identifikasjon

Jeg har tidligere nevnt “Jeg opplevelsen” som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: “jeg”er, under “visjon og viten”).  Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent  i andre leveår,  og foreldrene opplever som regel bare at : ” Oi, nå kommer trassalderen for fullt!

Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?

Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene?   Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne,  forstand og gener er  viktig for mennesket,  og hvem “jeget”  er.   Vår streben etter å  gjøre det samme som  foreldrene , være som  dem, verdsettes av  dem og kommunisere med dem,  er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:

Fødselen, det å komme til verden, er en  smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom “en annen” (mor).

Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos “en annen” og få dekket alle behov.

Å være elsket,   det å vite at du er ønsket og verdsatt av “en annen”, å være  sentrum for “en annens” oppmerksomhet.

Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av “en annen”,  og så dele dem med “en annen”.

Å gjøre noe,  å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med “en annen”.

Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss.  Vi identifiserer oss med “en annen”,  og blant våre første identifikasjonsleker er “mor og far og barn” leken.

Så blir jeg selv mor.

Og  jeg  ser inn i de sterke, granskende,  rolige øynene som ser for første gang.

Lykkelig  og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser.  Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg  navnet  på alt vi ser.

Du og jeg  i verden.

Du er oppmerksom og følger med på alt.

Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.

Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!

Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke “bebyspråk”  til deg!

Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en  grunnleggende struktur.  De bare vet det er slik.

Så er vi opptatt av, i jobben og i det private,  å gjøre dette så riktig vi kan.

Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og  jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man “rollemodell” bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og “leser ” oss som en åpen bok.

Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.

Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter,  selvsagt er jeg ikke presten!     Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?

Jeg er gud.  Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.

Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: “Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?”

Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:” Nei, det er alderen, vet du. Alt er  selvfølgelig for dem, og små barn  tror alt og går helhjertet inn i det.”

Forrederi! Jeg var forrådt!  Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne,  og smerten ved å bli lurt av dem!  Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen,  bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt.  Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!

Jeg er i ettertankens modus.

Jeg slår opp ordet” identitet”  for å se hvordan det utlegges etymologisk.  Det er latin for “å gjenta en enhet” , “å være det samme”, “å være en”. (Grunnordet var ” idem” iflg Webster.)

Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods.  Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en  gjentagelse av  en enhet.

Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr  “det samme”, og humus som er  ” jordsmonnet”.

I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er  et sterkt uttrykk for en helhet.

Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra  astrologien  om hvordan  horoskopet i  fødselsøyeblikket preger den nyfødte.

Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. “Persona” var skuespillerens maske. Så man “lyder gjennom masken”.

Vakrest fant jeg om det engelske ordet people:  poppelen, treet altså,vår osp.  Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre,  fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver..    Så på engelsk går folk rundt som trær.

“Mannen” betyr  det mentale, og “kvinnen” betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for” mann og kvinne” på flere språk. Og da måtte jeg le av  den hebraiske.  På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah.  Våre kraftuttrykk ” isj” og “isja meg” har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!

Jeg får stanse og oppsummere litt.  Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :

Jeget er  en  helhet, udelelig.

Når jeg identifiserer meg,  gjør jeg meg til “det samme som” den jeg identifiserer meg med.

Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.

Jeg uttrykker meg “gjennom masken”.

Jeg produserer og gjenskaper.

Og jeg går omkring  som “verdens reddeste tre”.

Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg.  Hva som er “riktig” eller “galt” er ikke på dagsorden for meg ennå.  Jeg vil bare  synliggjøre  innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til  å uttrykke oss med.

I tillegg er denne dominerende strukturen  dypt i meg:  At jeg er, og hva jeg er,  har blitt til på grunn av “en annen”, altså årsaken til meg er “en annen”.

Jeg tror at flere enn meg  identifiserer  seg med gud.  Kanhende med helt andre erfaringer enn mine.  Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen  er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.

Sjelens sult

Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok:  “Sjelens sult.”  Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.

Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av “såkalte åndelige” fenomener.           Vassnes vil  gjerne forklare religionene, at de overhode finnes.   Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.

Den svakeste  hypotesen i boken er Vassnes  bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var” høy på akasiebark”.

Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte  godene ved hasj og marijuana.  Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.

Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.

Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten.  Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i “Transendental meditasjon”. Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.

Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla  at å anvende  meditasjonens teknikker, var helsefremmende.  De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer.  Dette solgte.

Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.

Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte.  De “selger” religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen.  Det har ikke så stor  interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin.  Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som “hjernespinn”.

Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det “overskridende”, sier Vassnes.

Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans metodikk som relevant som  forklaring på religionenes eksistens.

Boktittelen “Sjelens sult”,   skal uttrykke “behovet for”  Gud. Det er ikke  tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes .  Denne forklaringsmodellen bør, i så fall,  gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.

Det er ikke troverdig  som vitenskaplig metode  å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og  metoden må  kunne anvendes  som metode for å forklare  også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som  vitenskap, politikk  og økonomi.

Metoden må kunne brukes  for å forklare at vårt behov for å “forstå” materien , forklarer forskningen. Og  at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At  behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen.  Altså må metoden kunne forklare at  når vi “tror” at vi stammer fra noen som er laverestånde, så  lager vi oss utviklingsteorier.  Og,   at når har vi behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, fordi vi har et sterkt behov for å være flinkest og best, har vi laget oss forestillingene om “de beste overlever”.  Vi  må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av  vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere  forestiller vi oss en ” Darwin”.  For det er klart, Darwin blir ikke mer enn det vi gjør ham til!

De rent materielle behov   som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke,   bli til en forklaring på tilstedeværelsen av “forestillingen  om Gyldendals kokebok og andre kokebøker”.  Vår sult blir “selvsagt”  forklaringen på forestillingen om kornet.  Og,  da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.

Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage  forestillingene om  det onde…,

Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.

Metode er et gresk ord og betyr “etter veien”. En brukbar metode  er en “vei som når frem dit man vil”.

Vassnes har gitt oss en “vei”  som når et stykke i den retningen han ville gå.  Det gjenstår mye “veibygging” før han når sitt mål,  og det spørs om han ikke må bytte metode.  Det er ikke så lett å bli kvitt “millionenes samkjørte hjerneaktivitet”.

Ellipse

Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.

Jeg spurte legen min:  “Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?”

og hun sa : “Det er ingen fysiske abstinenser,  det er bare psykiske.”

“Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?”

” Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.”

Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har  psyken som en egen profesjon.      En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har  lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens  fenomener.

Jeg lurer på  vår moderne tids syn på mennesket.  Hva er mennesket?

Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet?    Er vi bare materie?  Og hva er sjelen?

Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.

Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.

Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie “falt for eget grep”, kan man si.  I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste.  Materialismen er kirkens motbølge,  som holder materien for å være det eneste virkelige.  Dermed overflødiggjøres  gud.
De to retningene  blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!

Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være,  og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.

De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.

Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro,  men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie.  Men  vi har en kirke som  sier:  “fy, overtro!”   Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : ” Jeg så ikke noe av interesse.”

Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!

Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares!  Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene.  Klart dette inspirerte!

I ettertid ser man at dette systemet  fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten  fungerer oss mennesker i mellom.  Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de  frigjøres til helbredelse når de erkjennes.  Dette har de som felles erfaring.

Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med  moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på!  Og,  når vi “glemmer” noe på en “gal” måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested,  har vi  “til denne demonutdrivelsen” fått et utmerket redskap takket være Freud,  denne gamle jødiske systembyggeren.

Jeg tror at mennesket er materie.

Jeg tror at  alle  våre  sjelelige  uttrykk er materie .

Jeg tror at den levende sjelen er ånden.

I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.

Materien er skapt av  gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder.

Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg,  vender tilbake til Gud som gav den, og som  lot den bli meg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg.  Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin “ferdig”fase.

I de tidligste barneår har mennesket sin “Jeg” opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens.   Jeg liker at det brukes bildet av en  sirkel på denne sterke “Jeg opplevelsen”.  Man er bevisst at man er sentrum for seg selv,  og for “alles”  oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre:  servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt “jeg” trenger!

Ettersom “jeget” blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt,  skjønt de fleste vil kjenne på at deres  “Jeg sirkel”  forstyrres noe i denne prosessen.

Det kommer en helt annen sirkel inn i “jegets sirkel”.  Jeg liker å tenke på de to sirklene  som ellipsen.

Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter!   Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende.    “Vi er som skapt for hverandre!”   sier man,  og lever lenge på den opplevelsen.    Som det kinesiske  “yin og yang”  visualiseres  i  en sirkel,  er det et vakkert bilde på det hele.

I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.

Ellipsen utlegges språklig i Webster med:  Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet  leipo som betyr å løpe vekk, forlate.

Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.

“Jeg- sirkelen”, selvstendig og  alene, søker  gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.

Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse,  en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er  alltid forbundet,  i lengsel og opplevelse.

Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og  troen!  Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.

I GT er ordet for sirkel “chug”, og brukes bare to,tre ganger:

“Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.” Job.22,13-14

“”Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.” Ordspr. 8, 27

” Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.” Es.40,22

Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:

“Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?” Matt 27, 46  (eg-kata-leipo)

Myter og berget det blå.

N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken  “Nordisk mytologi” (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.

Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet “run”, grunnstammen i ordet runer. “Run” betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.

Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!

Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.

Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de “gjemmer” i skaldskap, og gudene svarer.  Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte  ordet “gjemmes”.  Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre “Hva betyr det?”

Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå “vismenns ord og deres gåter”, som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og  som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid “Oddas”.   I dette navnet finner man både Edda,  Odin og Æsene.

De gamle kulturene har  visdomslitteratur,  eller myter,  som er bevart for oss,  men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå.  Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.

Skal jeg “si deg en hemmelighet” ,  en myte  jeg har fått høre om “berget det blå”?

I “eventyrene”  våre er det ofte hendelser som finner sted i  “berget det blå”.  Det er dit man blir “bergtatt”.

Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.

Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet.  Hun vokter  “gralen”  som ridderene søker etter, mens de stadig befrir  jomfruen fra drager. Både “begeret”  og ” dragen” er i “berget det blå”.  Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.

“Berget det blå” uttrykker  det gamle bildet av jorden:  flat jord,  med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten.  Det gamle ordet” blått”, var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : “Blåman, blåmann bukken min..”  og “blått som kull”,  “blåmyra” .. og altså nattehimmelens  farge: “berget det blå”.

Eventyrene griper  her tak i både bibelske  og andre religioners  myter i samme fortelling.

Alle har noe de formidler i dette bildet.  Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss “bergtatt”.  Desto viktigere blir de mange små lysene i “berget det blå”.  Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der,  og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene.    Det er hun som vokter “gralen” fra middelalderens  og bibelens myter,    og hun vokter    Suttungsmjøden”,  den attraktive kunnskap som Odin leter etter.  Hun samler i seg Maria ,  Jesu mor,  og Israel,  GTs  skjønne jomfru,  og gir eventyrene om jomfruer større dybde.

As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor.  Ordleken kan være  som i en drøm i “berget det blå”.

Snorre knytter Tor til Troja.   Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet “å starte helt pånytt”.  Ingen “gammel” kunnskap skulle bli med i “det nye” vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, “glemt”.  Det var å regne som “usant” inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.

Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed ” lokk på”  en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet,  formidle hemmeligheter om “berget det blå”, der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.

