per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Viten, filosofi og tro.

Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.

I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.

Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.

Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.

I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den «uvitende/mørke» middelalder,  synonymt med «overtro».

Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..»

Og: » Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….

Eller det sies:  Jeg tror ikke på noe før det er bevist.

Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor  dypt skillet er  mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.

Ja,  man  gjør det til en trossak å velge  mellom viten og tro.

I dette «valget» ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.

Man sier: Jeg tror på vitenskapen.

Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal,  hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.

Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.

I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.

Da brukes begrepet tro synonymt med » å stole på», og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:

Gleden over å ha tillit til,  stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.

Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.

De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .

Denne  hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å  erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.

Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier :  «..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!»

Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater  som apsolutt sanne,  svært likt pavens uttalelser «ex katedra».

At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.

Men når vitenskapen selv  fremstiller seg som  forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som  religion.

Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten,  erte religionene og innta maktposisjonene :

«Her er svarene på hvor menneskene kommer fra  og hvordan alt ble til»

og  «Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet»

og   «Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!»

Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med  død dogmatikk.

Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge:  undringen over livet.

De tre holdt sammen i tidlige tider:

Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og  ære og trofasthet var deres lønn.

Viten, tro og tanke  sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.

Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.

Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at «det var engang…»

Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.

Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne  kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.

I kirken blir skolering i alle vitenskaper  en naturlig del av ethvert teologistudium.

Slik ivaretok kirken helheten:  Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.

Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.

Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.

Så kom skillet.

Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.

Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.

Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.

Men kirken hadde  alt i sine skrifter.  Den forvaltet helheten:  tro, tanke og viten.

Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.

Og kirken var generøs:  «Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.»

Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.

Det innledet et systemskifte.

Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!

Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: «Jeg tror at…!»

Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende  metode i vitenskapen.

Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : «Jeg vet at…!»

Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde  lite bruk for henne så hun skjenket  sin tjeneste til vitenskapen .

Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft:     «Tenk selv…!»

Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.

Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.

Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.

Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske  størrelser og observere dem.

Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.

De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg:  «Jeg har rett..!»

Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.

Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.

Filosofien ble vitenskapens  systematiske og helhetstenkende redskap.

Man utfordret den fragmenterte troen  ved å uttale seg om dens anliggender:

»   Er naturen guddommelig styrt?…»    og      «..Er ånden en funksjon av materien?…»

Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.

Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:

* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.

*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .

*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.

*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.

*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.

I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:

Den har fastholdt og  frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.

Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.

Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.

Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er  filosofisk/vitenskaplige  tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.

Etter annen verdenskrig var man  opptatt av metodologiske spørsmål:

» Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…»

Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:

» Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?»

Og,endelig, i 2008 opprettet man «Prosjekt Vitenskapshistorie» ved universitetet i Bergen.

I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:

Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.

Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.

Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.

I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:

«.. Vi tror på Higgs partikkel  og  jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!»

«…Vi trodde  at organismen er en utskrift av et genetisk program….»

Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.

Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.

Det er en pekepinn når en bok som «Sofies verden» er oversatt til over 50 språk.

Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.

Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.

Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.

F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .

Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.

Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.

Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.

Vi har ikke, hver for oss,  kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.

Vi er  henvist til å tro på dem.

Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er.  Ordet metode er gresk og betyr nettopp «etter veien».

Vi har i praksis bare  to metoder/veier å gå:

Tro eller viten.  Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved  filosofien.

Det er de to veiene som åpner Monopolspillet:  Kirkeveien og Parkveien.

De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.

Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.

Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både «Kirkeveien og Parkveien».

Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.

september 11, 2011 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten

11 kommentarer »

  1. Man kan absolutt begynne å flilosofere litt selv når man leser dine blogginlegg kjære prediker. Når vitenskapelig forskning ikke lenger er fakta, men noe man tror på så begynner jeg å bli forvirret.

