Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

I år, 2013, er det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett!

Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!

En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
«Fredsmoren» ble hun kalt.

Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.

Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.

Utsikten fra Rød herregård er formidabel!

Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.

Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.

Spørsmål som: «Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?» ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.

Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.

Det var mange som gjestet Rød.

Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.

Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.

Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.

Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.

Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både «Landstad-dager» og «grundtvigske» andakter.

Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Miljøet preget barna.

Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.

Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.

Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.

Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.

Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.

Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.

Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.

Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.

Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.

Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.

Hun fikk tilnavnet «Moder Jutta» og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.

Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.

Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.

Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.

Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.

På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.

Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange «tantebarn»s liv.

Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til «tante Dikka og onkel Edvard».

Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.

Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.

Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun «tante Dikka» som svigermor.

Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for «uekte» barns rett til å arve faren, også farens navn.

Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:

Brev okt 1913:
«Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.»

De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet «Slottskommunisten».

Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.

Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:

I all offentlig omtale av «Fredsmoren» Dikka og hennes engasjement, sies det: «Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.»

Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.

Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.

Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.

Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.

Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.

Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.

Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.

Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.

Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over «vindretningen» i Bjørnsons engasjement.

Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.

Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.

Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:

….»Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…»

Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.

Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:

……» Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.

«Du skal ikke slå ihjel» er for meg absolutt…..»
.

Kvinnesak og fredsbevegelse.

Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet «Underlien» og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.

Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.

Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.

Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.

Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.

Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.

Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.

Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.

Hvordan tenkte hun selv om dette?

Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?

Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.

Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.

I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.

Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.

Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.

De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.

Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:

Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:

Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.

Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, «Internasjonal forening for voldgift og fred», og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.

Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.

Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale «Peace Bureau»(IPB) med Frede Bojsen som formann.

Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.

Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.

Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.

Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.

Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, «Det Norske fredsblad «1894,

og hun var norsk representant i «International Council of Women»‘s freds og voldgiftskomite, 1904.

Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.

Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.

Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.

Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.

Hun levet slik Gladstone uttrykte det:

«En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig»

At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:

…..»For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.

Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.

Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…»
.

Fredsmoren

Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.

En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.

Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.

Da Bertha von Suttner kom med sin bok, «Ned med våpnene», ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.

«De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..» skriver hun til Bjørnson 14.10.1894

I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.

Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.

Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.

De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!

Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!

Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:

«..at fred er ei det beste, men at man noe vil…»

Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.

Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.

Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.

Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …» at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…»

Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.

Hun bar navnet sitt med rette:

«Fredsmoren».    Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.

Se og:

1814 : møte med «Ponte corpen».

Norge før 1814. Historiens bølgeslag.