De gamle magernes visdom kunne formidles ved  jomfruen  og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved  okser  og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i “berget det blå”.

Hva kunne de?

De kunne regne, observere , beregne  stjerner og planeters bevegelser og lage  kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall  i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og,  slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født.  De leste  menneskenes  og folkenes  sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.

Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de  svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke “spør stjernene”.  De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i “profetjobben” fordi  de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.

Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte.  Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom.  Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et “mål-tid”, hva betød det? Ble det en myte om et “tids-rom”?  Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!

Det var kunnskap om  de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon  var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt  i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon.  Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av “de innvidde”.   Det kan være flere “innvidde” grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.

Når vi ser opp i “berget det blå” der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette “berget” felles.

Her skildres “eonenes” fødsel og død, og “gudenes” frodige karakterer.  De er, i  astrologenes tale,  det som lyser og beveger seg  i ” berget det blå”. Her har man” tidsrom ” og “hus”,  og her har man  “måltid” med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet  at svært mange av de gamle “Guder” var “fjellguder”. Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.

Når  vi bysser barnet og synger “byssan lull” , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet  at det kommer tre vandrere på veien:  Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.

Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?

Hvem forteller hemmeligheter?

Til Helvete med Helvete.

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forstillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen,  i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk  ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter.  Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete

!
Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse.  Det referes til med enkeltkarakteristikker, som man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig.   Det holdes ikke frem som noe hovedbudskap.  Omtrent slik en lege er opptatt av kuren, medisinen, som det som gjør frisk. Det å bli frisk er målet for legebesøket, ikke  å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe  innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker, slik  folkene rundt omkring  drev med, var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : “Vær ikke redd ! Men hva så du?”

Og kvinnen sa til Saul: “Jeg så en Gud stige opp av jorden.”

Han spurte henne:” Hvorledes ser han ut?”

Hun svarte: “En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.”

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: “Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?”
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne  historien viser  at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med “dødningemaner”.

I denne fortellingen har den døde en kledt,  gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges  som  en “livet etter døden “historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten.   Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik “mangelsykdom”, hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap.

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig. Når vi beskriver mørket beskriver vi vår store, eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys.  Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff,  Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de  vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)

Det er faktisk gått til Helvete med Helvete!

Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.

Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: ” Verden igår og idag. Vår egen tids historie.” 1935

De tre bindene  er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning!   (Jeg anbefaler  Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.

Første bind  starter kl 11.00  den 11.11. 1918

Det er tidspunktet  den første verdenskrigen opphørte.  Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der  i noen få sjebnetunge år.

Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.

Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.

Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv  enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.

Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!

Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk!  Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!

Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser,  for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.

Man kjøpte  varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller  lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.

Direktøren for det “Internasjonale Arbeidsbyrå” sier i en rapport av 1924:

“Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag.  Da Polen  stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet.  Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet.  Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.”

Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser,  gikk det en “enveis” strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren.  Amerika hadde virkelig sin boom!   De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.

Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen,  lånte Europa  enda mer av Amerika!

Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling,  men jeg må trekke pusten litt og tenke.

Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!

Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten.  I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for  reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet.  For å oppretholde “systemet” har statene brukt “gjeldsinflasjonsprinsippet”, og  satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.

Gir vi fra oss  den økonomiske “lederposisjonen” til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?

Hva har vi lært av vår nære historie?

Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :

“UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?

Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.”

Professoren  viser, i innlegget, hvordan Bernanke  bruker både inflasjon og nytrykte penger  for å ” overleve”,  mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.

Homofile og utviklingshemmede?

Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både  forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne,   ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.

Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre  avvik.  Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.

Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket.  Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for  å komme tilrette med og å leve med avviket.

Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte “preventivt”.

Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming.  Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten  virket  invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.

Slik var samfunnet for over 37 år siden.

Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene  den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte  skarpt mellom avvikene.  De homofile “gjorde jo ingen fortred”, men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del  av lokalmiljøet,  ingen anmeldte dem.

Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær,  fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed  “så” de  ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok,  for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt  ham søke “hjelp”, og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt  dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.

Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig,  men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.

37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig,  kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.

Men lovendringen avspeilet bare at  det var et politisk flertall for lovendring!

De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette.  Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra “å være kriminell” til å være “OK”. Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt,  og “slik ønsker jeg mine barn blir”.

Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.

Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe “bedre” eller noe mer “normalt” for barna mine.  Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.

Her strever de homofile med  fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.

Her gjør de homofile en feil!

De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse  som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner .  Her er det ennå et arbeid å gjøre.  Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten.  Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.

Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av.  For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser  er det  i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.

De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store  sinne  de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen  mennsker?  Det er mange som kjemper for denne gruppens  rett til å leve,  og deres rett til å bli født, og   deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede  er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg “slike barn”? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?

Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk “Fritt Ord” prisen:    “Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.”       Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede.         De er utrydningstruet.

Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens  rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?

Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er !  Vi er alle  slik vi er født!

Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!

Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!

Monsen og Friele

Jeg blir litt nostalgisk av denne debatten.

Kim Friele og Nina Karin Monsen er to motpoler i den offentlige debatt.

Kim Friele hører til dem som startet kampen for å få godkjent de homofiles ønsker og krav, og som var med på å gi homofilien et offentlig ansikt. De senere år har hun fått oppleve at hennes sak vinner på alle fronter. Hun har opplevet å gå fra kamp til seier og har nå fellesskapets “store bølge” for sin sak!

Nina Karin Monsen står i den tradisjonen som var, og som  de fleste nå har forlatt. Godt skolert fremfører hun ideer og meninger som var rådende, men som nå er en “utdøende bølge”.