    Men å filosofere litt tror jeg beriker hverdagen. Barn har noen ganger hærlige filosofiske betraktninger. En guttunge i barnehagen ble spurt om han tålte alt regnet som var om dagene? Guttungen tenkte lenge og så forundret på han som intervjuet. «Jeg går ikke i stykker» sa han, omsider. «Menneskene tåler regn. For vi er jo ikke laget av sukker. Hvis vi var laget av sukker ville vi gått i oppløsning. Da hadde vi ikke tålt regn.»

    Kommentar av hverdagshelter | september 15, 2011 | Svar

  2. Hei, Hverdagshelter.
    Takk for kos kommentar!
    Klart et forskningsresultat et et fakta, men hva det tolkes til å bety/være når det sammenføyes i de større teoriene med flere andre tolkede fakta… det er av en annen karakter.. og det blir ofte som Peer Gynt noterte seg da han utforsket Sfinxen : «Kom senere hen til andre resultater…»
    Skarp unge!
    Vi trenger flere slike!

    Kommentar av predikeren | september 15, 2011 | Svar

  3. Det er viktig å være kritisk til forskning – spesielt dersom det er snakk om såkalt «samfunnsforskning».

    Kommentar av Skaperen | september 18, 2011 | Svar

  4. Hei, skaperen!
    Ja, de humane vitenskapsgrenene er ypperlig egnet for «systembyggerne».
    De etablerte seg på universitetet på 70 tallet og har påvirket oss langt mer enn vi forstår og tenker oss.
    Det er mer virksomt enn åpne politiske argumenter.

    Kommentar av predikeren | september 18, 2011 | Svar

  5. Tro, undring og forundring er menneskelige egenskaper som gir god næring til kreativitet og filosofi. Og også til forskning.
    Når man knytter religiøs tro til mørke krefter, overtro og middelalder, så er det gjerne politisert religion man snakker om. Det at individer kan operere på intuisjon, og ha personlige teorier om hvordan ting henger sammen er både et fint mangfold og er en menneskerett. Problemet blir når teoretikere basert på tro organiserer seg og ønsker å forme samfunn ut fra etikk og moral hentet fra overtro, da blir det ikke et bra resultat. Man får ufrie, irrasjonelle samfunn som konsekvent ligger i en humanistisk bakevje, i et reaksjonært vakuum.

    Mye moderne forskning baserer seg på statistikk. Mye av det vil ikke dokumentere noe som helst annet enn strømninger i tiden. Så måten spesielt journalister bruker det på er ganske nært religiøs tro.
    Ellers er mye innen vitenskap basert på teser. Man argumenterer for en teori, men det er slett ikke sikkert den er sann. Men poenget er at man argumenterer for den, for å finne eventuelle motargumenter som kan svekke teorien, og eventuelle tilsvarende teorier som kan styrke teorien. Det gjelder f.eks. forskning innen klima og innen astronomi. Veldig vanskelig å si at noe er sant, men man må finne ut mange forskjellige indikasjoner, og se hvilken retning det i sum trekker, og vurdere hva som er mest plausibelt.
    Sånn tenker ikke religiøse maktmennesker. De er totalt uinteressert i all tvil. En forsker skal argumentere for sin teori, men dersom han eller hun forkaster alle motargumenter uten å tenke over dem, så bør denne forskeren få sparken. For det å teste teorien for motargumenter er hele poenget med teorien.
    Så der har du nok vesensforskjellen mellom «tro » på vitenskap, og «tro» på det et presteskap har vedtatt.

    Kommentar av E. Xith | oktober 5, 2011 | Svar

    • Forskjell på religion og forskning veldig bra beskrevet med få ord.

