per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

april 5, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

mars 30, 2014 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

Usyret brød, fermentering og himlenes rike.

«Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.»Mat.13.33

Å lage surdeig er en del av en eldgammel kunnskapstradisjon. Det handler om hvordan ivareta og foredle råvarer i en tid hvor fryser og kjølelager ikke fantes.

Her i NT er det ordet «zume» som er brukt for «surdeig» og azumos for «usyret».

«Zuma» betegner den levende mikrofloraen som vi kaller gjær, og vi gjenkjenner dette greske ordet i ordet «enzym».

Nå brukes ordet «enzym» om reaksjonsfremmende proteiner i en  mengde biologiske prosesser, men her i NT brukes ordet «zume» om gjæringen i  f. eks vin, melk, kjøtt  og  grønnsaker.

I lignelsen om himmelens rike, dreier det seg om brødbaking. Gjæren er en normal handelsvare, et industriprodukt som ble oppfunnet for  hundre år siden, og i våre dager tar få seg tid til å bruke den, de fleste er tilfreds med å kjøpe brødet ferdig .

Vi er en generasjon som nesten har glemt hvordan gjæren brukes, derfor virker ordet surdeig fremmed for mange.

Det var dr. Sopp som valgte ut og  isolerte de mest hensiktsmessige mikro-organismene for heving av brøddeig, for å hjelpe husmødrene til trygge, forenklede bakeprosesser.

Det var for ca hundre år siden. Før ferdiggjæren laget enhver husmor surdeig hjemme på kjøkkenet.

Det var en tidkrevende og omstendelig prosess, og det var viktig å oppbevare surdeigen på riktig vis,  så hun alltid hadde en virksom startkultur.

Surdeigens mikroflora varierer mye, men den er et samspill av ulike typer bakterier og sopp som omdanner og forvandler råvaren. Hver husholdning opparbeidet sin helt spesielle mikroflora, med fine smaksvariasjoner skapt av de ulikt sammensatte kulturene.

Tradisjonene med fermentering går flere tusen år bakover i tid. Se:  In the Grain: Sourdough for dummies | JPost | Israel News

Jesu lignelse er 2000 år gammel og  tradisjonen den refererer til, er ca 3000 år eldre.

Første gangen det nevnes noe om syrning av mel i GT, er i fortellingen om Lot i Gen.19.

Gud hadde fortalt Abraham at Sodoma skulle ødelegges.

I denne byen bodde Abrahams nevø, Lot.  Abraham ba Gud spare byen og Gud lovet Abraham, etter lang pruting, å spare byen om det var så mange som 5 rettferdige i den.

Det var ikke så mange rettferdige i Sodoma,  men Gud sendte to engler for å frelse Lot, og hans familie, ut av dommen (gen.19):

….» Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han opp og gikk dem i møte og bøyde seg med sitt ansikt til jorden og sa:

I herrer! Ta inn i deres tjeners hus og bli der i natt, og tvett deres føtter! Så kan dere stå opp tidlig i morgen og dra videre.

Men de sa: Nei, vi vil sove på gaten i natt.

Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyret brød, og de åt……»

Vi kjenner historien som følger, om ødeleggelsen av byen, men nå er jeg ute etter at det ble bakt «usyret» brød.

Hovedberetningen om det usyrede brødet er i 2.Mos. 12., Her skildres dommen over Egypt og Israels hastige flukt ut av Egypt.

Israel unslipper dommen mens de står, reisekledt, hver i sitt hus og spiser et lam de har slagtet.  Alt de eier er ferdig pakket, de er reisekledt og klar til å dra når de får beskjed.

Da budet lød om å dra, heter det  at  «de tok  sin brød-deig, før den var syret, og svøpte sine deig-trau i sine klær og bar den på sine skuldre da de dro ut».

De hadde ikke hatt tid til å syrne deigen. Senere gjør påskefeiringen dette til et hovedpoeng , og kaller den «det usyrede brøds høytid»:

«…denne dag skal være en minnedag for dere…en høytid for Herren… en evig forskrift…slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dag skal all surdeig bort fra deres hus…..»

Her brukes to ulike ord for surdeig i samme setningen:  å ikke ete «syret» (chamets) brød , og å fjerne all «surdeig»(seor).

«Chamets» er en fellesbetegnelse for fermenterte produkter, enten det er vin, mel, melk, kjøtt eller grønnsaker, mens «seor » er fermentert bygg.

Bygg heter «seorah»,  og er rent språklig knyttet til surdeigen (seor).

Pinsen er bygghøstens tid, det er bygg som er førstegrøden  det skal bakes to «svinge-brød» av, og de skal være syret.

Hele den vakre Ruts bok åpner med at Rut og svigermoren kommer til Israel i bygghøstens tid.

Rut høster bygg på Boas åker, etter den lov som ble gitt spesielt for pinsefeiringen :

«… og når dere høster grøden i deres land, skal du ikke under innhøstningen skjære kornet helt ut til ytterste kant av din aker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal  du ikke sanke opp; du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede…..»

Etter denne lov gikk Rut og sanket bygg til seg og sin svigermor, og der på byggåkeren møtte hun Boas, og de ble kong Davids oldeforeldre.

Elias mettet en gang 100 mann med 20 byggbrød, og han sørget for at melkrukken til enken i Sarepta aldri gikk tom for mel.

Det er flere slike fine «oppbyggelige» historier om bygg i Bibelen, som alle fortjener oppmerksomhet, men vi skal holde fokus på det syrede og det usyrede brød.

Det var slik at etter loven skulle man fjerne all surdeig, ikke bare i huset, men i hele landet.

Det betød at man ikke hadde noe surdeig i hele Israel etter påskefeiringen, om man hadde holdt loven.

Det første kornet som modnet etter påsken var bygg.

Ville man ha ferskt korn til å lage ny surdeig av,  kunne man ta de første modne byggaksene.

Jeg tror dette var så vanlig praksis at surdeigen fikk navn etter dette kornet.  Vi har, også i de gamle nordiske språk, tilsvarende dette, at bygg, iflg. Alf Torp,  er grunnordet for «beow»(korn) ,  og innhøstning(beo) og for «berme»,  som er det bunnfallet(gjæren) som blir ved ølbrygging.

Den store betydningen usyret brød har i påsken, og den store betydningen syret brød har i pinsen, er et godt utgangspunkt for tolkningen av Jesu lignelse om himlenes rike.

Jesus sier altså at himlenes rike er å ligne med en surdeig som en kvinne skjulte i 3 skjepper mel til det var syret alt sammen.

Det syrede og det usyrede har fått noen merkelige karakteristikker som vi må se litt på., og når vi ser på disse, må vi huske at da Jesus forklarte sine disipler om lignelser og billedspråk så forsto disiplene:

…»at de ikke skulle ta seg i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes surdeig….»

Her argumenteres altså ikke for eller mot surdeig i brød, men her utlegges et bilde, en lignelse;

og om det syrede brød står det bl a.:

«Ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes (og Herodes) surdeig som er hykleri .»(Matt.16,Mark.8 og Luk.12)

«En liten surdeig syrer hele deigen.  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.

La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! (I. Kor. 5)

Her ser vi at hykleri er den surdeigen som fariseerne syrer sitt mel med og det er ingen god «kultur»! så Jesus advarer mot den.

Gammel surdeig, ondskaps og ugudelighets surdeig! dette er dårlige kulturer, og også de dårlige kulturene omdanner råvaren, og en liten startkultur syrer hele deigen.

Paulus bruker loven om påsken og påskelammet, som bildereferanse for sine formaninger i korinterbrevet.

Om det usyrede brød står det bl.a.:

«..så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! la oss derfor holde høytid med sannhets usyrede brød…»

I ordspråkene er ordet usyret (matstsah) oversatt med «trette» i 17.19 og 13.10:

«Den som elsker «trette»(usyret), elsker synd…og  …..ved overmot kommer «trette»(usyret)…

og Es. 58.4..Hvorfor faster vi og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?…Se, for å «kives»(usyret) og strides faster dere, og for å slå med ugudelighets neve; dere faster ikke slik at deres røst kan høres i det høye….»

Her er det usyrede brød sannhet, men også overmot ,trette og «ugudelig» faste.

Det er en slags motsigelse i billedbruken som er iøynefallende: både syret og usyret er godt, men også ondt.

Denne dobbeltheten gjør det vanskelig å forstå Jesu lignelse om himlenes rike, men lovens ord er klart:

I påsken skal all surdeig renses ut, og denne loven gjentar Paulus som formaning til oss! ikke forat vi skal feire jødisk påske, men fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus.

Han er også det korn som legges i jorden og dør for at det nye akset kan spire frem.

Såkornet er ordet, sa Jesus, og jorden ordet såes i er menneskene.

I pinsen, når kornet høstes, skal surdeigen lages ny.  Gammel surdeig fantes ikke i hele landet! om alle gjorde etter loven.

Gleden over førstegrøden speiles i denne nye surdeigen.

I 5.Mos.16 gjentaes loven om høytidene. Der står det bl.a. om påsken:

«…. i 7 dager skal du ete usyret brød til påskelammet,  trengsels brød – for i hast dro du ut av Egyptens land – forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land.»

Evangelienes hovedbudskap er påsken, og vi leser i Luk.22:

«Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg!….»

Trengselens brød.  Det usyrede brødet er trengselens brød.

Det er smerten den natten i Egypten! smerten over dommen og at man reddes ut, slik Lot også ble frelst ut av Sodoma før dommen rammet byen.

Det er nattverdsbrødet, Kristi legeme, hans trengsel som offerlammet der han alene tok all verdens synd på seg, og frelste verden.

Denne trengselens brød er rent og hellig!

Det heter at vi har del med ham i hans lidelser.

Dette minnes vi når vi bryter trengselens brød, i nattverden,  men hvem kan smake offerlammets lidelser.

Av Jesu disipler var det bare tre som fulgte ham videre inn i Getsemane, og selv de sovnet av utmattelse. Etterpå flyktet de alle.

Påskens usyrede brød er trengselen når dommen går over Egypt, og dommen over verden i Kristus.  Det er trengselen i åpenbaringen hvor Lammet åpenbares, når påsken holdes over himmel og jord.

Trengselen usyrede brød, oppgjøret med synden er Guds trengsel.

Førstegrødens syrede brød er Guds ord som spirer og modnes i hjertene ved den Hellige Ånd.

Fra påske til pinse er menneskets vandring! Ordet og Ånden lever i hjerte og sinn og møter og forvandler det gamle menneske.

Ordet har, som de naturlige mikrofloraene, den kraft som forvandler.

Her, i vår «ørkenvandring», får den underlige dobbeltheten ved surdeigen en forklaring.

Paulus har skildret kampen mellom våre «to naturer», mellom kjød og ånd, og han formaner oss og advarer oss mot dårlige «surdeiger».

Veien fra påske til pinse, gjennom ørkenen, fra Egypt til Sinai, det er helliggjørelsens vei, men vi ser ikke resultatene før det spirer frem. Alt er skjult i jorden.

Himlenes rike som er inni oss, er usynlig også for oss selv, for det er Guds ords arbeid i oss alle.

Jeg oppfordrer til å lese ørkenvandringen slik Israel opplevet det den gangen, det er som å se inn i et speil:

Men i stedenfor å se et moralskt høyverdig og hellig folk, møter vi folkets dårlige sider.

Vi møter gjæringen, omeltingen, ja, alle de prosesser som gjør synden synlig! mens forvandlingen skjer i dypet inntil den nye surdeig er klar.

Lignelsen, denne korte fortellingen om surdeigen, peker for oss på en underlig sak:

Kvinnen gjemte surdeigen i tre skjepper mel.

Det var ikke slik man pleide å oppbevare surdeig, og det er nesten utenkelig at den skulle kunne syre hele 3 skjepper mel (ca. 50 liter), men slik er lignelsen.

Det er kanskje samme pussighet som i lignelsen om sennepsfrøet. Det står at sennepskornet spirte og vokste til et tre, stort nok til at fuglene bygger rede i det.

Sennepsplanten er ikke et tre, så den vekst som beskrives er en unaturlig vekst.

Slik er også lignelsen om surdeigen som gjemmes  i melet, noe foruroligende! Prosessene er ikke «naturlige»! og man oppbevarer ikke surdeigen i «melsekken».

Men her, i Jesu lignelse, gjør en kvinne det.

Himlenes rike er denne underlige prosessen:  Guds ord i verden.

Se også:

       den-edle-drue-og-den-edle-kal

Pinse i NT og GT

mars 8, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Pinse i NT og GT

Vi er fortrolige med at jødenes påskefeiring er til minne om utgangen av Egypt, men kjenner vi GTs fremstilling av pinsen?

Den kristne pinsefeiring er svært lite omtalt i vår tid, både i skolen og i kirken er den kommet helt i skyggen for jul og påskefeiring. Høytiden nevnes ofte som kirkens fødselsdag, hvor disiplene fikk den Hellige Ånd.

I ap.gj 1. kap heter det at etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene i 40 dager, så for han opp til himmelen mens de så på. Deretter dro disiplene til Jerusalem og var samlet der i ti dager, de var ca 120 jøder som kalte hverandre «brødre».  De hadde vært Jesu venner da han levet, og de holdt fortsatt sammen og delte alt.

Så heter det i kap. 2 :

» Og da pinseaftens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver og en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da denne lyden fra himmelen kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål….. og sa:

Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i……..?

….De sa til hverandre: Hva kan dette være?

men andre sa spottende : De er fulle av søt vin!»

Da taler Peter til alle som står der (talen er resten av kap.2 og bør leses i sin helhet). Her siterer jeg litt:

«…dette er det som er sagt ved profeten Joel:

Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, over mine treller og trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst…..»

Denne hendelsen har altså sin forklaring i de gammeltestamentlige skrifter.

Dagen dette skjer er det pinsefeiring etter GTs skikk, og vi merker oss at de ytre kjennetegn ved hendelsen var en lyd fra himmelen som av et veldig vær og at tunger likesom av ild kom og satte seg på hver og en av dem.

Alt dette hørte de mange som kom løpende til for å se hva lyden de hørte var. Disse ytre kjennetegn skal vi møte i urhendelsen i jødenes historie.

Men hvordan finner vi pinsens urhistorie i GT?

Det er en god oversikt over GTs høytider i 3.Mos. 23. Der beskrives sabbaten, påsken, pinsen med flere.

Her får vi vite at pinsen finner man ved å telle 7 uker pluss en dag, altså 50 dager etter påsken, og: ….»da skal dere bære frem for Herren et offer av den nye grøde…»     Ordet «pinse» som betyr «femti», er det antall dager som ligger mellom påske og pinse.

Jubelåret, som er hvert 50ende år, står derfor i et særlig forhold til pinsen.

Om vi stiller oss i den jødiske påsken den 14. Nisan, den natt påskelammet slaktes og spises i Egypt, og følger Israel 50 dager frem, kommer vi til den hendelsen som er grunnen til feiringen, selve Pinsen.

Nisan er den første mnd i det jødiske året som tilsvarer tiden fra ca midt i Mars til midt i April i vårt år, altså tiden for påsken også hos oss.

Følger vi Israel gjennom det Røde hav og vandringen i ørkenen ser vi skystøtten om dagen og ildstøtten om natten; den er Herren. Der den går, følger de.

Da de hadde vandret en tid kom de til Elim, en stor oase. Der var de til den 15 dag i den annen mnd. og har altså til nå brukt 31 dager etter påskelammet.

Etter ennå en tid slår de leir midt imot Sinai berg.

Da er de kommet til den første dag i den tredje mnd., Sivan, og det er gått 15 dager til, (31+15) altså 46 dager siden påskelammet.

Den første dagen i den tredje mnd., Sivan, det er den 47 dagen av de femti dagene vi skulle telle, sier Herren til Moses:

«….Gå til folket og la dem hellige seg idag og imorgen og tvette sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne……..så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud………»

Dette er hendelsen som ligger til grunn for loven om pinsefeiringen, Guds nedstigning til møte med folket.

Moses er mellommannen, den som taler med Gud åsyn til åsyn, og som mottar loven fra Guds hånd på folkets vegne.

Loven ga liv til den som kunne holde den. Loven er Guds natur.  Loven er også bokstaven som slår ihjel, mens det er Ånden som gjør levende.

Disse to, loven gitt på stentavler og Ånden gitt i hjertets kjødtavler, vitner om hverandre, er bilde på hverandre. Likesom han ga loven, gir han sin Ånd.

Vi kjenner godt den betydningen loven fikk i Israel, men den nevnes altså ikke direkte i pinsefestbeskrivelsen, der nevnes førstegrøden!

Førstegrøden er kornhøsten, hvor man lager to brød bakt med surdeig. De to brødene er en førstegrøde for Herren.

Hvem gir stener når man ber om brød? spurte Jesus.

Gud ga de to lovens stentavler til sitt folk , og senere ble den hendelsen feiret som førstegrødens to brød!

Pinsen selv vitner derfor om hvordan Guds nedstigning gjør stener til brød.

Vi tenker på Jesus som mettet de 5000 med fem brød og to fisk, og de 4000 med syv brød og litt fisk.

Her tenker jeg på pinsehøytidens  førstegrøde, svingebrødene, mens fiskene er det nye.

Fiskene er knyttet til den nye tid, Kristus  og hans Ånd, som er immanent i «fiskens tid».  Det var både den gamle og den nye pakts «mat» som ble delt ut, mat som mettet alle som kom for å høre.

Profetene har sagt mange ganger og på mange måter:

….»jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…..»

Det er lovens endemål, Guds Ånd i alles hjerter.

Døperen Johannes sa det slik:

«Jeg døper med vann, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.»

Ildhavet er kanhende ikke hva vi forestiller oss.

Ilden er det synlige uttrykk for ånden. En slik ild er Guds vesen! Guds Ånd og ild fryktes og elskes fordi den både er dommen og frelsen.Derfor er det godt at verden døpes i Jesu ilddåp, så den kan elske Guds nærhet!

Profeten Elias er jødenes usynlige gjest i påsken. Det er Elias og Moses som står sammen med Jesus på forklarelsens berg.

Elias, som kalles ildprofeten, han ba Herren om ild og Herren svarte med ild og det kom en ildvogn og hentet ham til himmelen.

Moses som som ble trukket opp av vannet, gikk gjennom vannet og han slo klippen for å gi Israel og drikke; Han sier: » som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord…». Lovens ord.

Vannet og ilden, ordet og Ånden, slik forklares Jesus på berget.

50 dager etter påskelammet er det pinse.

Paradistilstanden, da Gud vandret i hagen, møter vi igjen i slutten av Åpenbaringsboken: Gud er blant menneskene.

Der sies det at Gud er steget ned til jorden og hans bolig er blant menneskene. Det er pinsen.

Loven, som Gud ga Israel på Sinaifjellet, viser frem til at Gud bor hos menneskene og alle har hans Ånd i sine hjerter.

Jesus er førstegrøden, sier Paulus.

Han er både påskelammet og pinsens førstegrøde. Det er ham Johannes åpenbarer i  Bibelens siste bok:

» Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og som lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge……..og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se Guds bolig er hos menneskene…..»

Det er Guds påske og pinse vi møter i Åpenbaringen, Guds vei til samfunn med mennesket.

Derfor er Lammet hovedpersonen i endetidens fortelling!  Lammet er påsken.

Guds nedstigning er pinsen, når Guds ånd utgydes over alt kjød og hans bolig er hos menneskene.

Da er jubelåret innfridd, freden hvor alt bringes i rette skikk.

mars 2, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.

I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.

Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.

Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.

Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.

Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:

«Carsten Anker og hans slekt.»

Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:

«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid.  (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…)  Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»

Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.

«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»

Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.

«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»

Og så viser han oss slekten Anker:

«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som  en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:

I Kristiania:  Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand:   Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson,  Wollert Danchertsen Krohn. ………..

Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :

«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.

Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »

Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.

Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.

Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.

Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?

Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.

Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.

Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?

Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.

Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.

Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.

Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.

Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!

Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.

De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.

Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.

Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.

Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir  historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.

Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:

Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.

Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens  hukommelse.

Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.

All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.

Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!

I 1662 gis byene langs kysten privilegier.  Man kan begynne å tjene penger!

Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!

Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?

De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.

Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Les boken til Asle Toje!

Legmannens svar til Eia

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

februar 24, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

januar 26, 2014 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

I begynnelsen….troen og Adam?

Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.

Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.

Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse.  Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.

Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.

Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.

Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.

Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….

Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.

Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.

Man skulle være så intellektuell.

Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»

Hvorfor var det slik?

Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:

– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?

– Tror du Adam var det første mennesket?

– Hvordan kunne Kain gifte seg?

Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig  intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.

Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»

Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»

Himmelen og jorden, de er skapt sammen.

Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.

De er skapt.

De ble skapt i begynnelsen.

Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden,  heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.

Da sa Gud: Bli lys.

Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».

Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.

Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.

Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.

Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.

Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.

Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.

Og Gud så at det var såre godt!

I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.

Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!

Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.

Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.

Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.

Er han det første mennesket?

Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.

De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.

Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.

Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til  jord og ætt.

Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham,  kunne slå ham ihjel.

Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.

Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.

Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.

Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!

Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:

«Dette er boken om Adams ætt……»

Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.

Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.

Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.

Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen,  «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.

Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:

«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.

januar 1, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, privatliv | Legg igjen en kommentar

4. adventslys: Et tegn.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.

desember 21, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Comments Off on 4. adventslys: Et tegn.

3.adventslys: De to salvede.

Lukas evangelium begynner slik:

«Ettersom mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss således som de som fra først av var øyenvitner og ble ordets tjenere, har overgitt oss det, så har også jeg foresatt meg, efterat jeg nøye har gransket alt sammen fra først av,  å nedskrive det i sin sammenheng for deg, gjeveste Teofilus………»

I en fotnote i «King James version» av Bibelen, kommenteres uttrykket «fra først av» som en dårlig oversettelse av det grunnordet som er brukt.

Det greske ordet «anothen» ville bedre vært gjengitt med ordet «ovenfra», slik det ellers er oversatt , f. eks i Joh.3. 31 hvor døperen Johannes bl.a. sier:

«Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle….»

Og fra Jakobs brev : «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader…..»

«Ovenfra» er altså synonymt med himmelen.

Det er godt å ha King James fotnote i minne når vi går inn i Lukas fortelling om Jesu fødsel, for dette er et «himmelsk» kapittel på mange måter!

Her kommer Herrens engel og formidler Herrens budskap først for Sakarias, så for Maria. I kapitlet står det om fire stykker som fylles av den Hellige Ånd, og tre av dem lovpriser Gud og taler profetiske ord.  Så det meste i dette kapittelet er direkte budskap ovenfra! Som en innvielse, en salving ovenfra ved den Hellige Ånd, som all salving med olje er et bilde på, og her er den i overflod, så rikelig at man nesten ikke vet å «bruke» det alt sammen, det blir som salmisten bekriver «…..den gode olje på hodet, som flyter ned i skjegget, Aron skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledebon, som Hermons dugg, som flyter ned på Sions berg….»

1. kap. åpner sin fortelling med prestetjenesten i tempelet.

Presten Sakarias gjorde prestetjeneste for Gud ved å ofre røkelse i Herrens tempel, og hele folkemengden stod utenfor og ba i røkofferets stund.

Vi så i 2. adventslys at røkelse rent språklig  ga assosiasjoner til innvielse, til kongeverdighet og til den nye tid vi nå går inn i, vannmann/løve, og her hos Lukas møter vi røkelsen knyttet til prestetjenesten.

I Åp.b 5.8 heter det at under lovprisningen av Lammet, bar alle gullskåler fulle av røkelse, og at røkelsen er de helliges bønner.

Altså hadde røkelsen i tempeltjenesten et åndelige motstykke i folkets bønn og et profetisk sikte til den tid hvor Lammet åpner boken med de 7 segl.

Mens Sakarias forrettet røkelsen, åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa :

«Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes; og han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias  ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdighets sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.»

Johannes skulle  være en nasireer fra mors liv av, som Samson, han skulle ha Elias ånd og kraft og det var Herrens engel, engelen Gabriel,  som kom med bud om dette.

Vi ser likhetene mellom Johannes og Jesus, og som Samson skulle Johannes  begynne å frelse Israel.

Setningen, «å vende fedres hjerter til barn»,  kan virke litt underlig kanskje, men den peker direkte på GTs avslutningsord, de to siste versene i Malakias:

«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.»

Budskapet Sakarias fikk fra Herrens engel måtte lyde som en fortsettelse av deres Hellige skrift, likevel kunne han ikke helt tro det, men ba om tegn.

Sakarias var på den måten ikke ulik de fleste av oss, men tegnet han fikk rammet ham selv, han ble stum inntil han sa: «Hans navn er Johannes». Så i hele Johannes’ fostertid var hans far stum. Det var ikke den slags stumhet som Jesus helbredet, det var den tausheten som kom over dem som ble truet til å tie.

Luk. 1 er viet fostertiden.

Å være i mors liv,  beskriver salme 139  som «jordens dyp»: «….du har skapt mine nyrer,du virket meg i min mors liv……..da jeg ble kunstig virket i jordens dyp….da jeg bare var et foster, så dine øine meg……»

Og slik lyder også profetordene om Jakob: «Juble i himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, I jordens dyp! Bryt ut i jubel I fjell, du skog, hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser,han som dannet deg fra mors liv…..»

Slik blir det naturlige et bilde på Guds mangfoldige skapelses og frelseshistorie når vi kaller jorden «mater», materien, vår mor! og naturen,natus, det er fødsel.

Så ble Elisabeth fruktsommelig, og da hun var i den sjette måneden kom engelen Gabriel til Maria og sa:

«Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!….Frykt ikke ,Maria! for du har funnet nåde hos Gud;  og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme…. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høiestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kaltes ufruktbar, er nå i sjette måned…….»

Maria, var av Davids ætt av Juda, og her ser vi at hun også var i slekt med Elisabeth som var av Arons ætt.  Aron var av Levi, presteætten, og han kalles alle presters stamfar.

Her føres kongeætten og presteætten sammen, Maria er bærer av begge slektene, og kunne derfor bli mor til den høyeste kongen, prestekongen Messias, som var profetert.

«Og det skjedde da Elisabeth hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv …..»

Det er et godt uttrykk for at Johannes var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, at han som foster «sprang av fryd» ved dette møtet! Hans mor, Elisabeth ble fylt av den Hellige Ånd og lovpriste Gud.

Maria lovpriste også Herren, og hun var hos Elisabeth i tre måneder, så dro hun hjem, og Elisabeth fødte Johannes.

Kapittelet avsluttes med at Sakarias ble fylt av den Hellige Ånd og talte profetiske ord hvor han bl.a. sa om Johannes:

«….også du, barn, skal kalles den høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss…………»

Som Malakias profeterte i kap.3. 1. » Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn……..»

Lukas lar oss møte to gravide kvinner, hvor de to fosterene er spesielt innviet til hver sin tjeneste.

Kirken har satt begges fødsel inn i kalenderåret: den 25 juni er Johannes fødselsdag (St. Hans) og seks måneder etter, den 25 des. er Jesu fødsel.

Ser vi dette litt «ovenfra«, og lar årets 12 måneder fremstå som en sirkel, vil de to fødslene stå rett overfor hverandre i sirkelen, som to motsatte tegn i den himmelske storsirkel.  Hvem er de to ?

Jesus er » Løven » og Johannes, i sin kamelhårskappe, bærer «Vannmannens» bilde, men han er ikke selv Vanmannen. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes om Jesus og seg selv. «Jeg er ikke engang verdig å løse hans skorem,»sa han.

Her taler «presteembedet» om «prestekongen».

Jeg vil sitere litt fra det nest siste skriftet i GT, profeten Sakarias hvor han ser to stå ved tempelets lysestake :

«….Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side?….. Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.»( fra kap.4. 11+14)

Her er det fotnote ved oljesalvede: de to Herrens salvede er folkets prestelige og fyrstelige overhoder, her Josva og Serubabel.

Til Josva sier Herren hærskarenes Gud:   «…. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire (Messias, spiren av Davids ætt) komme……… og jeg tar dette lands misgjerning bort på en dag. …… (fra Sak.kap 3. 8+9)

Dette å være «varselmenn», som rydder vei for Herren forut for Messias komme, er budskapet om Johannes: …»han skal gå i forveien for ham»…

Prestetjenesten var en tjeneste som skulle bringe en Hellig Gud til samfunn med ufullkomne, syndere, men hvordan blir prestetjenesten om landets misgjerning er borte?  Ypperstepresten Josva opplever å bli renset for misgjerning og ikledt nye klær og så sier Herren til ham:

«…. ta imot sølv og gull… og gjør kroner og sett dem på Josvas, yppersteprestens hode! Og si til ham: Se, det skal komme en mann som heter Spire (Messias av Davids ætt); og han skal bygge Herrens tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone………»(Sak.kap.6. 12+13)

Gud demonstrerer den kommende prestekongen ved å sette  kongekroner på Josvas hode, men da prestekongen, Spire, kom, ble kronen lagt bort …..

Johannes skulle lære folket om frelse før Herrens komme, og han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og døpte dem som omvendte seg i elven Jordan, og folk trodde han var Messias men han sa: «Jeg er ikke Messias. Jeg døper med vann, men han skal døpe med den Hellige Ånd og ild.»

Johannes er den som vidner om ham og sier:» Han skal vokse, jeg skal avta……Han som kommer efter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

I himmelens mange lys, ved den store lysestaken i Herrens tempel, hos lysenes Fader, er det «å vokse og å avta», og «å komme efter og å være foran» og det «å møtes», uttrykk som kjennes ved bl.a.omtale av måne og planeters bevegelser og sol og stjerners posisjoner ved jordens gang. Ordbruken er «ovenfra», og her er ordene fylt av det innhold de var bilder på!  Her møtes himmel og jord, prest og konge, Johannes og Jesus, mens de er i «jordens dyp».

En gang til blir vi vitne til et møte mellom de to.

Da Johannes så Jesus komme til seg og sier han : «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd! »

Jesus kom for å bli døpt av Johannes, men Johannes ville heller bli døpt av ham. Da sa Jesus :

«La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.»

«…og se, himmelen åpnet segfor ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

Her fullbyrder Johannes prestetjenesten og overgir den til Jesus.

Og slik uttrykker Esaias dette:

«….Så sier Herren til sin salvede,til Kyros, som jeg holder i hans høire hånd……Drypp,  i himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem. Jeg, Herren, skaper det……»

desember 13, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon | Comments Off on 3.adventslys: De to salvede.

2. adventslys: Jødenes konge.

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»

Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far.  Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.

Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.

Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.

Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.

I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.

Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.

Det angis et par årsaker til dette:   En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.

Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.

Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville  Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:

«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr!  Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..

(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!

Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»

Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.

Esau giftet seg med en datter av Ismael så deres ætter hadde nær forbindelse, nå var Herodes av Esaus ætt, og denne nærheten til Ismael aner man også i Herodes navn.

Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).

Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :

«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.

De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…»

Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.

Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.

«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.

En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk,  ordet gir oss bildet av et avgrenset rom som fylles opp med tid, ettersom «tiden går». Slik at  når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt,  «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.

Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.

På gammelnorsk ble jorden  med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.

Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».

Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.

I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.

Nå krevet den nye tid noe nytt.

Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden,  i besittelse av guddommen selv.

Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.

Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:

«… Betlehem i Juda land……

hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.

Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!

I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.

I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.

Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».

I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.

Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.

Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.

Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.

Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.

Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.

Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:

«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»

Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?

Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»

De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.

Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:

Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.

Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.

Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:

«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»

Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».

desember 7, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Comments Off on 2. adventslys: Jødenes konge.

1. adventslys : Herrens engel

Jeg har tatt frem julekrybben og setter figurene på plass.

Skikkelsene er kjente og meningsfulle for meg: Josef, Maria, Jesusbarnet, englene, hyrdene, de tre vise menn og så dyrene: okse, esel, sauer og vismennenes kameler.

Beretning om Jesu fødsel er den mest kjente bibelfortellingen i vår kultur.

Oftest hører vi fortellingen slik den fortelles av evangelisten Lukas, mens den som fortelles av Matteus er noe mindre brukt. Johannes har en svært «åndelig» fremstilling av Ordet som ble kjød, mens Markus bare forteller om den voksne Jesus.

Standard_evangelistsymboler

Lukas fremstilles etter tradisjonen som en okse, og det er han som skriver om fødselen i fjøset.

Oksen er også et av de fire hodene til livsvesenet i GT,  og oksen er den himmelske dyrekretsens navn på tiden fra Adam til Abram.

Væren var tiden fra Abraham til Jesus, og kamelen er bilde på vannbæreren, den kommende tid vi nå nylig er gått inn i, vannmannens tid.

Matteus er etter tradisjonen fremstilt som mannen.

Maria er «jomfruen», som er fiskens motstykke i dyrekretsen, og fisken er et kjent Kristussymbol.

Her i julekrybben er de møtt fram alle sammen, unntatt løven(Markus) og ørnen(Johannes) . Det var de to som ikke skrev noe om Jesu fødsel, og rovdyrene hadde faktisk virket forstyrrende i dette fredfulle fjøset. De hadde heller ikke sin tid den gangen, men de berører oss ved å være motstykket til oksen og mannen.

Det er de fire dyrene, okse, esel, vær og kamel, som ser på den nyfødte jødenes konge.

Hva med eselet? Og engelen?

Matteus åpner sin fortelling med å dokumentere Jesu ætt gjennom Josef til David, Juda  og Abraham, og så sier han at Josefs trolovede var fruktsommelig ved den Hellige Ånd og at Josef , som var rettferdig, ville skille seg fra henne i stillhet og i v. 20:

«Mens han nu grundet på dette, se, da åpenbarte Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Men alt dette skjedde forat det ord skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss. 

Da Josef våknet opp av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin hustru til seg.»

«Herrens engel» er en betegnelse vi kjenner fra GT. Der er Herrens engel som kommer med bud fra himmelen, som ser, som velsigner, hjelper, redder fra ulykke og gjør kraftige gjerninger.

Den første gangen vi møter Herrens engel i GT er i 1.Mos.16.kap.,  og jeg vil sitere noe fra denne underlige historien som også handler om en gravid kvinne.

Abraham var barnløs og Sara som selv var blitt for gammel til å få barn, hadde gitt sin mann trellkvinnen sin, forat hun skulle få barn for henne. Etterpå var Sara så hård mot trellkvinnen at hun rømte fra henne:

«Men Herrens engel fant henne ved vannkilden i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.

Og han sa: Hagar, Saras trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen?

Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sara.

Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøi deg under henne!

Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke skal kunne telles for mengde.

Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er fruktsommelig og skal føde en sønn, og du skal kalle ham for Ismael (Gud hører), for Herren har hørt din nød. Og han skal bli et villesel av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham; og han skal bo østenfor sine brødre.

Og hun gav Herren, som hadde talt med henne, navnet «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg virkelig fått se ham som ser meg?

Derfor kaller de brønnen Lahai Rois brønn; den ligger mellom Kades og Bered.

Og Hagar fødte Abram en sønn; og Abram kalte den sønn Hagar hadde født ham, Ismael(Gud hører).»

De to beretningene, om Ismaels og Jesu fødsel er svært like:

Herrens engel hilser både Hagar og Josef ved navn og sier dem  begge hva de skal gjøre.

Eengelen forkynte for begge fruktsommeligheten og hva sønnen skulle hete og hvorfor sønnen skulle ha det navnet.

Profetens ord om jomfruen som blir fruktsommelig og hva han skal hete er som et sitat fra Herrens engels ord til Hagar og som nå forkynnes Josef.

I denne adventstiden, hvor vi minnes Jesu fødsel, tenker jeg på at verden nå er i en  ny adventstid. Vi venter et nytt «komme» til jorden, Jesus som jødenes konge. Derfor er striden mellom de to, jøde og araber, større enn noen sinne.

Selv her, langt oppe i nord, kjenner vi trykket av fiendskap mellom «araber, jøder og kristne», vi som er brødre enten av blod eller ånd kjenner sorgen ved dette!

Ved lesning i GT ser vi desverre ofte at det nettopp er brødre som sloss. Alt ved bokens første brødreberetning  slår den ene den andre ihjel.

Historien om Abrams ætt deler seg her ved Abram to sønner Isak og Ismael.  Deling og splid gjentar seg ved Isaks sønner, tvillingene Esau og Jakob.

I GT følger vi Isaks  og Jakobs ætt,  men vi ser i denne beretningen at Herrens engel har omsorg for begge ættene.

Herrens engel kaller Ismael et villesel.

Jeg har tidligere skrevet om Israel som eselet, som trelldyrets fole, Guds tjener.

Om Juda, bæreren av kongeætten i Israel, heter det at han binder eselet til vintreet (et annet bilde på Israel).

Jesus, ved den høygravide Maria, som selv var en bærer av kongeætten, red på eselet inn i Betlehem, Davids stad, og som voksen ba han disiplene løse trelldyrets fole så han kunne ride på det inn i Jerusalem. Den gangen hyllet de kongen som kom ridene slik profeten sa: på trelldyrets fole.

I bildet av det ville eselet og det tjenende trelldyret, ser vi likheten og forskjellen mellom de to folkene, og våre to fødselsberetninger viser oss at begge er i Herrens engels omsorg, men at Israel ble satt til å tjene.

Jeg setter eselet inn i fjøset. Her inne skal trelldyret Israel, Judas esel,  stå og se Jesu fødsel.

Ismael(han som hører), villeselet, løper ute i det fri også denne julenatten! og hører Herrens engels røst.

desember 2, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar

1814 : møte med «Ponte corpen».

I 2014 er det 200 år siden Norge laget landets grunnlov og vi forbereder oss på jubileet.

Grunnloven står sterkt i vår bevissthet! Den er, mer enn noe annet, symbolet på vår nasjonale selvstendighet, og feires årlig som det.

Spør man hvorfor vi feirer 17 mai, vil  hvert barn i Norge svare at vi feirer den norske grunnloven.

Pussig for oss er det derfor at den svenske forklaringen på den norske nasjonaldagen er «at Norge fikk sin egen konge».

Begge disse forklaringene gir de historiske fakta, men vi kjenner oss fremmede i den svenske fremstillingen av hvorfor vi feirer nasjonaldag.

Både grunnloven og folkets aksept av den danske arveprinsen som Norsk konge er korrekt historie, men forsøker vi å forstå hvorfor nordmenn og svensker vektlegger hver sin av disse to historiske fakta, kommer vi fort inn i den  konfliktfylte historie som dengangen var forspillet til vår selvstendighet.

I feiringen neste år vil ganske sikkert de historiske hendelsene fra den tiden stå sentralt, og bli grundig belyst, likevel vil jeg gjerne dele med dere  en «historisk godbit» fra litteraturen.

I boken «Lindeby» fra 1933, skildrer forfatteren, Ingeborg Møller, et møte mellom «Ponte Corpen», som man kalte  Karl Johan, og to av Eidsvoldsmennene, forretningsmannen Carsten Tank og prosten Peter Hount.

I Norge var det store stridsspørsmålet Kielfreden, hvor den dansknorske kongen avsto Norge til Sverige, og det norske folks selvstendighetstrang.

Nordmennene ønsket ikke krig, men kunne heller ikke godta å bli «gitt» til svenskene.

Mange var trette av årene under Dansk herredømme, og ville heller slåss for selvstendighet enn å komme under «nytt åk».

Folket hadde ulike tanker om dette, ulik tro på om Norge ville klare å håndtere selvstendighet, ulike følelser for de to nabolandene, men enighet om å forsøke å skape selvstendighet og å unngå krig.

