus og spiser et lam de har slagtet.  Alt de eier er ferdig pakket, de er reisekledt og klar til å dra når de får beskjed.

Da budet lød om å dra, heter det  at  «de tok  sin brød-deig, før den var syret, og svøpte sine deig-trau i sine klær og bar den på sine skuldre da de dro ut».

De hadde ikke hatt tid til å syrne deigen. Senere gjør påskefeiringen dette til et hovedpoeng , og kaller den «det usyrede brøds høytid»:

«…denne dag skal være en minnedag for dere…en høytid for Herren… en evig forskrift…slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dag skal all surdeig bort fra deres hus…..»

Her brukes to ulike ord for surdeig i samme setningen:  å ikke ete «syret» (chamets) brød , og å fjerne all «surdeig»(seor).

«Chamets» er en fellesbetegnelse for fermenterte produkter, enten det er vin, mel, melk, kjøtt eller grønnsaker, mens «seor » er fermentert bygg.

Bygg heter «seorah»,  og er rent språklig knyttet til surdeigen (seor).

Pinsen er bygghøstens tid, det er bygg som er førstegrøden  det skal bakes to «svinge-brød» av, og de skal være syret.

Hele den vakre Ruts bok åpner med at Rut og svigermoren kommer til Israel i bygghøstens tid.

Rut høster bygg på Boas åker, etter den lov som ble gitt spesielt for pinsefeiringen :

«… og når dere høster grøden i deres land, skal du ikke under innhøstningen skjære kornet helt ut til ytterste kant av din aker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal  du ikke sanke opp; du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede…..»

Etter denne lov gikk Rut og sanket bygg til seg og sin svigermor, og der på byggåkeren møtte hun Boas, og de ble kong Davids oldeforeldre.

Elias mettet en gang 100 mann med 20 byggbrød, og han sørget for at melkrukken til enken i Sarepta aldri gikk tom for mel.

Det er flere slike fine «oppbyggelige» historier om bygg i Bibelen, som alle fortjener oppmerksomhet, men vi skal holde fokus på det syrede og det usyrede brød.

Det var slik at etter loven skulle man fjerne all surdeig, ikke bare i huset, men i hele landet.

Det betød at man ikke hadde noe surdeig i hele Israel etter påskefeiringen, om man hadde holdt loven.

Det første kornet som modnet etter påsken var bygg.

Ville man ha ferskt korn til å lage ny surdeig av,  kunne man ta de første modne byggaksene.

Jeg tror dette var så vanlig praksis at surdeigen fikk navn etter dette kornet.  Vi har, også i de gamle nordiske språk, tilsvarende dette, at bygg, iflg. Alf Torp,  er grunnordet for «beow»(korn) ,  og innhøstning(beo) og for «berme»,  som er det bunnfallet(gjæren) som blir ved ølbrygging.

Den store betydningen usyret brød har i påsken, og den store betydningen syret brød har i pinsen, er et godt utgangspunkt for tolkningen av Jesu lignelse om himlenes rike.

Jesus sier altså at himlenes rike er å ligne med en surdeig som en kvinne skjulte i 3 skjepper mel til det var syret alt sammen.

Det syrede og det usyrede har fått noen merkelige karakteristikker som vi må se litt på., og når vi ser på disse, må vi huske at da Jesus forklarte sine disipler om lignelser og billedspråk så forsto disiplene:

…»at de ikke skulle ta seg i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes surdeig….»

Her argumenteres altså ikke for eller mot surdeig i brød, men her utlegges et bilde, en lignelse;

og om det syrede brød står det bl a.:

«Ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes (og Herodes) surdeig som er hykleri .»(Matt.16,Mark.8 og Luk.12)

«En liten surdeig syrer hele deigen.  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.

La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! (I. Kor. 5)

Her ser vi at hykleri er den surdeigen som fariseerne syrer sitt mel med og det er ingen god «kultur»! så Jesus advarer mot den.

Gammel surdeig, ondskaps og ugudelighets surdeig! dette er dårlige kulturer, og også de dårlige kulturene omdanner råvaren, og en liten startkultur syrer hele deigen.

Paulus bruker loven om påsken og påskelammet, som bildereferanse for sine formaninger i korinterbrevet.

Om det usyrede brød står det bl.a.:

«..så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! la oss derfor holde høytid med sannhets usyrede brød…»

I ordspråkene er ordet usyret (matstsah) oversatt med «trette» i 17.19 og 13.10:

«Den som elsker «trette»(usyret), elsker synd…og  …..ved overmot kommer «trette»(usyret)…

og Es. 58.4..Hvorfor faster vi og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?…Se, for å «kives»(usyret) og strides faster dere, og for å slå med ugudelighets neve; dere faster ikke slik at deres røst kan høres i det høye….»

Her er det usyrede brød sannhet, men også overmot ,trette og «ugudelig» faste.

Det er en slags motsigelse i billedbruken som er iøynefallende: både syret og usyret er godt, men også ondt.

Denne dobbeltheten gjør det vanskelig å forstå Jesu lignelse om himlenes rike, men lovens ord er klart:

I påsken skal all surdeig renses ut, og denne loven gjentar Paulus som formaning til oss! ikke forat vi skal feire jødisk påske, men fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus.

Han er også det korn som legges i jorden og dør for at det nye akset kan spire frem.

Såkornet er ordet, sa Jesus, og jorden ordet såes i er menneskene.

I pinsen, når kornet høstes, skal surdeigen lages ny.  Gammel surdeig fantes ikke i hele landet! om alle gjorde etter loven.

Gleden over førstegrøden speiles i denne nye surdeigen.

I 5.Mos.16 gjentaes loven om høytidene. Der står det bl.a. om påsken:

«…. i 7 dager skal du ete usyret brød til påskelammet,  trengsels brød – for i hast dro du ut av Egyptens land – forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land.»

Evangelienes hovedbudskap er påsken, og vi leser i Luk.22:

«Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg!….»

Trengselens brød.  Det usyrede brødet er trengselens brød.

Det er smerten den natten i Egypten! smerten over dommen og at man reddes ut, slik Lot også ble frelst ut av Sodoma før dommen rammet byen.

Det er nattverdsbrødet, Kristi legeme, hans trengsel som offerlammet der han alene tok all verdens synd på seg, og frelste verden.

Denne trengselens brød er rent og hellig!

Det heter at vi har del med ham i hans lidelser.

Dette minnes vi når vi bryter trengselens brød, i nattverden,  men hvem kan smake offerlammets lidelser.

Av Jesu disipler var det bare tre som fulgte ham videre inn i Getsemane, og selv de sovnet av utmattelse. Etterpå flyktet de alle.

Påskens usyrede brød er trengselen når dommen går over Egypt, og dommen over verden i Kristus.  Det er trengselen i åpenbaringen hvor Lammet åpenbares, når påsken holdes over himmel og jord.

Trengselen usyrede brød, oppgjøret med synden er Guds trengsel.

Førstegrødens syrede brød er Guds ord som spirer og modnes i hjertene ved den Hellige Ånd.

Fra påske til pinse er menneskets vandring! Ordet og Ånden lever i hjerte og sinn og møter og forvandler det gamle menneske.

Ordet har, som de naturlige mikrofloraene, den kraft som forvandler.

Her, i vår «ørkenvandring», får den underlige dobbeltheten ved surdeigen en forklaring.

Paulus har skildret kampen mellom våre «to naturer», mellom kjød og ånd, og han formaner oss og advarer oss mot dårlige «surdeiger».

Veien fra påske til pinse, gjennom ørkenen, fra Egypt til Sinai, det er helliggjørelsens vei, men vi ser ikke resultatene før det spirer frem. Alt er skjult i jorden.

Himlenes rike som er inni oss, er usynlig også for oss selv, for det er Guds ords arbeid i oss alle.

Jeg oppfordrer til å lese ørkenvandringen slik Israel opplevet det den gangen, det er som å se inn i et speil:

Men i stedenfor å se et moralskt høyverdig og hellig folk, møter vi folkets dårlige sider.

Vi møter gjæringen, omeltingen, ja, alle de prosesser som gjør synden synlig! mens forvandlingen skjer i dypet inntil den nye surdeig er klar.

Lignelsen, denne korte fortellingen om surdeigen, peker for oss på en underlig sak:

Kvinnen gjemte surdeigen i tre skjepper mel.

Det var ikke slik man pleide å oppbevare surdeig, og det er nesten utenkelig at den skulle kunne syre hele 3 skjepper mel (ca. 50 liter), men slik er lignelsen.

Det er kanskje samme pussighet som i lignelsen om sennepsfrøet. Det står at sennepskornet spirte og vokste til et tre, stort nok til at fuglene bygger rede i det.

Sennepsplanten er ikke et tre, så den vekst som beskrives er en unaturlig vekst.

Slik er også lignelsen om surdeigen som gjemmes  i melet, noe foruroligende! Prosessene er ikke «naturlige»! og man oppbevarer ikke surdeigen i «melsekken».

Men her, i Jesu lignelse, gjør en kvinne det.

Himlenes rike er denne underlige prosessen:  Guds ord i verden.

Se også:

       den-edle-drue-og-den-edle-kal

Pinse i NT og GT

Pinse i NT og GT

Vi er fortrolige med at jødenes påskefeiring er til minne om utgangen av Egypt, men kjenner vi GTs fremstilling av pinsen?

Den kristne pinsefeiring er svært lite omtalt i vår tid, både i skolen og i kirken er den kommet helt i skyggen for jul og påskefeiring. Høytiden nevnes ofte som kirkens fødselsdag, hvor disiplene fikk den Hellige Ånd.

I ap.gj 1. kap heter det at etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene i 40 dager, så for han opp til himmelen mens de så på. Deretter dro disiplene til Jerusalem og var samlet der i ti dager, de var ca 120 jøder som kalte hverandre «brødre».  De hadde vært Jesu venner da han levet, og de holdt fortsatt sammen og delte alt.

Så heter det i kap. 2 :

» Og da pinseaftens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver og en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da denne lyden fra himmelen kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål….. og sa:

Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i……..?

….De sa til hverandre: Hva kan dette være?

men andre sa spottende : De er fulle av søt vin!»

Da taler Peter til alle som står der (talen er resten av kap.2 og bør leses i sin helhet). Her siterer jeg litt:

«…dette er det som er sagt ved profeten Joel:

Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, over mine treller og trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst…..»

Denne hendelsen har altså sin forklaring i de gammeltestamentlige skrifter.

Dagen dette skjer er det pinsefeiring etter GTs skikk, og vi merker oss at de ytre kjennetegn ved hendelsen var en lyd fra himmelen som av et veldig vær og at tunger likesom av ild kom og satte seg på hver og en av dem.

Alt dette hørte de mange som kom løpende til for å se hva lyden de hørte var. Disse ytre kjennetegn skal vi møte i urhendelsen i jødenes historie.

