per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

De sto på Stiklestad, fylka til strid!

Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.

Fil:Olav fra Austevold kirke.jpg

Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.

Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre  et multikulturelt engasjement.

Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt,  jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.

Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.

På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!

Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og  for enkelte til glede!

Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en «statskirke», og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen  avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.

Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.

Det synes derfor viktig å fylle  et annet, mer » tidsriktig og moderne» innhold i de gamle symboler!

Stålsetts ide passer  godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:

*det multikulturelle er «in»

*»politisk korrekt»

*passer den internasjonale og globale trend og målsetting

*passer til religionsundervisningen i skolene

* passer også  med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.

*det multikulturelle som ide  skal inspirere og gi «religiøs» begeistring!

*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!

*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!

Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme  broene.

Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig  om det hadde virket.

Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:

Dette er i en tid hvor man har

*en voksende frykt for Islam

*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden

*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt

*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.

* skilt stat og kirke

*fjernet kristendomsfaget i skolen

* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig

Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.

På Stiklestad fylket  Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.

For åsa-troen  kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.

Striden raste, men åsa-makten var for stor.

Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.

Åsatroen seiret.

Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.

Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet «den Hellige».

Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .

HelligOlav ble en av de  største helgener i hele den samlede kristenverden.

Hans legendariske sverd «Bæsing» er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .

Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.

Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.

HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.

Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.

Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge  og kongens betydning for land og kristentro.

Det er et sted med sterk symbolkraft!

Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold,  har demonstrert sin styrke.

Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.

Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.

Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.

– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.

Vi begynner å forstå at selv økumenikere og  multikulturelle fredsstiftere  kan vekke til strid når de utfordrer «nasjonalsymbolene» våre!

Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!

Mens jeg leste  hva Roy Vega skrev om dette,  kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad «Tord Foleson» .

Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:

**

Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,

den gamle og so den nye tid:

Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,

det som skulle falla, mot det som skulle stiga.

So dreg dei sverdi i same stund,

den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.

Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,

og spjuti dei suste, og pilene svirra.

Men so er det sagt at ein gasta kar,

Tord Foleson, merket hans Olav bar.

Og denne Tord merkesmann, honom me minnast

so lenge i Noreg merkesmenn finnast.

Då Tord han kjende han banesår fekk,

der fram i striden med merket han gjekk,-

då støyrde han stongi so hardt han kunne

i bakken ned, før han seig inn-unde’.

Og gamle soga, ho seier so,

at Tord han stupte, men merket det stod.

Og soleis må enno den kunna gjera

som framgangsmerket i Noreg skal bæra.

Mannen kan siga, men merket det må

i Noregs jord som på Stiklestad stå.

Og det er det store , og det er det glupe,

at merket det står, om mannen han stupe’.

**

Både Stiklestad og dens historie er helt «uskyldig» i våre politiske uenigheter i dag.

At  arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.

Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi «preker»  fred for.

Derfor vil jeg utfordre Stålsett:

Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!

Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!

februar 5, 2012 Posted by | Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing | 4 kommentarer

Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.

Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.

I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.

Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.

Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling:  Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.

Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?

Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.

Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse  for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.

Spørsmålet stilles:   Var han nazist?

Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte  fiendebilde av nazisten plasseres på ham.

Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke  så feil?

Var han naiv?

Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?

Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.

Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.

Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.

Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere  og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.

Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?

Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?

Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.

Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.

Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»

Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap,  sies det om ham.

Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.

Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.

I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :

Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite  !

Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det.  Alle samlet seg om Kong Håkon.

Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!

Det var «Den røde fare» som red Europa.

Arbeiderklassen ble selvbevisst.

De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.

Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!

Man veltet troner og statssystemer!

Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte:  Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.

Socialismen  var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.

Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap,  og  splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik.  Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?

Man diskuterte splittelsen  i Det Italienske kommunist partiet:  De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet,  og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.

Fascismen ble «mor»  til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.

De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.

Både arbeideropprøret  og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.

Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.

Begge parter var revolusjonære,  og de ønsket å tale arbeiderens sak.

Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.

Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?

De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.

Det ble opplevet som  meningsløst og skrekkelig.

Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!

Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.

Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».

Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.

Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.

De gamle verdiene rev man aggresivt ned.

Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.

Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.

Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.

Ingen visste lenger hva pengene var verdt.

Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:

Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.

Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.

Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.

Gjelden økte,  bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.

En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert,  mer realistisk,  opprørsk og  nyskapende.

Det var deres ansvar å skape en bedre verden.

I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.

Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen ,  her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!

Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!

Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende,  man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.

Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten.   Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland  mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler,  streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .

Samtidig hadde  Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari  fått en ny leder, Adolf Hitler.

Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.

LOs medlemstall sank med 47 000.

Arbeiderpartiet slet med indre strid.  Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.

Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.

Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet  om retten til partikassen.

I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine  lønnskrav.

I 1924  tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.

I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.

Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.

Det var desverre for økonomien blitt fred.

I mange land og særlig i De Forente Stater,  ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.

Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper.  Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.

De to mer moderate fløyene  av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.

Høyrepressen var skiokkert:  «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»

Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under  20 år gammelt,  frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.

Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.

Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å  avsatte konger og tsarer.

Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold,  høyere enn hensynet til egne interesser.

Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!

Ja, han viste seg  å være også kommunistenes konge!

Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»

Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.

Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.

Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.

I 1929 kom cracket i New York,  og i 1931, hjemme hos oss,  gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.

Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.

Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.

Politivaktene  der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.

Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.

Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.

I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».

Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.

Jeg stopper vandringen der.

Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.

Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens  idealer, eller ville man sloss for å  stoppe dem ?