Alt dette kom frem i debattene under lovarbeidet på Eidsvold og valget av Prins Christian Fredrik.

På Eidsvold støttet man enten «svenskepartiet» eller «prinsepartiet» og man vektla at landet hadde økonomiske interesser i Sverige og konstitusjonell og kulturell avhengihet til Danmark.

Uansett hva det politiske utfallet av Kielfreden ville bli for Norges del, var Eidsvoldsforsamlingen enig om at det viktigste var å bevare grunnloven.

Boken «Eidsvold 1814», ble skrevet til hundreårsjubileet i 1914. Denne boken gir levende og svært grundige skildringer av dette spennende året, men møtet med «Ponte Corpen», som skildres i boken «Lindeby», har jeg ikke lest andre steder.

Dette møtet omtales ikke i boken Eidsvold 1814, men nevnes på s 280 som underforstått : (sitat)

«… Men ut på sommeren(1814) har han(prost Hount) fra sine prestegårdsvinduer daglig vært vitne til til fiendens(svenskenes) fremrykning på den andre siden av Svinesund, og han lot seg da av Carl Johan, som sagtens har kjent hans vaklende holdning, sende sammen med Carsten Tank med fredsforslaget til det norske hovedkvarter. Siden følte han alltid sine landsmenns bitterhet og mistanke hvile på seg, likesom Carl Johans nåde, og sinnslidelser skal sterkt ha bidratt til at han døde alt 1815…..»

Denne kortfattede fremstillingen, forfattet av Koht og Schnitler, etterlater mange spørsmål og man ønsker en bredere gjennomgang av dette viktige temaet: fredsforhandlingenes første fase.

Ellers nevnes samme møte, også som underforstått, i den leksikalske informasjonen om Carsten Tank, forretningsmannen fra Rød herregård i Halden.

Han var i desember 1813  aktivt med på å skape de gode forholdene for arbeidet på Eidsvold og «store norske leksikon» sier:

«…..Han var med på møtet i Christiania for å drøfte opprettelsen av en egen norsk bank; deltok i Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 og ble «medlem av Finansdepartementet» i regjeringsrådet 2. mars samme år, medlem av statsrådet fra 17. mai, bestyrte Finansdepartementet til han tok avskjed i juli.

I begynnelsen av august 1814 var han Karl Johans formidler under forhandlingene om våpenhvile, og overbrakte bl.a. dennes våpenstillstandstilbud til Christian Frederik. …..»

Det er dette møtet, hvor Carsten Tank og prosten Hount forhandler om fred med Carl Johan, vi får levende skildret i boken «Lindeby».

Det interessante ved denne skildringen er at forfatteren Ingeborg Møller hadde svært god anledning til å ha førstehånds kjennskap til denne historiske hendelsen. Hun var barnebarn av Zacharias Møller på Torsø og dermed ble Dikka Møller hennes tante.

Dikka var født Anker og var fra  Rød Herregård i Halden. Hun ble født i 1838 og hadde fra barnsben av hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere, og senere ble hun politisk engasjert for fredssaken, «Fredsmoren» ble hun kalt.

Gjennom Dikka kunne Ingeborg få levende, nære skildringer av familiens personlige opplevelser.

Ingeborgs far, som var offiser, hadde militær kjennskap til hendelsene, og det er også grunn til å merke seg brevene fra prost Hount som omtales i boken som mulig kildemateriale.

Samtidig kjenner man Ingeborg Møllers forfatterskap som et kulturhistorisk fremragende godt og etterrettelig arbeid. Det er ingen grunn til å betvile ektheten i hennes skildringer.

Med dette som utgangspunkt siterer jeg litt fra romanen «Lindeby» hvor hovedpersonen Karen, 13. august 1814, drar for å advare prost Hount:

«…..(sitat begynner)

-Kammerråden har svoret å skyte deg og Tank!

– Ikke annet! Foruten å skyte oss vil han stille oss for krigsrett for høyforræderi.  Han påstår også at Tank har villet bestikke general Ohme til å overgi Fredriksten……..Nu vil jeg fortelle dere de siste ukers hendelser i sammenheng. Jeg vil at dere skal høre det av min egen munn…..dere husker nok, hvordan jeg skrev til dere fra Eidsvold, at for meg var avslutningsdagen der oppe det helligste øyeblikk i mitt liv……å være med i en stor fellessak gir fryd, selv i motgang. Å måtte bære frem en sak alene er alltid et martyrium, Og jeg er alene. Ikke engang med Tank deler jeg de innerste drivende motiver……Grunnloven av 17 mai er Norges sanne konge. En ytre konge kan være en foreløpig nødvendiget……..For meg blir den beste regent foreløpig den som best ser og erkjenner disse retningslinjer…..Christian Fredrik er og blir først og fremst den danske tronarving……at hans kongedrøm her i landet ville ført til gjenforening med Danmark kan vel ingen tenkende sjel tvile på……nåja, alle disse tanker har jeg ofte drøftet med Tank, og her var vi helt enige….. og at den svenske regent, dersom han først gikk med på å garantere maigrunnloven, ville la den i fred og derfor bli temmelig ufarlig for landets indre selvstyre, håpet vi sikkert….jeg vet Tank ser mere på landets økonomiske oppblomstring. For meg har det åndelige alltid stått i forgrunnen. Men nok av det – Carl Johan kjente til Tanks sympatier – eller rettere hans antipatier, for dem legger han sjelden skjul på, hverken overfor landsmenn eller utlendinger.

Omkring midten av forrige uke sendte derfor den svenske kronprinsen bud til statsråden, som straks med fritt leide dro over Svinesund og var et døgn i svenskenes hovedkvarter. Før avreisen skrev han en liten seddel til Ohme på festningen om muligens å stanse skytingen etpar timer mens han konferrerte med Ponte Corvo. Det var kun for å spare byens borgere og det fantes ikke et ord om overgivelse eller lignende ting i den korte skrivelsen.

Da statsråd Tank kom hjem fra hint første møte var han sterkt betatt av den svenske tronarvings strålende personlighet. Det var ingen storsvensk usurpator, ingen «norsketare» han hadde talt med – det var en ildsjel fra Frankrikes store tider, en som selv hadde kjempet med i 1791 for de nye folketanker: Frihet, likhet og broderskap.

Tank budsendte meg like etter og fortalte om sitt inntrykk av gascogneren. Han ba meg innstendig om å være sin hjelpesmann i det som nå måtte skje til fedrelandets redning: Snarest mulig slutt på krigen, d.v.s. på Christian Fredriks skinnkongedømme i Norge, og en fredelig forening med svenskene under full anerkjennelse av Eidsvoldsgrunnloven….

Hele fjerde august, samme dag som Kongstenfestningen uten sverdslag falt i svenskenes hender…….satt Tank og jeg sammen på Rød og oversatte grunnloven til fransk.

Imens rykket svenskene frem, egnen omkring blev først omringet og siden besatt av fienden, og Cark Johans hovedkvarter ble flyttet over på norsk grunn.

Den femte august var oversettelsen ferdig, renskrevet og korrigert av en franskmann som bodde i Fredrikshald. Med det dyrebare dokument på barmen og en svensk ordonnans i hælene red vi i kveldingen avsted til kronprinsens nye hovedkvarter på gården Vestgård, omtrent en fjerdingsvei fra Rød…… Vi var ventet og slapp gjennom vaktene like inn til kronprinsen, som hadde sitt rom i første etasje.

Allerede synet av ham var en opplevelse: den høye, magre skikkelsen, ørnenesen – men først og sist øynene. Ett øyeblikk var de som to ildsprutende kratere og det neste lyste de som vennlige aftenstjerner. Hans hele åsyn var kongelig og folkelig på en gang…..værelset han losjerte i var utstyrt med den største frugalitet. En tarvelig treseng stod i det ene hjørnet og var om dagen tildekket med en bred bordfjel, hvorpå det lå en mengde dokumenter sammen med ridehandsker og sporer. Noen nødtørftige toalettgjenstander skimtedes i hjørnet bak et stripet kattunsforheng. Ellers bestod bohavet av fem trestoler og et uhyre bord, øyensynlig tryllet frem for anledningen ved at alminnelige bordskier var lagt efter hverandre tvers over trebukker.. jeg kunne ikke unnlate å trekke sammenligninger mellom denne magre, herdete krigerskikkelsen i sitt spartanske losji og vår bløttformete, pikesmukke Christian Fredrik i sine silkebolstre.

«Messieurs, que Dieu conduise notre coferance!» var hans første hilsen.

To av de svenske herrer som var tilstede da vi kom trakk seg tilbake til sideværelset, bare kronprinsens privatsekretær, den tause krigsråd Ulrich, satt ved vinduet og noterte. Et talglys brente på bordet og et annet i vinduskarmen ved sekretærens plass. Tank og jeg ble plasert på to trestoler ved det store bordet like overfor fyrsten.

Han grep ordet og talte med mange gestus og med sydlandsk livlighet….:

«Si meg nå mine herrer, hva det er som hindrer det norske folk i å motta mitt tilbud om å sjenke det en fri forfatning? Dersom sakene virkelig forholder seg slik som De fremstilte dem for meg i vår forrige samtale, min kjære Tank, da begriper jeg det på ingen måte!

De påstod at denne ulykksalige broderkrig, som ingen beklager dypere enn jeg, kun er fremkalt ved Danmarks intriger, som i denne smukke «prince de boudoirs» skikkelse har satt griller i hodet på enkelte av Deres forvillede landsmenn!

De fremholdt at det norske folk sukker etter en ny konstitusjon, bygget på de store frihetsideer, en konstitusjon, som kunne sikre det en bedre tilværelse enn det for en tapper nasjon uverdige skinnliv det gjennom århundrer har ført som den danske krones tålmodige lastdyr. Dette er nettopp et folkeønske, som det både er min plikt og min glede å kunne etterkomme! Hvorfor har da ikke nordmennene den samme tillit til meg som deres svenske frender nå har vist? Det er jo min redeligste hensikt til siste stund å virke for de to skandinaviske folks, såvel særskilte som gjensidige lykksalighet.»

«Sire, det er just kjennskapet til disse Deres edle og humane hensikter som gjør at vi sitter  her i kveld og vil vove å fremlegge saken i hele sin sammenheng for Deres Kongelige Høyhet!» svarte Tank……. «som Deres Høyhet sikkert vil innrømme bør ethvert folk styres efter grunnsetninger og retningslinjer som er avpasset efter dets særegenheter. Ingen kan kjenne disse særegenheter bedre enn angjeldene folk selv. Norge og dets behov kjennes best av nordmennene. Det stolte, ærerike Sverige har helt andre behov. Det svenske folk viste ved sin holdning i 1809 at det ennu ikke ønsket en efter Frankrikes lysende forbillede utarbeidet fri forfatning.»

Ved disse ord gled  et varmt, strålende skjær over prinsens ansikt …..

«Sire,» fortsatte Tank – «en slik «constitution a la suedoise» ville være en ulykke for Norge. Vi har ingen gammel og mektig jordadel som Sverige, vi har ingen store krigstradisjoner fra nyere tid, vi har ingen av disse mange – og for Sverige sikkert berettigete – bånd med fortiden. Slike bånd er på flere vis en styrke, men de kan også lett bli hindringer på et folks vei fra nutiden over i fremtiden………… vi er et folk av bønder, sjøfolk, fiskere og handelsmenn, vi er fredelige utad og stridbare innbyrdes – just motsatt det svenske.  Nettopp disse egenskaper – at vi helst sloss med hverandre, men nødig med våre naboer – har lenge vanskeliggjort vårt krav på en mere selvstendig stilling overfor verden.  Som følge av en rekke merkelige skjebnetreff, som Deres Kongelige Høyhet kjenner like godt som jeg – kunne det norske folk ved sine representanter i denne vår for første gang på århundrer samles under ett tak, nemlig på Eidsvold. Her fikk de endelig anledning til å strides med hverandre på «fornuftig vis», som jeg pleier å uttrykke det. Resultatet av denne førti dagers ordstrid ble meget fruktbart: Nemlig den grunnlov som Deres Kongelige Høyhet har funnet å måtte forkaste uten å kjenne, uaktet den er et ektfødt barn av Priser-nasjonalforsamlingens verk i 1791.»

«Hvorfor har man ikke straks forelagt meg denne grunnlov til nøyaktig gjennomgåelse!» utbrøt gascogneren …… han bøyet seg mot oss, spørgende og intens, som ville han på flekken trekke hele den norske grunnlov ut av munnen på oss.

«Det anser også vi for en stor forsømmelighet, Sire!» svarte Tank rolig, «derfor har jeg, sammen med min her tilstedeværende venn, prost Hount, efter ringe evne forsøkt å oversette Norges grunnlov til Deres Kongelige Høyhets vakre og smidige tungemål. Hount har den med og vil gjerne foredrage den på fransk, så snart det måtte behage Deres Kongelige Høyhet å lytte. Ingen vil kunne gjøre det bedre, sire, for min venn var tilstede på Eidsvold som en av folkets kårne menn. Han har selv vært med å skrive dette dyrebare dokument, så å si både med tårer og med hjerteblod.»

«Magnifique, messieurs! Jeg ønsker intet heller enn å sette meg inn i det norske folks tenkemåte, forlagt meg av så innsiktsfulle menn som de tilstedeværende!»

Jeg hadde sittet nesten taus under hele denne første del av konferansen. På Tanks opfordring reiste jeg meg og tok frem rullen med den franske grunnlovsoversettelsen.

«Nå er det min tur til å sitte, og deres til å stå, votre Reverance!» sa kronprinsen med et fortryllende smil – «tillat at jeg plaserer meg på denne måskje litt særegne måte! Jeg lytter nemlig langt bedre når jeg ikke distraheres av de talendes eller lesendes – i dette tilfelle for øvrig meget interessante – ansikter!»

Dermed tok han stolen, snudde den rundt og satte seg uten videre med ryggen mot oss.

Jeg begynte da – ikke uten sterk indre bevegelse – å lese Norges grunnlov på fransk, langsomt og med en kort pause etter hver paragraf.

Allerede efter første setningen så jeg at kronprinsen nikket bifallende. Efter hvert som jeg leste begynte han også å gjøre håndbevegelser, hele mannen kom i stadig voksende affekt.

Da jeg hadde lest disse viktige paragrafer: Paragraf 104: «Ingen kan dømmes uten efter Lov eller straffes uten Dom. Pinligt Forhør må ikke finne sted.» og paragraf 108 «Enhver Statens borger er i Almindelighet lige forpliktet til i en viss tid at verne om sit Fædreland, uten hensyn til stand, Fødsel eller Formue.» da spratt han opp fra stolen og ropte:

«Dette er jo herlig! Dette er min ungdoms drøm, for hvilken jeg vovet liv og blod! Mine herrer, for disse ideer har jeg stått i kuleregn under trikoloren! Vene que je vous embrasse, cher monsieur le doyen!» og før jeg fikk sukk for meg styrtet han rundt bordet og tok meg i sin favn. Tank smilte  – jeg selv fikk tårer i øynene. Men sentimentet varte ikke lenge…..

«Allez messieurs! Nå raskt videre!»

Ved somme paragrafer stanset han meg og gjorde forstandige bemerkninger. Det var slett ikke alt som huet ham; særlig ved paragrafene om religionen, om jødene og om kongens innskrenkede veto hørtes en besynderlig misbilligende knurren fra ham.

Da slutningssetningen fra den siste paragrafen, 115, var sagt til ende med disse ord: «Når Rigsforsamlingen har antaget denne konstitusjon vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring at noen Del av den bør forandres, da må en sådan forandring aldri modsige denne Grundlovs Prinsipper og ikke rokke eller forandre denne Konstitusjons Ånd. Derfor bør to tredjedele av Stortinget være enige inden en sådan Forandring kan skje.» – satt kronprinsen med hodet bøyet i hendene.

Jeg foldet sammen papiret og det ble en lang taushet.

Da reiste han seg med ett, tok stolen på strak arm og snudde den mot bordet igjen med et smell……

«For dette skjønne dokuments skyld vil jeg elske det norske folk til min dødsdag, messieurs! Det har hermed til fulle bevist sin folkeadel og sin rett til en hedersplass i nasjonenes rekker! Jeg takker Gud dersom jeg nå på fredelig vis kan bli styrer for dette folk, der nok er forskjellig fra, men ingenlunde står tilbake for sine svenske brødre!»

Prinsen gikk til døren og ropte ut efter skrivepapir. Så satte han seg og utdelte selv gåsefjærer til oss alle.

«Denne lovs grunnsetninger vil både De, mine herrer, og jeg verne om i fremtiden – såvel mot indre som mot utenlandske overgripere – vær viss på det!…..enkelte ting må selvfølgelig forandres, sådan som de nye forhold som vil fremkomme ved foreningen med Sverige under samme monark, krever det. Alt dette er kun biting  – selve grunnlovens ånd hverken kan eller må røres. Men Christian Fredrik skal vekk……….»

Adjutanten, major Toll, kom inn med en stor bunke papir og fikk straks ordre til å hitkalle oberst de Champs, som hele tiden har vært kronprinsens fortroligste rådgiver i de vanskelige skandinaviske spørsmål. De  nye tilstedekommende herrer hilste uhyre høflig på oss, men dog med sterk indre reserverthet ……. En helt annen stemning ble straks rådende i værelset, og det gikk opp for Tank og meg at nu skulle vi forhandle med fienden.

Resten av natten gikk med til forhandlinger og til å sette opp utkast om betingelsene for våpenstillstanden.  Den gryende dag begynte å lyse inn over våre trette, grågustne ansikter. Bare gascogneren synes å være i samme vigør som da vi kom – olivenbrun og livlig. Han holdt oss alle i ånde ved sin spontane – og av og til nokså umotiverte forslag som han bredvillig trakk tilbake når de viste seg for «sydlandske».

Det var full morgen da vi omsider hadde fått i stand det første brukbare meglingsutkast. Riktignok inneholdt det adskillige fordringer som vi visste den norske regjering hverken kunde eller burde gå med på – f. eks. kravet om at svenske tropper skulle besette store deler av Syd-Norge, og at halvdelen av garnisonen på Akershus skulle være svensk. Det var også flere anstøtspunkter – men alt dette mente vi kunne bli gjenstand for forhandlinger og gjensidige tilpasninger. For det viktigste, ja, det avgjørende var oppnådd: den svenske kronprinsen hadde anerkjent Norges grunnlov – Eidsvoldveket var frelst!

Vi var så nogenlunde ferdige, da et ur et sted slo seks. Ennu mens de siste slagene lød reiste kronprinsen seg og gav en hånd til hver av oss tvers over bordet. «Que Dieu vous benisse!» sa han som til avskjed og velsignelse….Tank og jeg reiste over Svindal til det norske hovedkvarteret på Spydberg prestegård, hvor vi dagen efter ankom med den for Nordens fremtid så skjebneavgjørende skrivelse…… Allerede samme aften kunne jeg reise tilbake til svenskenes nye hovedkvarter med det forløpige svar, at Christian Fredrik var villig til å begynne forhandlinger……(sitat slutt)

Tank og Hount hadde meglerrollen og var, som det står i boken: «ustanselig på veg mellom de to hovedkvarterene inntil våpenstillstanden var sikret, Christian Fredrik fjernet og Norge  forenet med Sverige under Carl Johans regime. Mange håp og illusjoner falt, men grunnloven besto!»

Noe forkortet gjengivelse, så jeg anbefaler å lese boken! Den er et merkelig og lesverdig dokument i romanform.

Les og:

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

1814: hvordan hele folket valgte et fritt Norge, kirkevalgene.

 

november 23, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hvordan en strategi kan være ubevisst.