      Kommentar av hverdagshelter | oktober 16, 2011 | Svar

  6. Nettopp!
    Takk for klok og fin fundering.
    Det som for meg oppleves som sørgelig er at den «feilen» kirken gjorde ved å bli maktsyk, den får vi nå en reprisevariant av ved vitenskapen. I tillegg bruker de politiske systemer vitenskapen, slik fyrstene før brukte kirken, som sannhetsgarantist og som middel for makt.
    I begge tilfeller har filosofien bidratt til deres skjønnhet og makt.
    Det bør legges mere åpent hvilke verdier som foreligger også i den vitenskaplige teoribyggingen.
    Jeg kan f.eks nevne Neodarwinismen som en vitenskapsteori hvor sterke politiske aggresjoner drev «de idealistiske» systembyggerne.
    Nettopp din konklusjon belyser hva jeg mener :
    «For det å teste teorien for motargumenter er hele poenget med teorien.
    Så der har du nok vesensforskjellen mellom “tro ” på vitenskap, og “tro” på det et presteskap har vedtatt.»
    Ja, og å være «prest» i den maktkorrumperte betydning er det desverre ikke bare prestene som er.

    Kommentar av predikeren | oktober 5, 2011 | Svar

  7. Hei igjen!

    Vitenskap har et ønske om å komme frem til sannheten, og bruker forskjellige virkemidler. Vitenskapen er på vei mot sannhet, men på ingen måte en endestasjon. Religioner forsøker derimot å være endestasjon.
    Makt vil alltid kunne korrumpere. Men om man henviser til vitenskap så er det langt å foretrekke fremfor å henvise til prester og åndeverdener.

    I eksempelet med klimaforsking, så er det slik at 9 av 10 forskere sier menneskeskapt CO2 utslipp har medført drivhuseffekt. Politikere kan da velge å tro på de 9 forskerne, eller som Frp velge å tro på den tiende. Politikerne selv kan ikke sjekke at vitenskapen om klima er sann eller ikke. Det handler om tro, men også om hva som er mest plausibelt.

    Om vi hadde hatt teokrati så hadde politikerne måttet spørre prestene. Så måtte prestene definere CO2-utslipp som synd før man kunne gjøre noe med det, og da kunne det gitt en inkvisisjonsliknende prosess overfor CO2-utslipp dersom prestene lot seg overbevise.
    På samme måte som da Galileo Galilei måtte prøve å overbevise paven om at jorden var rund og kretset rundt solen. Istedenfor å sjekke hans teorier mot faktiske observasjoner, så sjekket paven en gammel bok. Det må bli feil, og det er fortsatt feil.

    Jeg er sikker på at det er mere mellom himmel og jord enn vitenskapen vil kunne forklare. Og jeg er sikker på at vitenskapen blir misbrukt (statistikk blir stadig misbrukt) i makthensyn. Men jeg er også sikker på at vitenskapen er det beste vi har å forholde oss til når det gjelder allmenngyldig kunnskap, og så må vi samtidig stille kritiske spørsmål og jobbe mot politisk misbruk av både svake og sterke teorier.
    For selv om vi har sterke teorier, så betyr ikke det at man kan bruke det til hva som helst. Jfr. klima: Vi kan ikke forby alle biler, selv om de fleste er enige i at de er skadelig for miljøet. Det handler også om konsekvensanalyse i flere retninger. Misantropologisk kan man nemlig hevde at menneskeheten i seg selv er skadelig for jorden, så i ytterste konsekvens ender klimapolitikere i den retningen. Så vi må tenke litt i tillegg, selv om vi har vitenskapelige «fakta».🙂

    Darwinisme, med «født sånn eller blitt sånn»-debatter, er typisk vitenskap som kan misbrukes, og typisk hvor statistikk kan vise at kvinner er sånn, eller raser er sånn. Når statistikk og evolusjonsteorier brukes for å sette en begrensende bås på noe som faktisk er en begrensende bås fra før, så blir det mye feil. Selvoppfyllende profetier, det har man både i religioner og vitenskap.🙂

