Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

Reklame

Kain og Abel fra Bibelen og Koranen.

Ved lesning av hinduismens religiøse storverk, ble jeg slått av at den type konfliktstoff som behandles der er typisk også i Bibelen og Koranen.

Det er  beretninger hvor den rette arvingen ikke får sin rett, men at en annen settes i stedenfor.

Det angis ulike grunner til denne uretten i de ulike historiene, men motivene er ofte sjalusi, svik og  dilemmaer.

I Bibelen begynner fortellingen om livet utenfor Edens have med et brodermord, der den førstefødte dreper sin yngre bror, blir selv fredløs og en annen bror, Set, settes i deres sted.

Koranen og Bibelen har mange felles historier, bl.a denne om Adams to sønner. Jeg vil referere fra begge kildene, så kan vi lettere kan se hva de har felles, og hva ulikhetene består i.

Bibelen forteller slik (gen.1.4):

» Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker.

Da noen tid var gått , hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred og han stirret ned for seg.

Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg,men du skal være herre over den.»

Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror og slo ham ihjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror?

Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

Men han sa: Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd. Når du dyrker jorden skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

Da sa Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg ihjel.

Men Herren sa til ham: Nei! for slår noen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn.  Og Herren ga Kain et merke, forat ikke noen som møtte ham, skulle slå ham ihjel.

Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn…..»

Koranen forutsetter at man først leser fra allerede foreliggende skriftlige kilder om Adams to sønner , jeg siterer Koranens ord, her ved Einar Bergs oversettelse, (5.30-35):

Fremles  for dem sannferdig beretningen om Adams to sønner, da de bragte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre.

Denne sa:  «Jeg skal sandelig slå deg i hjel!»

Og den andre svarte: «Gud tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg! For jeg frykter Gud, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og bli av Ildens folk. Det er illgjerningsmenns lønn!»

Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av taperne. Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Vi ser at Koranen oppfordrer til at man må lese Bibelens fortelling om dette.  Når man har lest den,  oppsummerer Koranen grunntemaet: at brødrene ofret til Gud og «Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer».  Da ble den førstefødte sint på sin bror og slo ham ihjel.

Altså , årsaken til brodermordet var Kains sjalusi og årsaken til sjalusien lå i Guds handlemåte: Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer.

Både Koranen og Bibelen legger ansvaret for årsaken til handlingen hos Gud, Gud gjorde forskjell mot de to brødrene!

I Bibelen får Kain vite at mennesket skal være «herre over synden», altså,  Kain ansvarliggjøres for sine handlinger selv om hans onde følelser var et svar på Guds handlemåte.

Kains onde følelser er «synden som ligger på lur ved døren», og denne skulle Kain skulle være Herre over.

Han kunne valgt å spørre Gud om hvorfor Gud ikke så til hans offer, eller bebreide Gud, og som Job, tatt kampen opp mot en uforståelig handling fra Gud, men Kain valgte å rette sine sjalu følelser mot sin bror og  slå ham ihjel.

Slik begynner «himmelens og jordens historie» utenfor Eden.

Paradisets tid er over og fra den fjerne himmelen legger Gud mange uforståelige hendelser i menneskenes vei, og vi bærer ansvaret for hvordan vi svarer på «det onde og det gode» i dette livet.

Kampen som skulle vært «med Gud»,  ble en kamp hvor mennesket rettet kampen mot sin bror. Og i brodermordet ligger fredløsheten.

Det gjenstår en kamp med Gud.

Om Jacob het det, at han, på vei tilbake til Esau, kjempet med Gud og seiret. Det var da han fikk navnet Israel, «Gud strider». Dette broderparet, Esau og Jacob, vil jeg komme tilbake til senere.

I denne historien kommer Gud Kain i møte ved å spørre: «Hvorfor er du vred?»

Gud inviterer Kain til samtale, til oppgjør, til at Kain kan rette sin vrede der den hører hjemme, hos Gud.

Og Gud går enda mer inn på Kain, bebreidende, avslørende, opplysende og med en klar forventning til ham: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

Kain svarer ikke Gud.  Han stenger for muligheten til å gå i rette med Gud og  lukker sitt sinne inne ved å tie, og  han forsøker å gjøre det gode.

Han snakker med Abel igjen og de arbeider sammen ute på marken, men Kains onde sjalusi har ikke fått sitt utløp, sin «soning» ved dette.

Så dreper han sin bror «istedenfor Gud», for å sone sitt sinne, og viser dermed sin manglende evne til «å være herre over synden».

Og vi ser en uskyldige bli drept i en annens sted.

Det er offerets karakter, og jeg tenker på Es. 53 hvor profeten skildrer den lidende Messias som offerlammet. Der står det bl.a. … :

«……..han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn……»

Abel ofret et lam, og nå blir han selv et offerlam for å «bortta Guds skyld » = å sone Kains synd, den han ikke klarte å være herre over.

Igjen gir Gud Kain muligheten til å erkjenne dette ved å si: «Hvor er Abel, din bror?»

Men Kains sinne var sonet,  han hadde ikke lenger behov for å gå i rette med Gud, så nå kan han svare Gud. Og han svarer, for å holde erkjennelsen unna:

«Jeg vet ikke, skal jeg passe på min bror?»

Så setter Gud synden : «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden…»  og skylden og dens iboende straff: «….nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd…»

Da  erkjenner Kain, og hans erkjennelse er at syndens konsekvens, adskilthet fra Gud og fra mennesker, er uutholdelig.

Adskiltheten, døden, som hans foreldre ble kjent med i Edens hage er nå flyttet fra å bare gjelde menneskets adskilthet fra Gud, til også å gjelde adskilthet fra menneskene.

Han dømmes fredløs blant menneskene. Som død for dem. Slik at hver den som treffer ham kan drepe ham. Og erkjennelsen hans kommer : «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. «

******

I Koranen er det ikke Gud, men Abel som ansvarliggjør sin bror:

Kain sier til sin bror: «Jeg skal sannelig drepe deg» og Abel svarer: «Gud tar bare gaver av gudfryktige………»

I dette skiller de parallelle historiene seg noe ad.

Tanken om at det var en årsak til Guds handlemåte kan ikke leses ut av Bibelteksten, men i Koranen sier Abel at årsaken til Guds handlemåte lå hos dem selv.

Abel fremhever sin gudfryktighet som forklaring på at Gud så til hans offer. Abel lar oss dermed forstå at Kain selv var årsaken til Guds handlemåte.

Slik setter Koranen et gjensidig og åpent fiendskap mellom brødrene! mens Guds handlemåte fremstår som rettferdig.

I denne forskjellen ser vi de to religionene behandle et urgammelt dilemma.

Man kjenner igjen temaet som hovedtemaet i Jobs bok: Job anklager Gud, mens Jobs tre venner forsvarer Gud og anklager Job.

Koranen lar Abel fortsette med å si:  «Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre….»

Dette kan gi samme tanke som den Bibelske teksten ga, tanken på det uskyldige offerlammet, men vi merker oss at i Koranen snakker Abel, og han legger skylden og synden på sin bror:

«Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmannens lønn!»

Det er syndebukkens karakter.

I Bibelen var det Gud som lot Kain bære sin egen synd, og i Koranen er det Abel som i tillegg legger sine egne synder på Kain.

Om syndebukken sies det i 3.mos 16:

«Når han har fullført soningen…..da skal han føre frem den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen…og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken…….til Asasel.»

I Bibelen går Kain bort fra Herrens åsyn, som fredløs, dødsdømt, slik syndebukken ble sendt ut i ørkenen.

I Koranen har Abel en yppersteprests rolle, ved å legge på Kain også egne synder og dømmer ham til Ilden.

Koranen kommenterer hendelsen slik: «Men Kain ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham og ble en av dem som går til grunne.»

Her vises det til at handlingen har en årsak, Gud så til Abels offer og ikke til Kains offer.

Koranen sier videre:

Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Det er vanskelig å forstå, at «brorens lik» er «ondskapen».

Jeg vet ikke hvordan de tolker dette, men jeg orstår det slik at brorens lik er den synlige delen av gjerningen, resultatet.

Flytter man «ondskapen» bort fra følelsen og handlingen til resultatet av handlingen, får det store etiske konsekvenser!

Det kan minne om enkelte sider ved Krishnas samtale med Arjuna, men der er gjerningen forankret i guddommen, ikke i handlingens resultat.

Her er tre ulike religioner, med tre ulike vinklinger på ondskapen som kan gi oss tre ulike etiske vurderinger.

I Koranen er ondskapen satt i det synlige resultatet av en handling.

Altså det er handlingens resultat som setter Kain som illgjerningsmann, og det er erkjennelsen av at han ikke er i stand til å skjule dette resultatet som får Kain til å angre !

Koranen oppsummerer selv:

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Dette er offerets mysterium. Det stedfortredende, den ene er alle.

Samtidig sier Koranen noe viktig om deres forhold til Israel:  «Derfor har Vi pålagt Israels barn»……. Her flyttes historiens hensikt fra urtiden til Israel.  Hensikten er det stedfortredende offer, en for alle, det er det offer som Koranen har pålagt Israel.

*****

Jeg forsøker å sammenligne de parallelle historiene, og mine tanker om dette er uferdige og spørrende, og jeg hører gjerne andres.

I Bibelen får vi vite at Eva føder sønnen Set, og sier: Jeg har fått en sønn i Abels sted.

Og det er Set, Abels stedfortreder, som Bibelen forteller videre om, og som blir satt til å være i den førstefødtes sted.

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries (♈) /ˈɛəriːz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene», vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang, når «Menneskesønnen kommer i skyen» , heter det at » ethvert menneske skal se ham». Altså, når det skjer, vil alle være forberedt! hver på sitt vis, slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er «lånt fra andre» religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT’s skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, leser vi på en annen måte: vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem.

Slik finner vi «de samme» personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama og AbRam har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : «høy far», «begynnelsen», «alles opphav», «stamfar».

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far. Jeg avsluttet «del 1» med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de bodde på toppen av fjellet. Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet.

Dette er «gudenes tingfjell».

Om vi «stiger opp» på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses «stiger opp» på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren. Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter. «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å «sitere» dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.

I hinduismen er det sagt om «mantraene» at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen», med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles, i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april.

Dette punktet kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve «å telle Abrams ætt».

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da «Oksens tid» var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for «ordet«, den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

 

 

 

Hinduenes Rama og vår kultur. En meditasjon. Del 1.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg vende tilbake til Rama og hans hustru Sita.

Les også:

Mannen og løven. Del 1.

og

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

og

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

 

Kongolandsbyen, igår og idag.

I 1914  ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner.

En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

 

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.

Henrik Wergelands brev til Stortinget om «jødeparagrafen»

Wergeland kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Dette brevet er hans argumentasjon som ble lest i sin helhet på stortinget.

Man leter, i jubileumsåret, etter stortingsrepresentantenes meninger i jødespørsmålet, men her, i Henrik Wergelands brev, møter vi de mange meninger gjennom en samlet, systematisk, kunnskapsbasert argumentasjon som var målrettet for å overbevise representantene den gangen.