Svar på prisoppgave om Pierre Bourdieus teorier.
Spørsmålene oppgaven skal besvare, er:
• Hvordan kan en strategi være ubevisst?
• Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

I besvarelsen baserer jeg meg på Bourdieus bok «Distinksjonen», en artikkel av Hernes og den allmennkunnskap vi har om vår kultur og vår historie.
**************************************************************************
Jeg vil begynne besvarelsen med spørsmålet:

Hvordan har du det?
Spørsmålet er en høflighetsfrase som er hyppig brukt.
Tenker man over spørsmålet, vil ordet «har», og hva det rommer, fange oppmerksomheten. Det rommer ikke bare hvordan det står til med personens helse og status, men også hvordan han forholder seg til sin tilværelse, altså hans «habitus».
Den som spør, åpner døren for den spurte til å fortelle om ethvert forhold som berører ham, men siden spørsmålet er en høflighetsfrase, venter man bare et bekreftende svar på det spørreren allerede har lest av personens kroppsspråk, ellers ville han ikke spurt, slik at « takk bra! Og du?» skal fungere som en bekreftende hilsen: «takk, du ser rett, jeg har det bra og jeg ser du har det bra.»
Med et raskt blikk «leser» man hverandres «habitus» ut av personens ytre, av «hexis», av «ansiktet som møter deg». Dette kan vi enda det ikke er pensum i grunnskolen, vi tenker ikke over at vi kan det, men ubevisst har vi lagret alle de sosiale kodene lett tilgjengelig, så vi på et blunk, ved et tilfeldig møte kan oppfatte dem og gi de signalene som egner seg.
Denne ubevisste strategien, å se, tolke og lagre de sosiale kodene for raskt å kunne reagere sosialt riktig, viser hvor uhyre viktig det sosiale samspillet er for enhver.
På engelsk sier man «how do you do?» og vi står med to ulike verb for samme fenomen:
«å ha og å gjøre».
De føringer for tenkningen som gis ved disse to verbene, skal jeg komme tilbake til.

Om årsak og virkning.
«Vitenskapen gir oss gyldig kunnskap fordi naturerfaringene skjer i tid og rom, som årsaker og virkninger, men hver enkelt vitenskapelig innsikt i årsaksforhold er noe usikker og kan bli forkastet fordi vi aldri vet alt om naturen, og fordi vitenskapen gjør fremskritt.»
Slik oppsummerer Dag Østerberg noe fra Kants verk «Kritikk av dømmekraften» i Bourdieus bok, «Distinksjonen». Den har undertittelen «En sosiologisk kritikk av dømmekraften» og bidrar ytterligere med kritikk av dømmekraften, basert på Bourdieus sosiologiske undersøkelse av folks smak.
Siden vitenskapen behersker analytisk virksomhet, men ikke syntetisk, benytter vitenskapen filosofien som et egnet redskap til syntesedannende virksomhet, til å bygge teorier og hypoteser.
Når store deler av den vitenskapelige virksomhet involverer filosofien, øker vårt behov for å kunne skille tydelig mellom dem.
I vitenskapelige arbeider, er det, innen den filosofiske deltagelse, stort rom for moralske og politiske valg, og stort nok rom til å kunne prege den filosofiske virksomheten med både bevisste og ubevisste strategier.
Enhver isme og ideologi, og enhver teori og hypotese, er fremkommet ved hjelp av filosofisk virksomhet.
Når en ideolog ønsker å benytte de vitenskapelige arbeidsmetodene for å skape større sikkerhet om sin ideologis troverdighet, venter vi en redegjørelse for den ideologiske vinklingen.
Like selvsagt bør vitenskapen redegjøre for sin bruk av filosofien.
I dette komplekse landskapet er det vi beveger oss når vi besvarer de to spørsmålene til Eia.

Ubevisste strategier.
Begrepet bevissthet er språklig knyttet til det å vite.
Bevisstheten vet når den er bevisst, men den er seg ikke bevisst hva den er, inntil barnet bekrefter for enhver at den er «Jeg».
Vil man forstå hva bevissthet er, er man foreløpig henvist til synsing.
Vitenskapen vet det ikke, men man forsker i de fysiske prosesser i hjernen for å få kunnskaper om hjernens virkemåter og for om mulig å kunne forstå bevisstheten, derfor har vi mange fakta om hjernen, men ingen helhetsforståelse.
Med denne begrensningen knyttet til forståelsen av begrepet bevissthet, kan vi nærme oss oppgavespørsmålet og trekke frem eksempler på ulike former for bevissthet og ubevissthet.
Det er nærliggende å starte med barnets læreprosesser og den «medlæring» som skjer i all læring, og den nødvendige automatisering, som er kjennetegnet på solid innlæring: «man kan det så godt at man kan gjøre det i søvne», altså at læring er en måte å skape ubevisste handlinger på i den hensikt å kunne utføre kompliserte, sammensatte handlinger, fordi automatiseringen frigjør oppmerksomheten, f. eks behøver man ikke tenke over at man går når man først kan det.
Barnets første innlæringsfase er et resultat av barnets «ubevisste strategier».
Spebarnet tenker neppe bevisst: nå skal jeg lære norsk, eller nå må jeg øve mye for å få det til, eller nå vil jeg herme etter det mennesket som steller meg.
Tvert om viser barnets begynnende handlinger at det har en «naturlig utvikling», det vil si lik andre barns, som en følge av hjernens registrerende arbeid, dets systematiske og strukturerte virksomhet.
Hjernen tolker synsinntrykk, lagrer og gjenkjenner sanseinntrykk, lytter etter kjente lyder, registrerer nytelsen ved stell og omsorg, danner gradvis et ordnet bilde av den nære verden og ved hjernens aktiviteter skapes trangen til respons, til handling.
Disse første handlinger er eksempel på vellykkede ubevisste strategier og hvordan de etter hvert, gjennom billeddannelse og språk, blir bevisste.
Hjernen arbeider logisk og strukturert. Det er det den kan. Den kan ikke annet.
Enten vi sover eller er våkne, er små eller store, er friske eller syke, vil hjernen arbeide logisk og strukturert, mer eller mindre dyktig selvsagt, men om den ikke er skadet, vil den arbeide efter sin struktur.
Det underlige i denne prosessen er «livet selv», det udefinerte, det som «blir borte», og som mangler når døden inntrer. Kroppen, hjernen, altså «jeg», er fysisk sett den samme som da den levde, men «jeg» er ikke der.
Om bevisstheten og livet er knyttet til materien og dør med den, eller om bevisstheten og livet er åndens besøk i materien, er spørsmål nært knyttet til menneskets selvbilde, og har betydning for hvilke valg mennesket gjør og for hvilke strategier de lager seg, bevisst eller ubevisst.
Vi bruker uttrykket «å sove på det», når noe er vanskelig, eller om vi har en oppgave å løse.
Slik har vi i språket uttrykt generasjoners erfaringer med at det hjelper å la hjernen behandle saken i fred og ro, uten å bli forstyrret av alle sanseinntrykkene våre og av vår bevisste søken i vårt åpne tilgjengelige kunnskapslager.
Drømmetydning var, i flere gamle kulturer vi kjenner til, en egen profesjon, også i våre dager er det mange teorier om hvordan drømmer skal forståes og tydes, og felles for de fleste av teoriene er at de tar utgangspunkt i at hjernen arbeider logisk og strukturert også når den drømmer. Det er Freuds drømmetydning og dybdepsykologien nære eksempler på.
Forskningen kan si mye om hjernens aktivitet mens den drømmer, men ikke om drømmens karakter, innhold og tolkning.
Jeg møtte en på Blindern engang som sa at han led av «logisk konstruerte vrangforestillinger». Det gledet meg å møte en student med selvinnsikt, for de fleste av oss har ikke kommet så langt i erkjennelse. Studenten pekte dermed på to forhold: at selv i sykdom arbeider hjernen logisk og strukturert, og at også vrangforestillinger er en logisk konstruksjon.
I krimsjangeren etterspørres årsakene og de ubevisste og bevisste motivene til forbrytelsen.
Pussig nok er det når handlingene er onde at man etterspør motiver og årsaker, ikke når handlingene er gode.
Vi har kanskje en ubevisst trang til å bli underholdt av årsakene til ondskap, men vår bevissthet har stor glede av å følge avsløringen.
Kierkegaard skriver om «angsten for det gode». Denne angsten, og våre ubevisste strategier for å beskytte oss mot det gode, er sjelden tema i litteraturen.

«Strukturen tenker i meg».
Alle sosiale erfaringer, innehar strukturer vi sjelden merker oss, men de lagres og har sin betydning i våre ubevisste strategidannelser.
Sosialantropologen, Claude Levi-Strauss, anvendte språkvitenskapens strukturelle tenkemåte innen samfunnsvitenskapen. Slik ble han i stand til å se bort fra enkeltmenneskets handlemåte, dets følelser og tanker, og kunne konsentrere seg om hvordan gruppen handler, og hvordan gruppen man er en del av gir sterke føringer for enkeltmenneskets gjerninger.
«Strukturen tenker i meg», sa Levi- Strauss.
I naturen har man mange eksempler på at dyr lever i mange ulike sosiale grupper, som f.eks. familier, flokker og stimer. Når vi ser en sverm, eller en stim, er det strukturen som er iøynefallende. Det er som om de følger en tilsynelatende overordnet «stim-lov» som lar tusener av enkeltindivider opptre som en organisme.
Naturens varianter av fenomenet er mangfoldige, og vi er en variant uten at vi er oss det bevisst.
Høflighetsfrasen «hvordan har du det?» er en del av dette ubevisste samspillet mellom enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet.
Bourdieu så for seg et strukturert felt, et handlingsfelt, hvor kroppenes habitus samstemmes for både tanke og handlemåte. Mennesket er ifølge ham, både en aktør og i et strukturert felt.
I dette spenningsfeltet mellom aktøren og de tillærte handlinger, kan mennesket, ved å bli seg de ubevisste handlingene bevisst, endre sin habitus.
Denne bevisstgjøringen sammenligner han med psykoanalysen, med det formål å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus. Og dette er Bourdieus hovedanliggende.
Bourdieus store undersøkelse av folks habitus med henblikk på smak, avdekker at selv vår «personlige» smak følger strukturene av den sosiale status, følger «flokken» man tilhører.

Rangering
Det støtende ved Bourdieus arbeid er ikke funnene av at smak avslører et sosialt mønster, men verdirangeringen av dem, og de sterke følelser man har knyttet til kampen om sosial status og rang.
Hatet, klassekampen, som hefter ved hvert funn, er «noe alle kjenner til», sier han.
De ulike klassene i samfunnet, som systembyggeren Marx’ synliggjorde for oss, har Bourdieus analyse nyansert og bragt nærmere det virkelige liv.
Parallelt med arbeidernes klassekamp i samfunnet, har vi skapt en tilsvarende institusjon for barn, skolen, hvor vi setter barna i ulike klasser.
Der de blir satt, i trange, overfylte rom, skal de lære seg de fag vår kultur anser som viktige å kunne, samtidig som de skal tilpasse seg klassens sosiale liv.
«Trangen til anerkjennelse er sterkere enn trangen til å puste», sier Hegel, og at det er en basal trang, ser man tydelig på barn når de er sammen.
Fra første dag i første klasse, til siste dag i 12 klasse, føres en kontinuerlig kamp for å bli akseptert, og for å bli populær. Denne kampen for sosial aksept og anerkjennelse er en av hovedårsakene til mobbing, dårlig klassemiljø og dårlig læringsmiljø.
Kampen for å klatre oppover på en popularitetsrangeringsskala, står for barna som livsviktig, langt viktigere enn kunnskapene i norsk og regning. Selv om de ikke har ord for det som skjer, eller kan begrunne valg av handlingsmåte eller strategi, eller bearbeide smerten ved sårede følelser, utvikler noen en usedvanlig dyktighet i å utnytte det sosiale «spillet» til egen «fordel», mens noen sliter med det samme og havner lavest på den sosiale rangstigen.
De fleste, de som ikke er i topp eller bunnposisjon på popularitetsbarometeret, og som heller ikke er i posisjon til å havne der, har liten konkurranse og forholder seg oftest passive i kampen, men de opptrer bekreftende og følger reglene som settes av den som er øverst på rangstigen.
Denne rangeringsprosessen starter i samme øyeblikk som klassen kommer sammen første gang, og er avgjort i samme øyeblikk. Den sosiale rangeringen skjer med et blikk. Kort sagt ubevisst.
Barn har to sosiale rom, hjemmet og skolen, og i skolen står barnet alene, prisgitt sine konkurrenter, og hvor det til enhver tid er de på toppen av rangstigen som har den sosiale definisjonsmakten.
I dette miniatyrsamfunnet heter det at miljøet kan endres ved målbevisst arbeid fra skolens og hjemmets side, og erfaringene her bekrefter Bourdieus hovedtanke om at det er mulig å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Denne tanke, at det er mulig å endre habitus, var et hovedanliggende for arbeiderklassen da den kom i maktposisjon. Og tiltakene som ble iverksatt, utdanning og høyere lønn, var nødvendige for å gi arbeiderklassen lik tilgang til samfunnets goder, men ikke tilstrekkelige til å bryte den ubevisste reproduksjonen av habitus.
Ved å fortsette den sosiale maktkampen, godtar man premissene for den sosiale rangeringen, og dermed viser man at man godtar og deler forakten for den klassen man kom fra, og som man skulle representere gjennom praktisk politikk.

De utilsiktede virkninger som handlingens årsak.
I kampen for sosial likhet har man satt utdanning som en vei til å erverve kulturell kapital, og fagforeningsarbeidet til å bedre arbeiderens økonomiske kapital.
Det virker som en god plan, men at arbeiderklassen selv fastholder og viderefører verdirangeringen, at noen er mere verd enn andre, er ikke godt, og det er heller ikke en uttalt plan.
Når man kjemper for å komme opp fra arbeiderklassen, og pålegger barna å lykkes i klasse- og statuskampen, viderefører man, uten å tenke over det, hatet, mindreverdsfølelsen og verdirangeringen til neste generasjon.
Barna får overført en maktkamp som de tar med inn i sin virkelighet, skolen, hvor maktkampen bekreftes, men hvor skiftende verdirangeringer og strategier gjør kampen mer kompleks.
Skolen som er samfunnets løsning på maktkampen, er samtidig en forsterkning av den.
Oppskriften på å skape sosial likeverd i samfunnet, ifølge sosiologien og de politiske planleggerne, er utdanning hvor alle mennesker i samfunnet gis lik adgang til borgerskapets kulturelle kapital, slik får arbeiderklassen mulighet til å heve sin status.
Man pålegger derfor alle barn kontinuerlig skolegang til de er 18 år, og anbefaler alle å studere ved universiteter og høyskoler.
Målet er, sier Hernes, som Trygve Brattelis sønn er et eksempel på, at også arbeiderbarn kan bli professor i matematikk.
Det lyder godt, planen er rett, men likevel er metoden diskutabel.
Dagens barn har i vår kultur, materielt sett få udekkede behov, og kjenner ikke hat og klassekamp som reell årsak til å yte topp i skolesammenheng.
Tvert om er det foreldregenerasjonens hat og klassekamp de tvinges til å gjennomføre: de må bevise at «alle kan bli professorer i matematikk», bare de sliter hardt nok.
Handlingen, maktkampen, viderefører en kamp som er over, og en rangering som bare lever i kraft av at den holdes i live gjennom de ubevisste strategier.

Resultatet av den ubevisste strategien, å videreføre overklassens verdirangering, er årsaken til de handlinger man gjør for å bekjempe rangeringen, storsatsing på utdanningen, derfor øker man skoletiden for elevene og tror på effekten av flere skoletimer og mer skolegang.
Planleggerne ser ikke at de skaper det de bekjemper, at de har «nissen med på klassereiselasset».
Skolen har i hovedsak teoretiske fag, og den nedprioriterer den praktiske siden ved de få praktiske fag man har igjen. Skolens innhold er altså formet etter den verdivurderingen man bekjemper: at fysisk arbeid rangerer lavt, åndsarbeid høyt.
Bouedieu viser rangeringen ved kartleggingen av sine sosiologiske funn, og han ønsker å bidra til å få frem bruddet med den.
Samfunnets aksept av verdirangeringene har videreført et ubevisst hat til den laveste klasse, som aldri kan bekjempes ved «å bli professor», for professoren vil fortsette å hate den klassen han kom fra.
Slik sviker arbeiderklassen sin egen «klasse» ved at hatet er satt som drivkraft også for barnas skolegang.
Man må tilbakeføre den status som ble røvet fra dem, oppvurdere deres faglige og handverksmessig status og gi det sosiale rommet verdigheten tilbake.

Et historisk eksempel.
Fagforeningene hadde tøffe maktkamper frem til Monnet samlet Europas «Kull og stålunion», ble leder for den i 1952 og laget de langtidsstrategier som skulle sikre arbeiderklassen den økonomiske kapital og den politiske makt som skulle endre samfunnet.
Planen var at fagforeningen, «Den Europeiske Kull og stålunion», i løpet av 50 år skulle bli overflødig og avvikles.
Fra denne lederposisjonen skapte Monnet Romatraktaten, Efs grunnlov, EUs første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmuren.
Her går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp.
Monnet lot fagbevegelsen gå i allianse med kapitalen om et felles marked.
Det var en utrolig, men forståelig allianse, inngått for å sikre investorer og arbeidere forutsigbare, trygge forhold.
Slik skulle arbeiderklassens økonomiske situasjon trygges, og samtidig planla man Europas store utdanningsvisjon som skulle løfte arbeiderklassens kulturelle kapital.
Man planla det som skulle til for at klassesamfunnet skulle forsvinne.
Arbeiderklassen skulle bli som borgerskapet gjennom utdanning og økonomisk trygge forhold.
I 2002 oppfylte det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet Monnets 50årsplan, da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til unionen.

Langt på veg gikk prosjektet etter planen, men «noe gikk feil», som Hernes skriver i artikkelen «Europa på vippepunktet» i Morgenbladet, 18-23 mai.
Hernes er en anerkjent sosiolog, med sentral posisjonen som arbeiderbevegelsens planlegger her hjemme, fra Maktutredningen 1970, «Planleggingssekretariatet», Reform 94 og 97, helseminister og til nylig valgt president i ISSC, International Social Science Council, den eneste globale, tverrfaglige organisasjon i samfunnsfagene, opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Jeg vektlegger dette, for om noen skulle kunne si noe om årsaker til arbeiderbevegelsens bevisst planlagte politiske handlinger, må det være han.
Og ifølge Hernes, har det Europeiske prosjektet fått vanskeligheter med:
en vrang virkelighet, økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser, grådige aktører på markedet, et under-regulert marked, stigende arbeidsledighet, uansvarlige lån og uansvarlige banker og politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger, forteller Hernes i sin artikkel.
Man har altså ikke kjent, eller klart å regne med, alle faktorene i planleggingen.
At «virkeligheten viser seg vrang» er en erfaring man gjør når «kart og terreng» ikke stemmer overens, men i Hernes analyse av Europas problemer er det uttalt at planen var rett, og ved å bøte på manglene ved planene, skal man forme fremtidens Europa slik det skal gjøres:
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Denne strategien gjenkjenner jeg fra ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16, hvor man kan lese de nyere mål for undervisningen i historiefaget.
«Den historiske virkeligheten er ikke det interessante, men hva virkeligheten kan bli i fremtiden, er det som betyr noe.»
Historieundervisningen er et ledd i det store Europeiske prosjekt, med Hernes som president.
Planene er grundig gjennomtenkt, og mye er gått etter planen, nettopp derfor er det vanskelig å forstå at de ikke ser at de opprettholder og viderefører den verdirangeringen de hater, og at hatet de viderefører både retter seg mot overklassen og dem selv.
I den nye historieundervisningen skal man vektlegge historisk stoff som barn og unge lett identifiserer seg med, og som samtidig er «egnet til å inspirere til å gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha».
Derfor ble jeg noe forundret over hvor stor plass man hadde gitt den franske revolusjon.
Det er ikke alle skolebarn som fatter alle poenger godt nok, og dette stoffet kan fort bli en legitimering av å hugge hodet av dem som hersker, bare man har fordeler av det selv.
Når planleggerne av både samfunn og skole vektlegger revolusjonens blodige historie, fremfor annet historisk stoff, for å oppfylle den nye målsettingen for faget, har de glemt at de selv nå er den herskende klassen, og at de i sin maktposisjon er ansvarlig for å ha tatt arbeidsmulighetene fra de unge ved å gi vår industri og våre arbeidsplasser til land hvor arbeiderklassen har svært dårlige kår.
De har planlagt og handlet slik at egne barn utdannes til arbeidsledighet.
Valget av å presentere virkeligheten i revolusjonen lys, kombinert med videreføring av verdirangering og maktkamp, vitner om underliggende, ubevisste strategier, hvor man frykter nettopp disse kreftene når nøden i samfunnet øker.

Hat, krig og fattigdom.
Hernes sier at arbeiderbevegelsen hentet sin inspirasjon på Europas kirkegårder, ved gravene til dem som nazistene drepte.
Hatet mot nazismen og følelsene for krigens ofre var helt reell for 60- 70 år siden, men Hernes forteller hvordan dette hatet ble holdt i live, på høyt nivå, i arbeiderbevegelsen, for å styrke dem i maktkampen, og han minner dagens Europeiske ledere om dette, og anbefaler dem å reise til kirkegårdene for å hente ny inspirasjon.
Når man slik har to bevisste årsaker til hat, overklassens utbytting og nazistenes krigshandlinger, blir den smertefulle årsaken til hatet, selvhatet, ved at man har godtatt overklassens nedvurdering av egen klasse, svært vanskelig å få øye på.
De ubevisste strategiene, å skjule årsaken til hatet, er å gi bevisstheten akseptable forklaringer på hvorfor man hater, ja, inspireres av hat, så lenge det rettes mot nazistene.
En slik fortrengning gjør det vanskelig å komme til erkjennelse slik at man kan forstå den egentlige årsaken til hatet, og krigens sår som etter tiden burde vært leget, holdes vedlike på «feil» grunnlag.
Denne handlingen, å besøke krigskirkegårdene for å opprettholde krigens hat og sår 70 år etter krigens slutt, er så urimelig at den bare kan forståes ut fra sine utilsiktede virkninger: å legitimere hatet uten å avsløre hatets egentlige årsak.
Arbeiderklassen som var, er blitt Europas nye borgerskap og politiske ledere, og deres hat skulle vært historie, i tillegg er det kommet inn nye arbeidere som har overtatt arbeiderens lave status og lave lønn.
Man begynte tidlig på 70tallet å ta inn fremmedarbeidere til de lavest betalte yrkene.
Etter hvert har innvandringen økt formidabelt, og man har fått nye, store, fattige grupper mens Europas nye borgerskap på alle vis utnytter den fremmede arbeidskraften.
Denne uhørte handlingen godtok man ved å mobilisere mange typer forsvarende argumenter, men få handlinger i vår tid viser så tydelig som denne at arbeiderbevegelsen ubevisst forakter kroppsarbeideren.

Kunstens vesen.
Bourdieus arbeid viser kunstens betydning, ved å sette den øverst i rang.
Kunsten er i sitt vesen den høyeste form for samvirke av «ånd og hånd». Den er håndens ypperste arbeid, som «overklassen mangler», og åndens ypperste arbeid, som «arbeiderklassen mangler».
Vår kultur lar åndsarbeideren rangere over håndsarbeideren, og lar den ene herske over den andre, og vi gjenkjenner dette skille mellom ånd og hånd, fra historien, fra vår kulturs røtter, i den greske og den jødiske kultur.
Den filosofiske og vitenskapelige tradisjonen dominerer i arven fra Hellas, og den jødiske innflytelse i kunst, økonomi og systembygging er omfattende, her kan nevnes noen med betydning for Bourdieus arbeid, som Marx, Levi-Strauss og Freud.
I syntesen av vår kulturarv finner vi vår kulturs ypperste utøvere, men vi finner også videreføringen av deres kulturs svakheter.
Gnostisk tankegang om materien som ond og ånden som god, er en verdirangering som kirken bidro til å videreføre, selv om dens teologi ikke godtok gnostisismen.
Den greske forståelsen av åndsarbeid som opphøyet, og kroppsarbeid som trellens lave virksomhet, appellerte nok til de herskende klasser.

En norsk teolog, Thorleif Boman, peker, i sin doktoravhandling, på interessante forskjeller mellom det greske og det hebraiske språk, det greske som et intellektuelt, betraktende språk, og det hebraiske som et aktivt, handlende språk.
Han belyser dette ved bl.a. det greske ordet «logos» og det hebraiske ordet «dabar», som begge oversettes til det norske ordet «ord». Det greske ordet «logos» betegner et tankemessig innhold, en ide, mens det hebraiske ordet «dabar» er gjerningen, det som nevnes gjøres.
Disse ytterpunktene fikk sin syntese i kristendommens: «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, for vi er alle ett i Kristus.»
Paulus utfører et grundig filosofisk arbeid i sine brever hvor motsetninger som: tro og gjerninger, ånd og materie finner sine løsninger.
Mitt poeng er at vår kultur har videreført konfliktene, ikke bare som en klassekamp, eller som menneskets trang til anerkjennelse, men som dype kulturoverførte rangeringer.

Det er i denne tradisjonen at de to verbene i vår høflighetsfrase, «hvordan har du det?» og «how do you do?» blir interessante.
«Har» uttrykker noe stillestående, betraktende, slik at ens habitus fremstår som uforanderlige forhold og egenskaper som man besitter, men som man selv ikke er årsak til.
Det engelske spørsmålet «how do you do?» har det aktivt handlende verbet «do». Dette verbet bevirker at man forstår seg selv som et handlende menneske som skaper og aktivt former egen tilværelse.
Det er et eksempel på to enkle hverdagsfraser som gjennom sin stadige repetisjon og uviktighet, legger føringer for vår selvforståelse, helt ubevisst, som igjen er årsaken til at disse handlingene opprettholdes.
Man må, som Bourdieu sier, opplyses, nærmest ved dybdepsykologiske metoder, om man vil bryte med sin habitus, og jeg vil tilføye at både kunst og religion har en tilsvarende opplysende og legende virkemåte.
Om man betrakter og analyserer menneskeheten som en stim, med henblikk på deres kultur og ikke vektlegger noen individuelle aktører, og gjør dette med henblikk på kunsten, da ser vi det ypperste av ånd og hånd, av «arbeiderklasse og overklasse», og det beveger oss alle, ikke bare ved sin skjønnhet og dyktighet, men ved den muligheten vi i vår verdirangerende maktkamp har forkastet: samarbeidet mellom dem.
Et samarbeid som også Europas prosjekt, syntesen av fagforening og kapital, kunne vært en variant av.
I kunstens og religionens opplysning aner vi kulturens uttrykk for helhet og likeverd.
Man kan si at kunstens utilsiktede virkning, å forene ånd og hånd, samtidig er en av årsakene til kunstnerens stadige søkende uttrykkstrang, og til vår stadige opptatthet av den.

Les boken til Asle Toje!

Hernes: Europa på vippepunktet.

september 27, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Germansk kristendom?

Jeg fikk linker til noen artikler om kristningen av germanerne.

Artikklene er hovedsakelig basert på en bok av forfatteren James C. Russell, med  tittelen «Germanisering av tidlig middelalderkristendom».

Den undersøker «konverteringsperioden» for både Anglo Saxon og de kontinentale germanske folkene og konkluderer med at de kristne misjonærene helt bevisst gikk inn for å vektlegge likheter mellom den germanske og den kristne religion og å bagatelisere forskjellene.

Russell hevder, og argumenterer for, at germansk konvertering ble overfladisk, uten den dybde religiøs omvendelse krever.

Jeg anbefaler artiklene jeg selv fikk om dette.

http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/germanic.htm
http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/wyrd.htm

Det er interessant lesning! særlig gledelig var det å lese om den gamle germanske religionen! Det er ikke vanlig her hos oss å kunne lese noe om germanerne.

Begrepet «germansk» har, etter 2. verdenskrig, nærmest forsvunnet fra våre historiebøker.

Det er nazistenes nære forhold til begrepet som vel er årsaken til at både politikere og historikere velger å formidle vår historie uten å berøre dette.

Det kan og bør diskuteres hvorvidt det er riktig å tie om våre røtter.

Det er foreløpig slik at man ikke ser det som viktig å formidle denne delen av vår fortid.

Man mener at det ikke er av særlig betydning hvordan historien vår var, og at det er viktigere å formidle historie som kan hjelpe oss til å forme vår fremtid.

Ja, man tenker at ved å servere de nye generasjonene utvalgte deler av vår nordiske og europeiske  historie, vil det kunne bidra til å forme de neste generasjonene slik «vi ønsker» at de skal bli.

Man tror at våre historiske røtter  ikke vil ha betydning for vår kultur i fremtiden om man ikke kjenner til den i dag.

Det er slik vårt moderne historiesyn er, og det er dette syn som ligger til grunn for både lærebøkenes stoffutvalg og historieforskningen generellt.

Moderne historiesyn presenteres bl.a.i  ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ” :

«Ved å studere utvalgte og egnede historiske eksempler fra fortiden, ønsker man å gi nåtidens mennesker den selvforståelse som kan skape grunnlaget for de handlinger som skal til for å forme den fremtiden vi ønsker.»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Og Hernes, som nylig er valgt som president for International Social Science Council (ISSC) ,  vet hva han snakker om.

ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Den ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO, for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.

Emberlands bok , «Jakten på Germania» må nevnes som en interesant samling artikler av ny forskning om Germania. Boken har undertittelen «fra Nordensvermeri til SS-arkeologi».

Her får man et lite glimt inn i en «glemt» fortid, og en forståelse av hvordan dette historiske stoffet ble brukt av bl.a. nazistene.

Jeg nevner disse forhold for å innlede med noen tanker om hvorfor vi, etterkrigsgenerasjonene, ikke lenger får lære om denne delen av vår historie.

Jeg leser derfor med stor glede hva Russell trekker frem om germanernes religiøsitet, og selv om jeg ikke alltid er helt enig i hans argumentasjon, er jeg takknemlig for det glimt han gir oss inn i vår kulturs røtter.

Kort sagt har Russell god innsikt i den germanske religionen, og hans argumentasjon ønsker å vise oss at vår kristendom idag er sterkt påvirket av den germanske religionen.

++++++++

Artikkelen starter med en kritikk av at den kristne misjonen bragte de germanske stammene kun en ytre overfladisk omvendelse.

Han begrunner dette bl a med at man ofte beholdt  de gamle gudshusene, særlig de som var solide og godt bygget,  og gjorde bare små endringer som f. eks å bytte ut gudebildene med relikviegjenstander, med begrunnelsen at disse hadde større makt enn de gamle gudebildene.

Likedan byttet man ut dyreofferet ved at man fortsatt slaktet dyret, men nå for å bruke det til egen mat og til en takkefest til Guds pris.

Russell viser at den sanne kristendom ikke virkelig ble forstått, og at de hedenske elementer ble absorbert inn i den nye troen.

Jeg ser helt klart Russells poeng, og jeg vil føye til at dette ikke bare var misjonens strategi overfor germanske stammer, men kirkens strategi overfor sin medlemsmasse.

Messen og Bibelen var på latin.

Forståelsen, den dype inderlige overbevisningens intellektuelle sider, var forbeholdt de skolerte, og de forvaltet sannheten på vegne av massene.

Etterhvert som germanere, enkeltvis, ble skolerte, deltok de også, ved den enkelte som tok utdanning, i den dypere intellektuelle forståelsen.

++++

Russell deler, litt enkelt sagt, religionene i to grupper: de etno-spesifikke og de universelle.

Så viser Russell hvordan den germanske, og hele den indoeuropeiske religion, er etno- spesifikk, og at dette kommer til uttrykk først og fremst ved «stamfartilbedelse».

Stamfaren, og alle andre tidligere medlemmer av familien æres, og båndene mellom de levende og de døde er sterke.

Blodsbåndet og stammefedrenes hellighet gir en sterk gruppetilhørighet og gjennom lojalitet og identifikasjon med forfedrene får gruppen en sterk opplevelse av kontinuitet.

Som eksempel nevner han fremveksten av de greske bysamfunn, hvor Platon sier at religionen, folkenes guder, ikke handler om det enkelte menneskets behov, men om samfunnet og dets funksjoner.

Man hadde i de germanske stammer et sterkt gruppefellesskap om en stamfar, og barna var hjørnestenen i samfunnet! De var slektens fortsettelse.

I de eldste Indoeuropeiske mytene har man en høyeste Gud, skaperen av kosmos. Han beskyttet klanen og var stammens første stamfar.

Dette er for meg strålende lesning.

Vi gjenkjenner dette i vår urberetning om «Nor,Gor og Goa», de som samlet Norge til ett rike lenge før Harald Hårfagre. Denne gamle beretningen viser oss bl.a levende fedredyrkelse.

Goa, Nor og Gors søster, var forsvunnet og alle lette etter henne. For å finne henne ofret brødrene til sin søster, til sin far og til tidligere stamfedre for å få deres bistand i letingen.

Dette er en annen form for ofring enn den vi lærer å tolke inn i vår utgave av de gamle religionene.

Det er en utbredt asiatisk skikk å ære fedrene! og vår urfortelling viser vårt slektskap med deres religiøse form.

Det er altså ikke bare hos germaner og greker  man har en variant av «den italienske gudfar», men i de fleste kulturene finner man former for fedredyrkelse.

At gud er folkenes egentlige opphav og den som gir oss stamfaren, er også svært utbredt.

Snorre kaller den øverste guden «Alfader» og Jesus lærte oss å be «Fader vår».

Vi har det altså i begge våre religiøse tradisjoner at «Gud er alles Far». Gud er vårt opphav, vår egentlige stamfar.

+++

Kristendommen og jødedommen skal,  ifølge Russell, være eksempler på universelle religioner.

Det vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg peke på det fundament som både Jødedom, Kristendom og Islam bekjenner seg til:  Fader Abraham.

Det er hans slekt som kalles ut fra Ur i Kaldea, og det er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud som er Jødedommens og Kristendommens urfedre.

Det er Abrahams Gud  og Ismaels Gud som er Islams urfedre.

Ættene er nøye holdt rede på, og nedskrevet. Det Nye Testamentet begynner med Jesu ætt og dokumenterer hans tilhørighet.

Det universelle i kristendommen er nettopp at i ham, Jesus, skal alle jordens ætter velsignes.

Det er det grensesprengende og det universelle. Det er fredsrikevisjonen!

Det er dette som samler og forener i fredlig sameksistens, jordens stridende ætter!

Og stridende har stammene vært, og stridende er de fremdeles. Og det er «brødre» som sloss.

+++++

Deres samfunn hadde tre grener, presteskapet, krigerne og de som sørget for de daglige nødvendigheter.

Russell deler religionene inn i «de som aksepterer verden her og nå» og «de som ikke aksepterer verden her og nå, men bare tenker på livet etter døden».

Han bruker nettopp krigerklassens fremskutte plass til å argumentere for at de germanske samfunn var slike som «aksepterte verden her og nå».

Han setter det som sterk motsetning til den jødiske og gnostiske forståelse av verden som ond, og at kristendommen også huset denne «jødiske» verdensbenektelse.

I dette er jeg ikke enig med Russell.

Han tillegger her både jødedom og kristendom en gnostisk verdensanskuelse, mens deres skrifter viser en helt annen virkelighet.

Jeg vil først peke på at det lille stammefolket, de som utgjorde Abrahams, Isaks og Jakobs hus, dro til Egypt,  og der vokste de til et stort folk som trellet for Farao i ca 400 år.

Etter sin frigjøring organiserte Moses dem i 12 stammer, med hæravdelinger på hundrer og tusner.

Over sekshundretusen(603550) var deres hær da Moses mønstret dem, og med denne hæren dro de gjennom ørkenen mot «det lovede land».

Hele Josvas bok handler om deres kriger for å innta landet, og senere deres kamper mot folkene i nærheten,  helt til Egypt, Assur og Babylon.

Historien er svært krigersk og konkret skildret.

Alle løfter og domsord fra Gud er dennesidige, knyttet til «det lovede land», enten som herskere eller som treller, enten som tilhørende eller som fremmede.

Leter man i GT etter direkte utsagn og beskrivelser av noe  «himmelsk», noe som kunne si noe som helst om det hinsidige, vil man lete forgjeves.

Jeg har ikke funnet annet enn et utsagn om at ånden vender tilbake til Gud som ga den, og beretningen om dødningemaneren som mante frem den døde profeten Samuel for kong Saul.

Kristendommens NT har også lite om det hinsidige, men det nevnes .

Det er bare den gnostiske forståelsen av tilværelsen som jeg gjenkjenner som «verdensfornektende» slik Russell beskriver den.

Den gnostiske tankegang kan ha påvirket deler av senjødedommen og deler av kristendommens tenkning. Men hverken jødenes bok, GT, eller den kristne teologien basert på NT, har gitt den gnostiske tankegangen innpass.

++++++

Det er en vakker og heroisk krigskult Russell viser oss fra den germanske , ja, fra hele den indoeuropeiske kultur.

Æresbegrepet, knyttet opp til å utøve godt soldatarbeid for høvdingen og stammen, er vakkert skildret hos oss i Håvamål:

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet om deg

aldri døyr,

vinn du eit gjetord gjævt.

Russell sier at sentralt i krigerkulten var den heroiske handling!

Å utvise lojalitet, dyktighet og tapperhet var som en religiøs øvelse, og det var regnet som en skam å overleve sin høvding.

Man satte sin ære i trofast tjeneste, og ens liv og tjeneste var bundet til høvdingen.

Høvdingen var gjensidig bundet til soldatene, og hans rolle var å vinne gunst fra gudene.

En god høvding er den som gudene skjenker seier i krig og gode avlinger til folket.

Russell mener at lojalitet til krigsherren og folkegruppen var typisk for det germanske stammefolket, men at det ikke var et element i den kosmopolitiske kristendommen.

Han nevner bl.a middelalderens føydalsamfunn, ridderordenens fremvekst og diktet om krigshelten Beowulf som typiske eksempler på at kristendommen ble tilpasset det germanske samfunnet.

Det er interessant og sikkert mye riktig i det Russell hevder her, likevel vil jeg trekke frem en av de mange krigsberetningene i bibelens eldre beretninger:

Abrams kamp for å befri sin slekt som var tatt til fange av Kedorlaomers mektige hær, er detaljert skildret og bør leses i sin helhet i gen 14.

Abrams våpevante folk, 318 stykker, dro ut sammen med ham og  sluttet seg til fire andre mektige konger som kjempet mot Kedorlaomers hær.

Det viktige her var ikke, som senere i Josvas tid, å innta landet de ville bo i. Nei, her dreier krigsdeltagelsen seg om å forsvare familien.

Abram ville ikke gått til krig mot Kedorlaomer om ikke  hans brorsønn Lot hadde blitt tatt som krigsfange.

Heller ikke ville Abram beholde noe krigsgods, så det var ikke en vinningskrig han hadde ført. Tvert om sier han at «det skal ikke hete at Kongen i Sodoma har gjort Abram rik» ved å gi ham byttet av krigen.

Vi ser her at han ivaretar sin familie, sitt navn og sitt rykte og sin ære!