    Kommentar av E. Xith | oktober 6, 2011 | Svar

  8. Ja, takk igjen for tenksomme tanker!
    Jeg ble sittende og tenke på konklusjonen din:
    «Selvoppfyllende profetier, det har man både i religioner og vitenskap. »
    Ja.. nettopp!
    Og det kommer vel av at vi som håndterer disse eminente åndsøvelser ikke er oppgaven voksen nok bestandig…
    Det er fristende å bruke dem til personlig makt, og det er fristende å bruke den ene til å bekjempe den andre og det er fristende å bruke dem som våre resurser til det vi velger selv….
    Om vi kunne la dem få være etter sin egenart, som vidunderlig i seg selv, som treet i naturen….som har vokset frem av sin egen iboende vekst….
    da kunne vi kanskje hørt noe av det som «suser i kronene» deres…

    Kommentar av predikeren | oktober 6, 2011 | Svar

  9. Jeg tror det kan være god grunn til å holde strengt fast ved, og i praksis bruke, den logiske strukturen som ligger i hypotetisk-deduktiv metode. Vi beviser aldri noe der, vi skaffer bare mer eller mindre godt belegg, og det som får oss til å «tro på» resultatene – f.eks. i den forstand at vi baserer samfunn og liv på dem, er i mine øyne hovedsaklig to ting: 1. En serie av gode, men mislykka, forsøk på falsifisere hypotesene. (Dårlige forsøk teller ikke.)
    2. Begrepene gjør verdensoppfatningen vår mer sammenhengende, de peker utover seg sjøl, og de gir svar eller pekepinner i situasjoner de ikke ble oppstilt for. Noe av det mest spennende ved moderne naturvitenskap, f.eks. kvantemekanikken, ligger i dette.

    Dessverre er det psykologisk nærliggende, og intellektuelt bekvemmelig, å blande sammen ontologi og metodologi: Vi tror at verden «er» (ontologisk) slik vi har redskaper til å fange den (metodologisk). Det fører både til at vi prinsipielt projiserer, særlig når vi kjører reduksjonisme og f.eks. identifiserer følelser med biofysiske tilstander. Og til at vi gjør oss blinde for aspekter ved virkeligheten som metodologien vår overser eller ikke greier å gå inn på. Men i sånne tilfeller, er «vitenskap» riktig begrep på det som bedrives? Kanskje heller f.eks. «kunnskapsindustri»?

    Kommentar av Trond | oktober 13, 2011 | Svar

  10. Takk for flott kommentar!
    En kan, med rette, spørre når det er dekkende å kalle noe vitenskap. Nettopp de faktorene du nevner, psykologiske og metodologiske og en kunne føye til politisk og praktisk bruk, sprenger grensene for en ren viten,.
    Det forutsetter valg og utvelgelser som utelukker eller diskriminerer det bortvalgte, og savner til tider de gode begrunnelser. .
    Og det kjennes forstemmende når forskere kaller det man lærte i utdannelsen for få år tilbake, som altså var vitenskap den gangen, for myter.
    Kunnskapsindustri er et godt forslag. Det gir assosiasjoner til handel, etterspørsel og nytte!

    Methodos er et gresk ord og betyr «etter veien». I dette ligger det en klar forestilling om en ryddet, oversiktlig fremkommelighet. Vi har ikke funnet noen bedre «motor» på denne veien enn den Hypotetisk- deduktive, så det er klart at den foreløpig ikke byttes ut!
    Men noen kvantesprang har vi sett hvor veien er uten betydning og hvor det hypotetisk -deduktive ikke eranvendbart.

    Et gammelt bilde jeg liker viser et romskipet som lander , defekt og uten mulighet for å finne ut hvor de er. Besetningen på romskipet forsøker å gå ut i den underlige skogen, men ser ikke noe som kunne gi dem noen holdepunkter for deres posisjon. Derfor konsentrerer de seg om å reparere skipet raskest mulig. Idet de flyr derfra ser vi at de hadde hatt oppholdet sitt i Hitlers bart.

    Jeg finner at ærligheten i erkjennelsen av våre metoder og våre motiver skulle være gjenstand for bredere forskning og offentlig oppmerksomhet.

    Kommentar av predikeren | oktober 13, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: