Tidlig en morgenstund.

Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.

Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde  bed og hage.

Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.

Jeg  nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende,  en viktig del av hans «vannkur» .

Her hvor drivhuset sto, ligger nå  langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.

Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta  arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.

Tiden har gått og  naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.

Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg  er ikke sterk nok ennå.

Og  hvorfor streve med det?

Butikkene er fulle av varer!

Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!

Det er som om  jeg kjenner  vekten av denne kastede maten på mine skuldre.

Vår tids mat-umoral!

For å sikre  meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.

Så kaster man de andre 19 brødene.

Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.

Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter,  klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !

Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig  kastemat  og vemmes ved det!  Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.

Derfor er det  brødet billig, egentlig.

Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon,  kan det jeg får for pengene bare bli et  hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige  råvarer.

Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:

» Gi oss idag vårt daglige brød»

til

«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød.  Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»

Mens jeg ser utover min ustelte hage,  kjenner jeg min  sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.

Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.

Jeg ser meg i  lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)

Det lille diktet mitt » til spadens pris»,  flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller  skam:

Jeg liker å bruke  en spade  fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!

Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?

Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.

De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.

Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av  kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.

Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over  gressplenen.

Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:

Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.

Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.

Der hviler den som en  perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.

Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset»  all jordens tyngdekraft.

Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.

Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.

Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.

Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.

Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.

Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.

Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.

Morgenstunden er  over.

Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet.   Dr. Kneipp var en klok mann!

****************************************

Ta en liten titt på videoen på denne adressen.

http://skillingmagazin.net/2011/04/25/vann-har-hukommelse-forskere-mener-at-vann-er-i-stand-til-a-lagre-informasjon/

Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener.   Han har jeg skrevet om her:

https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/

Reklame