FORSLAG TIL OPHÆVELSEN AF GRUNDLOVENS § 2,
SIDSTE PASSUS
Til Norges 9de ordentlige Storthing.
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden
for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet
grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urør-
lighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes
og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de
vigtigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at
sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside,
for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den
saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus,
indeholder mod den jødiske Konfession.
Religiøs Intolerance er ellers Grundlovens mørke Side. Den
herskende Kirke stod saaledes sikkerlig ligesaalidt som i Konge-
riget Sachsen nogen Fare ved Afskaffelsen af dens 4de § og
§ 16tens Omformen i Overeensstemmelse dermed; og den Be-
stemmelse i § 92, hvor det gjøres til nødvendig Betingelse, at
bekjende sig til den herskende Kirke, for at kunne blive norsk
Embedsmand, er grusom nok i en Tid som vor, da saamange
udmærkede Mænd af forskjellige Konfessioner vandre hjemløse
om i Verden for sine borgerlige Dyders Skyld, da Heltemod,
Geni og saa megen praktisk, for Norge i saa mange Retninger
anvendelig, Kundskab, ere saa ofte at træffe landflygtige. Dersom
sidste Passus i § 2, som banlyser en heel Konfession, ikke gaves,
skulde Intolerancen synes ikke at kunne drives videre, end til
at udelukke Dygtigheden og Fortjenesten og berøve sig selv
deres Frugter, dersom det udmærkede Individ, der kun som
Embedsmand vilde kunne gavne Landet, ikke vilde opoffre sin
Overbeviisning og Sjelefred. Men maaskee er det saa, at vor
d.IV,b.3,s.230 Slægt er reformræd; — disse Stene, som sandelig ikke høre
Kristi sande Tempel til, faae ligge indtil Tiden i sin Fremskriden
bringer ogsaa dem paaglid. Katholikernes Emancipation i Eng-
land kostede ogsaa Tid og rastløs Iver gjennem mange Aar; og
maa man give Slip paa Haabet om engelsk Energi hos de norske
Liberale, saa mildnes og klarnes dog vel ogsaa i dette Folk de
Anskuelser, som for et Fjerdedels Aarhundrede tilbage troede
at give den Forfatning, det gav sig, ogsaa en Garanti i Sam-
vittighedstvangen. Men ligesaa usikker som denne er Garantien
for et Folkelivs, en Histories uafbrudte Ensformighed. Endog
før den Grad i Civilisationen er indtraadt, at et Folk, der med
Hengivenhed hænger ved sin Konstitution, villigen underordner
denne Humanitetens almindelige Krav, kunne Kombinationer af
Omstændigheder indtræde, Nødvendigheder, som bryde Love,
og i en Kamp for sin Tilværelse kan denne saa urokkelige
Grundlov undergaae ligesaa pludseligen en forherligende Gjen-
fødsel, som den fødtes og blev til under en Kamp, hvori Folkets
Tilintetgjørelse laa i den ene Vægtskaal. Og da tvivler vel Ingen
om, at Intolerancebestemmelserne ville være de første, som af-
skalles. Fædrelandets Frelse kan ligge i en fremmed Timoleons
Haand, og han kjøbtes vel ikke for dyrt for det intolerante
Komma i § 92? Men ethvert Forslag med Hensyn til dette
Punkt sættes her tilside for det endnu vigtigere og mere iøjne-
faldendes Skyld, og selv om dette føler og erkjender jeg, at det
er vanskeligt at understøtte Propositioner af den Natur med
Demonstrationer af det Nødvendige, ja selv af den specielle
Nytte, de tilsigte. En Proposition med Hensyn til § 2, sidste
Passus, henhører ogsaa til dem, som mere støtte sig til og af-
gjøres af Sympathien, en forudgivet Opinion, af en Tilstand i
den almindelige Tænkemaade, hvis Existence man kun kan for-
mode, men ikke med Vished overtyde sig om forud — før man
maaskee staaer der alene.
Men Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, fore-
kommer Proponenten at være af saa stor indre Retfærdighed,
at Mistvivlen om, at nærværende første Forsøg derpaa vil blive
det lykkelige, ikke bør holde et med alvorlige Undersøgelser
næret Forsæt tilbage. Det er bleven en religiøs Trang, som
foragter Tanken om at Nogen kunde ville udlede en Tolerance-
proposition af Slaphed i egen Tro, og som vilde handle, om den
d.IV,b.3,s.231 ikke ogsaa fik Styrke af Overbeviisningen om, at Jødernes
fuldstændige Emancipation vilde være dette ikke rige eller hjælp-
stærke Land i Fred og Krig til den betydeligste Nytte.
En Sag, der med saa megen Føje kan appellere til Kristenpligt
og medmenneskelig Følelse, kan dog ogsaa altid være sikker paa
nogen Opmærksomhed. Og i denne er det, at Sæden falder for
bedre Tider, naar en klarere og varmere Sol lyser i den aan-
dige Verden, og de Skrivtkloge ogsaa faae Øinene op for Pauli
Ord i Rom. 14, 1; og der vil allerede derved dog være gjort
Noget for et Skridt, som Civilisationen engang vil og maa gjøre,
naar Menneskene ere blevne mindre fordomsfulde og mere ret-
færdige. Bliver det ikke ved dette Forsøg, Sagen seirer, eller
næste Gang, den maatte blive optagen, bør man dog haabe, at
Verden, som forlængst i dette Punkt er meer eller mindre forud
for Norge, ikke derfor vil troe, at det norske Folk lider under
en ejendommelig Skyhed for større Reformer, men at det alene
er Sagens Vigtighed, som gjør den nationale Betænksomheds
Skridt tungere og langsommere ved sin Vægt, som om man ikke
havde betænkt sig længe nok paa en Indrømmelse, hvis For-
negtelse alene skeer ifølge Magtens eller den Stærkeres umoralske
Ret, eller som om Menneskene overhovedet havde Ret til at
betænke sig paa det Retfærdige, selv endog da, naar det Nyttige
er tvivlsomt.
Denne Moralitet i sin Politik bør idetmindste et frit Folk, og
især det norske, som medrette tillægges meget deraf, altid ved-
kjende sig.
Der er Jødernes Historie, siden de bleve Fremmede imellem
de Kristne! — Den er i sin ene Deel kun Fremstillingen af
Disses Mishandlinger og voldsomme Magtmisbrug; i sin anden
den af deres passivere Undertrykkelse af disse deres forhen i
Aarhundreder saa fornærmede Brødre for Gud, og af Lunken-
heden i at tilintetgjøre de ulykkelige Nødvendighedsfølger af det
saalænge udøvede Tyranni. I denne sidste Deel af deres Historie
er det Norge, hvem de Forstødte aldrig have fornærmet, ogsaa
for hver Dag, Banlysningen hviler paa dem, har sit Blad. Norge
driver sin Grusomhed videre end de andre Stater, som dog i
det Store bekræfte den diaboliske Erfaringssætning, at det er
d.IV,b.3,s.232 Fornærmeren, ikke den Fornærmede, som beholder det værste
Sind. Ogsaa den Haand er forbrydersk, der vel ikke slog, men
holdes ukjærlig tilbage.
Norge har ogsaa ved sin passive Forurettelse mod Jøderne at
deeltage i den store Forsoning, som maa foregaae mellem Kristne
og Mosaiter. Og her tilkommer det de Kristne at række Haanden
først. Det er den Ære, som de Bedste pleie at forbeholde sig.
Men hvad er Forsoningen her andet end Emancipationen, Op-
hævelse af al Banlysning, den eneste Erstatning, de have at give?
Der er Stridsskrifterne om denne Sag! — Man vil finde, at,
uagtet al den fanatiske Lidenskabelighed, som lyser igjennem
Argumenterne for Jødernes fremdeles Helotiseren, have de dog
synligen ondt for at negte det i sig selv Retfærdige i Eman-
cipationen. «Naar de kun ville være eller blive bedre» hedder
det; — men naar forbedrede Undertrykkelse? Slaver blive
kun — det er de Kristnes, alle Nationers egen Erfaring — bedre
ved Befrielse. «De ere ikke modne nok for en borgerlig Eman-
cipation,» anføres atter; men, dersom det er givet, at de burde
være det, hvorledes skulle de da blive det? I de fleste Lande
ere Jøderne kun et taalt Folk, og de bestaaende Love, hvor-
efter de dog nyde Tilværelsen, hensigte til at fordærve dem og
hemme al ædlere Udvikling. Desuden — dette Spørgsmaal om
Modenhed? Hvorledes have de europæiske Fyrster svaret Na-
tionerne paa deres Krav om Forfatning, Pressefrihed, Kommune-
frihed? Selv det Folk, som tillægges mest Oplysning, det preus-
siske, har i vore Tider maattet høre, at det ikke var modent
dertil, ikke myndigt nok, at dets Intelligenz først maatte ud-
vikles, dets Tænkemaade civiliseres, dets Sæder luttres o. s. v.
Men selv om Modstanderne med endnu større Dristighed
havde vovet at bestride Jødernes Adkomster til at sættes lige
med andre Mennesker, maatte alt dog standse paa det historiske
Faktum, at de Nationer, som ikke længer have betænkt sig i
denne Sag, ikke have havt nogen Anledning til at angre sin Li-
beralitet, men høste Nytte af sin Retfærdighed. Herpaa seer
Politiken; men et ufordærvet Folk bør ogsaa omslutte den Tro,
at det vilde være forbi med den moralske Verdensorden, om en
Retfærdighed skulde kunne bringe Anger.
At Jødernes Emancipation er en Retfærdighed, er imidlertid
bleven bestredet, og det heftigt. Men ligesom denne Heftighed
d.IV,b.3,s.233 maa vække Mistanke hos den Upartiske, ere de, ikke fra de
jødiske, men fra Midten af de kristne Samfund, ofte gjentagne
Krav paa Emancipationen af hiin fremmede Troesbekjendelse,
egnede til at vække Formodning om, at det dog maa være ret-
færdigt, som uinteresserede Mennesker, saa ofte fra Decennium
til Decennium opløfte Røsten for. Kravet har aldrig ganske for-
stummet, Paastanden aldrig været frafaldet, Uretfærdigheden af
Lidelserne har aldrig ladet Menneskekjærligheden i Ro. Des-
uagtet har Kontraskrifterne virket langt mere, fordi de udrandt
af Folkefordommen, og tiltalte denne. Under denne Beskyttelse
kjendte Fanatismen ingen Grændser; den vovede endog at for-
svare som retfærdig og nyttig Mosaiternes Fordrivelse en masse
fra Spanien, uagtet Historien erklærer den for omtrent at være
kommen dette Land lige saa dyr at staae som de industriøse
Maurers. Men, antaget, om ikke indrømmet, at de vare skade-
lige, hvor de havde taget Overhaand, som i Datids Spanien, og
svundne og disse Tiders Polen, saa bortfalder dog ogsaa den
Argumentation, man kunde hente derifra, ved Betragtningen af
Forholdene, hvorunder de øvede og øve en saadan Indflydelse.
Disse tillade ingen Parallel imellem ufri, under gamle Dages
Barbari lidende, Stater, og en til Reformer gjenfødt Fristat, som
Norge. Hvad maatte ikke Livegenskabet alene, der stavnsbandt
Massen af den kristne Befolkning, udrettet til at overantvorde
den borgerlige Trafik i Jødernes Hænder? Og nu Forskjellen
imellem Protestanterne og bigot Katholicisme, der kunde siges at
skye alle de Erhvervsgrene, som Jøderne havde berørt, som
derfor urene? Denne Daarskab straffes med Armod, og derfor
vare hine Fordrivelser og ethvert Tryk paa den jødiske Befolk-
ning populære Regjeringsforetagender. Forlængst skulde den dog
overalt være udryddet af den kristne, eller fordrevet til andre
Verdensdele, dersom den ikke i Fyrsterne, som Debitorer, havde
havt tvungne Beskyttere. Det Afhængighedsforhold, vore Dage
have oplevet, at de største Magter kunne komme i til et
enkelt Jødehuus, fandt i svundne Aarhundreder endnu mere
Sted imellem Fyrsterne og Jøderne. Disse fik da Privilegier og
Pant i saadanne Oppebørsler, som give Anledning til Udsugelser.
Fyrsterne fik Hjælp af dem, naar de vare i Pengeknibe, og de
fik nu tage Sit af Folket. Hvordan det System gaaer, har Ge-
neralforpagterne i Frankrig og Tyrkiets Hospodarer og Pachaer
d.IV,b.3,s.234 lært Verden. Men mod Jøderne var det ingen Frygt, som kunde
moderere Hadet, men kun den nedarvede Foragt, den eggende
Fanatisme. I Polen, som man altid opstiller som det mest af-
skrækkende Exempel paa Skadeligheden af Jødernes Indpas, har
en overdaadig Adel, ligesom fra Tid til Tid Middelalderens tydske
Fyrster, overantvordet Folket i Jødernes Hænder med Hensyn
til Alt hvad der ikke kom ud af dets egen Sved paa Stavns-
jorden, og det har ikke, som Tydskland, havt priviligerede og
fri Rigsstæder til Beskyttelse, der ikke undlod, til Bedste for
sin kristne Befolkning, at sætte haarde Betingelser for Tilladelsen
for Jøderne til at boe indenfor Murene. — At Landsforfatningen
var Aarsagen til at Jøderne, lidende selv, ifølge denne, under
en slet borgerlig Organisation, ikke gavnede en Stat, gjøres ind-
lysende af, at Exempler paa de modsatte Følger gives, hvor For-
fatningen har været god og lige for alle Troesbekjendelser. Frank-
rig emanciperede Jøderne uden Præliminarier i den første Re-
volution, og ingen af alle de skrækkelige Følger paafulgte, som
Jødehadet spaaede fra alle Kanter. Meget mere skikkede Is-
raeliterne sig saa vel i sin nye Stilling, at det nu er vanskeligt
at adskille en Jøde i Frankrig fra en Kristen i Aand, Karakteer
og Sæder. I Tydskland fandt Jøde-Emancipationen Sted ved de
franske Hæres Indrykken, og Skribenter forsikkre, at Ingen er-
indrer sig noget Misbrug under dens korte Bestaaen. Medens
jødisk Ungdom af Taknemmelighed strømmede til de republikanske
Rækker, vare de undertrykte tydske Jøder i Grændsebyerne kun
Forrædere og Spioner. Derimod da Befrielsesbegeistringen greb
den tydske Befolkning i Aarene 1813 — 15, og Fyrsterne ikke
sparede paa herlige Frihedsløfter, da havde man, efter selve
Modskrifternes Beretning, mange Exempler paa, at jødiske Yng-
linge ilede i de frivillige Geleder, og gjorde der ligesaa god
Fyldest for sig, som Theodor Kørners og Schills Troesforvandte.
Deres Hjælpsomhed mod hinanden er en anerkjendt Dyd; men
at de formuende Jøders Kasser ydede betydeligt i Laan og
Gaver til betrængte Stater, hvori de levede, er en saameget
større Høimodighed, som disse ingenlunde havde lettet Under-
trykkelsen. De Kristnes Løsen var «for Menneskeheden!» Jø-
derne kunde da ogsaa vente noget af det aandige Udbytte, som
skulde gjøres for denne. Disse Træk, staae ikke saa enkelte,
som de synes, eller saa løsrevne fra den almindelige Karakteer,
d.IV,b.3,s.235 som det slette Rygte, denne staaer i, vil antage. Men dette
Rygte finder ingen Grund indenfor de Grændser, der sikrer dem
samme Borgerret som den øvrige Befolkning; thi Trældommens
uheldige Følger i Karakteren og Levemaaden ere altid aftagne i
Forhold til Trykket og blevne mere og mere usynlige i Genera-
tionerne. Og hvormeget af hvad man ellers beundrer som en
ædel Karakteers Grundvold og sikkreste Mærke, har selv ikke
Folkefordommen maattet lade uantastet tilbage? Saaledes det
standhaftige Mod i Lidelser, den opofrende Vedholdenhed ved
Tro, Sæder og Nationalitet, trods det nu næsten 2000 Aar ved-
varende Tryk; saaledes det indbyrdes hjælpsomme Brodersind;
saaledes endvidere de udmærkede Anlæg til aandelig Udvikling,
som ikke ere sjeldne imellem Spinozas, Mendelsohns og Børnes
Stammeforvandte, og som, trods de opdyngede Hindringer, have
naaet sin Modenhed i disse og andre verdensberømte Genier.
Sandelig med dette for Øje vil det falde svært, ikke at tilstaae,
at der lever i dette mishandlede Folk en Kjerne af Karakteer-
storhed, Foretagelsesaand og Udholdenhed, som andre kunne
misunde det.
Folkefordommen imod Jøderne har ogsaa suget Næring af
Jødernes Ulyst til at gaae over til Kristendommen. Men den
tager ogsaa af i samme Forhold som de lære dennes sande
Væsen at kjende, ikke af Prækestolspolemik, men af Folkefor-
samlingers og Regjeringers Beslutninger om Forbedring i deres
Kaar. Hvor rimeligt forøvrigt i sig selv, at disse lidende Slægter
troede paa en tilkommende Redder, en Messias! Thi den Ulykke-
lige, som en nærværende Tid kuer, vender ganske naturligt sine
Øine mod det Tilkommende. I Medgang er det ellers let at
være dydig; men hvor Forfølgelser og Undertrykkelse hviler
paa det hjælpløse Offer, hvor Tilsidesættelse, Trængsler og Ban-
lysning af det borgerlige Selskab knytter sig til deres Skridt,
hvor næsten enhver Adgang til redeligt Erhverv lukker sig fiendt-
lig for dem, og man ligesom med Magt støder dem ind paa
Selvforagtens Vej til alle Laster — er det der at undres over,
om de i det Hele taget ere blevne ufølsomme for en saa sted-
moderlig Røst? Og naar bitter Smerte over, hvorledes Kristen-
dyderne øves mod dem, opfylder deres Hjerte, hvorledes skulde
der være Plads deri for Opmærksomhed og Tillid til de Dogmer,
disse føre i Munden? hvorledes nogen Tilbøielighed til at troe,
d.IV,b.3,s.236 at Messias var kommen, naar de Kristne i hans Navn tilføiede
dem saameget Ondt? Men lad Jesu Kristi Mildhed aabenbare
sig for hans ulykkelige Landsmænd igjennem Tolerants og ret-
færdige Indrømmelser — denne Tale ville de forstaae; og om-
sider ville de erkjende, naar et Liv af Ære, Frihed og Kultur
ogsaa aabner sig for dem, at Messias, den sædelige Verdens
Ordner, forlængst er kommen, og at de endelig, efter en lang
Forvildelse, ere komne til ham. Spalten imellem Kristne og
Jøder, der hovedsagelig kun var en Meningsdifferenz om de
messianske Spaadomme vare opfyldte eller ikke, en Acquiesceren
paa den ene Side og en Appel paa den anden, men som i Tidens
Løb udvidede sig til et svælgende Dyb, vil i færre Decennier,
end hertil behøvedes Aarhundreder, igjen udfyldes og formindskes
indtil den forsvinder.
Ikke mindre end deres Vedhængenhed ved Fædrenes Tro har
den Omstændighed, at de danne et for sig selv bestaaende bor-
gerligt Samfund, der i Rabbinerne og de Ældste har sine egne
Funktionærer, vakt den kristne Masses Had, og givet Skribenterne
en Grund til at bestride deres Krav paa Borgerret. Denne uhel-
dige og ubeføiede Indblanden i Andres Anliggender! Staten vil
dog altid vide at tage sig betalt, og paasee de Forpligtelser
ligesaavel efterlevede af Jøderne, som af sine andre Børn, hvor-
for den yder dem sine Goder; og da kommer det den vel ingen-
lunde ved, om Jøderne desomframt paa egen Bekostning, til
egen Gevinst eller Forliis, holde sine Synagoger, Skoler, Under-
støttelsesindretninger og Rabbinisme vedlige? Regjeringen for-
byder ikke Katholikerne i Irland at holde sig en katholsk Præst,
naar de kun klarere den protestantiske, som de ellers ingen
Brug have for; og selv vore intolerante Institutioner indrømme
den i sine Dogmer fra den herskende Kirke mest afvigende og
af alle mindst kristelige Sekt, nemlig Qvækersekten, overordent-
lige Indvilgelser. — Jødernes indbyrdes Forbindelser, saavidt de
ere adspredte over Jorden, skulde gjøre det let for dem, siges
der, at hendrage Formuen, hvor de ville. Staaer dette i deres
Magt, skjøndt de Kristne i vore Dage ogsaa have lært Snittet,
og have mest at sige ved Reguleringen af Pengemassernes Fluk-
tuationer, skeer det dog kun med deres egen Formue, og til
Bedste for den Stat, hvori de befinde sig bedst. Denne Magt, om
den ikke var saa beskaaren, som den er, vilde altsaa komme
d.IV,b.3,s.237 den Stat tilgode, der ydede dem de største borgerlige Rettig-
heder, og saaledes mest erstattede dem deres saa savnede Pa-
læstina.
Fra Karakterens Side har de stakkels Jøder altid maattet døje
de haardeste Angreb. De Kristne gjøre her Gjengjeld, men ikke
mod den Rette, for hvad de selv engang have maattet lide af
Hedningerne. De øve ganske disses Politik, der ogsaa bestod i
at paabyrde dem netop de selvsamme Skjændigheder, som Pøbel-
overtroen selv ind i vore Dage vil tillægge Jøderne. Den noget
Oplyste har vel forlængst frigjort sig fra Rædselen for deres
Mysterier, men meget ofte ikke fra Fordommen, at den jødiske
Folkekarakteer er uhelbredeligere end Palæstinas Spedalskhed.
Den skal fra først af have været slet, og forværret sig under
Lidelserne. Det Sidste er ligesaa rimeligt som det Første er
urimeligt at antage om det Folk, som vore Religionsbøger kalde
Guds kaarne, Guds udvalgte og Ejendomsfolk, og hvis Historie
virkelig har mægtige Aander at opvise i Lovgivning, Poesi og
Moralfilosofi, og Helte, saa opoffrende som Roms og Græken-
lands Republikers. Men indrømmet, at især de lavere Jøde-
klassers Moralitet har lidt med Hensyn til deres Adfærd mod
de Kristne, saa at de hævne sig over disses voldsomme Under-
trykkelser ved alle Skakkreriets Kunster, saa har dog ogsaa den
beholdt hine gode Grundtræk, og i de smudsige Vraaer, hvor
det tillades dem at snige sig hjem med deres Udbytte, ere
mange af de Usædeligheds Laster fremmede, som trives i den
kristne Armod og Elendighed. Deres Familieliv skal, i alle andre
Henseender end Reenlighedens, være upaaklageligt, og deres
broderlige Hengivenhed for hinanden mønsterværdig. Vil man
ellers see hen til Trældommens Resultater hos kristne Folkeslag,
vil man finde de nødvendige Indtryk deraf ligesaa varige og
dybe, mens Forbedring i deres Stilling strax eller i første Ge-
neration har viist forbedrende Indflydelse paa Karakteren. Det
er ogsaa mærkværdigt, hvilken hurtig Indflydelse Daaben synes