Men hvordan finner vi pinsens urhistorie i GT?

Det er en god oversikt over GTs høytider i 3.Mos. 23. Der beskrives sabbaten, påsken, pinsen med flere.

Her får vi vite at pinsen finner man ved å telle 7 uker pluss en dag, altså 50 dager etter påsken, og: ….»da skal dere bære frem for Herren et offer av den nye grøde…»     Ordet «pinse» som betyr «femti», er det antall dager som ligger mellom påske og pinse.

Jubelåret, som er hvert 50ende år, står derfor i et særlig forhold til pinsen.

Om vi stiller oss i den jødiske påsken den 14. Nisan, den natt påskelammet slaktes og spises i Egypt, og følger Israel 50 dager frem, kommer vi til den hendelsen som er grunnen til feiringen, selve Pinsen.

Nisan er den første mnd i det jødiske året som tilsvarer tiden fra ca midt i Mars til midt i April i vårt år, altså tiden for påsken også hos oss.

Følger vi Israel gjennom det Røde hav og vandringen i ørkenen ser vi skystøtten om dagen og ildstøtten om natten; den er Herren. Der den går, følger de.

Da de hadde vandret en tid kom de til Elim, en stor oase. Der var de til den 15 dag i den annen mnd. og har altså til nå brukt 31 dager etter påskelammet.

Etter ennå en tid slår de leir midt imot Sinai berg.

Da er de kommet til den første dag i den tredje mnd., Sivan, og det er gått 15 dager til, (31+15) altså 46 dager siden påskelammet.

Den første dagen i den tredje mnd., Sivan, det er den 47 dagen av de femti dagene vi skulle telle, sier Herren til Moses:

«….Gå til folket og la dem hellige seg idag og imorgen og tvette sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne……..så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud………»

Dette er hendelsen som ligger til grunn for loven om pinsefeiringen, Guds nedstigning til møte med folket.

Moses er mellommannen, den som taler med Gud åsyn til åsyn, og som mottar loven fra Guds hånd på folkets vegne.

Loven ga liv til den som kunne holde den. Loven er Guds natur.  Loven er også bokstaven som slår ihjel, mens det er Ånden som gjør levende.

Disse to, loven gitt på stentavler og Ånden gitt i hjertets kjødtavler, vitner om hverandre, er bilde på hverandre. Likesom han ga loven, gir han sin Ånd.

Vi kjenner godt den betydningen loven fikk i Israel, men den nevnes altså ikke direkte i pinsefestbeskrivelsen, der nevnes førstegrøden!

Førstegrøden er kornhøsten, hvor man lager to brød bakt med surdeig. De to brødene er en førstegrøde for Herren.

Hvem gir stener når man ber om brød? spurte Jesus.

Gud ga de to lovens stentavler til sitt folk , og senere ble den hendelsen feiret som førstegrødens to brød!

Pinsen selv vitner derfor om hvordan Guds nedstigning gjør stener til brød.

Vi tenker på Jesus som mettet de 5000 med fem brød og to fisk, og de 4000 med syv brød og litt fisk.

Her tenker jeg på pinsehøytidens  førstegrøde, svingebrødene, mens fiskene er det nye.

Fiskene er knyttet til den nye tid, Kristus  og hans Ånd, som er immanent i «fiskens tid».  Det var både den gamle og den nye pakts «mat» som ble delt ut, mat som mettet alle som kom for å høre.

Profetene har sagt mange ganger og på mange måter:

….»jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…..»

Det er lovens endemål, Guds Ånd i alles hjerter.

Døperen Johannes sa det slik:

«Jeg døper med vann, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.»

Ildhavet er kanhende ikke hva vi forestiller oss.

Ilden er det synlige uttrykk for ånden. En slik ild er Guds vesen! Guds Ånd og ild fryktes og elskes fordi den både er dommen og frelsen.Derfor er det godt at verden døpes i Jesu ilddåp, så den kan elske Guds nærhet!

Profeten Elias er jødenes usynlige gjest i påsken. Det er Elias og Moses som står sammen med Jesus på forklarelsens berg.

Elias, som kalles ildprofeten, han ba Herren om ild og Herren svarte med ild og det kom en ildvogn og hentet ham til himmelen.

Moses som som ble trukket opp av vannet, gikk gjennom vannet og han slo klippen for å gi Israel og drikke; Han sier: » som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord…». Lovens ord.

Vannet og ilden, ordet og Ånden, slik forklares Jesus på berget.

50 dager etter påskelammet er det pinse.

Paradistilstanden, da Gud vandret i hagen, møter vi igjen i slutten av Åpenbaringsboken: Gud er blant menneskene.

Der sies det at Gud er steget ned til jorden og hans bolig er blant menneskene. Det er pinsen.

Loven, som Gud ga Israel på Sinaifjellet, viser frem til at Gud bor hos menneskene og alle har hans Ånd i sine hjerter.

Jesus er førstegrøden, sier Paulus.

Han er både påskelammet og pinsens førstegrøde. Det er ham Johannes åpenbarer i  Bibelens siste bok:

» Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og som lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge……..og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se Guds bolig er hos menneskene…..»

Det er Guds påske og pinse vi møter i Åpenbaringen, Guds vei til samfunn med mennesket.

Derfor er Lammet hovedpersonen i endetidens fortelling!  Lammet er påsken.

Guds nedstigning er pinsen, når Guds ånd utgydes over alt kjød og hans bolig er hos menneskene.

Da er jubelåret innfridd, freden hvor alt bringes i rette skikk.

Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

– god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

–pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

–praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

–fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

– fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

– kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

–nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

–nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

Hvordan en strategi kan være ubevisst. Svar til Eia.

Svar på prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier.
Spørsmålene oppgaven skal besvare, er:
• Hvordan kan en strategi være ubevisst?
• Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

I besvarelsen baserer jeg meg på Bourdieus bok «Distinksjonen», en artikkel av Hernes og den allmennkunnskap vi har om vår kultur og vår historie.
**************************************************************************
Jeg vil begynne besvarelsen med spørsmålet:

Hvordan har du det?
Spørsmålet er en høflighetsfrase som er hyppig brukt.
Tenker man over spørsmålet, vil ordet «har», og hva det rommer, fange oppmerksomheten. Det rommer ikke bare hvordan det står til med personens helse og status, men også hvordan han forholder seg til sin tilværelse, altså hans «habitus».
Den som spør, åpner døren for den spurte til å fortelle om ethvert forhold som berører ham, men siden spørsmålet er en høflighetsfrase, venter man bare et bekreftende svar på det spørreren allerede har lest av personens kroppsspråk, ellers ville han ikke spurt, slik at « takk bra! Og du?» skal fungere som en bekreftende hilsen: «takk, du ser rett, jeg har det bra og jeg ser du har det bra.»
Med et raskt blikk «leser» man hverandres «habitus» ut av personens ytre, av «hexis», av «ansiktet som møter deg». Dette kan vi enda det ikke er pensum i grunnskolen, vi tenker ikke over at vi kan det, men ubevisst har vi lagret alle de sosiale kodene lett tilgjengelig, så vi på et blunk, ved et tilfeldig møte kan oppfatte dem og gi de signalene som egner seg.
Denne ubevisste strategien, å se, tolke og lagre de sosiale kodene for raskt å kunne reagere sosialt riktig, viser hvor uhyre viktig det sosiale samspillet er for enhver.
På engelsk sier man «how do you do?» og vi står med to ulike verb for samme fenomen:
«å ha og å gjøre».
De føringer for tenkningen som gis ved disse to verbene, skal jeg komme tilbake til.

Om årsak og virkning.
«Vitenskapen gir oss gyldig kunnskap fordi naturerfaringene skjer i tid og rom, som årsaker og virkninger, men hver enkelt vitenskapelig innsikt i årsaksforhold er noe usikker og kan bli forkastet fordi vi aldri vet alt om naturen, og fordi vitenskapen gjør fremskritt.»
Slik oppsummerer Dag Østerberg noe fra Kants verk «Kritikk av dømmekraften» i Bourdieus bok, «Distinksjonen». Den har undertittelen «En sosiologisk kritikk av dømmekraften» og bidrar ytterligere med kritikk av dømmekraften, basert på Bourdieus sosiologiske undersøkelse av folks smak.
Siden vitenskapen behersker analytisk virksomhet, men ikke syntetisk, benytter vitenskapen filosofien som et egnet redskap til syntesedannende virksomhet, til å bygge teorier og hypoteser.
Når store deler av den vitenskapelige virksomhet involverer filosofien, øker vårt behov for å kunne skille tydelig mellom dem.
I vitenskapelige arbeider, er det, innen den filosofiske deltagelse, stort rom for moralske og politiske valg, og stort nok rom til å kunne prege den filosofiske virksomheten med både bevisste og ubevisste strategier.
Enhver isme og ideologi, og enhver teori og hypotese, er fremkommet ved hjelp av filosofisk virksomhet.
Når en ideolog ønsker å benytte de vitenskapelige arbeidsmetodene for å skape større sikkerhet om sin ideologis troverdighet, venter vi en redegjørelse for den ideologiske vinklingen.
Like selvsagt bør vitenskapen redegjøre for sin bruk av filosofien.
I dette komplekse landskapet er det vi beveger oss når vi besvarer de to spørsmålene til Eia.

