Palestina

Jeg har den senere tid fulgt Palestinerne slik vi møter dem i Bibelen. Og jeg ble overrasket over en del som jeg ønsker å dele med dere.
Ordet «Palestina».
Første gangen jeg hørte ordet Palestina var på barneskolen. I kristendomstimene trakk læreren ned et kart over Palestina. Det var landet det Jesus ble født.
Det tok meg noen år å forstå at Palestina var Romernes navn på dette landområdet som de hadde innlemmet i Romerriket.
I KJV er ordet Palestina brukt 5-6 ganger i oversettelsen, og ellers oversatt Philistin, og er det navnet vår bibeloversettelse kaller Filistrenes land.
Den første gangen dette ordet er nevnt i Bibelen, er i 1. Mos. 10. 14. Det kap. er en ætteliste over Noahs barns etterkommere. V 14 er en del av oppramsingen av Kams slekt gjennom hans sønn Misraim. De slektene som kom fra Misraim var blant annet…. » kasluherne, som Filistrene er kommet fra.
Misraim er GTs navn på Egypt.
Om filistrene heter det at de emigrerte fra Egypt og bosatte seg langs kysten av Kanaan fra Egyptens elv til Joppe. Der hovedbyene deres var Ekron, Ashdod, Askelon, Gaza, og Gath. Deres navn betyr «migrating».

For ordens skyld er min kilde i tillegg til Bibelen: «Analytical Concordanse to the Bible» By Robert Young.
Og «migrasjon» er deres oversettelse av filistrene.

Denne innvandringen fra Egypt skjedde (to generasjoner) før hendelsen ved Babels tårn, og 5 generasjoner før Abram. Det fremgår om man sammenholder generasjonene i kap 10 og 11.

Altså, filisterland var før Abram.
Da Abram dro fra Ur i Kaldea til det landet Gud ville gi ham, bodde filistrene i filisterland, den smale kyststripen i det som da het Kanaans land, etter Kams etterkommere gjennom sønnen Kanaan.

I 1. Mos kap. 15. gir gud sitt løfte om det landet Abram skal få, fra Egyptens elv til elven Frat, og så presiseres det fra v. 19: «kenittenes, kenisittenes, kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes, refaittenes, amorittenes, kanaanittenes, girgasittenes og jebusittenes land.»

Her nevnes ikke filistrene. Heller ikke i Salomos storrike har filistrene innenfor sine grenser.2. Krønike 9. 26 forteller at Salomo hersket fra elven Eufrat til filistrenes land og til Egyptens elv. Altså into, ikke til og med.
Når dette står slik, er ikke det for at vi skal «holde med» palestinerne i nåværende konflikt, men for å få
trang til å forstå hva dette er. Det er i hvert fall mitt håp for all lesning. Jeg vil si at det står mange og underlige historier om forholdet mellom Israel og filistrene. Men her vil jeg bare trekke frem den første hendelsen mellom filisterkongen Abimelek og Abram.

Det er i 1. Mos. kap. 20 og kan leses i sin helhet der.
Jeg vil sitere litt fra Abram og Saras reise til Gerar.
» Abram sa om sin hustru Sara: hun er min søster.
Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, folk avsted og tok Sara. Men Gud kom til Abimelek i en drøm om natten og sa til ham: Nu skal du dø for den kvinnes skyld som du har tatt; for hun er en annen manns hustru. Men Abimelek hadde ikke kommet henne nær, og han sa: Herre vil du da også slå rettferdige folk i hjel?…..»


Anbefaler å lese hele fortellingen, men her vil jeg bare vise til hvordan denne første konflikten førte til en pakt mellom de to.
Abimelek ga Abram sin hustru tilbake og sa: Se mitt land ligger åpent for deg. Bo hvor du selv vil.

Abram bodde en tid i Beerseba og der fikk de sønnen Isak og Ismael ble drevet bort….

På denne tid kom Abimelek og hærføreren hans til Abram og sa:
» Gud er med deg i alt du gjør. Så tilsverg meg nå her ved Gud at du ikke vil fare med svik mot meg og mine barn og min ætt. Likesom jeg har vist godhet mot deg, så skal du gjøre det samme mot meg og mot det land du bor i som fremmed.»
Da sa Abram: «Ja, det skal jeg tilsverge deg.»

Det var også en strid om eierskapet til en brønn, som ble løst, så pakten ble kalt «edsbrønnen»= Beerseba.
» Og Abram plantet en tamarisk i beerseba, og der påkalte han Herrens, den evige Guds navn.
Og Abram bodde som fremmed i filistrenes land en lang tid.»

Slik starter forholdet mellom filistrene og Abrams Ætt.
Før Israel ble til, før Israels tid i Egypt. Før Josva ledet Israel i kamp for å innta Kanaan.
Dette første møtet setter en standard for både filistrene og Abrams barn:
-Jeg åpnet mitt land for deg; viste deg godhet, gjør godt mot meg, som jeg mot deg. Ikke svikt meg!
-Ja, på dette gjør vi begge en ed!

Det heter i den store boken her, at fra begynnelsen forkynnes enden. Jeg trøstes ved det.
At endetiden også bringer begynnelsen.
Om veiene er kronglete og situasjonene er konfliktfylte, vi er alle, på hver våre vis i Guds hånd.

Brød og vin

…. Og han tok et brød, takket brøt det, gav dem og sa: «Detter er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg!»
Likeså kalken, etter at de hadde ett, og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.» (Luk. 22.19-20)

Her inngår Jesus «den nye pakt».

Vi vet at den delen av bibelen som kalles Det Nye Testamentet, har sitt navn fra disse ordene av Jesus. Vi anser derfor disse ord og denne handling å være hovedsaken i kristendommen, overskriften.

Jeg både beklager og forstår at våre store og mange kirkesamfunn oppfatter nattverden noe forskjellig. Det er få utsagn som er studert så grundig og skattet så høyt som dette. Jeg ønsker ikke å gå inn i kristenhetens uenigheter, jeg vil bare grunne på ordene og trekke frem sider ved dette som man kanskje lett glemmer, nettopp fordi man har vektlagt «den rette forståelsen», og dermed glemt mye av det vi faktisk er enige om.

Vi vet at Jesus inngikk denne pakten under et annet paktsmåltid, jødenes påskefeiring. Vi husker den voldsomme historien om jødenes utvandring fra Egypt, vi husker også at Moses førte folket til fjellet Sinai, hvor Gud steg ned på fjellet og gav Israel de to stentavlene med de ti bud.
Men kanskje glemmer vi selve paktsinngåelsen og paktsmåltidet som fant sted etter disse hendelsene. Her bør man lese hele kap.24 i 2.Mos. Jeg skal bare sitere litt fra versene 4-11:

V 4. Så skrev Moses opp alle Herrens ord….
V5.. «de bar frem brennoffer og ofret slaktoffer av okser og ofret takkoffer….
v7. «Så tok han paktens bok og leste den opp for folket;
og de sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde.»
V8. Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa:
«Se dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.»….
V 10. «Og de så Israels Gud;
under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet……..
V.11 ….de skuet Gud og åt og drakk.»

Det er dette paktsmåltidet som gir oss en av referansene for Jesu inngåelse av den nye pakten. Hebreerbrevet kap 9 forklarer at dette var et bilde på det Jesus skulle gjøre, at han bar seg selv frem som det endelige, det siste og det eneste offer, som for all tid tok synden bort. De gamle offerhandlingene hadde sin legitime kraft i Ham.
V.15: derfor er han mellommann for en ny pakt……  «V.17…et testament kommer først til å gjelde etter døden»….   Det er Jesu død.

Han sier om brødet: «Dette er mitt legeme, som gis for dere.»
Brødet er det greske ordet «artos», det er det vanlige ordet for brød, og det forundret meg. Dette var jo det usyrede brøds høytid. Etter loven skulle det da være usyret brød, «azumos». Men dette var Jesu paktsmåltid, det gikk lenger tilbake enn pakten ved Sinai. Den gikk tilbake til Abram, Noah, Abel og Adam.

Ordet for syret brød på hebraisk er «lechem». Jeg finner det litt morsomt at om Jesus der hadde snakket hebraisk ville det for oss europeere høres ut som om han sa om brødet: dette er mitt «legem».  (og jeg tenker at etymologi-forskningen har tapt mye på å glemme det hebraiske språks betydning i språkutviklingen)

Brødet og vinen var urhistoriens paktsmåltid.

Hebreerbrevet legger stor vekt på at Jesus var en yppersteprest etter Melkisedeks vis. Navnet hans betyr prestekonge, og han var både prest og konge i «fredens by» Salem. Han var prest for den høyeste Gud, El-Elyon. I gen. 14.18-20 kan vi lese at han går ut til Abram og velsigner ham og byr ham paktsmåltidet brød og vin. Abram deler paktsmåltidet og mottar velsignelsen, og han navner Herren Jahve som El- Elyon (den høyeste) Dette var Salem/fredsinngåelsen etter en krig som Abram hadde deltatt i, og de aller første spor av Jeru-salem. Fredsofferet heter «shelem».

Vinen er druens blod, sier vi, og setter dermed vin og blod som nære bilder på hverandre.

Han sier om vinen: Denne kalk er den nye Pakt i mitt blod, som utgydes for dere».

Utgydes er her det greske ordet «ekchuno».  Det er å helle ut, og er i Luk.11.50 brukt om profetenes blod, de uskyldige som ble drept, martyrenes blod. Fra Abel til Sakarias.

(Ex.20.18) bød: «Et alter av jord (adamah) skal du gjøre meg … på ethvert sted hvor jeg lar mitt navn ihukomme, vil jeg komme og velsigne deg.»

«Dam» er det hebraiske ordet for blod.
Adam betyr tatt av jorden, den røde.

Slik kommer vi tilbake til paradis, uskyldstiden, før Adam brøt Guds bud , det eneste budet i Edens have. Da han brøt det så han sin nakenhet og forsøkte å skjule sin nakenhet med et fikenblad.

Men Gud ga ham klær av skinn.

 Det var det første offer, brakt av Gud for å kle synderen i den uskyldiges skinn.  Slik dekker den nye pakt all overtredelse fra Adam av.

 Slik er vi og ikledd Kristi rettferdighet.

Hans renhet er vår renhet, hans uskyld er vår uskyld.

Og ordet «ekchuno» er også brukt i Rom 5.5 om Guds kjærlighet som er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.
Matteus presiserer: … «utgydes til syndenes forlatelse» (26.28)

Det er offerets blod.

Og det er Guds kjærlighet utøst i våre hjerter.

Det er den Nye Pakten.

I Joh.13.34 gir Jesus dem et nytt bud: «Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre; likesom jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.»

Så la oss minnes det!

Nidvise mot vindmøller, fjernet fra «facebook».

På Island skulle man skrive en nidvise for hver nese i landet.

Jeg hadde tidligere en nidvise om Jens  og monstermastene. Den skrev jeg litt om for å vise samme mening om vindmøllene som nå settes opp. Det er planlagt utbygging i virkelig monstrøst stor stil.

Jeg visste at fb sensurerte mobbing av personer, men ikke at de har satt opp skjerpede regler som også beskytter offentlighet, industri og økonomi, men nå har jeg lært det.

Jeg forstår at man kan ta denne nidvisen som en oppfordring til oppviglersk virksomhet, men jeg tenker politisk opprør, som «Brexit», og først og fremst en oppfordring til å stemme på partier som vil stoppe vindmølleutbyggingen! og til å tale, skrive, synge og diskutere mot dette: å selge ut landets realverdier. Vi må styrke demokratiet!

Denne nidvisen har melodien, som det er lett å se, «Ja, vi elsker»
1.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten møller over landet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot overmakt.
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot statens overmakt.
2.
Dette land vårt storting solgte for en flau profitt.
Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.
Vi har kraft nok her i landet! Ikke stjel vår strøm!
Ikke lyv for folket lenger! Vi kan se din drøm:
«tøm ut folks realverdier så det blir en pengestrøm!»
3.
Norske mann i hus og hytte vi må stoppe dem!
De vil ikke oss beskytte, de vil ta vårt hjem!
Alt som fedrene har gitt oss, har de nå solgt ut,
og naturen er blitt A/S, EU er blitt «GUD»!
Ja, naturen er blitt EUs, og profitten «flagges ut»!
4.
Vi som elsker dette landet, vi, de tusen hjem,
vi må bryte EU-bandet slik «det stiger frem»!
Stoppe tusenvis av møller før de står på fjell,
stoppe avtale og lov vi ikke lagde selv!
Stoppe alle salg av landet! stoppe salget av oss selv!
5.
En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,
reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!
Nå har vi «det grønne skiftet». Hva har skjedd med det?
Det er skapt av profitører og teknikere!
ja, designet er «det grønne», og da selger, selger det!
6.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten møller over landet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt!
Ja, vi tenker mens vi reiser oss mot overmakt
Ja, vi tenker «nei!» og reiser oss mot statlig overmakt!

Johannes og Jesus. Del 3. «Hvem er det som ….kommer?»

«Disiplene spurte ham: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?
Jesus svarte og sa: Elias kommer visstnok og setter alt i rette skikk;  men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal også menneskesønnen lide av dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte dem.» (Matt.17.12)

«Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.»(Matt 11.14)

Det var ikke åpent, ikke lett å forstå at Johannes var Elias, før Jesus sa det. Da ble det åpent.

Men folket spurte, og de skriftlærde spurte, for de hadde likevel ant at det kunne være….og de spurte både Johannes og Jesus: Er du Elias?

Etter at Johannes var halshugget trodde de at Jesus var den oppstandne Johannes. Vi ser at det ikke var personene i seg selv, men den ånd og kraft de hadde, og de tegn og gjerninger som fulgte dem, som folk gjenkjente. Slik sett kunne både Jesus og Johannes være Elias, og Jesus kunne være Johannes.

I dette innlegget skal jeg konsentrere oppmerksomheten om Johannes som «Antikrist».

Vi er vant til å si Jesus er Kristus, det vil si at vi tror Jesus er den salvede, Messias, som loven og profetene vitnet om. Det var på denne trosbekjennelsen(Peters bekjennelse): Du er Messias, den Levende Guds sønn, vår kirke ble grunnlagt.

Begrepet Antikrist er ikke like åpent og forståelig.  Det er lite omtalt, men har fulgt Jesus, som en karakter ved hans side, slik navnet Johannes har fulgt ham, som døperern, som evangelisten og som mange lukkede samfunn opp gjennom kirkens 2000-årige historie.

I det følgende vil jeg se litt på enkelte ord fra Bibeltekstene. Vi leser jo oversettelser når vi leser Bibelen, og det er ikke alltid vi har samme innhold i våre «tilsvarende» ord. Jeg tror at de ordene kan gi oss en retning for tanken som kan belyse en side ved Antikrist.

Anti- Krist kan bety , motsatt Kristus, altså en fysisk plassering ,eller motstander av Kristus, en som motarbeider ham.

Jeg vil minne om de tidligere innleggene om Johannes og Jesus. Hvordan kirken har satt deres fødselsdager i kirkeåret slik at de står midt imot hverandre i sirkelen, «åsyn til åsyn». Dette bygget på at da Maria og Elisabeth møttes, sprang forsteret i Elisabeths liv, så de var fostere da de møttes første gang, og det var 6 mnd mellom dem. Dette bildet viser at disse to ikke bare var «to fisker», men også forbandt to motsatte tegn. Jomfruen og Fiskene

Vi skal se litt på hvordan disse karakterene kanskje kan speiles i Johannes, men først vil jeg se nærmere på noen begreper knyttet til ham.

Johannes sa om seg selv at «han er en røst som roper i ørkenen».

Ordet «roper»som er brukt  i Esaias-sitatet, er på hebraisk «Qara». Dette ordet ble brukt i betydningen «å gi navn til«, som i Gen 1.5-> «og Gud kalte lyset «dag» og mørket kalte han natt…..og Gud kalte hvelvingen himmel…..osv.  Ordet ble også bruk om «ropet som innebærer et svar«, om «et møte» som «åsyn til åsyn» (altså: midt i mot hverandre/ anti), og som «en proklamasjon«.

.Med en slik utvidet forståelse av ordet vil jeg sitere fra f eks. 2 Mos 33. 17-23. Hvor Moses ba om å få se Guds vei:

Han(Gud) sa : Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn……..og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. ……..se her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet  går forbi vil jeg la deg stå i klippen, og jeg vil dekke deg med min hånd, til jeg har gått forbi; så vil  jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra ,men mitt åsyn kan ingen se.»