at have paa denne — jeg mener naturligviis i Folkemeningen.
Fysiognomiet er nu det eneste, som minder om Jøden, ikke de
konstante Udyder. Disse maae altsaa ikke ligge saa dybt endda.
Der hersker ogsaa en vældig Frygt for, at Jøderne, om de
gaves lige Frihed med andre Fremmede, skulde indstrømme i
en saadan Mængde, at de vilde bemægtige sig alle Erhvervs-
d.IV,b.3,s.238 grene og i denne Henseende overvælde den indfødte Befolkning.
Men har Norge i Aarhundreder taalt Indstrømningen af Dan-
marks Armod, forøgedes dets Lidelser neppe, om Israeliternes
Formue fandt nogen Anvendelse her; og af de egentlige Skakkre-
jøder vilde de svenske Gaardfarihandlere og vore egne Skakkrere,
Nummedølerne o. fl., kun tilstede Faa Plads ved Siden. Udbyttet
af endeel mindre Handelsgrene, som nu forsvinder i Udlandet
med de reisende Fremmede, som drive dem, vilde da for en Deel
blive i Landet. Vi kunne ellers søge nogen Lægedom for hiin
Frygt i de med al sin Mængde af Jøder blomstrende Lande, der
havde vovet Emancipationen, og i en Bemærkning, som Forfatteren
af det af den bekjendte Professor Krug udgivne Skrivt:
«Die Po-
litik der Christen und die Politik der Juden in mehr als tausend-
jährigem Kampfe,» en gammel Statsmand, deri har hensat, nemlig
denne: «Før Katholikerne bleve emanciperede i Sachsen, hedte det
ogsaa: man maatte ikke emancipere dem, fordi altfor mange vilde
indvandre og betage Protestanterne Næringen. Men da Napoleon
udtalte sit mægtige «Bliv!» da gik Sagen straks, og jeg har aldrig
vidst, at Sachsen derved har tabt i Velstand. Ligeledes hedte
det før Jødekopskatten ophævedes i Sachsen, at man ikke burde
ophæve den, dels fordi en betydelig Indtægt vilde falde bort, og
dels fordi altfor mange Jøder vilde komme indover Grændsen
for Handelens Skyld og vanskeliggjøre Erhvervet for de kriste-
lige Indvaanere. Men da Napoleon og hans Broder Hieronymus
lagde et Ord ind for de franske og westfalske Jøder, gik Sagen
strax, og jeg har heller ikke efter dette vidst, at Sachsen har
tabt i Velstand.»
En Anførelse af samme Forfatter, der med Erfaring, Overblik
og Upartiskhed har behandlet Sagen, finder Sted her i Forbin-
delse med foregaaende Punkt, da den giver Kjendsgjerninger
ihænde imod Frygten for Jødernes indre Fordærvelse og til For-
deel for den Mening, at denne aftager i Forhold til Udstræk-
ningen af den Frihed, de erholde. «Men fordi, siger han, der
nu gives mange Mennesker, der have, som Apostelen Thomas,
et besynderligt Hang til Skepticismus, og derfor ikke ville troe en
Sags Udførbarhed førend de selv see, at den allerede er udført,
og har havt ikke blot ingen skadelige, men endog særdeles held-
bringende Følger: saa vil jeg til Overflod endnu engang paavise
dette med Hensyn til Jødernes Emancipation. I Holland ere
d.IV,b.3,s.239 Jøderne emanciperede, og det saa fuldstændigt at de endog
kunne vælges til Deputerede og kunne have Sæde og Stemme
i den kristelige Beherskers Statsraad. Hvad for Følger har nu
dette havt? Staden Amsterdam, hvor der gives særdeles mange
Jøder, og imellem dem meget rige og anseede, kan give os nogen
Oplysning herom. I denne Stad forholde Jøderne sig overhovedet
til de Kristne som 1 til 10. Indtil 1806 vare de udelukkede fra
alle borgerlige Rettigheder. Da forholdt de jødiske Forbrydere
sig til de kristne som 1 til 9. Siden 1806 erholdt Jøderne en
gunstigere Stilling. Da formindskede de jødiske Forbrydere sig
allerede i det Forhold til de kristelige som 1 til 11. Men fra 1811
af fik Jøderne lige Rettigheder med de Kristne, og se da! efter
den Tid formindskede de jødiske Forbrydere sig lige ned til at
forholde sig til Kristne som 1 til 20. Der gives altsaa i Amster-
dam efter Jødernes Emancipation ikke halvt saa mange jødiske
Forbrydere som før den. Endvidere! Da i de Deputeredes
Kammer i München Spørgsmaalet om Jødernes Emancipation i
Bajern blev behandlet, og Talen ved denne Leilighed ogsaa kom
paa Jødernes borgerlige Stilling og Fædrelandskjærlighed i Hol-
land, bekræftede det hollandske Blad, Amsterdamer Courant, alt
hvad der hist blev sagt til deres Ros. I Leipziger Zeitung an-
førtes følgende af dette Blad, som i denne Sag vel fortjener
fuld Tiltro, at «Hollands Israeliter ilede ikke med mindre Be-
geistring end den gammelnederlandske Befolkning under Vaaben
til Fædrelandets Forsvar, og det ikke blot fordi deres Pligt bød
dem det som Medlemmer af Skytteriet, men ogsaa i stort
Antal som Frivillige. En Kjendsgjerning er det ogsaa, at man,
ved Nærmelsen af den raa Aarstid, i Foreningerne af vore for-
muende og velgjørende Medborgere, finder isærdeleshed mange
Israeliter, som skjænkede de trængende Indvaanere af Amsterdam,
ligemeget af hvilken Troesbekjendelse, rigelige Understøttelser af
Næringsmidler, Brændematerialier, Klædningsstykker o.s.v.» Hvad
have vi videre Vidnesbyrd behov? Thi den Indvending, at de
hollandske Jøder, fordi de forstørstedelen ere indvandrede fra
Spanien og Portugal, allerede af Natur skulde være en bedre
Menneskerace end andre Jøder, er vel blot en tom Paastand,
der ikke fortjener Agt. Vi maa derfor antage som ved Kjends-
gjerninger beviist, at en gjensidig bedre Politik imellem Kristne
og Jøder, eller overhovedet et bedre politisk Forhold imellem begge
d.IV,b.3,s.240 Religionspartier, har havt de heldigste Følger for begge, og at disse
have viist sig inden et meget kort Tidsrum, inden endnu en Men-
neskealder var forløben siden Emancipationen i hiint Land. Vi
bør da ogsaa vente med den høieste Sandsynlighed, at samme
Aarsager ogsaa i andre kristelige Stater ville frembringe samme
Virkninger, naar man kun med Forstand og god Vilje griber alle
de Forholdsregler, som udfordres til en sand og fuldstændig
Emancipation af Jøderne.»
Fuldstændig maatte den være i Norge, der har drevet sin Haard-
hed videre end de allerfleste andre Lande: til Banlysning fra
sine Grændser. Indskrænkning i nogensomhelst Henseende, saa-
ledes som til visse Stæder eller enkelte Erhvervsgrene, er altid
en Tilsidesættelse, der føles som en Uretfærdighed, og har alle
dennes ulykkelige og bittre Følger for begge Parter. Halve For-
holdsregler due ikke, og forskydes derfor af sand Betænksomhed.
Det er dog denne, som hidtil har værnet om Konstitutionen
ved at hævde Grundlovens Urørlighed som Princip, og paa
denne passive Modstand er ogsaa virkelig ethvert Angreb hidtil
strandet. Men der er liden Aand i denne Tro. Konstitutioner
ere ligesaa lidet fuldkomne som nogen anden menneskelig Ind-
retning. De monarkiske ere øjensynligen kun vilkaarlige Approxi-
mationer til de ideale Forfatninger, som de ædleste Menneske-
aander altid arbeide paa at naae, men som de maae taale Fjer-
nelsen fra for Mængdens Skrøbeligheds Skyld, og under den
onde Indflydelse af Nabodespotiernes skinsyge Blik. Den norske
Konstitution fik en saa hurtig Tilblivelse, at Feil i enkelte Hen-
seender neppe vare undgaaelige. Det er ogsaa en temmelig be-
kjendt Omtale, som en kommende Historiker maaskee vil opklare
Grunden til, at Grundlovens § 2 ikke er den, som vistes mest
Omhu i Behandlingen. Sin Rette Konstitution har desuden Grund-
loven allerede erholdt, nemlig at være kjendt og elsket af Folket,
saa det ikke længer er nødvendigt at gjennemdrive Principet
om dens Urørlighed i Aarhundreder, for at den kan vinde Po-
pularitetens indre Styrke. Den taaler allerede nu at røres; den
har vundet Kræfter til at gjøre et af de Fremskridt, som ligge i
dens Aand. Gaaer Folket fremad i politisk Oplysning, maa Kon-
stitutionen ikke blive tilbage. Den er en elastisk Form, som
omgiver Folkets Aandige, og maa udvide sig med dette.
Der er Rimelighed for at antage, at en Bestemmelse, som de
d.IV,b.3,s.241 allerfleste Stater af lignende Forfatning have fundet det hensigts-
mæssigt at indtage i denne, vel ogsaa vilde være nyttig for den
Enkelte, som endnu mangler den. Et Overblik over Verdens
frie Stater vil vise os, at Jøderne i de fortrinligste nyde al bor-
gerlig Frihed, og at de dog ere taalte i de allerfleste andre. Ja
selv despotiske Stater, som Danmark, Østerrige og Preussen,
staae i dette Punkt ikke tilbage, og fra Rusland ere af alle Troes-
bekjendelsers Nuancer kun Jesuiterne forviste.
Den fuldkomne Emancipation, som finder Sted i den nord-
amerikanske Union, er uomtvistet en af dennes Hovedstøtter og
Velstandskilder. Den religiøse Frihed, som trives i Ly af det
washingtonske Kapitol, lokker ligesaameget Europæerne over
Oceanet for at dyrke og bebygge Republikernes uhyre Stræk-
ninger, som den borgerlige, der ogsaa forener sine Velgjerninger
med hiin, mens de sydamerikanske Stater ingen værre Hindring
har for sin Opkomst end Religionstvangen, der dog ikke drives
mod nogen Troesbekjendelse indtil Udelukkelse fra Landet. I
Storbrittanien nyde Jøderne Religions- og udstrakt Næringsfrihed.
Ligeledes i Belgien, hvor Forfatningen af 1814, ligesom i Holland,
tillige tilsikkrer enhver Troesbekjendelse «lige borgerlige Rettig-
heder, lige Adkomst til Embeder, Ære og Værdighed.» Konsti-
tutionen af 1831 har ikke indskrænket denne Tolerance, der gjør
dette Folk saamegen større Ære, som dets store Fleerhed er
strengt katholsk. Man tør saavel heraf slutte, at det ikke har
følt nogen Skade af Emancipationen, som af, at den er bleven
beholdt af de forskjellige hollandske Konstitutioner lige fra da
de franske Armeer og Patrioterne i 1795 ogsaa proklamerede
borgerlig Lighed for alle Troesbekjendelser. I Frankrig garan-
terede Ludvig den 18des Charter af 6te April og 4de Juni 1814,
ligesom og Napoleons Tillæg til Rigsforfatningen i 1815, den fuld-
komne Emancipation af alle Troesbekjendelser, som alle de fore-
gaaende havde bibeholdt siden den første Proklamation af Men-
neskerettighederne af 3die September 1791. Og Forfatningen
af 1830 er ligesaalidt i denne som i nogen anden Bestemmelse
nogen Tilbagegang. De forskjellige polske Konstitutioner af 1791,
1807 og 1815 gjøre vel den romerskkatholske Religion til den
herskende, fordi Fleertallet af Indvaanerne bekjender sig til den,
men indrømme enhver Religion offentlig Kultus, «fordi denne deres
hellige Tro byder at elske Næsten, hvorfor det var en Skyldig-
d.IV,b.3,s.242 hed at tilstaae Alle, hvad Religion de saa maatte bekjende sig
til, Troesfred og Regjeringens Beskyttelse.» Kun Krakaus slette
Forfatning indskrænker dette til de kristelige. Den tydske For-
bundsakt af 8de Juni 1815 bestemmer, at «Forbundsdagen skal
tage i Overvejelse, hvorledes paa den muligst overensstemmende
Maade de jødiske Troesbekjenderes borgerlige Forbedring i Tydsk-
land kan bevirkes, og hvorledes Nydelsen af borgerlige Rettig-
heder, mod Overtagelse af alle Borgerpligter, kan forskaffes og
sikkres dem i Forbundsstaterne. Dog skulle Bekjenderne af denne
Tro indtil da beholde de af enkelte Forbundsstater dem allerede
indrømmede Rettigheder.» De Bajerske Forfatninger af 1808 og
1818, ligesom og Würtembergs af 1817 og Badens af 1818, fast-
sætte «fuldkommen Samvittighedsfrihed»; og Hertugdømmet An-
halts Organisationer af 1810 og 1811 give udtrykkelig Jøderne
fuldkommen Borgerret. Saa vidt ere vel ikke de fleste andre
tydske Smaastater komne; men overalt kunne dog Jøder op-
holde og ernære sig og øve sin Gudsdyrkelse. Den franske Ind-
flydelse, især under Tilværelsen af Rhinforbundet, og Indflydelsen
af den napoleonske Kodex, har ogsaa virket meget til at forbedre
deres Stilling. Rigsstaden Frankfurts Organisation af 1806 tager
dem i Beskyttelse, og Akten af 18de Juli 1816 fastsætter, at
«Senatet skal ved en Kommission ufortøvet lade udkaste et Re-
gulativ for Jødernes borgerlige Rettigheder, der kan passe til
Tidsaandens og Billighedens Krav.» Det er ogsaa bekjendt, at
de beskyttes og nyde Ophold og Næringsfrihed i de tre andre
frie Rigsstæder. Storhertugdømmet Hessens Forfatning af 1820
bestemmer, at «ikke-kristelige Troesforvandte have Statsborgerret,
naar Loven har indrømmet dem det, eller naar den er bleven
Enkelte tilstaaet enten udtrykkelig eller stiltiende ved Overdra-
gelsen af et offentligt Embede.» I Chur-Hessen paalægger Or-
ganisationsediktet af 29de Juni 1821 Ministeriet for det Indre at
paasee de Anordningers Overholdelse, hvorefter Jøderne kunne
opholde sig der. Ingen af de øvrige tydske Stater negte Jøderne
Opholdet inden sine Grændser, skjøndt dette lider forskjellige
Indskrænkninger, hvis skadelige Følger i moralsk og økonomisk
Henseende da heller ikke ere udeblevne.
De to første Forfatninger, den helvetiske Republik modtog under
fransk Indflydelse, erkjendte fuldkommen Samvittighedsfrihed
uden at tillægge nogen Troesbekjendelse Fortrinet. De senere
d.IV,b.3,s.243 hævede i de fleste Stater den romersk-katholske og den evange-
lisk-reformerte til Statsreligion, uden dog derfor at betage de
ikke-kristelige, d. e. den israelitiske, fri Udøvelse. Der findes dog
forholdsviis faa Jøder i de helvetiske Forbundsstater. De syd-
europæiske romersk- og græsk-katholske Staters Intolerants, med
Undtagelse af Spanien, tilsteder dog Jøderne Opholdet, ihvorvel
under trykkende Kaar. De have saaledes sit Qvarteer i selve
Rom, hvor de dog, som Syndebukke, behandles — og omtrent
med samme Ret — hvad Høfligheden især angaaer, ikke stort
forskjelligt fra de Kristne i Konstantinopel. Undertrykkelse bærer
overalt de samme sørgelige Frugter. Jøderne befinde sig derfor
i alle de slaviske Lande paa det samme lave Trin som de øvrige
undertrykte Folkestammer, dersom man ikke vil kalde det et
aandigt Fortrin, at de dog vide at føre sig disse deres halvvilde
Ulykkesfællers indolente Barbari tilnytte. Over hele Orienten
dele de ellers denne tvetydige, men hos et med gode Forstands-
anlæg udrustet Trælfolk naturlige, Egenskab med de kristne Ar-
menier. De orientalske og afrikanske Jøder udmærke sig forøv-
rigt fra de østeuropæiske i flere saavel aandige som fysiske
Henseender, fordi de i det Hele behandles menneskeligere af Ma-
homedanerne, der kunde dele sit Troeshad mellem flere lige van-
troe Konfessioner, end af de Kristne, mellem hvem de ere de
ene forskudte.
Som saadanne behandles de overalt af den uoplyste Mængde,
hvor en fuldstændig Emancipation ikke allerede har udslettet de
stødende Ydermærker og homogeniseret den jødiske Befolknings
Næringsdrift og Levemaade med den Kristnes. Den er
conditio
sine qua non, omendskjøndt vi saa nærfra, som fra Danmarks
Hovedstad, i de mange jødiske Haandværkere kunne hente Be-
viis for, at Tidsaanden, om den endog ikke i denne Henseende
har seet sit Krav opfyldt, af sig selv udretter adskilligt til at ud-
jevne Forholdene.
Fordomme voxe og tyknes til, dersom de lades urørte eller
respekteres. I samme Forhold dette i lang Tid har været Til-
fælde, er det ligesaa naturligt, at de yttre sig, naar der engang
røres ved dem, som at Sælhundens plumpe Masse snuer paa sig
paa Skjæret, naar Solen stikker den. Det kunde derfor ikke
være saa uventet, at den svenske Regjerings Udvidelse af Jødernes
Rettigheder i Nabolandet ikke var synderlig populær i dets Smaa-
d.IV,b.3,s.244 byer, hvor Filisteriet trives saagodtsom i noget andet Lands.
Men i oplyste Medborgeres Øjne fraskrev sikkerlig enhver Person
og Kommune, der undertegnede disse Næringsnidets Modad-
dresser, som strømmede ind paa Regjeringen, sig Kravet paa
den større Reform, som saa vedholdende er æsket af denne.
Udvidelsen var ikke større, end at Jøderne ikke længer skulde
være indskrænkede til Stockholm, Norrkøping og Gøtheborg, og
at speciel Tilladelse kunde erhverves til at indkomme i Riget; men
i Sødertelje og Askersund, om disse besjungne Byer ogsaa deel-
toge i Modskriget, fandt man ingen Trøst for Jødeskrækken i,
at hine tre Stæder ere de mest blomstrende i Sverige, uagtet Jø-
derne der have havt i lange Tider sit Ophold.
Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ære-
fuldeste af alle Europas konstitutionelmonarkiske. Den fortjener
ikke dette Navn, saalænge den er den intoleranteste. Der er
liden Ære ved, at det i denne yderst vigtige Henseende i hele
Europa kun har Spanien ved Siden. Katholsk Intolerance er af-
skyelig, men en protestantisk, et protestantisk Spanien i Into-
lerance, er endnu afskyeligere. Og det er Norge paa Papiret,
men ikke efter sit Folks Aand og Tænkemaade; og efter denne
maa Bogstavet rette sig. Det Folk, som har modtaget sin egen
Emancipation ved Himlens synlige Bistand, bør mindst lønne
den ved at forstøde Mennesker, der ogsaa ere dens Børn. Saa-
meget have dog vel Israels tilbage af Mennesket, at den stærkeste
af dettes Følelser, den naturligste, den som fremkaldes ved den
mindste Velvillighed af selve Barbarens Bryst: Taknemligheden,
ikke er uddød imellem dem.
Paa denne er det, den politiske og økonomiske Hensigtsmæs-
sighed af deres Banlysnings Ophævelse og Indrømmelse af lige
Rettigheder med Andre, alt efter Grundlovens øvrige Bestemmelser,
med Tryghed kan baseres a priori. Historien har betrygget os
Følgerne, som jeg vil haabe paaviist i det Foregaaende. Norge
mangler Folk og Penge. Dets Befolknings Foretagelsesaand er
heller ikke stor. Med alt Dette kunne Jøderne forsyne, og der
ville de rigeste og mest oplyste Jøder nedlade sig, hvor de finde
Anledning til at anvende sine Kapitaler, og hvor de kunne nyde
den menneskeværdigste Tilværelse. Og naar Landet omspændes
af sine Fiender, for denne Friheds Skyld, som ogsaa har udstrakt
sine Velgjerninger til de ulykkelige Israeliter, da er det men-
d.IV,b.3,s.245 neskerigtigt at slutte, at et Folk, der har saamegen indbyrdes
Kjærlighed og saa vidstrakte Forbindelser sig imellem, vil fra alle
Kanter gjøre Alt for at redde sit bedste Asyl. Dets Guld vil fylde
de udtørrede Hjælpekilder, og dets Mægtiges Indflydelse virke for
dette i Kabinetterne.
«Filanthropiske Hypotheser, ingen personlig Erfaring!» siger
man! Nu vel, hvor var den personlige Erfaring, som dikterede
sidste Passus i Grundlovens § 2? Den forrige Regjerings faderlige
Omhu for at beholde Kongsberg alene havde gjort den personlige
Erfaring om Jødernes særegne Farlighed for Norge vanskelig for
de hæderværdige Konstitutionens Fædre. Og Filanthropismen?
Den er noget i Miskredit, skjøndt ogsaa Konstitutionerne ere
fødte under dens Hjerte. Men «Jesus — siger ovenanførte Stats-
mand — hørte ogsaa til Filanthroperne, og fordrer med Ret, at
vi Alle skulle være dette, og den største Filanthrop er vor
Herre Gud selv, der lader sin Sol skinne over Kristne og Jøder.»
Dersom det Foregaaende har været egnet til at meddele Norges
Lovgivere undertegnede Individs Følelse af det umenneskelige i
Underkuelsen af den jødiske Troesbekjendelse i Almindelighed,
saaledes som den har fundet og i de ufuldkomnere Stater endnu
finder Sted; dersom Følelsen har kunnet blive vakt af, at Norge,
uden Aarsag fra Jødernes Side, imod sin Protestantismes og sin
Forfatnings Aand, imod Nationens menneskekjærlige og gjæste-
venlige Karakteer og politiske Uskyldighed, har deeltaget i denne
store politiske Uretfærdighed indtil en Yderlighed, som kun det
fanatiske Spanien har drevet det til imellem Nationerne; dersom
Exemplet, som de frieste, i Forfatning Norge mest lige, Nationer
levere paa de for begge Parter velgjørende Følger, Jødernes fuld-
komne Emancipation har havt, har kunnet virke noget paa Ideen
om at udføre den ogsaa hos os, hvor de mange Baand paa Næ-
ringsfriheden ellers ikke lade befrygte nogen pludselig og over-
dreven Indstrømmen af en formueløs Masse, mens Landets Na-
tur og Beliggenhed giver Formuen og Foretagelsesaanden mange
Vink, den vil forstaae; og dersom der i disse Egenskaber, som
Jøderne ligesaavel ere i Besiddelse af, som af den naturlige Er-
kjendtlighed, der i den menneskelige Sjels Grundlov ligeledes
danner den anden Paragraf, mens ogsaa i den Selvstændighedens
d.IV,b.3,s.246 er den første, og dens udøvende Magts Bud: «gjør mod Andre,
som Du vil have gjort mod Dig!» er, som i vor Grundlov, den
tredie — dersom der ogsaa i denne stærke Følelse ligger nogen
Garanti for, at Jødernes Emancipation vil være Norge i Fred og
Krig til materiel Nytte: saa vover Undertegnede at foreslaae
denne, saaledes som den for Norges Vedkommende vil kunne
skee, idet følgende Grundlovsforandring proponeres:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: «Jøder ere frem-
deles udelukkede fra Adgang til Riget,» udgaaer. —
Kristiania i Juni 1839.

