“Hva må jeg regne med av fysiske abstinensreaksjoner når jeg slutter med røkingen?” spurte jeg legen.
“Nei, det blir ingen fysiske abstinenser,”sa hun” det blir mer psykiske reaksjoner som irritasjon, depresjon, sinne og denslags.”
Vel, så sluttet jeg.
Nå er det over to mnd siden jeg sluttet å røke, og jeg har ikke hatt noen av de psykiske abstinensene.
Man sier psykisk, og skal vel da late som om dette dreier seg om reaksjoner som hører til den ikke stofflige åndeverden??
Jeg er nok ikke et åndsvesen siden disse reaksjonene har uteblitt!
Derimot fikk jeg trøbbel med tannsykdom, tannverk og visdomstannsmerter..
Høyst fysiske plager altså, og noe min lege derfor øyeblikkelig sa at hadde ikke noe med røkestoppen min å gjøre. Det var rene tilfeldigheter at det kom 14 dager etter min lykkelige, vellykkede røkestopp.
Vel, jeg gjorde mine besøk hos tannlegen grundig, og er igang med et delvis trygdebetalt dyprensprogram, et hjemmebasert skylle/pirke/børste terapiprogram og venter på time hos kjevespesialist. Det er så langt jeg har rukket til nå med tannhelsen.
Så fikk jeg et akutt, rasende anfall av kaffedrikketrang. Det bekymret forsåvidt ikke ,annet en ved måten det i avsindig raseri meldte sitt behov på. Svært fremmed følelse for en tilvanlig rolig type som meg. Jeg hev innpå rasende, store mengder kaffe.. og kjenner fremdeles den fremmede agresjonspregede trangen til kaffe og mye å drikke i spytt og blod. Siden jeg ikke er åndsmenneske nok til å få psykiske abstinenser, streifet denne tanken meg at kanskje dette var en slik åndsdemonabstinens!!
Jeg fikk ikke spurt legen min om dette, for det ble liksom uaktuelt og borte for meg da jeg begynte å ese.
Jeg hevet, som en brøddeig. Alt ble større: pannen, puppene, halsen, nakken.. ogsåvidere nedover helt ut i tærne. Det var svært ubehagelig, og siden det ikke var resultat av mye og god mat, men tydelig noe feil i væskesystemet mitt, gikk jeg til legen.
“Hør, dette er mistenkelig, eller skremmende. Her rakner jeg plutselig som en gammel strømpe! Det ville faktisk berolige meg om dette var fysiske røkestoppabstinenser, og at det var forventet, og at “alt er under kontroll” på en måte,”sa jeg. “Jeg vil helst ikke tenke at jeg nå blir syk… uten å vite grunnen… eller hva det er.”
” Dette er ikke mye hevelse,” sa legen i et halvt trøstende, halvt bebreidende tonefall, mens hun tittet raskt på anklene mine. “Du skal få resept på vanndrivende. Mange kvinner må ta det av og til. Det er helt vanlig. Det har ikke noe med røkestoppen å gjøre. “
“Men jeg vil vite hva årsaken er, jeg vil bli frisk! Dette er smertefullt. Jeg blir verre utover dagen og vagger som en gås før lunch! Det gjør vondt i ryggen og magen! Som om jeg deles/ryker på midten. Det sprenger i alt vevet. Jeg vil ikke ha dette! Rumpa mi dunker borti bildøra og treffer siden på bilsetet før den får satt seg ned i bilsetet . Jeg vet ikke lenger hvor jeg har den, den er bare vond og ivegen!. Mannen min kommer også til å klage om jeg ikke finner ut av dette. Jeg vil ikke leve klosterliv bare fordi jeg har sluttet å røke! Jeg ble ikke deprimert av å slutte med røken, men dette kommer jeg til å bli skrekkelig deprimert av!”
Jeg fikk resept på vanndrivende og henvisning til indremedisiner. Mer klarte jeg ikke å få ut av det.
Indremedisineren skulle ringe/skrive til meg om når jeg kunne få time.
Ja, det tar nok sin tid .
Mens jeg venter går jeg til kvakksalvedamen, leter etter fysiske abstinenser ved røkestopp på nettet, og får også der bekreftet at røkeabstinens hører åndsmenneskene til.
Det var forresten en side hos helsedepartementet som ga meg grunn til ettertanke. Der sto det at man gikk inn for at man kun skulle vektlegge de psykiske abstinensene ved behandling av røkestopppasienter, og ikke de fysiske abstinensene.
Det beroliget meg at det virkelig finnes fysiske abstinenser. Men det sto ikke noe om hva det kunne være.
Det slo meg at min lege kun fulgte oppfordringen fra helsedirektoratet, at hun ,kanskje,(om informasjonen fra departementethadde vært anderledes) ville sagt noe annet om mine plager enn det hun altså nå sier. Og at hun faktisk er flink, når hun altså isåfall ikke informerer meg.
Kanskje de fysiske plagene er store, alvorlige og mange? Rett og slett så ille at storrøkere ikke ville tatt sjansen på å slutte å røke om de visste om det. Ja, at faktisk statens antirøkekampanje ville fått trøbbel med helsegevinstbegrunnelsen!!
Og at det ville bli for kostbart for alle offentlige røkeavvenningskurs om alvorlige fysiske plager skulle kunne relateres til deres sekteriske virksomheter.
Desuten er vel strengt tatt ikke “psykiske abstinenser” et begrep med vitenskaplig hold.
Psyke har i alle år latt seg påvirke av kjemiske stoffer, fysiske stoffer: Nikotin er fysisk. Du kan ta på det, måle, veie og røke det…. og da gir ikke dette fysiske stoffet psykiske psykdommer.
Vi blir bedt om å slutte fordi røking gir farlige fysiske sykdommer, som kreft, hjerteinfarkt osv. Og det er ikke en psykisk kreft. Det er en fysisk dødelig sykdom.
Jeg føler, rent psykisk, at jeg er alene med mine fysiske plager.
