Om deler og helhet.

Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige  og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.

Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var  ikke mulig å anvende årsaksloven på  det transendente.
Materialismen  okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket.   De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.

Dette, å dele virkeligheten i små deler ,  for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste  retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang.  Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen  vil gi viktig informasjon om»alt».    Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.

Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler,  forstå helhet?

Eller  kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?

I matematikken  går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt,  og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig  å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å  forestille oss en  sum av et uendelig antall addender.

Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.

Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.

Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.

Vi tror ikke at grundig kjennskap til  enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.

Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.

Kjennskapet til helheten er transendent.

Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.

Som heltene i verdensrommet:

«Romskipet deres hadde mistet  styring og lys. De  visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.

De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.

Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det  ikke mulig å forstå mens de var  nede i barten!»

Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel…   jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.

Reklame