Ærbødigst
Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af
S. Sørensen.

Refereret i Storthinget den 28de Juni 1839 og da besluttet:
«Forslaget bliver inden Storthingets Opløsning under Præsi-
dentskabets Haand at offentliggjøre ved Trykken for at komme
til Afgjørelse paa næste Storthing.»

© 2008 Wergeland og Stortinget

 

Eidsvold 1814 og Sveriges brev til Jean Bernadotte.

Man burde egentlig lære Sveriges historie samtidig med vår egen.

Vi etterspør ofte andre folks syn på oss, og i Yngvar Hauges bok, «Marsjalen», er det gjengitt et brev fra svenskekongen, Carl XIII, til Jean Bernadotte. Brevet er i sin helhet viet spørsmålet «Hvordan Bernadotte kan vinne nordmennene for Sverige».

Dateringen av dette brevet viser brevets betydning. Sverige var nær en åpen revolusjon. Svensk Riksdag møter denne indre politiske uro ved å velge Jean Bernadotte til tronarving og å meddele ham dette. Brevet leveres ham sammen med den svenske Riksdagens beslutning.

Den revolusjonsånd som rådet i Sverige var anderledes enn vår, preget av skarpere motsetninger.

Sverige hadde adel, de var en stormakt som hadde mistet landområder og ære. Deres kongsemner var barnløse og hadde vist seg som ikke dyktige nok, og selv om Gustav IV Adolf hadde en sønn, var han lite populær etter at farens lederskap hadde ført Sverige til nederlag. Sverige hadde tapt Finnland til Russland og danske Christian August var klar til kamp ved grensen.

Christian August ble, klokt nok,  tilbudt Sveriges krone, men han døde brått og revolusjonen rykket svært nær ved folkets rop om at adelen hadde myrdet ham, man anklaget Axel von Fersen for mordet.

Axel von Fersen var ung og vakker, arvtager til fire slott i Sverige og i tillegg var han en  fremragende representant for de beste innen adelen ved sin evnerike belesthet og sin spesielle dannelse fra tidens dramatiske hendelser både i Amerika og Europa. I 1773, som 18 åring, innledet han en romanse med Marie Antoinette i Frankrike og i 1781 deltok han med ære i slaget ved Yorktown. Fordi han var svært språkmektig deltog han i alle forhandlinger mellom Frankrike og «rebellerna». I 1783 vendte han tilbake til Frankrike, gjennopptok kontakten med Marie Antoinette, og ledet det svenske regimentet, Royal Suedois, der. Den franske revolusjonen var i 1789 og giljotinen ble etterhvert endel av revolusjonens skrekk. I 1791 organiserte von Fersen kongeparets fluktforsøk, men Ludvig den XVI ble gjenkjent i Varennes og drept. Axel von Fersen kunne gjerne vært modellen for «Den røde pimpernell»!

Von Fersen var «gustavianer» i det svenske kongespørsmålet, og i tronfølgerspørsmålet var han politisk motstander av Christian August, til fordel for Gustav IV Adolf s sønn. De revolusjonære sendte ham trusselbrev og trykte løpesedler og skrev i revolusjonsblader slike opprop:

«Ussling. Läss detta Bref och Darra. Tror du och din liga att 2 millioner människor låta några aristocrater ostraffat begå hvad horreur som hälst… hämndens stund skall komma!»

Venner advarte Von Fersen mot å gå i Christian Augusts begravelse, men som sveriges riksmarskalk var det hans plikt å delta. Den 20 juni 1810, i det store begravelsesfølge, hvor folk sto tett for å se, angrep noen vognen der Von Fersen stod godt synlig for alle. Og mens eliten av den svenske armeen sto rett ved, uten å gripe inn, ble Sveriges nesthøyeste rangperson, grovt mishandlet og drept.

Sveriges riksdag valgte Jean Bernadotte til Sveriges tronfølger, en ikke adelig revolusjonær. Et klokt sjakktrekk for å tilfredsstille også de revolusjonære som nå hadde vist sin vilje til handling. Allerede i august 1810, skrives følgende brev til Jean Bernadotte, overlevert ham i Paris av Carl XIII offisielle utsendinger, Gustav Mærner og Robert von Rosen:

 

» BETENKNING ANGÅENDE NORGE.

August 1810,

Deres majestet.

Foreningen er formål for alle kloke og for mange opplyste nordmenns ønsker, men vel å merke, bare en forening som er grunnet på følgende vilkår: Felles forsvar, de bestående så vel borgerlige som militære institusjoner bibeholdes. Hvert land ordner selv finansvesenet, skattene og det offentlige skolevesen og de øvrige kulturforhold på egen hånd, i samsvar med sin egen statsforfatning. Begge land skal ha samme representasjon i den forberedende komite, den høyeste domstol osv., men regjeringen eller den utøvende kongemakt skal ifølge loven tilhøre Sverige.

Ethvert annet forslag vil bli møtt med uvilje og sikkert ikke bli antatt, men også det som her er nevnt, vil fra nordmennenes side støte på to store vanskeligheter, og ingen nordmann vil våge å gjøre det minste skritt i saken før man i denne henseende har formådd å berolige hans landsmenn. Den første av disse vanskeligheter er frykten for en aristokratisk undertrykkelse av den svenske høyadel, en frykt som hos mange nordmenn går nesten til barnaktighet. Derfor bør kongen tydelig legge for dagen at han er fri for enhver innflytelse av dette slag, og eier evnen til med virkelig kraft å motstå forsøk på noe slikt. Med ett ord, at han forstår å holde aristokratiet innenfor tilbørlige skranker.

For det andre må nordmennene overbevises om, at tronfølgeren ikke er Napoleons vasall eller et blindt og lydig redskap for hans planer. Han må sysselsette seg med krigsvesenet i alle dets enkeltheter og ikke unyttig forspille sine krefter, han må oppmuntre sparsomheten og ikke svekke nasjonen gjennom overflod og utskeielser. Han bør uten skryt beskytte handel og næringsliv og ikke innlate seg i noe unyttig tvistemål med England, ettersom nordmannen er en like avgjort angloman som han avskyr det nærværende ulykkelige kontinentalsystemet. Han synes nesten fullstendig å ha glemt den vanskjebne som rammet orlogsflåten og hans egne handelsfartøyer.

Med ett ord, Kronprinsen bør regjere etter helt andre prinsipper enn bare å utdele befordringer og titler. De finner av dette hvor nyttig det er at hans høyhet snarest mulig gjør seg kjent i disse trakter. Ryktet om hans store egenskaper skal da snart spre seg, slå røtter og gå over til en levende overbevisning, og etter som denne er etter våre ønsker, vil det øvrige gå lett.

Etter mine underretninger og etter hva jeg selv har kunnet konstatere, har Wedel og flere andre nordmenn besluttet heller å forsvare seg mellom sine Alper enn foreslå noe som kunne være til skade for landet og mishage nasjonen, hvis symboler er lov og frihet. Kromprinsen bør da fra første stund oppføre seg slik at ingen tvil kan oppstå om hans virkelige tenkesett. Ved dette skal han snart forstå å vinne nordmennene, og ved første passende anledning vil det broderlige forbundet bli mottatt med glede. Kan man i ro avvente dette øyeblikket, er det sikkert ikke langt borte, all den stund militæretaten er misnøyd med sin utilstrekkelige lønning og den lille anseelsen den nyter, og de danske papirpengenes elendighet også bidrar til å påskynde foretagendet.»

 

I forståelse med Napoleon drar Jean Bernadotte til Sverige.

Dette er en historie vi sjelden bruker tid på, men som spilte en viktig rolle for Norge den gangen, og som kan gi større nyanser i vår hjemlige gjengivelse av Eidsvolds «svenskeparti».  De samme strømninger som Fersen sto midt oppe i, var bakteppet for de politiske bevegelser i hele Norden, også i Norge, men vi hadde sier datidens svenske etterretning, våre spesifikke forhold.

I Halden, ved Rød gård, hadde Christian August, på sin veg til Sverige hvor han ble svensk tronfølger, risset sitt navn inn i fjellet.

Samme gård i Halden spilte en uvanlig, og lite omtalt, rolle i vårt hjemlige drama: Eidsvold 1814.

Se også:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

 

Eidsvold 1814. De første 12 dagene. Hvordan Riksforsamlingens «partier» viser seg.

De første dagenes hendelser, slik de skildres i boken Eidsvold 1814,  gir et lite tidsbilde, et nærbilde av det som skjedde.

Jeg vil forsøke å videreformidle, sterkt forkortet,  litt fra de første forberedende samtalene i Riksforsamlingen, hvor de politiske uenighetene viser seg .

Den 7. april ankom de valgte Riksforsamlingsmenn Eidsvold. Der ble de ble mottatt av ritmester Iver Elieson og vist til stedene de skulle bo så lenge Riksforsamlingens arbeid varte.

Det var ikke lett å finne 112 gode husrom i nærheten av Eidsvold Verk. Reiseveien til og fra måtte ikke bli for lang og standarden på overnattingen ikke altfor dårlig. Flere måtte bytte bosted av slike årsaker. F.eks. ble utsendingene fra Søndre Trondhjems amt vist til Grue, som lå tre fjerdingsvei fra verket på den andre siden av Vorma. I tillegg til reiseveien fant de herberget «usunt og elendig», så de nektet å bo der. De fikk da flytte til Hjerta, der de fandt «smukke værelser, anstendig leie, blide folk og god oppvartning». Samtidig ble utsendingene fra Buskerud og Kongsberg vist til Grue, og de ble ikke mer fornøyd enn sine forgjengere.