Til enhver tid vil de  “som hersker eller er flertallet”,  altså den rådende kultur,  fremstå som dem som har rett.  De argumentene som underbygger deres  syn er “de rådende”,  “de populære  eller lovlige argumentene”,   disse  fremstår fremforalt som “dagsaktuelle og selvsagt riktige”.  Mener noen noe annet enn dem, må de argumentere “mot makta”.  De som argumenterer “mot makta”, har det mer eller mindre vanskelig, alt ettersom. Fra dødsstraff til avvisende skuldertrekk. Dermed er ikke noe sagt om hvem som objektivt sett har rett:   Flertallet,  opposisjonen, diktatoren  eller Gud har “alltid rett”, ettersom hvor man er i maktbølgene.
Dette er lett å se “på avstand”, men ikke like lett når man er midt i det, deltar selv.
De er født med ca 10 års mellomrom, og deres utdannelse og holdninger har røttene i krigstiden og  50-tallets Norge.  Dengangen var kvinneidealene :

Omsorg, som innebar at moren skulle ha tid og råd til å være hjemme med barna og  å stelle for mannen og kanhende også  foreldre..

Vellykkethet, som innebar et moderne hjem, perfekt utseende, rik nok mann til å gi kone og barn alle nødvendigheter, slik at   mannen  ofte hadde to jobber for å klare å kjøpe alle de tekniske vidunderne som nå , takket være strømmen,ble tilbudt norske husholdninger! Moderne komfyrer, vaskemaskin,  strykehjern, kjøleskap, dypfrysermed, platespiller, lydbånd, filmapparat og mye mer… kvinnen hjemme fikk tidtil overs! Tid til å lese ukeblader, lakke neglene,  gå ut midt på dagen til kun sosialt overskudd, shoppe og gå til frisør, se lekker ut med ferdig middag til mannen og nybakte kaker til kaffen, mens barna gjorde lekser…..

Ikke rart hun måtte frigjøres!
Det er klart at noen kvinner utdannet seg og tenkte karriere!

Men, idealet i folket var denne  vellykketheten som viste seg i hjem, kirke og kjøkken. Skilsmisse var “skandale”, abort var ulovlig og ble bare skrvet om på jentedoene, homofili var ulovlig og ble aldri snakket om, arbeid og utdannelse for kvinner var helt vanlig frem til man giftet seg. Da fikk man ansvar for familien.
Kvinnebevegelsen som vokste seg stor i denne tiden, gikk selvsagt ut på å få damene i jobb!
Jeg vokste opp med denne bevegelsen, og jeg har stor respekt for flere av våre foregangskvinner. Det store flertallet av folket ble værende i disse idealene helt til “bølgen for kvinnefrigjøring” var blitt stor nok og slagkraftig nok til å få den “almindelige mening” preget. Denne kampen innebar en strategisk tilrettelegging av ikke bare jobb til alle, men barnehageplasser så mødrene kunne jobbe ,  retten til fri abort, likelønn og likestilling….nedtoning av familiens “enestående” verdier ..mm…og samtidig endret de økonomiske forholdene seg slik at en familie måtte ha to inntekter for å klare seg. Dette bidro til å tvinge “etternølerne” ut i arbeid. Taperne i dette var de single og  aleneforsørgerne..

Hele denne åndskampen ble vakkert håndtert av våre politikere, som holdt sin beskyttelse over alle parter i debatten, mens lover om likestilling og abort ble vedtatt og forbudet mot homofili ble fjernet.  Hele tiden ble alle synspunkter nøye diskutert i de politiske avisene og i NRK   Det var 60 og 70-tallets store omveltninger.

Man var seg bevisst de ulike meningene, og at det var nyttig for alle at de ble debattert! For ingen hadde fasit på disse spørsmålene, den måtte vi lage selv i politiske prosesser.

Friele fikk sin fortjente pris! Nå har Monsen fått sin fortjente pris!

De har begge vært trofaste mot seg selv i debattene! Det å ha og ivareta   mangfold og frihet er en  berikelse for vårt samfunn! Derfor ønsker jeg at prisen opprettholdes.

Tenk, Friele, om datidens mennesker som du sto opp mot, ikke hadde anerkjent din rett til å tale din sak?

Om de hadde “feil” meninger om homofili, så hadde de gode holdninger til demokratiet og de demokratiske rettigheter.   Når et folk deler ut en slik pris som “Fritt Ord”, er det fordi folket setter pris på det frie ordet! Dersom bølgen av endringer som du så vellykket har tatt del i krever det “Frie Ord” bort, fordi man ikke tåler at  ens motstandere har samme rett som en selv,  ja, da har vi valgt oss  en grå og trang verden.

Enten man argumenterer mot  menneskets tro,  seksualitet eller politiske meninger, må man gi hverandre samme spilleregler!

Hvem diskriminerer?

Nå vedtar stortinget “fri flyt” av arbeidskraft.    Fra 1.mai skal EUs regler om “fri flyt” av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen  var en sterk fagforening, ville LO  overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk.  Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.   Han har også skrevet en grundig analyse av “Den billige arbeidskraften”, Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.     Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre “rasistiske” i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : ” Frykten for å være rasistisk.”

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole  noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole.  Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette.  Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: ” De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.”   Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi  fagorganisasjonene  ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært  skoledirektør, Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en “ikke sak” i alle demokratiske fora,  lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: “Ikke behandlet”

De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt!  De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger.  Likefullt,  LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding  hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir “mangemilliardær”. Man måtte kanhende sluke noen kameler.  Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et “must” ble den vanskelig å diskutere.

LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia:  Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem  som “holdt mål”!   Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.

Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er  han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som “skikket” til å få ” riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Tenkte på dette  idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.

Kjære tannlege!

“Blør du når du pusser tennene?” spurte tannlegen.