Moses talte åsyn til åsyn med Gud på Sinai(v.11), men her ba han om å få se(v.13) …. Og Gud strakk seg langt for å «i-møte-komme» Moses: Han vil rope ut/møte ansikt til ansikt, men må så forklare hvorfor han ikke kan innfri dette fullt og helt. Moses må skjule seg i klippen mens Gud passerer, det er et yndet motiv i kirken at Klippen er skjulestedet for å tåle Guds nærhet. For ingen kan se Guds åsyn og bli i live.

Enhver som har lest Fantomet vil gjenkjenne hva tegneserien spiller på: Mannen i «hodeskallegrotten» i «ødemarken» som kjemper mot all «ondskap». Den som trenger hjelp kan bare å gå ut i ødemarken og rope hans navn, så er han beskyttet og vil få svar, men ham selv er det få som ser, og hans øyne kan ingen se. Da er de dødsens. Forfatteren Lee Falk, som skapte Fantomet, var selv jøde og sa at han var godt bevandret i østlig mytologi og hemmelige selskaper. Og tegneserien ble en enorm sukesess! Nå er den snart glemt.

Dette ordet for «ropet», «qara», brukte altså Esaias da han profeterte om Johannes. Evangelistene, som siterer dette,  bruker det greske ordet «boao». Det er et rop som innebærer «rop om hjelp og at hjelpen er nær», og hjelpen heter «boetheo».  Det fortelles i Markus 3.17, at da Jesus utvalgte de 12 disiplene, ga han Simon navnet Peter, og Jakob og Johannes ga han navnet «Boanerges», det er tordensønner.

Navnet var den gangen av betydning også i gresk tradisjon. I Platons bok «Kratylos» gir dialogen oss informasjon om hvor viktig navnenes betyding var fra gammelt av, om man ville forstå en gammel tekst. Her knyttes et innhold, et tegn til navnet for å vise til den tjeneste Gud ga personen, så vi kunne gjenkjenne den.

Det ligger i legendestoffet vårt at Simon er Peter, det er klippen. Det er godt kjent at Peters bekjennelse er den klippen enhver som vil se Herren må skjule seg i, og hans bekjennelse er den eneste grunnvoll kirken kunne bygge på.

Det som ikke er like mye omtalt er det navn Jakob og Johannes fikk, Boanerges, Tordensønnene.

«Ropet» til døperen Johannes settes her som navn til Jakob og Johannes, og det presiseres til å være «torden».

Ordet «tordensønnene» angir at røsten ikke er deres egen, men Guds.

Det er ikke bare i naturreligionene at tordenet er fra gudene, i bibelen er tordenet nært knyttet til Guds røst, Guds komme, Gud immanent.

På hebraisk er torden «gol» eller «raam» eller «ramah».  «Gol» er knyttet til påskens og pinsens torden, det er Guds store gjerninger i jødenes historie: Da Moses førte Israel ut av Egypt, og da Moses fikk lovens tavler av Gud på Sinai.

Det er disse hendelser Johannes åpenbaring bygger på: Påsken og pinsen, hvor all verden skal se Gud og hans Ånd utgydes over alle folkeslag.

Når vi hører ordet «gol» tenker vi på «golgata», og vi har i vår kirkes bekjennelse at der beseiret Jesus «denne verdens fyrste» og tok nøklene til dødsriket fra ham. Da ble grunnlaget  lagt for at «Johannes åpenbaring» kan realiseres.  Det er Jesu seier over døden og  over denne verdens fyrste.

I Israels historie var Farao den fyrsten som skulle overvinnes.

I Jesu historie var det «denne verdens fyrste» som skulle overvinnes.

Etter at Jesus red på asenets fole inn i Jerusalem og ble tiljublet som konge og Messias, og grekerne ville se ham, (Joh.12, 23-33.) sier Jesus:  «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres……….Fader herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. Jesus svarte dem og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut..….

Paulus sier det slik (Kol 2,15): Han avvepnet maktene og myndighetene……idet han viste seg som seierherre over dem på korset…»

Og Joh. åpenbaring beskriver (12. 9) «Den store drage, ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket; ble kastet ned på jorden……

Nå er Satans navn også oversatt flere steder bl a som «motstander» =>mot-stander…. når man treffer en mot-stander, da gjelder det å mot-stå ham.

Dette å møtes, ansikt til ansikt, kan innebære både «qara» og «satan».

Og dobbeltheten fremkommer der man rent fysisk står overfor hverandre.

Det å møtes innebærer en avgørelse.

Den nære kontakten som Jesus og døperen Johannes hadde i fødsel ,ætt og ånd, inneholdt også denne dobbeltheten,  motsetningen. Vi kan følge deres møter og vi ser at de frydet seg over hverandre, men Johannes disipler forsto ikke det, de så to motstandere som om de var rivaler: To profeter som virket i samme området og så samlet den siste fler tilhengere enn den første.

Ordlyden: (Han skal) vokse, (jeg skal) avta, er slik vi omtaler overganger mellom himmellegemene, f.eks månefasene, eller overgangen fra ett stjernetegn til et annet. Det ene har vært og det andre kommer. Døperen Johannes var slik, som månen som forkynte  solens og dagens lys, og som den som forkynner overgangen mellom overgangen mellom Værens og Fiskenes tid.

Dette nærhetsforholdet til Jesus ble videreført etter Johannes død av evangelisten Johannes. Han hadde vært døperens disippel, og ble Jesu kjære venn og disippel.

I tillegg får han et uventet familiært oppdrag: Mens de står ved korset og lider med Jesus sies det slik i Joh. 19.26:  » Da nu Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! Se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, der er din mor…..»

Maria har alltid hatt en posisjon i kirken som, Jomfruen, Jesu mor.

Jomfruen er det tegnet på himmelen som står motsatt Fiskenes tegn.

Det har vært svært viktig å holde tolkningen av Maria som en ren, ubesmittet jomfru.  Hun har i hele kirkens tid vært «den Hellige mor» og har samtidig vært omtalt som «Antikristens bilde», fordi man dyrket henne.

Johannes og Maria står sammen, mor og sønn.

Han er Boao…ropet, som nå bæres frem av Boanerges, Tordensønnen! Det er den ånd og kraft som skal rydde vei for Herren, det er Johannes «som er oppstått».

Johannes fikk det rykte at han ikke kunne dø, og at han skulle leve til Jesus kommer tilbake. Vi vet jo at han døde, men i hans navn og i hans ånd har har han levet ved Jesu side, ved kirkens side,  både i ordet og i kirken , men også i  «de tause samfunn», i myter, legender, eventyr, lek, sang og tradisjoner har han levet parallelt med kirken og ivaretatt «Johannes underlige rop».

Han er med «de sovende kongene i fjellet», og varsler utgangen av fiskenes tid og inngangen i Vannmannens tid. Maria fikk sin Himmelfart uttalt ex kathedra 1,nov. 1950, og sønnen, Johannes, vil proklamere overgangen til neste tegn, Vannmannen. Han har åpenbart hvordan det skal skje i sin Åpenbaringsbok. Det er en skildring helt i tråd med døperen Johannes og Esaias: Rydd vei for Herren.

Etter at døperen Johannes og Jesus var døde, er det Peter og Johannes som opptrer sammen.

De løper sammen til graven etter at Maria sa at graven var tom, og da heter det i Joh.20.4-8 : » Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde…» Det er som et ekko av Johannes :  han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…» og jeg tenker at slik skrives det for at vi skal legge merke til det.

I kap 21 har noen av disiplene gått for å fiske, og de fisket hele natten, men fikk ikke noe. Om morgene står Jesus på stranden og ber dem kaste garnet ut på høire side av båten. De gjør det og får stor fangst. Da sier Johannes til Peter: «Det er Herren!»  Da hopper Peter i vannet og svømmer inn, men de andre kommer etter med båten og fiskene.                          Johannes kjente Jesus igjen  før Peter og de andre gjorde det. Og slik vil nok vår tid også merke at «Johannes» vil gjenkjenne Jesus når han kommer igjen, og det er han som forteller det til kirken.  Jeg tenker på at det var også det døperen Johannes gjorde da han pekte og sa:»Se der Guds lam!» Dengangen var evangelisten Johannes døperens disippel.

Det andre ordet om «torden» var «Raam».

Det er tordenet som oftest brukes om Guds røst i salmene og i Jobs bok: «Herren svarte Job ut av stormen og sa:……..»Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans….»(40.4) …»hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans vredes torden – hvem forstår den? (Job 22 14)

Tordenet er Guds røst. Man kunne høre den når Herrens herlighet fylte tempelets aller Helligste, der paktens ark sto.

Det er Herrens røst som torden som David lovsang da han førte Guds ark til Sion, som skaper frykt, som får havet til å bruse, og som er det samme torden som «Boanerges» ble sønner av;  den torden som Johannes Åpenbaring vitner om.

Det er den samme torden som utgår fra tronen med regnbuens glans (Åp. 4.3-5) og som var i de 4 livsvesnenes røst som sa Kom! …………..og det er tordenet fra røkelseskaret som tømmes ut over jorden(5.8). ………… Og når den veldig store engelen kommer, han som er kledt i en sky og har regnbuen over sitt hode, med åsyn som solen, og føtter som ildstøtter og roper med høi røst, som en løve brøler, da svarer de 7 tordener: sett segl for det de 7 tordener talte, og skriv det ikke!(10.1-4) Det var den engenlen som sto med høyre fot på havet og venstre fot på jorden som forkynte at når den 7 engel blåste i basun, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet.  Og da den 7 engel blåste i basun lød høie røster i himmelen:»Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han ska være komge i all evighet…og Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel, og det kom lyn og røster og torden og jordskjelv og svært hagl.(11.15-19) ……» mfl……

Regnbuen vitner om sol og regn samtidig, den hører dagen til, og er den første pakten Gud gjorde med menneskene. Den kom i overgangen mellom to tider, Oksen og Væren.

Hele Davids salme 29 er om Herrens røst, den nevner bl a : «Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet, Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, og får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en enhjørning.….»

Ordet enhjørning er «reem» og er oftest oversatt med villokse i vår oversettelse, men i KJV står det enhjørning. Jeg vil nevne det, fordi «reem» er svært nært til ordet «raam» som er tordenet.

Jeg bruker litt tid på dette fordi det er denne «røsten som roper» som også vår tid skal lytte til…..Vi er også i overgangen til en ny tid, og vi venter Jesu gjenkomst…..derfor spør også vi som folket den gangen,…hvem kommer først?  …. Først kommer Elias……. og …først kommer Antikrist? …. elller er det Johannes som kommer først?….  og vi spør og  leter, mens vi venter på Herren.

Enhjørningen står nevnt flere ganger i GT, iflg. KJV.

Da Bileam får i oppdrag av Balak, kongen i Moab, å forbanne Israel, møter vi både «ropet«, qara og «enhjørningen», reem. Historien står i sin helhet i 4 Mos kap 22-24, men jeg siterer og kommenterer noe derfra:

Om morgenen sto Bileam opp og salte sin aseninne og dro……(for å forbanne Israel). Men Guds vrede optentes fordi han reiste, og Herrens engel stilte seg (qara)på veien for å stå ham i mot(satan)….  Bileam så ikke Herrens engel, men eselet så ham og gikk av veien ut på marken. Da slo Bileam eselet. Tre ganger stengte Herrens engel veien for dem og sto dem i mot(satan),  og tre ganger reddet eselet Bileam og hver gang slo han det. Herren opplot eselets munn, så det kunne tale, og Bileams øyne så han kunne se Herrens engel. Bileam får så ord fra Herren, en velsignelse han må si istedenfor den forbannelsen han hadde avtale om.

I velsignelsen nevnes enhjørningen to ganger : «Se, å velsigne ble meg gitt………………Gud førte dem(Israel) ut av Egypten; styrke har de som en enhjørning(23.22)og(24.8)…» han skal fortære hedningefolkene som står ham i mot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler...» Her ser vi at i spådommen er enhjørningen bilde på Israels(Guds) kraft. 

Også her ledes takene til barnelekene, «Bukken Bruse»  som stanger trollet «og knuser både marg og bene»…..

Tredje gangen vi møter enhjørningen er når Moses velsigner Israel. (5Mos. 33)

I v13- 17 blir Josef velsignet, og der heter det i v 17…»Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som enhjørningens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efraims titusener og Manasses tusener….»

Her er Josefs ætt som enhjørningens horn, og det skal brukes til å stange alle folkene.

Enhjørningen har ikke en plass i zoodiaken, og er derfor ikke et eget «hus» i storsirkelen, men den har sitt stjernebilde i nærheten av Melkeveien og krysser den. Slik får den en slags innflytelse astrologisk sett.

Til sist vil jeg nevne at vi møter enhjørningen i Messias lidelsessalme, den som begynner med de kjente ordene «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.(22 v21-22):

.»Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold. Frels meg fra løvens gap, og fra enhjørningens horn…..» Her er enhjørningen Messias motstander, den lidende Messias, altså vår Jesus Kristus, slik han stred vår strid på korset.

Jeg stopper litt ved enhjørningen fordi den deltar i Johannesmyten sammen med «ropet, røsten, Guds torden, Guds kamp mot nasjonene og den endetiden Johannes fikk åpenbaret.

Det er også en mytisk og folkelig tradisjon om enhjørningen.

Den fremstilles i en hesteliknende skikkelse, men med geiteklover og geiteskjegg, den har løvehale (eselhale, oksehale) med løvens utsmykning på halen og et langt vridd horn i pannen. Den er ofte med i nordeuropas riksvåpen, og har enten krone på hodet, eller rundt halsen, Den kan være skioldbærer sammen med løven, eller står i et forhold til hjelmen.

Den er et symbol for renhet og kan bare temmes av en jomfru.

I kirken, i malerkunsten er den ofte fremstilt med hodet i jomfruens fang.  Slik bindes den til Jomfruens tid, og siden Jomfruens tid er ute, slippes enhjørningen ut av jomfruens favn, og verden får hans ville, utemmede natur i overgangstiden…. inntil Johannes som nok engang skal være «en røst som roper i ødemarken før Jesu annet komme.

Jeg må tenke litt på Heimdal i vår egen hjemlige myteverden. Han bor ved regnbuebroen og vokter den mot jetter og troll.

Om ham heter det hos J.N. Petersen «Nordisk mytologi» at hans hode heter «sverd», og at sverdet heter «Heimdals hode». Det gjennomborer hans hode og er hans farlige våpen.

Før Ragnarokk skal han blåse i gjallarhorn. Om ham sier Petersen at han er månen om natten og regnbuen om dagen. Derfor må han være samtidig med sol og regn for å bli synlig. Han vitner om fred, og varsler strid. Og han er overgangen mellom to tider.

Han er Lokes motstykke, ild og vann, og de to dreper hverandre i sluttstriden….

Det er vår nordiske beskrivelse av overgangstiden mellom to tider (eoner), og det er de samme symbolelementene «ild og vann», som Johannes fremholdt som forskjellen på ham og Jesus: Jeg døper med vann etter meg kommer han som er sterkere enn meg, han skal døpe med den hellige Ånd og ild.

Jeg tenker på og antar at Johannes symboliserer overgangen mellom Væren og Fiskene, og så igjen overgangen mellom Fiskene og Vannmannen. Han har derfor trekk fra begge tider og vil få mange, men motstridende attributter. Det er et underlig trekk ved «eonens»begynnelse og slutt at den starter med nye  skikker og symboler, selv om det egentlig har dyp sammenheng med tiden som var før!

Det er rart å legge merke til hva som har erstattet St Hansfeiringen i vår tid. I hele verden trekker man frem regnbuen og i fb har alle hodene sine innhyllet i regnbuen. De feirer kjærligheten, at den er fri for alle tabuer. Og jeg tenker på at enhjørningen er satt fri. Den har vært temmet av Jomfruen i mange år, og ligget ren og kysk med sitt hode i hennes fang. Men da hennes tid var ute ble han fri, vill og utemmelig.

Handelsstanden kjenner dens tid og selger den i alle varianter, med glitter og slim, mens barna «av den» lærer «kjærlighetens» og «kjønnenes»anarki.