Prosten Schmidt forteller bl.a. om sitt losji: «Collett og jeg bleve Antipoder(ligge anfødtes), og da vore Senge neppe var to Alen lange(under 1,30m), måtte vi gjøre en Constitusjon om vår Sengeforfatning, hvori ble vedtaget og gjort til Lov, at enhver Parts eiende tvende Ben skulle følge de gjensidige Diagonaler, dog med forbeholdenhed ikke at spende på de reciproque Neser, som sto i en ubetydelig Avstand fra den store Tåes Spidse.»

Man ventet ikke embedsfolksnivå på losjiene, og etterhvert fikk alle husvær på samme side av Vorma. Noen var heldige og hadde gangvei til verket, men de fleste som måtte kjøre, noen helt opp i en mils vei,  måtte slite med vårsmelting på dårlige veier.

Hos Elieson på Verket kunne man hente både te og kaffe, sukker, brød, lys og hva man måtte trenge, og åpningsdagen kom med sol og mildvær som holdt seg i nesten 14 dager.

Den 10. april ble Riksforsamlingen innkalt til å møte i kirken først, deretter ved Eidsvold Verk.

Foran kirken stillet Riksforsamlingsmennene seg i rekke og rad på begge sider av veien og hilste Regenten,  prins Christian Fredrik , som kom kjørende. Så fulgte de ham inn i kirken. Sognepresten, professor Leganger, en 80 år gammel mann, talte en hel time og mange syntes han smigret for mye for Regenten. Særlig ille syntes mange det var da han sa:

«Nu kan jeg med glede la mit snehvide Hoved i den allerede aabne Grav,thi jeg har sett mitt elskede Fødelands oppgaaende Herlighed, jeg har sett Landets tilkommende Fader og – (her gjorde han en pause, som ville han ennu betenke seg) – Konge.»    Etterpå sa noen at «nå var det bare å dra hjem! Beslutningen ble tatt på talerstolen, i forakt for folkemakten.»

Fra kirken kjørte alle i en lang vognrekke til Eidsvold Verk. Der ropte Elieson opp alle etter valgkretsenes bokstavrekkefølge, og så ble de, en og en, sluppet inn til prinsen og ga ham fullmaktene de hadde med.  Så fikk hver mann sitt inngangsmerke til Riksforsamlingen. Løvenskiold hadde ikke sin ed på selvstendighetsløftet ,og dermed ville ikke prinsen godkjenne ham. Løvenskiold kom i hardt ordskifte med Regenten om dette, men måtte gi  seg;  prinsen tilla denne eden stor vekt.

Registreringen tok flere timer, og så spiste alle middag på Verket.

Tre saler ble fylt og de satt om hverandre, byfolk og bønder, offiserer og soldater, døler og kammerherrer, alle som brødre. I den ene salen var prinsen vert, i de to andre var Peder Anker og Didrik Cappelen verter. Middagen var hver dag suppe først, deretter oksekjøtt og tilslutt en etterrett. Etter en uke het det at de hadde spist en hel okse, men Wergeland protesterte og mente det måtte være en tynn okse, det var vel helst en kalv! Så fikk de rødvin til maten, en hel flaske til hver. Militærmusikken spilte og de sang bordviser, men best var det at her kunne de snakke fritt sammen om alle saker som kom opp i Riksforsamlingen.

Dagsrytmen var slik:   Frokost fra kl 9.00 til 10.00

Møte i Riksforsamlingen fra kl 10.00 til 16.00

Middag fra kl 16.00

Den 11. april ble Riksforsamlingen høytidelig åpnet.

De to langsidene i salen hadde tre benkerader trukket med rødt klede, på en forhøyning foran sto Regentens stol med silkepute og dit gikk prinsen. Foran ham gikk staskledde adjutanter og høye embedsfolk og sist regeringsrådet.

Så minnet han om at folket hadde sverget på å verge landets selvstendighet, og ba innstendig forsamlingen om å helhjertet følge folkeviljen.

Deretter ba han forsamlingen velge president og visepresident for den første uken, og sekretær for hele perioden. Han anbefalte en av de «svenskvennlige» representantene til å være den første presidenten, forat det ikke skulle være noen tvil om at alle sto samlet om selvstendighetstanken, representanten Peder Anker. Han ble da også valgt til president, mens etatsråd Rogert ble visepresident og sorenskriver Christie ble sekretær. Så trakk prinsen seg tilbake og arbeidet i Riksforsamlingen kunne begynne.

Først valgte de en kommite som skulle forfatte et takkebrev til prinsen for de viktige tjenester han hadde gjort det norske folk, og dernest skulle komiteen lage forslag til reglemang for møteforhandlingene.

Den 12. april hadde de  reglemangsforslaget ferdig:

For at møtet skulle være lovlig, måtte 2/3 deler av forsamlingen være til stede.  Presidenten skulle velges hver åttende dag, for presidenten hadde stor makt, han leste forslagene i den rekkefølgen han ville, han kunne advare talerne om å holde seg til saken, gi advarsler og ta ordet fra talerne.

Referenter fantes ikke, det var sekretæren som måtte huske replikker og holde greie på alle forslag og saker for så å skrive referat når han kom hjem.

Hver dag skulle det kunngjøres hva som skulle skje neste dag, og utsendingene hadde da gjerne med seg skrevne innlegg som de leste opp. Forhandlingene ble derfor oftest mange taler og innlegg, men lite debatt.  Skrevne taler ble ofte vedlagt møteboken.  Utover disse kildene er noen dagbøker og brev som enkeltpersoner skrev, bevart.

Så ble det valgt en komite på femten mann som skulle lage et utkast til en grunnlov. Og alt dagen etter kom de med noen grunnsetninger de ville ha drøftet. Fordi man ikke hadde skikkelig trykkeri, tok det noe tid å få delt ut disse grunnsetningene til alle, og behandlingen av grunnsetningene ble utsatt noen dager.

Den 16 april kom den første grunnsetningen opp til debatt.

Det første spørsmålet som meldte seg i Riksforsamlingen delte forsamingen i to fiendtlige flokker.

Det var selve grunnspørsmålet: » skulle folkeviljen være lov eller ikke?»

I dette spørsmålet favnet man spørsmålet om folkestyre og selvstendighet i ett:

* de som ikke våget å tro at det norske folk ville klare å selv avgjøre sin skjebne

* de som trodde de måtte bøye seg for stormaktenes vilje

* de som ønsket forbindelse med Sverige

Disse tre gruppene ville ikke stå bundet av eden  folket sverget den 25 februar, for de måtte kunne forhandle med svenskene etter behov.

De andre:

* de som trodde på Norges evner til å klare seg selv

* de som ikke ville inn under fremmed styre igjen

* de som gjerne ville ha fortsatt forbindelse med danskene

Disse tre gruppene bygget alt på folkevedtaket fra den 25 februar, og på at den danske prinsen ville lede dem i kampen mot svenskene.

Nå var grunnlaget for Riksforsamlingens gjerning folkets ed på å forsvare Norges selvstendighet, og det var denne eden representantene hadde fullmakt fra folket til å ivareta.

Dersom forsamlingen tok seg større makt, ville den gjøre seg selv til herre i landet! Riksforsamlingen hadde ingen annen rett til å bryte med folkeviljen enn den rett nøden ga,  og de som så farene Norge sto overfor og mente at  det forelå grunner til å anvende nødsretten, mente de var nødt til å kreve større magt for Riksforsamlingen.

Spørsmålet var om makten skulle være hos folket eller hos folkets utsendinger.

Det var Christian Magnus Falsen som tok lederskapet i den gruppen som ville gi makten til folket, og Nicolai Wergeland som førte ordet for dem som ønsket større makt til Riksforsamlingen.

Den første grunnsetningen lød: «Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki». Dette var ingen uenig om, men de som ønsket å stadfeste selvstendighetseden av 25 februar, benyttet denne anledningen til å agitere for et selvstendig norsk kongedømme.

Man får vite at det ble en debatt drevet med «særdeles Heede», «varm og tumultarisk», » en Debatteren, en Skvaldren som i et Bondebryllup. Presidenten forlod endog sit Sæde. Orden ophørte».

Wergeland begynte å tale før han fikk ordet, og da det endelig ble hans tur, begynte han å lese opp en lang utgreiing han hadde ferdigskrevet, om hvilken regjeringsform som var den beste. Etter et kvarter var han ennå ikke kommet lenger enn til de gamle grekere og romere, da ropte Buskerudrepresentantene Schmidt og Collett «Til Sagen!» Andre ropte med og noen hysjet, men Peder Anker sa at det var han som var ordstyrer! og at Wergeland kunne fortsette, men etter enda ti minutter uten å ha kommet frem til saken, og Wergeland tydelig hadde mange ark igjen, bad han Wergeland om å vedlegge talen møteboken.  Deretter ble det bestemt at taletiden ikke skulle overskride 15 min. Denne hendelsen var med på å ødelegge for Wergeland, folk ville ikke høre på ham mer.

Ved avstemningen ble hver mann ropt opp og så måtte han diktere sin mening til møteboken. Det tok tre timer, men så fikk ingen gjemme seg bort.

Wergeland mente at å rope opp folk i alfabetisk rekkefølge gav størst makt til bokstaven A, for Falsen var fra Akershus amt, og Falsen dikterte :

«Jeg voterer for at Norge skal være et indskrenket arvelig Monarki, og at det skal være et fritt, uavhengi og udelelig Kongerike, og at Regenten skal føre tittel af Konge.»

Etter han stemte 77 mann: «Likesom sorenskriver Falsen!»

Ved denne avstemningen ble de to «partiene» i Riksforsamlingen tydelige, og kunne leses ut av stemmegivningen. Opposisjonen besto bl.a. av Peder Anker, major Skibbern, doktor Møller, kjøbmann Moses, kanselliråd Dahl, tre fra Jarlsberg grevskap, kaptein Fleischer, Jørgen Aall, Didrik Cappelen, prost Hount og mange flere.

Flertallet døpte opposisjonen for «svenskepartiet», mens flertallet kalte seg selv «Selvstendighetspartiet».

Svenskepartiet trodde ikke at Norge kunne klare seg mot Sverige og stormaktene, det var en realpolitisk årsak til at de var for union og forening med Sverige.

Før 16.april var over fremla man den andre grunnsetningen fra grunnlovskomiteen, til drøfting neste møte.  Samtidig sa presidenten at forsamlingen neste møte måtte velge en komite til å granske Norges pengesaker.

Løvenskiold  spurte da om man også kunne nedsette en komite til å granske forholdet mellom Norge og de utenlandske makter. Sverdrup avviste dette og sa at Riksforsamlingen bare hadde fullmakt til å lage grunnloven, men Wedel ble sint og sa:

«Prinsen skal legge frem for Forsamlingen de Opplysninger han er i besittelse av om Landets forhold til utenlandske Makter;  det er i overensstemmende med Forsamlingens verdighet å kreve dem, og under Prinsens verdighet å negte dem.»  Den 16. april endte som den hadde begynt, med sterk uenighet og opphisset debatt .

Den 18 april ble en av de mest urolige dager på Eidsvold.

Først ble det valgt en finanskomite på 9 medlemmer, hvor opposisjonen bare fikk en mann med. Så valgte de ny president(Hegermann) og visepresident(Falsen). Falsen tok nå ledelsen i selvstendighetspartiet, og talte så sterkt for folkesuvereniteten.  Det var tre poster Falsen ville ha vedtatt:

* finanskomiteen

*velge en komite på fem mann» for å gjennomgå og ordne vårt lovgivningsvesen»

* slå fast at denne forsamling, såsnart Constitusjonen er antagen, og Kongen valgt, ansees som hevet

Det var den tredje posten det ble strid om, og som var hovedsaken, for den ville binde Riksforsamlingen til selvstendighetspolitikken.

Ingen var forberedt på dette punktet. Wedel var den mest snartenkte og den som hadde best greie på parlamentariske former, og han sa at saken måtte utsettes fordi den ikke hadde vært kunngjort på forhånd så man kunne forberedt seg på den. Falsen mente at Løvenskiold alt hadde reist spørsmålet, men Løvenskiold, Grogaard, Hount og Sibbern og andre gjorde «en yderst heftig og nesten uanstendig Motstand» og talte om en «kabal» av Falsen. Peder Anker sa, med et ublidt øye til Falsen, at «det burde være forbudt å komme her og holde studerede Taler, da man derved lett kan påtrenge andre sine Meninger».

Behandlingen av falsens forslag ble utsatt til dagen etter. Klokken syv på kvelden var møtet ferdig og resten av kvelden gikk diskusjoner og overtalelser ganske hardt for seg.

Den 19.april var den andre saken,lovkomiteen, først oppe til debatt og så til votering. Her var det uenigheter som endte med et knapt flertall for Falsens forslag.

Deretter skulle Falsens tredje forslag opp til debatt og votering. Løvenskiold var første taler, og han sa bl.a:

«I mangel av deslige tilfredsstillende Oplysninger, kunne vi decretere Fedrelandet en såre precair Stilling, kunne vi berede Nationen en ulykkelig Fremtid, som vi hverken for Gud eller Mennesker kunne forsvare; vi ville da reise Regentens Trone på Sand, istedenfor paa Klippegrund, vi tilbyder ham da maaskee en Tornekrone.»

Wergeland var neste taler, og denne gangen kunne han den utenat. Han sa bl.a.:

«…Jeg svor en ed i min sjel, at være blind for personlige hensyn! lokkende forhaabninger skulle ikke gjøre meg til Forreder  mot mine norske Brødre…»

Det var mange talere fra begge partier, og merkelig nok ble ikke avstemningen i denne viktige sak bokført, så det er ingen liste over hvem som stemte hva. Vi vet bare at avstemningen ble uavgjort: 55 mot 55.  Det ble så ropt at presidentens stemme måtte telle med. Dermed ble Falsens forslag vedtatt og Riksforsamlingen var forpliktet på folkesuvereniteten.

Etter disse første grunnleggende avstemninger,  begynte selve grunnlovsarbeidet.

Jeg finner uenighetene som de folkevalgte den gangen hadde, interessante, og gjenkjenner viktige spørsmål ved EF- debatten slik den var før avstemningen i 1972. Den gangen «seiret» også «selvstendighetspartiet» med et knapt flertall.

Denne, folkets avgjørelse i EF spørsmået, ble sterkt svekket ved EØS-medlemsskapet, et medlemsskap folket ikke fikk stemme over. Den gangen gjaldt det også de realpolitiske hensyn som noen så, og at landet ikke ville klare seg alene. EØS medlemsskapet ble en slags «nødrettsløsning».

Disse spørsmålene burde stadig være oppe til debatt, særlig i vår tid! hvor våre folkevalgte binder Norge til mange internasjonale avtaler.

Avtaler som bl.a  setter vår grunnlov underordnet EU og vår høyesterett som vår nesthøyeste rett.  Ja, selv skole og helse, det er barn, gamle og syke, er underlagt internasjonale avtaler! så dette er ordninger som berører enhver.

I de fleste politiske spørsmål er våre folkevalgte gått fra å representere folkeviljen til å administrere fremmede lover og forskrifter, så en nærmere titt på debatten i 1814 er tankevekkende.         Jeg vil komme nærmere inn på dette i neste innlegg.

 

Se også:

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

 Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

  1814 : møte med «Ponte corpen».

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

1814: hele folket avlegger ed, kirkevalgene.

Stortinget holder åpne dører for alle som vil se utstillingen der i anledning av grunnlovsjubileet.Vi oppdaget det rent tilfeldig, og gikk inn.

Vi vandret mellom søyler under hvelvene hvor historien taler til en fra gyldne buer og falmet håndskrevet papir.

Originaldokumenter av grunnloven, både utkast og den ferdige utgaven, er største attraksjonen, men også mange flere historiske dokumenter ligger i glassmontre, uleselige for den som ikke lenger kan håndskrift. Men de tilhørende veggaviser og også hefter i moderne språk og design var, sammen med vennlige vakter, gode formidlere av det uforståelige.

Vi fikk en samlet oversikt over hendelsesforløpet og en historisk visshet om begivenhetene.

I etterkant leser jeg heftene vi kunne få med oss og tenker på hvor uendelig mye slike korte oversikter rommer av både historisk og folkelig mangfoldighet. F. eks. i heftet «Skjebneåret 1814 Kieltraktaten av 14 januar»,  står det på siste side om Kirkevalgene:

«Kirken ble en viktig støttespiller for Christian Fredrik. Den 25. februar, eller så fort budskapet nådde frem, skulle det holdes en bededag.  Prestene fikk i oppgave å informere menighetene landet over om situasjonen. Folket måtte sverge på at de skulle forsvare Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland. Deretter ble det foretatt valg av valgmenn, som igjen skulle velge representanter til forsamlingen på Eidsvoll.»