“Ja.”  Jeg svarte med munnen full av remedier.
“Du trenger dyprens”,  sa han,   “jeg setter deg opp for dyprens, høyre side oppe, først, så får vi se.”
“Hva er dyprens?”  Mumlet jeg utydelig.
“Se her på bildet,”  han pekte på skjermen, hvor tennene mine var avbildet, “der ser du bakteriene, plakket, som må fjernes.”
Så dypt nede, under tannkjøttet, lå dette som ødela munnhygienen min!

“Må jeg?” spurte jeg.
“Det er ingen tvang, men det vil forsinke tannsykdommem din med i hvertfall ett år.. og .. med gjentatte behandlinger vil du kunne utsette sykdommen enda lenger.” Han smilte oppmuntrende.
“Og denne her,” han rugget på den bakerste jekselen oppe til høyre, “denne er for løs! Den må vi trekke!”
“Trekke?” sa jeg redd.
“Ja, den kan ikke hjelpes lenger!” sa han og rugget kraftig på den.
“Jeg vil helst ikke trekke tenner, det føles som første skrittet til gebiss!” protesterte jeg.
“Ja, det er det denne tannsykdommen ender med,” nikket han. “Det er derfor vi tilbyr dyprens,  og,  at vi trekker den bakerste tannen! Så vil sykdommen forsinkes for en tid. Men du kan få ny tann der på dagen! Vi har et nytt apparat som på dagen lager en ny tann tilpasset deg! Så fester vi den slik at du ikke vil merke at du mangler en tann.”
Jeg så på tannlegen min, og ristet på hodet. “Hvorfor kan du ikke bare feste den gamle? Jeg vil heller ha min tann! Hvis du kan feste en ny tann, må du vel kunne feste den gamle?”

“Nei,” smilte han, “det går ikke!”

Jeg skylte ut etter undersøkelsen og sa jeg ville tenke på det.

“Du bør nok ikke tenke så veldig lenge,” sa han.

Jeg gikk ut fra tannlegen med en sta besluttsomhet! Jeg ville gå til “alternativ tannlege”.

Tvers over gaten for tannlegen er det en kvantemedisiner som jeg kjenner til fra tidligere. Jeg gikk dit, forklarte problemet med tannsykdommen og spurte  om de  kunne hjelpe meg.

Jeg fikk en rask time for å sjekke om de kunne gjøre noe med problemet mitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Jeg går nå og tar en serie behandlinger. Allerede etter første behandling merket jeg at tannen festet seg mer. Etter to behandlinger kunne jeg tygge med den. Nå er blødningen i tannkjøttet nesten borte. Et par behandlinger til nå, så skal jeg ringe og bestille kontrolltime hos tannlegen min! Han er hyggelig, og han har så mye hypermoderne utstyr! Kanskje jeg kan få ham til å prøve kvantemedisin….

Ihvertfall! Jeg sloss for tennene mine!

Og.. acetylkolin har jeg vært borti før.  Da jeg sluttet å røke leste jeg at nikotinet hadde overtatt funksjonen til kroppens acetylkolin, slik at egenproduksjonen av denne transmittoren ble for lav! Det var det som gav ulike abstinens-symptomer og sykdommer. Jo, det var en diagnose jeg kjente godt til!

Blir jeg frisk vil jeg melde denne behandlingen inn til NAFKAM.

Kvantemedisin i Schrødingers katt.

Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt “storslegga” på noe som kalles “kvantemedisin”. Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.

Det er selvsagt å “banne i kirken”.

Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.

Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand “har ikke tid” til å rapportere “alt mulig”! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte  bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.

Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem!  Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg?  Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!

Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU.  Det  er altså helt OK å “lure syke folk” i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig “lurt” av hva du enn måtte feile.   Folk  skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling  selv, unntatt kreft-behandlingsform!

William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.

Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke?   Denne tøffe mannen står og “banner i kirken”!    Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?

Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten.  Ikke egentlig!

Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.

Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?

Ingen vil gå inn på dette,  fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag,  tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært “hjelpeløse” uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.

Derfor må de angripe den på annet vis.

F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!

Denne argumentasjonsformen  fra” maktens høyborg”  bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og  aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.

Han er kun tiltalt for sin ytring!

Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:

Sir Venkata Raman

The Nobel Prize in Physics 1930

Denne mannens  forskning (og selvfølgelig resultatene fra et stort forskningsmiljø) ligger til grunn for det meste av disse moderne apparatene som nå benyttes “overalt”.  Det er imponerende hvordan moderne informasjonsteknologi  åpner for svært presise og enkle analyseteknologiske metoder, med svært omfattende bruksområder.

Man kartlegger, på atom og molekylnivå, stoffets frekvens. Ved å ha denne informasjonen i databasen kan stoffene raskt identifiseres, og spørsmålene om anvendelser blir derfor spørsmål  om  hva man har i databasen, for apperaturen er bare ulike patenter innenfor samme teknologi.

Siden man allerede bruker denne analyseteknologien  for alle sorter “dødt” vev, på labratorienivå, er det kun spørsmål om vilje, eller ønske, for å anvende denne teknologien direkte på pasienter.  Databasene forskningen har utarbeidet  over adskillige tiår er imponerende!

Dette er kun et spørsmål om vilje eller ønske! Teknologien er på plass.

I første omgang kunne man jo begrense dette til diagnostisering, så slipper man spørsmålene om “behandling”.  Som diagnostiseringsmetode overgår den det meste av gammel teknologi med sin presisjon og enklhet . Pasienten slipper ubehaglige, smertefulle undersøkelser, man sparer mye labratoriearbeid og tid.  Det burde i det minste vært testet ut som diagnostiseringsmetode sammen med tradisjonelle metoder, for å sammenligne metodene.