I den urgamle «Oannes»myten stiger Oannes opp av havet kledt som en fisk. Denne kledning er i sin form som klovnens klassiske drakt: Det er fiskekroppen stående som et menneske, hvor halefinnen markeres ved overdrevent store sko, kroppen har en drakt som angir fiskefasongen, mens hodet ikke har fiskehatten, men regnbuens symbol.

Jeg hører til i den gamle tiden, Fiskenes tid, som nå er ute. Jeg vet ikke hva Vannmannens tid vil bringe, men de overgangstegnene jeg har sett på her er allerede begynt å bli synlige.

Jeg tror på Jesu gjenkomst…..og jeg tenker at først kommer nok Antikrist. Han er «Motstanderen» personifisert. og han møter den sterkeste, det er Jesus, …..men…. først må Elias komme……. og det er Johannes, han som kom først…..

Jeg ville gjerne ta opp barnelekene i en senere blogg.

De har «enkle riter» knyttet til de underlige mytene. Små regler og ord som i leken fester seg i sinnet og skaper gjenkjennelse når noe skjer.

Jeg syns det er sørgelig når denne tidens symbolspråk ikke videreføres; men kanskje blir de det? Bare i nye former ? I et billedspråk jeg ikke har forstått?

Fremdeles kjenner vi de tre Bukkene Bruse, og gjenkjenner leke-elementene i tekstene vi har sett på:

«Hvem er du, som tramper på min bru? nå kommer jeg og tar deg! etter meg kommer en som er større enn meg…..sterkere enn meg…han kan du ta… …………………….og den store Bukken Bruse hadde spjut, som kunne stange trollets øyne ut, og store kampestene som kunne knuse både marg og bene…..»

Det er så er mange slike barneleker som nå er glemt.

Det er leker som «Bjørnen sover»,  «Bro bro brille»,  «Tyven tyven»,  «Slå på ring» og mange fler.

Barnekulturen er sterkt endret i vår tid. Barn forholder seg til barn i all lek. Ja, i de senere år, knapt det. Teknikken har nå også trukket barna inn i sin kalde, krevende jukseverden, hvor enhver er ensom med sitt medium.

Jeg savner barndommens lek med familie, venner og nabolag. Barn og voksne sammen i  lek, hvor latter og samtale var naturlig mellom voksne og barn.

Det er også et trekk i tiden «barna og foreldrenes forhold til hverandre»:

Gamle Testamentets siste ord før Johannes, lød :» Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre så jeg ikke skal komme å slå  landet med bann!  Og det het om Johannes at han «skal gå i forveien for ham, i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barna….»

 

.

 

 

 

Johannes og Jesus. Del 2.» To tider»

«Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»(Joh 1.15)

Johannes kom først for å «rydde Herrens vei», sier profeten Esaias. Deretter kom Jesus.

Lukas 16.16 sier det slik: Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike…»

Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds sønns evangelium, er «en røst som roper i ødemarken…» det er Johannes.

Johannes er overgangen mellom «loven og profetene»s tid og Guds rike, det fredsriket profetene forkynte og som Messias skulle bringe til jorden ved å komme selv.

Gud immanent er kjernen i julens budskap: Eder er i dag en frelser født, som er Messias, Herren i Davids stad….og fred på jorden.

Vi vet at fødselen skjedde der og da, men «fred på jorden» kom ikke synlig, eller umiddelbart. Jesus sier det selv slik: «Tiden er full-kommet, og Guds rike er kommet nær…..»   Guds rike er hans nærvær.

Uttrykket fullkommet, oppfatter vi ofte som et uttrykk for at «her mangler det ikke noe». Tanken, » det er helt fullt», er som når f.eks et hulmål er fullt, eller som ved full-måne.

Jeg tenker også på hvordan Johannes selv beskrev sitt forhold til Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Det er slik vi snakker om f. eks månens syklus hvorledes den avtar fra «full» til «halv»til helt usynlig, for så å vokse til full igjen.

Tid kan være vanskelig å forholde seg til, av mange grunner: Det er tall og regnemåter basert på himmellegemenes bevegelser. Vi har en lang, variert og interessant tidsregningshistorie som gjerne skulle vært mer kjent og omtalt, men jeg får her nøye meg med å anbefale vår norske proffessor J. Fr. Schroetingers «Håndbog i kronologi 1+2» 1923.   som viser hvordan de ulike jordens folk i stort tålmod og med stor kunnskap har «tellet dager», og slik lagt grunnlaget for vår tidsregning og våre naturreligioner. Naturreligionene skiller seg fra skriftreligionene ved at man baserte gudskunnskapen på hva naturen kunne fortelle om Gud, mens skriftreligionene baserte seg på ord fra Gud. Paulus omtaler begge positivt i Romerbrevet.

Slik Gen. 1. 14 sier i kortform: «Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  men vi skal merke oss at selve lyset ble til før den første dag, mens himmellegemene kom den 3 dag. Lysets navn ble «dag», og først etter 3 dag ble dagens lengde ordnet. Derfor sier også salmisten at en dag er som 1000 år, og 1000 år som en dag.

Loven og profetenes tid var i «Værens tid». Bl.a. derfor ga Michelangelo Moses små horn, for å angi værens og lovens tid. Vi har også et pussig uttrykk for Nazareth. Jesus fra Nazareth, som kom i Fiskenes tid, har betegnelsen «nazar», en fyrstetittel, og «eth» som er «tid»,  og som på folkemunne ble : «å komme i grevens tid».

Nå hadde Værens tid blitt full og man ventet Guds rike, Gud immanent, Messias.

Så når Johannes begynner sitt virke, er det evangeliet om Himlenes rike, Guds rike, han forkynner.

Fariseerne, de skriftlærde og folket spurte ham: «Hvem er du?»

Er du Messias? «Er du Elias?» spurte de, for «alle» visste at Elias skulle komme først. Det var i deres faste ritualer den åpne dør og den ledige stol, for Elias. Man ventet ham før Guds rikes komme.

Hvem er du?………og Johannes svarte: Jeg er en røst som roper i ødemarken……..etter meg kommer den som er sterkere enn meg……….jeg døper med vann, han skal døpe med den «Hellige Ånd».

Både Matt 3.11 og Mark.1.7 og Luk 3.16 bruker samme formulering:…» etter meg kommer den som er sterkere enn meg….» mens Joh.1 26,27 sier: …»Jeg døper med vann;  midt iblant dere står den dere ikke kjenner, han som kommer etter etter meg...» og v 15…» Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

Vi ser hvor viktig det var å få dette klarlagt, for man ventet Messias. Jesus ble spurt på sammen måte: «Hvem er du? Er du Elias?»

Og etter at Johannes var halshugget spurte Herodes, og mange andre: «Er Johannes oppstanden?» Er du Johannes?»

Disiplene samtalte om det og de spurte Jesus: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elias først må komme?»(Mat. 17. 10-12)

Jesus svarte: «Elias kommer sannelig, og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier dere at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.»

Da forsto disiplene at han snakket om døperen Johannes.

Da Johannes var fengslet sendte han bud med sine disipler til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Og Jesus sa til folket som var der: «… Han(Johannes) er den Elias som skal komme.»

Etter Jesu oppstandelse gikk det førti dager frem til hans himmelfart. I denne tiden lærte han sine disipler om Guds rike, og rett før hans himmelfart lovet han dem Den Hellige Ånds dåp «ikke mange dager heretter».  Da spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den dag riket for Israel?» Han sa til dem «Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer…..»     Så for han opp, mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne……. Og mens de stirret opp mot himmelen idet han for bort, se da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa:»…. hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen….»

Det er Jesu annet komme, når han kommer tilbake for å realisere Guds rike synlig for enhver. Da er Fiskenes tid over og solen er gått inn i Vannmannens tegn. Det er vår tid nå etter milleniumsskiftet år 2000. (se innlegget perleporten)

Også da vil «Johannes» være den som kommer før Jesus, for å rydde Herrens vei.

Vi ser et spenn av tid fra profetenes profetier, til profetienes oppfyllelse. Altså fra Værens tid,  da profetene virket,  til Vannmannens tid, når profetiene får sin endelige oppfyllelse.

Mellom disse to tider er Fiskenes tid.  Vi sier om noe som «ikke ble noe av» at det «falt i fisk». Et litt humoristisk utsagn om Gudsrikets skjebne i denne tiden.

Jesus kom, og «himlenes rike var kommet nær», men det ble skjult som hvetekornet i jorden. Guds ord (ved Jødenes spredning rundt i verden) og evangeliet om Jesus (ved disiplene og kirken) ble spredt ut til alle folkeslag. Vi minnes Jesu lignelse om såmannen. Såkornet er ordet, sa han. I hele Fiskenes tid skjedde en ordets vekst i folkedypet, usynlig i den enkeltes hjerte.

Himlenes rike er inni dere.» sa Jesus. Og Gud gir vekst.

Slik ble guds Ånd utgytt til alle folkeslag, det var Vår Herres misjonsbefaling hvor vi alle ble forunt å delta som medarbeidere.

I Fiskenes tid er havet tidens element, og tegnet som gis denne tid er Jonas tegn. Det er duen (som er Ånden/Ordet/Israel/Jesus), som kastes i havet og som slukes/skjules/reddes av en stor fisk. (Se innlegget Jonas tegn)

Og enden på denne tiden skal være som i Noahs dager, når Menneskesønnen kommer som en tyv! hvor to er ute på marken, og en taes med en annen lates tilbake……..og de som var i arken, pluss fiskene, overlevde. Her møter vi domsregnet, frelsesarken og regnbuepakten, mens fiskene gjennom hele flommen var i sitt rette element.

Vi bruker ord som » kirkeskip», og tilkjennegir kirkens ferd på havet. Det er det skip hvor Paulus er ombord, og takket være ham reddet alle livet da denne ferden endte i forlis.(ap.gj.27)

I denne tiden er ikke profetienes oppfyllelse synlig. «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse,» sier Paulus.

Og når noten, på Jesu ord, kastes ut på høyre side av båten, da er det en «Johannes» som gjenkjenner Jesus: «Det er Herren», sa han til Peter.

Det er en nær sammenheng mellom døperen Johannes og evangelisten Johannes. Den vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Nå vil jeg se på de tre tidene vi har nevnt: Væren, Fiskene og Vannmannen.

Profetens ord som ble sagt i Værens tid, hadde sin tid inntil Johannes, og så bygget de sin «usynlige» bro over fiskenes tid, midt gjennom folkehavet, i menneskenes hjerter, i Jesu navn, inntil Vannmannens tid.

For mens troens hjerter har fått lyset fra den første dag i sine hjerter, er «tiden»(fiskenes tid) fremdeles i natten, og Himmelen hvelver seg over tiden, med sine himmellegemers lys, til tegn og fastsatte tider og dager  ……… og mens vi venter på Jesu annet komme, kommer først Johannes…… for se siste skal bli de første…..og etter ham kommer han som er sterkere……

Og mens vi venter kan vi tenke på at fisken ble stekt på ilden, og at to fisk mettet mange tusen….og når Elias kommer skal fedrenes hjerter vendes til barna, og barnas hjerter til fedrene….. og mens vi leker med barna: «Hvem er det som tramper på min bro?…så forstår vi hvem som er den minste Bukken Bruse……og hvem som kommer etter…..og hvem som er sterkere…….og….» så kan vi være trygge for trollet……for den største bukken er sterkest…..

Etter tradisjonen feiret vi St. Hans, men nå som det er gått litt av moten vil jeg minne om tradisjonene som ivaretok mange små symboler:

•  Vi brenner bål for Johannes. Han døper med vann, men han vitner om ham som døper med ild.
• Bålet skal bygges rundt en gammel ødelagt båt, det er kirkeskipet som er forlist for kirkens tid er ute.
• På toppen av bålet skal heksa brenne. Heksa er Fiskenes motbilde, jomfruen. Hennes tid er over.
• Og så slår man hull på den nye tid, katta i sekken, slik at sekken (vannmannens krukke, skyene) slipper katta (det er løven som er vannmannens motbilde) ut av sekken. Og det er for barna de herligste godiser!
• Så griller man(fisken) på glørne,
• synger, leker og danser…»bro bro brille, klokka ringer 11″ …….. «tyven, tyven skal du hete»…..osv

Slik ivaretar vi fra generasjon til generasjon, skjult i symboler og lek, den skjulte broen fra Væren til Vannmannen…. og….det skjulte skal jeg komme mer tilbake til i neste innlegg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Johannes og Jesus. Del 1. De to fiskene.

Vi nærmer oss St. Hans.

Det er ikke mange som feirer Døperen Johannes lenger, og enda færre vet hvem han var.

Vi lærer at han var Jesu fetter, en eremitt som ble domsprofet. Han forkynte og døpte til «omvendelse» i elven Jordan.

Lukas begynner sitt evangelium med å fortelle om Johannes og Jesu underlige unnfangelse.

Luk 1 er et «himmelsk» kapittel som jeg har skrevet om  i innlegget   De to salvede

Der la jeg til grunn profeten Sakarias syn, hvor han beskriver to oljetrær som sto ved lysestaken som to salvede, at de var bilde på disse to, Jesus og Johannes. Og jeg vektla at det første kap. hos Lukas står i en særstilling ved sine himmelske lovprisninger, ved engelens og ved den Hellige Ånds store aktivitet og tilstedeværelse.  Om både Johannes og Jesus forkynnes det en uvanlig tilblivelse, hvor den ene skal fylles av Guds ånd fra fødselen av og den andre skal kalles Guds sønn.

Jeg nevner dette for å understreke at disse to var spesielt salvet av Guds ånd og var selv nært forbundet med hverandre. Deres mødre var i slekt og representerte Levi og Juda stamme, det er preste og kongeslekten i Israel.

Og da engelen forkynte Marias unnfangelse, vers 32 :»…han skal være stor og kalles den Høiestes sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone….» sier han videre i vers 36: «…Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kalles ufruktbar, er nå i sin sjette måned……»   han nevnte altså at Johannes var et halvt år eldre enn Jesus.

I kirkekalenderen kan vi se denne tidsavstanden som et særlig bånd mellom de to: Fra Jesu fødsel 24 desember, julaften, går vi halve «kirkeåret», det er 6 måneder frem, til 24. juni, St. Hans.  Da er disse to motsatt(anti) hverandre i sirkelen, og har et særlig forhold til hverandre. Jeg tenker kirkeårets sirkel som et bilde på «de himmelske tider», Guds «husholdninger», som Paulus kaller det.

Symbolet for Jesus var bl a en fisk, og han kalte fiskere til disipler. Den nye tid(eon), Fiskenes tid, som begynte litt før Jesu fødsel, var en tid for ånd og kjærlighet. Men tegnet for denne tiden var to fisker forbundet med hverandre og motsatt hverandre, som Johannes og Jesus. Denne tiden er nå ved sin ende. Solen har gått ut av Fiskene og inn i Vannmannen. Det er den husholdning som skal romme Gud immanent.

I det videre vil jeg se nærmere på Johannes.

Mark 1.1 forteller at begynnelsen til Jesu evangelium er det som står i Esaias 40.3 (og som det henvises til i Malakias 3.1): «se jeg sender mitt bud…….det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei……således sto døperen Johannes frem …..» Altså, begynnelsen til Jesu evangelium er Johannes.

Lukas, i kaittel 3. 1, tidfester grundig når «Guds ord kom til Johannes i ørkenen» og at han deretter begynte sin virksomhet ….»således som det er skrevet hos proferten Esaias…»

Matteus begynner sin fortelling om Johannes (kap 3.2-3) hva denne røsten ropte: «Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!» Og han siterer også Esaias: «Det er en røst som roper i ødemarken…»

Johannes begynner sitt evangelium med «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud…» til v 14…»..og Ordet ble kjød og tok bolig iblandt oss….» så fortsetter han ,v 15..»…..Johannes vitner om ham og roper: Det var om denne jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg…»

Som bakgrunnsstoff for dette Esaias-sitatet kan sies:  » Herrens tjenere skal trøste hans folk med løftet om at dets straffetid nå snart skal være forbi og dets forløsning komme. Etterat Herren ved en profet (døperen Johannes) har beredt dets hjerte til å motta ham, skal han (i Messias) åpenbares herlig til dets frelse…..» (Fra sammendraget til kap. 40  i 1938 utgaven)

Det er Johannes prestelige tjeneste, å være profeten som rydder Herrens vei. Han er «en røst» som roper i ødemarken. Den Guds budbringer (engel/aggelos) som roper i ødemarken.