Denne korte enkle informasjonen rommer både det politiske forarbeidet og at den avgjørende makten lå i folkeviljen. I boken Lindeby, av Ingeborg Møller, får vi en levende og nær skildring av hvordan dette skjedde i Hegge kirke, i prosten Handts(prost P. U.M. Hount) prestegjeld. Jeg finner denne beskrivelsen svært interessant, både som en nær og levende skildring av et historisk øyeblikk, og som et bidrag til å kjenne bedre Eidsvoldsmannen Hount. Hans skjebne vil jeg ikke gå inn på nå! men bare lytte til hvordan denne historiske dagen artet seg i Hegge prestegjeld:

(Sitatet er utdrag fra s. 144-150)

……doktor Winge og prost Handt kom kjørende ut til Lindeby til kammerherre Cold….. først undersøkte doktoren ham litt…..så tok presten ordet:

«Jeg har, også idag, i oppdrag å meddele Dem visse ting som griper dypt inn i vårt fedrelands skjebne…jeg håper disse nyheter vil glede og styrke Dem til ny dåd i fedrelandets tjeneste.»

Deretter leste han prinseregentens åpne brev til det norske folk og de forskjellige kunngjørelser til geistligheten og de andre etater, om at det snarest mulig, helst den 25 februar, skulle avholdes bededag i alle landets kirker.  Etter en kort og krafteig innledningstale av presten, skulle prinsens åpne brev leses fra prekestolen og menigheten oppfordres til å sverge å ville hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland.

«Efter Prædikenen, som bliver at holde over Davids 62de Psalme,vers 8 og 9» stod det videre – «skal presten nedbede Herrens velsignelse over det Norske folk.»

Dernest skal det- ligeledes i kirken – av menigheten velges tvende menn over 25 år, hvorav den ene må være av bondestanden. Derefter skal de to valgtes fullmakter attesteres av sognets prest og øvrige tilstedeværende embetsmenn, samt 12 av menighetens aktværdige menn.

Disse fra kirkene valgte Valgmenn skal senere møtes midt i Amtet til fastsatt tid og sted for innen sin midte at velge tre av Amtets mest opplyste menn, hvorav den ene må tilhøre bondestanden. Disse trende av folket kårne menn har så at møte på Eidsvold i de første dager av anstundende April måned for der at bestemme og på Nationens vegne antage Kongeriket Norges Regjeringsform.»

Her sluttet prost Handt, la papirene langsomt sammen og satte seg igjen. Gamle doktor Winge tørket øynene med et stort rødternet lommetørkle…. «Karen,» sa kammerråden, og han skalv litt i målet -«hent champgne! Også jeg vil idag være med å drikke Norges skål!»

Bare to dager etter prostens besøk på Lindeby opprant den store bededagen. Det var strålende sol over hvite snemarker. Gående, ridende og kjørende folk myldret på alle veier. Hegge kirke ligger på en liten haug, og det var folksommere der enn på årets største helgedager.

Fra tidlig om morgenen ringte det fra tårnet, begge klokkene var i sving, både den lille vanlige og den store høytidsklokken kimte kallende ut i vinterdagen.  Sleder og sluffer med herskapsfolk, bønder og tjenere tømtes foran de tunge, oppslåtte kirkeportene, som førte inn til våpenhuset. Og innenfor syntes selve den ærverdige ekedøren å forundre seg over denne menneskestimen på en tilsynelatende almindelig fredag – den svingte opp og i på sine svære, jernslåtte hengsler så stilt og glatt som når den var nysmurt til julemessen. Den var også smurt i dag.  flittige hender hadde vært på ferde overalt i Hegge kirke til langt utover natten. Husmenn hadde hugget granris, fruer og koner og jenter hadde bundet kranser – slikt hadde vel ikke hendt i den gamle kirken på mange hundre år. Fra søyle til søyle, under loft, over altertavle og prekestol hang granbarkranser i buer og sløyfer. All nåleskogens friskhet var dradd inn i det hellige hus for å hilse den nye folkekraft.

Korveggene var trukket med rødt klede og prydet med våpenskiold. Tunge sverd fra Gyldenløvefeiden var dradd frem fra sine gjemmer, pusset og festet korsvis på de kransomtvunnete søiler. Lys var tendt overalt hvor de kunne anbringes: i sølvstaker og messingstaker, på alteret, på prekestolen og ved hver kirkebenk brente kjerter. Festsmykket og opplyst stod kirkehuset ferdig til å ta imot historiens genius, som nu ville tale til folket. Og alle visste, at det var ikke bare i her i Hegge prestegjeld i de «Smaa Len» at dens røst skulle lyde idag – nei, utover hele Norges vidstrakte rike, så langt budstikken var nådd, skulle folket for første gang og i samme time tale med sin folkeånd og svare fritt på de krav den stillet, både til den enkelte og til hele det norske folk.

De av regimentsmusikken, som var hjemmehørende i Hegge sogn, var plassert oppe på galleriet, og da klokken slo elleve, bruste de første toner av festhymnen ut over folkehopen.

Det var prost Handts gode venn, slottspresten til Akershus, som hadde diktet salmen, og den ble også sunget av hans menighet i Christiania idag. Trykt på små sedler lå den spredt rundt om på benkene – alle stemte i med:

                                    «Oprunden er den store dag!

                                     Gud se vor Id med Velbehag!

                                     Du den og os beskytte!

                                     I naade sign vor Broderpakt!

                                     Ei løsne Svig, ei bryde Magt

                                     Det baand, vi Nordmenn knytte!

                                    Venner, Brødre

                                    Alle ere,

                                    Alle være!

                                   Haab og Glæde

                                   Fæstne blidt vort Samfunds Kjæde!»

Etter innledningsbønnen og messesangen gikk prosten på prekestolen og leste først brevet fra danskekongen, hvori han løste norge fra dets troskapsed til ham, deretter det åpne brev fra Christian Fredrik og kunngjørelsen om landets selvstendighet.

I Lindebykirkestolen satt bare husfruen med sin eldste sønn Hans og jomfru Grøn. Henrik var med Trine stuepike og gårdens andre kvinnfolk nederst i kirken, for det var bedt om at kvinner og barn mest mulig måtte holde seg på de nederste benkene, så de ikke satt i veien for mennene, når disse skulle edfestes og siden gå frem til valgene.

Kammerråden var ikke kjørt med til kirken – doktor Winge hadde strengt forbudt ham å gå ut ennu. Lars Eriksson var heller ikke der, for han var svenskfødt og vilde ikke se på denne ulydigheten mot «fosterland och kung», og den danske huslæreren hadde låst seg inne på sitt rum av gremmelse. – Ellers var de dradd mann av huse fra Lindeby, som fra alle andre gårder i prestegjeldet.

Også idag var prosten blekere enn vanlig, det vibrerte i stemmen hans, det lyste fra øynene, det åpenbarte seg i håndbevegelsene og i gangen, da han forlot prekestolen og gikk frem til kordøren for å ta folket i ed. Han hadde hvit messeserk over samarien – alvorlig og verdig, prestelig og kongelig på en gang sto han der som folkeåndens budbærer til menigheten:

«Mine kjære venner – høi og lav, gammel og ung – alle som er kommet hit idag for å svare på det, som fedrelandet gjennom vår unge prinseregent vil spørre Eder om! Jeg vil ikke idag tale mange ord til Eder, for I vet like godt som jeg hvad det nu gjelder. Det gjelder ting, som går langt utover hver enkelt av oss og hans personlige interesser. Ja, det gjelder selve den livsgrunn, som gjør at vi kan forbli de personlige enkeltvesener som vi gjerne ville være. Evner vi ikke å verge denne livsgrunn, da vil vi vorde noget annet og ringere enn det, som den Høyeste har kalt oss til å være i dette liv: frie nordmenn i et fritt Norge.

Derfor tilspørger jeg Eder i denne stund i den treenige Guds, i fedrelandets og i vår kongelige prinsregents navn:

Sverger I at hevde Norges selvstendighet og at vove liv og blod for det elskede fedreland?»

Hele menigheten reiste seg. Alle voksne menn holdt høire hånd i været da svaret runget gjennom den syvhundreårige stenkirken:

«Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord!»

I det samme så Karen like ved seg, på den andre siden av skilleveggen, en sobelskinnslue og en mager oprakt hånd, som hun kjente mer enn godt! Kammerråden selv – utenfor blandt menigmann, ja, på «husmannsbenken», svergende til Norges fremtid. Og gjennom Karen, som gjennom alle andre i forsamlingen, bruste det en ubeskrivelig følelse av takk og offervilje – en følelse – som for et øyeblikk løftet dem ut over dem selv og alle særinteresser og all smålighet. Alle kjente, at nu var vinterens velde brutt og våren i vente. Endelig kunne det bli år og ikke bare uår i landet.

Etter edsavleggelsen gikk prost Handt atter på talerstolen og talte kort over den 62de Psalmen, slik som det var påbudt i kunngjørelsen.

Da utgangssalmen var sunget, gikk alle menn over 25 år frem til kordøren for å velge, men mange av de andre, især kvinnfolk som hadde barn med, forlot kirken, for de skjønte det ville trekke lenge ut. De tre Valgmenn fra sognet ble en storbonde, Knagstad og prost Handt.  (Til Eidsvoll kom storbonden, John Sørbrøn, og prost  P.U.M.Hount)

Så langt boken Lindeby.

Bokens handling er lagt til året 1814,  og gjengir flere store politiske hendelser fra dette året. Forfatteren, Ingeborg Møller, evner å sette disse store hendelser inn i fortellingens kontekst uten å miste historiens sannhetskrav. Tvert om levendegjør hun hendelsene og tar modig opp flere temaer i boken som i dag er «tabu», bl.a. prosten Hounts skikkelse.

Han som skrev salmen de sang på edsavleggelsesdagen var slottspresten på Akershus, Claus Pavels.  Det sies han er «far» til betegnelsen «Mirakelåret», fordi han brukte det begrepet om 1814 i dagboka si!

se også :

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Dårlig skole skyldes dårlige ledere.

I alle andre yrker tar sjefer og ledere det ansvaret de har.

Hvorfor tar ikke skolepolitikerne, de pedagogiske reformplanleggerne og  skoleeierne det ansvaret de har?

Hvorfor fokuserer våre ledere og arbeidsgivere konsekvent på læreren?

Når resultatene på internasjonale tester ikke er som ønsket, sier politikerne at det er lærerne som må bli flinkere.

Det er ikke læreren som bestemmer skolens  innhold, ressurser, fagplaner og mål, det er det politikerne og deres planleggere som gjør.

Læreren er mellomleddet, formidleren.

Læreren kan sammenlignes med kelneren som betjener gjestene, serverer dem kjøkkenets spesialiteter og får tilbakemeldinger og gir dem videre, men som er uten ansvar for kokkens kvalifikasjoner, og uten ansvar for innkjøpssjefens disposisjoner.

Læreren er en tjenesteyter med et avgrenset ansvarsområde.

Dersom både kokken og innkjøpssjefen klager på servitøren når gjestene er misfornøyde med maten, har vi en situasjon som ligner på den vi har i skolesektoren.

Politikere som snakker om læreren som årsak til dårlige resultater, er ikke interessert i å skape en god skole, men har andre motiver.

Ved Hernes reformen på 90-tallet, ble undervisningsplanene en forskrift. Det betød at både fagplaner og arbeidsmåter var detaljert nedtegnet og skulle følges til punkt og prikke.

Lærerne brukte  mye tid på å sette seg inn i planene, og de samarbeidet om forståelsen av dem både ved kurs og samarbeidsmøter.

Hvordan man skulle rekke å gjøre alt det planene foreskrev, ble nøye diskutert, og hvor raskt man måtte få barna gjennom de ulike delene av  fagplanene for å rekke å vektlegge det viktigste, ble stadig vurdert.

Lærernes erfaring var at de måtte lede barna raskere gjennom fagstoffet enn de mente var forsvarlig, og dette meldte da også de fleste fra om. Slik en kelner, som ser når det er riktig å komme med en ny rett, vil protestere mot å servere rettene for raskt.

Ved neste reform, kunnskapsløftet, sa man at læreren sto fritt til å velge metode og tempo i undervisningen, derfor virket det, ved første øyekast, som om lærernes tilbakemeldinger var blitt tatt tilfølge, men når man tilrettela de nye planene for undervisningen, viste det seg at fagplanene var ytterligere skjerpet ved at arbeidsmetodene var blitt en del av fagenes læringsmål.

I tillegg fikk man «det helhetlige»oppvekstmiljøet , slik barnehagene har det, inn som fagplaner for barna. Det kalles den sosiale læreplanen, og den har klare læringsmål.

Å planlegge denne undervisningen var svært arbeidskrevende, for planene fra staten var «halvferdige», så hver kommune og skole brukte lang tid og store ressurser på å skape en brukbar fellesplatform for undervisningen. De nye planene var kun en samling læringsmål, og undervisningen skulle være målstyrt.

Målrettet undervisning var et godt grep, men de nye målene innebar en voldsom utvidelse av barnas fagplaner, som igjen økte tempo og stress i læresituasjonen. Dette ble påpekt fra lærernes side, også de vansker man hadde med å få tid til å planlegge slik at man kunne tilpasse undervisningen.

Tilpasset undervisning har ingen ferdig mal, så hver lærer må selv finne ut av hvordan han skal tilrettelegge det tilbudet.

Hovedvanskene med å planlegge tilpasset undervisning, er at læringsmålene er de samme for alle elever, med andre ord, man skal ikke tilpasse læringsmålene, bare tilpasse hvilken grad av måloppnåelse den enkelte kan ha håp om.

I praksis arbeider man samvittighetsfullt etter de planer som gis, og gir tilbakemelding om hva som oppleves som vanskelig.

Når politikere og skoleeiere ensidig fokuserer læreren som den ansvarlige for at skolen ikke er «god nok», opplever lærerne det som om våre eiere og politikere ikke har planleggere som vet hvordan man skaper en god skole.

Definerer man problemene i skolen til at «læreren kan for lite», så kan man kanskje skape en bedre skole ved økt etterutdanning, men det forutsetter at man vet hvilke kunnskaper det er læreren mangler, og at det er den kunnskapen som gis i etterutdanningen.

Lærerskoleutdannelsen burde ha den nødvendige kompetansen til å utdanne lærere, men er en god lærer tilstrekkelig til å skape en god skole?

Det er fint å øke fagkunnskapene, det vil alle lærere ønske seg, men har vi så mange kvalifiserte kursholdere?

Betyr ikke lærernes tilbakemeldinger gjennom flere reformer noe?

Politikerne flyttet ansvaret for driften av skolene fra staten til kommunene, og nå, i disse dager skal ytterligere ansvar flyttes ut til rektorene på den enkelte skole, og så legger de ansvaret for skolens resultater på lærene.

Politikerne skyver ansvaret fra seg. Hvorfor? Skole og eldreomsorg er jo deres kjæreste valgsaker. Skjønt vi merker oss at reformene er store sparetiltak kamuflert i store ord.

Skolen, vår stolte enhetsskole, er iferd med å miste de enhetlige styringsredskapene og ligner til forveksling en privatskole.

Kanhende lærerne burde hospitere i ulike privatskoler for å se hvordan de gjør det?  Lærerne bør jo kjenne sine konkurrenter.

Man burde bruke riksrevisjonen ved utgangen av hver reform. Barna våre og deres utdannelse skulle være viktige nok til at samfunnet kunne holde en seriøs evaluering.

Se også:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

 Erna, hva er «en bedre skole»?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Usyret brød, fermentering og himlenes rike.

«Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.»Mat.13.33

Å lage surdeig er en del av en eldgammel kunnskapstradisjon. Det handler om hvordan ivareta og foredle råvarer i en tid hvor fryser og kjølelager ikke fantes.

Her i NT er det ordet «zume» som er brukt for «surdeig» og azumos for «usyret».

«Zuma» betegner den levende mikrofloraen som vi kaller gjær, og vi gjenkjenner dette greske ordet i ordet «enzym».

Nå brukes ordet «enzym» om reaksjonsfremmende proteiner i en  mengde biologiske prosesser, men her i NT brukes ordet «zume» om gjæringen i  f. eks vin, melk, kjøtt  og  grønnsaker.

I lignelsen om himmelens rike, dreier det seg om brødbaking. Gjæren er en normal handelsvare, et industriprodukt som ble oppfunnet for  hundre år siden, og i våre dager tar få seg tid til å bruke den, de fleste er tilfreds med å kjøpe brødet ferdig .

Vi er en generasjon som nesten har glemt hvordan gjæren brukes, derfor virker ordet surdeig fremmed for mange.

Det var dr. Sopp som valgte ut og  isolerte de mest hensiktsmessige mikro-organismene for heving av brøddeig, for å hjelpe husmødrene til trygge, forenklede bakeprosesser.

Det var for ca hundre år siden. Før ferdiggjæren laget enhver husmor surdeig hjemme på kjøkkenet.

Det var en tidkrevende og omstendelig prosess, og det var viktig å oppbevare surdeigen på riktig vis,  så hun alltid hadde en virksom startkultur.

Surdeigens mikroflora varierer mye, men den er et samspill av ulike typer bakterier og sopp som omdanner og forvandler råvaren. Hver husholdning opparbeidet sin helt spesielle mikroflora, med fine smaksvariasjoner skapt av de ulikt sammensatte kulturene.