Hva var egentlig folks verdier?

I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:

Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

Dette ble verdier som frontet hverandre.

De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.

Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.

For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.

Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk,  og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det,  og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.

Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet,  og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.

Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.

Kirken støttet konge og fedreland.

I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.

Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»

Det hadde vært en krig som ikke løste  problemer, men som bare laget nye.

Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.

Jeg  har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.

Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.

Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !

Dermed viste de seg å være konge for  alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.

Og vi? Er vi etterpå – kloke?

oktober 30, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

Vi er synsere, alle sammen.

«Vet du dette?  Er det helt sikkert?»  spør man kanskje når noen hevder noe.

Svaret blir ofte:

«Tja.. jeg har lest om det»,

eller  «Wikipedia sier»,

eller «det sto i avisen»,

og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»

De aller fleste saker vi møter er  slik at  vi vet noe,  har lest noe, verdsetter noe og føler noe,  og slik danner vi oss en foreløpig mening  og sier : «Jeg syns at….»

Altså, man vet ikke sikkert,   men man har søkt kunnskap,  man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken  og  foretatt et verdivalg.

Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger  kjennetegner menneskets adferd.

Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi  som personer  og slik former vi samfunnet.

Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.

Det er  fundamentet i vårt demokrati.

Noen velger standpunkt  litt kjapt, kanskje.

De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.

Likevel  føler de hva de skal mene.

Ja, selv  om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.

I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.

Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker,  men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.

Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.

En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.

Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:

«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer»  som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår  stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.

Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.

Demokratiet er å godta  at alle stemmer er likeverdige.

I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.

Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget  skjer i følelsene.

Demokratiets talsmenn, politikerne,  har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.

Dersom partienes valgkampanjer legger stor,  eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.

Demokratiet bygger på opplysning.

Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.

Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.

De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.

De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.

De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:

«Sa han at Erna var tykk?»  og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»

Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!

De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn  oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.

Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner,  et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.

Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?

De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.

De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.

I mangel av  fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.

Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.

Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet:  sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.

Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.

Når den voksne sier :

«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?»  og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! »

så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles  ligger i følelseslivet.

Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.

Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»

Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:

Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.

Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».

Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.

Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.

I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!

Dersom kirker og universiteter svikter oss,  står demokratiet i fare:  kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt,  som hos barnet.

Når politikerne  baserer  valgpropagandaen på emosjonelle knep,  vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.

De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av.  Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.

Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det,  for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?

Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?

Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?

Kanskje er så mange politiske avgjørelser  bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?

Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert  ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?

Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?

Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?

Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .

Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.

Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.

Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.

Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier,  fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.

Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.

Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.

Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:

Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken  intellekt eller følelser, mens  politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.

Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?

For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!

Rikssynserne «syns» påfallende godt,  som skaldene eller  hoffnarrene i gamle dager.  De oppsummerer enhver sak og  legger føringene for den offentlige synsingen.

Man burde kunne stille store krav til deres synsing:

Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og  dokumentasjon av utvalget.  Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.

Desverre  har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.

De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.

Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:

» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!»  Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.

Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».

Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.

Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.

Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.

Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne   vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.

Slik kan vi  øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.

september 29, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | 10 kommentarer

Viten, filosofi og tro.

Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.

I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.

Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.

Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.

I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den «uvitende/mørke» middelalder,  synonymt med «overtro».

Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..»

Og: » Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….

Eller det sies:  Jeg tror ikke på noe før det er bevist.

Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor  dypt skillet er  mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.

Ja,  man  gjør det til en trossak å velge  mellom viten og tro.

I dette «valget» ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.

Man sier: Jeg tror på vitenskapen.

Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal,  hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.

Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.

I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.

Da brukes begrepet tro synonymt med » å stole på», og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:

Gleden over å ha tillit til,  stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.

Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.

De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .

Denne  hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å  erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.

Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier :  «..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!»

Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater  som apsolutt sanne,  svært likt pavens uttalelser «ex katedra».

At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.

Men når vitenskapen selv  fremstiller seg som  forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som  religion.

Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten,  erte religionene og innta maktposisjonene :

«Her er svarene på hvor menneskene kommer fra  og hvordan alt ble til»

og  «Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet»

og   «Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!»

Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med  død dogmatikk.

Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge:  undringen over livet.

De tre holdt sammen i tidlige tider:

Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og  ære og trofasthet var deres lønn.

Viten, tro og tanke  sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.

Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.

Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at «det var engang…»

Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.

Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne  kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.

I kirken blir skolering i alle vitenskaper  en naturlig del av ethvert teologistudium.

Slik ivaretok kirken helheten:  Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.

Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.

Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.

Så kom skillet.

Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.

Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.

Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.

Men kirken hadde  alt i sine skrifter.  Den forvaltet helheten:  tro, tanke og viten.

Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.

Og kirken var generøs:  «Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.»

Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.

Det innledet et systemskifte.

Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!

Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: «Jeg tror at…!»

Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende  metode i vitenskapen.

Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : «Jeg vet at…!»

Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde  lite bruk for henne så hun skjenket  sin tjeneste til vitenskapen .

Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft:     «Tenk selv…!»

Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.

Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.

Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.

Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske  størrelser og observere dem.

Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.

De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg:  «Jeg har rett..!»

Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.

Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.

Filosofien ble vitenskapens  systematiske og helhetstenkende redskap.

Man utfordret den fragmenterte troen  ved å uttale seg om dens anliggender:

»   Er naturen guddommelig styrt?…»    og      «..Er ånden en funksjon av materien?…»

Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.

Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:

* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.

*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .

*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.

*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.

*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.

I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:

Den har fastholdt og  frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.

Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.

Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.

Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er  filosofisk/vitenskaplige  tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.

Etter annen verdenskrig var man  opptatt av metodologiske spørsmål:

» Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…»

Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:

» Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?»

Og,endelig, i 2008 opprettet man «Prosjekt Vitenskapshistorie» ved universitetet i Bergen.

I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:

Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.

Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.

Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.

I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:

«.. Vi tror på Higgs partikkel  og  jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!»

«…Vi trodde  at organismen er en utskrift av et genetisk program….»

Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.

Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.

Det er en pekepinn når en bok som «Sofies verden» er oversatt til over 50 språk.

Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.

Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.

Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.

F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .

Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.

Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.

Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.

Vi har ikke, hver for oss,  kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.

Vi er  henvist til å tro på dem.

Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er.  Ordet metode er gresk og betyr nettopp «etter veien».

Vi har i praksis bare  to metoder/veier å gå:

Tro eller viten.  Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved  filosofien.

Det er de to veiene som åpner Monopolspillet:  Kirkeveien og Parkveien.

De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.

Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.

Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både «Kirkeveien og Parkveien».

Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.

september 11, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 11 kommentarer

Svake lesere gir «god» valgkamp!

Man blåser igang valgkampen med det store tallet:

300 000 leser for dårlig!

Det må høye tall til skal man få folk til  å høre etter når valgkampen i år igjen dreier seg om  skolen.

300 000 leser for dårlig, får vi vite.

Tallet forteller svært lite når det står slik uten oppfølgende analyse, bare med en overfladisk uforpliktende kommentar om at :

«….De fleste av dem er ikke analfabeter, men de mestrer ikke lesing på det nivået som kreves for å fungere i et moderne samfunn, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….

….Så mange som en av ti voksne nordmenn leser så dårlig at de sliter i det daglige:

– 300 000 er faktisk et forsiktig anslag. Ifølge tallene til OECD ligger rundt en million nordmenn under grensen, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….»

Denne vage informasjonen viser at  både aviser, forskere og politikere betrakter  forståelsen av tallet  som  uvesentlig.  Det var ikke analyse av tallet man ville ha, bare en åpning på valgkampen.

Slik viser de at de holder oss alle for å være svært dårlige lesere!

De regner  med at vi ikke har behov for å forstå det vi leser, og at vi heller har behov for sensasjon.

Å skape en liten sensasjon for å åpne en valgkamp er vel det eneste dette tallet kan brukes til.

Hva er vel 300 000?

Under 10 % av befolkningen!

1 milion er under  25% !

Er det en nyhet at under 10 % av befolkningen  ikke er gode nok lesere til å fullføre høyere utdannelse?

I Stortingets egen melding om kunnskapsløftet er dette allerede tallfestet som et forventet, selvfølgelig resultat.

Deres beregninger er at 5-15% vil klare å bli så sterke lesere at de vil klare å ta høyere utdanning, mens 5-15% ikke vil nå slike ferdigheter at de kan klare det. Resten, de 60%, som de fleste av oss er en del av, vil nå et nivå hvor vi kan klare å arbeide ved automatiserte prosesser.

Vi ser at de 300 000 ligger godt innenfor stortingsmeldingens prognoser.   Og det gjenstår å få vite hvor mange av de 300 000 som invalidiseres / uføretrygdes pga leseproblemene, hvilke aldersgrupper de representerer, kjønn, etnisitet ol.

Hvilken målestokk som legges til grunn  for å vurdere graden av leseferdighet, er også uklar. Det er interessant og berører oss alle:

* å ikke kunne lese /skrive navnet sitt, eller enkle stavelser, er ett nivå .

*å ikke forstå alle ordene man leser i grunnskolen er et  annet nivå.

*å ikke forstå ord godt nok til å ta høyere utdanning, er altså nå definert som «lesesvak»!

Jeg forstår jo at arbeiderbevegelsens mål er at alle skal ta høyere utdanning, men jeg har aldri før opplevet at vi skal definere de 85 % av befolkningen som ikke tar høyere utdannelse som  «dårlige lesere».

Den millionen Egil Gabrielsen henviser til er faktisk da bare under 25% av befolkningen.

Og det står virkelig ikke som mål for norsk grunnskole at den skal føre alle elever frem til et leseferdighetsnivå som kreves for å klare høyere utdannelse.

Nei, prosentfordelingen for leseferdighet som stortinget har kalkulert med og planlagt i sin siste skolemelding, er 15% 60% 15%.

Stortinget var forresten svært realistiske i sin prognose om at bare 5-15% kan klare å ta høyere utdannelse/ lederstillinger i samfunnet.

I 2010 var det registrert ca 241 000  innen alle sorter høyere utdanning.

Så mange har vi aldri før hatt på høyere utdanning!

Det er all grunn til å rope det høyt! Vi har idag flere på høyere utdanning enn noen gang tidligere.

Stigningen i dette antallet er formidabel:

Det var under 5000 universitetsstudenter i 1960, dette steg til 18 000 frem til 1980 og videre til 69 000  frem til år 2000.  Frem til 2010 steg universitetets elevmasse til 93.000  og samtidig steg elevantallet på all annen høyere utdanning, slik at vi i 2010 har dette rekordstore tallet :

241 000  registrert ved vår høyere utdanning!

Det fremstilles i mediene og i valgkampen som om skolens dårlige lærere er årsaken til at nesten en million mennesker er dårlige lesere.

Ja, vi lærerne har ansvar for, og  utfører så godt vi kan,  stortingets planer for elevene.