Siden denne teknologien er på plass, vil det kun være spørsmål om tid før dette taes  i bruk av av legene.

Hvem kan stå seg mot kjemi-industrien? En William C. Nelson ?  Han “banner i kirken”,   og selv Jesus fikk ikke “helbrede på sabbaten”,  det ble kritisert av datidens fariseere.   At noen blir friske, er av underordnet verdi også i våre dager.  Det spør man ikke om engang!

Mens vi venter på at moderne teknologi skal nå helt frem til “forbrukeren”,  får vi nok spise kjemi-industriens piller og ellers holde kjeft!

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.

Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.

I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen  om oss selv.  Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode.  Vårt genmateriale,  vår arts DNA,  finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.

Det er bare  sukker,  fosfat og  nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.

Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det “nuclein” som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene.  Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å  eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?

DNAet  er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!

Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå  ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet  er, eller hva det  gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.

I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.

Hos mennesker og virveldyr er  hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen.  Hjernen er ekstremt kompleks!  Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.

I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre  alle våre personlige  sanseinntrykk.  Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen.  Vi har et potensiale som overgår vår forstand!

Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt “behov for å utvikle” så flott hjerne!

Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer,  så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).

Det blir latterlig å høre på vestens  materialistiske misjonærer når de strever med å “bevise” at materien ikke har fantastiske egenskaper.   De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener,  slik  de dessverre  lot Fisher gjøre  i 1925  da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette  ved, ganske enkelt,   å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være “stesøstrene til Askepot”. De “fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer”.

Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å “fjerne guds fotspor” enn etter å søke sannhet!    Dette bebreider jeg dem.  For i sin “gudfjerningsagenda”  får de heller ikke materien til å passe.  De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.

Jeg vil le av dem.

De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som  på gud. I tillegg sniker de sine “avkappede stesøstreføtter” inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: ” Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta”. De tror de kan “skape det som er sant” ved makt, også kaller de seg “folkeopplysere”!

Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt “darwinist”!

De ekte materialistene,  sovjetkommunismens “ektefødte”  vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!

Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen:  “la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han  det….” Enheten, mennesket, er “mann og kvinne”.  Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier “vi” og “oss” om seg selv.

Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.

Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?

Både silisium/oksygen  og   sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie.  Blir det “rarere” eller “mer guddommelig” om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?

Utfordring

Hei, hyggelig utfordring fra Lill Karin

Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar… ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger.

The L -word

1. Hva er navnet ditt: Predikeren
2. Ord på fire bokstaver: prat
3. Guttenavn: Per
4. Jentenavn: Pernille
5. Et yrke: Prest
6. Farge: Purpur
7. Noe du har på deg: pusegenser
8. Mat:  Potetsuppe
9. Noe på badet:  papir
10. Et sted:  Pipeviken
11. Grunn til å komme for seint:  Parkeringsproblemer
12. Noe du roper: Pass opp!
13. Film tittel: Psyco
14. Noe du kan drikke: Pepsi
15. En musikkgruppe: ParaZ
16. Et dyr: Puma
17. Gatenavn: Prost Nossensvei
18. Bilmerke: Passat
19. Sang tittel åskemorgen
20. Et verb:Puste

Fjell lagrer informasjon

“Om dere tier skal stenene tale”,  sa Jesus.

Jeg  har alltid tenkt at dette var et “poetisk” utsagn,  altså,  dette ordet skulle  ikke forståes bokstavelig, men billedlig.

De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.

Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!

Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket ” tolk”,  en tolk som kan fjellspråket.

Det er faktisk  det  kjente “Jesusspråket”:  “Ja,ja,nei, nei”.

Denne “tolken” jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til  ” ja/nei” språket.   Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det.  Det står i en sort liten kasse  ved føttene mine.

Denne måten å lagre informasjon på  startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.

Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et  dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet  styrte spinnerimaskinen.  Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.

De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en  transistor, og i datidens lærebøker skrev man  når man  forklarte hva som skjer i transistoren,  at ” hullet flytter seg”.

Etter transistoren brukte man  magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene  var spesielt rene.  Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.

En sveitser tok patent på  kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler,  det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte  stenens egenskap.

Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig  mange forskere og oppfinnere  som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre,  stadig forbedre produkter,   stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder.   Og vi bruker produktene og glemmer historien,

Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper.  Jordskorpen er  25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.)  Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.

Det er dette som brukes som “hjernen” i datamaskinen.  Den benyttes  til å  ta imot, lagre og gi fra seg  informasjon.  Dette er RAM(Random Access Memory)  Dette betyr at man kan gå  ut og inn av  “fjellets hukommelse” og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.

Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.

Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig “del av oss selv”. Vi har vår personlige “fjellhukommelse” og kan ikke tenke oss å miste denne “forlengelsen av vår egen kapasitet”.

Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?

Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt.   Det står det i geologibøkene.   I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller.    Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der.  Om de nå fant  granitt på Mars,  må det ha vært vann der.

Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell.  Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur.  Denne informasjonen  er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.

Det er mange former for språk.

Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt  enkle  “folkelige” ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste.  Han sa:” vannets hukommelse”.  Han nevnte homøopati.

Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som “ikke var vitenskaplig “.  Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene.  Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet “digital biologi”. Dette arbeidet har andre ført videre.

Jeg tror hans arbeider  har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy.    Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet.  Eller at det får  andre og utvidede bruksområder.

Vann lagrer informasjon

Jeg har sakset en artikkel  om dr. Jaqcues Benveniste.

Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.

Digital Biologi

Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at “vann har hukommelse”.

Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..

Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet “huske det,”dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.

Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en “signaleffekt” Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.