Tradisjonene med fermentering går flere tusen år bakover i tid. Se:  In the Grain: Sourdough for dummies | JPost | Israel News

Jesu lignelse er 2000 år gammel og  tradisjonen den refererer til, er ca 3000 år eldre.

Første gangen det nevnes noe om syrning av mel i GT, er i fortellingen om Lot i Gen.19.

Gud hadde fortalt Abraham at Sodoma skulle ødelegges.

I denne byen bodde Abrahams nevø, Lot.  Abraham ba Gud spare byen og Gud lovet Abraham, etter lang pruting, å spare byen om det var så mange som 5 rettferdige i den.

Det var ikke så mange rettferdige i Sodoma,  men Gud sendte to engler for å frelse Lot, og hans familie, ut av dommen (gen.19):

….» Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han opp og gikk dem i møte og bøyde seg med sitt ansikt til jorden og sa:

I herrer! Ta inn i deres tjeners hus og bli der i natt, og tvett deres føtter! Så kan dere stå opp tidlig i morgen og dra videre.

Men de sa: Nei, vi vil sove på gaten i natt.

Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyret brød, og de åt……»

Vi kjenner historien som følger, om ødeleggelsen av byen, men nå er jeg ute etter at det ble bakt «usyret» brød.

Hovedberetningen om det usyrede brødet er i 2.Mos. 12., Her skildres dommen over Egypt og Israels hastige flukt ut av Egypt.

Israel unslipper dommen mens de står, reisekledt, hver i sitt hus og spiser et lam de har slagtet.  Alt de eier er ferdig pakket, de er reisekledt og klar til å dra når de får beskjed.

Da budet lød om å dra, heter det  at  «de tok  sin brød-deig, før den var syret, og svøpte sine deig-trau i sine klær og bar den på sine skuldre da de dro ut».

De hadde ikke hatt tid til å syrne deigen. Senere gjør påskefeiringen dette til et hovedpoeng , og kaller den «det usyrede brøds høytid»:

«…denne dag skal være en minnedag for dere…en høytid for Herren… en evig forskrift…slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dag skal all surdeig bort fra deres hus…..»

Her brukes to ulike ord for surdeig i samme setningen:  å ikke ete «syret» (chamets) brød , og å fjerne all «surdeig»(seor).

«Chamets» er en fellesbetegnelse for fermenterte produkter, enten det er vin, mel, melk, kjøtt eller grønnsaker, mens «seor » er fermentert bygg.

Bygg heter «seorah»,  og er rent språklig knyttet til surdeigen (seor).

Pinsen er bygghøstens tid, det er bygg som er førstegrøden  det skal bakes to «svinge-brød» av, og de skal være syret.

Hele den vakre Ruts bok åpner med at Rut og svigermoren kommer til Israel i bygghøstens tid.

Rut høster bygg på Boas åker, etter den lov som ble gitt spesielt for pinsefeiringen :

«… og når dere høster grøden i deres land, skal du ikke under innhøstningen skjære kornet helt ut til ytterste kant av din aker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal  du ikke sanke opp; du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede…..»

Etter denne lov gikk Rut og sanket bygg til seg og sin svigermor, og der på byggåkeren møtte hun Boas, og de ble kong Davids oldeforeldre.

Elias mettet en gang 100 mann med 20 byggbrød, og han sørget for at melkrukken til enken i Sarepta aldri gikk tom for mel.

Det er flere slike fine «oppbyggelige» historier om bygg i Bibelen, som alle fortjener oppmerksomhet, men vi skal holde fokus på det syrede og det usyrede brød.

Det var slik at etter loven skulle man fjerne all surdeig, ikke bare i huset, men i hele landet.

Det betød at man ikke hadde noe surdeig i hele Israel etter påskefeiringen, om man hadde holdt loven.

Det første kornet som modnet etter påsken var bygg.

Ville man ha ferskt korn til å lage ny surdeig av,  kunne man ta de første modne byggaksene.

Jeg tror dette var så vanlig praksis at surdeigen fikk navn etter dette kornet.  Vi har, også i de gamle nordiske språk, tilsvarende dette, at bygg, iflg. Alf Torp,  er grunnordet for «beow»(korn) ,  og innhøstning(beo) og for «berme»,  som er det bunnfallet(gjæren) som blir ved ølbrygging.

Den store betydningen usyret brød har i påsken, og den store betydningen syret brød har i pinsen, er et godt utgangspunkt for tolkningen av Jesu lignelse om himlenes rike.

Jesus sier altså at himlenes rike er å ligne med en surdeig som en kvinne skjulte i 3 skjepper mel til det var syret alt sammen.

Det syrede og det usyrede har fått noen merkelige karakteristikker som vi må se litt på., og når vi ser på disse, må vi huske at da Jesus forklarte sine disipler om lignelser og billedspråk så forsto disiplene:

…»at de ikke skulle ta seg i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes surdeig….»

Her argumenteres altså ikke for eller mot surdeig i brød, men her utlegges et bilde, en lignelse;

og om det syrede brød står det bl a.:

«Ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes (og Herodes) surdeig som er hykleri .»(Matt.16,Mark.8 og Luk.12)

«En liten surdeig syrer hele deigen.  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.

La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! (I. Kor. 5)

Her ser vi at hykleri er den surdeigen som fariseerne syrer sitt mel med og det er ingen god «kultur»! så Jesus advarer mot den.

Gammel surdeig, ondskaps og ugudelighets surdeig! dette er dårlige kulturer, og også de dårlige kulturene omdanner råvaren, og en liten startkultur syrer hele deigen.

Paulus bruker loven om påsken og påskelammet, som bildereferanse for sine formaninger i korinterbrevet.

Om det usyrede brød står det bl.a.:

«..så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyrede! la oss derfor holde høytid med sannhets usyrede brød…»

I ordspråkene er ordet usyret (matstsah) oversatt med «trette» i 17.19 og 13.10:

«Den som elsker «trette»(usyret), elsker synd…og  …..ved overmot kommer «trette»(usyret)…

og Es. 58.4..Hvorfor faster vi og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?…Se, for å «kives»(usyret) og strides faster dere, og for å slå med ugudelighets neve; dere faster ikke slik at deres røst kan høres i det høye….»

Her er det usyrede brød sannhet, men også overmot ,trette og «ugudelig» faste.

Det er en slags motsigelse i billedbruken som er iøynefallende: både syret og usyret er godt, men også ondt.

Denne dobbeltheten gjør det vanskelig å forstå Jesu lignelse om himlenes rike, men lovens ord er klart:

I påsken skal all surdeig renses ut, og denne loven gjentar Paulus som formaning til oss! ikke forat vi skal feire jødisk påske, men fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus.

Han er også det korn som legges i jorden og dør for at det nye akset kan spire frem.

Såkornet er ordet, sa Jesus, og jorden ordet såes i er menneskene.

I pinsen, når kornet høstes, skal surdeigen lages ny.  Gammel surdeig fantes ikke i hele landet! om alle gjorde etter loven.

Gleden over førstegrøden speiles i denne nye surdeigen.

I 5.Mos.16 gjentaes loven om høytidene. Der står det bl.a. om påsken:

«…. i 7 dager skal du ete usyret brød til påskelammet,  trengsels brød – for i hast dro du ut av Egyptens land – forat du alle ditt livs dager skal komme i hu den dag du gikk ut av Egyptens land.»

Evangelienes hovedbudskap er påsken, og vi leser i Luk.22:

«Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg!….»

Trengselens brød.  Det usyrede brødet er trengselens brød.

Det er smerten den natten i Egypten! smerten over dommen og at man reddes ut, slik Lot også ble frelst ut av Sodoma før dommen rammet byen.

Det er nattverdsbrødet, Kristi legeme, hans trengsel som offerlammet der han alene tok all verdens synd på seg, og frelste verden.

Denne trengselens brød er rent og hellig!

Det heter at vi har del med ham i hans lidelser.

Dette minnes vi når vi bryter trengselens brød, i nattverden,  men hvem kan smake offerlammets lidelser.

Av Jesu disipler var det bare tre som fulgte ham videre inn i Getsemane, og selv de sovnet av utmattelse. Etterpå flyktet de alle.

Påskens usyrede brød er trengselen når dommen går over Egypt, og dommen over verden i Kristus.  Det er trengselen i åpenbaringen hvor Lammet åpenbares, når påsken holdes over himmel og jord.

Trengselen usyrede brød, oppgjøret med synden er Guds trengsel.

Førstegrødens syrede brød er Guds ord som spirer og modnes i hjertene ved den Hellige Ånd.

Fra påske til pinse er menneskets vandring! Ordet og Ånden lever i hjerte og sinn og møter og forvandler det gamle menneske.

Ordet har, som de naturlige mikrofloraene, den kraft som forvandler.

Her, i vår «ørkenvandring», får den underlige dobbeltheten ved surdeigen en forklaring.

Paulus har skildret kampen mellom våre «to naturer», mellom kjød og ånd, og han formaner oss og advarer oss mot dårlige «surdeiger».

Veien fra påske til pinse, gjennom ørkenen, fra Egypt til Sinai, det er helliggjørelsens vei, men vi ser ikke resultatene før det spirer frem. Alt er skjult i jorden.

Himlenes rike som er inni oss, er usynlig også for oss selv, for det er Guds ords arbeid i oss alle.

Jeg oppfordrer til å lese ørkenvandringen slik Israel opplevet det den gangen, det er som å se inn i et speil:

Men i stedenfor å se et moralskt høyverdig og hellig folk, møter vi folkets dårlige sider.

Vi møter gjæringen, omeltingen, ja, alle de prosesser som gjør synden synlig! mens forvandlingen skjer i dypet inntil den nye surdeig er klar.

Lignelsen, denne korte fortellingen om surdeigen, peker for oss på en underlig sak:

Kvinnen gjemte surdeigen i tre skjepper mel.

Det var ikke slik man pleide å oppbevare surdeig, og det er nesten utenkelig at den skulle kunne syre hele 3 skjepper mel (ca. 50 liter), men slik er lignelsen.

Det er kanskje samme pussighet som i lignelsen om sennepsfrøet. Det står at sennepskornet spirte og vokste til et tre, stort nok til at fuglene bygger rede i det.

Sennepsplanten er ikke et tre, så den vekst som beskrives er en unaturlig vekst.

Slik er også lignelsen om surdeigen som gjemmes  i melet, noe foruroligende! Prosessene er ikke «naturlige»! og man oppbevarer ikke surdeigen i «melsekken».

Men her, i Jesu lignelse, gjør en kvinne det.

Himlenes rike er denne underlige prosessen:  Guds ord i verden.

Se også:

       den-edle-drue-og-den-edle-kal

Pinse i NT og GT

Pinse i NT og GT

Vi er fortrolige med at jødenes påskefeiring er til minne om utgangen av Egypt, men kjenner vi GTs fremstilling av pinsen?

Den kristne pinsefeiring er svært lite omtalt i vår tid, både i skolen og i kirken er den kommet helt i skyggen for jul og påskefeiring. Høytiden nevnes ofte som kirkens fødselsdag, hvor disiplene fikk den Hellige Ånd.

I ap.gj 1. kap heter det at etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene i 40 dager, så for han opp til himmelen mens de så på. Deretter dro disiplene til Jerusalem og var samlet der i ti dager, de var ca 120 jøder som kalte hverandre «brødre».  De hadde vært Jesu venner da han levet, og de holdt fortsatt sammen og delte alt.

Så heter det i kap. 2 :

» Og da pinseaftens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver og en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da denne lyden fra himmelen kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål….. og sa:

Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i……..?

….De sa til hverandre: Hva kan dette være?

men andre sa spottende : De er fulle av søt vin!»

Da taler Peter til alle som står der (talen er resten av kap.2 og bør leses i sin helhet). Her siterer jeg litt:

«…dette er det som er sagt ved profeten Joel:

Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, over mine treller og trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst…..»

Denne hendelsen har altså sin forklaring i de gammeltestamentlige skrifter.

Dagen dette skjer er det pinsefeiring etter GTs skikk, og vi merker oss at de ytre kjennetegn ved hendelsen var en lyd fra himmelen som av et veldig vær og at tunger likesom av ild kom og satte seg på hver og en av dem.

Alt dette hørte de mange som kom løpende til for å se hva lyden de hørte var. Disse ytre kjennetegn skal vi møte i urhendelsen i jødenes historie.

Men hvordan finner vi pinsens urhistorie i GT?

Det er en god oversikt over GTs høytider i 3.Mos. 23. Der beskrives sabbaten, påsken, pinsen med flere.

Her får vi vite at pinsen finner man ved å telle 7 uker pluss en dag, altså 50 dager etter påsken, og: ….»da skal dere bære frem for Herren et offer av den nye grøde…»     Ordet «pinse» som betyr «femti», er det antall dager som ligger mellom påske og pinse.

Jubelåret, som er hvert 50ende år, står derfor i et særlig forhold til pinsen.

Om vi stiller oss i den jødiske påsken den 14. Nisan, den natt påskelammet slaktes og spises i Egypt, og følger Israel 50 dager frem, kommer vi til den hendelsen som er grunnen til feiringen, selve Pinsen.

Nisan er den første mnd i det jødiske året som tilsvarer tiden fra ca midt i Mars til midt i April i vårt år, altså tiden for påsken også hos oss.

Følger vi Israel gjennom det Røde hav og vandringen i ørkenen ser vi skystøtten om dagen og ildstøtten om natten; den er Herren. Der den går, følger de.

Da de hadde vandret en tid kom de til Elim, en stor oase. Der var de til den 15 dag i den annen mnd. og har altså til nå brukt 31 dager etter påskelammet.

Etter ennå en tid slår de leir midt imot Sinai berg.

Da er de kommet til den første dag i den tredje mnd., Sivan, og det er gått 15 dager til, (31+15) altså 46 dager siden påskelammet.

Den første dagen i den tredje mnd., Sivan, det er den 47 dagen av de femti dagene vi skulle telle, sier Herren til Moses:

«….Gå til folket og la dem hellige seg idag og imorgen og tvette sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne……..så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud………»

Dette er hendelsen som ligger til grunn for loven om pinsefeiringen, Guds nedstigning til møte med folket.

Moses er mellommannen, den som taler med Gud åsyn til åsyn, og som mottar loven fra Guds hånd på folkets vegne.

Loven ga liv til den som kunne holde den. Loven er Guds natur.  Loven er også bokstaven som slår ihjel, mens det er Ånden som gjør levende.

Disse to, loven gitt på stentavler og Ånden gitt i hjertets kjødtavler, vitner om hverandre, er bilde på hverandre. Likesom han ga loven, gir han sin Ånd.

Vi kjenner godt den betydningen loven fikk i Israel, men den nevnes altså ikke direkte i pinsefestbeskrivelsen, der nevnes førstegrøden!

Førstegrøden er kornhøsten, hvor man lager to brød bakt med surdeig. De to brødene er en førstegrøde for Herren.

Hvem gir stener når man ber om brød? spurte Jesus.

Gud ga de to lovens stentavler til sitt folk , og senere ble den hendelsen feiret som førstegrødens to brød!

Pinsen selv vitner derfor om hvordan Guds nedstigning gjør stener til brød.

Vi tenker på Jesus som mettet de 5000 med fem brød og to fisk, og de 4000 med syv brød og litt fisk.

Her tenker jeg på pinsehøytidens  førstegrøde, svingebrødene, mens fiskene er det nye.

Fiskene er knyttet til den nye tid, Kristus  og hans Ånd, som er immanent i «fiskens tid».  Det var både den gamle og den nye pakts «mat» som ble delt ut, mat som mettet alle som kom for å høre.

Profetene har sagt mange ganger og på mange måter:

….»jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…..»

Det er lovens endemål, Guds Ånd i alles hjerter.

Døperen Johannes sa det slik:

«Jeg døper med vann, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.»

Ildhavet er kanhende ikke hva vi forestiller oss.

Ilden er det synlige uttrykk for ånden. En slik ild er Guds vesen! Guds Ånd og ild fryktes og elskes fordi den både er dommen og frelsen.Derfor er det godt at verden døpes i Jesu ilddåp, så den kan elske Guds nærhet!

Profeten Elias er jødenes usynlige gjest i påsken. Det er Elias og Moses som står sammen med Jesus på forklarelsens berg.

Elias, som kalles ildprofeten, han ba Herren om ild og Herren svarte med ild og det kom en ildvogn og hentet ham til himmelen.

Moses som som ble trukket opp av vannet, gikk gjennom vannet og han slo klippen for å gi Israel og drikke; Han sier: » som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord…». Lovens ord.

Vannet og ilden, ordet og Ånden, slik forklares Jesus på berget.

50 dager etter påskelammet er det pinse.

Paradistilstanden, da Gud vandret i hagen, møter vi igjen i slutten av Åpenbaringsboken: Gud er blant menneskene.