Vi jobber intenst for å kunne gi spesialundervisning  til alle dem som ikke lenger har spesialskoler.

Vi bruker mye tid på å planlegge hvordan  gi tilpasset opplæring til alle  som ikke lenger har rett på ekstra hjelp.

Men  dette har jeg forklart  i to innlegg jeg linker til her.

Forøvrig ønsker jeg at riksrevisjonen også undersøker forholdet mellom stortingets planer for skolen og skolens gjennomføringer av disse innen de rammer stortinget har satt.

Det kan være at både journalister og politikere kan defineres inn under begrepet «svake lesere».

Så hyggelig det hadde vært om politikerne hadde sagt:

«Vi har aldri før hatt så mange i høyere utdanning! Dette skyldes de gode skoleplanene våre, de supre skolene vi har, og lærernes dyktighet.  Skolen er et nasjonalt samarbeid hvor alle yter sitt ytterste!  Skal vi løfte ennå flere frem, må vi lage gode strategier for det. Vi i Høyre… eller vi i AP..osv. ønsker å ….»

og så kunne de kommet med valgtalene sine!

Det er lite motiverende å alltid bli stående alene med ansvaret for skoles negativte sider, som om vi dikter opp planer og rammer for denne selv.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

september 1, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 6 kommentarer

Dataspill og vold…..

Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,

mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,

mens vi møter ondskap med kjærlighet,

mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,

lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved,  «spennende» data spill.

Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,

ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,

en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.

Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.

Hvem kan han dele inntrykkene med?

Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?

Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.

Som professor i  både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.

USA har ofte skolemassakre,  og hver gang har han konstatert det samme:

Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff  en medelev med hvert skudd.

Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.

Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.

Det var første gang han brukte et håndvåpen.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

I hans bok:  «Stop teaching our kids to kill»,  ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.

I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.

Soldater  som ikke nøler,  som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.

Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.

«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.

Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom  sivilt og militært.

Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.

For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.

Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:

«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. »

Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?

Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke»  seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.

Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.

Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.

august 21, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer

Don Camillos lille verden

Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.

Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.

Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:

«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes:  En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.

Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.

«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»

«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»

«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.

«Nei, selvfølgelig ikke.  Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»

«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»

» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»

«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»

Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.

Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.

Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.

«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»

«I 1918, » svarte Peppone.

«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»

«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.

«For eksempel?»

«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»

«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»

«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»

«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»

Peppone tømte hele posen.

Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.

«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»

«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»

«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»

«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»

«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»

«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»

Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.

«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen    og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»

«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»

Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»

«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.

Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.

*************

Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.

Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget.  Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.

Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube

http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w

Du +1-et dette offentlig. Angre

10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007
xVariousElite 2 months ago in playlist * DON CAMILLO e PEPPONE. Erlebte gestern, wie auf dem GOTTverlassenen Bhf. meiner frh.

august 13, 2011 Posted by | Bøker, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 2 kommentarer

Å stå mellom ekstremister.

Jeg leste  Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse.  Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt  utgangspunkt for samtale og  debatt.

Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt  og Pål Steigans innlegg på facebook  ble jeg noe forundret over  deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».

Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.

Hippikulturen hadde sin ekstreme  opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj,  og universitetsmiljøet red denne bølgen.

Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.

Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex,  fri abort, barnehager  og  sjølrealisering!

Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og  populær rival i Formann Mao,  og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.

Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias  gode eksempel, ja, man applauderte  i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret  om kulturrevolusjonen.

Jeg ville ikke  frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling,  som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.

Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.

De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.

Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette.  Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.

Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.»  Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.

Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:

«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»

«Jaha, men om jeg etter omskoleringen  ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.

«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»

«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»

«Da vil du bli likvidert,» sa han.

«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.

Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg  ønsket  det samme for ham.

Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han  formante og advarte meg.

Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør,  nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.

Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:

Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.

Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»

Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.

Der sto det, badekaret, blodrødt,  fylt til randen.

Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»

Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.

Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.

Fremgangsmåten  deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og  preget av hersketeknikker,  og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!

Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.

Jeg forsto dem egentlig ikke.

De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.

Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.

Jeg hadde hatt kloke foreldre,  rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle.  Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».

De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.

Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble  «løse fugler» som jeg støtt bort.

Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.

Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen  ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.

Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.

Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?

Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.

Når man skal vise  mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.

Og om «de blå» hadde Hitler  , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.

Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.

Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.

Det ble  snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.

Partene satset på at terrorfrykten skulle være  sterk.  Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!

Resultatet av dette gav en  terrorballanse slik  at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.

Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».

To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.

Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe»,  ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur.  Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte  øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.

Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.

Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss,  er Breivik  en av oss, et barn av vår tid.

Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.

Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :

«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.»  I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»

Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.

Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker.  Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.

Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde»  samfunn å være åpne også for dem som  vil kritisere.  Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.

Vi må gi hverandre rom!

Vi må ønske å høre  hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!

Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig»,  så blir det farlig.

Den ekstreme » røde»  bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.

Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.

Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.

Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer  :

-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,

-EØS-avtalen,

-de multinasjonale selskapenes makt over EU,

-Den rendyrkede kapitalismen

-miljøkatastrofer ,

-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet,  vanskelige politiske konflikter mm

-internasjonale og globale hensyn og krav.

Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres  tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.

Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.

Virkeligheten er ikke  en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.

Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den.  Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.

I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for  debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.

Slik  kan vi  lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.

I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.

«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.

august 5, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Synsing | 2 kommentarer

Tanker etter den 22.07.11

Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre  søstre som rodde  Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!

Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville  si ifra at de var trygge.

Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.

Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.

Vi tok feil.

Gjerningsmannen ble pågrepet  raskt og var norsk.