Hva mener De med “signaleffekt”?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin “fortelle” mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket “molekulært signal”hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer “med opptil lysets hastighet” men bare til deres “egne” relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere

At “Vannets hukommelse” i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.

Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:

Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen

Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.

Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.

Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet “lagre” denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.

Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.

Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
- Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si “OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.”

Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..

- For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som “obscurantisme” For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper

Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om “Vannets hukommelse” To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.

Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.

For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.

Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å “digitalisere” sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige “kvantespranget” inn i en ny æra.

Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som “frekvens”- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.

Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk ” aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden

Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.

Malmø og tennislandskampen

Ville bare oppdatere lesere om dagens sveriges radio P1

15:21 | torsdag 5 mars 2009

Spänd väntan på Davis Cupmatchen

Taggtråd ska stoppa bråkmakare.

I Malmö rustar polisen för fullt inför Davis Cupmatchen i tennis mot Israel. De gatstenar som legat vid området har nu fraktats bort. Polisnärvaron är påtaglig inför de väntade demonstrationerna och i natt sluts den yttre avspärrningen kring området.

Ekots Jens Ericson rapporterar

Gatstenar tas bort inför tennismatch

Matchområdet är också en byggarbetsplats för Malmös nya fotbollsstadion där Mats jobbar.

– Man är nervös och i morgon vet jag inte om vi vågar vara här. Det är ju så hotbilden är.

Det är ett stort område som polisen har att bevaka: en yttre avspärrning ett par hundra meter från själva matcharenan och en inre precis runt Baltiska Hallen. Rakbladstaggtråd ligger utrullat på taket av en intilliggande byggnad.

Alla poliser jag talar med är övertygade att autonoma vänstergrupper kommer att försöka ta sig in på området och skulle polisen misslyckas med att säkra arenan och skydda de israeliska spelarna handlar det inte längre om inrikespolitik. Det får bara inte hända, säger polisen och innanför avspärrningarna finns det inte utrymme för dialog.

Den första demonstrationen mot matchen är redan klockan åtta i morgon bitti där demonstranter hotar att kedja fast sig vid infarten till matchområdet.

Andreas går på John Bauer gymnasiet som hamnat innanför avspärrningarna:

– Visst är det bra att de kommer hit men kanske är det lite för många poliser. Och instängningar är inte det roligaste heller, man kommer ju knappt ut härifrån.

Jens Ericson Ekot i Malmö
jens.ericson@sr.se

15:26 | onsdag 4 mars 2009 Aktivister utlovar fredlig tennisprotest Kampanjen Stoppa Matchen i Malmö garanterar nu en fredlig demonstration på lördag mot Davis Cup-matchen mellan Sverige och Israel. Flera så kallade utomparlamentariska grupper har lovat att matchen skall stoppas rent fysiskt. Olof Holmgren, aktiv i kampanjen Davis Cup-lagen är på plats i Malmö (3 mars) Men Olof Holmgren, aktiv i kampanjen, menar att 100 demontrationsvakter räcker för att hålla ordningen. – Vi kommer att ha en demonstration på lördag som kommer att samla upp mot 8 000-10 000 människor, och det är en demonstration som kommer att vara fredlig. Var lägger ni ribban? När ingriper ni? – Vi anordnar en ickevålds-demonstration. Kampanjen Stoppa matchen kommer inte hindra de grupper, som trots att de lovat våldsamheter, att delta i lördagens demonstration. Men man säger att man kommer ha nolltolerans mot våld. Och de som kommer till demonstrationen maskerade kommer man be ta av sig maskeringarna. Polisen har inlett den största poliskommenderingen hittills i Malmö och betecknar risken för våldsamheter som hög de närmaste fyra dagarna. På lördag är alltså den stora demonstrationen, men på olika hemsidor aviserar vänstergrupper och nätverk aktioner mot Baltiska hallen med start på fredag. En del handlar om blockad av matchområdet andra om att rent fysiskt riva Baltiska hallen. Blir det våldsamheter menar Per Garthon, ordförande i Palestinagrupperna, och i kampanjen Stoppa matchen, att hemliga agenter kan ligga bakom. – Det kan finnas grupper och säkerhetstjänster och andra som kan skicka in nån sorts provokatörer som vill förstöra en stor folklig demonstration. Sånt sker ju. Jens Ericson, Ekot i Malmö jens.ericson@sr.se

Richard Dawkins og hans “finne vann” test.

Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro.  Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var “de åndelige retningers marked” Richard Dawkins tok seerne med til.  Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var “ånd”smarkedets selgere og troende i mange nyanser.

Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte  frem “poster”  med “vann/eller ikke vann”,  rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.

De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var  nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.

Denne testen, slik den var rigget til,  kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve  fenomenet.

Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene,   var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene  fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.

De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap  eller erfaringskunnskap nok  om fenomenet, til  å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.

Det er ulike grader av evne og erfaring blant “vannleterne”.  Noen er ekstra  “følsomme”,  eller har gått så lenge i” lære”,  at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp.  Men de fleste  som har følsomheten, kan bare finne “et felt med sterk aktivitet”,  eller “vannårer”, uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.

Det offentlige vannet har gjennomgått  rensing  og behandling.   Dette vannet  gir ikke de  samme “signalene” som grunnvannet,  og  som  vannfinneren “føler” ved en vannåre.  En svært følsom, eller godt trenet vannfinner,  kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.

Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre,  ikke vitenskaplig holdbare.

Min mann har evnen til å finne vann, og  han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.

Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.

Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser.   Bl.annet at den ville eneren vokser over “vannårer”,  og at mauren bygger sin tue der minst to,  helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene,  hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde “riksvannveier” som krysset tua.

Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den.  Nå sa mannen min at vi skulle  be maurene om å flytte tuen sin selv, “frivillig”,  til noe de ville oppfatte som “mye bedre”.

Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem,  hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen.  Så kartla han hvor andre årer krysset disse “vannveiene”,  og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.

Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott “vannveikryss” av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.

Så “stresset” vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.

Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med “kvisten”,  men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.

Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte  to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet,  og noen fikk vann fra en lokal brønn med  kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk.  Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.

Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet.  Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.

Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med “vannfinning”,  men de sa at  det var “vannfinnere”  som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt.   Selv  hadde  professoren brukt “vannfinner ” for å få brønn på hytta.  Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på.  Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin “vannfinner”, og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.

Dette er forøvrig en “truet” kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør “noen” ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.

Store,  komersielle selskaper bruker ofte “vann/olje/metallfinnere” fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som “vitenskaplig” eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer,  altså den vitenskaplige forklaringen.

Jeg  tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet  for å henge ut enkle folk!  Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille “tro og viten”.

Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins  en  “misjonær” hos  “misjonærene”.

Absolutt og relativ moral ?

Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.

Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte  ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.

Samtidig diskuterer de dette, for å finne “fotfeste” for sin relativistiske moral.  Den relativistiske moral  har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet,  samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar  og muligheten for å straffe “onde” handlinger.

Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.

Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.

Jeg tenker” nå”,  og” igår”.

Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg.    Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling.   Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad  prisgitt mine følelser.

Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”.  Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.

I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.

Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).

Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:

Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig,  lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer.  I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier.  Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller.  Men noe står urokkelig fast:

Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.

Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.

Man må erkjenne det personlige ansvar.

I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.

Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:

“Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.”
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.

Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:

“Vi elsker fordi Gud elsket oss først.”   Dette er naturlig adferd  for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.

“Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!” ” Kjærligheten søker ikke sitt eget.”

I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.

Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.

Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste  skolereformen,  kunnskapsløftet,  sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken.  Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.

Jeg sier  oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn.  Refomen kommer til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste  selvgenererende humankapital.

Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og  det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.

Hva har skjedd?

Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre  barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?

De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Gud  bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lyset av dette.

Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden.  Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket  om kropp og sjel, var det ikke så stor  og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.

Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet “i for stor grad”, eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.

Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til  kunnskapsløftets syn på barnet:

“en vare, kallt humankapital.”

Dette går altså våre politikere inn for, også Krf. Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?

Dette er skolepolitikk.   Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen,  har de  ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS,  og  EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme,  som lanserer “sin” skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene man har forpliktet seg på. De pedagogiske “grepene”  kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene er fastlagt.  Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.

Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.

Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet.  Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.

I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:

Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.

2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.

Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi!  Ihvertfall i  noen år til, til de nyutdannede ,kanskje, har lært alt det nye.  Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.

Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er.  Og hva vi vil at det skal være!

Malmø og islamisering?

Jeg undrer meg over journalistene.
Hvem har lært dem at det er en god ide å spørre ordføreren i byen om det er problemer byen sliter med?
Jeg vet ikke om en eneste ordfører i norge som åpent ville fortalt hvor ille det står til i byen, til en utenlandsk journalist!

Mandag hadde svenske nyheter en liten sak om Malmø. Det var rett etter at man beskylte Siv Jensen for løgn og overdivelser om hvordan det står til i Malmø,  og hvor ordføreren i Malmø “vitnet mot” henne. Ordføreren sa at byen ikke hadde  problemer utover det man sikkert hadde andre steder.
Nyhetsinnslaget mandag, i  sverige, var Malmøs beskjed  om at de ikke kunne arrangere landskampen i Tennis, likevel. Landskampen ble jo mot det Israelske laget, og burde ikke spilles overhodet. I Malmø fryktet man rene krigsopptøyer om kampen ble avholdt, derfor måtte de bare avlyse det hele.
Stocholm var raskt ute, øyeblikkelig, og sa at de tok over for Malmø.
“Ikke diskuter mere. Vi tar landskampen i Stockholm!”
Men så viste det seg å være for kort tid for Stockholm til å kunne få til dette byttet, rent praktisk, så Malmø ble bedt om å avvikle kampen, tross alt.
Malmø svarte med at det måtte isåfall bli avviklet under bevoktning og uten publikum.
Malmø ble bedt om å endre dette, og å avvikle kampen med publikum på normalt vis , etter den avtalen man hadde fra før.
Kan bli interessant å følge dette, det var en svært anderledes “ordfører”  som her henvendte seg til svenskene, enn den som svarte Siv Jensen.

Jeg prøvde å få dette fra sveriges P1 til å virke:

Karin Mattson: ”Vi vill ändra beslutet”

Hoppas att Malmö ändrar sig.

Riksidrottsöfrbundet protesterar nu mot Malmö kommuns beslut att spela DC-matchen mellan Sverige och Israel inför tomma läktare.

Karin Mattsson: “Det är inte acceptabelt”

Fritidsnämndens beslut att spela Davis Cup-mötet mellan Sverige och Israel inför tomma läktare kritiseras nu hårt av idrottens högsta organ.

Riksidrottsförbundets ordförande Karin Mattsson Weijber vill att Malmö kommun tänker igenom beslutet en gång till.

– Det är oerhört viktigt att man respekterar idrottsrörelsen som fri och självständig gentemot politiken, säger hon till Radiosporten.

Kan du påverka så det blir ett annat beslut i den här frågan?

– Det är det vi försöker göra genom att markera. Vi tycker inte att det är acceptabelt att man använder sig av idrotten som ett politiskt verktyg.

– Det är bara att rikta tillbaka frågan till Malmö och att de funderar vad det här får för konsekvenser, säger Karin Mattsson Weijber till Radiosporten.

Tidigare nyheter:
Tomma läktare mot Israel
Tomma DC läktare får kritik av Israel

Mats Strandberg
mats.strandberg@sr.s