«Ropet», «boao», som er brukt her, har en forventningen om svar/hjelp i seg. Og slik er også det hebraiske ordet Esaias bruker, «qara».  «Ropet», «qara», har bl.a i seg forventningen om svar, om å møte (ansikt til ansikt) og å proklamere.

Dette ropet er i «eremos»(ødemarken), «eremos» er grunnlaget for ordet «eremitt»,  og Johannes er vår kirkes første eremitt. Han kledte seg i kamelhår og spiste gresshopper og vill honning, og det var der i «eremos», ødemarken, at Guds ord kom til ham. Nå har nok kirkens senere eremitt-tradisjonen ikke vært som den utvalgte budbringerens, men mange esoteriske bevegelser har knyttet til seg hans navn.

Jeg vil nevne den eldste vi kjenner til,  Dagon Oannes myten slik vi finner den i de over 4500 år gamle Mari-tekstene. Altså 2500 år før døperen Johannes.

Oannes(Johannes) Dagon var en Mesopotamsk og Kanaanittisk Gud som ble avbildet på to måter, enten som to menn med fiskedrakt, hvor fiskehodet kom over mannens hode, eller som halvt mann halvt fisk, som en havmann. Som den katolske kirken har videreført i bispehatten, fiskehatten.

Ifølge Mari-tekstene var gudene «El» og «Dagan» de vanlige gudene i området. Dagan ble kalt Kanaanittenes herre. Hans ånd var «Belatu», som betyr «Lady» (jomfruen) som «vår Frue, Maria». Hans bolig var i «stjernehuset»(dyrekretsen) og hans hustru hadde to navn «Shala» og «Ishara». Han og broren Cronus er sønner av «Himmelen(Uranus) og jorden».

Ordet «dag»er det hebraiske ordet for fisk, så når Abram kom vandrende til Kanaans land, kom kan til et land der den øverste guddom var «Fisken og hans bror», de to Fiskene i «stjernehimmelens store hus». Fiskens Ånd var kvinnen i stjernekretsen, og disse to var forbundet, slik «fiskene og jomfruen» er det i zoodiaken. Det heter i den Mesopotamske myten at Oannes steg opp av havet som en fisk (Dagon) og lærte folket kultur.

Myten formidler oss tiden. Når Oannes stiger opp av havet som en fisk, skal folket motta hans lærdom. Vi er nå i overgangen mellom fisk og vannmann, det er tiden hvor Johannes stiger opp av havet som en fisk. Kan vi gjenkjenne ham? Hans røst som roper i ødemarken?

Abram kom fra Kaldea og var fortrolig med datidens gudelære, men han var gitt en underlig gave av Herren: Han skulle få Kanaans land, det landet som Dagon var herre over.

Abram kan leses Ab(far)+ ram (vær). Abram var «far»(innledningen) til «Værens husholdning». Det var samtidig med «Rama»-kvedets tid i India. Rama innledet Aries (Værens hus), og fra da av skulle all opførsel i India være «arisk». Jeg har skrevet mer om dette i hinduenes rama og vår kultur

Dette var ca 2000 år f.kr. Det var et milleniumsskifte og samtidig tiden for et stjernetegnskifte i den store pleiadesirkelen. Solen hadde gått ut av Tyrens stjernetegn og gikk videre til Værens tegn. Dette innebar  en religionsfornyelse. Idealet var å gjøre «som i himmelen, så og på jorden».  Værens tid bød på lov og offertjeneste, og vi ser sporene etter både okse og vær i våre brokkvise fortidsbilder.

I Bibelen leser vi at filistrene betjente flere av Dagons templer i området, og store deler av Israels historie er viet krigene med filistrene. Der fortelles om den sterke Samsons kamp med filistrene, hvordan han ble tatt til fange og lenket til Dagons hus i Gasa og hvordan han rev opp de to søylene som bar taket i Dagons hus og ødela det. Vi leser også at Israels første konge, Saul, dør i krig mot filistrene  og at hans hode settes i Dagons hus i Ashdod. Der ble også Israels Pakts Ark satt som seiers trofe, men bare for en kort tid. Dagons gudebilde ramlet ned for Arken, og selv om de satte gudebildet tilbake, falt det igjen ned og mistet både hode og hender.

Det er en underlig historie vi har bruddstykkene av, men vi aner at Israel, kanskje ville ha vansker med å ivre for «fiskenes tid».

Jesus og Johannes var, som fader Abram, ved et milleniumsskifte, og tiden hvor solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes hus var kommet. Loven og offeret skulle erstattes av Ånd og kjærlighet.

«Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, deretter forkynnes evangeliet om riket.»(Luk. 16.16) Johannes proklamerte Guds rike, fredsriket (tusenårsriket) som alle ventet på.

Da jeg ville undersøke de ordene Johannes er mest kjent for : «Omvend dere! For himlenes rike er kommet nær.» brukte jeg Holy Bible concordance. I king James version heter det: » Repent! for the kingdom of heaven is at hand.» Til denne er en fotnote om at det egentlig er «heavens», altså flertall, og så forklares at det egentlig bør oversettes: «himlenes herredømme over jorden» hvor det er Gud som har øverste herredømme. Dette kongedømme som Johannes forkynner er begynt, og skal fullføres ved det millenium som gir Jesu annet komme.

Døperen Johannes forkynte de ord Gud hadde gitt ham. Han fikk mange disipler og det gikk slik at Jerusalem, og hele Judea og hele landet om Jordan kom til ham og ble døpt med omvendelsens dåp i elven Jordan. Da Jesus kommer til ham sier Johannes .» Se der Guds lam, som bærer verdens synd.»

Og når Jesus stiger opp av vannet åpner himlene seg og Guds Ånd kommer ned over ham i form av en due….» og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

I Esaias 40 heter det videre i v 9: «Stig op på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! ….. Si til Judas byer : Se der er deres Gud!»

Evangelisten Johannes forfatterskap er nevnt som spesielt åndfullt, og han lar begynnelsen av sitt evangelium om» Ordet som var gud ……og Ordet ble kjød» ende ut i Johannes vitnesbyrd om Jesus.  Jeg skal komme tilbake til hans underlige utsagn om Jesus i neste innlegg; og kanskje vi kan komme noe nærmere våre etterhvert ukjente st.Hans skikker.

Bergpreknen, talen fra fjellet.

«….. meget folk fulgte ham fra Galilea og Dekapolis og Jerusalem og Judea og landet hinsides Jordan.

Og da han så folket, gikk han opp i fjellet……..» Mat.5.7

 

Det samlet seg store menneskemasser der Jesus var.

Ryktene om alle de mektige gjerningene han gjorde, bredte seg raskt i befolkningen. Mange trengende og syke søkte ham, og han helbredet dem.

Man ønsket å se denne mannen, høre ham og kanhende få oppleve undergjerninger.

 

Både Romas tjenere og tempelets tjenere var skeptiske til Jesus, så de fulgte også med på hva han gjorde, men bare for å stoppe ham om anledningen bød seg.

Man var dengangen i et milleniumsskifte, og etter datidens tidsforståelse var en stor tidsepoke, en eon, over, og en ny tid var kommet.

Solen, som bruker ca 25000 år på sin vandring i zoodiaken, hadde stått i Værens tegn i ca 2000 år, og var nå på vei ut av Væren og inn i Fiskenes stjernetegn.

Solen ga stjernetegnet herskerstatus, og tegnets karakter ville få betydning for all verden.

Tegnet som sto motsatt Væren(Aries, Ram) i dyrekretsen, var Vekten. Vekten er et utrykk for loven, og væren er offeret som gis for lovbruddet.

Folkene hadde fulgt dette himmelske herskertegnet  på hver sine måter på hver sine steder, og felles for kulturene i denne tiden var at de fikk lover og offerriter.

Nå kom en ny tid. Solen gikk ut av Væren og inn i Fiskenes tegn, og motsatt Fisken på himmelen, er jomfruen. Dermed ble fisk et hemmelig symbol for Jesus, og Jomfru Maria fikk stor betydning

Man ventet endringer i verden som skulle uttrykke den nye tiden.

Man fikk Keisere både i øst og vest. Verdensherskere. Kongene ble underordnet keiseren.

Den Romerske keiser, Cesar, var enehersker og erobrer. Han samlet Europa og ga lover som skulle prege samfunnet i den nye «eonen», den nye tiden.

I østen samlet den første keiseren, Qin Shi Huangdi, Kina, og de østlige religionene var forberedt på den nye tiden ved Buddhas lære.

Dyreofringens tid var over, lovens ånd skulle lede hjertene, for den nye tiden vektla kjærlighetens dyder.

Keiseren var tidens svar på Messias, Guds salvede. Han var samfunnets både politiske og religiøse overhode, godt i tråd med prestekongeidealet.

Å lansere andre Messiaser var å regne som opprør, skjønt man brød seg lite om de mange små opprørerne.

Det hadde vært mange «opprørere» og «messiaser» også i Israel, og folk regnet  Jesus som en av dem, samtidig som de erfarte at han ikke var som de andre!

Han vandret rundt i Israel og gjorde kraftige undergjerninger: Blinde ble seende, døve ble hørende, syke ble friske, døde oppsto og synder ble tilgitt.

Folk flokket seg om Jesus og håpet at han virkelig var den Messias som deres profeter hadde talt om.

Spørsmål som berørte dem, og som ble samtalt om, var:

Er han den Messias vi venter på? Er han den som skal befri oss fra romerne? Er han Elias? Kommer Guds rike, fredsriket, endelig til jorden?

Slikt tenkte folket på, og de flokket seg om Jesus hvor han gikk.

 

Så gikk Jesus opp på fjellet for å tale til folket.

Å gå opp på fjellet var en sterk symbolhandling.  Fjellet var himmelens bilde!

Over jorden hvelver himmelen seg  som «berget det blå». Eventyr og fabel, gamle sagn og myter tar oss med inn i fjellet og trollbinder oss.

Her møter vi Platon i hans hulelignelse og alle naturreligionenes underlige fortellinger .

Tar vi en reise gjennom Bibelen, fra fjell til fjell, får vi de store høydepunktene i bibelhistorien.

• Noahs ark landet på Ararat,
• Abram ofret Isak på Herrens berg,Moria,
• Moses kalles av Gud i den brennende tornebusken på Guds berg, Horeb,
• Israels pinse var da Gud steg ned på Sinaifjellet, der Gud skrev Lovens ord på stentavler,
• «velsignelsen og forbannelsen», oppsummeringen av loven fra Garisim og Ebal,
• Elias oppgjør med Baalsprestene på Karmel
• Jesus fristes av djevelen på et høyt fjell
• han proklamerer Himlenes rike fra fjellet,
• han er på forklarelsens berg sammen med Moses og Elias,
• han kom ofte til Oljebergetog ga Misjonsbefalingen derfra.
• han ble korsfestet på Golgata .

Med dette samtidens billedspråk i tankene følger vi folkemengden til fjellet der Jesus steg opp. Folk var fylt av forventning og spenning til hva Jesus ville si.

Ville han utrope seg til Messias? Lede opprør mot Romerne? Ville han skape det lovede fredsriket?

 

«….Jesus opplot sin munn og sa:

Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.

 

Talen fra fjellet åpnet med å sette alt som er svakt, sårbart og lite, først.

Det var ikke de skriftlærde, lærerne og de mange nidkjært rettferdige som ble satt først, men de fattige i ånden.

De har samme stilling som barna: Himlenes rike er deres.

Det var revolusjonerende ord, en proklamasjon for himlenes rike!

 

«Salige er de som sørger; for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden…….»…..(les hele kap5 v.1-12)

 

Deretter sier han hva disiplene og folket, Israel, er :

» Dere er jordens salt……..og……dere er verdens lys…» (v.13-16)

Salt er konserverende ved sin evne til å trenge inn i vev og drepe bakterier ol.  Slik er saltet et urgammele bilde på renselse og dom.

Her aner vi Israels skjebne på jorden, spredt blant folkene bærer de guds lov med seg, hvorenn de havner.

De bærer dommen ut i all verden!

De er også verdens lys.

Verdens lys sammenlignes med at en by som ligger på et fjell, ikke kan skjules.

Denne sammenligningen griper dypt inn i de store forestillingene om nattens himmelhvelving med sitt lys.  Som himmelens lys, datidens billedspråk, slik var

Israel, fordi de bar med seg Guds ord, dem som bringer lyset ut i verden. Det samme lys som Jerusalem, den Hellige by, var et bilde på.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, sier evangelisten Johannes.

 

Så  bekjentgjør han sin oppgave:

«Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle.»

Loven, jødenes stolthet og glede, skulle oppfylles og ofrene skulle opphøre ved det ene evigvarende offer, ham selv.

Deretter utdyper han lovens krav om fullkommenhet:

«Dere har hørt det er sagt….,men jeg sier dere….»

hvor han viser ved eksempler fra loven at lovens fulle mening griper dypt inn i sinnet:

• .. det er sagt: Øie for øye, og tann for tann! Men jeg sier dere at dere ikke skal sette der opp mot den som er ond mot dere, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham,
• ……vil noen føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen……gi den som ber deg….
• elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør vel mot den som hater dere, bed for den som forføger dere……..-«

Da Jesus steg opp på fjellet proklamerte han «kjærlighetens lov» som lovens oppfyllelse og som grunnvollen i det kommende Guds rike.

Han kom og gjorde alt det gamle nytt, for ikke en tøddel av loven skulle forgå før det (loven) var skjedd alt sammen.

Og da han gikk ned fra fjellet fulgte meget folk ham.

Kjærlighetens og fredens evangelium og det evige offer, har virket blant oss i 2000 år.  Det korn som ble lagt i jorden har spirt og innhøstningens tid er kommet.

I alle kulturene forbereder man seg på «dommedag» og det nye som skal prege kulturen vår de kommende 2000 år.

Solen har gått ut av Fiskenes tegn, og inn i Vannmannens tegn, det er tiden Guds profeter har lovprist; det er tiden hvor Guds ånd skal utgydes over alt kjød, tiden for fredsriket, Guds rike på jorden.

Løven, som står anti Vannmannen på himmelen, er et ildtegn. Vannmannen kommer med vannet.

Gjennom hele Bibelen er ilden bilde på Gud og Guds dom, og vannet er bildet på Guds nåde. Tankene går til Daniel 7,9->

«….mens jeg så dette, ble det satt frem stoler, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen stod foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet……………fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en mennneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk og ætter og og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges……»

Han som kommer med himmelens skyer, det livgivende regnet, er vannmannen vi venter på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Lancet: – Planeten trues av elektrotåka. Strålevernet er avlegs.

I Igjen deler jeg ett av Flydals blogginnlegg, Jeg gjør det fordi dette er en svært alvorlig sak som gjelder oss alle, og som ikke er demokratisk behandlet:
10/12/2018Einar Flydal
The Lancet er medisinernes mest prestisjefylte fagtidsskrift. Desember-nummeret er viet vår planets helsetilstand, og kan kanskje vekke opp norsk helsevesen:

I en to-siders artikkel oppsummerer to kjente forskere kunnskapsstatus om virkningene fra menneskeskapt elektromagnetisk stråling på vår planet. I likhet med andre framstående forskere advarer de mot massive skadevirkninger på helse og natur, og ber om at miljømedisinere ikke bare retter interessen mot slike globale tema som klimaendringer og kjemiske giftstoffer, men snarest også tar for seg «elektrotåka».
Budskapet er: – Det haster med nye risiko­vurderinger som baseres på dagens forskningsresultater, i stedet for de avlegs forestillingene som dagens strålevern bygger på. Og det trengs offentlige strakstiltak, spesielt for å bremse barns bruk av trådløst og for å fremme bruken av kablede kommunikasjonsløsninger. Vi er i etter-snar-fasen, og ikke lenger i føre-var-fasen.