Derfor tar han gjerne imot hva Melkisedek, Kongen i  Salem, han som var prest for den høyeste Gud, ga ham.

Han  kom ut til Abram med brød og vin og velsignet ham slik:

«Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!»

Dette viser at utfallet av krigen var knyttet til Guds vilje, og at det er Abrams navn som knyttes til Guds bistand i krigen.

Abram er stamfaren til de tre store religionene, og derfor er denne gamle beretningen betydningsfull.

I lys av urfader Abrams krigsdeltagelse i den første nedtegnede krigsberetning i GT, er det lett å gjenkjenne germanerne som en ekte «Abrams bror».

Nå er ikke Kristendommens skrifter like krigerske som Jødenes og Islams skrifter, og det er mye riktig i det Russell trekker frem, men jeg kan ikke la det stå uten kommentar, for den «germanske påvirkningen» av kristendommen som han hevder, har altså i første rekke en dyp og sterk gjenklang i store deler av GT .

Det er lett å finne mange krigshistorier i både Mosebøkene, Josvas bok, Dommernes bok,  Samuelsbøkene, Konge og Krønikebøkene m.fl

Det er altså ikke entydig at Kristendommen her «henter noe fremmed» inn i den kristne tradisjon.

Tvert om, det er heller trolig at kirken vektlegger likheten med de germanske stammene som de gjenkjenner fra sine egne opphavshistorier.

+++++++

Russell vektlegger Jødisk kristendom som kosmopolitisk ikke-etnisk basert universalisme.

Han viser hvordan den germanske kulturen har slekten, blodet , familien som basis både religiøst og sosialt.

Jeg har kommentert dette noe, men vil trekke frem enda et forhold, siden dette er sentralt hos ham.

Han trekker frem ordet for blod, Cyn,  som en motsats til  kristendommens «blodløse fellesskap» av troende.

Dette er spennende og aktuelle tanker! for det er klart et helt annet samfunn dersom samfunnsfellesskapet bygges på tro og ideer og ismer, og ikke på blodsbånd.

Som de to motstående prinsippene i nazisme og kommunisme, adel/odel og klassekamp,  begrunner samhold og samfunn på  to svært ulike måter.

Jeg vil trekke frem ordet for blod i GT. Det er «dam».

Derfor er det første mennesket Adam.

Adam betyr også rød jord.

Her er grunnelementene i folkenes samhold: «Blod og jord» forenet i det første mennesket,  Adam.

Adam er stamfar til alle jordens mennesker.  Dette fenomenet er også i Islam hvor det første mennesket skapes  av blod.

I vår første stamfar, Adam, er vi alle i familie og bærere av Adamættens «blod og jord».

Derfor er det riktig sett at jødedom og kristendom er kosmopolitisk i den forstand at de favner det hele. De er bærere av helheten, begynnelsen og enden, ved den første og den siste stamfar, Adam.

Jesus ble kalt den siste Adam. Han var verdens nye stamfar. Som det skrives i NT:

«Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd….. Det første mennesket var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes billede…kjød og blod kan ikke arve Guds rike.. »

Det er nettopp stamfarens funksjon det argumenteres ved. Den første stamfaren, Adam => jord og blod.

Den annen stamfar setter frem brød og vin og kaller det sitt legeme og sitt blod. Han innstifter en ny påske, en ny pakt i sitt blod.

Denne påsken som Jesus innstiftet, kommer senere til sin egentlige oppfyllelse. Inntil da lever alle kristne i tro på det som skal komme.

Det som var er det som skal bli, og vi deltar i den skapende akten mellom fortid og fremtid.

Russell peker på det nye og fundamentalt forskjellige ved kristendommen og de gamle kulturene, og jeg vil føye til:

Det er ikke lenger snakk om ett folk, men om alle folkeslagene.

Det er ikke lenger jordiske løfter, men åndelige løfter.

Det er ikke lenger krig om et land, men en åndskamp som høvdingen alt har vunnet, og som den kristne i tro skal vinne frem til.

Misjonen forkynner evangeliet for alle folk, ætter og tunger forat den nye stamfarens navn, Jesu navn,  skal være nevnt over dem. For i hans navn er det man arver Guds rike.

Slik er kristendommen universell og himmelvendt, som Russell påpeker, men dens røtter er i  GTs  rikholdige skriftsamling, hvor jord og blod, stammefedre, arv  og krig dominerer.

En gang møtes disse to, det jordiske og det himmelske, og vi får svaret på Jesu bønn; «skje din vilje, som i himmelen så og på jorden».

+++++++++

Jeg er klar over at det er mange ulike syn på hva som skal til for å kalle noe «en omvendelse».

Er det nok å bytte et gudebilde med relikvier, og  å legge Jesus til i stamfarlisten, slik at han er en av anene?

I misjonsbefalingen heter det at man skal «døpe dem og lære dem …»

Russell sier:

«Det er godt dokumentert at helt inn i det 16ende århundre hadde vanlige mennesker i Sachsen bare en svak kjennskap til kristen undervisning.»

Det undrer meg ikke.

Inntil Martin Luther var Bibelen og kirkens messer på latin. Altså, folk flest skjønte ikke noe av det.

Det var først etter Martin Luthers epokegjørende arbeid, å oversette Bibelen til morsmålet, tysk, i 1537,  at det tysktalende folket kunne begynne å lese Bibelen selv.

Etterhvert førte protestantismen og boktrykkerkunsten Bibelen på morsmålet ut til folkene, og det har inntil nylig vært hovedsaken i all protestantisk misjonsvirksomhet.

Det synet Russell hevder videre, «at kristendommen krever en konvertering av sjelen, en omvendelse og en aksept av etiske og læremessige forhold«, representerer en snever , sekterisk senprotestantisk tankegang.

Forkynnelsen av evangeliet, det glade budskap, stiller ingen betingelser !

Hva ordet bevirker i menneskene som hører det, er beskrevet, men dets virkninger settes ikke som betingelse for evangeliet.

Folkenes omvendelse er den synlige observerbare siden av hva det de har hørt har bevirket i dem, og det er ikke hverken nødvendig eller tilstrekkelig, med en intellektuell forståelse av evangeliets innhold.

Det er tilstrekkelig at Jesu navn er nevnt.

At folkene fikk lese Bibelen selv, førte til samtaler og diskusjoner, behov for skolering og rom for ulike meninger. Å gi menigheten innsyn var å flytte geistelighetens privilegier ned til grasrota.

Men, det er verdt å merke seg, at selv med all verdens kunnskap i ordets tjeneste er frelsen fortsatt Jesu virke, ikke vårt! og fortsatt er det i hans navn vi skjenkes frelsen fritt , uten betingelser.

Efter den målestokken Russell presenterer, er det opp til oss, vårt intellekt og vår lydighet om vår omvendelse blir riktig, og den rette omvendelsen settes  som avgjørende frelsesbevis. Det er sekterisme.

Det er,  i det glade budskap, ikke krav til hverken «følelse» eller » intellektuell forståelse», men for den som har hørt om verdens frelser, kan behovet for å tjene den nye herren og å lære mer om det nye,  vokse sin naturlige vekst!

Det frelsen bevirker skal  ikke påtvinges noen i den hensikt  å kunne  dokumentere «omvendelsens frukter».

++++++++

I disse spørsmål er det, siden 1500tallet, vokst frem mange sekter og teologiske retninger, og det er forståelig, for vår kulturelle ballast er forskjellig og vår åndelige vekst er forskjellig, og så har man fått en underlig bok på eget morsmål.

Russell påpeker likheten ved det germanske magiske skriftspråket, runene,  og det greske ordet evangelium. Han sier det ordet også har et magisk element, som i det engelske Gospel=> Gods spell.

Dette kaster lys over hva magien egentlig er:  Hellig  skrift med «magisk» kraft. Ordene er  «selvvirkende».

Slik forståes også det hebraiske ordet for ord, «dabar»:  Guds «dabar» skaper hva det nevner.

Magien består  i at Guds ord samtidig er Guds gjerning, og siden vi ikke ser Gud, ser vi heller ikke at han er årsaken til at ordet er virksomt,  dermed blir ordet forstått som magisk i betydningen selvvirkende.

Vi kan fremdeles ha litt vansker med at  f eks frelsen, helt og holdent er «Guds dabar».  Vi  ser jo ikke hans arbeid og vil jo så gjerne gjøre noe selv.

++++++++

Russell vektlegger videre at tidsbegrepet er forskjellig i germansk og kristen tankegang.

Han beskriver hvordan de tre søstrene, Urd, Skuld og Verdandi,  er det som var, det som er og det som bør være, det kommende.

De to, Skuld og Verdandi, er resultater av det som var, av Urd.

Russell sier: «Urd er kraften fra fortiden som bidrar til å danne den nåværende.»

Russell setter denne sykliske tidsforståelsen som en motsats til den jødiske lineære tidsforståelse.

Han argumenterer med at jødekristendommen fornekter fortidens relevans for fremtiden,  og han sier at dette forsterkes ved at kristendommen setter synden  i fortiden og frelsen i fremtiden.

Jeg vil gjerne gi Russell rett i det lineære tidsbegrepet, men jeg kan ikke la det stå alene.

I arbeidet med ættelister og tidsregning er den lineære tidsregningen dominant, og i årets gjentagelser av årstider og høytider,  ser vi den sykliske tidsforståelsen.

Utover disse to formene for tidsoppfatning, har kunnskapen om zoodiaken og den Babylonske tidsregning og beregningene av himmellegemenes bevegelser, syklusens kjennetegn.

Til sist har vi Guds navn, det usigelige, som utlegges «Jeg er», altså det tidløse, evige aspektet.

Flere ganger møter vi slike formuleringer som : «Før Abram er jeg», og «han som var og som er og som kommer».

Det er utsagn som bryter inn i den lineære tidsforståelsen , og viser til både et syklisk  og  et evig perspektiv .

Jeg nevnte om påsken at den nye pakt som ble innstiftet kommer i fremtiden, imellomtiden lever vi i tro på at det som var er årsaken til det som kommer, og det som kommer er fullførelsen av det som var,  og i denne troen er våre daglige gjerninger.

I denne tidsforståelsen ser jeg  tydelig Nordens norner slik Russell beskriver dem,  og mens de spinner skjebnens tråder,  legger vi våre liv i deres vev og går opp i de historiske bildene som fremkommer i verdensveven.

Slik er vår deltagelse den aktive skapelse av  fortiden i fremtiden.

+++++++++

Jeg leste altså med stor glede Russells påvisning av germanske innslag i kristendommen.

Her har jeg fått en god innføring i den germanske tro og kultur.  Så takk for linkene.

juni 24, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing | Legg igjen en kommentar

Apefjes 2. Ulvehjerte. En bokblogg.

                     Så er Apefjes 2 kommet!

Jeg griper den forventningsfullt og husker den første Apefjesboken:

Den flotte kombinasjonen av tegneserie og prosa, som var så tiltalende og  stimulerende:

En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.

Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.

Leseropplevelsen blir lett og  intens.

Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker fortsatt leseren inn i Martins merkelige historie.

En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.

Vi har havnet midt i en historie utenom det vanlige.

Gleden over den første boken, følger med meg inn mellom «Ulvehjerte»s  sorte permer.

Her er samme fortellerstil som iførste bok, og like fasinerende.

Det er klart jeg anbefaler å lese Apefjes 1 først!  Ikke fordi det er nødvendig for å forstå bok 2, men fordi bok 1 er flott og bør leses uansett.

Desuten er det en klar fordel å kjenne hovedpersonen når man nå vandrer med ham inn i det mystiske som skjer med ham.

Her kan du bl.a finne anmeldelser av apefjes 1

.

Boken åpner med tegninger.

Vi ser Martin stå der han sto da den første boken sluttet, i kjelleren hos den rike kjeltringen.

Martin står ansikt til ansikt med Whitey, apen, han som myrdet Martins far.

Da kommer den rike kjeltringen ned i kjelleren, med gevær, og han skyter! men Martin hopper lynraskt ut gjennom kjellervinduet og Lilly hjelper ham idet skuddet lyder.

Om morgenen, mens han sitter ved frokostbordet og spiser, står moren bak ham og vil snakke med ham.  Hun er i morgenkåpe og med kaffekoppen i hånden.   Hun ser skrekkelig sliten ut :

– Nå må du fortelle meg alt, Martin. Hvor var du i går? Hvor dro du hen? Hva skjedde?

– Det du sa om bestefaren min. At han ville….. fange meg. At jeg var resultatet av et …. slags eksperiment. Jeg tror jeg vet hva du mener. Jeg….har følt meg rar i det siste.

– Jeg beklager Martin…. Miro. Jeg ville bare at du skulle glemme. Da hadde alt vært så mye lettere. Men nå når du likevel…..

– Du har rett, mamma. Jeg bør glemme.

Mens Martin snakker ser vi at han har en apeskygge bak seg og vi skjønner at han ikke kan glemme så lett.

.

Kap 1,  selve teksten, begynner slik:

Det var noen andre som ga meg det.

Navnet.

Jeg bare laga meg ei maske.

Og designa en tagg.

Og plasserte den på sprø steder.

Vi blir kjent med Martin som Apefjes, og får vite noe om hva den første boken handlet om. Det er fint! for selv om man har lest Apefjes 1, er det godt å få det repetert.

Samtidig vinkler forfatteren den gamle informasjonen slik at forventningene til denne boken stiger.

Apefjes er død. Det er best sånn…… Alle vil ha en rein by. Ikke en sånn by der idioter klatrer rundt og sprayer ned veggene.

Han er død, men jeg lever.

Mora mi, Maria, lever, og jeg, Martin Josefsson.

Vi skal leve videre.

For det er ingen som leiter etter Martin Josefsson……. 

…Nei, han de leiter etter, heter Miro.

Han er halvt ape og halvt menneske…..

…Nå har han glemt alt sammen…..

Martin konsentrerer seg om skolen, blir lekseflink, forelsket i Oda og han blir med på leirskole.

Han vil virkelig glemme alt om tiden med Apefjestaggingen, men drømmene hans holder minnene levende og bringer alt nærmere, likevel.

Og mens Martin sliter med påtrengende drømmer, dukker det opp spor etter en ulv på Tøyen. En gipsavstøpning av sporet ble overlevert politimann Ulriksen, Odas pappa.

Vi får et glimt av ulvens skygge og en vettskremt uteligger.

Det er når Martin ser sin egen tagging, dårlig utført! at han skjønner at han ikke kan glemme. Hvem hermer etter ham?

Han mistenker seg selv for å tagge uten at han vet det, dermed lar han Oda binde seg med et skikkelig solid tau så han kan være sikker på at det ikke er ham. Morgenen etter knyter Oda opp knutene og setter på nyhetene mens Martin skiokkert ser hva de handler om:

Synet fra VG-nett……. Apefjes på ferde igjen….. Oda hadde klikket seg inn og stirret på det grinende apefjeset, plassert rett på selveste VG-bygningen……

Hvem andre enn meg kunne gjort det?

.

Lenger vil jeg ikke fortelle, men les den spennende krimlignende fortsettelsen, hvor Martin følger sine egne spor. Han drømmer og vi vandrer med ham inn i en psykologisk thriller.

Jeg forstår at Martin likte boken til Paul Auster, Mr. Vertigo. Her lar Tor Erling Naas leseren få et lite spor til å forstå det som leses.

Auster brukte detektivformen til å behandle eksistensielle spørsmål. Han har identitet og tilværelsens mening(sløshet) som tema, og lar tilfeldighetene i hovedpersonens liv råde.

Det er altså, muligens, Martins identitet og tilværelsens mysterium og tilfeldigheter som forfatteren tematiserer.

Auster brukte også intertekstualitet (=> referanser til andre tekster), og oftest til hans egne bøker.

Fordi Tor Erlig Naas også gjør det , vil man  kanskje få større utbytte av «Ulvehjerte» om en også leser «Apefjes», og kanskje flere av produktene i Tor Erling Naas’ produksjon.

Hmmm…… å vite om dette er ikke nødvendig for å oppleve spenningen i boken!  men det har kanskje betydning for forståelsen av hva Martin opplever?  og kanskje mest til glede for den ekstra nysgjerrige.

I første bok lette jeg på nettet etter mulige referanser til navnene i teksten.

Det var nok et blindspor!

Ja, jeg tvilte jo allerede da på at nettletingen min hadde noe for seg!

Nå får vi helt tydelig et hint til å lete etter «Martin» i Tors eget forfatterskap!

Og det er flere tydelige spor av både Mad, Iskalde grøss, Tarzan, James Bond og Fantomet i  Martin, hans opplevelser og hans omgivelser.

Likevel har jeg en mistanke om at «Hjertemosaikk» og «Ser du meg nå?»  er de beste referansene for Apefjes 1 og 2.

Altså kan man bare fortsette å lese forfatteren! for å få med helheten og dybden i Martins underlige liv og oppvekst.

Og, også denne gangen slutter boken med bare en delvis oppklaring.

Selvom leseren skjønner mye mer, ja, det er mye som faller på plass i Apefjes 2,  blir spørsmålene som gjenstår enda mer påtrengende.

Hvem er denne Martin? Hva er han? Hva er hans underlige hemmelighet?

Er han virkelig Marias-sønn og Josefs-son? Heter han egentlig Miroslav?

Og hvem er egentlig Whitey? Farens morder? Og hvem har ulvehjerte?

Jeg gleder meg skikkelig til neste bok!

.

I går blogget  ingaplinga    om boken, og jeg er sistemann i bokbloggturneen som blogger om denne boken.

Vil du se andre bøker det blogges om kan du gå til bokbloggturneen

mai 24, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar

Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

– en vrang virkelighet,

– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

– med grådige aktører på markedet

– med et under-regulert marked

– med stigende arbeidsledighet

– med uansvarlige lån og uansvarlige banker

– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Se også:

Legmannens svar til Eia

Les boken til Asle Toje!

mai 18, 2013 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing | 14 kommentarer

Riksvåpen og nasjonale symboler.

Lokalpolitikeren og historikeren Roy Vega har en artikkel i dagsavisen hvor han advarer mot å forandre på våre nedarvede nasjonalsymboler.

Det er selvsagt vanskelig for en ung sosialistisk stat å like de gamle symbolene på kongemakt og religion, og mange stater har endret symbolene på sine riksvåpen til mer «moderne » og  «folkelige» symboler.

Jeg har sett litt på de riksvåpen verden har idag;  og det slår meg hvor utrolig like de er.

Enten de er gamle eller nye må de ha et felles, universelt, referansesystem.

riksvåpenet vårt er det en oppreist asiatisk løve med krone på hodet og øks i labben.

Det er over 50 land i verden som bruker løvesymbolet i sine riksvåpen!

Noen fremstilles med våpen, øks eller sverd, noen er avbildet på skioldet og noen ved siden av skioldet som skioldbærere.

Noen få land benytter andre slekter av de store kattedyrene, som tiger eller leopard,  men de fleste bruker løver.

De fleste løvebildene fremstiller en oppreist løve som går på to, og noen, som løvene på det danske riksvåpen,  går på tre med høyre pote løftet og noen ganske få går på alle fire.

Jeg har skrevet om betydningen av løvens kroppsstilling,  i «Mannen og løven del 1 og 2», da jeg tok opp sfinksens spørsmål:

  “Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?”  og linker til det her for den som er interessert.

Vår norske løve er altså ikke spesielt norsk, verken som symbol eller dyr.

Likevel vil alle riksvåpenkommentarer trekke frem de nasjonale tilknytningspunktene til symbolet.

Vi sier f. eks at øksen løven holder er helligOlavs øks, men vi sier  ikke hva øksen står for i f. eks Frankrikes riksvåpen,  eller alle de andre riksvåpnene hvor øksen er med.