Likevel er den første tanken avslørende.

Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.

Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.

Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.

Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.

Vi deltar i krig ,  vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.

Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».

Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.

Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.

En nordmann  meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.

Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk.  Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.

Det var uforståelig for oss.

Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.

Hva gjør dette med oss?

Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.

Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.

Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi  være et åpnere samfunn,  sier Jens,  et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.

Dette sa han i sin første tale  etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.

Jeg merker meg det.

Det gleder meg.

Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.

For «mer åpenhet og mer demokrati»  er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.

Det er  hans medisin mot ekstremisme!

Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.

Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:

-Vi har for lukkede politiske prosesser.

-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.

-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.

Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».

Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.

APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.

Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».

Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.

Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.

Og,  dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.

Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.

Som dyktige administratorer har de f.eks  klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak,  selv om partiet AP er for  statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.

Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.

Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.

Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!

Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.

Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.

Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.

Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.

Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får  informasjon.  Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!

Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.

Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.

Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.

La oss håpe at det blir mer enn ord.

La oss bidra til at det blir handling.

juli 31, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 4 kommentarer

Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.

Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.

Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:

Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra,  eller man ser livet passere revy,  man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys  eller man kan se nære avdøde komme en i møte.

De  presenterte  fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi  oss tilbake et religiøst menneskesyn,  at mennesket er mer enn  materien,  at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.

Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken  til dette noe pussige innslaget.

Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?

Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig,  med en aura av vitenskaplighet?

Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter  mot den  religiøse  forståelsen .

De to siste programmene er derfor  unntak fra deres tidligere policy.

Man har, i begge tilfeller,  en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.

De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis.  Og at  Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.

Tja!

Jeg  blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!

Jeg har sett  russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.

Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere  eller nåværende, forskning.

Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs  forskerinteresse, men nei,  det var kun  eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.

Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.

«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.

Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.

Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?

Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?

Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.

Hun lå på sykehuset i Kristiansand,  i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag  til kroppen.  Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne  ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .

Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.

Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.

Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».

Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.

Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.

Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.

Når våre forskere setter dette fenomenet  som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at  de skal forske på det?

Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man  utfører dette.

Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.

Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.

Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?

Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?

Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.

Der forskes det innen to områder:

*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.

*Og å  undersøke  alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte  parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.

NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet.  Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.

Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.

Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.

Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?

Har noen av våre myndigheter  interesse av at folk får et mer » lyst»  syn på døden?

Maria Reinertsen,  i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært  lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.

Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  “Døden- skal vi danse”.

Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.

For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.

Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.

Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere.   Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.

Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at  vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.

Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.

Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:

«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden  skal være lys og deilig, har jeg hørt!»

Men hvorfor gå veien om vitenskapen?

Det var ganske pinlig å se på,   enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise  et ubehag i den rollen de spilte.

Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!

Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!

Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!

Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.

juni 5, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

«EØS», et nytt Eidsvoll, sier Slaatta.

Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.

Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.

http://www.europautredningen.no/

Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:

Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.

Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet,  som de hadde bestilt av Tore Slaatta.

Tore Slaatta var også møtets  første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:

Denne rapporten  ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid  som 10-20 år .

Den handler om medienes rolle i samfunnet,  og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.

EØS- medlemsskapet er «et nytt Eidsvoll»! sier Slaatta.

Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.

EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett  Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.

Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også.  De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.

Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.

Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt «fortielse», men  det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:

*Norsk presse defineres  etter innen- og utenriks stoff, og  denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.

*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.

*Viljen til å fortie er en form for latskap.

*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.

*EU-stoff er komplisert, saksutredningene  omfangsrike.

*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.

*Man var for eller mot EU,  men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.

De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes,  Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.

Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:

*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen  generelt gikk ned.

*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk  dårligere dekning av EU saker.

*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.

*EØS- saker som engasjerer evner  ikke å engasjere mens de er EU-saker:

–  Konkrete saker,  som f. eks. datalagringsdirektivet,  belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,

eller noe folkelig engasjement,  mens det  bare var en EU-sak under planlegging og behandling.

Det var først da den var ferdig  behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.

*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.

*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:

——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.

—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.

—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.

* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.

—–Er du ikke «mainstream», så er du inhabil.

*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette  er et utsagn som ofte støttes opp om  i mediene, men det dekkes ikke at:

——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.

——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…

*Utenriksdepartementet «legger på en måte lokk på» debatten.  

1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.

2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.

3. Forvrengt, ved punkt 1+2,  og ved deres  vinklinger som pro EU,  og deres valg av stoff for å tekkes leserne.

*******

Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.

Fra salen var det bl.a. spørsmål om:

«Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?

» Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i «postdirektivet».

Spørsmålene ble ikke besvart.

********

Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.

Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget  hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.

Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk  om en sak, uten å nevne EØS med et ord.  Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.

Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette.  At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!

Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.

På Europautredningens møte  sa de  faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på,  var » å legge lokk på» den.

Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.

Regjeringen selv «la lokk på»  protokollen fra Stortingets EØS -utvalg, den  ble unntatt offentlighet i et år.  Dette gjorde de åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.

Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.

Slike » lokk»  blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet)  lar det ligge der.

Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene,   klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.

Et demokrati må ha en presse som er «på parti med»  demokratiet.  Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.

Våre «Ja», eller «Nei», «til EU»- organisasjoner,  evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen.  Jeg vet ikke om de orket  annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.

Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen),  i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :

«Vi ble jo enige om «å legge lokk på»  Europa- debatten»….

Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..

Ingen av debatt-deltagerne  motsa Steinar Hansson, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet «vi» i utsagnet hans.

Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens  rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet,  og at ordet «fortiet»  i Slaattas rapport, desverre er en korrekt virkelighetsbeskrivelse.

At EØS medfører  store endringer i samfunnet,  som Eidsvoll engang,  har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.

Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt flere ubesvarte spørsmål.

mai 14, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Uncategorized, Visjon og viten | 2 kommentarer

Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?

Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.

Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.

Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :

«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».

Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.

«Er datteren din forsikret?»

«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.

«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.

Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.

«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»

«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle  ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.

«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette  enn tastetrykket herfra.»

«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»

Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og  smilte forundret:

«Men, du sa hun ikke var forsikret.»

Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte   det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet».  Jeg lurte  på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og  sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke  arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter?  Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte  saksbehandlere drev med ?  Kanskje dette var vanlig i DnB?

Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.

Saksbehandlerdamen var ingen «selger»,  hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.

Jeg fastholdt at jeg  skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.

Nå er dette lenge siden,  før nettbanken overtok mye av bankdamenes  arbeidsområde,  men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata.   Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved  sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring,   vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».

For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.

Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper  normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg.  Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne  er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot  «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid  for å holde dem  beskjeftiget  på noe avstand.

De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke  papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:

«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig.  Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt.  Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»

Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.

Er man heldig  og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.

Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!

Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.

Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.

Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun  ser at det er nødvendig.

Og etter lang venting innser man at saksbehandleren  ikke fant det nødvendig.

Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler,  og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.

Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart  hvorfor du ikke får en samtale du har rett på».  Det viser seg at  det kan være  at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.

Enten dette meddeles skriftlig eller  muntlig, pr. tlf. ,  eller ved første skranke,  kan tiden her trekkes svært langt ut,  din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det  ikke vært sagt, samtalen, eller brevet  er ikke registrert.

Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :

Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.

Dersom  man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for  prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt.  Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.

Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.

Dette er skranke tre.   Kafkaprosessen:

Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente.  Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret,  som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.

Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.

Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.

Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om  hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere  for å komme gjennom dette , er det  vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt,  planlagt og ønsket strategi.

Det oppleves som om  NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.

NAV sa selv, åpent, på TV,  at de har  mandat til å gå  inn på alle dine data,  altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle.  Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe  NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere,  eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.

Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.

Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.

Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig,  gjør også noe med deg som menneske.

Hva med de tusner av  skjermansatte?

De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» ,  har også  muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette.  Det er vel dem vi har lagt  forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.

april 9, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

«Pappas vafler».

«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»

Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og  hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.

«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»

«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»

«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»

«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen.  Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss,  og Eva liker hverken  kjøtt, eller fisk!»

«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»

Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»

Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.

Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!

Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og  ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.

«Du behøver ikke  streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet.  Alle unger liker nystekte vafler.»

*******

Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».

Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn»  liker «Pappas vafler»  har det vist seg!

Oppskriften er enkel og kommer her:

1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.

2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.

3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.

4. Tilsett litt salt og pepper.

5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.

6. Spises varm (med slikt  tilbehør som  du liker å bruke til pommes frites).

Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.

Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man  en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.

Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.

mars 31, 2011 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, privatliv, Synsing | 3 kommentarer

Japan, «tål det utålelige»…..

Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.

En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett.  Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så  å  bli vasket  vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre  at kjernekraftanleggene  blir en trussel,  i tillegg til naturkatastrofen.

Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene  om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.

Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ,  en  ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke  slik. Ikke bare slik.

Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De  kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til  kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem.   De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.

På denne bakgrunnen  blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå  katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja,  all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til  å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.

Og jeg må hente frem igjen  boken «Stråler fra asken».

Boken er skrevet av  forfatter og journalist,   Robert Jungk,   og utgitt 1959.  Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om  strålingens  virkninger.

Jeg siterer litt fra boken:

«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….

……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke  tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….

Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….

Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:

» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»

Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.

Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt:  «Tål det utålelige…»

…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……

Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….

Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.

Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….

…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten….        Men ett menneske måtte  i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»

Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst  mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .

Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser  igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.

Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen,  er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..

mars 13, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing, Visjon og viten | 6 kommentarer

Monstermaster, en nidvise mot Jens.

Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.

Melodien er, som det vel er lett å se,   «Ja, vi elsker..»

1.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.

2.

Dette landet AP solgte for en flau profitt.

Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.

Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!

Og legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp mast!

Ja, legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp monstermast!

3

Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.

Fra Hardanger var det ventet at de ropte:  Stopp!

Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!

Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!

Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!

4.

Selv om ikke vi er mange  er vi lenket fast.

Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.

Jens, når du vil eksportere,  stjeler du vår strøm

og lar oss subsidiere,  A/S» pengedrøm»!

Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!

5.

En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,

reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!

Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?

Han har  aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!

Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!

6.

Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.

Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».

Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,

og naturen er blitt » A/S» ,  EU er blitt «Gud»!

Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».

7.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.

Uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!

Sees  i Hardanger?

mars 5, 2011 Posted by | Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing | 5 kommentarer

«Mirakel», en bokbloggturne.

Mirakel Renate Nedregård

Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun  er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel».  En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere .  På bokomslaget får vi vite at forfatteren  har erfaring fra Ten Sing miljøet.

Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.

Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte  innledes med blogginnlegg til fansen.

Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over  fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser,  på de 163 sidene, at  Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og  at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde  ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.

Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med.  Hun har slett ikke noe ønske om å  møte dette miljøet igjen.

Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene   setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.

Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene.  Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives   slik:

«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er  glede…..»

Og erfaringen  fra Idol:

«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne….   Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.