Der sies det at Gud er steget ned til jorden og hans bolig er blant menneskene. Det er pinsen.

Loven, som Gud ga Israel på Sinaifjellet, viser frem til at Gud bor hos menneskene og alle har hans Ånd i sine hjerter.

Jesus er førstegrøden, sier Paulus.

Han er både påskelammet og pinsens førstegrøde. Det er ham Johannes åpenbarer i  Bibelens siste bok:

» Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og som lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge……..og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se Guds bolig er hos menneskene…..»

Det er Guds påske og pinse vi møter i Åpenbaringen, Guds vei til samfunn med mennesket.

Derfor er Lammet hovedpersonen i endetidens fortelling!  Lammet er påsken.

Guds nedstigning er pinsen, når Guds ånd utgydes over alt kjød og hans bolig er hos menneskene.

Da er jubelåret innfridd, freden hvor alt bringes i rette skikk.

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.

Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.

I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.

Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.

Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.

Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.

Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:

«Carsten Anker og hans slekt.»

Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:

«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid.  (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…)  Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»

Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.

«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»

Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.

«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»

Og så viser han oss slekten Anker:

«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som  en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:

I Kristiania:  Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand:   Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson,  Wollert Danchertsen Krohn. ………..

Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :

«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.

Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »

Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.

Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.

Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.

Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?

Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.

Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.

Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?

Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.

Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.

Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.

Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.

Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!

Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.

De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.

Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.

Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.

Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir  historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.

Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:

Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.

Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens  hukommelse.

Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.

All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.

Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!

I 1662 gis byene langs kysten privilegier.  Man kan begynne å tjene penger!

Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!

Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?

De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.

Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Les boken til Asle Toje!

Legmannens svar til Eia

https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/

 

 

Erna, hva er «en bedre skole»?

Leste nettopp «Erna, jeg er sint!» av Tove Lillian Skjønsberg

http://www.ba.no/meninger/article6944605.ece

Lærere jeg har snakket med sier det samme som Tove.

Det er ganske vanskelig å forholde seg til  lærerens komprimerte arbeidsår.

Normal arbeidstid i de fleste yrker er 1687,5 timer fordelt på 45 uker som gir en 37,5 timers uke.

Læreren arbeider det samme årstimetallet, 1687,5 timer, på 39 uker, det gir ca 43 timer pr uke.

Overtidstimene kan vi ikke velge å få ut i lønn, men vi må ta det ut som avspasering i den tiden barna har ferie.

Når man nå vil ha lærerens arbeidstid fordelt på 45 uker, er det faktisk av interesse å få vite hva disse  overtidstimene pr uke er brukt til, og hvorfor de skal vekk.

Dette er timer som fortløpende brukes til for og etterarbeid for undervisningen gjennom året.  Man skal i hovedsak sørge for :

– god faglig kvalitet på undervisningen:

Det er å selv sørge for faglig oppdatering.

Det er også å reflektere over nivå,  progresjon, kunnskapsmål og basisferdigheter i de ulike fagtimene pr uke.

–pedagogisk tilrettelagt for dem det gjelder:

Ved å kjenne fagnivået i den aktuelle klassen skal man kunne tilrettelegge for optimalt  læringstilbud.

–praktisk tilrettelegging av undervisningsmateriell :

Fra konkretiseringsmateriell til relevante dataprogrammer, aktiviteter eller øvelser.

–fortløpende faglig vurdering av elevarbeider for å kunne gi tilpasset undervisning:

Forberede optimale øvinger for alle elevene, fra spesialelevens behov til «enerens».

– fortløpende faglig vurdering av skriftlige elevarbeider  med skriftlig veiledende tilbakemelding til eleven:

Å gi den enkelte innsikt i egne ferdigheter i faget og veiledning i hva som skal til for å bedre dem.

– kontorarbeid :

Alt fra å lese mail og besvare dem til dokumentasjons og rapporteringsarbeid, et arbeid av stadig økende omfang.

–nødvendig foreldresamarbeid utover den foreskrevne tidsramme for konferansetid

Fra uformelle telefonsamtaler til lovpålagte møter, med referater og ofte forpliktende avtaler om oppfølging av ulik art.

–nødvendig lærersamarbeid som man ikke har rukket i den avsatte teamtid:

Både faglig og praktisk planlegging i ulike fag og klasser, for enkeltelever eller grupper.

Min erfaring er at den tiden vi har ikke på langt nær strekker til! Likevel gjør vi det, fordi det oppleves som en helt nødvendig del av undervisningen.

Om ikke for og etterarbeidet gjøres, kan man ikke lede elevene på en god og trygg måte.

Lærernes brudd i forhandlingene viser nettopp at flertallet av lærerne ikke kan forstå hvorfor denne tiden skal flyttes til barnas sommerferie, særlig underlig oppleves det at det ikke sies noe om når man skal gjøre for og etterarbeidet.

Dette er ikke et lønnsspørsmål, heller ikke bare et arbeidstidsspørsmål, det er et spørsmål om kvalitet, skal vi ha råd til å gi barna forberedt undervisning og tilpasset veiledning, eller skal det falle bort?

Det er interessant at man velger å  bruke nettopp disse timene til sommerkursing av lærere, samtidig som man sier at man vil ha en bedre skole.

Jeg vil gjerne spørre Erna:

-Har man foretatt studier av de oppgavene læreren gjør i sin ubundne tid og funnet dem unødvendige?

– Hva mener du norsk skole skal bruke av tid pr. barn for å gi tilpasset undervisning og for å gi fortløpende veiledning i både muntlig og skriftlg ferdighetstrening?

-Mener man at noen dagers fagkurs i bytte med dagens pedagogiske arbeid, gir bedre skole for barna?

– Hvorfor gjør man ingen grep for å sikre og å kvalitetssikre at forberedelser, veiledning og evaluering blir en prioritert del av skolens fortløpende oppgaver?

-Er det meningen å utvide skoledagen og skoleåret også for barna, slik at endringene i lærerens arbeidstid egentlig åpner for å øke lærernes undervisningstimer?

Er endringen egentlig et sparetiltak?

-Når man ved «lokale lønnsforhandlinger» premierer de «flinke» lærerne, mener man da å kunne presse lærerne til å gjøre for og etterarbeidet gratis  med «kanskje lønnstillegg» som gulrot?

Vi har allerede arbeidet gratis overtid i mange år, forde den tildelte tiden ikke dekker arbeidsoppgavene vi er pålagt.

Dersom vi belønnes med å miste både avspaseringstiden og tiden til å gjøre det fortløpende arbeidet, blir «gulrota» ved lokale lønnsoppgjør sørgelig smakløs!

Klar tale hadde de i Danmark, da læreren mistet den ubundne tiden og fikk utvidet undervisningstid i stedet.

Det er ikke klar tale når Erna snakker varmt om læreren, hvis hun egentlig planlegger skolereform etter dansk modell.

Vil minne om innlegget Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Tidligere innlegg:

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

kristin-hvorfor-ikke-si-det-som-det-er

I begynnelsen….troen og Adam?

Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.

Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.

Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse.  Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.

Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.

Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.

Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.

Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….

Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.

Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.

Man skulle være så intellektuell.

Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»

Hvorfor var det slik?

Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:

– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?

– Tror du Adam var det første mennesket?

– Hvordan kunne Kain gifte seg?

Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig  intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.

Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»

Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»

Himmelen og jorden, de er skapt sammen.

Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.

De er skapt.

De ble skapt i begynnelsen.

Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden,  heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.

Da sa Gud: Bli lys.

Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».

Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.

Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.

Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.

Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.

Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.

Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.

Og Gud så at det var såre godt!

I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.

Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!

Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.

Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.

Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.

Er han det første mennesket?

Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.

De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.

Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.

Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til  jord og ætt.

Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham,  kunne slå ham ihjel.

Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.

Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.

Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.

Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!

Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:

«Dette er boken om Adams ætt……»

Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.

Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.

Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.

Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen,  «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.

Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:

«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.

4. adventslys: Et tegn.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.

3.adventslys: De to salvede.

Lukas evangelium begynner slik:

«Ettersom mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss således som de som fra først av var øyenvitner og ble ordets tjenere, har overgitt oss det, så har også jeg foresatt meg, efterat jeg nøye har gransket alt sammen fra først av,  å nedskrive det i sin sammenheng for deg, gjeveste Teofilus………»

I en fotnote i «King James version» av Bibelen, kommenteres uttrykket «fra først av» som en dårlig oversettelse av det grunnordet som er brukt.

Det greske ordet «anothen» ville bedre vært gjengitt med ordet «ovenfra», slik det ellers er oversatt , f. eks i Joh.3. 31 hvor døperen Johannes bl.a. sier:

«Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle….»

Og fra Jakobs brev : «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader…..»

«Ovenfra» er altså synonymt med himmelen.

Det er godt å ha King James fotnote i minne når vi går inn i Lukas fortelling om Jesu fødsel, for dette er et «himmelsk» kapittel på mange måter!

Her kommer Herrens engel og formidler Herrens budskap først for Sakarias, så for Maria. I kapitlet står det om fire stykker som fylles av den Hellige Ånd, og tre av dem lovpriser Gud og taler profetiske ord.  Så det meste i dette kapittelet er direkte budskap ovenfra! Som en innvielse, en salving ovenfra ved den Hellige Ånd, som all salving med olje er et bilde på, og her er den i overflod, så rikelig at man nesten ikke vet å «bruke» det alt sammen, det blir som salmisten bekriver «…..den gode olje på hodet, som flyter ned i skjegget, Aron skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledebon, som Hermons dugg, som flyter ned på Sions berg….»

1. kap. åpner sin fortelling med prestetjenesten i tempelet.

Presten Sakarias gjorde prestetjeneste for Gud ved å ofre røkelse i Herrens tempel, og hele folkemengden stod utenfor og ba i røkofferets stund.

Vi så i 2. adventslys at røkelse rent språklig  ga assosiasjoner til innvielse, til kongeverdighet og til den nye tid vi nå går inn i, vannmann/løve, og her hos Lukas møter vi røkelsen knyttet til prestetjenesten.

I Åp.b 5.8 heter det at under lovprisningen av Lammet, bar alle gullskåler fulle av røkelse, og at røkelsen er de helliges bønner.

Altså hadde røkelsen i tempeltjenesten et åndelige motstykke i folkets bønn og et profetisk sikte til den tid hvor Lammet åpner boken med de 7 segl.

Mens Sakarias forrettet røkelsen, åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa :

«Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes; og han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias  ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdighets sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.»

Johannes skulle  være en nasireer fra mors liv av, som Samson, han skulle ha Elias ånd og kraft og det var Herrens engel, engelen Gabriel,  som kom med bud om dette.

Vi ser likhetene mellom Johannes og Jesus, og som Samson skulle Johannes  begynne å frelse Israel.

Setningen, «å vende fedres hjerter til barn»,  kan virke litt underlig kanskje, men den peker direkte på GTs avslutningsord, de to siste versene i Malakias:

«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.»

Budskapet Sakarias fikk fra Herrens engel måtte lyde som en fortsettelse av deres Hellige skrift, likevel kunne han ikke helt tro det, men ba om tegn.

Sakarias var på den måten ikke ulik de fleste av oss, men tegnet han fikk rammet ham selv, han ble stum inntil han sa: «Hans navn er Johannes». Så i hele Johannes’ fostertid var hans far stum. Det var ikke den slags stumhet som Jesus helbredet, det var den tausheten som kom over dem som ble truet til å tie.

Luk. 1 er viet fostertiden.

Å være i mors liv,  beskriver salme 139  som «jordens dyp»: «….du har skapt mine nyrer,du virket meg i min mors liv……..da jeg ble kunstig virket i jordens dyp….da jeg bare var et foster, så dine øine meg……»

Og slik lyder også profetordene om Jakob: «Juble i himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, I jordens dyp! Bryt ut i jubel I fjell, du skog, hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser,han som dannet deg fra mors liv…..»

Slik blir det naturlige et bilde på Guds mangfoldige skapelses og frelseshistorie når vi kaller jorden «mater», materien, vår mor! og naturen,natus, det er fødsel.

Så ble Elisabeth fruktsommelig, og da hun var i den sjette måneden kom engelen Gabriel til Maria og sa:

«Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!….Frykt ikke ,Maria! for du har funnet nåde hos Gud;  og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme…. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høiestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kaltes ufruktbar, er nå i sjette måned…….»

Maria, var av Davids ætt av Juda, og her ser vi at hun også var i slekt med Elisabeth som var av Arons ætt.  Aron var av Levi, presteætten, og han kalles alle presters stamfar.

Her føres kongeætten og presteætten sammen, Maria er bærer av begge slektene, og kunne derfor bli mor til den høyeste kongen, prestekongen Messias, som var profetert.

«Og det skjedde da Elisabeth hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv …..»

Det er et godt uttrykk for at Johannes var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, at han som foster «sprang av fryd» ved dette møtet! Hans mor, Elisabeth ble fylt av den Hellige Ånd og lovpriste Gud.

Maria lovpriste også Herren, og hun var hos Elisabeth i tre måneder, så dro hun hjem, og Elisabeth fødte Johannes.

Kapittelet avsluttes med at Sakarias ble fylt av den Hellige Ånd og talte profetiske ord hvor han bl.a. sa om Johannes:

«….også du, barn, skal kalles den høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss…………»

Som Malakias profeterte i kap.3. 1. » Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn……..»

Lukas lar oss møte to gravide kvinner, hvor de to fosterene er spesielt innviet til hver sin tjeneste.

Kirken har satt begges fødsel inn i kalenderåret: den 25 juni er Johannes fødselsdag (St. Hans) og seks måneder etter, den 25 des. er Jesu fødsel.

Ser vi dette litt «ovenfra«, og lar årets 12 måneder fremstå som en sirkel, vil de to fødslene stå rett overfor hverandre i sirkelen, som to motsatte tegn i den himmelske storsirkel.  Hvem er de to ?

Jesus er » Løven » og Johannes, i sin kamelhårskappe, bærer «Vannmannens» bilde, men han er ikke selv Vanmannen. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes om Jesus og seg selv. «Jeg er ikke engang verdig å løse hans skorem,»sa han.

Her taler «presteembedet» om «prestekongen».

Jeg vil sitere litt fra det nest siste skriftet i GT, profeten Sakarias hvor han ser to stå ved tempelets lysestake :

«….Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side?….. Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.»( fra kap.4. 11+14)

Her er det fotnote ved oljesalvede: de to Herrens salvede er folkets prestelige og fyrstelige overhoder, her Josva og Serubabel.

Til Josva sier Herren hærskarenes Gud:   «…. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire (Messias, spiren av Davids ætt) komme……… og jeg tar dette lands misgjerning bort på en dag. …… (fra Sak.kap 3. 8+9)

Dette å være «varselmenn», som rydder vei for Herren forut for Messias komme, er budskapet om Johannes: …»han skal gå i forveien for ham»…

Prestetjenesten var en tjeneste som skulle bringe en Hellig Gud til samfunn med ufullkomne, syndere, men hvordan blir prestetjenesten om landets misgjerning er borte?  Ypperstepresten Josva opplever å bli renset for misgjerning og ikledt nye klær og så sier Herren til ham:

«…. ta imot sølv og gull… og gjør kroner og sett dem på Josvas, yppersteprestens hode! Og si til ham: Se, det skal komme en mann som heter Spire (Messias av Davids ætt); og han skal bygge Herrens tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone………»(Sak.kap.6. 12+13)

Gud demonstrerer den kommende prestekongen ved å sette  kongekroner på Josvas hode, men da prestekongen, Spire, kom, ble kronen lagt bort …..

Johannes skulle lære folket om frelse før Herrens komme, og han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og døpte dem som omvendte seg i elven Jordan, og folk trodde han var Messias men han sa: «Jeg er ikke Messias. Jeg døper med vann, men han skal døpe med den Hellige Ånd og ild.»

Johannes er den som vidner om ham og sier:» Han skal vokse, jeg skal avta……Han som kommer efter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

I himmelens mange lys, ved den store lysestaken i Herrens tempel, hos lysenes Fader, er det «å vokse og å avta», og «å komme efter og å være foran» og det «å møtes», uttrykk som kjennes ved bl.a.omtale av måne og planeters bevegelser og sol og stjerners posisjoner ved jordens gang. Ordbruken er «ovenfra», og her er ordene fylt av det innhold de var bilder på!  Her møtes himmel og jord, prest og konge, Johannes og Jesus, mens de er i «jordens dyp».

En gang til blir vi vitne til et møte mellom de to.

Da Johannes så Jesus komme til seg og sier han : «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd! »

Jesus kom for å bli døpt av Johannes, men Johannes ville heller bli døpt av ham. Da sa Jesus :

«La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.»

«…og se, himmelen åpnet segfor ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

Her fullbyrder Johannes prestetjenesten og overgir den til Jesus.

Og slik uttrykker Esaias dette:

«….Så sier Herren til sin salvede,til Kyros, som jeg holder i hans høire hånd……Drypp,  i himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem. Jeg, Herren, skaper det……»