Ubevisste strategier.
Begrepet bevissthet er språklig knyttet til det å vite.
Bevisstheten vet når den er bevisst, men den er seg ikke bevisst hva den er, inntil barnet bekrefter for enhver at den er «Jeg».
Vil man forstå hva bevissthet er, er man foreløpig henvist til synsing.
Vitenskapen vet det ikke, men man forsker i de fysiske prosesser i hjernen for å få kunnskaper om hjernens virkemåter og for om mulig å kunne forstå bevisstheten, derfor har vi mange fakta om hjernen, men ingen helhetsforståelse.
Med denne begrensningen knyttet til forståelsen av begrepet bevissthet, kan vi nærme oss oppgavespørsmålet og trekke frem eksempler på ulike former for bevissthet og ubevissthet.
Det er nærliggende å starte med barnets læreprosesser og den «medlæring» som skjer i all læring, og den nødvendige automatisering, som er kjennetegnet på solid innlæring: «man kan det så godt at man kan gjøre det i søvne», altså at læring er en måte å skape ubevisste handlinger på i den hensikt å kunne utføre kompliserte, sammensatte handlinger, fordi automatiseringen frigjør oppmerksomheten, f. eks behøver man ikke tenke over at man går når man først kan det.
Barnets første innlæringsfase er et resultat av barnets «ubevisste strategier».
Spebarnet tenker neppe bevisst: nå skal jeg lære norsk, eller nå må jeg øve mye for å få det til, eller nå vil jeg herme etter det mennesket som steller meg.
Tvert om viser barnets begynnende handlinger at det har en «naturlig utvikling», det vil si lik andre barns, som en følge av hjernens registrerende arbeid, dets systematiske og strukturerte virksomhet.
Hjernen tolker synsinntrykk, lagrer og gjenkjenner sanseinntrykk, lytter etter kjente lyder, registrerer nytelsen ved stell og omsorg, danner gradvis et ordnet bilde av den nære verden og ved hjernens aktiviteter skapes trangen til respons, til handling.
Disse første handlinger er eksempel på vellykkede ubevisste strategier og hvordan de etter hvert, gjennom billeddannelse og språk, blir bevisste.
Hjernen arbeider logisk og strukturert. Det er det den kan. Den kan ikke annet.
Enten vi sover eller er våkne, er små eller store, er friske eller syke, vil hjernen arbeide logisk og strukturert, mer eller mindre dyktig selvsagt, men om den ikke er skadet, vil den arbeide efter sin struktur.
Det underlige i denne prosessen er «livet selv», det udefinerte, det som «blir borte», og som mangler når døden inntrer. Kroppen, hjernen, altså «jeg», er fysisk sett den samme som da den levde, men «jeg» er ikke der.
Om bevisstheten og livet er knyttet til materien og dør med den, eller om bevisstheten og livet er åndens besøk i materien, er spørsmål nært knyttet til menneskets selvbilde, og har betydning for hvilke valg mennesket gjør og for hvilke strategier de lager seg, bevisst eller ubevisst.
Vi bruker uttrykket «å sove på det», når noe er vanskelig, eller om vi har en oppgave å løse.
Slik har vi i språket uttrykt generasjoners erfaringer med at det hjelper å la hjernen behandle saken i fred og ro, uten å bli forstyrret av alle sanseinntrykkene våre og av vår bevisste søken i vårt åpne tilgjengelige kunnskapslager.
Drømmetydning var, i flere gamle kulturer vi kjenner til, en egen profesjon, også i våre dager er det mange teorier om hvordan drømmer skal forståes og tydes, og felles for de fleste av teoriene er at de tar utgangspunkt i at hjernen arbeider logisk og strukturert også når den drømmer. Det er Freuds drømmetydning og dybdepsykologien nære eksempler på.
Forskningen kan si mye om hjernens aktivitet mens den drømmer, men ikke om drømmens karakter, innhold og tolkning.
Jeg møtte en på Blindern engang som sa at han led av «logisk konstruerte vrangforestillinger». Det gledet meg å møte en student med selvinnsikt, for de fleste av oss har ikke kommet så langt i erkjennelse. Studenten pekte dermed på to forhold: at selv i sykdom arbeider hjernen logisk og strukturert, og at også vrangforestillinger er en logisk konstruksjon.
I krimsjangeren etterspørres årsakene og de ubevisste og bevisste motivene til forbrytelsen.
Pussig nok er det når handlingene er onde at man etterspør motiver og årsaker, ikke når handlingene er gode.
Vi har kanskje en ubevisst trang til å bli underholdt av årsakene til ondskap, men vår bevissthet har stor glede av å følge avsløringen.
Kierkegaard skriver om «angsten for det gode». Denne angsten, og våre ubevisste strategier for å beskytte oss mot det gode, er sjelden tema i litteraturen.

«Strukturen tenker i meg».
Alle sosiale erfaringer, innehar strukturer vi sjelden merker oss, men de lagres og har sin betydning i våre ubevisste strategidannelser.
Sosialantropologen, Claude Levi-Strauss, anvendte språkvitenskapens strukturelle tenkemåte innen samfunnsvitenskapen. Slik ble han i stand til å se bort fra enkeltmenneskets handlemåte, dets følelser og tanker, og kunne konsentrere seg om hvordan gruppen handler, og hvordan gruppen man er en del av gir sterke føringer for enkeltmenneskets gjerninger.
«Strukturen tenker i meg», sa Levi- Strauss.
I naturen har man mange eksempler på at dyr lever i mange ulike sosiale grupper, som f.eks. familier, flokker og stimer. Når vi ser en sverm, eller en stim, er det strukturen som er iøynefallende. Det er som om de følger en tilsynelatende overordnet «stim-lov» som lar tusener av enkeltindivider opptre som en organisme.
Naturens varianter av fenomenet er mangfoldige, og vi er en variant uten at vi er oss det bevisst.
Høflighetsfrasen «hvordan har du det?» er en del av dette ubevisste samspillet mellom enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet.
Bourdieu så for seg et strukturert felt, et handlingsfelt, hvor kroppenes habitus samstemmes for både tanke og handlemåte. Mennesket er ifølge ham, både en aktør og i et strukturert felt.
I dette spenningsfeltet mellom aktøren og de tillærte handlinger, kan mennesket, ved å bli seg de ubevisste handlingene bevisst, endre sin habitus.
Denne bevisstgjøringen sammenligner han med psykoanalysen, med det formål å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus. Og dette er Bourdieus hovedanliggende.
Bourdieus store undersøkelse av folks habitus med henblikk på smak, avdekker at selv vår «personlige» smak følger strukturene av den sosiale status, følger «flokken» man tilhører.

Rangering
Det støtende ved Bourdieus arbeid er ikke funnene av at smak avslører et sosialt mønster, men verdirangeringen av dem, og de sterke følelser man har knyttet til kampen om sosial status og rang.
Hatet, klassekampen, som hefter ved hvert funn, er «noe alle kjenner til», sier han.
De ulike klassene i samfunnet, som systembyggeren Marx’ synliggjorde for oss, har Bourdieus analyse nyansert og bragt nærmere det virkelige liv.
Parallelt med arbeidernes klassekamp i samfunnet, har vi skapt en tilsvarende institusjon for barn, skolen, hvor vi setter barna i ulike klasser.
Der de blir satt, i trange, overfylte rom, skal de lære seg de fag vår kultur anser som viktige å kunne, samtidig som de skal tilpasse seg klassens sosiale liv.
«Trangen til anerkjennelse er sterkere enn trangen til å puste», sier Hegel, og at det er en basal trang, ser man tydelig på barn når de er sammen.
Fra første dag i første klasse, til siste dag i 12 klasse, føres en kontinuerlig kamp for å bli akseptert, og for å bli populær. Denne kampen for sosial aksept og anerkjennelse er en av hovedårsakene til mobbing, dårlig klassemiljø og dårlig læringsmiljø.
Kampen for å klatre oppover på en popularitetsrangeringsskala, står for barna som livsviktig, langt viktigere enn kunnskapene i norsk og regning. Selv om de ikke har ord for det som skjer, eller kan begrunne valg av handlingsmåte eller strategi, eller bearbeide smerten ved sårede følelser, utvikler noen en usedvanlig dyktighet i å utnytte det sosiale «spillet» til egen «fordel», mens noen sliter med det samme og havner lavest på den sosiale rangstigen.
De fleste, de som ikke er i topp eller bunnposisjon på popularitetsbarometeret, og som heller ikke er i posisjon til å havne der, har liten konkurranse og forholder seg oftest passive i kampen, men de opptrer bekreftende og følger reglene som settes av den som er øverst på rangstigen.
Denne rangeringsprosessen starter i samme øyeblikk som klassen kommer sammen første gang, og er avgjort i samme øyeblikk. Den sosiale rangeringen skjer med et blikk. Kort sagt ubevisst.
Barn har to sosiale rom, hjemmet og skolen, og i skolen står barnet alene, prisgitt sine konkurrenter, og hvor det til enhver tid er de på toppen av rangstigen som har den sosiale definisjonsmakten.
I dette miniatyrsamfunnet heter det at miljøet kan endres ved målbevisst arbeid fra skolens og hjemmets side, og erfaringene her bekrefter Bourdieus hovedtanke om at det er mulig å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Denne tanke, at det er mulig å endre habitus, var et hovedanliggende for arbeiderklassen da den kom i maktposisjon. Og tiltakene som ble iverksatt, utdanning og høyere lønn, var nødvendige for å gi arbeiderklassen lik tilgang til samfunnets goder, men ikke tilstrekkelige til å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Ved å fortsette den sosiale maktkampen, godtar man premissene for den sosiale rangeringen, og dermed viser man at man godtar og deler forakten for den klassen man kom fra, og som man skulle representere gjennom praktisk politikk.

De utilsiktede virkninger som handlingens årsak.
I kampen for sosial likhet har man satt utdanning som en vei til å erverve kulturell kapital, og fagforeningsarbeidet til å bedre arbeiderens økonomiske kapital.
Det virker som en god plan, men at arbeiderklassen selv fastholder og viderefører verdirangeringen, at noen er mere verd enn andre, er ikke godt, og det er heller ikke en uttalt plan.
Når man kjemper for å komme opp fra arbeiderklassen, og pålegger barna å lykkes i klasse- og statuskampen, viderefører man, uten å tenke over det, hatet, mindreverdsfølelsen og verdirangeringen til neste generasjon.
Barna får overført en maktkamp som de tar med inn i sin virkelighet, skolen, hvor maktkampen bekreftes, men hvor skiftende verdirangeringer og strategier gjør kampen mer kompleks.
Skolen som er samfunnets løsning på maktkampen, er samtidig en forsterkning av den.
Oppskriften på å skape sosial likeverd i samfunnet, ifølge sosiologien og de politiske planleggerne, er utdanning hvor alle mennesker i samfunnet gis lik adgang til borgerskapets kulturelle kapital, slik får arbeiderklassen mulighet til å heve sin status.
Man pålegger derfor alle barn kontinuerlig skolegang til de er 18 år, og anbefaler alle å studere ved universiteter og høyskoler.
Målet er, sier Hernes, som Trygve Brattelis sønn er et eksempel på, at også arbeiderbarn kan bli professor i matematikk.
Det lyder godt, planen er rett, men likevel er metoden diskutabel.
Dagens barn har i vår kultur, materielt sett få udekkede behov, og kjenner ikke hat og klassekamp som reell årsak til å yte topp i skolesammenheng.
Tvert om er det foreldregenerasjonens hat og klassekamp de tvinges til å gjennomføre: de må bevise at «alle kan bli professorer i matematikk», bare de sliter hardt nok.
Handlingen, maktkampen, viderefører en kamp som er over, og en rangering som bare lever i kraft av at den holdes i live gjennom de ubevisste strategier.