Rakel erfarer at  skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.

Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:

«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»

Det er flere minner som Rakel  bearbeider i tiden frem til konserten.  Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige,  og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.

Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun  trodde det var anderledes:  » Vi trodde gleden kom fra Gud…»

Hun har vært i et  lite kristenmiljø,  hvor forankringen av troen var i opplevelser,  stort sett  trigget i følelseslivet:

«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»

Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av  liturgien:

«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir.  Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det:   Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»

Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:

«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud,  jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…

Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige  mentale sperringer:

«….du trenger ikke  ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du  lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»

og

«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»

Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene,  de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene»  er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:

«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»

Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse  i Ten Sing miljøet:

«…….Jeg kjenner den igjen.  Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen.   Johannes,  Lena og Stine :  «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»

Boken gir mange  gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne  ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere.  I den ensidig, overflatiske vinklingen  i begge miljøer,  av  egotripp, fysisk  stimuli  og trening  som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».

Ten Sing miljøet fremstilles som  en «tam» variant blant alle  ungdomstilbudene, en «naturlig dop».

Om ikke ungdommen  leser boken, bør kristenmiljøene lese den!

Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt,  hvor fattig  og dumt  det er  å betone  ensidig  de   fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.

Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe  naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og  at » ShowBusiness» er noe man  helt uproblematisk kan akseptere.

Det er et verdisyn jeg ikke deler.

Ten Sing virker fremmed på meg,  Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig.  Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer.  Det er dette som gir boken aktualitet  utover Ten Singmiljøet.

Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren,  tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på.  Boken problematiserer ikke  noen av miljøene, den  setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer  dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er  ganske lik,  hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge  direkte, enkle og her egosentrerte:

Hennes spørsmål  «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?»  og hennes tanke :  «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser  ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen:  Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.

Rakels vei  i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik  hun allerede i TenSing uttrykte det:

«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er  glede…..»

Det er bokens agenda, Rakels versjon.

Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.

Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at  hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.

Rakel er egentlig lite berørt av dette der  hun følger sin vei , hun  synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:

«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.

«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.

Oh my God, jeg har fikset det……»

I går blogget   http://fluffybok.blogspot.com/

I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com

Vil du vite mer om bokbloggen?    http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen



februar 26, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 2 kommentarer

Norsk identitet, Eu og Europa.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet

http://europautredningen.no/

I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt.  Det siste var 1. februar med temaet :

Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?

Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).

Ved utvalgets nettsted  kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.

Det er et spennende  arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.

På dette debattmøtet  snakket  man altså  om identitet.

Identitet er et vanskelig tema, og   innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel  ikke.  Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer  som ikke berørte debattens tema i særlig grad.

Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av  identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli  et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte  innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.

Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa.  Mens Hylland Eriksen  vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og  nasjonal identitet fremsto som  falmet og provinsiell.  Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.

Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.

Samtidig  vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.

Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland  som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.

********

Jeg  sitter tilbake med en svært tom  følelse  og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men  jeg har fått et klarere bilde av  hva antropologien strever med.

Jeg ser at man ikke ønsker  å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt.  Moderne antropologer  peker   på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt  setter høyest av alt, tilside?  Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.

Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?

Det er ganske tydelig i våre medier hvordan  vi ønsker å fremstå  i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa.  Selv om forskerne kanskje ikke  tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.

At vi ikke lenger er preget av  kristen identitet , men av  et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.

Vår kultur sammenfaller med den Europeiske  og  gir oss en basis for  felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik.  Eller gjør det det?

Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?

Dersom virkeligheten  fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?

Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som  skaper den?

Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing»,   eller utfra politisk tilhørighet , eller  utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har  reell betydning for samfunnsutviklingen.

Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører.  Har man  noen internasjonale markører i denne forskningen?

Forskningen  fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen,  og egnet seg godt både  som debattinnlegg og  som  underholdende partsinnlegg.

Man kan også  spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne»  lovendringer og reformer.

Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?

Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det  er dem,  de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i  Unionen?

Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?

Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?

Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.

Landene har alle sine nasjonale særtrekk,  sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :

Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og  skapte seg identitet ved  nye medier og teknisk utvikling.  Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.

Her er de antropologiske markørene tydelige:

Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner  og religioner.

For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.

Slik har vi  lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper.  Det vil si, vi har underordnet oss  kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som  bare har ett hensyn,  hensynet til  å opprettholde  sin egen vekst.

Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.

Var det  hans måte å nedvurdere kunnskap på?

Det virket mer som  et strategisk utspill for å svekke en  konkurrent!

Man  kan slik legitimere å «feie vekk» en  identitetsforståelse  som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles.   De  fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:

Forskerne  bryr seg  ikke om å presentere, eller vektlegge,  «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være.  De vil definere fremtiden, utvikle den  og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en  manende og besvergende forskervirksomhet.

Forskerne  har stor tro på sine  samfunnsbyggende  evner og muligheter.

Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom  forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?

Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.

Det er selvsagt flott,  men de påpekte  altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.

Det er storartet, men tragisk ,  at Tyskland  er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen  og felles fortid.

Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte  forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.

Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå  ønskede mål?

Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss :  » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»

Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss  i tiden som kommer.

Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror  det er verdt å merke seg det.

******

Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.

Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.

Det ser jeg frem til.

februar 10, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 3 kommentarer

Jøder og rasisme.

I  «dagsnytt 18»,  den 2/2,  samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden.  Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en «versting» blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.

Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om «Senterpartiet, jødehat og nazisme». Jeg vil sitere noe fra den:

….»Jødehatet er  dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre»……

Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.