Lancet-artikkelen «Planetary electromagnetic pollution: it is time to assess its impact» av Priyanka Bandara og David O Carpenter oppsummerer forskningen. Den beretter om dyp bekymring blant forskere for de påviste akutte, såvel som langsiktige, virkningene av stråling, selv når den har langt svakere energitetthet («styrke») enn dagens såkalte «grenseverdier». (Har vi i det hele tatt noen grenseverdier? Se bloggpost 26.10.2018.)
Den kan være noe å ta med til legen når du ber om attest for at elektromagnetiske felt påfører deg dokumentert vesentlig ulempe, og til strømselskapet ditt når du søker om fritak fra senderen i de nye AMS-målerne. Eller du kan sende den ved til NVE når klager, eller legge den ved når du politianmelder ditt strømselskap for å påtvinge deg helseskadelig miljøforurensning – akutt og/eller på sikt.
I artikkelen omtales blant annet følgende skadevirkninger som klart og tydelig er påvist ved eksponeringer med vesentlig lavere energitetthet («styrke») enn dagens «grenseverdier». Disse «grenseverdiene» ligger til grunn for myndighetenes forskrifter, herunder Fribruksforskriften, som er netteselskapenes referansedokument. Det er klart påvist:
1. akutte endringer i hjernens stoffskifte, i elektrisk aktivitet i hjernen og i systemiske immun-responser, og
2. virkninger etter kortere eller lengre tid knyttet til økt oksidativt stress (som har en svært stor «vifte» med mulige nedstrømsvirkninger), virkninger i form av DNA-skader og som økt kreftrisiko
Disse to punktene alene kan forklare svært mye av de helseplagene og -skadene som oppstår. Og de kan forklare mange av de reaksjonene vi finner i folks egenfortellinger om sine helseproblemer knyttet til eksponering for elektromagnetiske felt. (Les noen «Smartmålerhistorier» (se hans blogg. Se en liten video med intervjuer HER (Filmduken 2018).)
Disse to punktene alene feier dessuten fullstendig dagens «grenseverdier» av banen. Funnene er selvsagt publiserte, de er funnet i en rekke undersøkelser foretatt av ulike miljøer, og de ser selvsagt statistisk signifikante og er utført ved ulike metoder, både i laboratorier på celleprøver og i det virkelige liv, på dyr og mennesker. De finnes i de langt fleste av de studiene som gjøres – vi snakker fra ca 70 til 90% av studiene, avhengig av felt og periode. Der er ikke lenger rom for tvil. Likevel er de i en årrekke blitt avvist av Statens strålevern i Norge og mange andre land, som i stedet har lyttet til bransjens konsulenter og allierte, samt til fagfolk som tilhører den gamle garde som trodde at ikke-ioniserende stråling per definisjon ikke kunne gi skader – og derfor stolte mest på de forskerne som ingenting fant.
Men nå vet vi bedre. Og vi har all grunn til å anta at den eksponeringen for miljøgift som har økt mest over de siste tiårene, og som vi nå vet kan ha slike helsevirkninger som påvist, kommer fra trådløs, mikrobølget kommunikasjon. Økningen har skjedd i form av mobiler, trådløse fasttelefoner, WiFi og Bluetooth-løsninger, men også i form av bil- og vei-radarer, sikkerhetsskannere og medisinsk ustyr. Økningen rundt 1GHz-frekvensen som mye av dette mikrobølge-utstyret bruker, har vokst fra ekstremt lavt (se figuren) til ganske nær dagens «grenseverdier», dvs. til et nivå som er rundt 1 000 000 000 000 000 000 ganger høyere. («Grenseverdiene» er basert på å beskytte mot akutte oppvarmingsskader og ble formet i 1953 for å beskytte amerikanske marinegaster mot forbrenning fra radar og radioantenner. Siden da forsvares de av trådløsbransjen og forsvaret. Se mer om grenseverdienes historie i det omfattende vedlegget i boka «Smartmålerne, jussen og helsa», som du kan laste ned gratis som PDF HER.)
Eksponeringen for menneskeskapt elektromagnetisk stråling har i det siste økt vesentlig i en rekke land gjennom utplassering av smartmålere (AMS) som bringer en ny og døgnkontinuerlig strålekilde inn i alle hjem, med skarpe, lavfrekvente pulser som virker biologisk forstyrrende selv ved meget lave energinivåer («styrker»). Eksponeringen vil i framtida øke vesentlig med utplasseringen av teknologier som 5G og konsepter som Tingenes Internett, selvkjørende biler og andre «smarte» løsninger, som også baserer seg på slike skarpe lavfrekvente pulser og på svært høy tetthet mellom antennene. Vår tid er første gang i historien at mennesker og dyr utsettes for stråling over den naturlige bakgrunnsstrålingen fra unnfangelse til grav.
De vitenskapelige bevisene for at denne eksponeringen påvirker sentralnervesystemet – altså hjernen og nervesystemet et stykke utover i kroppen – hoper seg nå opp. Det påvises endringer på nervesystemets utvikling, noe som blant annet knyttes til ADHD-liknende funn. Det knyttes til enkelte nevro-degenerative lidelser, som øker jevnt i moderne samfunn.
På grunn av slike funn har en lang rekke forskere fra kloden rundt kommet med advarsler over mange år, og de har tryglet WHO og FN om strakstiltak. (Se f.eks. The International EMF Scientist Appeal, undertegnet av 244 forskere fra 41 land.)
Biologer har i en årrekke påvist mange av de samme typer skadevirkninger på flora og fauna. Skadevirkninger er påvist fra hele frekvensspekteret, såvel fra ekstremt lave frekvenser som fra mikrobølge-spekteret. Etterhvert har økologer også kommet til. Nå ser man også at vær og klima påvirkes, og at slikt er for lite utforsket.
De som har hevdet – og fortsatt hevder – at slik stråling (ikke-ioniserende stråling) ikke har nok energi til å endre biologisk materiale, for eksempel DNA, har ganske enkelt tatt feil, og det er nå også påvist gjennom eksperimenter. Radiofrekvent elektromagnetisk stråling skaper DNA-skader gjennom oksidativt stress, og dette skjer på samme vis som ved stråling nær UV-lys, som man også lenge trodde var ufarlig.
—
Da boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» ble lansert på Litteraturhuset her om dagen (bloggpost 6.12.2018), demonstrerte både biologen Dag O Hessen og arbeids- og miljømedisineren Finn Levy sin misnøye med at strålevernet er for slapt, og de understreket at selv om de ikke kjente til solide bevis, forelå det et vesentlig grunnlag for mistanke, og god grunn til å være føre-var.
Artikkelen i The Lancet viser at vitenskapen er kommet lengre enn som så. Nå er temaet også nådd fram fra de små spesialtidsskriftene for «stråleforskere» til medisinfagets topp-tidsskrift. Da er det vel kanskje håp om at en del leger tar bladet fra munnen og tillater seg å si at norsk strålevern bør reformeres? Og at det er uverdig å la det gå ut over pasientene ved å nekte dem attest på at de får helseproblemer, eller risikerer å få, fra menneskeskapte elektromagnetiske felt?
Kanskje kan vi til og med håpe på at Helsedepartementet tar rev i seilene og setter ned en arbeidsgruppe som skal røske opp i det antikvariske forsvaret av «grenseverdier» basert på akutt oppvarming av vev, og får feid bort det tåpelige dogmet om at det ikke er påvist andre skadevirkninger. For nå er det ikke lenger føre-var-politikk som trengs, men etter-snar. Det er kunnskapsstatus. Og her kunne det nok være noen milliarder å spare over helsebudsjettet.

Einar Flydal, den 11. desember 2018
PDF-versjon: EFlydal 20181210 Planeten trues av elektrotåka Strålevernet avlegs
Referanser
Bandara, Priyanka & Carpenter, David O: «Planetary electromagnetic pollution: it is time to assess its impact», The Lancet, Dec 2018 Volume 2 Number 12 e512-e514, https://www.thelancet.com/action/showPdf?pii=S2542-5196(18)30221-3
Firstenberg, Arthur: Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet, Z-forlag, 2018 (bestilles i bokhandel eller HER)
Flydal, Einar: «Biolog Dag O Hessen: – Underlig at strålingsfrislippet tillates», bloggpost 06/12/2018
Flydal, Einar: «Målerne, forskningen, grenseverdiene og strålevernet», i Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Z-forlag, 2018. (Utsolgt fra forlaget, kan lastes ned gratis HER.)
Flydal, Einar: «HMS-konsulent: – Strålevernet og NKOM mangler grunnlag for å friskmelde AMS-målerne», bloggpost 26/10/2018
International EMF Scientist Appeal, http://www.emfscientist.org/
Smartmålere – en strålende fremtid?, Del 2, Filmduken as, 2018, https://www.youtube.com/watch?v=9AuA5hIDZio
Smartmålerhistorier, https://einarflydal.com/smartmaler-historier/
Del dette:

E-post
Skriv ut

Dag O Hessen undrer seg over at strålingsfrislippet tillates.

Det var full sal under lanseringen den 5. desember av boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» på Litteraturhuset i Oslo:

Sakset fra siste blogginnlegg på Flydals blogg:

Både professor Dag O Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo, og pensjonert overlege Finn Levy, som i en mannsalder har arbeidet med arbeids- og miljømedisin ved Oslo universitetssykehus Ullevål, var tindrende klare:

– Boka er svært interessant. Advarslene den gir, er det all grunn til å ta på alvor, selv om bokas synspunkter ikke er alment akseptert i fagmiljøene og vil vekke debatt. For tegn på at slike skademekanismer er reelle, er så absolutt til stede og bør sjekkes grundig. Konsekvensene kan være svært store og alvorlige. Det bør føres en føre-var-politikk i stedet for det frislippet av mikrobølget stråling som nå foregår.

I åpningsordene fra forlaget, ved Per Christian Øiestad, ble vekten lagt på den sterke veksten i mikrobølgeeksponering som vi nå utsettes for – uten at noen kan garantere for helserisikoen: Mens vi i dag har litt over 1 000 kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda, er det i USA gitt klarsignal for oppskyting av mer enn 11 000 nye de neste to årene for å dekke bakken med 5G til Tingenes Internett, selvkjørende biler og all verdens andre «smarte» teknologier.

Så fulgte jeg, som har oversatt boka, som er et stort verk på 665 sider: Den er en versjon for vår tid av boka som satte i gang den moderne miljøbevegelsen – Den tause våren. Men nå gjelder det energi-forurensningen:

I 1971 advarte et ekspertpanel slik direkte til USAs president – sitat:

I nær framtid kan energi-forurensningen av miljøet bli i klasse med dagens kjemiske forurensning… og … svak, langvarig eksponering kan bli et kritisk problem for folkehelsen.

Nå er vi der i følge en del rapporter. Kampen om energi-forurensningen pågår nå i rettssaler om smartmålere, i skolers FAUer om WiFi, i USAs senat og rundt i deltstatene om 5G, og mellom borgere og helsebyråkrater kloden rundt om mobilmaster. Og dessuten har økologene så smått begynt å engasjere seg. Et internasjonalt panel av økologer plasserte for ett år siden skader på dyrelivet fra mikrobølget stråling på sin årlige liste over de kommende 15 viktigste miljøsakene.

Det er dette miljø- og helseproblemet som er Arthur Firstenbergs hovedbudskap. Det er dette problemet som han mener vi benekter så massivt – selv om bevisene ligger i dagen – at vi løper inn i en blindgate mens vi heier på det smarte samfunnet. Men Firstenberg formidler dette alvorlige budskapet gjennom interessant historieskriving og et vell av interessante detaljer slik at det er blitt en spennende og utfordrende bok. Her handler det både om mennesker, planter og dyr.

Vi møter store navn som Humboldt-brødrene, Volta, Galvani, Benjamin Franklin og den franske revolusjonære legen Jean Paul Marat, Isaac Newton, og etterhvert John Wesley, Charles Dickens og en drøss flere kjendiser. Vi møter også en mengde forskere, leger og såkalte «elektrikere» som er blitt glemt av tiden. «Elektrikerne» behandlet folk mot allehånde sykdommer og helseplager med elektriske bad og gnister.

Firstenberg viser f. eks. hvorfor mye av dagens tinnitus – som jo nå er en folkesykdom – skyldes radiostøy, og hvordan forsvarets kommunikasjonssystemer kan skape «The Hum» – en konstant brumming som mennesker kloden rundt er plaget voldsomt av.

Perspektivet skifter fra Jordklodens og universets elektriske kretsløp, til Schumannfrekvenser i atmosfæren som gir oss vår biologiske klokke, og ned til elektronenes vandringsmønster på cellenivå og langs kroppens transportbaner for strøm og informasjon. Det store bildet – av et slags elektrisitetens økosystem på alle nivå – bygges opp. Elektrisiteten i våre kropper og i våre omgivelser er Alfa og Omega, og at disse systemene er vare for å bli klusset med. Et utall eksempler i forteller om hvordan det skjer, og hvordan det er blitt utforsket. Fortellingene er utrolig varierte, og handler om alt fra ørsmå ladninger som bringer hamstere inn eller ut av vinterdvale, svake strømmer som kan få muskler som er skutt vekk i krig til delvis å vokse ut igjen, ørsmå variasjoner gir insekter viktige beskjeder eller får dem til å rømme, åpner cellevegger, gjør folk værsyke av pulser fra værfronter, eller syke av samme slags pulser fra mobiler, smartmålere og WiFi – noen akutt fordi de er spesielt følsomme, andre først på sikt når virkningene av lengre tids eksponering kommer.

Vi møter også Bell, Tesla, Edison og Marconi med deres store oppfinnelser, og vi blir kjent med hvor syke disse pionerene og familien ble av eksperimentene de drev med, og om hvordan de elektriske virkningene kan måles helt opp i van Allen-beltet. Vi møter forskning på soldater, solflekker og influensa-pandemiene, og de store sivilisasjonssykdommene, kreft, diabetes, hjertelidelser og fedme – og hvordan disse sykdommenes framvekst kan forklares som resultat av elektrifiseringen av våre liv. Her er mye stoff å kjenne seg igjen i og mye å lære – hva enten man er ingeniør eller medisiner, biolog, frisk eller pasient, men også mye nytt for alle.

Så langt fra min orientering om boka.

Dag Hessen tok på seg rollen som «Djevelens advokat». Hans hovedargumenter var at de påvirkningene som boka handler om, ikke er alment aksepterte, noen av dem er vanskelige å gjenskape i forsøk, og at elektromagnetiske felt ikke er med på listene over viktige faktorer som påvirker natur og miljø i våre omgivelser. Men riktignok, siden alt liv i bunn og grunn er elektrisk, er mulighetene til stede for at man kan påvirkes. At fugler og insekter får navigasjonen sin forstyrret, ville være godt tenkelig, men at EMF i dag er en vesentlig årsak til artstap, var han mer meget skeptisk til. Andre årsaker ser ut til å være mer nærliggende. Men, understreket Hessen flere ganger, dette er ikke hans spesialfelt, og dersom Firstenberg skulle ha rett, er konsekvensene svært store. Derfor er det all grunn til å ta hans advarsler alvorlig og føre en føre-var-politikk. Han var forundret over hvordan man kunne tillate et slikt frislipp av mikrobølget stråling som det som nå foregår.

Finn Levy gjorde det klart at han som arbeids- og miljømedisiner var mest opptatt av el-overfølsomhet, en tilstand som gjerne utløses av kraftige eksponeringer, er svært vanskelig å diagnostisere på et legekontor og som knapt lar seg behandle på annen måte enn å få pasienten vekk fra eksponeringskilden. At el-overfølsomhet er reelt, var han åpenbart ikke i tvil om, selv om denne tilstanden ikke er akseptert av myndighetene som en reell tilstand. Boka burde etter Levys syn leses av alle som har pasienter med symptomer som det er vanskelig å knytte til bestemte diagnoser, og av alle som driver med innføring av teknologi som innebærer mikrobølge-stråling.

Både Hessen og Levy var enige om at «Den usynlige regnbuen» er god som populærvitenskap, vil og bør skape debatt, men at den trass i sin enorme dokumentasjon har forholdsvis lite referanser til nyere forskning, og at den til dels fører belegg med materiale som ikke holder vitenskapelige mål. De ser begge på den som et partsinnlegg.

