De sto på Stiklestad, fylka til strid!

Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.

Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.

Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre  et multikulturelt engasjement.

Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt,  jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.

Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.

På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!

Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og  for enkelte til glede!

Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en «statskirke», og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen  avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.

Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.

Det synes derfor viktig å fylle  et annet, mer » tidsriktig og moderne» innhold i de gamle symboler!

Stålsetts ide passer  godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:

*det multikulturelle er «in»

*»politisk korrekt»

*passer den internasjonale og globale trend og målsetting

*passer til religionsundervisningen i skolene

* passer også  med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.

*det multikulturelle som ide  skal inspirere og gi «religiøs» begeistring!

*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!

*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!

Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme  broene.

Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig  om det hadde virket.

Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:

Dette er i en tid hvor man har

*en voksende frykt for Islam

*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden

*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt

*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.

* skilt stat og kirke

*fjernet kristendomsfaget i skolen

* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig

Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.

På Stiklestad fylket  Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.

For åsa-troen  kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.

Striden raste, men åsa-makten var for stor.

Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.

Åsatroen seiret.

Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.

Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet «den Hellige».

Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .

HelligOlav ble en av de  største helgener i hele den samlede kristenverden.

Hans legendariske sverd «Bæsing» er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .

Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.

Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.

HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.

Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.

Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge  og kongens betydning for land og kristentro.

Det er et sted med sterk symbolkraft!

Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold,  har demonstrert sin styrke.

Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.

Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.

Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.

– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.

Vi begynner å forstå at selv økumenikere og  multikulturelle fredsstiftere  kan vekke til strid når de utfordrer «nasjonalsymbolene» våre!

Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!

Mens jeg leste  hva Roy Vega skrev om dette,  kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad «Tord Foleson» .

Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:

**

Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,

den gamle og so den nye tid:

Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,

det som skulle falla, mot det som skulle stiga.

So dreg dei sverdi i same stund,

den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.

Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,

og spjuti dei suste, og pilene svirra.

Men so er det sagt at ein gasta kar,

Tord Foleson, merket hans Olav bar.

Og denne Tord merkesmann, honom me minnast

so lenge i Noreg merkesmenn finnast.

Då Tord han kjende han banesår fekk,

der fram i striden med merket han gjekk,-

då støyrde han stongi so hardt han kunne

i bakken ned, før han seig inn-unde’.

Og gamle soga, ho seier so,

at Tord han stupte, men merket det stod.

Og soleis må enno den kunna gjera

som framgangsmerket i Noreg skal bæra.

Mannen kan siga, men merket det må

i Noregs jord som på Stiklestad stå.

Og det er det store , og det er det glupe,

at merket det står, om mannen han stupe’.

**

Både Stiklestad og dens historie er helt «uskyldig» i våre politiske uenigheter i dag.

At  arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.

Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi «preker»  fred for.

Derfor vil jeg utfordre Stålsett:

Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!

Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!

Reklame