Dersom man ser alle landenes forskjellige riksvåpen, ser man at mange symboler går igjen og er universelle i sin formidling og slett ikke «nasjonale»!

Stjernehimmelen som hvelver seg over oss har hele jorden felles, og deres tolkere, astologene, hadde over tid skapt et felles symbolspråk knyttet opp til stjernetegnene.

Selv om de ulike religionene hadde egne varianter av dette, brukte de stort sett samme symboler. De forsto hverandre og de hadde hovedtrekkene i astrologien felles.

Når solen går inn i et stjernetegn, får tegnet herskeratributtene. Da er det det tegnets karakterer som hersker over verden.

Det er solen som gir tegnet herskerverdigheten, og vi sier f.eks at solen «står i løven».

Det er ikke våre personhoroskoper det er snakk om her, men  det dreier seg om den store sirkelen, den som tar ca 25 000 år, altså litt over  2000 år pr tegn.

Vi er nå iferd med å gå inn i vannmannens tegn i den store zoodiaken, der er løven det motsatte tegnet i kretsen og de to, løve/ mann vil herske sammen.

Symbolene gir varianter av samme forståelse når vår løve har kongekrone, en eldre Irans løve har  solen, mens en nyere versjon i Tadsjikistan setter vannmannens bølger som løvens krone

og Tsjads riksvåpen setter vannmannens bølger med solen i over  et minimalisert elefanthode , her er det væren og løven som bærer skioldet.

Irans moderne riksvåpen skiller seg ut ved sin helt enkle strek, likevel ser vi sverdet kronet med vannmannens bølge midt i «jorden» som fremkommer ved de krumme sabelformene.

Om folk i vår tid  ikke «tror» dette lenger, så merker vi oss at også nydannelsene bringer videre det astrologiske «fellesspråket».

Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på .

Det er fire dyr som i all hovedsak benyttes i riksvåpnene, disse uttrykkes i Bibelen ved livsvesenets fire hoder:

Mannen, løven, oksen og ørnen.

Noen kulturer hadde elefant, hval og kamel som symboler på vannmannen, men de fleste av disse er «modernisert» til det «religionsløse» tegnet for vannmannen, astrologiens eget bølgesymbol.

Mange av de nylagde riksvåpnene, har vannmannens bølgesymbol som viser  til den kommende tid, the age of Aquarios.

Det pussige er at unge sosialistiske stater faktisk bruker disse symbolene, men jeg er ikke i tvil om at de forklarer sine symbolvalg med helt andre «personlige» tolkninger.

Likevel er det over 50 land som bruker kombinasjoner av stjernen eller den oppadgående sol, eller vannmannens bølgetegn. Og likheten dem i mellom er slående.

Når de nye «sosialistiske» statener forandret sine gamle merker la de til andre symboler som industriens tannhjul, skipet eller den frygiske lue og mente at disse symbolene bedre uttrykte den kulturelle tilhørigheten landet nå hadde.

Man har altså gamle religiøse symboler og nye «folkelige» «avmytologiserte» symboler, og felles for dem er at de dekorerer nasjonens riksvåpenskiold på middelaldersk riddermaner sammen med astrologiske symboler.

Kanskje vi skal bytte løvens kongekrone med en femtakket stjerne, slik mange andre land har gjort?

Eller bytte ut løven med industriens tannhjul?

Eller korset med den frygiske lue?

 Det er verdt å merke seg at mens ca 50 land har løven i sitt riksvåpen, har ca 50 land ørnen i sitt og ca 50 har stjerne, måne eller sol symboler.

Ørnen har ofte «kongeattributtene» i sine klør.

Ørnen og skorpionen er samme bilde i dyrekretsen og vi kjenner til at dette tegnet er motsatt oksen i dyrekretsen. Urtidens mytologi, for 4-6000 år siden, da solen sto i oksens tegn, fikk ørnen også sin posisjon blant folkene.


Tyrkia har den femtakkede stjernen som mange andre land har tatt i bruk, de har snudd sin månesigd til en liggende måne og får slik frem tyrens horn.
Tyrens horn er en gjenganger på mange skiold og sikter til tyrens tid i zoodiaken.
Romania lar ørnen bære frem både oksens tid, løvens og fiskenes tid. Selv har han korset i nebbet og sverd og septer i sine klør.
Kuwait lar «fuglen» bære vannmannens tid i moderne formspråk.
Armenia lar løven og ørnen omkranse vannmannsymbolet, på skioldet er løvene korsbærere.
Den tyske ørnen er uten atributter, men man ser oksens horn i vingenes oppbøyde form.
Vi ser at på tross av mange variasjoner, er likhetstrekkene slående.
Astrologien og religionenes symboler overlapper hverandre og handler om hverandre.

Oksen Apis hadde ørnen avbildet på sin rygg, Zaratustra fløy på ørneryggen, azekerne fant sin bolig der ørnen satt og spiste og Frøya lånte sin ørneham til Loke.

Ørnen er et av de fire livsvesnenes hoder, og i zoodiaken er han skorpionen.

Ørnen er også et bilde på Johannes, og hans klør er som løvens klo, og det er i dem han bærer sine atributter.

Det er her snakk om gamle mytiske bilder av universell karakter som direkte influerte på menneskenes liv og skjebne og idealet var: «som i himmelen, så og på jorden.»

Den gangen de laget  riksvåpnene, var skikken  «å mønstre hærene under herskerens bannere».

Herskerne var selvsagt landenes konger, men også de var underlagt stjernenes innflytelse. Skulle man seire i krigen, måtte de himmelske maktene «ville» det.

For oss gir det lite mening kanskje?

Vår deltagelse i krig er underlagt NATO, og de gamle himmelsymbolene er det ikke mange som kjenner lenger.

Selv om alle land har sine «personlige» forklaringer på hva de «legger i» sitt symbol, så fratar ikke det symbolet dets universelle betydning.

Stjernen er det eldste ordet vi kjenner for «gud», eller en makt. Bølgesymbolet er astrologiens tegn for vannmannen. Kornet er jomfruens hovedattributt.

Altså er også de moderne våpenskioldene preget av samme universelle symboler.

Siden det snakkes om mulige endringer av våre gamle tradisjoner, bør vi sette oss noe inn i hva vårt riksvåpen formidler og hva vi eventuelt ønsker å formidle.

Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på.

Vi ser idag med gru på utviklingen i Israel og mange snakker om en storkrig, mens de fleste av oss heller vil høre om fredsriket.

For det er ikke fred som ligger i våpenskioldsymbolikken, det er krig.

Det vrimler av våpen på våpenskioldene! Sverd, lanser, kanoner, sabler, spyd, piler og mange fler. De vitner slett ikke om fred, men om krig og seier i krig.

Kanskje er denne krigen bare åndelig?

Samlet vitner alle riksvåpnene om en universell krig hvor ca 1/3 kjemper for Løvens «farger» , 1/3 for Ørnen og ca 1/3 for sin egen stjerne i vannmannens tegn.

I denne store hæren ser vi et slags bilde, en jordiske utgave, av «himmelens hær».

Se også:

Salomos tempel og våre kirker.

Om å tolke religionene astrologisk.

 

 

mai 12, 2013 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Golgata, hodeskallestedet.

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; …»

Golgata var den høyden hvor Jesus ble korsfestet.

Det er få navn hvor Bibelen selv sier hva navnet betyr, men dette er et av dem: Golgata, det er Hodeskallestedet.

Det gjør meg nysgjerrig når betydningen av ordet er så viktig at det nevnes spesielt, da vil jeg se nøyere på det.

Det hebraiske ordet «gol» oversettes med  en «ball», en» kule» , etter fasongen som en «skål», et «hulrom».

Gulgoleth er ordet som brukes når man holder manntall, da teller man hver skalle.

Goliat  er kjempen som David beseiret,  hvor «gol» er «kule» og «at» er «tid»,  mens ordet «golah» betyr » fangenskap«.

Jeg tenker på vår norrøne kjempe, Yme,  ham som gudene laget himmelen og jorden av. I Edda heter det at de tre gudene (Odin, Vilje og Ve) laget himmelen av skallen hans.

Denne » himmelskallen» var hvelvet over jorden og hvilte på jordas fire «dverger»: Austre, Vestre, Nordre og Søre.

Ikke ulikt slik egypterne fremstilte det, eller det buddhistiske, det norrøne verdensbilde, vårt moderne eller kirkens maleriske fremstilling.

Dette underlige himmelfjellet, «berget det blå», som vi kaller det i eventyrene, fordi det er »  gln.: blaatt sem kol»=>» Svart som kull» om natten og lys som safir om dagen,  er altså laget av kjempens  skalle.

Det man ser innenfra «berget det blå»,  er de hvite flekkene, som er «Yme»,  altså sammenløpet melk. Det er det synlige, det som vi også kaller melkeveien,det heter på gresk «galaksen».

På gresk betyr ordet «gal» melk.

Denne urhistoriens elementer, kjempen, fjellet og kuas melk,  finner vi også i de indiske skapelsesmyter. Der er gudene bosatt på fjellet og skapelsen skjer ved «skilpaddefjellet»s bevegelse i «melkehavet».

I dette «berget det blå» er vi alle bergtatt, fanget ! Vi er i «berget det blå» hos kjempen.

Himmelen er satt fast. Stjernene  på himmelen heter «fiksstjerner», de er faste, men planetene beveger seg. Vår egen bevegelse gir illusjonen av andres bevegelse.

Mytene verden over gir oss vår felles opplevelse av bevegelsen i universet og vår plass i den.

I vår tid lager vi fortsatt modeller av denne «kjempeskallen» og kaller det «planetarium».

Her gjengir vi urbildene i «berget det blå». Våre høyteknologiske instrumenter  gir oss en fantastisk vakker og presis gjengivelse av vår opplevelse av virkelighet.

Vi sitter «bergtatt» og betrakter lyspunktene på nattehimmelen.

Selv om vi vet at «virkeligheten» er anderledes!  ser vi at vi, selv i vår opplyste tid, fremdeles nyter å kjenne oss som universets midtpunkt.

Vi sier: «solen står opp og solen går ned»; enda vi vet at det gjør den slett ikke.

Vi er, i vår daglige erfaring, så sterkt bundet av å vurdere utfra horisonten vi ser, og fra den hvelving vi ser over oss,  at vi snakker «feil», mot bedre vitende!

Ja, vi elsker planetariet fordi vi der gjenkjenner det som er vårt erfarte verdensbilde, samtidig som det er de urbilder vi mennesker har felles.

Det første skrevne ord for «gud» som vi kjenner til,  er tegnet for en stjerne, og himmelhvelvingen er «det fjellet gudene bor på».

I gamledager bodde gudene på fjellet, sier religionshistorien, både jødenes gud, grekerenes guder, romerenes guder , de indiske guder, våre norrøne guder og fl. ble alle kalt «fjellguder».

Der oppe lyser de for menneskene, beveger seg og former våre myter, mens vi sitter inne i «Ymes» eller «Goliath»s kjempeskalle og ser den lysende, skinnende  «himmelens hærskarer» komme og gå.

Her, på Golgata, reises Jesu kors. INRI står det på korset.

INRI, er forkortelse for «Jesus fra Nazareth jødenes konge.» Selve forkortelsen kan oversettes «Fisk».

Fiskene er et av zoodiakens 12 stjernetegn.

I boken Silmarillion har forfatteren, Tolkien, nedlagt et stort arbeid med vår kulturs språk for å kunne forme et opprinnelig urspråk, et alvespråk, kaller han det.

På s 367 i denne boken utlegger han grunnbetydningen av ord-delene «gil»=> stjerne, «giliath»=>stjernevrimmel, «gal»=> å skinne, lysende grønt (tre), strålekranset jomfru (strålekransen er hennes hårfletter) , og «gel»=> rennende vann. Her ser vi at ordet  jomfru er knyttet til ordet «gal».

Jomfruen er det stjernetegnet som i dyrekretsen står motsatt fiskene, og vi kjenner til hvor viktig jomfrumyten om Jesu mor var.  Hun settes som motsatt Fiskenes tegn, altså «anti-Kristus»,  i Zoodiaken.

Ser vi i hebraisk etter betydningen av ord med «gil» – «gal» – «gol»,  finner vi  at «gil» er fryd og sterk glede! og at både  «gilgal» og «galgal» betyr «et rullende, hvirvlende hjul «, «det rennende vannet»,» bølgen» og «himmelen» .

Zoodiaken fremstilles i religionene som et  hjul med 12 rom, eller «hus»,  galaksene likner hvirvlende hjul, og våre religioner har sine symbolske fremstillinger av dette.

Stjernetydningen er eldre enn våre eldste kjente religioner, og er den «lest» religionene er formet over.

Alle  søker de  å vise menneskene veien ut av  vårt fangenskap i dette gudefjellet.

Vi husker Platons huleliknelse, hvordan folk satt lenket inne i fjellhulen, og hvor vanskelig det var for den innviede å fortelle  hvordan det var utenfor hulen.

Vi vet også at Bibelen advarer sterkt mot å dyrke stjernene og planetene som guder, slik folkene rundt omkring gjorde.

Det er avgudsdyrkelse å dyrke skapningen fremfor skaperen! Det er bare en Gud , og han er Skaperen av alt sammen.

Stjernene er ikke egentlige makter, de er skapt av Gud og deres makt er bare tilsynelatende, som ordet «gillulim», som oversettes med » illusjoner», «bilder», «avguder» og » idoler».

Dette himmelfjellet, som er «gudenes» bolig,  det hvirvlende hjulet,  tivoliets  svikefulle lykkehjul, er vår tilværelse, nattens univers!  hvor vi bergtatt lar oss beherske av illusjoner, guder og bilder.

Den rommer hele verdens fryd og frykt og nattlige mareritt,  men religionene søker å finne veien ut av fangenskapet.

I Job 1. 9-10 heter det: «Stol på Gud! Det er din arm mot stjernehimmelens påvirkning».

Jesus  fra Nazareth i Galilea, INRI,  ble «opphøyet» ved korset på Golgata.

I dette bildet av den korsfestede ligger det altså også  at Guds sønn ble «opphøyet» på vår synlige himmel, i stjernetegnet Fiskene.

Det var kommet en ny tid i himmelens store Zoodiak,  fiskenes tid, og Jesus valgte seg fiskere som sine 12 apostler, han metter de 5000 med fem brød og to fisk, han ber disiplene være menneskefiskere, og tilslutt skal noten settes ut og fiskene fanges.

Det er solen som går inn i fiskens tegn. Oppstandelsens lys.

INRIs kors reises på Golgata.

Dette fjellet er synlig for enhver! Det er verdensomspennende. Herfra kunne evangeliet forkynnes for alle religioner og kulturer.

Som Jesus sier: «Man setter ikke lyset under en sjeppe, men i staken, så det kan skinne for alle i huset».

Og  «en by som ligger på et fjell kan ikke skjules»….

Den byen han snakket om var Jerusalem, og som Paulus sier: «Det Jerusalem som er der oppe, det er fritt! det er vår mor!»

«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, ville han ikke drikke.»

Det var ikke den vinen han skulle drikke.

Han hadde fått et beger av sin Far i Gethsemane.  Gethsemane var en olivenlund og ordet «geth» betyr vinpressen, oljepressen.

Gethsemane står som sinnbildet på Jesu lydighet i lidelsen, derfor virker det riktig når denne delen av ordet gjentaes her:  Gol – gatha, hvor «gatha» er samme ordstamme som «geth».

Her fortsetter altså Jesu lidelseshistorie, hvor han er den vin og den olje som presses og utgydes for oss mens han viser oss  veien ut av «Golgata», fangenskapet i «berget det blå»!

Han er både David og den sten som felte Goliath.

Om du ved lesning her kom til å tenke på uttrykket «galimatias», så er det helt på sin plass!

«Gal» har vi vist at har med stjernehimmelen å gjøre, både på hebraisk , gresk og i Talkiens urspråk, og «matheia» betyr  viten, og «matetes betyr  elever, disipler.

Denne lille språkblomsten gir mening enten man lar det gjelde for astrologer, galileeren eller Galileo Galileis «kjetterske» påstander.

Men etter min mening er det nettopp ordet om korset som byr på den største dårskapen, en dårskap som er visdommen for oss som tror «Galileerens matetes».

 

mai 2, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Om å tolke religionene astrologisk.

Mytologiene, våre religioner, har til alle tider hatt sine tjenere.

Det har vært mange og mektige yrkesgrupper som har hatt til oppgave å ivareta religionen og dens ulike ytringsformer i samfunnet.

Vårt sekulariserte samfunn har satt de moderne vitenskaper over den teologiske frihet, og vi lærer idag lite, eller ingenting om de tolkningsformer som moderniteten ikke ønsket.

For ca 200 år siden debbatterte fagmiljøene i Norden hvordan mytologiene skulle forståes.

I forordet i boken «Nordisk Mytologi» av N.M.Petersen, gir forfatteren en orientering om uenighetene og hovedargumentene for sine synspunkter:

Han viser til at forståelsen av myten preges av to hovedretninger, den historiske og den fysiske, mens han selv ønsker å fremme en åndelig forståelse av mytene.

Ifølge den historiske forklaringsmodellen tenkte man at gudene opprinnelig hadde vært mennesker. De ble etterhvert dyrket som Guder.

Man mente at de folkene mytene beretter om, f.eks æser og vaner, var virkelige folkeslag , og at Odin og Tor hadde vært prester for å utbre denne dyrkingen.

Petersen mener at denne forklaringen ikke er opprinnelig, men at den er kommet som forklaring på myten i etterkant.

Den historiske forståelsen av myten var den rådende i middelalderen, og beskrives av  f. eks. Snorre og Saxo, .

Grunnen til  at Petersen betviler den historiske forståelsen av myten, er at han mener dette ikke harmonerer med mytens egenart, og den moderne historieforskningen.

Og her er Petersens hovedanliggende! Han ønsker å bevare mytens verd og egenart gjennom den vitenskaplige metodikken.

Den unge historievitenskapen som vokste frem her i den nordlige del av Europa, var enige om å kalle alt, som ikke hadde «passert» deres kriterier for å være historisk, for myter og sagn.

Betegnelsen «myter og sagn» ble synonymt med beretninger som ikke var klassifisert som historisk korrekte, og mange tidligere historiske beretninger og kilder fikk denne betegnelsen.

Og Petersen kaller det å gå helt over i den andre ytterlighet: …. «Det går så med hvarje framsteg: det slår sterkt øfer åt andra sidan»…

Den historiske forklaringen ble  forlatt og mange erstattet den med den fysiske forklaringen, man kaller myten en naturmyte.

Petersen kjenner seg mer i pakt med naturmyten:……. «Det er fra «moder jord» vi alle hemta næring»…….

Den fysiske tolkningen har alltid vært en del av tolkningstradisjonen og deler av denne metoden var fremdeles ikke berørt av den moderne vitenskaps krav til sannhet.

Men i naturmyten var den astrologiske forståelsen av myten fremtredene, og astrologien var ikke ønsket som tolkningsmetode av fagfolkene ved de moderne universitetene.

Petersen har ingenting i mot å anvende fysiske bilder hvor:…. «Argus med de hundra øgonen er den lyse stjernhimlen och den vandrende Io er den vandrande månen»….

Men han ser liten mening i den ensidige astrologiske tolkningen.

Petersen mener myten ikke kan overleve om den ensidig skal betraktes som vann og sten, stjerner og himmelske konstellasjoner.

Han mener at  slik :….» førvandlas nordens kæra mytologi til en almanakk»….

På den annen side :….» hvarføre skulle vi icke hafva en himmelsk djurkrets såvel som andra?» spør han , og henviser bl.a til Finn Magnusen,

som hevdet at den nordiske gudelæren har sine astronomiske guder slik egypterne, kaldeerne , romerne og grekerne og alle andre folkeslag hadde.