Deretter summerte jeg opp at vi alle tre så ut til å være svært enige om svært mye:

Firstenberg har skrevet en populærvitenskapelig bok, ikke en biofysisk eller medisinsk vitenskapelig utredning. Boka gir indikasjoner på at noe alvorlig galt kan være på ferde med helse og miljø, og at dette kan henge sammen med menneskeskapte EMF.
Skal man ha endelige bevis, så savnes detaljer og diskusjon av andre mulige forklaringer her og der. Dette innebærer altså ikke at Firstenberg tar feil, bare at det ikke går an – utfra det som står i boka alene – å si med full visshet at han har rett!
I tillegg, og det er kanskje det viktigste, er vi enige om at dagens massive utbygging av trådløs teknologi er i strid med en føre-var-strategi. Og at en slik strategi burde vi hatt. For denne boka gir holdepunkter for å anta at slik utbygging av trådløse teknologier som vi nå bedriver, kan gi vesentlige skadevirkninger – på natur og miljø og på på folkehelsen. Boka gir grunnlag for atskillig grunn for mistanke. Og har Firstenberg rett, er det meget dramatisk.
Jeg omtalte også at boka jo er en historiebok, så det er kanskje ikke så rart at mye av stoffet er gammelt, og jeg viste til basalmedisiner og genetiker Martin L Palls omfattende gjennomgang fra våren 2018 av meta-studier:

Selv når vi bare trekker inn de skademekanismene som er særdeles godt dokumentert, finner vi at menneskeskapte elektromagnetiske felt, selv ved eksponeringer langt under dagens anbefalte grenseverdier

endrer signaleringen i nervesystemet
angriper hormon-systemer
skaper oksidant-overskudd som bidrar til vår tids nye og mest utbredte helseproblemer
angriper DNA-et i cellene på måter som fører til kreft
fører til økt celledød, som blant annet bidrar til lidelser i nervesystemet
reduserer kjønnshormoner, øker sjansen for spontanabort, og skader sædceller
øker kalsium-nivået i cellene, og setter i gang signaler som ikke skulle vært der
Dessuten er det funnet skadevirkninger på hjerte- og karsystemet, virkninger som kan føre til ulike typer demens, og en del annet snask.

Alt dette er virkninger som peker i samme retning som det Firstenberg argumenterer for, og de er alle konstatert i en rekke studier. At noen studier da ikke finner sammenhenger, har ikke vitenskapelig vekt.

I en slik situasjon, nevnte jeg videre, ligger det en slags vitenskapens fallitterklæring i det som nå skjer knyttet til AMS – smartmålere: Vi som har engasjert oss i dette, mottar telefoner og eposter fra folk over hele landet som for eksempel får spasmer i takt med pulsene fra målerne. Det lar seg observere, telle, videofilme, måle. Eller de mistet nattesøvnen da de nye målerne kom, selv om de ikke visst om at de ble installert, eller de er redde for at kreftsvulsten som nå holder seg i ro, skal sette i gang og vokse, slik man har funnet i flere studier at EMF-eksponering kan virke.

Strømselskapene har omsider skjønt at dette er realiteter. De har begynt å famle seg fram og gjør om på sendemønstre, pulshyppighet og på antenneplasseringer. Men Helsedirektoratet sier «Klippe, Klippe» som kjerringa: «Ingen leger får lov å si at det går an. For det går ikke an, det går ikke an, for vi stoler på Statens strålevern.»

Mange leger ser hvor galt dette er, men de kan ikke, eller tør ikke, opplate sin munn om det.

Det er en avsindig situasjon som journalister burde kaste seg over.

Firstenbergs hovedbudskap er at vi må få vekk tabuet, slik at vi kan få en politikk som verner om miljø og helse, og presser ut teknologier som gjør folk syke.

>Det kom til slutt et knippe innlegg fra salen. Et par kommenterte om sine møter med Statens strålevern, der det hersker en kultur som totalt benekter enhver ikke-termisk virkning, samtidig som det er mer enn klart at de ikke har faglig kompetanse, og kun administrerer et regelverk. Dette var kommentarer fra folk som selv over tid hadde gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i forskningen og i kunnskapsvurderinger foretatt internasjonsjonalt.

Et par andre handlet om opplevde, sterke skadevirkninger fra elektromagnetiske felt. En ganske sterk videosnutt om dette finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=9AuA5hIDZio

Tilstede i salen var både flere leger og enkelte med lang erfaring i framskutte posisjoner innen kraftbransjen og telekom.

Video av boklanseringsmøtet vil komme på YouTube.

Einar Flydal, 6. desember 2018

Biolog Dag O Hessen: – Underlig at strålingsfrislippet tillates

Jeg finner dette interessant og sterkt urovekkende, og takker Flydal for hans grundige informasjon. Veldig spennende at våre hjemlige forskere og fagfolk begynner å se på dette, og kan lede an i samfunnsdebatten!

Han har åpnet perleporten….en meditasjon.

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten».

Uttrykket «perleporten»  er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder.

I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene.

En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….»

Hver port er en perle.

Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

Ordet perle er på gresk «margarites», og på hebraisk «peninim». Peninim er brukt som bilde på visdommen, f.eks. i Ordspr. 3.15: …» salig er det menneske som har funnet visdom….den er kosteligere enn perler»…og 8.11….»visdom er bedre enn perler, ingen skatt kan lignes med den»…»å frykte Herren er begynnelsen til visdom…

Visdommen er vanskelig å finne, og det gleder meg virkelig at visdomsboken verdsetter den gode hustru, der heter det blant annet i avslutningskap.: …»En god hustru- hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd….»

Vrengebildet på visdommen er den dårlige kvinnen som pynter seg med perler og gull og kostbarheter, men som ikke frykter Herren….. begge disse kvinneskikkelsene brukes som bilder på folkets og herskerens troskap,  om handel og urettferdig vinning  og i særdeleshet om «jomfruen Israel»s troløshet.

Med GTs informasjon om perler, går vi til Det nye testamentets bruk av ordet «margarites». Her er ordet brukt ved seks anledninger. Ved fire anledninger er det vrengebildet av visdommen som nevnes:  å bruke perler som pynt, handelsvare eller til «ingen nytte»  ved å kaste perlene for svin, mens  Åp.b. 21,21 snakker om det himmelske Jerusalem som er bruden, Lammets hustru. Hun er den gode hustru som er langt bedre enn perler!

For å komme inn i Det nye Jerusalem er alle portene inn dit en perle. Det er derfor av betydning å kjenne litt til hva perlen symboliserer, hva den forteller oss oss om veien inn i byen.

Derfor leser vi i Matt. 13, 45-46 : «Himlenes rike er likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.»

Å lete etter og finne en god perle, og å kjøpe den for alt man eier, er likt himlenes rike.

Store norske leksikon sier bl a. om perlesymbolikk: «Perlen har stor symbolsk betydning i flere kulturer…… I buddhistisk symbolikk står den for Buddhas hjerte, altså for visdom og åndelig bevissthet. Dette siste gjelder også i hinduisk tradisjon, mens perlen i islam kan stå for Guds ord. I Kina satte man perlen i sammenheng med det feminine prinsipp, yin, hos grekerne og romerne med kjærlighet og ekteskap.»

Det er pussig at den ikke nevner eksempler fra jødedom og kr.dom, for der vil man finne alle disse symbolformene, men jeg vil stanse litt med hvordan perlen blir til.  I Wikipedia heter det bl.a.: …»Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen.»

Prosessen er ikke rask og smertefri, helt opp i 50 år kan det gå før perlen er ferdig, det vil si før muslingen er ferdig med å lide. Det lille kornet, fremmedlegemet, smerter, og muslingen kapsler det inn i sine egne stoffer og gir det sin natur.  Sandkornet er ikke lenger et sandkorn, den blitt som en del av muslingen, en skinnende vakker utgave av muslingens perlemor-natur.

Visdom er ingen kjapp og smertefri vei.

Da stiller jeg meg utenfor en slik port, en perleport, og ser litt på ordet «pulon» som brukes for port her. Perlen er jo en port, selve inngangen. det som åpner og lukker.

(Luk.16.20) Her, ved den rike mannens «pulon», ligger den fattige mannen, Lasarus, full av sår, og søker å mette seg med smuler fra den rike mannens bord. Den rike mannen stenger sin port for den fattige. Det virker sørgelig kjent, også i vår tid.

Det neste stedet ordet brukes (ap.gj 10.17) er utenfor et hus i Joppe, hvor apostelen Peter nettopp har et syn fra himmelen. Gud viser ham en duk med både rene og urene dyr, og Gud ber Peter ete. Peter vil ikke ete de urene dyrene, men Gud sier at det han har renset er ikke urent. Da kommer det utsendinger fra den romerske høvedsmannen Kornelius. De banker på porten og ber Peter komme til Kornelius hus og fortelle om Jesus.

Her kommer hedningene, representert ved Kornelius, for «å søke Herren», det er begynnelsen til visdom, det har perlens karakter. Kirkens underlige vekst i verden begynner her. Kirken må ikke forveksles med den politiske maktinstitusjonen som «tok over keiserens makt i romerriket»! nei, «perlen» vokser skjult i muslingens myke lag. Forvandlingen skjer i det skjulte.

Vi vet fra historien, at den første tiden, da både fattige, kriminelle og utstøtte dannet de første menigheter, var en tid med trengsel og forfølgelse. Det var martyrenes tid. Lidelsens tid. Perlens begynnelse.

Neste port møter vi da jødenes konge hadde satt Peter i fengsel.  Herrens engel fridde ham ut av fengselet og ledet ham ut av Jerusalem.(ap.gj.12.13) …» Da han hadde sanset seg gikk han til det hus hvor Maria, Johannes mor var…. og da han banket på porten kom en tjenestejente ved navn Rode…..» historien bør leses, men jeg skal kort nevne at ingen hadde trodd at de skulle få se Peter igjen i live. Historien om Peter er et profetisk bilde på vår tid, hvor trengselen rammer dem som har Peters bekjennelse. Men Herrens engel redder Peter og lar ham «banke på porten til Johannes».

Johannes’ navn er knyttet til «vannmannens tid».  Jeg leser dette slik at Peter er Fiskenes tid og at Herren frelser Peter ut av trengselen i endetiden, og fører ham over til Vannmannens hus.

Det neste sporet jeg finner av ordet  «pulon»(port) er i ap gj.14.13. Paulus opplever på sin misjonsreise å bli kalt for Guder. De hedenske offerprester innen Jupiterdyrkelsen ville ofre til Paulus og Barnabas utenfor porten, de kalte dem Jupiter og Merkur. De hedenske religionene hadde også en offertjeneste. Det var av betydning å ofre utenfor porten. Vi skal se litt på hva det betød (Hebr. 13. 11- 12) ..» for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

Den kommende, det er Det nye Jerusalem.

Å gå ut til ham utenfor porten, og bære hans vanære, det er den trange port som Bergprekenen sier vi skal stride for å komme gjennom. Det er trengselens tid. Det er den porten vi er kommet til i vår tid.

Og hebreerbr.13 fortsetter med: «….La oss da ved ham alltid frembær lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn,  og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud….»

Sangen om perleporten er nettopp  en lovsang om sonofferet: «Han skal åpne perleporten slik at jeg kan komme inn, ti ved blodet har han frelst meg og bevaret meg som sin.»

Jeg har pekt på noen ord fra Bibelen som vitner om perleporten, men jeg kunne også nevne et tegn i Guds skaperverk. Gen 1 sier at himmellysene ble gitt til tegn og fastsatte tider.

Jeg tenker på en astronomisk hendelse  som danner bildet av en vakker perleport på himmelen:

5. februar 1962 dannet fem av planetene en rett linje på himmelen, og den 5. mai år 2000 sto planetene igjen på linje. Om man tegner linjen mellom de fem på rad, slik at de vises som «perler på en snor», får vi et tidsrom mellom de to «stolpene».  Avstanden mellom dem var altså 38 år.

Nå er det pussig nok slik at 38 år er den tiden solen bruker på å vandre sin egen diameter langs ekleptikken. Altså danner de to stolpene en nøyaktig «karm» for solen og viser oss en strålende vakker perleport langs dyrekretsens storsirkel.

Jeg tenker at den porten kan danne overgangen mellom «fiskenes tid» og «vannmannens tid» slik:  5 februar 1962 danner planetene en linje. Da solen begynte å krysse den linjen, begynte den på sin vandring ut av «fiskenes hus» i himmelens storsirkel,  ut av det hus den hadde vært i i ca 2000 år. Da begynte den samtidig sin vandring inn i vannmannens hus.

5. mai år 2000 var solen helt ute av Fiskenes tid og helt inne i Vannmannens tid. Der berører den begge stolpene samtidig så de danner en vakkert ramme for solporten. Denne porten spenner over tidsrommet 38 år.

Så da sangen i 1917 sa: «Han skal åpne perleporten», kan vi i vår tid si: «Han har åpnet perleporten!» Det er et av himmelens tegn.

Men for oss er det ordet om hva dette tegnet innebærer, som betyr noe; det er lignelsen om himlenes rike. Og det er bare en kjøpmann som solgte alt han eide for å kjøpe perlen. Han vandret lidelsens vei for å sone verens synd og slik kjøpte han oss. Vi ser hans vei til golgata og vet vi er dyrt kjøpt og smertefullt dannet for å kunne skinne i perlens glans.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

 

 

 

 

 

 

 

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.

 

 

Elektromagnetiske felt, EMF, er den største miljøtrusselen vi har i vår tid!

Eksponeringsnivået vi utsetter oss for fra miljøgiften EMF – elektromagnetiske felt – har steget fra rundt 10 til 10.000 mikroWatt per kvadratmeter i byer siden 1970-tallet. På Oslo S kan du oppleve 45.000 forteller Einar Flydal.

Rundt omkring i Oslos gater finner du «hot spots» på 25.000. Økningen har vært eksplosiv både ute og inne i våre hjem.

Einar Flydal har svært god greie på elektromagnetisk stråling. Det har vært hans arbeidsfelt gjennom et langt liv, og han har holdt seg oppdatert på forskning og hvordan andre land handterer dette anderledes enn oss.

Smartmålere, stråling og helserisiko: Alt du ønsket å vite, men ikke fant noen å spørre om

Denne linken er til en video hvor Flydal forklarer hvilke visjoner som har ført til den dramatiske økningen i stråling som skjer rundt oss i dag, hva strålingen er og hvordan forskning presist angir hvordan stråling virker på levende celler.

Jeg vil sitere litt fra nettstedet hans:

«Smarte» målere: Fake news fra Strålevernet

Strålevernets nye brosjyre forsikrer oss at strålingen er så svak at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet». Her har Strålevernet tydeligvis glemt å ta med «HALLO-HER-ER-JEG»-signalene, som bare går mellom målerne, og utgjør hovedmengden av signaleringen. Men la oss legge godviljen til, anta at det ikke er tilsiktet, og konsentrere oss om signalstyrken:

Hvor svake er signalene? Når Strålevernets folk snakker og skriver om at signaler er «svake», bruker de et stammespråk som har tatt meg en tid å avkode:

«Svak» betyr

a) at strålingen er for svak til å skape registrerbar, skadelig varme. Det er den selvsagt når den er under dagens grenseverdier, for det er jo nettopp skadelig oppvarming som grenseverdiene er fastsatt for å hindre.

b) at strålingen er under grenseverdiene. Det er den rimeligvis også, for det skal sikres av fribruksforskriftens krav til maks sendeeffekt.

c) at strålingen er ikke-ioniserende, og derfor per definisjon ikke kan endre på så mye som et elektron.

Dette siste – at ikke-ioniserende stråling ikke kan slå i stykker molekyler og atombindinger – trodde man på tidligere. Det gjelder fortsatt i lærebøkene, men er forlengst forlatt: svake ionebindinger kan brytes lettere, kalsiumkanaler kan åpnes av særdeles svake energimengder, og en rekke andre fysiske endringer kan skje selv ved svært svak stråling. (Se f.eks. bloggpost 11.11.2016.)

…..

Straks Strålevernet for eksempel godtar de godt over 120 laboratorieeksperimentene som demonstrerer at selv meget svak ikke-ioniserende stråling kan åpne kalsiumionekanaler i celleveggene, og i løpet av fem sekunder øke cellenes oksidantproduksjon (Pall 2013, Yakymenko & al 2015), må etaten akseptere at «svak» i Strålevernets forstand slett ikke betyr at strålingen ikke kan skade.