Selvsagt vil de forsvare seg,  og de vil si at slike tanker  var vanlige  den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.

Når man kårer «verstinger»,  er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme.  Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var.  Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.

Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!

Da har vi gjort opp !

Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.

Slik gjør man den klassiske «syndebukkmanøveren» hvor man lar «en dø for folket».

Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.

Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst  selv.

Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.

Man kan med stor rett spørre  hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.

Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt «Jødehatet» var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser.  Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler.  For i vår «skolering» har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.

Hitler ble født i 1889.

50 år før Hitlers fødsel fikk  Wergeland  avslag på sitt forslag om å fjerne «jødeparagrafen» fra grunnloven.

Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne «jødeparagrafen» med 51 stemmer.

Det var altså , i 1839, flertall  på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.

Jeg tror ikke  Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.

Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.

Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført «Jødeparagrafen» fra Christian den 5’s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.

Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken  som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.

I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som har total avvisning av jøder.

Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.

Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene  var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.

De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.

Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde  henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.

Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian,  de hadde  flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros,  blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene   spredt rundt om,  fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.

Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og  han  nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.

Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.

Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.

Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem.  I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.

Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.

I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike.  Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.

Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg  i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene  i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det  igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.

I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, «Jødemerket».  I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.

I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept.  Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.

Jødene ble gjort til keisernes «kammerknekter», men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det  ble gitt dem  lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og  folkets hat tilbake.

Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.

I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.

Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.

Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.

I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt «Ny Jerusalem». Handel og åndsliv blomstret her.

Det kom «en bølge av mildhet»  mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.

Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og  Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange  stater angret man og ville  trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre «jødedrakten».

Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.

Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral,   og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder.  Han tillegger » Napoleons mektige: bliv!» mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon,  men han argumenterer utfra et  svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.

Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!

Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.

I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.

I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig  tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk,  skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli,  for å nevne noen som fikk prege  Europa i særlig stor grad.

Hvorfor legge vekt på dette?

Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til » versting»,  så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene  som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og  masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.

Tier vi om dette , og later vi som om «alle vi andre» har rett til å holde dom over «verstingene» , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.

Gjør man urett mot noen, vil det gi oss  «dårlig samvittighet». Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre,  på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på  dårlige egenskaper ved den andre.  Man gjør  altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.

Slik har hele vår kultur behandlet et folk .

Og vi har  i tillegg latt folket kjenne trykket  av vår slette samvittighet ved  å  forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt «jødehatspiralen» og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere  arv enn den vi selv mottok.

Når forskerne sier at :» Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi» (underforstått, ikke vår ideologi)   så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at » Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge  føle oss frikjent.»   Eller at» Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri», osv.

Slik kan man fortsette å finne andre skyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.

Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffer noen fribiletter fra nedarvet skyld, og  lar andre være syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915,  seks år før  Hitler ble formann i «partiet» , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.

Alle nasjonene, uansett «vilken side» de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.

Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!

Men svar da først på: Hvorfor  det?

februar 3, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing, Visjon og viten | 9 kommentarer

Hamsun i Kaukasus.

Boken «I æventyrland» er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.

Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.

Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at  vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.

Selv om man danner seg tanker om  forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese  romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte.  Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!

Jeg leste boken for første gang nå i julen, og jeg måtte stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og  bør slett ikke stå  i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær  romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være:  Høiverdig  litteratur!

Det har nettopp vært «Hamsun-år», og det vekker til  ettertanke at  Hamsuns person  fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var «nazist».

Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.

Kaukasus er et  knutepunkt både geografisk og åndelig:

Her tenker man seg  det opprinnelige, våre forfedres opphav.

Her kom æsene og vanene  fra, ifølge Snorre.

Her dro jøder, grekere ,  persere , tyskere og  svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.

Her reddet Nansen en halv million  flyktninger med Nansenpasset,  han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde  flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia.  Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.

Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet  for Nansen,  og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.

Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres;  hva ville Hitler  der?

Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.

Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert   minnene fra  dette stedet.  Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge  Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk «krig»?

Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger ,    Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge  på Europa, og det var  fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.

Hamsuns  tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan  den vestlige kultur tenkte på den tiden.

Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken «Markens Grøde» er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.

Det var derfor ikke  en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt.  Desuten mislikte Hamsun  England og Frankrike som koloniserte verden.

Men  her på reisen  er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.

Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:

«…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra.  Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf.  Jeg så det alt i ånden.

Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….» sitat slutt.

Her favner han vestens  Kaukasusfeber.

I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:

«…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.

Her nevner han også germanerne. Det var den  folkegruppen  han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:

«…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……»

Og engelskmannen beskriver han slik:

«……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.

Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.

Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……»

Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning!  Og her sier han faktisk, blandt annet : «…»Krig og fred» og «Anna Karenina» – større diktverker i sit slags har ingen skapt.»

Om jøden sier han:

«……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….

Det er mange  karakteristikker og  skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:

«….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. ……   ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den «gyldne», andre av den «blå» horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. «Kasak» skal bety «fri mand», har jeg læst.

……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….

…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse.  Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..

…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj!  Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……

…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……

…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog  større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.

Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser  med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste «den evige ild», før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.

Boken avsluttes i Batum:

«….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen  vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.

Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….»

Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.

Det var en krigersk  tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant  skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne.  Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener  at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.

Så lar jeg Hamsun få siste ordet:

«….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.

I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.»

januar 16, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Min kamp, Synsing | 4 kommentarer