Resultatet av den ubevisste strategien, å videreføre overklassens verdirangering, er årsaken til de handlinger man gjør for å bekjempe rangeringen, storsatsing på utdanningen, derfor øker man skoletiden for elevene og tror på effekten av flere skoletimer og mer skolegang.
Planleggerne ser ikke at de skaper det de bekjemper, at de har «nissen med på klassereiselasset».
Skolen har i hovedsak teoretiske fag, og den nedprioriterer den praktiske siden ved de få praktiske fag man har igjen. Skolens innhold er altså formet etter den verdivurderingen man bekjemper: at fysisk arbeid rangerer lavt, åndsarbeid høyt.
Bouedieu viser rangeringen ved kartleggingen av sine sosiologiske funn, og han ønsker å bidra til å få frem bruddet med den.
Samfunnets aksept av verdirangeringene har videreført et ubevisst hat til den laveste klasse, som aldri kan bekjempes ved «å bli professor», for professoren vil fortsette å hate den klassen han kom fra.
Slik sviker arbeiderklassen sin egen «klasse» ved at hatet er satt som drivkraft også for barnas skolegang.
Man må tilbakeføre den status som ble røvet fra dem, oppvurdere deres faglige og handverksmessig status og gi det sosiale rommet verdigheten tilbake.

Et historisk eksempel.
Fagforeningene hadde tøffe maktkamper frem til Monnet samlet Europas «Kull og stålunion», ble leder for den i 1952 og laget de langtidsstrategier som skulle sikre arbeiderklassen den økonomiske kapital og den politiske makt som skulle endre samfunnet.
Planen var at fagforeningen, «Den Europeiske Kull og stålunion», i løpet av 50 år skulle bli overflødig og avvikles.
Fra denne lederposisjonen skapte Monnet Romatraktaten, Efs grunnlov, EUs første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmuren.
Her går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp.
Monnet lot fagbevegelsen gå i allianse med kapitalen om et felles marked.
Det var en utrolig, men forståelig allianse, inngått for å sikre investorer og arbeidere forutsigbare, trygge forhold.
Slik skulle arbeiderklassens økonomiske situasjon trygges, og samtidig planla man Europas store utdanningsvisjon som skulle løfte arbeiderklassens kulturelle kapital.
Man planla det som skulle til for at klassesamfunnet skulle forsvinne.
Arbeiderklassen skulle bli som borgerskapet gjennom utdanning og økonomisk trygge forhold.
I 2002 oppfylte det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet Monnets 50årsplan, da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til unionen.

Langt på veg gikk prosjektet etter planen, men «noe gikk feil», som Hernes skriver i artikkelen «Europa på vippepunktet» i Morgenbladet, 18-23 mai.
Hernes er en anerkjent sosiolog, med sentral posisjonen som arbeiderbevegelsens planlegger her hjemme, fra Maktutredningen 1970, «Planleggingssekretariatet», Reform 94 og 97, helseminister og til nylig valgt president i ISSC, International Social Science Council, den eneste globale, tverrfaglige organisasjon i samfunnsfagene, opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Jeg vektlegger dette, for om noen skulle kunne si noe om årsaker til arbeiderbevegelsens bevisst planlagte politiske handlinger, må det være han.
Og ifølge Hernes, har det Europeiske prosjektet fått vanskeligheter med:
en vrang virkelighet, økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser, grådige aktører på markedet, et under-regulert marked, stigende arbeidsledighet, uansvarlige lån og uansvarlige banker og politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger, forteller Hernes i sin artikkel.
Man har altså ikke kjent, eller klart å regne med, alle faktorene i planleggingen.
At «virkeligheten viser seg vrang» er en erfaring man gjør når «kart og terreng» ikke stemmer overens, men i Hernes analyse av Europas problemer er det uttalt at planen var rett, og ved å bøte på manglene ved planene, skal man forme fremtidens Europa slik det skal gjøres:
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Denne strategien gjenkjenner jeg fra ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16, hvor man kan lese de nyere mål for undervisningen i historiefaget.
«Den historiske virkeligheten er ikke det interessante, men hva virkeligheten kan bli i fremtiden, er det som betyr noe.»
Historieundervisningen er et ledd i det store Europeiske prosjekt, med Hernes som president.
Planene er grundig gjennomtenkt, og mye er gått etter planen, nettopp derfor er det vanskelig å forstå at de ikke ser at de opprettholder og viderefører den verdirangeringen de hater, og at hatet de viderefører både retter seg mot overklassen og dem selv.
I den nye historieundervisningen skal man vektlegge historisk stoff som barn og unge lett identifiserer seg med, og som samtidig er «egnet til å inspirere til å gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha».
Derfor ble jeg noe forundret over hvor stor plass man hadde gitt den franske revolusjon.
Det er ikke alle skolebarn som fatter alle poenger godt nok, og dette stoffet kan fort bli en legitimering av å hugge hodet av dem som hersker, bare man har fordeler av det selv.
Når planleggerne av både samfunn og skole vektlegger revolusjonens blodige historie, fremfor annet historisk stoff, for å oppfylle den nye målsettingen for faget, har de glemt at de selv nå er den herskende klassen, og at de i sin maktposisjon er ansvarlig for å ha tatt arbeidsmulighetene fra de unge ved å gi vår industri og våre arbeidsplasser til land hvor arbeiderklassen har svært dårlige kår.
De har planlagt og handlet slik at egne barn utdannes til arbeidsledighet.
Valget av å presentere virkeligheten i revolusjonen lys, kombinert med videreføring av verdirangering og maktkamp, vitner om underliggende, ubevisste strategier, hvor man frykter nettopp disse kreftene når nøden i samfunnet øker.

Hat, krig og fattigdom.
Hernes sier at arbeiderbevegelsen hentet sin inspirasjon på Europas kirkegårder, ved gravene til dem som nazistene drepte.
Hatet mot nazismen og følelsene for krigens ofre var helt reell for 60- 70 år siden, men Hernes forteller hvordan dette hatet ble holdt i live, på høyt nivå, i arbeiderbevegelsen, for å styrke dem i maktkampen, og han minner dagens Europeiske ledere om dette, og anbefaler dem å reise til kirkegårdene for å hente ny inspirasjon.
Når man slik har to bevisste årsaker til hat, overklassens utbytting og nazistenes krigshandlinger, blir den smertefulle årsaken til hatet, selvhatet, ved at man har godtatt overklassens nedvurdering av egen klasse, svært vanskelig å få øye på.
De ubevisste strategiene, å skjule årsaken til hatet, er å gi bevisstheten akseptable forklaringer på hvorfor man hater, ja, inspireres av hat, så lenge det rettes mot nazistene.
En slik fortrengning gjør det vanskelig å komme til erkjennelse slik at man kan forstå den egentlige årsaken til hatet, og krigens sår som etter tiden burde vært leget, holdes vedlike på «feil» grunnlag.
Denne handlingen, å besøke krigskirkegårdene for å opprettholde krigens hat og sår 70 år etter krigens slutt, er så urimelig at den bare kan forståes ut fra sine utilsiktede virkninger: å legitimere hatet uten å avsløre hatets egentlige årsak.
Arbeiderklassen som var, er blitt Europas nye borgerskap og politiske ledere, og deres hat skulle vært historie, i tillegg er det kommet inn nye arbeidere som har overtatt arbeiderens lave status og lave lønn.
Man begynte tidlig på 70tallet å ta inn fremmedarbeidere til de lavest betalte yrkene.
Etter hvert har innvandringen økt formidabelt, og man har fått nye, store, fattige grupper mens Europas nye borgerskap på alle vis utnytter den fremmede arbeidskraften.
Denne uhørte handlingen godtok man ved å mobilisere mange typer forsvarende argumenter, men få handlinger i vår tid viser så tydelig som denne at arbeiderbevegelsen ubevisst forakter kroppsarbeideren.

Kunstens vesen.
Bourdieus arbeid viser kunstens betydning, ved å sette den øverst i rang.
Kunsten er i sitt vesen den høyeste form for samvirke av «ånd og hånd». Den er håndens ypperste arbeid, som «overklassen mangler», og åndens ypperste arbeid, som «arbeiderklassen mangler».
Vår kultur lar åndsarbeideren rangere over håndsarbeideren, og lar den ene herske over den andre, og vi gjenkjenner dette skille mellom ånd og hånd, fra historien, fra vår kulturs røtter, i den greske og den jødiske kultur.
Den filosofiske og vitenskapelige tradisjonen dominerer i arven fra Hellas, og den jødiske innflytelse i kunst, økonomi og systembygging er omfattende, her kan nevnes noen med betydning for Bourdieus arbeid, som Marx, Levi-Strauss og Freud.
I syntesen av vår kulturarv finner vi vår kulturs ypperste utøvere, men vi finner også videreføringen av deres kulturs svakheter.
Gnostisk tankegang om materien som ond og ånden som god, er en verdirangering som kirken bidro til å videreføre, selv om dens teologi ikke godtok gnostisismen.
Den greske forståelsen av åndsarbeid som opphøyet, og kroppsarbeid som trellens lave virksomhet, appellerte nok til de herskende klasser.

En norsk teolog, Thorleif Boman, peker, i sin doktoravhandling, på interessante forskjeller mellom det greske og det hebraiske språk, det greske som et intellektuelt, betraktende språk, og det hebraiske som et aktivt, handlende språk.
Han belyser dette ved bl.a. det greske ordet «logos» og det hebraiske ordet «dabar», som begge oversettes til det norske ordet «ord». Det greske ordet «logos» betegner et tankemessig innhold, en ide, mens det hebraiske ordet «dabar» er gjerningen, det som nevnes gjøres.
Disse ytterpunktene fikk sin syntese i kristendommens: «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, for vi er alle ett i Kristus.»
Paulus utfører et grundig filosofisk arbeid i sine brever hvor motsetninger som: tro og gjerninger, ånd og materie finner sine løsninger.
Mitt poeng er at vår kultur har videreført konfliktene, ikke bare som en klassekamp, eller som menneskets trang til anerkjennelse, men som dype kulturoverførte rangeringer.

Det er i denne tradisjonen at de to verbene i vår høflighetsfrase, «hvordan har du det?» og «how do you do?» blir interessante.
«Har» uttrykker noe stillestående, betraktende, slik at ens habitus fremstår som uforanderlige forhold og egenskaper som man besitter, men som man selv ikke er årsak til.
Det engelske spørsmålet «how do you do?» har det aktivt handlende verbet «do». Dette verbet bevirker at man forstår seg selv som et handlende menneske som skaper og aktivt former egen tilværelse.
Det er et eksempel på to enkle hverdagsfraser som gjennom sin stadige repetisjon og uviktighet, legger føringer for vår selvforståelse, helt ubevisst, som igjen er årsaken til at disse handlingene opprettholdes.
Man må, som Bourdieu sier, opplyses, nærmest ved dybdepsykologiske metoder, om man vil bryte med sin habitus, og jeg vil tilføye at både kunst og religion har en tilsvarende opplysende og legende virkemåte.
Om man betrakter og analyserer menneskeheten som en stim, med henblikk på deres kultur og ikke vektlegger noen individuelle aktører, og gjør dette med henblikk på kunsten, da ser vi det ypperste av ånd og hånd, av «arbeiderklasse og overklasse», og det beveger oss alle, ikke bare ved sin skjønnhet og dyktighet, men ved den muligheten vi i vår verdirangerende maktkamp har forkastet: samarbeidet mellom dem.
Et samarbeid som også Europas prosjekt, syntesen av fagforening og kapital, kunne vært en variant av.
I kunstens og religionens opplysning aner vi kulturens uttrykk for helhet og likeverd.
Man kan si at kunstens utilsiktede virkning, å forene ånd og hånd, samtidig er en av årsakene til kunstnerens stadige søkende uttrykkstrang, og til vår stadige opptatthet av den.

Les boken til Asle Toje!

Hernes: Europa på vippepunktet.

Germansk kristendom?

Jeg fikk linker til noen artikler om kristningen av germanerne.

Artikklene er hovedsakelig basert på en bok av forfatteren James C. Russell, med  tittelen «Germanisering av tidlig middelalderkristendom».

Den undersøker «konverteringsperioden» for både Anglo Saxon og de kontinentale germanske folkene og konkluderer med at de kristne misjonærene helt bevisst gikk inn for å vektlegge likheter mellom den germanske og den kristne religion og å bagatelisere forskjellene.

Russell hevder, og argumenterer for, at germansk konvertering ble overfladisk, uten den dybde religiøs omvendelse krever.

Jeg anbefaler artiklene jeg selv fikk om dette.

http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/germanic.htm
http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/wyrd.htm

Det er interessant lesning! særlig gledelig var det å lese om den gamle germanske religionen! Det er ikke vanlig her hos oss å kunne lese noe om germanerne.

Begrepet «germansk» har, etter 2. verdenskrig, nærmest forsvunnet fra våre historiebøker.

Det er nazistenes nære forhold til begrepet som vel er årsaken til at både politikere og historikere velger å formidle vår historie uten å berøre dette.

Det kan og bør diskuteres hvorvidt det er riktig å tie om våre røtter.

Det er foreløpig slik at man ikke ser det som viktig å formidle denne delen av vår fortid.

Man mener at det ikke er av særlig betydning hvordan historien vår var, og at det er viktigere å formidle historie som kan hjelpe oss til å forme vår fremtid.

Ja, man tenker at ved å servere de nye generasjonene utvalgte deler av vår nordiske og europeiske  historie, vil det kunne bidra til å forme de neste generasjonene slik «vi ønsker» at de skal bli.

Man tror at våre historiske røtter  ikke vil ha betydning for vår kultur i fremtiden om man ikke kjenner til den i dag.

Det er slik vårt moderne historiesyn er, og det er dette syn som ligger til grunn for både lærebøkenes stoffutvalg og historieforskningen generellt.

Moderne historiesyn presenteres bl.a.i  ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ” :

«Ved å studere utvalgte og egnede historiske eksempler fra fortiden, ønsker man å gi nåtidens mennesker den selvforståelse som kan skape grunnlaget for de handlinger som skal til for å forme den fremtiden vi ønsker.»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Og Hernes, som nylig er valgt som president for International Social Science Council (ISSC) ,  vet hva han snakker om.

ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Den ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO, for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.

Emberlands bok , «Jakten på Germania» må nevnes som en interesant samling artikler av ny forskning om Germania. Boken har undertittelen «fra Nordensvermeri til SS-arkeologi».

Her får man et lite glimt inn i en «glemt» fortid, og en forståelse av hvordan dette historiske stoffet ble brukt av bl.a. nazistene.

Jeg nevner disse forhold for å innlede med noen tanker om hvorfor vi, etterkrigsgenerasjonene, ikke lenger får lære om denne delen av vår historie.

Jeg leser derfor med stor glede hva Russell trekker frem om germanernes religiøsitet, og selv om jeg ikke alltid er helt enig i hans argumentasjon, er jeg takknemlig for det glimt han gir oss inn i vår kulturs røtter.

Kort sagt har Russell god innsikt i den germanske religionen, og hans argumentasjon ønsker å vise oss at vår kristendom idag er sterkt påvirket av den germanske religionen.

++++++++

Artikkelen starter med en kritikk av at den kristne misjonen bragte de germanske stammene kun en ytre overfladisk omvendelse.

Han begrunner dette bl a med at man ofte beholdt  de gamle gudshusene, særlig de som var solide og godt bygget,  og gjorde bare små endringer som f. eks å bytte ut gudebildene med relikviegjenstander, med begrunnelsen at disse hadde større makt enn de gamle gudebildene.

Likedan byttet man ut dyreofferet ved at man fortsatt slaktet dyret, men nå for å bruke det til egen mat og til en takkefest til Guds pris.

Russell viser at den sanne kristendom ikke virkelig ble forstått, og at de hedenske elementer ble absorbert inn i den nye troen.

Jeg ser helt klart Russells poeng, og jeg vil føye til at dette ikke bare var misjonens strategi overfor germanske stammer, men kirkens strategi overfor sin medlemsmasse.

Messen og Bibelen var på latin.

Forståelsen, den dype inderlige overbevisningens intellektuelle sider, var forbeholdt de skolerte, og de forvaltet sannheten på vegne av massene.

Etterhvert som germanere, enkeltvis, ble skolerte, deltok de også, ved den enkelte som tok utdanning, i den dypere intellektuelle forståelsen.

++++

Russell deler, litt enkelt sagt, religionene i to grupper: de etno-spesifikke og de universelle.

Så viser Russell hvordan den germanske, og hele den indoeuropeiske religion, er etno- spesifikk, og at dette kommer til uttrykk først og fremst ved «stamfartilbedelse».

Stamfaren, og alle andre tidligere medlemmer av familien æres, og båndene mellom de levende og de døde er sterke.

Blodsbåndet og stammefedrenes hellighet gir en sterk gruppetilhørighet og gjennom lojalitet og identifikasjon med forfedrene får gruppen en sterk opplevelse av kontinuitet.

Som eksempel nevner han fremveksten av de greske bysamfunn, hvor Platon sier at religionen, folkenes guder, ikke handler om det enkelte menneskets behov, men om samfunnet og dets funksjoner.

Man hadde i de germanske stammer et sterkt gruppefellesskap om en stamfar, og barna var hjørnestenen i samfunnet! De var slektens fortsettelse.

I de eldste Indoeuropeiske mytene har man en høyeste Gud, skaperen av kosmos. Han beskyttet klanen og var stammens første stamfar.

Dette er for meg strålende lesning.

Vi gjenkjenner dette i vår urberetning om «Nor,Gor og Goa», de som samlet Norge til ett rike lenge før Harald Hårfagre. Denne gamle beretningen viser oss bl.a levende fedredyrkelse.

Goa, Nor og Gors søster, var forsvunnet og alle lette etter henne. For å finne henne ofret brødrene til sin søster, til sin far og til tidligere stamfedre for å få deres bistand i letingen.

Dette er en annen form for ofring enn den vi lærer å tolke inn i vår utgave av de gamle religionene.

Det er en utbredt asiatisk skikk å ære fedrene! og vår urfortelling viser vårt slektskap med deres religiøse form.

Det er altså ikke bare hos germaner og greker  man har en variant av «den italienske gudfar», men i de fleste kulturene finner man former for fedredyrkelse.

At gud er folkenes egentlige opphav og den som gir oss stamfaren, er også svært utbredt.

Snorre kaller den øverste guden «Alfader» og Jesus lærte oss å be «Fader vår».

Vi har det altså i begge våre religiøse tradisjoner at «Gud er alles Far». Gud er vårt opphav, vår egentlige stamfar.

+++

Kristendommen og jødedommen skal,  ifølge Russell, være eksempler på universelle religioner.

Det vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg peke på det fundament som både Jødedom, Kristendom og Islam bekjenner seg til:  Fader Abraham.

Det er hans slekt som kalles ut fra Ur i Kaldea, og det er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud som er Jødedommens og Kristendommens urfedre.

Det er Abrahams Gud  og Ismaels Gud som er Islams urfedre.

Ættene er nøye holdt rede på, og nedskrevet. Det Nye Testamentet begynner med Jesu ætt og dokumenterer hans tilhørighet.

Det universelle i kristendommen er nettopp at i ham, Jesus, skal alle jordens ætter velsignes.

Det er det grensesprengende og det universelle. Det er fredsrikevisjonen!

Det er dette som samler og forener i fredlig sameksistens, jordens stridende ætter!

Og stridende har stammene vært, og stridende er de fremdeles. Og det er «brødre» som sloss.

+++++

Deres samfunn hadde tre grener, presteskapet, krigerne og de som sørget for de daglige nødvendigheter.

Russell deler religionene inn i «de som aksepterer verden her og nå» og «de som ikke aksepterer verden her og nå, men bare tenker på livet etter døden».

Han bruker nettopp krigerklassens fremskutte plass til å argumentere for at de germanske samfunn var slike som «aksepterte verden her og nå».

Han setter det som sterk motsetning til den jødiske og gnostiske forståelse av verden som ond, og at kristendommen også huset denne «jødiske» verdensbenektelse.

I dette er jeg ikke enig med Russell.

Han tillegger her både jødedom og kristendom en gnostisk verdensanskuelse, mens deres skrifter viser en helt annen virkelighet.

Jeg vil først peke på at det lille stammefolket, de som utgjorde Abrahams, Isaks og Jakobs hus, dro til Egypt,  og der vokste de til et stort folk som trellet for Farao i ca 400 år.

Etter sin frigjøring organiserte Moses dem i 12 stammer, med hæravdelinger på hundrer og tusner.

Over sekshundretusen(603550) var deres hær da Moses mønstret dem, og med denne hæren dro de gjennom ørkenen mot «det lovede land».

Hele Josvas bok handler om deres kriger for å innta landet, og senere deres kamper mot folkene i nærheten,  helt til Egypt, Assur og Babylon.

Historien er svært krigersk og konkret skildret.

Alle løfter og domsord fra Gud er dennesidige, knyttet til «det lovede land», enten som herskere eller som treller, enten som tilhørende eller som fremmede.

Leter man i GT etter direkte utsagn og beskrivelser av noe  «himmelsk», noe som kunne si noe som helst om det hinsidige, vil man lete forgjeves.

Jeg har ikke funnet annet enn et utsagn om at ånden vender tilbake til Gud som ga den, og beretningen om dødningemaneren som mante frem den døde profeten Samuel for kong Saul.

Kristendommens NT har også lite om det hinsidige, men det nevnes .

Det er bare den gnostiske forståelsen av tilværelsen som jeg gjenkjenner som «verdensfornektende» slik Russell beskriver den.

Den gnostiske tankegang kan ha påvirket deler av senjødedommen og deler av kristendommens tenkning. Men hverken jødenes bok, GT, eller den kristne teologien basert på NT, har gitt den gnostiske tankegangen innpass.