Da må etaten utfra foreliggende kunnskap om sammenhengene mellom celleinflammasjon og helsevirkninger også akseptere at hjerteflimmer, mitokondrieskader, DNA-skader og Roleaux-effekter i blodet er blant de mange mulige utfallene av eksponering for svak ikke-ioniserende stråling. Ja, Strålevernet vil da til og med måtte akseptere at selv el-overfølsomhet og andre nevropsykiatriske virkninger, så som Alzheimers og Parkinsons og autisme er innenfor det mulige og godt forklarlige (Pall 2015).

Strålevernet har derfor som oppgave å hindre slik kunnskap i å bli anerkjent. Det skjer først og fremst – tror jeg – ved at de ansatte dyrker de gamle forestillingene og det gamle stammespråket og verner om skillet mellom ioniserende – og farlig – stråling, og ikke-ioniserende – og derfor ufarlig og «svak» stråling. Og så administrerer de strålevernet utfra dette verdensbildet.

Å vurdere når det er på tide å skifte til et mer moderne verdensbilde, har Strålevernet overlatt til eksterne utvalg av bransjenære forskere og utredere som er så godt plantet i de samme gamle forestillingene at de alltid kommer til samme konklusjon: den forskningen som utfordrer de gamle forestillingene, er det alltid noe galt ved. For det må det jo være. Stadig dukker det opp slike skandaler der lydighet mot dogmene i praksis betyr at helserisiko skjules – i Norge, Canada, Storbritannia, USA, Australia – kort sagt overalt der vi praktiserer ICNIRPs retningsgivende eksponeringsgrenser på 10 millioner mikroWatt per kvadratmeter, mens land med sterke tradisjoner innen stråleforskning og -vern, har lagt seg på en titusendel eller enda mindre. (Se figur.)

…….

Trådløst skaper miljøkatastrofe 1

Her er nr 1 av en serie som summerer forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett».

Funnene viser at trådløs kommunikasjon driver bier, humler, spurver, krypdyr, storker såvel som pattedyr på flukt, rammer forplantningsevnen, orienteringsevnen, kommunikasjonsevnen og f.eks. evnen til å bygge reir. Skadeveiene er de samme som for mennesker – pluss litt ekstra.

Høstens valgkamp vil foregå uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Og Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko». Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok» – og send dem gjerne videre til venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn og politikere!

……

Jeg anbefaler å gå inn på siden til Einar Flydal og lese de mange innleggene han har og se videoene der. Han gir linker til all info og forskning han henter inn, samler sykdomshistorier fra el-overfølsomme, har veiledning til dem som vil søke om å slippe «smart-målere» og han kan forklare det vanskelige språket og de uforståelige tallene man benytter i dette fagområdet.

Dette er den største miljøtrusselen/masseutryddelsestrusselen vi har i vår tid!
Allerede har man registrert skader i naturen av 4G mastene som var 10 ganger sterkere enn 3G. Nå vil man innføre 5G innen2020. Den skal være 100 ganger sterkere enn 4G.
Politikerne må fortelle oss hvordan de har utredet konsekvensen av dette og ta tilbake muligheten/retten til å stoppe dette. Hvorfor i all verden ga de fra seg den?!

Jeg lar Flydal stille spørsmålene tilslutt:

Er biologisk liv kompatibelt med de stadig økende nivåene av elektromagnetiske felt (EMF)? Eller for å si det med dagligdagse ord: Kan vi som mennesker overleve all denne strålingen? Er vi bygget for et liv under 24-timers fullkropps bestråling? Er vi immune mot disse signalene, eller spiller vi faktisk med vår planets fremtid som innsats, og setter livet selv på spill? Svarene ser ut til å være: Nei, vi er ikke laget for slike eksponeringsbelastninger fra EMF. Vi er ikke immune. Vi gambler med vår framtid.

Hva er ditt gudsbilde?

På verdidebatt har det en tid nå gått en debatt om helvete .

Man strever med å fastholde forestillingen om et helvete med ild og svovel samtidig som man forkynner den kristne forståelsen av en kjærlig Gud.

Dette er tilsynelatende en umulig kombinasjon, men for de fleste kristne er dette mysteriet i Guds frelsesplan.

Jesu rolle i dette er nettopp å kunne føre oss fra «loven til nåden», fra «døden til livet», fra GTs Gudsbilde til NTs Gudsbilde.

Vi må starte med å se på GTs Gudsbilde.

Vi møter Adam som vandret sammen med Gud i sin uskyld, inntill han fikk se sin skyld.

Deretter møter vi Abrams, Isaks og Jakobs Gud. Han som kom med «utvelgelsen, løftet og pakten».

I denne tiden er Gud den som utvelger en ætt til å være Guds særlige eiendom, for at » i denne ætten skulle alle jordens slekter velsignes».

Deretter kom Loven.

Moses møter fedrenes Gud som «en røst fra ilden i en tornebusk», som «ildsøylen om natten og røksøylen om dagen» og som ilden på Sinaifjellet da Gud steg ned på fjellet, formidlet loven og talte til Israels barn «ut av ilden».

5 Mos. kap 4 presiserer flere ganger at Gud talte ut av ilden, av» sin store ild».

Moses måtte stå mellom Gud og folket, fordi de var redde for ilden: «Denne store ild vil fortære oss, dersom vi ennå lenger hører Herrens vår Guds røst må vi dø.»

Videre i samme kap. sier Moses: «…for Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud….»

Det er gjennom hele GT ingen tvil  om at Guds dommer er knyttet opp til Loven og til Guds nidkjærhet for sin pakt, og at disse Guds dommer iverksettes ved Guds ild.

Slik symger Moses om dette i sin avskjedssang til Israel:

«….for en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann….»

Det er ikke Djevelen, eller Satan, som beskrives slik, det er Gud: Herrens herlighet var å se til som en fortærende ild.

Denne Guds ild er det referert til i «loven og profetene», slik at …»mine(Guds) ord blir som ild i din munn….»

Det er Guds dommer, hans ord! som brenner som ild, hans domsord som sendte ild og svovel over Sodoma og Gomorra..

Det er svært mange ord som viser at ilden er Guds kjennetegn i dommen, og jeg vil gjerne vise at dommen er nettopp det som frelser.

Vi skal huske på at Ånden i kristendommen er Guds ild.

Ved den første pinse etter Jesu død  og oppstandelse viste Ånden seg som ildtunger.

Ordet er ild, ånden er ild, og de kommer fra «vår Far i himmelen» som er den samme i NT som i GT.

Han som taler frelsende domsord ut av ilden.

Der, i dommen blir vi enige med Gud i hans dom, og vi tar tilflukt i «mellommannen, Jesus, som gjorde møtet mellom menneskene og Gud mulig!

Johannes døpte med vann, men Jesus skulle døpe med den hellige Ånd og ild.  Og på forklarelsens berg sto nettopp Moses og Ildprofeten, Elias hos Jesus.

Når vi prøver å avskaffe «helvete», kjemper vi mot en myte om at det er Satan og Djevelen som er «de slemme» og som brenner oss med ild og svovel, mens vi glemmer at det er Guds domsord som er deres ende og vår frelse.

Samtidig er det i folkloren mange saftige helvetsskildringer som vi ikke vedkjenner oss.

Vi har kommet noe sent i gang med å avskaffe helvete, for Jesus utsonet Guds brennende ild ved sitt offer. Det betyr ikke at Guds natur er endret, med vi er endret i ham.

Vi frykter ikke Guds dom lenger, men står i den, i ham.

I ham.

Ikke i egen kraft, men i hans navn.

«I ham skal alle jordens slekter velsignes.»

 

Da har menneskene først «vandret med ham i hagen», så kjent på lovbruddet med følgende adskilthet og dom.

Domsordene, Loven,  og deretter offertjenesten hadde som mål : å kunne «være sammen med» Gud Herren igjen. Derfor kalles tabernakelet for sammenkomstens telt.

Så, i Jesu navn leser vi Salomos høysang fra kap.8 :

» ….Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.»

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

«Levende lys» av Dag Frøland

Vil dele minner fra en glemt tid, men vi trenger å tenne disse lysene mer enn noensinne.

https://www.youtube.com/watch?v=ykPI4p8fQYA

 

Globalistenes behov av ideologer.

Dette innlegget har jeg hentet fra Verdidebatt, fra et av Jan Hårstads mange skarpsynte innlegg!

Jeg har fulgt hans innlegg på Verdidebatt i mange år og håper med dette innlegget å bidra til å gjøre ham ennå mer lest.

Akkurat dette innlegget har jeg tatt hit fordi han her berører et tema jeg er opptatt av.

Jeg har tidligere forsøkt å vise Hernes rolle i å tilrettelegge for de globale kreftene i Norge. Og  hvordan Europas «politiske prosjekt» fra 1952 har vært detaljplanlagt for samme formål gjennom planleggingen av EU.

Jeg savner debatter om konsekvensene av Jean Monnets strategiske grep, å forene  «Kull og stålunionens» interesser med de multinasjonale selskapenes interesser, og hvordan den politiske oppslutningen om Hernes «maktutredning» her hjemme har bidratt til å dreie vår virkelighetsforståelse…… «til å få folk til å velge det de ikke vil»…

Jeg finner det underlig at fremdeles tror de fleste her hjemme at de politiske skillelinjene er «høyre/venstre», de må da snart se at skillene går mellom de «globale/nasjonale».

Jan Hårstad berører dette med sin skarpe iakttagelse av det som viser seg i dagens Europa.

Jeg gir ordet til min gjest, Jan Hårstad:

Stats-venstre.
Globalistenes behov av ideologer.

Som de globalistiske strategene ser det, er det verdens megakonzerner og megabanker som skal styre verden etter at nasjonalstatene er avskaffet. Det er derfor helt riktig det ungarske Viktor Orban idag sier: «Brussel er irritert for at det eksisterer strerke nasjonalstater.» De skal jo vekk.

All elite i Europa-USA idag er tilhenger av dette prosjektet med en verdensregjering,en religion,en verdenshær,den norske i særdeleshet som har jobbet på spreng for å globalisere Norge til tross for at folket sa nei til dette ved to folkeavstemninger.

For å få til alt dette må en ombygge folkenes tenkemåter og instinkter og media er nøkkelen til det prosjektet med avvikling av nasjonen og dens identitet.

I Tyskland har man nå en morsom historie på gang. Venstresidas dagsavis heter Tageszeitung,daglig omtalt som Taz,som naturligvis skryter hemningsløst av at de er en selvstendig og uavhengig avis.

Nå viser det seg at Berlin-Senatet og andre statsinstitusjoner har subsidiert Taz med hele 4,9 millioner Euro. Hvorfor det?

Årsaken til dette er at avisa er ideologer for globalisering. De er for åpnere grenser, for multikulturalisme,immigrasjonisme,islam etc. Riktignok har de lært kunsten å pakke inn disse politiske posisjonene i en pseudo-venstrefraseologi, men i sak er det ingen forskjell.

Flytter vi oss til Norge har vi Klassekampen som er statsstøttet med 38 millioner kroner. Redaktør Braanen er nå fast gjest i celebre middager hos næringslivet og globalistene.

Deres ideologi er politisk korrekt multikulturalisme og de samme tingene som hos Taz: proimmigrasjon,pro-islam og korrekt hat mot NY-FASCISMEN representert ved f.eks Nasjonal Front og andre nasjonal-orienterte partier i Europa. For disse spiller det overhodet ingen rolle at arbeiderklassene,småbønder og middelklasse stemmer disse partiene. I Sverige stemmer nå flertallet av LO-medlemmer for Sverigedemokratene.

Alt dette er helt likegyldig og fiendtlig for media av typen Taz og Klassekampen. Partiet Rødt jobber på spreng for at ingen asylant skal forlate Norge. I det minste må det lange og omstendelige rettslige undersøkelser til.

Konklusjon: globalistprosjektet hadde aldri hatt noen sjans til å lykkes med sine vanvittige Utopier om det ikke var totalt oppkjøp og understøttelse fra «venstresida». Både i Sverige og Tyskland er det slik at det voldelige Antifa omtales med respektfulle ord som «Autonome Linken» og tilsvarende. De er tiltross for alt med globalistene.

Det som kommer til å bli et stort oppgjør i de kommende årene er graden av villedelse og falskneri som media har medvirket til. I mediabransjen overalt i Europa er det krise og humoristisk: selv Dagbladet legger ned kommentarfeltet. En av grunnene er at skriverne der kritiserer eliten i avisa: Simonsen,Michelet,Aurdahl,etc Mistilliten til globalistenes aviser er akutt overalt.

Først nå hostet FRONTEX opp en undersøkelse at etter FN-konvensjonens regler har 60% av asylsøkerne ikke krav på asyl. Sa du det for et halvt år siden var du et rasistisk svin.

Sverige skal sende ut 80 000, men opphavslandene vil ikke ha dem.

Finnland skal sende ut 20 000.

Det morsomte som har skjedd innen norsk globalisme er affæren med direktøren i Statistisk Sentralbyrå,Christine Meyer som attpåtil er gift med fanatikerglobalist Victor Norman.

Fremskrittspartiet forlanger statistikk på vilke nasjonaliteter som sitter i norske fengsler (som også har avdelinger i Nederland da det er fullt her). Til dette svarer direktør Meyer at det er et altfor omfattende arbeid skjønt man i 2011 gjorde sånt.

All innsikt og kunnskap som går imot globalismen skal ikke fram. Det er pressens dilemma nå: hvordan legge lokk på ubekveme sannheter.

Og i den jobben er faktisk «venstresidas» aviser i avantgarden.

Hvem kunne ha spådd dette for noen tiår siden?

Men allerede Ibsen skrev om forvandlingens lov»

Etter dette innlegget spurte jeg Hårstad om å få bruke hans tekst. Samtidig kommenterte jeg teksten litt, slik jeg skriver i innledningen her.

Da fikk jeg dette svaret:

alle de som opptrer på tv som landets superhumanister er styrtrike folk. Jan Egeland tjener 1,195 000 og ingen i ledelsen av godhetsbransjen tjener under en million.

Representanter for tenketankene har også lønninger på over en million.

Ser man på utviklingen i Sverige,som ligger noen år foran oss i forfall,taes pengene til globaliseringsmulitikulturen fra eldreomsorg,pensjonistlønninger og sosiale ytelser,kort det er folk og arbeiderklasse som må forberede seg å betale for galskapen.

40% av tyskerne vil nå ha vekk Merkel før hun ødelagger landet.

I Østerrike har man begynt å skrive om berømte hymner: før het det. «Gotts liebe ist so wunderbar» etc

Nå forandrer pk-folket dette til «AllAHS liebe ist so wunderbar,» (Kronen Zeitung)

Til Søland og enhver: mine tekster kan brukes av enhver som ønsker det.

Skulle noen ønske seg meg som foredragsholder også,er det bare å ringe Jan Hårstad 22 15 28 03.

 

Hvilken religion har rett?

 

Jeg møter ofte dette og lignende spørsmål: Når religionene gir forskjellige svar, så kan ikke alle ha rett?

Jeg kan bare peke på noen forhold, til ettertanke.
Vi har så ulikt tankegods i ordene vi bruker, derfor tar jeg meg litt tid til å utdype det jeg vil peke på og tar deg med på en liten religionshistorisk reise.

Den begynner slik Bibelen begynner:

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»

Om dette er religionene enige, men de har hver sin fortelling om hvordan det foregikk.

Man kan jo øyeblikkelig spørre om en religions fortelling er riktig og en annen feil, men nå ber jeg deg vente med den tankegangen til du har lest ferdig, så kan du selv prøve å svare på det spørsmålet.

I Bibelens fortelling heter det bl. a:
«Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år»

I gammel tid var himmelens nattelys det man så når solen var gått ned. (Vi har så mye kunstig belysning at vi knapt husker hvordan nattehimmelen ser ut.)
Disse lys hadde folkene felles!
Guds lys! Han hadde satt dem til å skinne på den mørke hvelvingen, for å gi en fast og trygg verdensanskuelse. De var som en festning, en borg og en by på «det store fjellet», på «Berget det blå.» De formidlet tiden og tegnene, de gudgitte.

Folkene studerte dem.
Hver bevegelse, de ulike posisjoner, endringer og alle fenomener de kunne se, ble notert.
Dette studie av nattehimmelen ga oss bl a tidsregningen.

Hvordan tidsregningen faktisk ble i de ulike folkeslagene er utførlig beskrevet av en norsk professor ved universitetet i Oslo, J.Fr. Schroeter.
Han skrev «Håndbok i kronologi» i to bind(1925), hvordan tidsregningen hos de ulike folk og kulturer ble til, deres likheter og ulikheter. Og alle viser den streben og flid folkene la i disse observasjonene.

