En «fri» konkurranse?

Det er mange måter å konkurrere på.

I sporten konkurrerer man om å vinne.  I skolen konkurrerer man om å få gode karakterer for senere  å få de beste jobbene. I de sosiale settingene konkurrerer man  ofte  om oppmerksomhet og popularitet. I arbeidslivet konkurrerer bedriftene og virksomhetene om jobbene og kundene. Vi er på mange måter et konkurranssamfunn.

En av EUs «friheter» er » fri»  konkurranse.

Jeg slår opp i webster og ser at ordet konkurranse betyr : con=sammen og curro= å løpe.

Greit nok, man løper sammen, og den beste vinner. Det er idealet!

Ordet er hentet fra sporten, og derfra får vi forståelsen av hva konkurransen dreier seg om, men ordet «fri» er i denne sammenhengen litt uklar. For å bli i bildet, betyr det f.eks.  «fri for doping» i idretten, eller «fri for dopingkontroll»? Det er stor forskjell på de to «frihetene»!

Dette idealet,  fri konkurranse, har mange kloke hoder skrevet   betraktninger om og analyser av;  det er kjempet for  og kriget om. Vår forståelse av dette idealet er farget av, og definert opp mot, «sin motsetning»,  som f.eks. sosialisme, kommunisme og slike systemer som vil oppdra og regulere denne «friheten».

Jeg vet ikke hva som er «best»  av det ene eller det andre systemet,  men jeg ser at for begge parter, både kapitalismen og kommunismen, gjelder det at når de  gir idealbilder  av seg selv, er det oftest svært ulikt det resultatet man ser av den praktiske politikken de fører.

Jeg misliker f. eks. anbudsreglene vi praktiserer, når det heter at: » Det laveste anbudet vinner!»

Det virker kanskje fint med en kortsiktig,  økonomisk  gevinst for den som betaler, men det er et ødeleggende prinsipp dersom man ønsker å bygge  et samfunn.  Ethvert selskap har seg selv som overordnet mål , ikke et utenforliggende samfunn, eller et land. De vil være  interessert i størst mulig frihet for egne gjøremål.

Når mange konkurrerer i en anbudsrunde, leter konkurrentene etter enhver mulighet for å få kostnadene ned, slik at anbudet skal bli lavest og likevel stemme med beskrivelsen for anbudsrunden.

Man burde heller, ideelt sett, lete etter enhver mulighet for å gjøre jobben best mulig, men da ville man ikke få anbudet lavt nok til å få jobben. I denne » leken»  ofrer man sikkerhet og kvalitet, man underpriser og utelater og har en advokatstab med i gamet for å argumentere all «svindel og umoral» inn i anbudsbeskrivelsen og inn i lovlige former.

Før konkurrerte vi med «oss selv».  Våre små norske firmaer konkurrerte, men de var kjent av alle i lokalmiljøet, og vi visste nesten på forhånd hvem som ville få de ulike jobbene. Bedriftene  hadde sitt rennome, sin yrkesstolthet og sine faglige spesialiteter, og «de useriøse» fikk ikke jobbene selv om de hadde «laveste anbud», for man hadde faktisk formulert visse kvalitetskrav for å sikre de seriøse firmaene jobb!

Nå skal allverden konkurrere, og vi kjenner ikke spillerne. Vi vet ikke hvem som jukser med giftstoffer, putter  lurium i varene, kniper inn på minstemålene, trikser med reglene og er organisert slik at ingen står ansvarlig.

Vi har ønsket de store multinasjonale selskapene velkommen fordi vi trodde vi kunne tjene på å konkurrere med dem! Vi trodde vi kunne løpe sammen med dem! Men vi har høye lønninger og liten erfaring og priser oss  raskt ut. Vi forsøker å begrense oss til spesialfelt hvor vi kan bli nesten alene om å levere anbud, eller vi forsvarer prisene våre ved å holde høy kvalitet. Og jeg undres, vi, en liten landsby  «nordmenn» i Europas yttergrense, vi tror kanskje at «frihetene» er definert slik at de  favoriserer oss? Slik det var før, da  det var vår egen stat, eller kommune,  som satte reglene for «friheten».

Mange dyktige fagfolk har «hoppet av»,  fordi de ikke tåler dette råkjøret etter  «det billigeste».   Det er en stor påkjenning for flinke, moralske mennesker å , i frihetens navn, måtte velge å levere simple, korruperende, kanskje på grensen til kriminelt uforsvarlige løsninger på et arbeid.

Hvorfor ønsker vi å bytte ut faglig dyktighet og kvalitet med «lav pris»?

Min mor kjøpte et par silkestrømper av de første som kom på markedet. Det var et kvalitetsprodukt! De var like hele og fine etter bruk og holdt seg slik i hele hennes levetid. Senere tiders strømper er laget slik at de lett skal rakne, slik at man raskt må kjøpe nye. Det er godt for omsetningen, sies det, og det er denne omsetningen som holder vestens økonomi igang.

Så mors glede over kvalitet,  og hennes beskjedne innkjøp av strømper er etter nyere økonomiske vurderinger en fiendtlig handling mot strømpeprodusentene, og dermed samfunnsfiendtlig, påståes det, mens hun opplevde den nyere produksjonen av dårlig strømpekvalitet, slike som raknet etter få gangers bruk, som en forbrukerfiendtlig handling og dermed samfunnsfiendtlig.

Man kan lage gode kvalitetsprodukter, men man bruker altså istedenfor mye tid og krefter på å lage dårligere kvalitet. Det samme gjaldt f.eks.  gummistøvler, som gikk fra å være en engangsinvestering til å bli et produkt med «tremåneders varighet».

Så kan man fortsette med å nevne de mange ulike  kaffetraktermerkene, traktere  som bare lager brunt vann  og som ikke med noen rett kan kalles kaffetraktere. Men de ligner, til forveksling, på kaffetraktere,  og selges som kaffetraktere uten advarsel om produktforfalskningen.

Bransjen kjenner nok listen over alle hvitevarene som plutselig ble tiårsvarer, for så å bli redusert videre ned til 5 års garantiprodukter.  Og særlig må nevnes  alle villaene som i forsikringsbransjen betraktes som en 15årsvare, uten at det gir særlig utslag hos eiendomsmeklerne.

Slik er det bare å fortsette, listen over produkter med  kvalitetsnedgang vil bli veldig lang.

Alt dette er bra for «økonomien», heter det. Tror vi virkelig på det?

Er det ikke slik at vi ser etter pengestrømmen, og vi lengter etter få en stor del av den! Vi  forføres av den og forsvarer den med alle midler. Vi  søker den som møllen søker ilden! Vi tror den varer evig  mens vi gambler oss til litt av dens «lykke».  Slik fristes vi til å si at pengestrømmen betyr alt  og at realverdiene ikke egner seg til annet enn å være salgsobjekter.

Så blinde er vi at vi ikke ser at den, kapitalen, sikrer seg realverdiene vi lettvindt selger ut.  Den vet hva som er reelle verdier. Og den trenger disse for å holde sin pengestrøm i  stadig raskere og  større flyt.

Så vi forer kapital»dyret» med våre nasjonalskatter for å holde liv i det!

Jeg tror dette er dårlig økonomi.

Man satser ensidig på «å holde hjulene i gang»,  så den»evig flytende pengestrøm ikke stopper opp», mens både Hvermansens og landets realverdier selges, eller forringes ved søppelproduksjon, giftstoffsarroganse, lavkvalitet  og kunnskapsløshet.

Hva  gjør vi med Norge?

Vi kler av henne «arvesølvet «, (det som gjør henne  rik og attraktiv!), og selger det!

Hvorfor? For «å bade  litt» i en pengestrøm?

Tja.. det er  ihvertfall innført, uten tilstrekkelige  protester, privatøkonomiske regnskapsmodeller  i både statlige og kommunale forvaltningsnivåer. Dermed kan de tilfeldige forlkevalgte selge både kraftverk og vannverk, som om de var private eiere av fellesverdiene! For dette får de kanskje  noen kontanter de kunne bygge rådhus eller kulturhus for?

For hva er Norge? Et land? Ja, men hva er et land? Det er vårt fellesskap. Vi er organisert som et samfunn  innenfor rammene av dette fellesskapet. Vårt lille «bol»,som vi har bygget sammen.  Dersom vi svekker eller fjerner disse rammene angriper vi oss selv. Vi blir som en hjemløs veps når bolet hans er fjernet. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss.

Nå driver vi altså med å ødelegge vårt eget samfunn.

Hvorfor?

Har vi noe annet å sette i stedenfor?

Å være innbygger i EU?

Arbeidsplassen i multikonsernet?

Vil de sørge for at » hansen på toten»  har det bra?

Hva betyr det for en «tilfeldig  folkevalgt» om innbyggerne mister sitt eierskap og sin råderett over kraften og vannet ?

Tenker de bare : «Hva så ?»

Bryr det dem om det er tyske  eller multinasjonale selskaper som eier vår strøm og vårt drikkevann?

Tenker de bare: «Folk  får pent betale for varene de bruker! Samme pris som «alle andre Europeere»  må betale! Vi samordner oss med Europa, ikke sant?»

Jeg liker ikke denne utgaven av den  «frie» konkurransen. Den tapper landet for realverdier, verdier som har gjort oss til et  rikt og trygt fellesskap.  Nå skaper den «frie»  konkurransen «ufrie» , engstelige innbyggere.

Og dette  gjøres av «noen»  for å se penger strømme inn i «kassa».

Pengestrømmer, de strømmer like fort ut som inn i vår hullete nasjonallommebok. Vi er blitt sårbare og små, selv om vi tror  oss store og sterke på grunn av oljen.  Og vi er selv med på å lage store huller i statskassa vår  for å øke den «frie «flyten!

Vi tenker ikke på at vi raskt blir som Argentina, uten eierforhold til egne ressurser. Et folk uten et land. Mennesker uten et fellesskap.

Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog  og vannretter ligger «fritt», og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.

For hvem er det «fri» konkurranse?    Jo, for dem som satte reglene for hva denne friheten er. De store selskapene som ikke kjenner landegrenser, bare sin egen målsetning om overlevelse og vekst.

Vi burde ta tilbake makten over landets ressurser. Vi har sikkert råd til å kjøpe tilbake noe av det vi har solgt.

Vi burde ta tilbake vår makt til å lage lover. Også lage sterke lover mot folkevalgte som ødelegger, eller selger,  landets ressurser. Vi må lage lover mot enhver som utbytter eller skader fellesskapet med lav kvalitet og søppelprodukter.

Vi må sørge for at det ikke lønner seg å bryte lovene. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Slike vinningskriminelle er som idrettsdopere. De får kick av dyktig svindel og lureri, og stimuleres  av belønningen; de har  fortjeneste som pengedop.

For virkelig «fri» konkurranse får vi bare om vi tar tilbake friheten vår, og lovregulerer friheten slik at den passer for landets  innbyggere! Først da kan vi konkurrere, for da løper vi sammen!