++++++

Det er en vakker og heroisk krigskult Russell viser oss fra den germanske , ja, fra hele den indoeuropeiske kultur.

Æresbegrepet, knyttet opp til å utøve godt soldatarbeid for høvdingen og stammen, er vakkert skildret hos oss i Håvamål:

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet om deg

aldri døyr,

vinn du eit gjetord gjævt.

Russell sier at sentralt i krigerkulten var den heroiske handling!

Å utvise lojalitet, dyktighet og tapperhet var som en religiøs øvelse, og det var regnet som en skam å overleve sin høvding.

Man satte sin ære i trofast tjeneste, og ens liv og tjeneste var bundet til høvdingen.

Høvdingen var gjensidig bundet til soldatene, og hans rolle var å vinne gunst fra gudene.

En god høvding er den som gudene skjenker seier i krig og gode avlinger til folket.

Russell mener at lojalitet til krigsherren og folkegruppen var typisk for det germanske stammefolket, men at det ikke var et element i den kosmopolitiske kristendommen.

Han nevner bl.a middelalderens føydalsamfunn, ridderordenens fremvekst og diktet om krigshelten Beowulf som typiske eksempler på at kristendommen ble tilpasset det germanske samfunnet.

Det er interessant og sikkert mye riktig i det Russell hevder her, likevel vil jeg trekke frem en av de mange krigsberetningene i bibelens eldre beretninger:

Abrams kamp for å befri sin slekt som var tatt til fange av Kedorlaomers mektige hær, er detaljert skildret og bør leses i sin helhet i gen 14.

Abrams våpevante folk, 318 stykker, dro ut sammen med ham og  sluttet seg til fire andre mektige konger som kjempet mot Kedorlaomers hær.

Det viktige her var ikke, som senere i Josvas tid, å innta landet de ville bo i. Nei, her dreier krigsdeltagelsen seg om å forsvare familien.

Abram ville ikke gått til krig mot Kedorlaomer om ikke  hans brorsønn Lot hadde blitt tatt som krigsfange.

Heller ikke ville Abram beholde noe krigsgods, så det var ikke en vinningskrig han hadde ført. Tvert om sier han at «det skal ikke hete at Kongen i Sodoma har gjort Abram rik» ved å gi ham byttet av krigen.

Vi ser her at han ivaretar sin familie, sitt navn og sitt rykte og sin ære!

Derfor tar han gjerne imot hva Melkisedek, Kongen i  Salem, han som var prest for den høyeste Gud, ga ham.

Han  kom ut til Abram med brød og vin og velsignet ham slik:

«Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!»

Dette viser at utfallet av krigen var knyttet til Guds vilje, og at det er Abrams navn som knyttes til Guds bistand i krigen.

Abram er stamfaren til de tre store religionene, og derfor er denne gamle beretningen betydningsfull.

I lys av urfader Abrams krigsdeltagelse i den første nedtegnede krigsberetning i GT, er det lett å gjenkjenne germanerne som en ekte «Abrams bror».

Nå er ikke Kristendommens skrifter like krigerske som Jødenes og Islams skrifter, og det er mye riktig i det Russell trekker frem, men jeg kan ikke la det stå uten kommentar, for den «germanske påvirkningen» av kristendommen som han hevder, har altså i første rekke en dyp og sterk gjenklang i store deler av GT .

Det er lett å finne mange krigshistorier i både Mosebøkene, Josvas bok, Dommernes bok,  Samuelsbøkene, Konge og Krønikebøkene m.fl

Det er altså ikke entydig at Kristendommen her «henter noe fremmed» inn i den kristne tradisjon.

Tvert om, det er heller trolig at kirken vektlegger likheten med de germanske stammene som de gjenkjenner fra sine egne opphavshistorier.

+++++++

Russell vektlegger Jødisk kristendom som kosmopolitisk ikke-etnisk basert universalisme.

Han viser hvordan den germanske kulturen har slekten, blodet , familien som basis både religiøst og sosialt.

Jeg har kommentert dette noe, men vil trekke frem enda et forhold, siden dette er sentralt hos ham.

Han trekker frem ordet for blod, Cyn,  som en motsats til  kristendommens «blodløse fellesskap» av troende.

Dette er spennende og aktuelle tanker! for det er klart et helt annet samfunn dersom samfunnsfellesskapet bygges på tro og ideer og ismer, og ikke på blodsbånd.

Som de to motstående prinsippene i nazisme og kommunisme, adel/odel og klassekamp,  begrunner samhold og samfunn på  to svært ulike måter.

Jeg vil trekke frem ordet for blod i GT. Det er «dam».

Derfor er det første mennesket Adam.

Adam betyr også rød jord.

Her er grunnelementene i folkenes samhold: «Blod og jord» forenet i det første mennesket,  Adam.

Adam er stamfar til alle jordens mennesker.  Dette fenomenet er også i Islam hvor det første mennesket skapes  av blod.

I vår første stamfar, Adam, er vi alle i familie og bærere av Adamættens «blod og jord».

Derfor er det riktig sett at jødedom og kristendom er kosmopolitisk i den forstand at de favner det hele. De er bærere av helheten, begynnelsen og enden, ved den første og den siste stamfar, Adam.

Jesus ble kalt den siste Adam. Han var verdens nye stamfar. Som det skrives i NT:

«Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd….. Det første mennesket var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes billede…kjød og blod kan ikke arve Guds rike.. »

Det er nettopp stamfarens funksjon det argumenteres ved. Den første stamfaren, Adam => jord og blod.

Den annen stamfar setter frem brød og vin og kaller det sitt legeme og sitt blod. Han innstifter en ny påske, en ny pakt i sitt blod.

Denne påsken som Jesus innstiftet, kommer senere til sin egentlige oppfyllelse. Inntil da lever alle kristne i tro på det som skal komme.

Det som var er det som skal bli, og vi deltar i den skapende akten mellom fortid og fremtid.

Russell peker på det nye og fundamentalt forskjellige ved kristendommen og de gamle kulturene, og jeg vil føye til:

Det er ikke lenger snakk om ett folk, men om alle folkeslagene.

Det er ikke lenger jordiske løfter, men åndelige løfter.

Det er ikke lenger krig om et land, men en åndskamp som høvdingen alt har vunnet, og som den kristne i tro skal vinne frem til.

Misjonen forkynner evangeliet for alle folk, ætter og tunger forat den nye stamfarens navn, Jesu navn,  skal være nevnt over dem. For i hans navn er det man arver Guds rike.

Slik er kristendommen universell og himmelvendt, som Russell påpeker, men dens røtter er i  GTs  rikholdige skriftsamling, hvor jord og blod, stammefedre, arv  og krig dominerer.

En gang møtes disse to, det jordiske og det himmelske, og vi får svaret på Jesu bønn; «skje din vilje, som i himmelen så og på jorden».

+++++++++

Jeg er klar over at det er mange ulike syn på hva som skal til for å kalle noe «en omvendelse».

Er det nok å bytte et gudebilde med relikvier, og  å legge Jesus til i stamfarlisten, slik at han er en av anene?

I misjonsbefalingen heter det at man skal «døpe dem og lære dem …»

Russell sier:

«Det er godt dokumentert at helt inn i det 16ende århundre hadde vanlige mennesker i Sachsen bare en svak kjennskap til kristen undervisning.»

Det undrer meg ikke.

Inntil Martin Luther var Bibelen og kirkens messer på latin. Altså, folk flest skjønte ikke noe av det.

Det var først etter Martin Luthers epokegjørende arbeid, å oversette Bibelen til morsmålet, tysk, i 1537,  at det tysktalende folket kunne begynne å lese Bibelen selv.

Etterhvert førte protestantismen og boktrykkerkunsten Bibelen på morsmålet ut til folkene, og det har inntil nylig vært hovedsaken i all protestantisk misjonsvirksomhet.

Det synet Russell hevder videre, «at kristendommen krever en konvertering av sjelen, en omvendelse og en aksept av etiske og læremessige forhold«, representerer en snever , sekterisk senprotestantisk tankegang.

Forkynnelsen av evangeliet, det glade budskap, stiller ingen betingelser !

Hva ordet bevirker i menneskene som hører det, er beskrevet, men dets virkninger settes ikke som betingelse for evangeliet.

Folkenes omvendelse er den synlige observerbare siden av hva det de har hørt har bevirket i dem, og det er ikke hverken nødvendig eller tilstrekkelig, med en intellektuell forståelse av evangeliets innhold.

Det er tilstrekkelig at Jesu navn er nevnt.

At folkene fikk lese Bibelen selv, førte til samtaler og diskusjoner, behov for skolering og rom for ulike meninger. Å gi menigheten innsyn var å flytte geistelighetens privilegier ned til grasrota.

Men, det er verdt å merke seg, at selv med all verdens kunnskap i ordets tjeneste er frelsen fortsatt Jesu virke, ikke vårt! og fortsatt er det i hans navn vi skjenkes frelsen fritt , uten betingelser.

Efter den målestokken Russell presenterer, er det opp til oss, vårt intellekt og vår lydighet om vår omvendelse blir riktig, og den rette omvendelsen settes  som avgjørende frelsesbevis. Det er sekterisme.

Det er,  i det glade budskap, ikke krav til hverken «følelse» eller » intellektuell forståelse», men for den som har hørt om verdens frelser, kan behovet for å tjene den nye herren og å lære mer om det nye,  vokse sin naturlige vekst!

Det frelsen bevirker skal  ikke påtvinges noen i den hensikt  å kunne  dokumentere «omvendelsens frukter».

++++++++

I disse spørsmål er det, siden 1500tallet, vokst frem mange sekter og teologiske retninger, og det er forståelig, for vår kulturelle ballast er forskjellig og vår åndelige vekst er forskjellig, og så har man fått en underlig bok på eget morsmål.

Russell påpeker likheten ved det germanske magiske skriftspråket, runene,  og det greske ordet evangelium. Han sier det ordet også har et magisk element, som i det engelske Gospel=> Gods spell.

Dette kaster lys over hva magien egentlig er:  Hellig  skrift med «magisk» kraft. Ordene er  «selvvirkende».

Slik forståes også det hebraiske ordet for ord, «dabar»:  Guds «dabar» skaper hva det nevner.

Magien består  i at Guds ord samtidig er Guds gjerning, og siden vi ikke ser Gud, ser vi heller ikke at han er årsaken til at ordet er virksomt,  dermed blir ordet forstått som magisk i betydningen selvvirkende.

Vi kan fremdeles ha litt vansker med at  f eks frelsen, helt og holdent er «Guds dabar».  Vi  ser jo ikke hans arbeid og vil jo så gjerne gjøre noe selv.

++++++++

Russell vektlegger videre at tidsbegrepet er forskjellig i germansk og kristen tankegang.

Han beskriver hvordan de tre søstrene, Urd, Skuld og Verdandi,  er det som var, det som er og det som bør være, det kommende.

De to, Skuld og Verdandi, er resultater av det som var, av Urd.

Russell sier: «Urd er kraften fra fortiden som bidrar til å danne den nåværende.»

Russell setter denne sykliske tidsforståelsen som en motsats til den jødiske lineære tidsforståelse.

Han argumenterer med at jødekristendommen fornekter fortidens relevans for fremtiden,  og han sier at dette forsterkes ved at kristendommen setter synden  i fortiden og frelsen i fremtiden.

Jeg vil gjerne gi Russell rett i det lineære tidsbegrepet, men jeg kan ikke la det stå alene.

I arbeidet med ættelister og tidsregning er den lineære tidsregningen dominant, og i årets gjentagelser av årstider og høytider,  ser vi den sykliske tidsforståelsen.

Utover disse to formene for tidsoppfatning, har kunnskapen om zoodiaken og den Babylonske tidsregning og beregningene av himmellegemenes bevegelser, syklusens kjennetegn.

Til sist har vi Guds navn, det usigelige, som utlegges «Jeg er», altså det tidløse, evige aspektet.

Flere ganger møter vi slike formuleringer som : «Før Abram er jeg», og «han som var og som er og som kommer».

Det er utsagn som bryter inn i den lineære tidsforståelsen , og viser til både et syklisk  og  et evig perspektiv .

Jeg nevnte om påsken at den nye pakt som ble innstiftet kommer i fremtiden, imellomtiden lever vi i tro på at det som var er årsaken til det som kommer, og det som kommer er fullførelsen av det som var,  og i denne troen er våre daglige gjerninger.

I denne tidsforståelsen ser jeg  tydelig Nordens norner slik Russell beskriver dem,  og mens de spinner skjebnens tråder,  legger vi våre liv i deres vev og går opp i de historiske bildene som fremkommer i verdensveven.

Slik er vår deltagelse den aktive skapelse av  fortiden i fremtiden.

+++++++++

Jeg leste altså med stor glede Russells påvisning av germanske innslag i kristendommen.

Her har jeg fått en god innføring i den germanske tro og kultur.  Så takk for linkene.

Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

– en vrang virkelighet,

– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

– med grådige aktører på markedet

– med et under-regulert marked

– med stigende arbeidsledighet

– med uansvarlige lån og uansvarlige banker

– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Se også:

Legmannens svar til Eia

Les boken til Asle Toje!

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

I år, 2013, er det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett!

Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!

En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
«Fredsmoren» ble hun kalt.

Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.

Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.

Utsikten fra Rød herregård er formidabel!

Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.

Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.

Spørsmål som: «Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?» ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.

Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.

Det var mange som gjestet Rød.

Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.

Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.

Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.

Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.

Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både «Landstad-dager» og «grundtvigske» andakter.

Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Miljøet preget barna.

Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.

Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.

Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.

Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.

Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.

Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.

Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.

Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.

Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.

Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.

Hun fikk tilnavnet «Moder Jutta» og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.

Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.

Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.

Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.

Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.

På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.

Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange «tantebarn»s liv.

Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til «tante Dikka og onkel Edvard».

Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.

Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.

Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun «tante Dikka» som svigermor.

Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for «uekte» barns rett til å arve faren, også farens navn.

Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:

Brev okt 1913:
«Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.»

De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet «Slottskommunisten».

Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.

Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:

I all offentlig omtale av «Fredsmoren» Dikka og hennes engasjement, sies det: «Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.»

Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.

Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.

Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.

Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.

Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.

Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.

Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.

Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.

Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over «vindretningen» i Bjørnsons engasjement.

Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.

Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.

Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:

….»Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…»

Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.

Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:

……» Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.

«Du skal ikke slå ihjel» er for meg absolutt…..»
.

Kvinnesak og fredsbevegelse.

Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet «Underlien» og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.

Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.

Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.

Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.

Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.

Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.

Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.

Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.

Hvordan tenkte hun selv om dette?

Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?

Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.

Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.

I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.

Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.

Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.

De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.

Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:

Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:

Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.

Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, «Internasjonal forening for voldgift og fred», og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.

Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.

Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale «Peace Bureau»(IPB) med Frede Bojsen som formann.

Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.

Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.

Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.

Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.

Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, «Det Norske fredsblad «1894,

og hun var norsk representant i «International Council of Women»‘s freds og voldgiftskomite, 1904.

Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.

Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.

Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.

Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.

Hun levet slik Gladstone uttrykte det:

«En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig»

At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:

…..»For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.

Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.

Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…»
.

Fredsmoren

Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.

En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.

Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.

Da Bertha von Suttner kom med sin bok, «Ned med våpnene», ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.

«De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..» skriver hun til Bjørnson 14.10.1894

I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.

Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.

Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.

De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!

Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!

Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:

«..at fred er ei det beste, men at man noe vil…»

Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.

Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.

Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.

Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …» at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…»

Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.

Hun bar navnet sitt med rette:

«Fredsmoren».    Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

 

Ordet ble kjød

Julen nærmer seg.

For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»

Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.

Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.

Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.

Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.

Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.

Man frykter at EU skal kollapse.

Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.

Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.

Myter er Ord.

Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.

Folkenes myter ligger i folkedypet som  nasjonenes sjelelige mantraer, som  små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.

Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.

Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.

Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne  og vesten.

Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.

Nå ser vi at kanskje  MB kan være nøklen til arabisk samling?

De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.

Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje?  Som f. eks en ytre fiende?

Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel?  Det ønsker de kanskje å provosere frem?

Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.

Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!

Obahma gir MB sin støtte i Egypt.

Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.

Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!

Slik kan Israel bli alene.

Slik lyder profetens Ord.

Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.

Kortene i stokken ble delt ut for  lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.

Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.

Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

…

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn

….de er født….av Gud.

Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….

Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.

Det er et ord som skaper det det nevner!

Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.

Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.

Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.

Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!

Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!

Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!

GOD JUL til dere alle som er innom her!

Hekser og hysteri.

Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.

Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.

Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt:  Hvem har størst skyld?

Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.

Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.

Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt.  Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.

Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.

Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.

Jeg vil kort minne om noen  beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens  vismenn.

I GT kalles de «ashshaph» ,  «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».

Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.

Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.

Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen  til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.

Det var datidens kunnskapselite.

På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere ,  yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl.   Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.

Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.

Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.

Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!

Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.

Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse,  slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.

Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:

Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.

Likedan stenet man i Israel Guds profeter,  fordi man ikke likte hva de sa.

Fra perserne og orientens hekser,  til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.

I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.

Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.

Og ettersom de, til tider, fikk  fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.

Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.

Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders  impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.

Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.

Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng,  at de brukte magien til å utøve noe vondt.

Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.

Tvert om,  så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :

«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»

Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».

Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.

Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.

Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.

Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania

Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.

Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.

Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning.  Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte  heksene.

Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.

Kirkens hekseprosesser  var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.

Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.

De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:

«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde,  og begge i deres ekteskaplige plikter.»

Derfor ga paven  to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i  Nord og Sydtyskland,  som de på noe vis kunne finne.  Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.

Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .

Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev  Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.

Ved denne boken ble heksetroen,  og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.

Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.

Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.

I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.

Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.

Tilståelse kunne hentes ved tortur.

Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:

*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.

*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,

*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.

*Om de hadde  fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.

Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.

Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.

Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.

Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».

Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.

«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:

«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»

Dette kvinnesynet bør man merke seg.

Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.

Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.

Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.

Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII,  nylig,  ca 1100tallet, innførte sølibatet.

Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.

De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.

Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.

Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.

Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?

Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.

Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.

Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.

Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:

Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn,  og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.

Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?

Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.

Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.

Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen,   det var et svar på mange vonde ting i tiden.

Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.

Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.

Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.

Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom!  helt opp til 1800.

Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.

Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.

Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.

Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.

Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.

Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa  diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.

Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.

Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.

Kvinnene ble diagnostisert av menn.

Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og  endringene skjedde i rekordfart.

For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:

*undertrykt i et mannsdominert samfunn,

*totalt avhengi av mannens forsørgelse,

*uten innflytelse på samfunnet,

*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!

*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.

Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:

* fredsarbeid

* stemmerett for kvinner

*utdannelsesrett

*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen

*arverett og navnerett for uekte barn

*seksualopplysning og selvbestemt abort

Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.

I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.

Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.

Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.

Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.

Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.

Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000,  med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.

Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!

Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske  og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.

Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7),  har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.

Hysteriet uttrykkes og  formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre  former.  Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt,  neste gang det fremkommer.

Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?

Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:

«Hekser fins ikke».

Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.

Men kan vi lære av historien?

Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?

Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.

Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.

Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små  avslørende «lekkasjer».

Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.

Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».

Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!

F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.

Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.

Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!

Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!

Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:

Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.

Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:

*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!

*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!

Et annet tungt trykk på vår samvittighet  gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.

Og, på tross av at vi sier vi er et  velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.

Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.

Og vi ser uforstående på skolemassakrene.

Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.

Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.

Og kjetterne?

Dem forfølger man stadig.

Utdannelse. Uten dannelse ?

Professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic har publisert en bok om dannelse.

De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.

Et dannelsesår lyder herlig!

Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!

Dannelse er :

«Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter » ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.

Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å  bruke tid på!

Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.

Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.

Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.

Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.

Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?

Sterris og Kirchhoffs kronikk

om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?

Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?

Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever  ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.

Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:

som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme,  for å nevne noen.

På mange måter er de gamle idealene umoderne.

Hva er de nye idealene  i vår tid?

I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.

Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.

Fravær av dannelsesidealer ved «vår utdanning» virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?

Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?

Og vil ikke fraværet av dannelse gi «et tomrom» som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?

Og er tidligere tiders idealene helt borte?

I antikkens Hellas  f. eks.

vektla man bl.a skjønnheten.

Kroppen skulle trenes i idretter og  ånden skulle øves ved tankevirksomhet.

Både legeme og  sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.

Dette lyder da kjent?

I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, «alle» jogger og idrettene er populære både som aktivitet og  som underholdning!

Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!

Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed  skjønnhetskirurgi!

Er dette en del av dannelsen vår?

Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?

Kanskje det er  dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?

Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de  komersielle interessene bak dette?

Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?

Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.

Å ha lange, velstelte negler,  viste  at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.

Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :

Bedrev man  kroppsarbeid var man ikke  utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.

Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?

Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.

Arbeiderklassen led under dette.

Ikke bare var de de  fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.

Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.

Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!

I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.

Vi tvinger dem til 13 års skolegang.

Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe  «simpelt»  kroppsarbeide.

Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?

De har sittet så mye at  kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som «pensum», derfor forakter de  sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man «leksen» og selger eller kaster bøkene.

Men en bachelor tar de , likevel.

Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.

Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi  ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.

Sjel og Ånd forbindes med «pensum» i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker:  Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.

Nå heter det bevisstheten, og man leter etter «Mind in nature».

Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.

Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene,  kroppsbygging og helse, som er god «butikk»,  mens sjelen stadig taper marked.

Hva skal «markedet» med sjelelig dannelse?

Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!

Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.

Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et  samfunn velger å gjøre.

Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles  et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:

noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!

Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!

Ridderens dyder: 

troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?

Troskap var en dyd,  men er den det også i våre dager?

Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.

Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen  og partiet.

Mot, derimot,  trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.

Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.

Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette «ridderånden» hos en varsler.

Hoffets dannede nytelse

av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?

Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.

Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi  ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.

Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.

Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.

Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød.  Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene  og velge simplere og ofte usunne råvarer.

Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik  er vårt luksusjag, uten dannelse.

Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!

Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet,  viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.

Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende,  resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.

Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse,  har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!

Kirkens idealer

for oppdragelsen av sjelen til  renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?

Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.

Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.

Opplysningstidens idealer har heller  ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.

Vi har forlatt  idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:

Vi vil skape  samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.

Hva slags dannelse og hvilke  idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.

Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.

De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.

En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!

Adel og borgerskap,  deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.

Det var den borgerlige dannelse  og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør,  de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?

Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?

Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.

Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:

Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!

Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.

Slik opplever vi i vår tid at tidligere «fiender» samarbeider.

Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen

samarbeidet om å danne vårt moderne europa.

Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.

Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer «til evig tid».

I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.

I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte «borgerlige» idealer.

Europa har gjort en underlig erfaring:  de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.

Dannelsen, den klassiske dannelsen,  representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.

Man har ikke , gjennom 13 års skolegang,  klart  å gi alle dannelse.

Hvor finner vi dannelsen i vår tid?

Vi finner den som et forlatt emne  i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.

Men skjult i vårt  utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave,  en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!

Det er ca fem prosent, kanskje,  i følge deres egne planer.

De senere års skolereformer

viet dannelsen stor oppmerksomhet.

Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene  for  å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .

Først og fremst skjedde dette ved «Hernesreformen» på 1990 tallet.  Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i «Broen».

Dette skriftet fikk god mottagelse!

Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.

Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.

Nåværende reform, » Kunnskapsløftet»,  gir oss, om enn noe skjult,  almenskolens nye dannelsesideal.

Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål,  burde belyses og debatteres.

Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.

I «Kunnskapsløftet»  kalles mennesket «humankapital»,   en arbeidskraftsvare  som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.

I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige  ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.

Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge.  Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.

Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på,  i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:

I NOU 2000 uttalte Tora Åsland

seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:

«En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.»

Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners  dannelse.

Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.

Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært  autoritære i stilen.

Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.

Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.

Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.

Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.

Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet «bildung» som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.

Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:

Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.

Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.

Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?

Les om boken :

http://www.universitetsavisa.no/forskning/article11492.ece

Gulltørst, penger og verdens første streik!

Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.

Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .

Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:

…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612  på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren.  Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»

Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.

Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.

Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.

Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.

Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.

Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.

Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.

Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.

Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.

Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».

Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.

I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som  uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

Og, ikke uventet, finner vi histories første spor  nettopp i gullgruvenes tegn.

Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:

«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»

Det gamle Egypt, forteller Grimberg,  hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.

Gullgruvene i  lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.

«Dette stedet»,  sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»

Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.

Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige  gulltørst!

Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.

Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet.  Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.

Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.

Da Ramses bygget de store templer,  hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.

Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.

De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».

Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.

For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:

Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.

Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.

Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.

Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.

Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.

Dette er verdenshistoriens første  «arbeiderbevegelse»,  så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.

Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.

Fra en dagbok derfa beskrives det:

«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn  gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:

«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»

Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:

» Kom inn igjen!»

Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:

«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk,  og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»

Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:

«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»

Da ble det streik!  En arbeider sa:

«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»

Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:

«Vi vil ikke komme!»

Og de streikende la til:

«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»

I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.

Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.

I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i,  kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne  skikken er.

Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene  har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.

Men vær obs på mellommennene!

«Kjære landsmenn»! En «skål» for dagen!.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det «gamle venstre»,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at «de feiret dagen». Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til «normal» samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske «krigsfronter»,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var «solidarisk».

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for «høiere lønn».

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst «pengeslukerdyr», som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin «gyldne rustning» måtte ut å «fore dyret» eller «kjempe til døden».

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store «dyret» har arbeidernes røde fane,  og «dyretemmeren» bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og «det som verre er», fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: » jern og metall»  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  «Utdannelse! Det er det viktigste av alt!»

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt «Utopia», den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen  i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape «markedet».

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig eller ikke, det er underordnet.

Selger selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på «materien» som «Alladin på sin lampe», og den eneste «ånden» de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.

Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.

Og mens de utprøver alt dette hos ham,  lar de ham sulte.

Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk  som gir seg!

Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.

Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?

Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.

Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?

Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.

Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud,  stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!

Ikke store trusselen.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

Et glimt av massemorderen, fra retten 19 april.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: «Vi tror ikke på deg»!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal » kakke hull på» hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er finurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre-  eller venstresympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til «Benjamindrapet» som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var «Moses og Aron » som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.

Vår moderne tid er født av revolusjonen

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener «smitter» over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør?   Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte man at man faktisk selv har makten nå?

Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan «smittes» av å høre Breivik?

Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?

Jan Grue har  lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.

Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg  når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.

Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.

Grues demoner gir oss en typisk  moderne filmutgave  av arten.

Ja, det er nesten så man venter  å se grønn plasma  utkonkurrere  prinsessens fjær!

Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .

Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet.  Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.

Her er et raskt gratiskurs i demonlære:

Først «Ad fontes» =>  «Til kildene»

Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.

Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner:  halvguder, skytsånder og «Utuq».

En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.

«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.

Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef,  Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.

Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.

Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.

Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!

» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?

Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.

Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet  er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.

I den greske demonlære er samme fenomen,  kalt «Sokrates berømte daimon»,  beskrevet slik :

Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.

Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.

Om du ikke hører noenting,  er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.

Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.

Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon,  en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre

er altså over 5000 år gamle forestillinger.

De har sin utbredelser i de fleste  kulturer og  var en viktig del av våre kulturers menneskesyn.  Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.

Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.

Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.

Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.

Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.

Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:

De tre største, som også nevnes i GTs skrifter,  er Mikael, Gabriel og Rafael.  De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)

Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.

Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.

Både i jødedommen, kristendommen  og islam bærer de to første erkeenglene  samme navn : Mikael og Gabriel.

Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men  kirken godtok aldri  magien.

Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor  naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk.   Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.

I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever,  men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.

Vår tid ser på dette som overtro.

Noen forsøker, noe velvillig,  å forklare det som psykologiske fenomener.

Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer,  siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest  filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.

Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne  verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?

Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.

Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på:  De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.

Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.

Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år,  gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).

De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.

Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.

Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:

Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.

Jeg tenker først og fremst på  de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve  temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.

Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.

Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.

Her er demonbildet kvinne +fisk.

Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår  tiden fra Jesu fødsel til år 2000.

Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets,  og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».

Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.

Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.

Vekten er både rettferdighet og  handel. Det er avtalenes tid,  bokens og lovens tid.  Det er fra denne tiden vi begynner å få  skriftlige kilder.

Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.

Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.

Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer,  oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.

Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».

Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.

Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens,  altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.

Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.

12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen  i 12. Osv.

Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen.   Da dette tempelet ble bygget  gjorde man «på jorden som i himmelen».

Frimurerne sier om seg selv at de søker  å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.

Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.

Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.

Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller  mars eller andre planeter, ble de kalt  Odin,  Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.

De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.

Når de gjestet et «gudshus»(eon),  ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.

Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og  hvilke muligheter man hadde.

Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.

De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.

Hele jorden hadde himmelen felles.

I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale,  et fasinerende skue overlevert  oss fra urtidens demonskoler.

Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem.  På 1800tallet begrunner professorene for eller  imot disse tolkningene i religionsforskningen.

Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.

Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.

Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.

Likevel levde de gamle forestillingene  side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde  mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn  videreført de gamle kunnskapene.

Så når astro  => as-tor => astarte   fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.

Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.

Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.

Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.

Mennesket forlot gudstjenesten.

De begynte å se  seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.

Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr  på demonplasma og englefjær…

Dette var første kursdag.

De andre kursdagene må du holde selv!

Hva er ABBs forbrytelse?

I alle reaksjonene rundt Anders B.Breiviks massakre på Utøya oppholder vi oss mest ved om det er farlig for oss, eller ikke farlig for oss, å høre hans forklaring.

Dette finner jeg interessant.

Vi vektlegger hans egen forklaring som om den er hans  egentlige  forbrytelse.

Nå skal denne mannen dømmes for det han har gjort.

Han skal ikke dømmes for det han har tenkt.

Hva han, eller psykiatere, oppgir som årsaker for hans massemord virker forklaringene som en avledningsmanøver for å slippe å måtte forholde seg til selve massedrapet.

Handlingen er redselsfull og uforståelig, så vi klarer ikke å forholde oss til det.

Vi har behov for å finne motiver,  som i detektivromanene, for motivet kan vi forholde oss til.

Vi spør «Hvorfor»  og får til svar «Derfor» !

Det kjennes tryggere når vi kan følge årsak- virkningslovene, og vi kan bruke logikken.

Men i denne detektivromanprosessen, å gjøre massemord «forståelig» unnviker vi å forholde oss til selve massemordet.

Vi blir sinte på gjerningsmannens motiver! mens vi egentlig er sinte på hans handlinger.

Men vi skal ikke dømme ham for hans tanker og motiver, han skal dømmes for mordene.

En psykolograpport som skal si noe om morderens psyke,  kan da ikke basere seg på motivforklaringene, enten han dreper fordi alle ligner på hans gamle mor, eller er like strenge som hans far, eller fordi han valgte dem ut etter alfabetmetoden eller etter feil politikk så er alle disse forklaringsmodellene konstruksjoner! for å gjøre det mulig å unngå å forholde seg til det uforståelige, den onde absurde handlingen.

Han er en massemorder, og det er det vi må forholde oss til.

At hans forklaringsmodell for hva han gjorde er så grundig forberedt av ham selv, viser tydelig at han  ikke er så gal!

Han tenker som oss!

Han har selv behov for et sterkt logisk fundament for å tåle sine avskylige handlinger.

Han har behov for å forklare sine onde gjerninger, han kan ikke tåle å se dem uten sitt manifest.

Han bruker sine politiske tanker, og det får konsekvenser for valg av offer.

Andre forklaringsmodeller ville gitt andre offere!

Det er handlingen som er det vanskelige her, ikke forklaringene.

Både psykiatrien, mediene, rettsapperatet og vi legitimerer handlingen når vi ensidig fokuserer på morderens motivvalg for sine massedrap  og diskuterer hans logikk for å finne feilene der! eller om man er enig eller ikke i hans motiver!

Man  vil  straffe ham for hans motiver og gi oss det inntrykk at forklaringene virkelig er årsaken til massemorderen.

Man  bruker dette i samfunnsdebatt og politisk spill og  beskylder enhver med samme tanker for å være medskyldige i hans massedrap, selv om man vet at motivene ikke kan legitimere mordene, eller friste andre «meningsfeller»til samme massemord!

Mordene , trangen til mord, kan den smitte? Det er det viktige spørsmålet her.

Selve mordets psykologi burde her komme i fokus.