Disse studiene var datidens vitenskap.
Gjennom studiet av tid, bevegelse og rom bygget de en omfattende astrologisk verdensforståelse.

Jeg vil nevne noen hovedtrekk ved de astrologiske systemene som vi akter lite på, for vi kjenner nesten bare ukebladversjonen av personhoroskopet.

Himmel og jord hører sammen.

De passer sammen som han og hun i forening. Målet for studiet av himmelen, var foreningen av himmel og jord, gud og mennesket, men foreningen kunne bare skje om man levet etter himmelens vilje. Derfor var iveren stor i å tyde himmelens vilje for menneskene.

Det var ingen enkel og entydig affære.
For ethvert sted på jorden hadde sin referanse i stjernehimmelen. De himmelske lys hadde hver sine karaktertrekk som strømmet ned og utøvet sine spesielle egenskaper på sine gitte områder på jorden. Og uavlatelig var det bevegelse og endringer.

I denne verdensforståelsen er de tidlige naturreligionene.
De kjente hverandres ulikheter fordi de var under ulike stjerneinfluenser, ja , de kunne til og med lese på nattehimmelen om særtrekkene ved andre og fjerne kulturer.
Forskjellene dem i mellom var gitt av himmelens «lys-tale».
De gamle som studerte dette, vismenn, magere eller hva de ble kalt, kunne samtale og utveksle kunnskap om observasjoner, tid og tolkningsmåter ved tall, tegn og symboler. Og alt var underlagt «the sweet influence» av Guds lys.

Den Indiske religionen er den som best har bevart det astrologiske mangfoldet fra gammelt av.
Hos Professor Schroeter kan en lese gudeverdenen ut av planeter og stjerners plass og den tidsregning som fremkommer.
Som han sier om den Indiske tidsregningen, det er egentlig bare en Gud, Brahma,(himmelen) de andre gudene er hans mange uttrykksformer. De utallige indiske gudene er ulike innflytelser, ulike astrologiske karakterer og hvordan de utøver sin innflytelse på sted tid og person.

Astrologien var naturreligionenes streben etter å bringe himmel og jord i harmoni: ved å få
vite gudenes vilje og å gjøre den ved å følge de gode aspekter, og å beskytte seg mot de dårlige aspekter.
Naturen ga loven man levet etter.

En nordboer kunne gjenkjenne og lære av kulturer både fra syd og fra øst, for ingen «tok feil», men alle strevet etter å veve himmel og jord sammen i en harmonisk enhet etter hver sin «ledestjerne».

Så kom det skrevne ord; loven, ordet fra Gud.

Man forholdt seg ikke lenger bare til Guds lys, men til Guds ord.

Moses fikk loven skrevet på stentavler av Gud på fjellet. Andre folk fikk sine lover på andre måter.

På den tiden gikk verden, astrologisk sett, inn i Loven og Offerets tid, det er Væren og Vekten.
Menneskene kunne finne Guds vilje i ordet.

De behøvde ikke se på himmelens lys for å få vite Guds vilje.

De Indiske vismenn laget «Vedaen». Å lage lovboken og å ofre ble viktig for å opprettholde samfunnet med Gud, det var astrologien selv som lærte dem det. Det nye stjernetegnet, Vær/Vekt, krevet lovtekster og ofringer, så i astrologisk lydighet laget de alt klart for hva den nye stjernebilde krevet.
Solen var gått ut av Oksens hus og inn i Værens hus i himmelens storsirkel, Brahma. Denne astrologiske begivenhet skjedde over all verden og innebar store endringer for all verden.

I Israel skulle man ikke lenger stole på himmellysene, men bare på Guds ord.
De fleste andre omliggende kulturer hadde begge deler, som i India, både loven i ord og himmelens lysende tale.

Israel ble den eneste som virkelig ga seg helt inn under Guds ord, loven, og de ble kalt ordets tjenere. De ivaretok hvert ord fra Gud like omhyggelig som andre studerte himmelens lys.

I denne tiden er det Abrams barn, Ismael, Isak og de barn han fikk med Ketura, og deres ætter, blir arabere og jøder og folk videre østover. I Bibelen følger vi ætten gjennom Isak.

Det er fascinerende lesning. Ordets tjeneste. Man bandt ikke lenger himmel og jord sammen ved å studere stjernene, men skrev himmelens og jordens historie i ord, leste opp lovens ord og lovet å leve etter den.

Da tiden kom da solen skulle gå ut av Værens hus og inn i Fiskenes hus, skjedde det over hele verden at man ventet endringer på jorden som var tilpasset Fiskenes karaktertrekk.

Hvordan skulle Gud dyrkes i den nye tid?

I Østen og i Vesten tok man seg Keisere. De skulle ikke bare være Guds stedfortredere på jorden, som kongene hadde vært, men de skulle ha Guddommelighet i seg, selv være en Gud på jorden.

De vise menn i Østerland så i «himmelens lys-tale» at «Gud på jorden» skulle fødes i Jødenes land. Så de dro dit for å tilbe, slik vi kan lese det i Matt.2.

Da Jesus begynte sitt virke, valgte han seg fiskere som disipler, han gjorde fiskefangst-under, mettet store folkemengder med brød og fisk, og ba disiplene bli menneskefiskere. De første kristne brukte tegningen av en fisk som symbol på Jesus.

Hva innebar det nye?

Jesus talte til folket og sa at Guds rike var kommet nær! For Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn!

Jesus sa han ikke skulle oppheve loven, men oppfylle den.

I Fader vår sa han vi skulle be bl a slik: «Skje din vilje som i himmelen så og på jorden»

Slik viste han folket at både naturreligionen og loven var god!

Menneskene hadde to kunnskapskilder å øse av, det skapte og ordet.

Paulus sier det slik:

«…for det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer seg på, å finne Guds usynlige vesen som er åpenbart ved naturen.

Den andre kunnskapskilden er ordet.

Ordet hører til i den «åndelige» dimensjonen av menneskets tilværelse.

Så lovens tid var tiden hvor man søkte Guds vesen i Ordet fra Gud, og det førte til en inderliggjøring av gudsforholdet: «Hvordan kan jord og himmel møtes, vi og Gud, jeg og Gud».

Og man bygget templer for å komme sammen med Gud:

«Jeg skal komme sammen med deg der» sa Gud om Salomos tempel.

Det ble bygget etter modell av et himmelsk bilde, slik Moses hadde fått det på fjellet da han fikk lovtavlene av Gud.

Over hele verden laget de sine hellige bygg som speilet himmelens tale på det sted de var, for å gjøre etter loven. Og de strevet med å holde loven, for loven var deres liv! Og for deres liv ofret de uavlatelig, for å sone lovbruddene.

Jesus sa at han oppfylte loven. Han avskaffet den ikke, for loven var god. Men han tok alle lovbrudd på seg og sonet selv som offerlam all verdens synd og overvant døden.

«Guds rike er nær» sa han. «Guds rike er inne i deg.» «Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn».

Slik brakte han lovens ord inn i hjertene, som såkorn hvor Guds rike skulle vokse frem. All angst for død og dom ble byttet ut med kjærlighetens, nådens og tilgivelsens Ånd.

Så vandrer vi i troen på de ordene han har sådd i våre hjerter, og venter på den tiden hvor Guds rike skal komme og Guds Ånd skal utgydes over alt kjød.

Det er ingen religion som er feil, men alle har ennå ikke kjent Jesu ord slik at de har kunnet glede seg over det, så de befinner seg fortsatt under loven, og i naturreligionens ånd.

Men den som kjenner Jesu ord, kan aldri vende tilbake til lovens tid, som om Jesus aldri hadde levd.

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

Jonas tegn.

Noen vil ha «bevis», og noen krever «tegn»….

Jesus svarte fariseerne som krevet tegn av ham: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Profeten Jonas tegn…..»

Det var ikke et nytt tegn Jesus ga oss, men et av skriftene i Bibelen som alle kjente godt, den gangen.

Jonas bok i GT er en kort fortelling, fire korte kapitler, så jeg anbefaler å lese den i sin helhet. Her vil jeg sitere litt fra den og si noe om hva jeg ser av dette tegnet.

Jonas var den første profeten i Israel som ble sendt til hedningene.

Gud sa: » Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» Ninive var en stor by ved elven Tigris, en hovedstad i Assur, etter tradisjonen anlagt av Nimrod, sønnesønn av Kam. Nimrod var den første som skaffet seg «stort velde» på jorden, og Ninive skulle være «nin»(sønn)- neveh(bosted)»=> «etterkommernes bosted».

Jonas hadde ikke lyst til å gjøre dette, så han ville flykte bort fra Herrens åsyn.

Han fant et skip i Joppe som skulle til Tarsis, og gikk ombord. v.4 …..»Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, og skipet var iferd med å knuses. (v.5) Da ble skipsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skipet, ut i havet for å lette skipet. Men Jonas var steget ned i skipets nederste rom og lå i fast søvn. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under….»

Vi gjenkjenner, i disse to versene, fortellingen om Jesus som stiller stormen.

Da var Jesus og disiplene ute på Genesaretsjøen, det blåste opp til storm og disiplene ble redde, men Jesus sov bak i båten. Da gikk de til ham og vekket ham. Jesus stillet stormen og disiplene ble grepet av frykt for ham som hadde makt over vind og hav.

I Jonas bok stilles også stormen:

Ombord på skipet sier sjøfolkene til hverandre: «Kom la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas………og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, forat havet kan legge seg for oss?…»  Jonas svarte: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.» …… så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet opp å rase. Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren….»

Navnet Jonas betyr «due». Duen er et viktig symbol i kirken, som bilde på Ånden.

Da Jesus ble døpt av Johannes skjedde det da han steg opp av vannet : …»og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham….»

Dette vitner alle fire evangelistene om.  Guds Ånd kom ned fra himmelen i en dues skikkelse, og ble over Jesus.

Første gangen vi møter duen, «jonah», er i fortellingen om Noah.

Da dommen var over, og domsvannet sank, sendte Noah ut en due, og hver gang den kom tilbake forsto han at vannet ikke var helt borte fra jorden.

Jeg merker meg at duen (jonah) «kom tilbake» til arken, inntil domsvannet var borte, og at den kom over Jesus da Jesus «gikk opp av vannet».

Kirken bruker også bildet av duen som bygger sitt rede i klippen, et kjent motiv i GT, men i kirken som en allegori hvor klippen er Kristus.

Der, i klippen, i Kristus, ønsker den trette å hvile og den forfulgte å skjule seg, og der i klippene og fjellhulene skjulte kong David seg under striden med kong Saul.

Klippeduen har også den egenskapen at den «vender tilbake», en egenskap som har gjort den kjent som «brevdue». Profeten Esaias (kap.60) forteller om en tid når «Herren bor på Sion og Israel vender tilbake»: …»Løft dine øyne og se…. de samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Du skal se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg………. Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?……fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne….»

Gjennom loven og profetlitteraturen er «dommen» at Israel spres blant folkene, og «frelsen» at Israel samles i det lovede land, og duen er et av bildene som brukes på at Israel «vender tilbake».

Duen er også smertens og lidelsens bilde.

Bønneropet om Guds hjelp i sykdom, trengsel, forfølgelse og nød nevnes som kurringen fra en due.

Det er Israels lidelse, de som elsker Guds lov og stadig bryter den. Det er Kristi lidelse, påskens mysterier.

De vakreste bildene av duen er kanskje skildret i Høysangen, hvor duen er kallenavnet  «Salomo og hans brud» bruker på hverandre, slik vi ville kalle «turtelduer».

Jonas, duen, sendes altså til hedningene, men er i mellomtiden på et skip….

Blir vi nå i bildet av duen, ser vi at når Jonas kastes i havet, kastes Guds Ånd, Israel og Kristus i «havet»……og stormen stilner.

Vi kjenner begrepet menneskehavet, og vet at Israel ble spredt i menneskehavet, men Kristus, ble han også det?

Vi vet at han sa » Jeg er ikke utsendt til andre enn Israels hus…», men ved misjonsbefalingen han ga disiplene, ble det disiplenes tjeneste å bringe Ånden til alle folkeslag, ætter og tunger.

Den første som fikk se dette skje var Peter, Jonahs sønn, da han døpte Kornelius hus. Da kom Ånden på dem, slik den hadde kommet til disiplene på pinsedag.

Vi kaller ofte pinsen, Åndens komme, for kirkens fødselsdag. Kirken er i dette bildet «Kristus i folkehavet». Kirkebygningen har også «kirkeskipet» som sitt symbol.

Skriftet om apostlenes gjerninger avsluttes med at skipet Paulus er på forliser, og alle må ut i havet, men ved Paulus’ ledelse reddes alle.

Fortellingen om Jonas, duen, som kastes i havet fortsetter slik i kap 2.:

«Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter. Og Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskens buk og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg…….Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine………men du førte mitt liv opp av graven…»

Igjen er det Jesu ord vi først tenker på: Matt. 12.40: ..»..likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.»

Slik sier Jesus at han er det tegn Jonas er et forbilde på. Her er «fiskens buk» et bilde på «jordens skjød». Og herfra påkaller Jonas Gud.

Vi gjenkjenner bønnen om hjelp. Den er et hovedtema i Bibelens bøker, i Israels historie, i Jesu lidelse, i kirkens tjeneste og i  menneskes liv. Det er Åndens rop til Gud, en klage, en bønn om hjelp…..som «en dues kurring»….

De første kristne brukte «fisken» som symbol for Jesus, og «fisken» ble derfor også et symbol for dem som fulgte ham, de kristne og kirken. Å være Jesu etterfølger var å «være i bønn i fiskens buk».

Jesus gjorde fiskere til sine disipler, han gjorde undere hvor de fikk store mengder fisk, han mettet dem alle med brød og fisk og han kalte dem til å være «menneskefiskere».

Biskopens tittel og hans fiskehatt  symboliserer denne tiden hvor «Ånden er i Fiskens buk».

Den tiden hvor duen, Guds Ånd, ved Israel og kirken, har vært i menneskehavet, er nå ca 2000 år, og bærer navnet «Fiskenes» tid. Å være i Fiskenes tid er uttrykt i dette «å være i fiskens buk».

Dette stjernetegnet i Zoodiaken etterfølges av «Vannmannens tid», og denne tiden lengtet de andre folkene etter, de tegnet tiden som en mann med fiskeskikkelse, Oannes og Dagon er de «Fiskegudene» vi kjenner best .

«Fiskenes tid» kom etter «Værens tid», hvor ofringen av væren var en hovedsak.  Kristi offer avsluttet den tiden. Når så fiskenes tid er over og Israel vender tilbake og Jesus stiger opp av vannet, vil himmelen åpne seg og Guds ånd komme og utgydes over alt kjød.

Noen religioner avbilder overgangen mellom «Fiskenes tid» og «Vannmannens tid» med «mann med fiskehale». Mytologien om denne tiden er rik, og religionene har sine astrologiske bilder, men det var Jonas tegn Jesus ga oss, og bare det.

Guds ånds underlige vei i folkehavet og i «Fiskens buk»…. her er Jonas, og her er «mer enn Jonas»! Israel, kirken, alle de som hører Guds ord! I Kristus er vi der alle sammen.

Det er lidelsens tid hvor man roper til Herren om hjelp.

Det er mørkets og dødsrikets tid hvor påskens offer fullbyrdes og man venter på oppstandelsen.

Jon 2.11: ..» Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land….»

Dødsriket ga ham tilbake til livet,

Den tiden Jonas var i fiskens buk var tre dager og tre netter. Det er samme tiden som angis for Ninives størrelse : ..»Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang..»

Ninive er tiden for «etterkommerene» (nin ); det omfatter hele slekten, den kontinuerlige kjede av generasjoner, alt og alle til evig tid.

Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så:

Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til deg! Og Jonas sto opp og gikk til Ninive etter Herrens ord…….Og Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet. Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små…. og kongen i Ninive sa: «…de skal rope til Gud med kraft og vende om fra sin onde vei …og hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det…så vi ikke forgår.»

Da sparte Gud Ninive og ødela den ikke:

«Skulle ikke jeg ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!»

Dette tegn ga Jesus oss, Jonas tegn!

«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«