Han viser til at den astrologiske tolkningen var, hadde vært, den viktigste naturforklaringen på myten.

Astrologien utgjorde en vesentlig del av prestenes lære og den skriver seg langt tilbake i tid,  i alle verdens myter, men Petersen argumenterer mot at den er nødvendig for å tolke myten.

Selv søker han å «beånde» mytene, eller vise til de dype åndelige sannheter som myten rommer, altså en sjelelig forståelse av myten hvor mennesket står i sentrum.

Så langt Fra N.M.Petersen.

Jeg ønsket med dette å vise glimt fra den religiøse debatten for 200 år siden.

Vi har på denne korte tiden «glemt» hva som var før den moderne nytolkningen av både religion og historie fant sted.

Dersom vi husker Heyerdahls forsøk på å argumentere for den historiske forklaringsmodellen, den som Snorre og Saxo viser oss, og tenker på hvor sinte norske forskere ble på ham,

forstår vi kanskje bedre hvor vanskelig dette fremdeles er!  Og hvorfor vi ikke lærer noe om de tolkningsmåtene som var de vanlige før.

Jeg har en tid sett nærmere på naturtolkningen i Bibelen, og vet det er et nesten tabubelagt område.

Bibelen advarer mot astrologien, sier man. Det er avgudsdyrkelse.

Denne tankegangen vil jeg både understreke og nyansere.

5.Mos.4.15-19 viser lovens holdning til  spørsmålene vedrørende «naturforståelsen» av mytene:

«Så ta eder nu vel i vare, så sant dere har eders liv kjært – ….at dere ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret bilde, noget slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne

eller av noget firfødt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden,

og at du ikke, når du løfter dine øyne op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilbeder dem,

de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.»

Her kommer en begrunnelse for det annet bud, billedforbudet, godt frem. Man skal ikke lage billeder av noe på, over eller under jorden for å tilbe dem.

Og, når du ser på dem skal du ikke tilbe dem.

Og vi legger merke til at Gud her føyer til at alt dette er tildelt alle folkene under himmelen. Dette har alle mennesker felles.

Om Loven heter det at Gud ga Israel sin lov og den har han ikke gitt til noe hedningefolk.

Vi ser at med den loven skiller Israel seg ut fra alle folkene rundt omkring, for de andre folkene laget gudebilder og dyrket dem.

Var det nødvendig å gi en slik lov?

Israel hadde samme tendensen til avgudsdyrkelse. Vi husker f. eks at de laget gullkalven, og  vi leser i Krøniken at Josias renset tempelet:

…»de førte ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær…… og avsatte de prester som brente røkelse for Ba’al,

for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær……»

Så vi ser at Israel, på tross av loven, hadde avguderiet helt inne i tempeltjenesten.

Ordet for dyrekretsen er her «mazzaloth»,  og det sies å være samme ord som Gud bruker i sitt svar til Job:

…»Kan du knytte syvstjernens bånd, eller løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger – kan du styre dens gang?

Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?»…

Ordet for Dyrekretsen er her » Mazzaroth» og de kildene jeg har kunnet finne, sier at disse ordene er synonyme.

I yiddissh og kabbalistisk tradisjon er «mazalot» ordet for astrologi, så de sterke religiøse retningene i jødedommen anser dette som en del av det hele.

I det siterte fra Job, sies det tydelig at Gud fastsetter den skapte himmelens herredømme over jorden.

Forståelsen av at himmelen hersker over jorden, styrkes ved ordet «maadanoth» som brukes om å knytte syvstjernens bånd.

I King James står de slik: …» Canst thou bind the sweet influences of the Plei’ades…»

Jeg ønsker å vise at Zoodiaken er Guds skaperverk, og at det er han som fastsetter dens herredømme over jorden.

Det er Gud som skal æres og tilbees! men hans skapninger og hans ordninger bør vi ikke forakte.

Vår moderne kultur, som de siste 200 år har «glemt» dette , avfeier at dette virkelig var en av tolkningsmåtene før

Og så grundig har de feiet ut selv det minste spor av denne mangetusenårige, verdensomspennende fellesforståelsen av myten, at vi ikke «ser snurten» av den i vår almenutdanning.

Og om det spørres: Bør ikke mytene tolkes etter datidens forståelse? avvises det, uten diskusjon, som gammel overtro.

Jeg ønsket derfor bare å minne om det som var, og som Bibelen nevner som en del av skaperverket.

Iskapelsesberetningen, heter det at  Gud skapte himmellegemene:

…»De skal være til tegn, og fastsatte tider og dager og år…..»

Kalender-regning ble mulig ved astronomiske observasjoner av himmellegemene over lang tid, og vi vet at hele middelhavsområdet brukte tid på dette.

Den gangen var astrologi og astonomi samme sak.  Det var datidens vitenskap.

De hadde felles kunnskaper, felles billedspråk og gåter, og forsto hverandres myter, for referansene deres var i den fysiske himmelen og felles for dem alle.

Jeg liker å ha et bredt tolknings og assosiasjonsgrunnlag når jeg vandrer i mytene, der alle tolkningsmuligheter er til berikelse.

Om jeg da får øye på et mytisk bilde som berører oss og vår tid, er det ikke viktig for meg om det faller inn under den ene eller andre tolkningsmåten,

for meg er det underordnet, for bare Gud er overordnet.

Se også:

Riksvåpen og nasjonale symboler.

 

april 7, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | 14 kommentarer

Jesus fra Nazareth.

De korsfestet ham, sammen med to andre, en på hver side, og Jesus midt i mellom.

«Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var det skrevet: Jesus fra Nazareth, jødenes konge.»

Jesus fra Nazareth.

Matteus beskriver de spesielle omstendigheten som førte til at han fikk dette navnet.

Maria og Josef  rømte til Egypt med Jesusbarnet da Herodes ville drepe det.

Senere dro de tilbake fra Egypt fordi Herodes ikke lenger var en trussel mot barnet deres.

Fordi Herodes sønn styrte i Judea,  varslet Gud dem derfor om å dra til Galilea.

«Og han kom og tok bolig i en by som heter Nazareth, forat det skulle oppfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en Nazareer.»

Hvilken profet sier dette?

Det er et profetisk utsagn fra GTs fortellinger,  fra Dommernes bok om profeten Samson:

» Det var en mann fra Sora av danittenes ætt, han hette Manoah; hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne:

Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn. Så ta deg nu i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noget urent! For nu skal du bli fruktsommelig og føde en sønn, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en guds nasireer fra mors liv; og han skal begynne å frelse Israel……. Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.»

Her ser vi tydelig flere likheter med omstendighetene ved Jesu fødsel: Engelen som kommer og forkynner henne, og senere også  mannen, at de skal få en sønn, en frelser, velsignet av Herren, men med sitt fulle virke ved Guds Ånd som voksen.

Hva er en nazareer?

GT har en lov om nazireerne. De er helliget, utskilt og innviet på en bestemt måte som var fastsatt i loven:

Nazar er «tegnet» nazireeren bærer på sitt hode:

Først renset, slik loven bød, og avholdende, så raket på hodet, alt etter faste ritualer ved tempelet, deretter skulle han ikke rake sitt hode mer så lenge nazireer-løftet varte.

Varianter av dette kjenner vi fra munkeordnenes synlige innvielsestegn;  vi ser for oss middelalderens rakede munkehoder og den spesielle hårkransen, som en hvirvel rundt «månen», eller som glorien ved en solformørkelse,  også buddhistene raker sitt hode, de har hele tiden helt blanke skaller.

Vi kjenner et liknende løfte fra vår egen kongemyte om Harald Hårfagre: han lovet Gyda å ikke klippe håret før Norge var samlet til et rike. Det var et løfte knyttet til en veldig gjerning, en hero verdig.

Ordet «naza» har flere assosiasjoner i seg:  fyrsten,  den øverste, generalen eller prinsen,  innvielsen, og vannet som spredes og strømmer ut.

Jesus startet sitt virke  etter at han ble døpt av Johannes, under vanndåpen mottok han også åndsdåpen fra Gud.

Døperen Johannes sa: Jeg døper med vann, han(Jesus) døper med den Hellige Ånd og ild.

Ilden er et av løvens attributter, som vann er et av vannmannens.

Herodes innskrift på korset inneholder begge disse attributter:  «Jødenes konge» viser til «løven av Juda»,  og «Jesus fra Nazareth» viser til Johannes, «den innviede», nazireeren, vannmannen.

Da Herodes skrev innskriften på Jesu kors, ga han ham både løve og vannmannattributter og både konge og profetverdighet.

NT begynner da også med å fortelle om hans ætt fra både Levi og Juda, både presteætten og kongeætten; han er prestekonge, på Melkizedeks vis.

Ild og vann har motsatte karakterer og de utsletter hverandre.

Det er velkjent at religiøse og verdslige  overhoder i et samfunn konkurerer om makten.

Fyrster som forener denne motsetningen,  var fortidens idealer.

Vi kjenner vår egen lille statskirkestrid, og vi kan følge tilsvarende kamp om makten bakover i tid gjennom pavekirke og  keiserdømme.

Herodes innskrift om Jesus forener disse to funksjonene og  de to tegn i den kommende tid.

Historien om Samson huskes best for hans store fysiske styrke i kampen mot filistrene. Han var som de greske heroer,  overmenneskelig sterk.

Hans styrke var knyttet til nazireernes innvielses-løfte fra hans fødsel av.

Populært sagt lå hans styrke i det uklippede håret, hans syv lange fletter.

Israel var i strid med filistrene, Samson var filistrenes farligste fiende i kampen derfor søkte de å finne måter å overmanne ham på.

Filisterkvinnen Dalila  klarte å lure fra ham hemmeligheten om hans store styrke, og hun raket av ham flettene mens han sov og overlot ham så til filistrene.

De blindet ham, og satte ham som fange i deres gudshus, Dagons hus.

Dagons hus betyr «fiskens hus».

Jeg leser det slik at det refererer til vår tid, Fiskenes tid, altså tiden for dette tegnet i den store zoodiakens 12 tegn, det er ca 2000 år fra Jesus og til idag.

Vi er vant til å tenke at filistrene dyrket en avgud.

Guden Dagon var forsåvidt det, fordi man  dyrket «skapningen fremfor skaperen» og i tillegg hadde de «feil tid», for «Fiskenes tid» var ikke kommet ennå.

Fiskenes tegn har  Jomfruens tegn som sitt motsatte bilde i dyrekretsen og har kombinasjonen av bildene  fisk+jomfru.

Vi vet at de første fristne brukte «fisk» som bilde på Jesus, og at Jesus i sin apostelgruppe valgte seg fiskere. At Jesus ble født av en jomfru skulle være kjent nok, Maria har virkelig stått sentralt i kirken.

Kombinasjonen av to stjernetegn, eller fler,  fremstilles i mange kulturer som mytologisk vesener:  havfruen er fisk/jomfru, sfinxen er løve/mann osv.

GT bruker oftere attributtene: Vann , krukke,  helle ut, løve, ild, torner, vær, okse, ørn,mann osv…

Etter Fiskenes tid kommer Vannmannens tid, det er den tid vi nå går inn i, hvor solen står i Vannmannen.  Løven er det motsatte tegnet i zoodiaken.

Sfinxen er bildet på denne kommende tiden, kombinasjonen av løve og mann.

Samson drepte engang en løve,  og i løvens kropp laget en bisverm sitt bol.

Løvens kropp med bier og honning, er svaret på en gåte han stiller filistrene.

Det er en vrien gåte som filistrene ikke klarer, men filisterkvinnen Dalila får Samson til å røpe svaret på gåten.

Fortellingen om Samson er en hebraisk variant av beretningene om de greske heroene Herakles og Ødipus.

Heroene var både halvguder, herrer og helter, og som vår kirkes helgenskare inngår de i denne sorten lære og heltefortellinger.

Fortellingen om Ødipus, som gjorde alt som sto i hans makt for å unnfly sin skjebne, er en svært tragisk fortelling, men elementene i den gir oss tiden den viser til.

Hans navn betyr hovne føtter, et navn han fikk etter at hans føtter ble gjennomboret. Føttene er i astrologien et kjent bilde på Fiskenes tid.

Han gjettet sfinxens gåte og ble en hero ved at trusselen fra sfinxen ble borte.

Ødipus klarte ikke å unnfly skjebnen og han blindet seg selv.

Jeg leser ham altså som  det negative aspektet ved fiskenes tid, som den som sliter med sine «hovne » føtter.

Det er et godt bilde på kirkens unaturlig store makt i denne tiden!

Det minner om en av Jesu lignelser, lignelsen om at Himlenes rike var å ligne med sennepsfrøet som ble til et stort tre, mens den normalt blir en urt, en liten busk.

Altså fikk dette spesielle treet en unaturlig stor vekst.

Ødipus sliter hele livet med hovne føtter, men han løser sfinxens gåte! Han berger dermed byen fra  sfinxens trusler.

Jeg forstår av dette at den nye tids trussel som Vannmannens tid utgjør ved at Sfinxen er inngangens vokter, er løst av fiskenes tid.

Beretningene har et felles billedspråk, og er som en parabel for de tider som  er og kommer,  Fiskene og Vannmannen.

Herakles attributter var løveskinnet og stridsklubben.

Han gjør 12 heltegjerninger og favner derfor hele zoodiakens 12 hus i sin løve-mann rolle, sfinxens rolle.

Det er mange myter i de mange religionene, og man kan nok kjenne på at det er vanskelig å se sammenhengen mellom dem.

Av dem Jesus helbredet, er en som navngies, det er den blinde Bartimeus(latin); han, Bartimaios(gresk), Timaios sønn, ble seende.

Jeg liker å tenke at det er et hint om at den greske overlevering ved Timaios er godt grunnlag for kristustroen.

Med disse korte referansene vender jeg tilbake til Samson der han sitter lenket og blindet i Dagons hus:

«.. de bandt ham med to kobberlenker og satte ham til å male korn i fangehuset. Med det samme han var raket, begynte håret på hans hode å vokse.

Så samledes filistrenes høvdinger for å bære frem et stort slaktoffer for sin Gud, Dagon, og for å holde fest…..Samson grep om de to stolper som huset hvilte på, og trykte dem til seg…..

og Samsom sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøide han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen…..»

Slik falt Fiskens hus. Samson er den overgangen fra Fiskenes tid til Vannmannens tid, som vi snart er vitner til.

Han utfører dommen over Fiskenes tid, og begynner med dette å frelse Israel.

Nå vender vi tilbake til han som ble kalt en nazareer, Jesus fra Nazareth, løven av Juda.

Her, på korset, blir også hans føtter gjennomboret.

Nazareth var en betegnelse som viste hans kraftige gjerninger:

De lamme går, de døve hører, de blinde ser og de døde står opp heter det om gjerningene som fulgte ham på hans vandringer i landet.

Apostlenes gjerninger 2.22, forteller at slike kraftige gjerninger gjorde  apostlene  i navnet til Jesus fra Nasareth.

De urene ånder og demoner ropte til Jesus: » La oss være – Hva har vi med deg å gjøre, du, Jesus fra Nazareth….du er kommet for å ødelegge oss….»

Dette var gjerninger som fikk den fengslede døperen Johannes til å tro:

Han er den som skal komme.

Johannes er Jesu fetter og 6 mnd. eldre enn Jesus.  Om kirkeåret tegnes som en sirkel, er de to satt motsatt hverandre i sirkelen, 24 des. og 24 juni.

De står motsatt hverandre som Krist og Anti  -krist.

Man kan protestere og si, men antikrist er jo djevelsk! det er ikke Johannes!

Hva er djevelsk?

Ordet djevelsk er ordet diabolsk => dia + bol => dia betyr «gjennom» og bol betyr «kulen»!

Jeg leser alså ordet diabolsk som det som skiller og deler sirkelen eller helheten, det som går tvers gjennom kulen, det som står motsatt, anti .

Motsatt Kristus er Anti-krist,  det er Johannes, den disippel Herren elsket.

De tilhørte hver sin tid og hadde hver sine karakterer.

Jesu dåp var både med vann og ild, to motsatte elementer.

Det  er vesensforskjellige elementer som utsletter eller utligner hverandre. De er efter naturen motsetninger, men opptrer samtidig som par!

De opptrer som par, men må herske hver for seg.

Som døperen Johannes sa:

«..Jeg døper med vann, han døper med den Hellige Ånd og ild…. Han skal vokse, jeg skal avta….»

Jeg vil trekke inn enda et sted hvor  Jesus fra Nazareth nevnes sammen med Johannes.

Da Peter for første gang forkynte evangeliet for «hedningene», var det for for Cornelius’ hus.

Cornelius betyr horn.

Horn er bl.a.attributtene til væren.

De totusen årene før Jesus, før Fiskenes tid, var solen i Værens tegn.

Motsatt dyrekretsens bilde av Væren, var Vekten. Vekten er et kjent symbol for rettferdighet etter loven, og væren var det mest brukte offerdyret.

Det var loven og ofringens tid, loven som «slo ihjel» og offeret som «ga livet ved stedfortredende død».

De to motsatte tegn som hver for seg, adskilt, er dia-bolske, men satt sammen er de sym -bolske!

Sym-bolet  fremkommer når to passer nøyaktig sammen og sammen utgjør en helhet. Det diabolske er den splittede helhet, det symbolske er det som skaper helhet.

Nå er himmelens store urverk kommet til et skille mellom to tider, man må ut av det ene huset for å kunne gå inn i det andre.

I vår tid er det vi har å gå med de gjennomborede, hovne føttene.

Vi kan like lite som Ødipus unnfly vår skjebne, men vi har Jesus fra Nazareth som forener alle motsetninger der han henger på korset.

Han er symbolet, den som fører motsetningene til sin frelsende hensikt. Han er den som gjør hel.

Her er han symbolet på sammenkomsten mellom mennesket og Gud, hvor ild og vann, symbolene på Guds dommer , er til frelse.

La oss derfor gjøre det han ba disiplene om:  se etter mannen med krukken og gå inn i det hus hvor han går inn, for det er der vi skal holde påske.

Vi er kommet til «påskens tid».

Rett før Peter forkynner for Cornelius hus, har han hatt et syn hvor Gud viser ham at lovens tid er over:

Det vises ham en duk med mange både rene og urene dyr, og Gud ber ham ete av dem. Peter sier at han aldri har spist noe urent. Gud sier at Peter ikke skal holde for urent det han har renset.

Mens han har dette synet kommer det bud til Peter fra Cornelius hus: Kom og forkynn Jesus for oss.

Jeg leser dette slik at her forstår Peter at Værens tid er omme, og Cornelius hus, Værens hus, får høre evangeliet om Jesus, de blir døpt i Jesu navn til den nye tid som NT beskriver og mottar Ånden.

Peter sier  bl.a til dem:

«…det ord kjenner dere, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte

hvorledes Gud salvet Jesus fra Nazareth med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham….»

Johannes begynte, sier Peter, så ble Jesus døpt med Johannes dåp! og Johannes sier om Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.

Her er vi ved begynnelsen av Jesu virke som Jesus fra Nazareth.

Nazar -eth.

Eth er det hebraiske ordet for tid.

Fyrstens tid, eller «grevens tid» som er et fast ordtak vi har i språket vårt. Vi sier : «Han kom i grevens tid».  Her er det Nazareth.

Da de kraftige gjerninger han gjorde satte folkemengdene i bevegelse slik at de hyllet ham som konge da han red inn i Jerusalem palmesøndag, heter det at hele byen kom i bevegelse og sa:

Hvem er dette? Og folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nazareth i Galilea.

Senere, da de tre kvinnene kom til graven, sa engelen til dem:

«…….. dere søker Jesus fra Nazareth, den korsfestede; han er ikke her han er oppstanden………»

mars 29, 2013 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar